Årene går. De går veldig fort. Det sies at jo eldre man blir, jo fortere går årene. Så med andre ord, så er jeg virkelig eldgammel nå. For jeg synes ikke det er så lenge siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Men det viser seg at det er hele 30 år siden vi satt med oransje “russeluer” på oss, og følte oss så stolte og voksne. Jeg husker at jeg hadde klassefest hjemme hos meg. Den klassen jeg gikk i (det var ikke plass til flere hjemme hos meg). Jeg kan enda se for meg luene, som ikke var spesielt kledelige, men artige å tenke tilbake på nå 🙂

Klassefesten er et godt minne for meg fra den tiden. Mine foreldre gjorde veldig mye for at jeg skulle ha det godt og trives. Men det var jo begrenset hva de kunne klare i min skolehverdag. De aller fleste årene på skolen mistrivdes jeg. Jeg er et sårbart vesen. Ikke sikkert det viste så godt, men likevel, jeg tok meg fryktelig lett nært av ting. Og barn kan være nådeløse. Og det preget min skolehverdag. Men likevel så har jeg utrolig mange gode minner også ♥ 

9. klasse var det beste skoleåret for meg. Det året, spesielt slutten av det, var året jeg virkelig vokste på. Det året fant jeg min identitet. Min ungdoms identitet. Jeg har aldri hatt spesielt høy selvtillit. Men det kom seg litt det året der. 
(For dere lesere som er unge, så var altså 9. klasse, siste året på grunnskolen i min tid).

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå er det 30 år siden. I mellomtiden har det vært 10 års jubileum, og 20 års jubileum. Og nå i helgen, så var det 30 års jubileum. Jeg lurte veldig lenge på om jeg skulle gå eller ikke? For på en måte falt jeg nesten litt tilbake til gamledager, og den tiden da jeg overhodet ikke hadde hverken selvtillit eller selvfølelse. Jeg begynte å tenke tilbake. 10 års jubileet, jo det var greit nok. Men jeg følte ikke at jeg hørte hjemme der. 20 års jubileet hoppet jeg veldig glatt over, med 10 års jubileet friskt i minne. Og nå…nå tenkte jeg selvsagt tilbake, og lurte på om noe kunne ha forandret seg siden 10 års jubileet?
Og ved nærmere ettertanke fant jeg ut at jo, jeg har jo forandret meg. Og siden jeg har det, så har sikkert de andre det også. Og kanskje vil jeg føle meg litt mer hjemme denne gangen. Vi er jo voksne nå, vi er ikke barn lenger. Så avgjørelsen ble tatt, selv om jeg fikk bakoversveis av prisen det kostet målt i penger 😛

For, prisen, var for høy for meg som for tiden lever på nåde med NAV i ryggen. Men likevel…dette var jo viktig, og jeg besluttet å være kreativ, og å prioritere litt annerledes enn normalt. Jeg ventet til siste dag av fristen, for liksom å være helt sikker. Og så meldte jeg meg på. Men det viste seg jo at man hadde sjangsen til å melde seg på også lenge etter denne fristen 😉

Men faktisk, selv etter at jeg var påmeldt, kom av og til tankene på om jeg egentlig bare burde holde meg hjemme. Men etterhvert begynte jeg å glede meg litt. I disse facebook tider, så er det jo kjekt å følge med. Og man har jo absolutt muligheten til det også. Og siden som var opprettet på facebook, var jo kjekk å følge med på. Det hendte det kom innlegg, som noen kommenterte på. Noen la ut bilder fra gamle dager, og det ble også kommentert på. Så alt i alt, så var dette med på å bygge opp forventningene. 

Dagen for festen kom, med godt vær og godt humør. Vi møttes først en gjeng hos meg, for å mimre litt, før vi tok turen til festlokalet som var på Gamlaværket i Sandnes. Det var rart å komme inn dit, og se alle de fremmede menneskene, som jeg liksom skal ha kjent en gang i fortiden. De fleste dro jeg kjensel på litt etter litt, noen kjente jeg igjen fra facebook, mens andre måtte jeg spørre om. Jeg er sikker på at de fleste hadde det likt. Det var sikkert ikke en eneste som kjente igjen alle sammen. 

Jeg er jo bare fryktelig dårlig til å mingle. Og i dag sitter jeg og tenker på at det var et par stykk jeg burde ha gått og pratet med. Men når jeg tenker meg om, de var like dårlige til å mingle som meg selv. Så hva er oddsen da, for å liksom starte en samtale? Ganske lav vil jeg si. Joda, jeg har forandret meg, men ikke såååå mye. Jeg er fortsatt veldig sjenert. Selv om jeg dristet meg til å ha på en knallrød kjole. Selvtilliten og selvfølelsen har jeg bygget opp de siste 5-6 årene faktisk. Så ting tar tid, rett og slett. Hadde festen vart litt lenger, så kan det hende jeg hadde tatt mot til meg til å ta kontakt med dem jeg ikke fikk pratet med. Men hele festen sett i sin helhet, var virkelig kjekk, fint arrangert, og uten stress for oss som deltakere. Jeg koste meg virkelig. Og det var herlig å være tilbake igjen på en måte, tilbake, men med et annet og voksnere utgangspunkt. Man har mer forståelse nå, enn den gangen da vi var små og uerfarne. Og det merket jeg veldig godt. Og satte veldig pris på 🙂 Og, fordi om jeg er dårlig til å mingle, så var det mange som var gode til det, og jeg fikk jo faktisk pratet med mange….flere enn ventet. Kjempekoselig synes jeg 😀 Jeg angrer overhodet ikke på at jeg meldte meg på. Jeg følte meg hjemme denne gangen 🙂

Veldig kjekt at noen faktisk tok jobben med å arrangere festen ♥ Det var godt gjort. Og vel utført. Jeg koste meg masse, og det tror jeg de fleste andre også gjorde 🙂 Kjekt å mimre, og nå er det 10 år til neste gang. Vi prates kanskje på facebook før det, men i alle fall prates vi nok på 40 års jubileet, hvis helsa holder 😀

Tusen takk for en kjempetrivelig klassefest ☺

Før og nå