Jeg er for tiden veldig sliten. Sånn at jeg såvidt får dagene til å gå. Men har det bra likevel, ikke så veldig motløs i grunnen. Det er jo ting som ordner seg etterhvert, og da blir humøret lysere også 🙂

Skal ikke ramse opp alt som trekker ned og gjør meg mer sliten enn vanlig. Men tanken på at noen ting ser ut til å ordne seg etterhvert, og ikke minst tanken på at vi går etterhvert mot vår og lysere tider, gjør at jeg føler en viss optimisme. Men innrømmer at jeg er inne i en veldig tung periode for tiden.

Bildet er googlet.

Jeg har hele tiden planer om blogginnlegg hver dag, men når jeg endelig kan sette meg skikkelig ned, så orker jeg ikke å tenke engang. Da blir det til at jeg leser blogger, og dropper å skrive selv. Men innimellom har jeg en god dag, og da popper det ut et lite innlegg eller to 🙂

Flere dager må jeg legge meg midt på dagen, eller rett etter jeg har stått opp, eller ta en hvil på ettermiddagen, eller en liten strekk på sofaen i kveldingen. Alt ettersom. Og da føler jeg at jeg kaster bort tid. Akkurat som at det alene stresser meg. Men det bare ER sånn. Jeg MÅ hvile. Klarer ikke å fungere helt uten.
Jeg kan også sette meg i godstolen, med en bok, eller den bærbare, og bare sløve med det. Er god hvile i det også. Det går faktisk ganske greit å lese for tiden. Men har nok kanskje noe med at det jeg leser, fenger meg 🙂

Å jobbe, eller gjøre noe fornuftig, har jeg knapt ork til å tenke på engang. Får gjort litt i hjemmet, en gang i blant. Når jeg har tid til å hvile litt i tillegg. Men det går trådt.

Det var så koselig å komme hjem etter et arrangement jeg var på, på onsdag. Mens jeg var ute av huset, hadde datteren min ryddet og vasket bad og kjøkken. Og skikkelig laget det trivelig og hyggelig her hjemme. Tusen takk kjære jenta mi, for at du er så god og snill ♥ Akkurat det trengte jeg der og da. 

Bildet er googlet.

Jeg fokuserer nok ganske mye på sosiale ting for tiden. Jeg kan ikke få til alt. Og når det sosiale faller bort, så mister jeg litt av meg selv. Jeg mister det som er godt for meg. Det å prate, dele opplevelser med noen, osv. Jeg blir ensom, på en måte. Men så har jeg tatt pause i noe av det sosiale jeg har hatt i flere år. Jeg har tatt pause i en av venninneforeningene jeg har vært med i lenge. Jeg har ikke noe imot foreningen eller venninnene mine, men føler at vi lever på hver våre planeter for tiden. De har sine liv. I tillegg til barna, så har de jobb, helse, inntekt og mann. Jeg har ingen av de tingene der. Jeg har kun barn. Og alle utgiftene som alle andre også har. Jeg føler faktisk at det er litt sårt. Det å sitte der og fortelle fra mitt liv, som er så forskjellig, og ikke føle at jeg blir forstått. Og sårt og sitte å høre om deres liv, som er fullt av spenning, kjærlighet, fine reiser, og masse kjekke ting de kan gjøre, fordi de har råd til det. Og så har de noen å dele disse gledene med.

Jeg kritiserer ikke. Jeg er utrolig glad for dem, at de har det så bra ♥ Men forskjellen mellom dem og meg føles så enorm nå for tiden.
Da er det lettere å møte dem en om gangen. Ikke alle på en gang. For da kan man få en god prat, og lettere forklare og gjøre seg forstått. Og man kan lettere sanse hverandre, og legge samtalen ut i fra hvordan kjemien er.

Når det gjelder det sosiale, så har jeg meldt meg inn i en venneklubb på facebook. Det er ikke sånn at jeg ikke har nok venner. For jeg har jo mange venner. Men alle er jo så travle. I venneklubben lages det til arrangementer. Og der kan man treffe mange på en gang. Nye mennesker, hvor noen kanskje sliter med lignende ting som meg selv. Hvor folk faktisk tar det som en prioritering å komme seg ut litt, for å møte andre. Og hvor man kan bli kjent med forskjellige typer mennesker, og utvide horisonten litt. Innad i venneklubben, finnes det undergrupper, egne klubber opprettet etter forskjellige interesser og behov. Der har jeg meldt meg inn i en turgruppe, en gruppe for aktiviteter sammen med barna, en singelgruppe, og enda et par undergrupper for alt og ingenting. En del ting er jo nettbasert. Man blir kjent og chatter inne på sidene, og man går på arrangementer som lages til.

Jeg tror faktisk aldri jeg har vært så sosial før, som jeg er nå. Jeg har fått meg nye venner. Turvenner f.eks. Det har gitt meg innblikk i mange fine turforslag, som jeg også kan gå alene. Men litt kjekt å bli gjort oppmerksom på det 🙂 Jeg har opplevd humoristiske innslag, fått innblikk i andres hverdager, og jeg har blitt litt mer utadvendt. Alt er utfordringer for meg, og er i seg selv ganske slitende. Men likevel, den gode følelsen av å kjenne noen, å vite at man snart møtes igjen i ett eller annet arrangement, at man får en hilsen i ny og ne på facebook, sånne ting… Det gjør at selv om jeg kan være totalt utslitt fysisk og mentalt, så har jeg likevel en herlig god følelse inni meg. En gladfølelse. Jeg har opplevd noe. Og det betyr så uendelig mye. Det er noe helt annet enn å være utslitt av å vaske badet, eller å støvsuge et rom eller to.

Jeg ser frem til lysere tider nå. Og da tror jeg at jeg også vil klare å se litt lysere på mye. Jeg vil klare å gjenoppta foreningslivet igjen. Og ikke føle meg så utenfor.

Bildet er googlet.

I tillegg til alt dette her, så skal jeg få et lite fotokurs. Studio foto. Det er noe jeg gleder meg veldig til. Håper bare at hukommelsen min ikke svikter helt da. For den fungerer litt dårlig den også for tiden, i takt med resten av kroppen. Men, jeg får være flink og notere, så skal det nok gå bra tenker jeg.

Og i mars skal jeg til Oslo. Sammen med min datter, hennes beste venninne, og moren til bestevenninnen, som altså også har blitt en venninne av meg. Det er noe jeg gleder meg til, og blir et høydepunkt. Det å komme seg bort litt, gjøre noe kjekt.

Jeg har mye spennende å se frem til 🙂 Gleder meg masse 🙂 

#blogg #sosial #venner # venneklubb #foto #sliten #syk # utmattelse #reise