For tiden blir det lite skriblerier fra min side her inne. Men jeg er innom og leser litt, og legger igjen noen kommentarer i ny og ne.

Jeg har hatt en dårlig sommer. Og nå er det høst. Og jeg lengter etter den sommeren jeg ikke helt fikk.

Bildet her er fra en av de få dagene denne sommeren som det faktisk gikk an å sole seg litt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det siste året har i grunnen vært slitsomt. Helsa er jo en medvirkende faktor til akkurat den følelsen. Det går liksom bare feil vei. Og noen ganger blir jeg veldig motløs.

Jeg har nok isolert meg litt det siste halve året. Eller kanskje omtrent hele dette året egentlig.

Grunnen til det er jo at sosiale ting er like utslitende som andre ting. Jeg er en sosial person. Liker å være i lag med andre, og oppleve ting. Liker å prate og føle meg innkludert. Så selv om det er slitsomt, gir det meg glede, og positiv mentalenergi.

Ettersom tiden har gått, har jeg følt at det har blitt for mye for meg. Det er rett og slett litt for slitsomt. Og jeg har prioritert at jeg må forsøke å takle hverdagene og det jeg strengt tatt må gjøre for å opprettholde et snev av verdighet for meg selv og min eiendom. Jeg klarer slett ikke alt. Både husarbeid og nødvendige ærender, og alt med ungene som jeg elsker over alt på jord. Og så være sosial på toppen av det hele.

Så noe følte jeg at jeg måtte velge bort.

Og da ble det den sosiale biten som ble kraftig redusert. Og turer har også blitt litt redusert. Men turene er rett og slett fordi jeg har for mye smerter, jeg mangler energi, og jeg sliter med forskjellige betennelser som hindrer meg en del.

Denne herlige familien møtte jeg og min datter på da vi skulle besøke graven til mine foreldre tidligere i sommer.

Så ble det jo sånn da, at når livet ellers var litt vanskelig, så mistet jeg min mor også. Og den prosessen der, mens hun lå på det siste, og alt etterpå, har tæret mye på meg. Og jeg har ikke akkurat blitt friskere. Tvert imot. Og jeg følte faktisk at jeg ble enda mer innesluttet. Jeg orket knapt tanken på å skulle forholde meg til noen. Å skulle være kledd og opplagt til å virke sånn noenlunde oppegående. 

Og så etterhvert, begynte jeg å se at jeg nok ikke har gjort en riktig prioritering.
For de tingene jeg prioriterte bort, er ting som gir meg den viktige mentale energien. De tingene gir meg godt humør og optimisme.
Og når jeg da tok dem bort, så satt jeg igjen med å bevege meg ned i bølgedalen som kalles depresjon.

Og der har jeg vært før!
Jeg kan love at det ikke er noe blivende sted.

Heldigvis er jeg i stand til å se det selv!

Så her må jo ting gjøres om.
Så hva skal jeg egentlig prioritere bort?
For flere år siden ble jobb prioritert bort. Dette var mulig, fordi vi har NAV. Og jeg har vært skattebetaler.
Og det er jeg jo fortsatt, selv om jeg hever min “lønn” fra NAV. Det er ikke rare summen jeg får (AAP). Og det er takket være at jeg har vært i et av Norges lavest lønnede yrker.
Så det har absolutt vært en kamp. Men jeg er glad for den hjelpen jeg har fått, tross alt 🙂

Turer forsøker jeg å få til så ofte jeg kan. Det er ikke snakk om lange turer i ødemarken. Det handler mer om å komme seg ut litt, få litt bevegelse og frisk luft. Og kikke på, og nyte omgivelsene rundt meg. Det gir en utrolig glede. Det gir også mestringsfølelse. Men i det siste året, har det blitt litt for lite turer. Jeg sliter for mye, og det straffer seg hvis jeg presser meg.

Jeg besøker Ulvanuten med jevne mellomrom. Og er været fint, og energien sånn noenlunde brukende, tar jeg gjerne med meg frokost eller lunsj dit, og nyter den til en flott utsikt.

Jeg har innsett at jeg også trenger den sosiale biten. Det er faktisk ikke noe alternativ å velge det bort. For jeg er nok alene, som det er, siden jeg ikke er ute i jobb. Og jeg trenger kontakt med mennesker. Jeg er jo tross alt alene i 3 uker i strekk, når ungene mine er hos faren sin.

Det betyr at jeg er nødt til å prioritere bort noe annet.
Og da er alterantivet husarbeid. Det må jeg trappe ned.
Løsningen er å håpe på at noen kanskje kan hjelpe meg litt. For det går på æren og trivselen løs om hjemmet mitt skulle se trasig ut.
Hagen har jeg hatt litt hjelp til. Så det har virkelig vært en god ting.
Jeg får fri litt mer til mine barn. Kanskje kan de hjelpe til litt mer med huslige gjøremål 🙂

Så har jeg da sakte men sikkert økt den sosiale agendaen min litt den siste tiden. Eller i alle fall planene om en sosial agenda 😉
For vet du hva?
Jeg opplever oftere og oftere at jeg rett og slett må legge meg, også på dagtid. I senga mi. Med blendingsgardinene trukket for.
Og den sliter jeg med å godta!

Ut på solnedgangstur. Det er fin terapi, og koster ikke så enormt med energi.

Jeg er veldig mye alene, som jeg nevnte litt tidligere. Og planen er sånn, at de dagene jeg planlegger noe med noen, må jeg vite at jeg kan hvile godt før, og etterpå. Ellers fungerer jeg omtrent ikke.
Jeg har oppdaget at jeg kan være litt kort og kvass når jeg ikke har det bra, eller når jeg føler meg presset og stresset. Noe som er totalt ulikt meg. Og det er et dårlig tegn. Da må jeg bare vite å trekke inn årene, og ta meg en liten “time out”. For det siste jeg ønsker, er å være urettferdig mot noen. Uten grunn liksom.
Konklusjonen er at jeg trenger mye mer hvile enn før.

Og så kom jo plutselig bekreftelsen for noen uker siden.
Jeg har fått diagnosen ME.

Og da våget jeg meg til å søke meg inn i en ME-gruppe.
Der fikk jeg enda mer bekreftelser.
Jeg er nesten i sjokk. For det jeg leser der, om andre, hvordan de har det, hvordan de løser ting, hvilke erfaringer de har gjort?
Det er jo meg det. Nesten alt sammen. Det er jo variasjoner selvfølgelig. Men det var skremmende å lese, som om jeg leser om meg selv.
Jeg har også lest ting andre har opplevd, symptomer og sånn, og sitter nesten på gråten, for jeg har jo opplevd det samme selv, men har aldri koblet at det kunne ha en sammenheng til resten.
På en måte følte jeg meg ikke så alene lenger, etter jeg meldte meg inn der. Men det er like skremmende å lese noe hver gang. For det er så massivt. Og det går plutselig opp for meg i sin helhet, at dette faktisk handler om meg også. Dette er min hverdag.
Rett og slett.

Etter bisettelsen til min mamma, har jeg ikke grått.
Tårene har presset på nå i det siste. Men jeg har ikke klart å gråte.
Men mens jeg sitter her og skriver nå, så kommer tårene, endelig.
Det gjør vondt og godt på samme tid.

Jeg får jobbe litt med meg selv og med å godta ting nå fremover. Jeg skal jo begynne til behandling. Og det jeg ser frem til da, er mestringskurset.
For det er jo sånn, at hver minste lille ting jeg får gjort, gir mestringsfølelse. Men jeg skulle gjerne lære meg å godta også. Godta det jeg ikke får gjort. For den sliter jeg ganske mye med.
Så det er litt å ta tak i her hos meg for tiden 🙂
Og da har jeg ikke en gang nevnt mine tanker på datefronten 😉

Men det kan jeg skrive om en annen gang 🙂

Avslutter med dette bildet jeg tok på en solnedgangstur nylig.

Ønsker alle en fortsatt fin helg.
Håper du har det akkurat som du hadde planlagt, eller bedre ♥

#helse #mestring #me