DATING OG ME – HVORDAN FÅR MAN DET TIL?

Jeg har grublet en del den siste tiden. Faktisk det siste halve året, om dette med dating.

For jeg er jo enslig. Singel, som det heter på “fagspråket”.

For noen år siden, da jeg fortsatt hadde min gamle lege, som hadde gitt meg opp, uttrykte han ved et par anledninger, at det nok ville hjelpe hvis jeg forelsket meg. For det får man mye energi av, noe jeg så klart hadde erfart selv ved flere anledninger for årevis siden.

Og det kan man jo gjøre på kommando, ikke sant? Å forelske seg?

Akkurat på den tiden, da legen foreslo dette som løsningen på alle mine utmattelsesproblemer, hadde jeg en spesiell mann i kikkerten. Det var i den spede begynnelsen akkurat da.

Følelser kan jo ikke styres, og de utviklet seg hos meg, og ble til en massiv forelskelse.
Og legen fikk rett….jeg ble proppfull av energi.

Men, noe manglet likevel. For energien satt mest i viljen, i hodet og i hjertet. Ikke så mye i kroppen, som jeg skulle ønske. Likevel, så lot kroppen seg drive av viljen. Jernviljen.
Viljen, overså kroppens signaler. Og koste seg på beste måte, uten å ta hensyn.
Det medførte jo noen konsekvenser, som dårlig søvn pga. smerter og tanker blant annet.

For en forelskelse, er jo ikke det samme som at man er trygt etablert i et stødig forhold. Mye usikkerhet var det jo rundt dette, disse følelsene mine. Naturlig nok.

Men jeg koste meg. Svevde på en rosa sky i en tid. Samtidig som usikkerheten gnagde, og gjorde skylaget spredt.

Etter en tids “dating”, gikk forelskelsen over i kjærlighetssorg, da vedkommende ikke følte at jeg hadde alt som skulle til, og valgte ei annen etterhvert.

Kjærlighetssorgen var like intens som forelskelsen. Og jeg ble helt ødelagt. Jeg ble sykere. Alle smerter jeg fra før av hadde, forsterket seg, og det kom flere og flere symptomer til, som ikke har gått bort i ettertid. Formen utviklet seg raskt i negativ retning. Og jeg følte meg så sliten at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Det var utrolig vondt.

Kjærlighetssorgen fordunstet etter noen måneder, men den dårlige formen som da hadde utviklet seg med ekspressfart, ble værende.

I ettertid, når jeg tenker gjennom tingene, så var jeg jo sakte men sikkert blitt dårligere, fordi jeg presset meg for hardt mens jeg var forelsket. Men den rosa skyen gjorde jo at jeg overså signalene. Og når sorgen kom, føltes alt overveldende, og ga meg en ordentlig knekk, fordi det da gikk opp for meg hvor utkjørt jeg var.

Jeg kan si såpass: En forelskelse gir glede og mental energi, men for en med min helseutfordring, gir den ikke fysisk energi, som den ville gjort om jeg var frisk. Den narrer bare kroppen til å tro det.

Så gikk det et par år, og jeg møtte en ny mann. Jeg ble ikke like forelsket, heldigvis, men jeg ble betatt. Og det var utrolig godt å få hudkontakt, omsorg, klemmer og kyss. Og den følelsen av at noen bryr seg litt ekstra om akkurat meg, det er en virkelig god følelse, som skaper mye ro i sinnet 🙂

Vi valgte alt for fort å bli et par. Og det forholdet varte i to måneder. Der var det også han som tok initiativ, og gjorde det slutt. For noe manglet.

Jeg vet jo hva som mangler. Jeg mangler energi. Jeg klarer ikke å følge deres tempo. I tillegg har jeg jo dårlig hukommelse, en del feber, kan virke omtåket/forvirret når jeg er ekstra dårlig…osv.

Hvem i alle dager orker å bli kjent med, og glad i, noe sånt?
Jeg kan tenke meg at det må være ganske frustrerende for en som ikke kjente meg mens jeg var frisk og rask.

Det blir jo noe annet med dem som utvikler sykdommen mens de er i et trygt og godt forhold. For da ble man jo kanskje kjent lenge før det ble ordentlig ille. Og det er noe annet.

Så det siste halve året, har jeg grublet en del. For det er ingen tvil om at jeg ble veldig sliten i løpet av de to månedene. For også der presset jeg kroppen, selv om det var i langt mindre skala, og jeg var mye mer avslappet.
Jeg må jo bare ta lærdom. Jeg kan rett og slett ikke forelske meg. Jeg kan rett og slett ikke risikere å bli dårligere, og ødelegge både for meg selv og den andre. Ting må heller skje naturlig, rolig og avslappet. Uten den store ståheien.

Men så var det de følelsene da.
Kan man skru dem av?

Nei. Jeg tror ikke det.

Men jeg forsøker 🙂

Jeg har ikke lukket døren. Men jeg har gjort en bestemmelse. Og det er at jeg ikke orker å bruke energi på å kikke etter noen. Jeg skal heller fokusere på vennskap og sosiale aktiviteter. For det er mer stabilt. Og det sliter meg ikke ut på samme måten, tror jeg. Det forventes jo ikke like mye da, så jeg stresser ikke.

Jeg har forsonet meg med at jeg kommer til å være enslig, antakelig resten av livet. Eller i alle fall veldig, veldig lenge. Og det er antakelig best for meg, på de fleste områder.
For det vil ikke være rettferdig for en, å bare skulle varte meg opp hele tiden, uten å få noe særlig tilbake, fordi jeg ikke har krefter til det, annet enn i hodet.
Jeg tror det skal en til med ganske mye kjærlighet, for å takle meg og min sykdom, denne prosessen jeg går gjennom. Selv om jeg gjerne skulle hatt den støtten.
Og likevel, så er jeg glad jeg ikke har den. For da hadde jeg jo gitt tilbake, og det igjen ville jo bli å bruke energi som jeg ikke har.

Rett og slett, om jeg skulle forelske meg igjen, så vil det bli en stor konfliktsak i meg selv. Jeg vil risikere å presse kroppen til det ytterste, og det vil jo gå ut over både meg og ham. Og det er jo ikke positivt.

Nei huff, det er vanskelig dette her.
Så i det siste, etter jeg fikk diagnosen, har jeg lurt på hvordan andre ME syke gjør det? De som ikke fra før av var godt gift eller i trygge forhold?
Dater de, i det hele tatt?
Jeg har mine tvil.
For når jeg ser hvor mye det koster, så fristes kun vennedater. Altså dem man allerede er trygg på som venner, og som ikke forventer noe mer, og som jeg er glad i, og vet er glad i meg, i all vennskapelighet.
Da kan hormonene hvile, og man trenger ikke å stresse.
Det er godt å være glad i, også ♥

Jeg trenger omsorg, jeg trenger kos, jeg trenger nærhet, det lar seg ikke betvile. Og jeg trenger å elske, gi omsorg og kos og de tingene selv også. Men jeg får ta det jeg får, fra dem jeg kjenner, og heller nære meg på den sosiale kontakten, som jeg trenger for den mentale helsen.
Får jeg tilstrekkelig mange klemmer, så hjelper jo det litt også 😉

Jeg var nylig på en vennedate. Jeg skrev på Facebook at jeg var på date. Men vær OBS, date kan være så mangt 😉

Så da er konklusjonen sånn: Jeg kan godt bli veldig glad i en mann, og elske ham, men det må skje over lang tid, uten de hormonelle forstyrrelsene som en forelskelse ville medføre. Jeg kan godt bli forelsket, men ikke vilt og uhemmet, og det må være fordi det er ekte og vil vare til evig tid.

Og det er lite sannsynlig at vil skje, for når følelsene tar overhånd, glemmer man kropp og helse. Og så er jo de fleste så travle. Man blir jo liksom ikke yngre med årene heller 😉
Da blir det vel sånn: Hastverk er lastverk.

Men….drømmene, dem skal jeg ha, og verne om. For de er bare trygge og gode 🙂

Og drømmer, de har jeg mange av. Og vil nok bli kun det, drømmer.

Nå vil sikkert mange fristes til å si at plutselig en dag, kommer kjærligheten, når man minst venter det. Og at jeg ikke skal fortvile, og bla, bla, bla.

Ja, jeg vet det, det sies så. Og mange opplever det. Og mange opplever det ikke. Så den kommentaren kan du nok spare deg 😉 Jeg ble ikke født i går 😉

Mine tanker og erfaringer om dette, er at det krever for mye, sånn som ting er nå. Så jeg har satt meg på pause 🙂
Den dagen drømmemannen står foran meg, så får jeg ta ting som de kommer 🙂 Og håpe at det for en gangs skyld kan gjøre meg friskere, eller i alle fall ikke utvikle seg mer negativt 🙂

Det er spennende å se hvor lenge han vil holde ut i så fall 😉
Jeg tipper: Et par måneder!

Tiden vil vise.
Og enn så lenge, så er jeg ikke forelsket, heldigvis. Tror det sitter mye lengre inne nå å bli forelsket, enn det gjorde før i tiden.
Kanskje jeg endelig har blitt voksen?

Tror jeg skal forsøke å holde meg, til å kun bli lettere betatt, og la det stoppe der. Det vil nok kroppen takle greit 🙂

Venner er gull, og det skal jeg fokusere på 🙂


♥ Jeg elsker fortsatt å få blomster ♥

 

#helse #kjærlighet #dating #sykdom #ME #forelskelse  


 

20 kommentarer
    1. Jeg tror du er inne på noe vesentlig : Det er ikke den stormende forelskelsen og BESETTELSEN vi skal hige etter. Det gjelder ikke bare når man er sjuk (sjøl om det kanskje gjelder ekstra mye da). Det som vokser fram over tid, og bygges opp via vennskap, har mye større sjanser for å bli til noe godt og varig. Da vet man at man har et fundament i bunnen som ER der sjøl om man ikke er like “henført” hele tida! ;)Forelskelse går jo over uansett – i alle fall den ville berusende følelsen som gjør at vi nesten blir utilregnelige! Jeg tenker som deg nå – god tid – ingen hast av noe slag. Da er jeg avhengig av å møte en mann som har noenlunde samme oppfatning vedrørende “progresjon”! <3

    2. Tross om en vil ha den yrende forelskelsen – så er det jo det som kommer etter tid jeg higher etter Rett og slett en som jeg ikke leve uten og omvendt. Det må være begge veier. Men nå kan jeg jo på hånden på hjertet si at jeg er forferdelig dårlig på det å treffe noen. Dating er jeg ufattelig elendig på, og oppfølging. Det er visst et “fag” jeg har misset. Føler vel at i vår alder, og nå skal alt gå så ufattelig fort….. Uansett. Vi single får bare ønske hverandre lykke til:))

    3. Det er ikke lett nei..man må ha litt energi for å gi..men om drømmemannen står der..så går alt av seg selv…og det finnes snille gode menn som vil takle det…jeg tenkte sånn da jeg ble alene med to adhd barn..Ingen orker å komme inn i dette kaoset!! så..jeg får bli alene og gjøre det beste ut av det..men jammen fantes det en for meg også…og han skled rett inn som den fødte stefar og kjæreste…Så, alt går…men det må komme når det kommer…Lykke til, og hold på drømmene! klem

    4. Kan nok ikke styre slike følelser nei.. Og forelskelsen har som du nevner mange positive sider..men også noen negative..man må ta hensyn til andre enn seg selv..og det er ikke alltid enklet når formen er dårlig.. Jeg er jo i et stabilt forhold så da blir det helt naturlig og fint at den andre er der i alle fall når denne har forståelse:)) Vakkert bilde… Stor klem <3

    5. Kan ikke styre følelser nei. det kunne ikke jeg heller for 7år siden, da jeg falt for samboeren min som nå er forloveden min og jeg har planer om at det skal bli flere år <3 hehe. men sånn er livet. *klem*

    6. Dette er jo noe som kommer av seg selv det 🙂 Møter man noen som fanger interessen, så er det litt både og, enten får man følelser eller ikke 🙂
      Tenker på før at man måtte “lære” seg å elske den man ble giftet bort til ;o
      Men jeg har troen på at du skal finne din mann en dag 🙂 Jeg møtte min over nettet, og jeg hadde disse problemene da vi møttes 🙂 Han synes det er slitsomt til tider, men han har nok godtatt den jeg er, og de plagene jeg har med denne sykdommen.
      Men kan se den at det ikke er lett å forstå slike ting. Da er det ihvertfall viktig å snakke sammen og være åpen om det 🙂
      Jeg heier på deg ^^ Og det er jo bare å ta den tiden det tar, og ikke “rushe” inn i ting 🙂

    7. Ta det med ro du, og kommer det en som ser deg som du ER så er det bare å la se gli inn i noe, forsiktig. Best å starte da som venner uansett 🙂 Og det krever å være i et forhold, om det er nytt eller gammelt.. 🙂 Krever mye tanker, forhandlinger, samtaler, gi og ta. Og man trenger litt energi 🙂 Kjempefint bilde av deg :-)God klem <3

    8. karidansen: Ja, det er nok det mest fornuftige. For min egen del, så virker nok akkurat den best når jeg ikke er på utkikk. For da slapper jeg av, og blir kjent med andre kriterier i bunn. Men jeg føler meg ganske uinteressert på en måte. Nå altså. Og jeg tror det er bra. Selv om at det er sånn at nå, når jeg slapper av, og ikke jakter og stresser, så er innboksen min aldri tom. Mens når jeg har vært på utkikk, så er det helt tomt der 😉 Hehe…merkelig fenomen 😛
      Jeg slapper helt av, og har så mye annet kjekt å tenke på nå. Det er en fantastisk følelse <3

    9. stavangerinmyheart: Ja, jeg er så enig. Det er den vi ikke kan leve uten, som vil gi den aller beste følelsen. Og det MÅ gå begge veier, ellers blir det helt totalt feil.
      Jeg har selv vært god på å treffe noen…på dating. Men nå er jeg dårlig på det. Jo, jeg kan godt treffe noen. Men vil ikke kalle det date. Vil heller kalle det et vennetreff 🙂
      Og apropos vennetreff, så arrangerer jeg det på onsdag 😉 I singelgruppen jeg er administrator i. Rett og slett et hyggelig sosialt treff i et par timer, med en kaffetår eller vin eller hva hjertet måtte begjære der og da 🙂 Sånt liker jeg. At mange mennesker treffes og har gode samtaler og en artig stund 🙂 Da blir det ikke kleint, og man får utvidet nettverket litt 🙂
      Ja, ønsker oss single lykke til <3

    10. dvergpinschere i mitt hjerte: Ja, man må ha energi for selv den minste lille filleting. Og derfor har jeg tatt pause fra de tingene der. Rett og slett for jeg er mor og har et hjem å ta vare på. Pluss masse venner jeg har lyst å ha litt kontakt med av og til 🙂 Da må noe forsakes i min situasjon. For alle rundt meg “lider” pga min ME.
      Men som du selv har opplevd, det kan jo skje. Med noen 🙂 Og det er jeg glad for å høre at du fikk oppleve <3
      Drømmene, de skal ingen ta fra meg 🙂
      Klem

    11. annebe: Ja, jeg har mange ganger tenkt på deg, at du er heldig, som har hatt et stabilt forhold, med kjærlighet i bunn.
      Jeg kan nok tenke meg at noen forhold nok ikke vil tåle en sånn belastning. Så det er både pluss og minus i alle situasjoner. Forståelse er alfa og omega 🙂
      Tusen takk, bildet ble tatt da jeg var i mitt to måneders forhold ved begynnelsen av året. Jeg følte at mye var godt på den tiden 🙂
      Stor klem til deg <3

    12. Den lille Pandaen c:: Så herlig at du fant en du falt for. Og siden dere fortsatt er sammen, så var det jo gjensidig. Det er lykke det <3 <3 Glad på deres vegne <3

      Klem 🙂

    13. Søtmonsen ): Ja, tenk på det, at før ble man giftet bort, og det måtte man bare si takk for.
      Er jammen glad det ikke er sånn i dag. Vil heller være singel enn å være med en jeg ikke hadde valgt selv 🙂

      Så kjekt at du møtte en på nettet 🙂 Det er bare noen ganger at det virkelig klaffer 🙂
      Selv er jeg administrator for en singelgruppe på Facebook. Det er et sosialt møtested. Og det er det som hjelper for meg. Den sosiale biten 🙂 Den trenger jeg.
      Om kjærligheten plutselig skulle bli meg forunt, ja, så skal jeg ikke si nei takk. Men jeg har i alle fall veldig god tid 🙂

      Forståelse er viktig. Det er kjærlighet det. Og du er virkelig heldig der <3

    14. frodith: Tusen takk 🙂

      Ja, man trenger energi. Så jeg har kommet frem til at energien jeg ville gitt til en ny person, ville da blitt stjålet fra mine barn og hus og hjem. Og det er jeg ikke motivert for akkurat nå. De “lider” nok som det er allerede 🙂

      God klem til deg også <3

    15. Ine Vedeld: Takk 🙂
      Ja, leste. Ikke bare det, men flere innlegg hos deg også 🙂 En fin bevisstgjøring i bloggen din 🙂
      Takk for kommentar 🙂

    16. Jeg smiler litt her jeg sitter. For jeg har kjent på det samme som deg, Eva. Kjent litt på at jeg føler jeg har for lite å by på når de jeg allerede er glad i skal gis det de fortjener. Det blir lite overskudd igjen til å utvikle et forhold.
      Men deretter skiller jeg meg fra deg og de som har kommentert her. Jeg gidder ikke lenger “bruke tid på å se hvordan det går”. (Hvis du har lyst til å lese hvordan jeg opplevder det å gi ting tid/ se hvordan det går, kan du lese om det i bloggen min fra 9 juni.) Prøvd det og det funker ikke for meg. Hvis jeg ikke faller pladask og vi ganske snart vet vi har en klar intensjon om hvor vi vil, gidder jeg ikke bruke tid og krefter på noe som KAN bli noe. En gang i fjern fremtid. Kanskje. Jeg visste det fra første øyeblikk når jeg traff pappan til barna mine. Det holdt i 15 år. Det samme når jeg traff ham jeg bodde sammen med.
      De gangene jeg har truffet noen som bare er på potensiale-/ vennenivå i utgangspunktet, har det blitt med det. Sånn er det for meg, uten at jeg dermed vil si at det som begynner med venne-greia har noe dårligere potensiale for dem det er rett for.

    17. eiheks: Jeg er der jeg også 🙂 Skal det være noe mer, må den berusende forelskelsen være med i bildet.
      Men igjen, det blir for slitsomt, så det går ikke i lengden. Jeg må konsentrere meg om meg og mine 🙂
      Derfor har jeg følelsen av at jeg kommer til å være enslig livet ut 🙂 Av hensyn til meg selv.
      Men jeg skal aldri si aldri 🙂 Det kan fort snu 🙂
      Jeg skal se om jeg finner innlegget ditt fra 9. juni 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg