For flere år siden møtte jeg en høy og mørk mann av utenlandsk opprinnelse. Vi møttes på et utested i byen, og jeg så på han med beundring, som en gresk gud eller noe sånt. Han var nydelig. Høy og slank, og mørk. Og med veldig snille øyne. Av sorten uoppnåelig, for meg i alle fall. 

Av høflighet begynte jeg å prate med han. Siden det passet sånn. Og han snakket gebrokkent norsk, men prøvde helhjertet å gjøre seg forstått. Jeg fikk vite at han var fra Afghanistan, og at han var 11 år yngre enn meg. Han bodde i leiligheten til en afghansk kamerat, og jobbet med malejobber og flyttejobber i perioder. Sesongbetont arbeid. Og svart selvsagt.

Kvelden endte med at han fikk telefonnummeret mitt. Og midt på dagen neste dag sendte han meg en SMS. Og siden det holdt vi sammen i 2 år, og ble samboere etter et halvt år. Vi likte hverandre så utrolig godt. Og for meg var det godt å ikke være alene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var tøffe tider. Spesielt siden han var ulovlig innvandrer. Drømmen hans var å få oppholdstillatelse, og arbeidstillatelse. Og å kunne si at han var hjemme her i Norge. Og da ville han også kunne tenke på å stifte familie.

Bildet er googlet og er et bokomslag.

Jeg var ferdig med familiestifting. Og ønsket bare ro i livet mitt, ro for meg og mine. Og han ble også veldig glad i mine barn, og gjorde sitt beste for å få lov til å skjemme dem bort i perioder.

Men det var tungt at han i perioder var nedfor, fordi han ikke var her lovlig. Frykten for politiet lå hele tiden under overflaten, og forstyrret idyllen. Det var hele tiden et teppe av usynlig stress over vårt forhold. Det var tungt når han ikke hadde noe arbeid å gå til. Og ekstra tungt de gangene han fikk nok et avslag på søknad om oppholdstillatelse.

Han er den snilleste mannen med det største hjertet jeg noen gang har kjent. Og jeg synes det er så uendelig trist at han som ønsket å være lovlydig, ikke fikk mulighet til det. Mens mange andre kommer til landet, og får oppholdstillatelse, og fortsetter med kriminell virksomhet av ymse slag. Det er sviende urettferdig.

Han har ikke familie, min ulovlige innvandrer. Han har en yngre bror, som han ikke vet hvor er. Men alle andre søsken og foreldrene, er døde. En døde i sykdom, den andre ble myrdet. Og det er hovedgrunnen til at han kom til Norge. For han hadde hørt at Norge var et trygt land, med snille mennesker. Her kunne han føle seg trygg.

Men den tryggheten var kun på overflaten. For hans sak var ikke sterk nok, det manglet beviser. Korrupsjonen i Afghanistan er så gjennomsyret at det er lett å dekke over kriminelle handlinger fra maktpersoner. Og dermed ble saken kjent ugyldig her til lands. At han var forfulgt i hjemlandet, var det ikke så veldig bevis for. Det ble ment at det hadde roet seg, at han ikke hadde inflytelse nok til å være forfulgt. De tok ikke hensyn til at dette var en privat forfølgelse som handlet om å tilegne seg eiendom.

Å være i et forhold med to religioner, to livssyn, to kulturer, er en stor utfordring. Jeg er ikke aktivt kristen. Jeg tilhører statskirken. Det er det hele. Han er muslim. Han levde ikke 100% etter muslimenes lover og regler. F.eks. gjorde det han ikke noe om ikke kjøttet var halal. Men å spise svinekjøtt var totalt uaktuelt. Det bød han imot, bare tanken på det. Men han sa ikke noe på at jeg spiste svinekjøtt. 
Ifølge islamske regler skal man jo ikke ha noe intimt samvær utenfor ekteskap. Og dette vet jeg lå litt tungt for han. Han følte seg syndig, og etter hver gang vi hadde vært intime, utførte han et slags renselsesrituale. Og noen ganger satte han seg i bønn.

Og når det kommer til bønn, så gjorde han ikke det heller 5 ganger om dagen. Men han gikk ofte i moskeen om fredagene. Og i perioder utførte han bønnen sin en gang om dagen. Ramadan utførte han bønnen alle 5 gangene daglig, og spiste ikke mellom soloppgang og solnedgang. Noe jeg synes er hårreisende. Men…hver sin måte 😉

Kulturen hadde også litt overtak på oss. Hans venner tillot jo ikke at man omgikkes både menn og kvinner i samme selskap. Og det å invitere over en kamerat med sin kone, var heller ikke særlig aktuelt. Ergo, jeg tvang meg til å møte kameratene hans en gang han skulle ha dem på besøk. Jeg skulle selv ut. Men ventet til alle var kommet. Sånn at jeg kunne hilse på dem. Det er vel unødvendig å si at enkelte følte det litt ubehagelig 😛 Men da hadde jeg begynt å tenke litt dårlig om enkelte ting. Jeg var sliten, og jeg følte at jeg ikke skyldte dem noen respekt, så lenge de ikke kunne respektere vårt land og våre tradisjoner.

Men det handlet altså om kameratene hans, ikke om han. Han ble friere etterhvert, og så ut til å trives godt i norsk tradisjon.

Han elsket å feire jul sammen med oss. Maten, gavene, pynten, stemningen, roen og iveren. En barnlig glede lå over ansiktet hans i juletiden ♥

Men så en dag, bestemte han seg for å reise til Oslo, for å jobbe. Han hadde fått en jobb i et firma der, som tok noen snarveier, og ansatte noen ulovlige innvandrere. Slavearbeid kaller jeg det for. For de hadde jo ingen rettigheter så lenge de var der på nåde. Å bli syk var det samme som å få sparken, osv. Men han flyttet likevel. Og jeg bestemte meg for å ende forholdet. Jeg var utslitt, men på den tiden visste jeg ikke at det kanskje var helsa mi som var begynt å rote ting til skikkelig for meg. Men uansett bidro alt stresset til at jeg ble raskt dårligere. Og jeg følte en god fred og litt dårlig samvittighet da jeg endte forholdet. Jeg var lei meg lenge. Men jeg slapp i alle fall stresset og uroen i kroppen.

Vi beholdt vennskapet jeg og han. Og hvis en av oss var på reise i nærheten, så passet vi på å møtes. Også med barna 🙂

To helger siden, ringte han til meg. Vi pratet en stund før han fortalte at han nå hadde bestemt seg for å forlate Norge. Han orket ikke mer. Han var sliten, og hadde ingen verdighet lenger. Han hadde lenge tenkt på det, og det har jeg jo visst. Planen var å dra til Italia. Flere av hans afghanske venner som har vært ulovlig i Norge, har klart å få oppholdstillatelse i Italia. Og nå ville han også prøve. Han slet med tanken på å forlate Norge…han elsker Norge, til tross for alle problemene. Han har jo fått mange venner i Norge. Og han lærte seg språket godt også de to årene vi var sammen. Han føler seg norsk. Nå må han begynne helt forfra igjen. Lære seg et nytt språk, nye skikker, nye vaner….alt blir nytt. Og han må begynne å kjempe en ukjent kamp. Etter å ha kjempet i Norge i 13 år.

Jeg fikk i går en chat fra han…og under chatten sto det: Sendt fra Venice, Italy. Så han har kommet seg til Italia. Han sendte meg flere bilder han hadde tatt. Bilder av kanalene, gondolene, noen bygninger, og broer. Helt tydelig var han stolt over å ha kommet så langt. Nå skal han til Roma, og sette i gang prosessen der. Men han lurte på hvordan det skulle gå?

Bildet er funnet på Google.

Jeg foreslo at han etterhvert må komme seg ut, møte folk. Da kan han ha en sjanse til å lære å leve livet og språket på italiensk. Men han mener at ingen er som meg. Og det er en som meg han har lyst å møte. Men jeg sa til han, at han møter i alle fall ingen om han ikke kommer seg ut. Så han lovet at han skulle gjøre et forsøk.

Jeg krysser fingrene for min afghanske ulovlige innvandrer. Håper at Italia er snillere mot han enn Norge var! 

PS: Av respekt for han, har jeg ikke satt inn bilder eller navnet hans her i innlegget.

#ulovlig #innvandring #illegal #flyktning #forfulgt