Etter å ha åpnet opp for kjærlighetsfølelsen igjen, etter to år i selvpålagt avholdenhet, så kom jo sjokket, når det viste seg at følelsene ikke var helt gjensidige. Bare nesten. Og det er jo fortsatt en prosess, det å komme seg gjennom visse ting i sorgen.

Ja, for det er jo en sorg. Jeg mistet jo noe jeg ikke hadde fått, men som jeg jo håpet jeg skulle få.

Og nå, i den tunge prosessen det tross alt er å gå videre, hvor jeg titt og ofte ser ting jeg ikke ønsker å se, på f.eks. Facebook, så har jeg jo konstatert i dag, at å stenge Facebook i grunnen var det beste for meg. Det får da være måte på selvpining også 😛

Så i dag, eller nærmere bestemt i morges, før hanen sto opp, sto jeg selv opp, og varslet at jeg kom til å være fraværende der på ubestemt tid. Det har i grunnen ikke vært vanskelig. Jeg lukket bare ned hele facebook’en. Logget meg ut. Det trenger ikke nødvendigvis å vare så mange dagene. Men bare sånn at jeg kan få hentet meg inn igjen litt. Og bli klar til nye nederlag.

For ja, nederlag er livet fullt av. Det har jeg jammen erfart. Og når det gjelder menn, så er nederlagene nesten utallige.

Det er ikke sånn at alle menn er gale, og ikke dugende. Det er heller ikke sånn at alle menn er flotte, men de vil ikke ha meg. Det finnes jo alle slags menn. Men å få tak i den ene, som matcher 100%, det er som å lete etter den berømte nåla i høystakken.

Så var det her en dag, faktisk på fredag, at en fyr tok kontakt med meg på et nettsted jeg er på. Jeg hadde vært i kontakt med han før, men jeg hadde ikke møtt han. For meg var han uinteressant fortrinnsvis pga. alderen. For han er 19 år yngre enn meg. Men heller ikke utseendet appellerte så veldig til meg. Så om han hadde vært eldre, så ville jeg fortsatt ikke se han som noe mer enn en venn.

Så på fredag tok han kontakt igjen. Da var det over et år siden forrige gang. Og som forrige gang, forsøkte han å få til om jeg kunne komme til han på en kopp kaffe. Og, forrige gang, takket jeg nei. Og det gjorde jeg denne gangen også. Men fyren var ivrig, og ønsket så veldig å få treffe meg, sånn i all vennskapelighet. Så til slutt sa jeg at vi kunne møtes en plass nede i byen, og ta en kaffe da. 

Som sagt så gjort. Vi møttes på et populært sted, hvor det ble vin, istedet for kaffe. Jeg hadde selv behov for å slappe av, og fokusere på annet enn mine tunge tanker. Det var helt ok å prate med denne mannen, om mangt og meget. Men jeg begynte etterhvert å legge merke til at han hintet en del. Hintet om intime ting. Ting som jeg overhodet ikke hadde hatt i tankene et eneste øyeblikk.

Etter to glass vin reiste vi oss for å gå. Da skulle han ta taxi hjem, mens jeg selv fant ut at det var kjentsfolk på byen, så jeg ville gå og se om jeg fant noen av dem.

Dagen etterpå, på lørdagskvelden, hadde vi snakket om å ta en kaffe da. Og han hintet i sms at vi kunne ta en kaffe, og deretter en kjøretur. Jeg hadde på dette tidspunktet begynt en ivrig hinting tilbake, som antydet at jeg overhodet ikke var interessert i det han selv hintet om. Og siden han selv drev med hinting, følte ikke jeg at jeg kunne si ting direkte til han. Så det ble som å gå rundt grøten en lang stund. 

Jeg klarte til slutt å vri det til at det var best å holde seg hjemme denne kvelden. Jeg var sliten, trøtt og lei, og ikke modus for noen sosial agenda. Da begynte fyren å hinte om at jeg kunne få massasje hvis jeg spurte pent. Vel, unødvendig å si at jeg ikke spurte hverken pent eller stygt. Men istedet sa jeg til han at jeg ikke hadde til hensikt å spørre. Jeg var også så elskverdig at jeg fortalte høflig og pent at jeg skjønte hans hinting, og at jeg ikke var på det ståstedet selv. At jeg har mine egne demoner å bekjempe, og at det ikke fulgte sex med i planen. Jeg skrev i grunnen en ganske lang sms. Jeg har jo litt vanskelig for å fatte meg i korthet.

Vel….Det kom aldri noe svar etter det. Og siden har jeg heller ikke hørt fra han. Så det var jo tydelig hva han var ute etter. Nemlig stikk motsatt av hva jeg var ute etter 😉 

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg ønsket å betale min vin selv. For å slippe å få den der dårlige samvittighetsfølelsen, fordi jeg ikke bidro med noe selv. Stoltheten lenge leve! Men fyren betalte det ene vinglasset, så da takket jeg pent. 

Han levde i håpet så lenge det var mulig. Håpet om noe intimt. Han hadde hintet såpass mye, at alle kunne skjønne hva han egentlig ville. Og jeg blir ekstra sliten av sånt. Det må jeg si. Sliten og oppgitt.

Det er ingen tvil om at vi er fra forskjellige planeter, menn og kvinner.

Jeg tviler i alle fall på at jeg blir å møte denne fyren igjen noen gang.

Og tanken på å overhodet møte noen etter dette, er i grunnen nokså frastøtende. For jeg orker ikke sånne opplevelser støtt og stadig. Jeg føler det er forsimplende. Jeg vet fra tidligere erfaringer at jeg blir lei av å stadig være et “jaktoffer” eller hva man nå skal kalle det. Det føles ikke bra. Men jeg lurer på hvorfor jeg sitter og føler meg simpel, når det egentlig er mannen som er simpel? Den der har jeg grublet mye på i årene som har gått. Men likevel har jeg ikke kommet frem til noe svar.

Nei, jeg tror jeg skal holde meg borte fra menn en laaaaang stund. I alle fall til jeg finner meg selv, og har fått meg selv på en mindre problemfylt sti. Så kan andre bare si hva de vil om akkurat den saken. At jeg murer meg inne ikke vil hjelpe meg, at jeg vil møte på en mann når jeg minst venter det…osv. Det er så lett å si, når man ikke sitter i tilsvarende situasjoner, at det kan være temmelig irriterende i grunnen. Men det er sikkert riktig likevel, antar jeg.

Men, hva vet vel jeg? Jeg som tilbrakte to år uten å se etter noen, og falt fullstendig for den første mannen jeg åpnet øynene for…

Jammen kan livet være hardt og brutalt. Og vi er jo sånn bygget, at vi kjemper oss gjennom det, samme hva det koster.

Alle bildene i innlegget er googlet.

#forhold #kjærlighet #sex #flørt #planeter #gruble