Jeg er glad i å gå tur. Jeg har en fast, og lite krevende tur jeg går ofte, enten sammen med noen, eller alene.

Men jeg liker også å gå fjelltur. Altså tur i skog og mark. Det gir et helt annet underlag, og krever noe helt annet av kroppen. Dessverre er jeg i besittelse av en svært dårlig stedsans, så derfor går jeg alltid sammen med noen når jeg går utenfor tillagede grusveier. Men det skjer relativt sjelden. Og de gangene det har skjedd, så har jeg gått med venninner.

Men i går spurte min bror, Tom, om jeg hadde lyst å gå tur sammen med han den påfølgende kvelden? Jeg måtte jo tenke litt på akkurat det. For plutselig sto det en hel del utfordringer foran meg, som jeg da måtte vurdere. Å gå på tur om kvelden for meg, er ikke lett i det hele tatt. Enkelt og greit fordi jeg er tom for energi som regel, på den tiden. Men noen dager er jo bedre enn andre. Pluss, å gå tur med Tom, stor og sterk, og med en kondis ganske mange hakk bedre enn min, og ikke minst, lengre ben og mer utholdende, det kunne bli veldig utfordrende. Og jeg tenkte litt på at jeg nok ville sinke ham.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Men likevel vurderte jeg det, og sendte ham en sms om ettermiddagen, hvor jeg bekreftet at jeg ble med på tur. Været var jo nydelig, og det måtte jo benyttes. Jeg gikk og la meg, og sov en stund, for i alle fall å være litt mer uthvilt enn jeg ellers var.

Vi møttes på Hogstad, Hommersåk, hvor Tom hadde tatt med staver til meg. Jeg har aldri prøvd staver, og ble litt nervøs med det samme. For nå skulle jeg ikke bare passe på hvor jeg satte bena, men jeg måtte koordinere staver i samme slengen. Men det viste seg å være god hjelp i stavene når jeg ble vant til dem. De ga støtte, og de ga jo drahjelp bortover og oppover, og de de hjalp til å dempe nedslaget for vonde knær på vei nedover. I tillegg kom jo gjevinsten av å få bruke hele kroppen på turen. Så tommelen opp for staver. Det kan virkelig anbefales.

Vi satte avgårde over enger med beitedyr, og begynte oppstigningen. Jeg fant fort ut at det var genialt å gå på tur i, for meg, ukjent terreng sammen med Tom. Han er en ypperlig guide. Og nå snakker jeg ikke om å finne veien, men om å fortelle fakta og historie om det man passerer underveis.
Jeg liker historie, men er ikke så flink til å huske. Men historien gjorde jo turen litt mer minneverdig på en måte.

Og historien langs den ruta vi gikk, er fra krigens dager.

Et stykke oppe, etter litt klatring, hvor jeg fant ut at jeg nok i grunnen er ganske seig, kom vi til et vannverk. Og her starter historien. Dette ble bygget av tyskerne under krigen. Det ble laget en demning i Grindavatnet, med reserve forsyning fra Lomstjern. Dette var for å få rent drikkevann frem til Sola, hvor Tyskerne hadde base.

Det første vi ankommer på vår rute, er rensehuset. Her ble vannet renset med hjelp av et alkaliseringsanlegg. På huset står påskriften 1943, som da forteller når det sto ferdig.

Vi kikker litt inn gjennom vinduene, som ikke lenger er gjenspikret. Men kort som jeg er i bena, var det ikke så mye å se, annet enn at bassenget var flisekledd.

Vi klatret videre oppover, og Tom gikk litt i forveien, etter han hadde forsikret meg om at jeg ikke kunne ta feil av veien. Og godt var det, for da fikk i det minste han ta seg ut litt 🙂
Jeg når han igjen oppe ved vannet, og et helt nydelig syn brer seg ut for meg.

Jeg kommer opp, ser demningen som en vegg midt imot meg, og enda litt lenger opp, får jeg se den blankeste vannflaten noensinne. Den ligger der som et speil. Ikke en krusning i vannet engang. For en fantastisk idyll ♥ Man ser speilbildet til naturen rundt, og ikke minst himmelen, som nesten er klarere i vannet, enn på himmelen selv.

Vi unner oss en stopp, både for å beundre, og for å knipse litt.

Min kjære bror, Tom, på et litt høyere nivå enn meg selv 🙂

Og meg selv stående på demningen, litt sliten etter anstrengelsen med å gå fort i ulendt terreng i oppoverbakke 🙂

Helt fantastisk speiling i vannet.

Veien videre førte oss litt høyere opp, hvor vi til slutt sto på en liten fjelltopp, med god utsikt over området rundt. Der tok vi oss en pause mens vi pratet, hvilte bena, og nøt utsikten rundt oss.

Veien videre førte oss gjennom mange typer terreng.
Og på et punkt kom vi til et veiskille med et lite bygg, som er inngangen til en sjakt som går ned i bakken til vannrørene. Vi kikket ned i hullet, og jeg kan bekrefte at det var langt ned.

Vi går videre på rundturen vår, og det begynner å bli mørkt. Veien er mer og mer belagt med pukk, og der i halvmørket er det godt at Tom har tatt med lykt. For på den måten kommer vi oss velberget ned på trygg grunn uten å brekke bena. Vi fortsetter det siste stykket langs beitemarkene, og en liten grusbakke opp mot bilene er siste utfordring, innen jeg kan levere stavene fra meg, og bekrefte overfor meg selv, at jeg egentlig er ganske flink 😀

Bildet er googlet.

Vi gikk ikke til Storaberget denne gangen, men valgte rundløypen istedet. Og det var vi jo glade for, da det var begynt å bli ganske mørkt innen vi var tilbake ved bilene. Men en annen gang skal jeg gå til selve Storaberget også, hvor det står rester av en gammel bygdeborg.

Dette var en kjempefin tur, litt anstrengende for meg med mitt lave energinivå. Men naturopplevelsene og historien rundt var verdt det hele og mere til. Dessverre fikk jeg ikke tatt flere bilder. Men det kan hende jeg får gjort en annen gang 🙂

Fra vi startet, til vi var tilbake, brukte vi 2 timer. Jeg har sett andre blogger hvor det sies at man må beregne enda lenger, m/pauser. Mens min bror påstår at han går turen på 1t og 15 min. Det er nok uten pause regner jeg med. Men likevel kan man se at jeg har sinket han en del. Men forhåpentlig hadde han likevel en fin tur som frister til gjentakelse sammen med meg 🙂

Tusen takk for turen, Tom ♥

Litt mer om historien bak drikkevannskilden kan du lese her.

#tur #Storaberget #krigsminner #demning #vann #stille