FOR DET MESTE OPPOVERBAKKE

I dag ble Bergensturen min virkelig satt på prøve, bokstavelig talt!

Aldri før har jeg kjempet så hardt for å komme meg fra A til Å. Ekstremsport har fått en ny mening, rett og slett.

Jeg er vant til å trene hjemme, sånn ca 45 – 60 minutter, 2 – 4 ganger i uken. Noe mer har ikke helsen min tillatt. Pga betennelser, og andre plager. Og i perioder har jeg måttet avstå totalt fra trening. Kunne sikkert ha svømt. Men det er jo et aldri så lite tiltak, for jeg har jo liksom ikke svømmebasseng i kjelleren eller i hagen. Og det å gå ut i en svømmehall, med fullt av folk som crawler og spruter vann….nei, kall meg gjerne pyse, men akkurat der er jeg ikke mye tøff altså. Jeg liker å gå tur…og har ved anledning gått tur med en venninne. Og det er utmerket for meg. Frisk luft, og mosjon. Så sant bena holder.

Men altså…treningen kom jeg i gang med tidlig i høst. Og denne gangen kjørte jeg ikke på som jeg har gjort andre ganger, men har tatt det med ro, og sakte bygget meg opp igjen. Og dermed har jeg klart å holde diverse betennelser i sjakk. Helt til i dag! For i dag kom den ultimate utfordringen. Jeg og min venninne, Monica, ble invitert på tur opp Munkebotn. Ok, tenkte jeg da….det kan vel ikke være så ille? Men av sukking og stønning fra min venninne, så begynte jeg å grue meg litt. Og tenkte at ja, dette kan nok bli en aldri så liten utfordring. Men, jeg takket ja til å være med. Og var veldig spent på utfallet. Og ikke minst på stigningen.

Det viste seg at stigningen var grusomt bratt. For meg i alle fall. Jeg tror ikke jeg sier mye feil hvis jeg sier at vi gikk i oppover bakke, mer eller mindre stupbratt, i minimum en time. Til slutt måtte jeg melde litt pass, og si at de andre to fikk lange ut og avgårde, mens jeg sakket farten en smule. Jeg klarte ikke å holde følge. Men jeg er så dødsimponert over meg selv at jeg faktisk klarte å holde følge så lenge jeg gjorde. Nå skal det sies at mine ben var de korteste i det følget, samme hvordan de prøvde å overbevise meg om at jeg ikke var alene om det. Men kan love at jeg slet. Og Monica sine ben er jo virkelig et par meter lange, så hun kunne virkelig stime avgårde.

 


Monica og Arild stormer oppover. Jeg kan ikke begripe hvor de henter energien fra 😉
 

Men likevel klarte jeg å holde meg i gang omtrent hele tiden. Tok noen halvt minutts pauser underveis da jeg var alene, for å fotografere litt. For jeg fant naturen fascinerende. Mose på mose, oppover trestammer og over stener…lå som et mykt og innbydende teppe over alt. Det var et beroligende syn, og hvor jeg enn snudde meg, så jeg trolske figurer i naturen. Og det eneste som manglet var litt tåke og dugg, da ville den trolske følelsen virkelig gitt en litt eventyrlig stemning. Men jeg nøt turen, selv om bakken var bratt.

 

 

Tusser og troll lurte i naturen, forkledd som mosekledde trestubber og stein.

Et stykke lenger oppe ventet mine turvenner, og hoiet og heiet meg oppover. Og lurte på om jeg trengte en pause? Men neida….hvem i alle dager trenger pause etter en times gåing i oppoverbakke? I alle fall ikke jeg 😛 Så vi trasket videre. 

Ikke lenge etter nådde vi snøen. Og da begynte en ny utfordring. våt snø og slaps gjorde jo at alt ble mye tyngre. Og på toppen av det hele begynte det å hagle, og deretter å sludde. Så joda…vårfølelsen forsvant der oppe på fjellet en plass for å si det mildt. Men trøsten var at vi skulle jo nedover igjen en gang i fremtiden, så med godt mot småløp jeg så godt jeg kunne, for å holde følge med mine 2 venner. Og jeg klarte det sånn noenlunde. Endelig ble bakken slakere, og av og til flatet det ut litt. Og noen ganger var det til og med litt nedover bakke gitt. Noe som ganske fort satte sine spor i mine akk så vonde knær. Det er kun i nedover bakker stort sett at jeg sliter med knærne nå om dagen. Før i tiden slet jeg med knærne daglig. Men gode sko og i tillegg myke innleggs såler gjør det daglige mye lettere. Men her visste jeg jo, at med så bratt stigning oppover, så måtte det nødvendigvis bli bratt ned igjen også. Og som sagt, så erfart. Snø og slaps gjorde jo bakken sleip, og jeg måtte ha blikket festet godt ned i bakken, for å se hvor bena burde plasseres. Og faren for å skli og falle var i grunnen rimelig overhengende. Men etterhvert kom vi oss nedenfor snøgrensen. Og plutselig sto vi på toppen av Fløibanen. Utsikten var betagende til tross for tåkehavet. Men egnet seg dessverre ikke til fotografering. Får ta det en annen dag 🙂

 


Arild og Monica har endelig begynt på nedstigningen.


En aldri så liten fotopause: Arild, og meg selv.

Hadde jeg vært lur, så hadde jeg tatt banen ned. Men så lur kunne jeg jo ikke være. Det er for pingler. Så vi bestemte hvilke rute som var best å gå ned. Og nedover snirklet vi oss i lynskarpe hårnålssvinger. Heldigvis for fotgjengere. Og halvveis nedover i bakken, begynte jeg å fantasere om kne amputasjon og lignende ting. Men bet tennene sammen, og humpet meg videre nedover. Og kom frem til at joda, turen oppover var tung, men turen nedover var vond. Foretrekker oppover turen når jeg liksom skal gjøre opp status, selv om det kjentes det også, på kondisen.

Vel nede i byen igjen, kunne jeg jo konstatere at vi snart var hjemme, og jeg begynte virkelig å glede meg. Og stoltheten, den føles som en krone på hodet. Jeg er så stolt over at jeg klarte denne turen. Mine venner ville nok klart den på kortere tid enn vi brukte. Men jeg var nok en hemsko sånn sett, og turen tok altså ca 3 timer. Og det er ikke mange sekunders pauser jeg da har hatt. 

Og nå sitter jeg her, det ene kneet er vondere enn det andre, og jeg håper at det gir seg til i morgen. I tillegg er jeg støl i lår og hofter. Kan vel si at jeg føler meg en smule skambanket. Men hva så? Hadde nok godt av det. Og naturen og opplevelsen….helt MEGA flott 🙂 Ville ikke vært den foruten. Tusen takk til Monica og Arild som halte meg med oppover, og nedover 🙂

Monica har også skrevet om turen, og helgen i den forstand her 🙂

 



 

 

#munkebotn #bergen #tur #natur #troll #mose #fløibanen #nedoverbakke #snø #mosjon #turvenner #utsikt

 

 

8 kommentarer
    1. Du besto da denne turen med glans, kjære venninne… 🙂 Men(!) Jeg vet til neste gang (legg merke til “neste gang”) at vi skal ta Fløybanen ned med tanke på dine knær.

    2. Det er noen som har sagt at man må lide for kunsten. Smerten tvang deg til å stanse. Det ble det veldig flotte bilder av. Du er dermed pr. definisjon kunster og aspirerer til statens kunstnerlønn.
      Veldig underholdende tekst også!

    3. hornblower: Tusen takk for det 🙂 Ja, lønn skulle jeg veldig gjerne mottatt, men er redd jeg får leve på luft og kjærlighet som jeg er vant til 😉
      Fotografering er en evig kilde til glede for meg…og kjekt å se når resultatet blir vellykket og kan deles med andre 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg