Livet er ikke en dans på roser, det har jeg forstått. Ikke for alle i alle fall. Kanskje det er det for noen, hva vet vel jeg?
Jeg har slitt med nattesøvnen i flere år. Noen ganger er det verre enn andre ganger. Akkurat nå har jeg en ille periode. Jeg kan enten ligge grulenge før jeg sovner, eller jeg sovner fort, og våkner grutidlig, eller jeg sovner “normalt”, men våkner 25 ganger i løpet av natten, uten å nå den dype og gode kvalitetssøvnen.
Jeg føler meg helt sønderutslitt!
Men, jeg har hatt sånne perioder før. Og det kan vare lenge. Så jeg er ganske rutinert i grunnen 😉
Det er jo en del av min helseproblematikk, en del av stoffskiftet mitt, som tuller med søvnrytmen. Og nå, når jeg i tillegg sliter med enda mer utmattelse enn jeg gjorde for 5-6 år siden, så hjelper det i alle fall ikke når man ikke får nok søvn.
Noen dager er så ille, at jeg må sove noen ganger i løpet av dagen også, for i det hele tatt å klare å se sånn noenlunde normal ut. For å klare å holde ut, rett og slett. Problemet er jo bare det, at jeg ikke sovner. Jeg får det ikke til. Men jeg forsøker å hvile, i det minste. Og da kan jeg duppe av i korte perioder.
Denne siste uken har jeg slitt med å få sove. Jeg kan legge meg i 23 tiden, og sovner kanskje ikke før i 4-5 tiden. Så sover jeg 3-4 timer, og forsøker å sove noen timer til, uten særlig resultat. Et par netter har jeg forsøkt å holde meg oppe til langt på natt, i håp om da å kunne sovne når jeg legger meg. Men nei, ikke særlig resultat det heller, jeg våkner jo etter noen få timer likevel.
Jeg er så lei av det.
Og når jeg ligger sånn, og ikke får sove, så begynner jo tankene etterhvert å melde seg. Og de siste nettene, er det akkurat som å skru på en bryter når jeg legger meg. Jeg har kanskje ikke tenkt en tanke hele dagen, men med en gang hodet lander på puta, så starter elendigheten. Akkurat som at hodet sier at “nå er det fred og ro, nå kan du tenke”. Det var nemlig ikke sånn når akkurat denne søvnproblemperioden begynte. Da tenkte jeg lite og ingenting. Ikke mer enn normalt. Men så baller jo ting gjerne på seg litt. Og nå har jeg en tankebank som er uutømmelig kan det virke som.
Faktisk så voldsomt, at nå siste natten, gråt jeg meg i søvn.
Jeg begynte nemlig å ta et lite resymé av alt som har skjedd så langt dette året. Noe må man jo gjøre for å få tiden til å gå, ikke sant? 😛
Jeg tenkte gjennom den utviklingen jeg selv har hatt, på det mentale planet. Utviklingen i meg selv, hvor jeg gang på gang har gått utenfor min egen komfortsone, og vært med på ting som jeg tidligere vegret meg for. Og nå snakker jeg om sosiale ting. Det å gå på arrangementer, bli kjent med nye mennesker. Det å faktisk finne at jeg har en god styrke i meg selv til ikke å være så himmla sjenert som jeg ellers tidligere alltid har vært. Det er jo positivt, men også veldig slitsomt!
Det å gå på sosialen og be om hjelp, fordi jeg ikke hadde noen form for inntekt i flere måneder, det var også en måte å gå utenfor komfortsonen på. Det å stå med lua i hånden, og trygle om noen få slanter sånn at jeg i alle fall kunne betale noen av regningene som hopet seg opp. Og der og da må man jo godta å bli sett ned på, å ydmyke seg selv foran fremmede mennesker. Det er faktisk noe av det tyngste jeg noen gang har gjort tror jeg.
Men så ordnet ting seg etterhvert, og nå er jeg tilbake på arbeidsavklaringspenger. Det er så utrolig mye bedre.
Det har vært et lite slag i magen, eller nederlag om man kan kalle det for det, at helsa mi, som jeg oppriktig trodde skulle få en løsning, fortsatt holder meg nede, og gjør livet mitt trippeltungt i perioder. Jeg tenkte jo som så, at når noen ting endelig ordnet seg, så ville jeg bli bedre. Men lykken var kortvarig. Og egentlig visste jeg jo det. Jeg har jo hatt gode perioder før, for så å falle pang ned i en dårlig periode igjen ganske så snart. Det er en evig runddans. Men jeg er jo optimist da 😀
Jeg hev meg jo også på forelskelseskarusellen. Noe som jo ga meg en god periode, eller kanskje fordi jeg hadde en god periode. Jeg er litt usikker på akkurat det når jeg tenker på dette resyméet 😉
Men akkurat nå, er jeg enda mer tynget ned, når jeg tenker på min mamma som er syk, og ikke kommer til å bli frisk igjen. Det har liksom kommet på toppen av alt sammen. Jeg har jo lenge visst at hun har vært syk. Men det er ikke før nå, de siste par månedene, at vi virkelig har fått føle det på kroppen. For sykdommen har eskalert, og hun har blitt kraftig forverret de siste ukene.
Broren min og familien hans er på ferie, og når de kommer hjem på søndag, har de vært borte i 4 uker. Det har jammen vært litt småskremmende å være “alene” om “ansvaret” for mamma disse ukene, når hun forverrer seg fra dag til dag. Jeg har noen ganger vært veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre? Heldigvis har hun en venninne som har vært “medhjelper” for meg. Pluss at søsteren, min tante, også har vært på besøk to ganger denne perioden. Når hun kommer, så er det jo overnatting, for det er litt langt å bare dra på dagstur.
Det har gitt meg litt “fri” når hun har vært her med sin samboer. Men de er jo like sjokkerte de, over utviklingen.
Jeg gjorde i går noen grep, som i alle fall skal gjøre at vi kan føle det litt tryggere for mamma, og vi selv kan slappe litt mer av, ved å vite det.
Men, jeg henger snart ikke sammen lenger 🙁
Det hjelper jo ikke at ovenpånaboen er bortreist på ferie. Ungene mine er også langt borte på ferie, og broren min er enda ikke kommet hjem fra ferie. Det er liksom utrolig tomt og stille rundtomkring. Heldigvis har jeg en venninne som ikke er på ferie. Så vi har jo gjort kjekke ting sammen 🙂 Og selv om det også sliter på, så sitter jeg igjen med å være sliten på en god måte av akkurat de tingene.
Men de stundene jeg er alene, føler jeg at jeg holder på å falle sammen. Samtidig som det er godt å være alene også. Da får jeg hvile. Men kroppen klarer ikke helt å hvile. Den vil så gjerne, men er i konstant helspenn.
Jeg har hørt (fra kristent hold) at Gud ikke gir oss mer enn vi kan tåle.
Nå er ikke jeg religiøs. Og jeg vil påstå at de som sier dette, tar feil. For det har da skjedd tilfeller, hvor mennesker har valgt en vei ut av livet, fordi de ikke orket mer.
Jeg er sliten i hver eneste knokkel, hver eneste muskel, hver eneste celle. Det gjør fysisk vondt.
Og jeg lurer på hvor mye mer man skal måtte orke? Jeg har jo ikke nevnt halvparten for deg som leser her engang. Og når jeg tror at det ikke kan skje noe mer negativt, at nå vil det bare gå bedre, så skjer det noe likevel. Det tar aldri slutt!
Det sies jo også at av motgang blir man sterk. Ja, da vil jeg påstå at jeg antakelig snart er blant Norges aller sterkeste mennesker. For motgangen ser ikke ut til å ville ha noen ende på lang tid enda.
Så da er det vel bare en ting å gjøre da: Å bite tennene hardt sammen, og stå på videre litt til, til man rett og slett faller sammen av utmattelsen. Og dit er jeg på god vei!
Men jeg må prøve å holde meg oppe, i alle fall til Mai neste år er overstått. For da er det konfirmasjon. Og den har jeg ikke planer om å skulke unna 😉 Gleder meg jo til det 🙂 Det er jo sånne ting som er drivkraften min. Det som gjør at jeg sleper bena med meg litt til, og kjemper videre med alt jeg eier av rest-energi ♥
Håper bare det nytter å ha bestemt seg for akkurat det. Men jeg er jammen usikker.
Jeg kan bare gi deg de råd som funker for meg, vet ikke om de funker for deg. Meditasjon har vært nøkkelen for meg. Det gir en ro fra alle tankene. Det er mye gratis på nett, anbefaler deg Runar Halonen sine, de er behagelig og bare positive. Når du lærer å meditere, kan du gjøre det før du sovner, for da sover du dypere. Nå vet ikke jeg når du tar stoffskiftemedisinen din? For noen funker det best å ta den om kvelden, noen fordeler den utover dagen mens andre tar den om morgenen som meg. Det påvirker nemlig nattesøvnen din. Jeg har og med stor suksess hevet beina når jeg skal sove. Jeg våkner også ofte om natten, men sovner igjen fort. Øv deg på å se tankene dine gå gjennom hodet, som en elv som renner, ikke la de få stoppe opp. Det krever trening men er og en fin øvelse for å få sove. Tenk at de tankene kan du ta tak i igjen når du våkner 🙂
Enig med Mariann, meditasjon eller noe som heter “Å kjøre energi” har også hjulpet meg. Det var mine verktøy for å klare å slutte med sovetabletter og beroligende medisiner for noen år siden. Som jeg har sagt, jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Det er ikke lett å komme med “Gode Råd” for det kan fort virke belærende og “lettvint” for den som kjenner på bunnløs fortvilelse over smerter , motgang og slitenhet. Jeg har vært der – til gangs. Jeg vet ikke om du har lest innleggene mine om Agapeinstututtet og Linden – metoden. Der skrive jeg litt om hva som var med på å få meg opp igjen! Du får ta en titt på dem hvis du føler for det! Det blir en ond sirkel, med smerter, tunge tanker – slitenhet , – og flere tunge tanker! MEN det går an å bryte den. Det er bare å finne den nøkkelen som passer i din “Lås” Jeg trodde at toget var gått for meg. Jeg var mer eller mindre hanglete fra 1994 til 2012. Jeg nådde den absolutte bunnen i 2003 …….og så gikk det gradvis oppover, men med noen tilbakefall. Fra 2010 har det stort sett bare gått oppover! Jeg har jobbet masse i juli og er, innimellom, ganske sliten, men jeg har holdt meg på bena. Setter av tid til fri i august og september fordi jeg vet at jeg må ha påfyll og frihet også! Klem <3
Mariann Sæther Tokle: Det er lenge siden, men jeg har i grunnen forsøkt en form for meditasjon. Og det er jo greit det. Men det har ikke hjulpet mot søvnløsheten. Jeg har en venn, som fortalte at han tømmer hodet for alle tanker når han legger seg. Jeg spurte hvordan han fikk til det? Han sa at det bare skjedde, automatisk, fordi han skulle sove. Men jeg vet at nå, det siste halve året, har han også slitt med søvnen, pga. tanker. Så han har sagt til meg, at nå vet han hvordan jeg har det. Problemer avler problemer.
Men, det er ikke alltid tankene som holder meg våken. Det er jo ikke alltid jeg har problemer, som gir så mye tanker. Akkurat nå er det sånn, men det begynte ikke sånn denne perioden. Medisinene har jeg også forsøkt forskjellige måter. Jeg tar dem nå om morgenen. Det fungerer best for meg. Men jeg har også forsøkt å ta dem om kvelden, til mat, uten mat….etc. Men det fungerer best om morgenen, en stund før jeg spiser frokost. Jeg har jo tatt dem over halvparten av livet mitt, så jeg har hatt litt tid på å finne det ut 😉
Jeg har ikke forsøkt å heve bena. Hvordan gjør du det? Har du en ekstra pute til bena? Det må jeg prøve. Høres faktisk veldig godt ut 🙂
Jeg må helt til slutt si (noe jeg glemte å si i innlegget), at det å gråte hjalp til å få sove. Da tømte jeg ut mye anspenthet som hadde lagret seg i kroppen. Jeg tror at å gråte en gang i blant, er sunt 🙂
Tusen takk for innspill. Jeg skal forsøke å slutte å tenke så mye, og så skal jeg forsøke å heve bena 🙂
karidansen: Uff altså, du har jammen stridd lenge med sånne ting 🙁 Det har jo jeg også. Men ikke like konsentrert hele tiden. Jeg nådde min bunn i 2009. Da var jeg helt apatisk, i flere måneder. og jeg har kommet meg masse siden den gang, i hodet! Jeg blir ikke så tungsindig/deprimert lenger. Jo, jeg kan bli det, men det varer ikke så lenge.
Men kroppen er en annen historie. Og jeg sliter nå med visse vondter og plager, som jeg nok også må få en diagnose på etterhvert. Tror nokså sikkert at den ender opp med Sjøgrens syndom eller noe sånt. Dessverre 🙁 Jeg har lest og studert litt. I tillegg har jeg noe på det ene øyet, som jeg frykter trenger en operasjon 🙁 Og de tankene sliter jeg veldig med. Jeg har blitt fryktelig pysete på mine “gamle” dager 😉
Og det å gå til legen, det er jeg også veldig dårlig til. Er kjempeflink å gi råd til andre om å oppsøke lege, men selv følger jeg ikke mitt eget råd så veldig flittig 😉
Jeg har ikke sett innleggene dine om Agapeinstituttet, men skal ta en kikk på det såvisst 🙂 Jeg synes det er spennende å lese om andres erfaringer, og kanskje kan det jo hjelpe nettopp meg også 🙂
Jeg glemte å skrive i innlegget, at å gråte hjalp. Det tømte ut det meste av opplagret anspenthet, og kroppen klarte å slappe av. Jeg tror at gråt er sunt, til en viss grense selvsagt 😉
Tusen takk for innspill. Det er godt å høre andres meninger og erfaringer. Selv om det kanskje ikke passer akkurat meg, så kan man likevel finne inspirasjon til noe som kanskje kan hjelpe 🙂
Du har virkelig fortjent fri nå på sensommeren, til å lade batteriene, og kose deg. Unner deg det 🙂
God klem fra meg <3
Leit at du sliter med det..jeg gjør jo det selv også, men har vel sagt tidligere at det er litt bedring nå i forhold til for et par år siden …da kom jeg tilogmed på sykehuset og lå der for jeg ville kollapse av søvnmangel..nå kan jeg sove ca fire timer i sammenhang ei natt så det er fremgang …:) Når man er utslitt har dessverre tankene lett for å svirre rundt i hodet og man klarer ikke å koble det ut…
Som du skriver i kommentaren over her..kan det faktisk være litt befriende å få gråte litt..Jeg tenker også at jeg heller ville latt være å være så sterk og hatt litt mindre motgang..endel ting man helst ville vært foruten…
Håper og tror det blir bedre perioder igjen for deg…men ting kan ta litt tid, og det er lov å tillate seg å være litt lei seg av og til også…men jeg vet du er flink til å glede deg over små positive ting..så prøv å få til mye av det :)) Lørdagsklem <3
annebe: Ja, det er trist at man skal slite så mye med sånne ting. Jeg leste nettopp en avisartikkel om dette med nok søvn, og hva som skjer hvis man ikke får nok søvn. Og jeg kjente meg veldig godt igjen der ja, med tanke på at jeg ikke får nok søvn.
Jeg husker du nevnte det med sykehusinnleggelsen. Og jeg er jammen glad for at du nå i alle fall klarer å sove ca. 4 timer sammenhengende. Det er vanvittig slitsomt å ikke få til det. Og nå sliter jeg med det selv. Mange netter nå, hvor jeg kun sover 4 timer i det hele tatt. Og jeg kjenner jo hvor mye det sliter på.
Ja, det er befriende å gråte. Det er rensende på en måte. I alle fall når man gråter over det man tenker på. Jeg synes ikke heller det er så viktig å være så enormt sterk. Jeg kunne klart meg med mange færre problemer, og heller vært litt mindre sterk 😉 Men, det er visst ikke helt sånn det fungerer. Det er i alle fall ikke noen trøst når noen sier det….
Jeg er jo lei meg ja, innimellom. Men som du sier, jeg er flink til å glede meg over små ting. Og det kommer jeg til å fortsette med. Derfor unnet jeg meg å gå ut og spise lunsj i dag, helt alene, for første gang. Det smakte godt, og det gjorde ikke noe at jeg var alene. Jeg trodde det skulle føles vondt. Men det føltes bare godt. Så der gikk jeg (vellykket) ut av min komfortsone, nok en gang 😀
Kos deg resten av denne lørdagen, og tusen takk for kommentaren 🙂 God lørdagsklem tilbake <3
Jeg har så lite erfaring med denne typer plager for egen del at jeg skal vokte meg vel for å komme med gode råd. Men jeg syns alle de som har kommentert har kommet med både konkrete og fine innspill til deg 🙂 Jeg har jo en kone som har slitt mye med sykdom og plager.. hun har imponert meg så mange ganger over måten hun har taklet det, både med humør og positiv energi. Håper det aller beste for deg og sender gode ønsker om at mye skal rette på seg 🙂 Ha en fin helg 🙂
dedicat: Det er ikke alltid gode råd er så viktige 😉 For min del, er det en del bearbeiding i å skrive, og også å få respons, og noen ganger gode råd, eller høre andres erfaringer 🙂
Og det at din kone takler sine vanskelige ting med humør og positiv energi, er jo utrolig viktig, og føles garantert bedre for henne også, enn om hun skulle være sur, gretten og motløs hele tiden 🙂 Tommelen opp for henne <3
Og tusen takk for gode ønsker. Jeg krysser fingrene for at ting snur, og snart går en lysere vei 🙂
En god helg ønskes deg og dine også 🙂
Å ikke få sove er nesten det verste som finnes :-/ Det gjør noe med hele dagen etter, og jeg skjønner det er et vedvarende problem for deg. Da skjønner jeg du må bli helt utslitt. Det blir en vond runddans.. Håper at ting snur litt nå for deg, for da snur-runddansen også. Med noe godt kommer ofte mer. Vi satser på mer søvn for deg, og med det mer energi osv 🙂 Hold fast på de koselige småtingene i hverdagen, de som gleder deg <3 Så vil det snu 🙂 klemmer masse <3
frodith: Ja, det er tungt, og det er for meg periodisk. Og jeg lider en del av det. Men de fleste merker det jo ikke. Men det ville nok blitt veldig lagt merke til om jeg skulle gått full tid på jobb hver dag…..
Jeg håper også det snur snart. Krysser fingrene for det 😀 Og så skal jeg i mellomtiden kose meg med de hyggelige tingene. Som å skrive blogg, som jeg faktisk gjør akkurat nå 😉
Håper du har en fin kveld. Her sitter jeg med et glass hvitvin.
Gode klemmer til deg <3
slutte å tenke klarer vi aldri men hemmeligheten er å ikke la de stoppe opp så vi grubler på dem. Jeg har ulike teknikker jeg bruker. Den ene funker en gang og en annen neste gang. Jeg setter opp stoppskilt i hjernen, et stort et. Jeg har og en knuseverk som jeg ser der oppe der jeg legger alle tankene og så går de på et bånd gjennom hodet og blir knust som sand. Da er jeg så opptatt med å se for meg det at jeg grubler ikke på noe annet. Men det krever trening.
Heve føttene ja. Før brukte jeg en stor pute, nå har jeg sånn heveseng så jeg hever fotenden. Da blir jeg mer avslappet.
Men med stoffskiftet så har det mye med medisineringen å gjøre, om man ligger der man skal. jeg sluttet jo med Levaxin og gikk over til armour for å se om det ble bedre. Er du medlem i noen av stoffskifteforumene på facebook? Det er mange som føler de får gode råd og støtte der.
Og å gråte gjør godt, da får man tømt seg og man blir avslappet etterpå.:)
Mariann Sæther Tokle: Jeg tenker at jeg skal forsøke det med pute. Jeg har en følelse av at å legge en pute mellom knærne kanskje kan ha en god effekt på meg. Jeg pleier ofte å dytte dynen mellom knærne, men da blir jeg gjerne litt bevegelseshemmet. Så du har gitt meg en idé nå skjønner du 😉
Men jeg tror den gråten jeg hadde, har tømt lageret mitt. For når jeg la meg i går, var jeg ganske tom i hodet. Jeg hadde ikke behov for å tenke. Jeg lå heller ikke så mange timer før jeg sovnet. Kanskje bare en. Så noe har hjulpet i alle fall 🙂 Denne natten har jeg sovet ca. 6,5 timer. Det hjelper enormt 😀
Ja, jeg er medlem i 2 av stoffskiftegruppene på Facebook. Blir helt svimmel av dramaet som av og til utspiller seg der, spesielt i den ene gruppen. Føler at den kun består seg av hjemmeværende som ikke har noe bedre å ta seg til 🙁 Den gruppen har jeg flere ganger tenkt jeg skulle melde meg ut av. Men jeg har jo lært litt underveis, selv om det meste kan jeg ikke bruke til noe fornuftig i grunnen 😉 Dessverre er det ikke bare stoffskiftet som roter ting til for meg, men jeg håper å få en oversikt etterhvert nå når jeg skal til spesialist om noen uker.
Jeg tror på det at å få sove er noe av det viktigste du gjør for deg selv nå. Søvn har jeg slitt med etter at jeg kom i overgangsalder. Jeg tar meg en sovepille av og til ,om jeg kjenner at jeg sover for lite over tid. (men nå har jo jeg en svært “skjev” døgnrytme også da…). Ellers har jeg lest mye av Lisbeth Pettersen,(mindfulness i Tara blad, hun har også skrevet bok) Hun har forklart at når du tømmer hodet for tanker når du skal sove ,så gjør hun det ved å fokusere KUN på pusten.Hver gang en ny tanke melder seg,så igjen og igjen , fokusere på pusten.
Jeg forstår at det er tungt med din mor nå. Dere vet gangen i Huntingtons sykdom, og det er tøft, kan bare si jeg føler svært mye med deg ….Håper også dere har en god dialog når det gjelder evt. innleggelse .
Det er sunt å gråte, så det må du bare gjøre…. samt gå til legen, “renn ned dørstokken”, og gråt der også. Ikke legg skjul på noe overfor fastlegen, bruk han/henne, det er det vi har de til….Det går litt i berg-og dalbaner dette livet, og det er ikke alltid rettferdig fordelt, dessverre….Håper du kan få en lang, fin periode snart.
Ja, jeg er helt enig angående grupper 🙂 Det har lett for å bli drama. Mange har lett for å ta ting personlig og mange går til personangrep. Jeg klarer ikke helt å forstå det der,hvorfor man ikke bare kan være uenig. Man må jo ikke være enig om alt 🙂 Det er også lett å sykeliggjøre seg mer når man er i sånne grupper, så det er ikke bare fordeler med å være medlem. Jeg har også vurdert å melde meg ut flere ganger.
maiken: Ja, søvn har veldig mye å si for tilværelsen ellers. Jeg merker godt det de periodene hvor jeg sover skikkelig dårlig, som denne perioden, at da er jeg ikke helt meg selv på noen måte. Da blir jeg jo mye trøttere og mer ufokusert enn ellers, og det jeg har i utgangspunktet er jo lite å skryte av også, med tanke på kronisk utmattelse.
Men heldigvis, den gråten, den løste opp noe hos meg. Og jeg har de 3 nettene etterpå sovet i minimum 6 timer 🙂 Det er bedre enn 3-4 timer i alle fall 🙂
Ofte etter en sånn lite søvn periode, har jeg noen netter hvor jeg gjerne kan sove 14 timer i strekk. Men det har ikke skjedd denne gangen, hvis ikke det er det som står for tur da 😉
Ja, nå er det tungt, og ikke minst uvant med mamma. Det har gått så fryktelig brått nedover med henne den siste måneden. Og jeg sliter med å bli vant til det. Og så er jeg jo lei meg også, for selv om hun jo er her, så har vi likevel på en måte mistet henne. Så det kommer nok til å bli en del gråt på meg fremover.
Men ja, det er jo som du sier, sunt å gråte. Og legen får snart besøk av meg. Det er flere vondter som har meldt sin ankomst, og jeg tipper jeg står foran enda en diagnose, som det kommer til å ta tid med å sette. Men jeg vil gjerne ha den, sånn at jeg kan få hjelp og behandling som absolutt trengs.
Men, utenom det, så er jo humøret mitt nokså godt da 🙂 I alle fall sånn generelt sett. Det er jo masse positivt også i livet 🙂 Og jeg ser frem til den gode perioden igjen, når den en gang kommer 🙂
Håper du har en fin uke. Nå skal jeg snart lese litt blogg igjen. Er nok en gang på etterskudd 😉
Mariann Sæther Tokle: Ja, det som jeg har hengt meg opp i, er at spesielt i den ene gruppen, så er noen fryktelig opphengt i verdiene som blodprøvene gir. Jeg for min del kunne ikke være mindre interessert. Det har med bokstaver og tall å gjøre, og sier meg overhodet ingenting. Det som betyr noe for meg, er hvordan jeg føler meg. Og hva legen vurderer å gjøre med verdiresultatene.
Nå skal jeg jo til spesialist i august, med min kroniske utmattelse. Og da vil jo alt tas hensyn til, stoffskifte og alt sammen. Så jeg krysser fingrene for at det skal bli en løsning på ting etterhvert 🙂
Ja, de er jo litt viktige de verdiene likevel for det er da du finner ut hvilke verdier du bør ligge på for at kroppen din skal ha det best og da har du noe å gå ut fra senere hvis du hangler igjen 🙂 Vanskelig å vite om man skal gå opp eller ned på dosering uten prøveverdier. Ønsker deg veldig masse lykke til med spesialisten 🙂
Mariann Sæther Tokle: Jeg sier ikke at ikke verdiene betyr noe. Jeg sier bare at jeg har ikke anelse om hva de verdiene sier. Det regner jeg med at legen min holder styr på. Og han sier at alle verdiene er innenfor normalen. Og jeg har påstått i flere år at det som er normalt for andre, ikke nødvendigvis er normalt for meg. Men han vil ikke ta i det med ildtang, og forholder seg til “normalen”, sånn statistisk sett. Og så holder han på at jeg antakelig har ME. Og derfor jeg skal videre i hierarkiet 🙂
Jeg er tallblind. Har ikke diagnose på det da, men alt som har med tall å gjøre, sliter jeg med. Jeg sliter med å lese lange tallrekker, f.eks. kidnumre og kontonumre, og også telefonnumre. Så derfor orker jeg ikke å sette meg inn i de verdiene. Det overlater jeg til proffene 🙂 Alt jeg vet, og husker, er at det er en T med i verdiene 😉
Ja, det er mange som sliter med tall, også legene for de har som regel ikke peiling 🙂 De sa det samme til meg i årevis, alt var normalt og jeg var syk hele tiden. Krysser fingrene for at du får en fabelaktig spesialist 😀
Mariann Sæther Tokle: Ja, derfor jeg har mast så veldig om å få komme til noen med peiling 🙂 Det har tatt sin tid, men nå står jeg på terskelen 🙂
Ja, jeg kjenner følelsen 🙂 Jeg har og prøvd masse men fikk ikke komme til spesialist før i fjor og det var fordi jeg søkte om annen medisin på blå resept enn levaxin. Da søkte de for meg fra Balder og da kom jeg inn.
Mariann Sæther Tokle: I det norske helsevesenet skal man være bra frisk for å få den hjelpen man virkelig trenger….Dessverre. Men godt å høre at du endelig kom deg et skritt videre <3