PREKESTOLEN – DEN STORE KVINNDOMSPRØVEN

Sist uke hadde jeg besøk av en venninne, Eli, fra Trondheim. Og som seg hør og bør, så ville jeg jo vise henne litt av det vi har å by på, her på Sør-Vestlandet. Noe hun syntes å sette stor pris på 🙂

Blant tingene jeg ønsket å vise henne, var Prekestolen. Og bare for å ha det sagt, jeg hadde ikke selv vært der, og har i flere år hatt veldig lyst til det. Men helsen min har satt en stopper for å utføre ønsket i praksis. I utgangspunktet hadde jeg lyst å ta turen med barna mine, men det ene barnet er skeptisk, pga høyden, og frykten for at noe skal skje. Og da Eli kom på besøk, og faktisk hadde lyst til å se Prekestolen selv, så var jeg ikke sen om å legge det inn i planene. For nå er jeg friskere enn jeg har vært på mange, mange år. Endelig.

Værgudene viste seg å være gavmilde denne dagen. Litt blandet vær den uken hun var på besøk. Men denne dagen var det bare helt perfekt. Rundt 20 grader, ingen vind, og lette skyer på himmelen, som ga liten eller ingen skygge. Et perfekt utgangspunkt for turen 😀

Vi visste ikke helt hva som ventet oss av terreng, annet enn at det nok var litt stenete og stigning. Jeg hadde jo lest forrige året at Nepalske sherpaer hadde vært på besøk, og bygget trapp i deler av terrenget. Noe som i seg selv er beundringsverdig.


Nepalske Sherpaer har jobbet hardt for at vi skal få et noenlunde gangbart terreng å gå i.

Da vi ankom, måtte vi parkere på den nederste parkeringen, og selv der begynte det å bli rimelig fullt. Og så la vi i vei. Vi hadde pakket sekken med nistepakke, kjeks, sjokolade, energidrikk, og masse vann. Vi hadde bestemt oss for at vi hverken skulle tørste eller sulte på turen 🙂

Skiltet viste at det var 6 km å gå, opp! Ca 2 timer var det regnet ut at turen ville ta. Så fulle av mot la vi i vei. Vår første pause var der hvor vi kunne se ned på Prekestolhytta. Men det stoppet gjorde vi kort. Mye folk, og kø gåing motiverte oss til å labbe videre. Og jeg må innrømme, at jeg var veldig spent på å nå helt frem.

Terrenget viste seg å være utrolig steinete. Og det gjaldt å finne steiner som lå stille. Noe de fleste gjorde. Vi balanserte oss oppover, i jevnt tempo. Innimellom gikk det stier laget av jernbanesviller. Men for det meste var det stein, og atter stein. Partier var trapper laget av den samme steinen. Noen av trinnene var så høye at jeg med mine korte ben måtte ta sats for å komme meg opp. Men, det gikk i jevnt tempo. Vi tok pauser som seg hør og bør. Sjokolade og vann. Det måtte til for å klare å holde energinivået oppe.


Velfortjent sjokoladepause 🙂

Det var veldig mange som hadde funnet denne dagen verdig til å gå til Prekestolen, og vi kunne ikke unngå å gå i kø, og bli forbigått, og en sjelden gå forbi selv også. Det var ikke et sekunds privatliv å hente. Men det gjorde i grunnen ikke noe. Vi var jo der alle sammen med det samme målet.

Et par av pausene tok vi på utsiktspunkter. Det var noe med å nyte utsikt og natur også. Noe som ikke var så lett å gjøre, når vi måtte ha blikket plantet på alle stenene vi skulle forsere. Men utsiktspunktene var virkelig verdt strevet. Fantastisk altså. Og vi var jo enda ikke kommet frem til målet. Det ble bare bedre og bedre.


Utsikten på veien opp var det ingenting å si på.

Et parti var veldig bratt, og her var det en laaaang trapp. Mens vi kjempet oss opp denne trappen, kom et helikopter kjørende rett over hodet vårt, i rimelig lav høyde. Man kunne kjenne vindtrykket. Jeg vet ikke sikkert om den hadde ærend på vår vei, om noen kanskje trengte hjelp, eller om det bare var på tur forbi? Men det er ikke ofte jeg nesten kan strekke hånden ut og ta på et helikopter i fart. 

Det siste stykket var meget smalt, i våre øyne. Fritt for å gå langsmed fjellveggen, og ikke langs kanten av stupet. Det var med litt bankende hjerte at jeg forserte den lille biten. Men når det var gjort, så kunne vi stoppe og ta inn synet som møtte oss, Prekestolen i all sin prakt. Noe så utrolig fantastisk naturen kan skape!


Prekestolen i all sin prakt.

Jeg klarte ikke å bli mett på synet. Og stoltheten inni meg, den var til å ta og føle på. Jeg klarte faktisk å gå hele veien, på to timer! Og jeg var fortsatt oppegående. Det skal sies at jeg hadde en god dag denne dagen. Noe jeg dessverre ikke kan skryte av å ha så ofte egentlig. Men her, fikk jeg virkelig betaling for strevet. Kameraet mitt gikk omtrent varmt.


Selvsagt måtte jeg ha et bilde av meg selv, selve beviset på at jeg faktisk har vært der.


Magasug å se nedover!


Eli har våget seg ut på platået og vinker freidig til kamera 😉


Det endelige beviset på at jeg også våget meg utpå 😀

Etter å ha knipset litt, våget vi oss ut på selve platået. Jeg må innrømme at det også var med hjertet i halsen. Men jeg ble tøffere etterhvert. Vi fant oss en plass midt på platået, hvor vi satte oss ned og spiste nistepakken vi hadde med. Ca en time tilbrakte vi der. Jeg fikk ruslet litt rundt, for å knipse bilder, og våget meg vel en meter fra kanten. Hadde litt lyst å legge meg ned og kikke over kanten, men fant ut at skulle jeg bevare nistepakken i magen, var det best å ikke gjøre akkurat det. For jeg vet at svimmelheten ville tatt overhånd. Men utsiktsbilder fra platået var bare helt unikt. Og selv om sikkert mange har prikk like bilder, så er jeg stolt over mine egne. Og stolt over at jeg selv har vært der og knipset med mitt eget kamera.


Utsikten er til å miste pusten av.


Nesten som å stå foran et maleri.

Eli, mitt turfølge, var herlig å gå sammen med. Vi hadde samme fart, og samme energi nivå. Og det var herlig å ikke føle at jeg sinket noen. Og i tillegg trives vi veldig godt i hverandres selskap.

Veien ned igjen var en utfordring i seg selv, for knærne mine. Og jeg hadde grudd meg til akkurat det. Men vi fant et tempo nedover også, fra stein til stein, og av og til i trappene, med kjempesteg. Og nedover gikk det. Litt færre pauser, men større smerter, og ned kom vi. I grunnen en like flott tur, men var utrolig mer sliten når vi endelig var nede. Og det ante meg at jeg skulle få slite litt med vonde knær og muskler i noen dager.

Jeg er så utrolig stolt over kvinndomsprøven, som jeg besto ♥

 

 

#Prekestolen #Preikestolen #tur #stein #sherpaer #trapper #utsikt #sjokolade #vann

6 kommentarer
    1. Fy faen (Unnskyld banningen). For det første er jeg imponert over innsatsen, men herlighet for et land vi bor i. Og mange nordmenn er nok litt blinde for den utrolige naturen vi egentlig har… For noen vakre bilder!

    2. Leftover: Tusen takk 😀 Ja, jeg må altså si meg så utrolig enig. Mange av oss er blinde for det vakre landet vårt, og samtidig reiser vi ut av landet for å oppleve andre lands særegenheter. Det er absolutt på tide å oppleve eget land også.
      Og selv om turen var tøff for dem uten den beste helsen, så var det så utrolig verdt det 🙂 Og vi to jentene, har satt oss et nytt mål neste gang vi møtes…Så får vi se om vi klarer den utfordringen 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg