TELEFONSKREKK

Jeg har nevnt denne skrekken min før. Men må nesten gjenta det. Ikke at det er så viktig, for det er ikke så mange som ringer til meg. Men det er sikkert logisk, når jeg sliter med å “løfte av røret”.

Kanskje det er øvelse som trengs. Men det å snakke i telefonen, det er jeg egentlig dårlig til. Har i grunnen aldri likt det noe særlig.
Et par gode venner har det gått fint å prate med i telefonen. Da kjenner jeg ikke denne skrekken. Og de kan jeg faktisk ringe til selv også, om jeg skulle komme så langt.

Men veldig ofte, så er det problematisk å snakke i telefonen. Jeg blir nervøs, svett i hendene, og i øret. Og jeg føler meg litt dum og keitete.

Men jeg har faktisk den siste tiden, de siste par årene egentlig, klart å endre litt på noe. Det å snakke med venner i telefonen, er ikke så skummelt, så kleint eller så ille lenger. Jeg har klart å senke skuldrene, og tenke at “dette er jo tross alt en vanlig samtale, det er bare det at vi ikke kan se hverandre.” 
Så jeg kjenner en stor lettelse over akkurat det. Og faktisk, så er det utrolig hyggelig også, å prate i telefonen, med folk man kjenner og føler seg bekvem med.

Men, så kommer man til den delen hvor man skal snakke med fremmede.

Nylig hadde jeg bilen på verksted.
Det var en sur regning å betale denne første uken i det nye året.
Men i den forbindelse, måtte jeg prate i telefonen. Jeg måtte forklare hva som var galt, og jeg måtte ta imot informasjon, og sånt.
Og da forsto jeg hva som er min store skrekk nå for tiden, når jeg snakker i telefonen.
Det er hukommelsen min.
Jeg svarer ja og ha. Og alt er kjempefint akkurat da, men i neste sekund, har jeg glemt hva vi snakket om.
Jeg visste at vi snakket om bilen min. Og hva som var galt med den. Men når jeg skal gjenta hva som var galt, så klarer jeg ikke å huske det. Jeg vet det var noe med bremsene…men hva? Og så føler jeg meg kjempeteit når jeg da skal viderefortelle dette til andre.

Nå er jo hukommelsen min helt bortinatta langt vekke av og til. Så akkurat det er jo ikke noe nytt. Den der teite følelsen over å glemme, må jeg jobbe meg gjennom nesten hver eneste dag.
Men det er noe jeg faktisk har opplevd mange ganger før også. Før jeg “mistet” hukommelsen.

Det å ta imot beskjeder over telefon, det er nesten umulig. Jeg klarer ikke å fordøye det, når jeg ikke har et ansikt å feste beskjeden til. Det er nok DER skrekken min egentlig er.
Tror jeg.

Og så har jeg jo episoder, hvor nye “venner” så gjerne vil ringe til meg. Og prate med meg i telefonen. Huff. Jeg kan ikke forstå at det skal være nødvendig?
Men noen få ganger har jeg likevel gjort det. Og oftest er det jo hyggelig. Men etterpå, kjenner jeg hvor nervøs jeg har vært. Når jeg endelig kan slappe av igjen. Da verker nakken, hendene er totalt utslitt etter å ha holdt krampeaktig i telefonen, og øret er varmt og ømt.
Nei, det er ikke sunt å snakke for mye i telefonen 🙂

Veldig greit å slippe i alle fall. Og heller prate med dem som står meg nærmest 🙂 Sånn av og til 🙂
Og med dem jeg har møtt. For da har jeg et ansikt. Da er det så mye lettere 🙂

Men telefonen er veldig fin til å ta bilder med. Favoritten min det 🙂 Og så finnes det jo så mange kjekke bilderedigeringsprogram og filtere.
Så da er jo det noe jeg ivrig bruker. Fremfor å snakke for mye inn i den dingsen 🙂

Og her er mitt siste telefonverk. Jeg ser ikke så skremt ut. Men det handler jo om bilder. Og da er saken en helt annen 😉

Liker du å prate i telefonen?

 

 

#telefonskrekk #telefonangst #angst #telefon #samtaler

16 kommentarer
    1. Flott bilde av deg! og nei..jeg liker heller ikke å snakke i telefonen..mye bedre å skrive en tekstmelding..da får jeg alltid med meg alt..fremfor telefonene hvor jeg kommer på mye etterpå.. jeg sliter jo også med hukommelse, og må skrive ned ting med engang..mange ganger jeg legger på, og husker ikke tidspunktet vi ble enig om, og må ringe opp igjen.. grrr..så penn og papir må man ha når man snakker i telefon.. Så kjenner meg godt igjen i det du skriver.. Ha en god dag!

    2. å snakke i telefon er helt greit,men jeg blir også varm i øret,ja jeg får neste øreverk,jeg tror vi reagerer på strålingane fra mobilen eg,for slik var det ikke med fast telefonen,så nei jeg snakker ikke mye i telefonen jeg heller )fint bilde av deg da,nei du ser overhodet ikke t som ei med skrekk på bilde

    3. Måtte le her, for jeg er heller ikke venn med telefonen. Men man må ringe både titt og ofte, så jeg slipper ikke unna. Ja, jeg klarer det, men telefonen er ikke min favoritt i hvertfall. Den er fin å sende meldiger med, sjekke mail og ta bilder!!!! Vakkert bilde av deg da! Ha en fin lørdag! 🙂

    4. Forstår så godt hva du mener ;o Jeg hater å prate i telefonen, noe som gjorde dateingen vanskelig xD Haha. De ville så gjerne ringe og snakke, jeg elsker å sende meldinger xD Nå slipper jeg jo det da, ang sånn. Men andre ting er veldig slitsomt, jeg drar det alltid ut til siste liten en sånn telefonsamtale ;o

    5. Er nok mange som føler det sånn, så viktig at du skriver om det. Nei, jeg er ikke redd telefon men det nye FaceTime og skype liker jeg ikke for da ser de meg 🙂 Men høyttaler bruker jeg en del, blant annet til healinger 🙂

    6. Jeg tok nok mye oftere kontakt med folk via telefonen før. Nå ringer jeg sjelden for “bare” å prate. Det skjer kanskje et par ganger i måneden! Jeg har nok ikke telefonskrekk – verken når det gjelder private samtaler eller “ordne” – samtaler, men noen ganger kan jeg jo grue meg til å ringe av frykt for å få en beskjed jeg ikke har lyst til å høre! 🙂 Ellers kjenner jeg meg litt igjen i det “Søtmonsen” skriver ovenfor, vedrørende telefonkontakt med menn, men jeg har lovt meg sjøl at jeg heretter skal ringe i stedet for å sende mld hvis det er noe viktig! 😀

    7. En telefonsamtale kan være en utfordring. Men det går lettere hvis man kjenner den man prater med godt. Men det er alltid dem som ringer som skal avslutte samtalen. Ikke så ofte jeg ringer til noen bortsett fra til dama. Sms er igrunn mye bedre enn samtale, ikke alltid det er like viktig at de rundt deg får vite hva dere snakker om, f.eks lån om penger eller starten på en krangel. Det der må man tenke på når man sitter på tog eller i buss. Ha en fin dag.

    8. Jeg har aldri likt å prate i telefonen, – mye enklere å sende melding. Jeg er ikke noe god i kjappe tankeganger, og er redd for å glemme alt jeg skal si. Hvis jeg kommer til en telefonsvarer må jeg bare legge på, skrive ned det jeg skal si og så ringe opp igjen. Samboeren min liker best å prate fremfor å sende sms, så det er helt utrolig hvordan vi ble kjent, hehe. Helst vil jeg også sjekke hvem som ringer, og så ringe opp igjen om det er noe viktig, – er så ofte telesalg o.l. som jeg ikke liker.

    9. dvergpinschere i mitt hjerte: Hmm….fikk mange kommentarer, og mange som var enige og kjente seg igjen. Både trist og bra på samme tid. Godt at jeg ikke føler meg så alene om dette, men trist at så mange skal ha den samme anstrengte følelsen til dette.
      Vi får stå på, og klare oss gjennom det også 🙂
      En flott dag til deg 🙂

    10. fruensvilje: Tusen takk 🙂

      Ja, det er sant, man blir veldig glovarm på ørene. Så kanskje bedre å bruke høytaleren i grunnen. I alle fall hvis man er alene i rommet 🙂

    11. natheless: Tusen takk 🙂

      Hehe…tydelig mange som ikke liker akkurat dette. Jeg som trodde jeg var omtrent alene om det 😉 Men en fin computer er den jo, mobilen 🙂

      Ha en fin dag 🙂

    12. Søtmonsen ): Hehe…ja, du sier noe der, det med at det gjorde datingen vanskelig 🙂 Har jo erfart det selv. Utrolig mange som liker bedre å prate i telefonen enn å skrive 🙂
      Heldigvis kan jeg si at jeg fant en som likte best å prate i telefonen, men som respekterte min frykt, og sendte meg lange og gode meldinger istedet <3
      Og nå i dag, går telefoneringen med ham som en lek <3

    13. Mariann: Sant akkurat det der….samtaler med video er ikke min greie det heller nei. Huff.
      Kan forstå at du bruker høytaler ja, du har jo da større frihet 🙂

    14. karidansen: Jeg skjønner hva du mener i det du skriver her. Du er nok en del tøffere enn meg i telefonverdenen 🙂 Men det er veldig lett å prate med deg i telefonen. Jeg husker jeg grudde meg første gang. Men det gikk jo så bra 🙂 Vi har en god flyt i samtalene våre, og da blir det jo ikke vanskelig 🙂 Og så er jo du en venninne også, det er jo noe annet enn et offentlig kontor eller hva annet det måtte dreie seg om 😉

    15. Helge: Ja, enhver telefonsamtale er jo en utfordring. Men det er sant som du sier, lettere når den man prater med er noen man kjenner godt. Stor forskjell på det 🙂
      Jeg synes nok sms er best når man skal gi beskjeder eller si noe som skal huskes. For man kan alltid gå inn og lese om igjen, istedet for å sitte å lure på hva det nå var man skulle huske 🙂
      Og så har du selvsagt rett i det med å sitte å prate i telefonen ute i det offentlige rom. Det skal jammen være viktig hvis jeg da svarer telefonen ja 😉

      Ha en fin dag du også 🙂

    16. Hanne Beate: Høres ut som du er prikk lik meg 😉
      Jeg elsker app verdenen. Jeg har innstallert Gule Sider appen. Hvis den som ringer er registrert på Gule Sider, får jeg opp navnet når det ringes, selv om vedkommende ikke er i kontaklisten min 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg