Jeg er egentlig en ganske hjertete dame. Dvs. jeg liker hjerter. Hjerteformen.
Jeg er ikke flink til å finne den ute i naturen som jeg ser flere andre er veldig flinke til. Men skal jeg invistere i en pyntegjenstand, et kort, eller andre ting hvor et hjerte passer, ja, så faller ofte valget på noe med et hjerte på. Men for all del, her er ikke overfylt med hjerter, hvis du nå trodde det 🙂
Mange har sikkert også lagt merke til min hjertebruk i kommentarer og gjerne også i mine innlegg. Jeg er nokså aktiv på hjertefronten.
Her om dagen gikk jeg til innkjøp av noe jeg bare ikke klarte å motstå.
Selvfølgelig var det et hjerte. Men hva slags hjerte kan det være?
Da jeg hadde pakket ut hjertet, lå esken igjen, og en av mine håpefulle lurte på om det hadde vært pizza i den esken?
Dette hjertet lå inni esken. En plate formet som et hjerte, og trukket med tøy, tau og knapper til pynt. Man hadde jo klart å lage noe sånt selv, men jeg orker ikke så mye sånt nå lenger.
Og på dette hjertet kan jeg feste ting som er av betydning for meg, f.eks. bilder og lignende. Dette bildet jeg har festet på her har hengt i flere år på kjøleskapet. Det viser mine barn da de var små og lekte og koste seg på stranden.
Og mine barn er viktige for meg, også nå når de er voksne ♥
Min datter kom hjem i går etter 6 uker i yrkespraksis på Østlandet. Det har vært 6 lange uker for min del, men det har gått greit også. Hun er tollerstudent, og har da vært i praksis innen tolleryrket disse 6 ukene. Neste gang hun reiser, blir det mye lenger tid.
Jeg var glad for å få henne hjem igjen, og endelig kunne gi hverandre klemmer igjen. Jeg hentet henne på flyplassen, og følsom som jeg er, begynte jo tårene å trille, og jeg fikk ikke sagt noe, for gråten satt som en klump i halsen. Og i tilfelle du skulle lure, det var jo gledestårer. Mitt hjerte sprengte nesten av glede og kjærlighet over at hun var hjemme igjen.
Og den samme følelsen har jeg jo for min sønn også. Men når hun har vært borte i 6 uker, har han vært hos meg hele tiden ♥ Og mitt hjerte gleder seg stort. Det har vært så godt å ikke være alene denne tiden hvor jeg har trengt mye hjelp. Men nå går det litt bedre med meg, sakte men sikkert. Og da har de begge to i dag dratt for å være litt hos sin pappa. Han har de ikke vært hos siden januar. At de kan være litt sammen unner jeg både dem og pappaen ♥
Nå er jeg alene. Og det føles rart. Så jeg har tenkt at nå skal jeg snart ta en liten tur opp til Hanautsikten, og bivåne solnedgangen. Det er ikke langt opp fra meg. Men bakken er hard, så jeg må beregne veldig god tid. Så selv om det går bedre, er bakkene fortsatt en hindring. I alle fall de bakkene av det kaliber vi har rundt her.
Så håper jeg du som leser her har hatt en fin dag i dag.
Og tusen takk for alle fine kommentarer som har kommet inn på de siste innleggene mine. Det kommer svar, litt senere i kveld, eller i morgen 🙂
Ta godt vare på deg selv ♥
Hjerteklem fra meg ♥
Heisann alle dere flotte som titter innom her ♥
Det er sjelden jeg skriver her nå, det har dere oppdaget, det vet jeg, for av og til får jeg inn noen “savnet” meldinger.
Men sant å si, så føler jeg at alt nytt som skjer i mitt liv, er av det negative, dårlige og triste slaget. Og jeg synes det er så leit å oppdatere bloggen med sånne triste ting hele tiden.
Joda, det skjer noe hyggelig også, men de hyggelige tingene overskygges fort av de mindre hyggelige.
Et par hyggelige ting jeg kan nevne var morsdagen, da jeg fikk vakre blomster av mine to flotte barn ♥
Og dagen etter, Valentine’s, forventet jeg ikke noe. Ikke av noen. Det er jo kjærlighetsdagen, og kjærlighet handler jo ikke bare om sånne kjæresteting. Det handler jo også om kjærligheten til venner og familie. Så jeg ga mine barn en liten oppmerksomhet på vipps. Men jeg fikk jammen en oppmerksomhet jeg også. Datteren min hadde kjøpt hjerteformet konfekt til meg ♥ Veldig koselig, og veldig uforventet.
Et par turer med gode venner og med min datter har det også blitt. Gåturer altså. Jeg elsker det ♥
Det siste halve året har ellers vært et sammenhengende mareritt. Som ikke helt vil ta slutt.
Feberen jeg hadde i høst, da jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle overleve, har heldigvis lettet. Nå har jeg kun feber om kveldene. Dessverre litt stigende temperatur, men enkelte kvelder glimter til med litt lettere feber. Om dagen er jeg stort sett feberfri, selv om tempen er en del høyere enn normalen, og likevel under feberterminologien.
Formen ellers er sånn blæhhh. En gang i blant, som i går, så var formen god, og da blir jeg opptimistisk og tenker at endelig går noe i den rette retningen. For så å bli knust dagen derpå.
De siste par ukene har vært grusomme. Man tror og håper at nå blir det bedre tider. Men så skjer det noe, som ødelegger alle forventninger.
Det har seg sånn at minstepusen i huset ble syk. Hun ble så syk at hun ble innlagt på dyresykehus, og vi måtte begynne å tenke på avliving. Det var enormt sorgfulle dager, og ikke minst var vi veldig bekymret her i huset. Minstepusen er det store gullet her. Så enormt kosete, og fortsatt bare kattunge. Og vi fikk henne hit, for at hun skulle holde den andre pusen vår med selskap. Og de to har jo blitt så gode venner.
Det var hjerteskjærende når minstepusen ble alvorlig syk.
Hun har også fått påvist et sjeldent kattevirus, som dessverre er dødelig. Og den nyheten knuste oss nesten. Hun fikk 2-3 år å leve. Men den saken er ikke helt over enda. For vi har en liten følelse av at testen var falsk positiv. Hun skal testes flere ganger nå, på forskjellige vis. For også veterinæren virker til å ikke være helt overbevist. Så sjeldent er det viruset i Norge. Det er mer vanlig i USA, Italia, England, og sikkert mange andre land. Men ikke i Norge.
Den eldste katten fikk også tatt testen. Men hennes var klart negativ. Hun skal også testes en gang til. Men det at hennes var negativ, at hun ikke virker til å være smittet, er jo et mirakel hvis det er sånn at minstepusen faktisk har det viruset. Og saken er jo sånn da, at nå, i påvente av nye tester (det må gå noen uker), må vi holde kattene adskilt, og de får ikke lov til å gå ut. Et sorgens kapittel det alene.
Men så var det altså det at minstepusen var syk, og innlagt på dyresykehus. Hun fikk bare komme hjem om nettene. Og så har hun fått antibiotika, og medisiner som skal stimulere appetitten. For hun ville ikke spise, og det lille hun spiste kastet hun opp igjen. Så hun fikk også noe for å hindre kvalme. Men med all denne gode behandlingen, har hun blitt helt frisk nå. Det er et gledens kapittel ♥ Og det har også overrasket veterinærene. For hun var faktisk døden nær. Og det krevde litt arbeid å snu dette. Nå er hun her hjemme, god appetitt, og mer vilter og aktiv enn noen gang før. Så heldigvis en gledelig utgang i denne runden. Nå gjelder det bare å få avklart dette med viruset. Og jeg har en magefølelse på at hun ikke har det. At den positive testen var falsk.
Tiden vil vise.
Men vet du hva? En ulykke kommer sjelden alene. Det er ikke tull engang. Det har vi smertelig fått erfare.
Den ene dagen vi skulle hente lillepusen hjem fra dyresykehuset, og samtidig hadde vi med storepusen som skulle testes, var det rushtrafikk. Vi skulle fra Sandnes til Bryne. Og køen var lang. Men det trillet likevel greit avgårde.
Plutselig smalt det. Vi var blitt påkjørt bakfra.
Det var min datter som kjørte. Og jeg satt i setet ved siden, litt fremoverlent da jeg akkurat skulle ta noe opp fra gulvet. Hodet mitt smalt forover og nedover, og underveis traff jeg nok hanskeromluken, for jeg hadde litt vondt i hårfestet i pannen i dagene etterpå. Men det smalt i nakken min også med dette sammenstøtet. Den ble kraftig strukket. Og jeg fikk en plutselig hodepine etterpå.
Jeg var nok litt i sjokk, og litt omtåket. For plutselig våknet jeg til, og oppdaget at jeg sto bak bilen. Jeg husker ikke hvordan det gikk til? Jeg har en liten black out der. Et lite minutt som er borte for meg. Datteren min fikk også en trøkk i nakken og i hodet. Muligens en liten hjernerystelse. I tillegg var vi begge i sjokk og litt omtåket.
Nødetatene kom, full pakke med brannbil, politi og ambulanser. Jeg var helt overveldet av det hele. Så mange mennesker som plutselig vrimlet rundt oss, spurte oss hva som skjedde, om vi var skadet, og så sjekket de bilen, under panseret osv. Jeg fikk ikke med meg alt. Men det var overveldende.
Det ble besluttet å kjøre meg og datteren min på sykehuset for sjekk. Bilen bak oss var også truffet, av bilen bak der. Så dette var altså en kjedekollisjon. De i bilen bak oss var visst leger, og de kjente det også i nakke og hode. Men likevel tok de seg av oss. Jeg takker så uendelig mye for det ♥ Og så er jeg litt beskjemmet også. For de burde også fått tilsyn, samtidig, mens vi ventet på hjelpemannskapene.
Inne på sykehuset ble det full sjekk, og heldigvis ingen alvorlige skader som brudd og sånt. Vi fikk tilbud om å bli natten over på sykehuset, men vi takket nei. Det foregikk for mye på hjemmefronten. Vi kunne ikke utebli fra syke katter osv. Så da ble det åpen retur i 24 timer om vi skulle trenge det.
Men vi satt jo med et par problemer som ikke kunne løses på sykehuset. For vi skulle jo hente minstepusen på dyresykehuset, før de stengte for natten. Det var jo dit vi var på vei. Så vi fikk ringt sønnen min, og fikk han til å ordne med henting av henne.
Det neste spørsmålet var: Hvor er bilen, og størstepusen? For vi var jo på vei for å få henne testet samtidig som vi skulle hente minstepusen.
Det ble litt styrete å finne ut av dette. Selv var jeg jo roet meg, men klarte likevel ikke å tenke skarpt og logisk. Til slutt fikk jeg telefon fra politiet, som kunne fortelle hvor bilen var. Katten visste de ikke noe om. Så da fikk vi ordnet med at sønnen min, med litt kjørehjelp, møtte opp hos lensmannen og fikk nøklene og beskrivelse av hvor bilen var parkert.
De kjørte straks dit, og fant ut at frøken pus hadde det helt fint i buret i baksetet. Sikkert litt forundret over alt som hadde skjedd, og hvorfor hun ble forlatt alene i flere timer i mørket.
Bilen min ble jo en smule skadet. Og takst fra verkstedet sier det vil koste 60 000 å reparere det. Heldigvis er ikke det min regning. Den bakerste bilen i kjedekollisjonen tar på seg alt ansvar. Han mistet også førerkortet. Han hadde visst sittet og holdt på med mobilen mens han kjørte.
I ettertid har vi slitt litt med hode, nakke og rygg. Jeg har kjent det godt i ryggen selv. Men jeg tror ikke jeg får noen varige mén. Datteren min har fått en litt større smell i ryggen, og vil trenge behandling. Men jeg satser på at det vil ordne seg.
Så har vi da forsøkt å komme oss litt etter alt som har skjedd. Og vi har tenkt at nå kan det ikke skje noe mer. Nå har vi fått vår dose.
Det var en dum tanke.
For i går fikk jeg dessverre melding om at min kjære onkel og gudfar hadde sovnet inn om morgenen. 95 år gammel. Hans nærmeste familie er oss, min bror og meg. Og det er en stor sorg at han nå er borte. Nå er det endelig.
Vi har alltid stått ham nært. Og det har barna våre også. Han var som en bestefar for barna etter at deres bestefar, hans bror, min pappa, døde i 2002. Alltid kjekk og blid og med mange historier på lager. Et stort og varmt hjerte. Han vil bli dypt savnet.
Jeg finner det litt vanskelig å smile for tiden. For jeg er så sliten. Men jeg smiler likevel, av små og humoristiske ting. Men å smile på kommando er ikke så lett nå. Så de bildene, de ser virkelig ikke ut. Derfor får jeg nøye meg med et litt trist animert bilde av meg. Det forteller vel i grunnen ganske godt hvordan jeg føler meg nå.
Tiden leger alle sår. Det vet jeg jo. Det har jeg jo opplevd tidligere. Så nå får jeg bruke tiden godt, og håpe at stunden har kommet for å restituere seg igjen. Det kan jo ikke være sånn til evig tid.
Og vi finner bevisst hyggelige ting å gjøre her hjemme nå. F.eks. var jeg og datteren min på kino på fredag. Da så vi Spencer. Historien om Diana.
Og i dag har jeg besluttet at vi skal gå ut og spise. Så vi har reservert bord på en litt finere restaurant.
Vi har selvsagt fulgt litt med på OL også. Og kjekt med så mange gyldne medaljer ♥
MGP fikk vi også med oss i går kveld. Så nå blir det spennende i den internasjonale finalen.
Jeg får tenke på å logge av nå. Har vel skrevet nok for i dag. Jeg har hatt en ærlig plan om å svare kommentarer, spesielt etter bursdagsinnlegget til min datter. Og det kommer jeg nok også til å gjøre. Men med en vond rygg og nakke, så har jeg ventet litt.
Nå blir det sikkert å vente litt til, for nå har jeg sittet lenge her foran pc allerede. Men tusen hjertelig takk for alle vakre kommentarer. Det er en stor glede å lese disse ♥ Dere er så uendelig gode ♥
Siden denne dag, har Amalie vokst og utviklet seg til en flott ung dame. Og jeg som hennes mamma, er like stolt ♥
Og så er det sånn at det svarte håret har blitt blondt. Det var kun nyfødthåret som var svart.
Amalie har alltid vært en jente med ben i nesen. Litt sjenert kan hun være, men hun har klare mål, og står på for å få det som hun ønsker.
Hun er søt og snill, har absolutt hjertet på rette plassen, hjelpsom og omsorgsfull i tillegg til en haug andre positive egenskaper. Hun har også en smule støv på hjernen. Det har hun ikke etter sin mamma. Det å like å ha det rent og ryddig er jo en fin egenskap. Så den misunner jeg henne. Eller jeg liker jo det jeg også. Men jeg klarer ikke å holde det sånn. I alle fall ikke i samme grad som henne. Men en god egenskap er det virkelig. Noe som jeg nyter godt av selv.
Jeg kan knapt huske at jeg noen gang har behøvd å mase på henne for å rydde rommet for eksempel. Det har hun alltid gjort uten å bli bedt om det, rett og slett fordi hun liker det sånn.
Nå er det sånn at det er hun som holder hus og hjem ordentlig her i huset. For hennes mamma har hatt kraftig sviktende helse, og Amalie har tatt ansvar og bidrar enormt mye. Fortsatt uten å bli bedt om det ♥
Nå er hun i full gang med studier, og målet er å bli toller. Hun reiser senere denne måneden til Oslo for å begynne sin praksisperiode der. Hun blir borte i 6 uker, og det blir en spennende tid.
Her hjemme vil nok jeg savne henne sårt, men samtidig er jeg så stolt av henne, at jeg gleder meg enormt på hennes vegne. Dette blir bra!
I dag morges ble hun vekket med et kakestykke med lys på, og pakke så klart. Kaken har hun bakt selv. Og hun ventet ikke å bli vekket på denne måten 🙂
I går feiret vi med familie. Foruten oss 3 her i husstanden, kom også min bror. Resten av familen var forhindret av forskjellige årsaker. Men kaker hadde vi masse av likevel. Det er jo ikke så ofte man fyller året.
Feiringen sånn ellers blir jo rimelig amputert av både covid og andre ting som ikke er forventet. Men planen er at vi skal våge oss ut og spise i kveld, om mulig.
Og så er det jo sånn at vi har et veldig godt mor og datter forhold. Og det er jeg så utrolig glad for ♥
Gratulerer så mye med 21 årsdagen din i dag Amalie. Du fortjener kun det beste ♥
Gode klemmer fra mamma ♥♥♥
I år ble det ikke til at vi tok turen til Julebyen Egersund. Det har vi vel pleid å gjøre omtrent hvert år. Men ikke i år. Det ble heller ikke en stor familietur. Det ble kun meg og min bror. Og grunnen til at vi dro til Egersund, er fordi vår gamle onkel bor der. Vi pleier å stille nesten mannsterke opp og besøke ham før jul hvert år. Men pga alle restriksjonene valgte vi å kun dra oss to dette året.
Vår gamle onkel har blitt veldig redusert i løpet av det siste året. Han har flyttet på sykehjem, og det er ikke ofte han vet hvem vi er når vi er der. Det er så uendelig leit, men selvsagt like viktig å besøke ham fordet, året rundt. Han har jo bare oss. Pluss et par til, fjernere slektninger. Og når det også er påbud om å bruke munnbind når vi er på besøk, er det jo enda vanskeligere å kjenne oss igjen.
For tiden er jeg for dårlig til å ta en sånn tur alene. Kjøreturen er en time, og den alene kan slite meg ut. Besøket var vel også en god time. Og så er det en times kjøretur hjem igjen også. Da er det jammen godt å være to, sånn at den friske av oss kan kjøre.
Som passasjer har jeg det godt. Jeg elsker å kjøre bil selv, men nå for tiden foretrekker jeg at andre kjører, for jeg bruker meg så enormt opp når jeg skal sitte og være fokusert og konsentrert om trafikkbildet og alt som skal være trygt og godt. Og som passasjer kan jeg jo heller bruke energien min på å skravle. Og det gjør jeg til gangs er jeg sikker på. Skravler hull i hodet på sjårøfen 😉 Men koselig er det jo da, i en travel hverdag, å få pratet litt sammen på tomannshånd også 🙂
Vi hadde en stopp tidlig, hvor vi hentet kaffe. For min del er det kaffe mocca som gjelder. Dette fordi vi ikke kunne spise eller drikke når vi skulle være på besøk i Egersund. Da er det koselig å ha litt varm drikke i bilen på veien dit. Og så går jo turen fortere når vi har noe godt å drikke på også. Eller den gjør jo ikke det, men det føles kanskje sånn 😉
Så da ble det starten på en fin tur.
Det viste seg at onkelen vår var i godlune denne dagen. Han var frisk, og snakket tydelig. Og han har alltid vært et oppkomme av gode historier. Han liker å fortelle fra svundne dager, og i en alder av 95 er det jo en del historier som er samlet opp. Nå når han forteller kan det godt hende at han mikser litt, sånn at historiene ikke blir korrekte. Men det gjør ikke noe, for det er koselig å høre på uansett ♥
Og enten han kjenner oss igjen eller ei, er han en meget sosial fyr, som liker å få besøk. Han er min gudfar, noe han i alle år har vært veldig stolt av. Nå tror jeg ikke han husker det lenger. Men jeg er jo like stolt fordet ♥ Det er veldig leit at han bor i Egersund, og at min helse er så redusert at jeg er avhengig av andre for å besøke ham. Men sånn er det jo. Det later til at han trives på hjemmet der han bor, og det er jo det viktigste tross alt.
Når familien vår er såpass liten, må vi passe på hverandre så godt vi kan ♥
Årets mest populære universitetsstudie med tanke på antall søkere til antall plasser er Toll, vareførsel og grensekontroll ved Universitetet i Stavanger. Det ble lagt ut 35 studieplasser, og det var hele 2064 søkere. Med andre ord, så var det et aldri så lite nåløye å komme seg inn der. Og snittet ble jo tilsvarende høyt.
Så hvorfor skriver jeg om dette?
Jo, fordi i dag gikk startskuddet for oppstart. Og min datter, Amalie, er en av de 35 som fikk skvist seg gjennom nåløyet, med god margin, og har altså startet opp i dag.
Fadderuken er i gang. Alt det hander om er fest og fyll, og det er faktisk ikke alle som er interessert i sånt. Men utenom det, så er det også noen dager denne uken, hvor studentene til dette studiet får en aldri så liten presentasjon, en oppsummering om hva de skal få være med på, og de skal få besøke blant annet flyplassen, for å få et blikk behind the scenes, og se hvordan det foregår i den avdelingen der.
Det er veldig spennende tider vi går inn i nå, med en student i huset, på det studiet. Hun vil jo også om ikke lenge få begynne å ta til seg litt erfaring ved å få prøve seg litt. Og dette foregår ikke bare her i området, så snart må vi nok ta et aldri så lite farvel med henne for en periode.
Men kjekkest av alt er jo at dette er en utfordring, spennende, meningsfylt og noe å vokse på.
Så jeg som stolt mamma vil bare få gratulere og si masse lykke til med alt dette ♥
Det er spennende også for oss som står på sidelinja.
Dette bildet er fra den lille ferieturen til Bergen jeg hadde sammen med Amalie i sommer ♥
Leia er vårt nyeste familiemedlem, og kom til oss for et par dager siden. Hun er skikkelig kosete, og elsker å ligge så høyt oppe mot halsgropen som mulig.
Hun har fortsatt ikke fått hilse så veldig på Nala, den andre katten vår. Men de har fått se hverandre. Nala er veldig nysgjerrig, men også litt skeptisk. Hun er ikke fiendtlig innstilt.
Jeg tror at hun trenger selskap, det er for stille her i huset. Så det blir sikkert kjekt for henne med en liten adoptivsøster ved navn Leia 🙂
Ja, vi går for kongelige navn. Film-kongelige navn 😉
Her er de to Høyhetene i sin skjønneste søvn. Sleeping beauties 🙂
Er det noen som tipper hvilke filmer vi har hentet navneinspirasjon fra? (Sikkert ikke så vanskelig) 😉
Her i huset er det ei lita frøken som forsøker å tilegne seg sjefsrollen. Og jeg, jeg kjemper iherdig med oppdragelsen til denne lille frøkenen. For det er JEG som er sjefen her i huset. Det er jeg som betaler for alt, og dermed har jeg enerett på sjefsrollen 😉
Men selv om vi to kjemper om sjefsrollen, så er vi også veldig gode venner, og glade i hverandre ♥
Da jeg fikk mitt illebefinnende i romjulen, var Nala på plass hos meg på sekunder. Hun skjønte at her var noe galt fatt, og kom ilende til for å trøste. Dessverre måtte hun være hjemme alene i 5 døgn, til jeg kom hjem igjen. Men da kom mine to barn innom på besøk til henne flittig, sånn at hun skulle få mat og kos ♥ Jeg som lå på sykehuset fikk ikke lov til å få besøk.
Nala vil være med på alt som skjer. Og spesielt spennende er det selvsagt med vann som renner. Og når min datter vasker håret mitt, så vil Nala også være med. Hun følger nøye med på prosessen og alt som skjer.
Neste uke fyller Nala 9 måneder. Foreløpig er hun innekatt, siden retningssansen visstnok ikke er ferdig utviklet før katten runder året.
Men nå har vi begynt å smake litt på utelivet. For det er mye spennende der ute, som også føles skummelt. Så litt ute av og til, i bånd, er riktig spennende. En sakte tilvenning 🙂
Nala får ofte besøk. Denne her er den som er oftest her. Han, regner med det er en han, er over dobbelt så stor. Så jeg tenker vi venter litt med et fysisk møte 😉
Denne er litt mindre, men er også innom en gang i blant, og vil gjerne hilse på. Jeg er litt usikker på om jeg tør å slippe Nala ut noen gang, med alle disse svære kattene rundt omkring 🙂 Det er flere også. Men har ikke fått bilde av dem. Mye katter her i strøket.
Tryggest er det nok uansett foreløpig med meg. Jeg har ikke så skarpe klør, og er heller med på leken, av og til. I alle fall hvis formen er grei.
Og når formen ikke er grei, så er det veldig koselig med selskap som denne lille frøkena, lille Nala gir ♥
Hun er nå for tiden en liten rebell. Men snart roer hun seg nok. Sånn er det jo å være barn 😀
Jeg er veldig glad i denne lille pusen, så angrer ikke på at hun kom i hus ♥
Så har dagen kommet. Den dagen da jeg egentlig kanskje burde begynne å føle meg fryktelig gammel, men så gjør jeg ikke egentlig det. For den yngste av mine solstråler, min datter, Amalie, fyller 20 år i dag. For det å ha barn, det er en så stor glede, at det holder meg ung, i sinnet i alle fall 🙂
Then the day has come. The day when I really should maybe start to feel terribly old, but then I really don’t. Because the youngest of my sunbeams, my daughter, Amalie, turns 20 today. Having children, it is such a great joy, that it keeps me young, in the mind at least 🙂
Dette bildet ble tatt i den fraflyttede gruvebyen Bodie i California i 2018. This photo was taken in the miner town Bodie in California in 2018.
Jeg er både glad, og litt lei meg på Amalies vegne. Glad for at hun har vokst opp til å bli en vakker ung dame som jeg er veldig stolt over å få være mammaen til. Og lei meg fordi hennes store dager blir hemmet av Covid pandemien. Både russetiden og nå 20 årsfeiringen blir kraftig begrenset fordi vi må være så forsiktige.
I’m both happy and a little sorry for Amalie. Glad she grew up to be a beautiful young lady that I am very proud to be the mother of. And sorry because her big days are hampered by the Covid pandemic. Both the Russe season and now the 20th anniversary are severely limited because we have to be so careful.
På disse 20 årene har vi samlet uendelig mange gode minner. Og vi har hatt fine og gode opplevelser sammen. Her på bildet har Amalie vårt nyeste familiemedlem i favnen. Lille Nala, som har Amalie som sin kjæreste bestevenn ♥
Amalie har omsorg for alle, både liten og stor. Og nå når min helse har fått seg et skikkelig skudd for baugen, så har Amalie stilt opp og gjort alt som hennes mamma ikke har maktet. Hun tar ansvar, og viser seg å være en ordentlig god venn og støtte midt oppi alt sammen. Men egentlig burde hun fått være forskånet for det, selv om vi får tenke at alt sammen er erfaringer som ikke er bortkastet.
In these 20 years we have collected an infinite number of good memories. And we have had nice and wonderful experiences together. Here in the picture, Amalie has our newest family member in her arms. Little Nala, who has Amalie as her very best and most loving friend ♥ Amalie cares for everyone. And now that my health has gotten a real shot in the arm, Amalie has lined up and done everything that her mother has not been able to do. She takes responsibility, and turns out to be a really good friend and support in the middle of it all. But really, she should be spared it, even if we think that everything is an experience that is not wasted.
Kjære fineste og beste Amalie, veslejenta mi. Du har blitt stor nå. Men for meg vil du likevel alltid være min lille, skjønne, gode datter, med et ♥ av gull. Det vil aldri forandre seg, samme hvor mange bursdager vi kommer til å feire for deg fremover. Vi skal skape mange nye og fine minner. Jeg elsker deg uendelig høyt ♥
Dearest wonderful and best Amalie, my little girl. You’ve grown up now. But for me, you will always be my little, beautiful, good daughter, with a ♥ of gold. It will never change, no matter how many birthdays we will celebrate for you in the future. We will create many new and wonderful memories in the future. I love you infinitely ♥
For mange år siden, før jeg fikk diagnosen ME, hadde jeg noen strie år med mye motgang. Og det hjalp selvsagt ikke at jeg ikke ble tatt på alvor og fikk en ordentlig utredning. Julen disse årene var ekstremt tunge å komme seg gjennom. Og jeg hadde minst et par juler hvor jeg jeg egentlig ønsket å være alene. Men det skjedde jo ikke. Heldigvis.
Many years ago, before I was diagnosed with ME, I had some difficult years with a lot of adversity. And it obviously did not help that I was not taken seriously and received a proper report. Christmas these years was extremely difficult to get through. And I had at least a couple of Christmases where I really wanted to be alone. But it did not happen. Luckily.
Denne julen, julen 2020, får jeg det gamle ønsket oppfylt. Dessverre.
Jeg skulle egentlig feire den med min bror og familien. Men så har jammen koronaspøkelset slått til, og jeg, og flere andre, har blitt satt i karantene. Og det kunne jo slett ikke kommet på et dårligere tidspunkt med julehøytiden som starter nå. Og på toppen av det hele er jeg alene hjemme, så ingen å dele karantenen med.
This Christmas, Christmas 2020, I get my old wish fulfilled. Unfortunately. I was actually going to celebrate it with my brother and family. But then the Covid ghost has struck, and I, and several others, have been quarantined. And it could not have come at a worse time with the Christmas holidays starting now. And on top of it all, I’m home alone, so no one to share the quarantine with.
Eller, jeg er jo ikke helt alene da. For jeg har jo en liten kattunge her, som gjemmer seg i juletreet. Så vi to får feire julen sammen ♥
Or, I am not totally alone. Because I have a little kitten here, who hides in the Christmastree. The two of us wil celebrate Christmas together ♥
I dag har jeg vært og testet meg. Ja, ikke bare jeg, men flere i min lille familie har vært og tatt testen. Så nå venter vi spent på resultatet. Jeg krysser fingrene for at alle testene er negative. Det hadde vært utrolig positivt 😀
Men karantenen gjelder likevel, helt til 29. desember. Så da er man fanget i sitt eget hjem. Men heller det, enn å risikere noe for seg selv og andre.
Telefonen har vært en smule rødglødende også i dag. Smittesporingsenheten ringte et par ganger. Og så nådde jeg jo å besøke min gamle onkel før koronasmitten ble oppdaget. Så da har jeg også hatt et par samtaler med hjemmet han bor på. I tillegg til flere samtaler med ungene mine.
En venninne har vært og handlet for meg. Så nå skal jeg ha min første jul på årevis med noe annet enn pinnekjøtt til middag. Det blir spekemat istedet. Lettere å tilberede for en som har ME og er alene. Kjempegodt er det jo også, så jeg gleder meg til det.
Today I have been and tested myself. Not only me, but several in my little family have taken the test. So now we are waiting anxiously for the result. I cross my fingers that all the tests are negative. It would have been incredibly positive: D But the quarantine still applies, until December 29. So then we are trapped in your own homes. But rather that, than risking something for oneself and others. The phone has been a bit red-hot today. The infection tracker called a couple of times. And then I managed to visit my old uncle before the corona infection was discovered. So then I also had a couple of conversations with the home he lives at. In addition to several conversations with my kids. A friend has been shopping for me. So now I’m going to have my first Christmas in years with something other than lamb ribs (pinnekjøtt) for dinner. It will be cured meats instead. Easier to cook for someone who has ME and is alone. It’s really good too, so I’m looking forward to it.
Dette blir en jul til ettertanke. Julen hvor vi skal tenke på hvor heldige vi er som har hverandre, og som har det meste man kan ønske seg.
Jeg tror ikke det blir så ille å være alene på julaften. Ikke når årsaken er som den er. Det er selvsagt noe annet om det bare ikke finnes noen å feire sammen med. Men for meg, som er pålagt å sitte i karantene, ja da er det jo en utenforstående årsak til det. Så jeg tror det skal gå bra 🙂
Så får jeg heller feire med familien når alt dette er over ♥
This will be a Christmas for reflection. Christmas where we will think about how lucky we are to have each others, and who have most things you could wish for. I do not think it will be so bad to be alone on Christmas Eve. Not when the cause is as it is. Of course, it’s something else if there is just no one to celebrate with. But for me, who is required to be quarantined, well then there is an external reason for it. So I think it will go well 🙂 Then I’d rather celebrate with the family when all this is over ♥
Det ser ut til at jeg blogger ca. hver 10. dag for tiden. Men sånn er det. Sikkert bare en periode 🙂
Nå er jeg innom for å kunngjøre en ordentlig gladnyhet 😀
Det har seg nemlig sånn at jeg har blitt skikkelig forelsket ♥
Hvem skulle trodd det, så kort tid etter jeg ble dumpet?
It seems that I blog approx. every 10 days for the time being. But thats how it is. Probably just a period 🙂 Today I stop by to announce some really good news: D It so happens that I have fallen really in love ♥ Who would have thought that, so soon after I was dumped?
Det er rosenrødt alt sammen. Og det skyldes ingen herremann.
It’s all pink. And it’s not because of a gentleman.
Det skyldes rett og slett denne lille frøkna her, lille Nala.
It’s actually because of this little girl, Nala.
Nala flyttet inn hos oss i går kveld (lørdag). Vi adopterte henne fra Lucas organisasjonen. Hun er snart 3 måneder gammel, og da vi var hos Lucas for en tid tilbake, var det hun som valgte oss. Og vi falt pladask for henne ♥
Nala moved in with us yesterday evening (Saturday). We adopted her from Lucas organisasjonen (cat shelter). She is almost 3 months old, and when we first met her, it was her who chose us. And we fell in love instantly ♥
Da vi kom inn hit med henne i går kveld, og åpnet buret, begynte hun umiddelbart å male, og gikk rundt i stua for utforske. Hun anerkjente oss alle med en gang, og var veldig tillitsfull og trygg. Og det viste seg også, som vi håpet, at hun er kosete og kjælen. Så vi har fått tilbringe lange stunder med henne i fanget, siden hun kom hit.
Det viste seg også at hun var veldig spretten, en liten katt som vil frem her i verden. Og det var litt overraskende, for hun er jo så knøttliten.
Hun var minst i et kull på 6. Og vi hadde først søsteren hennes her. Ved en feil var de blitt forbyttet og vi fikk med oss feil katt hjem. Vi oppdaget det ganske fort. Og fikk så byttet katt med rette vedkommende. Kontrasten var stor fra søsteren som vi først hadde fått, til bitte lille Nala. Kjemien mellom oss var også en kontrast. Søsteren var en helt annen personlighet, men veldig fin hun også.
When we came in here with her last night, and opened the cage, she immediately started purring, and walked around the living room to explore. She recognized us all at once and was very trusting and confident. And it also turned out, as we hoped, that she is cuddly and affectionate. So we’ve had to spend long hours with her in our laps since she came here. It also turned out that she was very bouncy, a little cat that wants to be something in this world. And that was a little surprising, because she’s so tiny. She was the smallest in her sibling group of 6. And we first had one of her sisters here. By mistake they had been mixed and we brought the wrong cat home. We discovered it pretty quickly. And then got to change the cat with the right person. The contrast was great from the sister we had first, to tiny little Nala. The chemistry between us was also a contrast. The sister was a completely different personality, but she was also very nice.
I går var hun utforskende, og det har sikkert tatt litt på. For i dag har hun gjort som babyer flest, sovet mye 🙂 Veldig koselig å ha denne lille fine pusen i hus ♥ Nå skal det bli mye lek og kos fremover ♥
Yesterday she was exploring, and that has probably been a little overwhelming. Because today she has done like most babies, been sleeping most of the time 🙂 It is so nice to have this little kitty in our house ♥ We will have lots of play and fun in the future ♥
