Heisann alle sammen. En liten oppdatering fra min kant er på tide nå 🙂

Det er mye som surrer i hodet mitt for tiden. Noe av alvorlig karakter. Og bedre blir det ikke, når jeg en dag tar på meg en jakke, og plutselig ikke skjønner hvordan glidelåsen fungerer.

Det forteller meg i grunnen at det har toppet seg litt. Det er et tegn på at det er på tide å skru ned tempoet, som ikke akkurat er særlig høyt fra før av heller. Det forteller at jeg ikke egentlig har det så bra.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Joda, jeg er blid og fornøyd som alltid jeg. Men jeg må innrømme at smilet sitter litt langt inne av og til for tiden. Og jeg blir bekymret når sånne småting som man jo tar for gitt plutselig blir et hinder.

Da begynner jeg å gruble for alvor.
Og det er ikke egentlig så greit det heller. Det blir en ond spiral etterhvert, og jeg har en lang vei å gå.

Jeg har lenge vært sånn at når jeg er skikkelig sliten og utmattet, så kan jeg virke forvirret/forfjamset, mens jeg samtidig forsøker å henge med etter beste evne.
Hukommelsen er også helt bortinatta forsvunnet til tider. Ja, ganske ofte egentlig. Det er ikke noen god følelse. Men jeg har jo begynt å bli vant til det. Rart hva man blir vant til.

Så når den dagen kom, og jeg skulle ut en tur med kjæresten min, og ikke fikk glidelåsen i jakken min til å stemme, ja det var faktisk en skremmende opplevelse!

Glidelåsen var selvsagt helt i orden den. Men i mine øyne manglet en del. Jeg klarte ikke å koble at alle delene var der, og hvordan de skulle brukes.

Jeg hentet meg inn etter nærmere et halvt minutt, da jeg endelig så at jeg tenkte helt feil. Og det var faktisk flaut. Jeg lo det bort, men inni meg var det faktisk krise akkurat da. Det var skremmende og ubehagelig.

Dette er jo ikke en dagligdags opplevelse, men det er sånt som kan oppstå når jeg er ganske på bunnen. Når jeg er så sliten at jeg omtrent stuper, og samtidig er så sta at jeg bare ikke skal gi meg.
Og der har jeg enda noe å lære.
For saken er jo den, at jeg kan bare ikke få med meg alt lenger. Jeg må bare snart klare å innse det.

I morgen kveld, og torsdag kveld skal jeg i venninneforeninger.
Dette er noe som i mange år har vært høydepunkter for meg, da jeg har vært mye hjemme alene uten voksent selskap. Jeg er jo en sosial person, med behov for venner.

Men nå må jeg nok trappe ned litt på min sosiale agenda. Jeg merker at jeg ikke henger med så godt lenger. Og det er også vondt og vanskelig. Jeg føler meg litt mislykket. Jeg vet at det er tullete tanker. Jeg er ikke mislykket, jeg er bare litt hemmet av sykdom (ME). Og det føles av og til bitende urettferdig.

Men til og med det begynner jeg å bli vant til. Selv om jeg enda har mye å lære om sykdommen min.

Så nå i kveld sitter jeg her, alene (og det er ikke negativt), og lader opp til i morgen og forening sammen med 4 venninner.
Tiden vil vise hvor langt jeg kommer.

I dag fikk jeg forresten bekreftet plass på et kurs på Lassa. Det kurset starter i slutten av mars, så det er lenge til enda. Det handler om mestring blant annet 🙂

Og i mellomtiden skal jeg forsøke å gå litt turer også. Det kan faktisk gå på bekostning av sosiale aktiviteter. Men det får bare bli sånt. Turene trenger jeg, selv om de ikke alltid er så lange. Jeg kan ikke få med meg alt. Jeg er nødt til å prioritere, dessverre.

Så håper jeg at alle mine venner, både her på blogg og ellers i tilværelsen, har det strålende, og nyter flotte høstfarger og stormende vær 🙂
Beklager at jeg er litt bortevekk av og til.

Og til vi sees igjen, ha en god tid ♥

PS: Bildene er mine. Det øverste viser inngangsportalen til Hana kirke, som er kirken i min bydel. Dette bildet tok jeg i morges da jeg gikk tur. Det nederste viser Skippergata, en av hovedgatene på Hana :). Vakkert med høstfarger akkurat nå 😀

#helse #hukommelse #svikt #utmattelse #sliten #ME