I går gikk vi på tur, jeg og min venninne, Synne. En tur som i utgangspunktet skulle ta et par timer, men endte med å ta 5 timer.
Vedafjell var målet for turen vår, med masten på toppen og utsikt utover et stort distrikt.
Man kan jo si det sånn, at når jeg og Synne er på tur sammen, på steder vi ikke har vært før, så må vi legge inn god tid. Det gjelder enten det er en tur i fjellet, eller en storbytur. Vi har en tendens til å ikke helt finne veien. Ingen av oss eier stedsans, eller retningssans. Men vi er likevel bestemte på å gå videre. Det stopper oss ikke i det hele tatt 😉 Og vi kommer som regel alltid frem, med flere artige opplevelser underveis.
Da vi skulle gå til Vedafjell, så vi jo ikke på det som noen stor utfordring. Men det viste seg å være litt feil, når man da velger mest kompliserte utgangspunkt. Vi parkerte ved Sviland bedehus, og derfra skulle det liksom være enkelt. Men så enkelt var det nok ikke. Først fant vi ikke ut hvor vi skulle gå fra bedehuset. Så møtte vi et par som var ute og gikk tur, og spurte dem. De forklarte, litt sprikende, hvor vi skulle gå. Men poengterte at de synes det var merkelig at vi valgte Sviland som utgangspunkt. Men faktum er at vi valgte jo å gå utifra en av mine turbøker. Og der sto Sviland som utgangspunkt.
Synne på vei mot porten som tar oss fra en beitemark til en annen.
Vel, vi gikk, og vi gikk, over beitemarker med sauer og kyr, over utmark med myr, gresstuer, stein og kratt. Vi fant en grusvei med fe-rist, og vi kom til slutt så langt at veien gikk i en sving, som vi var sikker på ikke førte i vår retning. Så da gjenstod en ting: Fjellklatring.
Vi hadde valget mellom å gå ned igjen, og rundt, og finne en lettere vei, men vi valgte den tøffeste veien 🙂
Vi hadde jo ikke tatt med oss klatreutstyr, men besluttet at vi likevel skulle klare det. Det gikk et par tykke kabler festet oppover fjellsiden, og vi fant ut at de sikkert var trygge å holde seg fast i på deler av klatreturen. Vi satte igang, Synne klatret først, og jeg klatret etter, med hjertet i halsen. Men opp kom vi, like hele, og ganske stolte 🙂
Ikke min beste positur, men illustrerer likevel godt hva vi gjennomgikk 😉
På toppen fikk vi virkelig se utsikten, som gikk til alle kanter…Ryfylke, Jæren, Stavanger, Sandnes…Det var magisk. Utrolig flott tur altså, og premien etter den lange turen, var å få se alt dette.
To damer på toppen 🙂
Utsikten til Sandnes, og Hana hvor jeg har satt en pil mot der jeg bor 🙂
Synne finner frem turboken.
Turboken var utskrevet, men det var kjekt å lese litt i den likevel 🙂
Meg med utsikten mot Hana og Sandnes.
Vi fant oss en fin plass å sitte etter å ha tatt litt bilder, og kikket i turboken. Det var varm sol, og varm vind. Og vi hadde med oss noe godt å spise og drikke, og nøt utsikten og praten. Vi var helt ensomme på toppen av Veden. Etterhvert kom det en mann. Og mens han kikket i boken, diskuterte vi om vi skulle spørre han om en lettere vei ned enn den vi kom opp? Og da han var ferdig og på vei ned igjen, spurte vi han om hva som var enklest. Og han forklarte to veier som han kjente til. Selvsagt var jo det i en annen retning enn den vi skulle. Men vi besluttet likevel at vi skulle ta en av veiene, og så heller gå rundt fjellet til andre siden. Vi takket pent for hjelpen, og han ønsket oss god tur…sikkert med en god, stille latter innabords 😉
Mens vi satt der, kom også to unge menn oppover, de var der en ganske kort stund, før de gikk ned igjen. Så i det vakre været, var vi heldige og fikk fjellet stort sett for oss selv.
Nedturen gikk lettere enn oppturen. Men vi tok det med ro, rundt fjellet, og over beitemark, grusveier og det hele, til vi til slutt sto ved bilen igjen.
Et lite lam kikket nysgjerrig på oss da vi var på vei ned igjen 🙂
Myrull nikket mykt og smilende mot oss i solen 🙂
En flott tur, et fint mål. Men neste gang tar vi et annet utgangspunkt.
#Vedafjell #tur #fjelltur #natur #turbok #fauna #kuer #lam #sauer #fjell #klatring #fjellklatring #venninner
