Jeg skrev tidligere i dag om den kjekke og sorgfrie lørdagen. Og litt om bravadene jeg har vært gjennom de siste par ukene. Og jeg lovet å skrive om medaljens bakside litt senere. Og nå er tiden inne for det.

For som ME-syk, så har hver eneste lille ting man velger å gjøre, en konsekvens som er mindre kjekk. Man kan ha det kjekt der og da, men det kommer for de fleste til å slå tilbake i en eller annen form som kan gi mye ubehag senere.

Forløpet er litt forskjellig for de forskjellige ME-syke, man reagerer på forskjellig måte. Men fellesbenevnelsen for opplevelsen kalles PEM. På engelsk står dette for post-exertional malaise. Ikke så lett å begripe sånne engelske faguttrykk, men på norsk kan man oversette det til anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomforverring.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag har jeg PEM. Jeg hadde det i går også, og jeg håper jeg er ferdig med det til i morgen. Men det er ingen garanti for det.

For meg og dagen i dag er dagen som følger: Jeg har det best i sengen, eller på sofaen under et pledd. Jeg fryser og føler meg influensasyk. Influensafølelsen var verre i går kveld. I dag har akkurat den følelsen vært bedre, heldigvis. Men er tung i hodet. En liten tur fra sofaen og ut på kjøkkenet og tilbake gjør at jeg blir klam og anpusten. Og det er ikke mange metrene det er snakk om. Tur i dag ville vært en umulighet, da jeg blir sliten bare av å reise meg opp og gå et par skritt. Feber har jeg også, litt på og av. Men den feberen har jeg omtrent hver dag, etter alle små ting jeg finner på å gjøre, som å gå i butikken f.eks.
Alle ledd er vonde, og ryggen har slått seg helt vrang. Vondt nede i korsryggen. Og jeg beveger meg som om jeg er 95 i dag. Jeg føler noen har brukt meg som bokseball, og hamret løs på meg. Hjernetåke er også et problem. Faktisk er den ofte et problem, også til hverdags på rolige dager. Men blir litt ekstra surrete og glemsk under PEM.

Jeg har blitt litt bedre nå i kveldinga. F.eks. er det ikke fullt så slitsomt å gå noen meter nå. Så jeg føler meg litt kvikkere. Men to dager som dette er faktisk haugen på nok for meg altså. Jeg holder på å gå på veggene. Jeg orker ikke å lese så mye, og jeg orker ikke å strikke. Det gjør faktisk vondt.

Jeg var en tur i butikken, for å handle et par nødvendige toalettartikler nå i kveld, og endte opp med å handle inn til i tilfelle krise. Og da tenker jeg corona-krise. Ikke at jeg tror at jeg vil få corona, men jeg ser jo at enkelte artikler begynner det å tømmes for i butikkene, og da er det greit å ha litt på mitt eget lager, sånn i tilfelle butikkhyllene går helt tomme. Men jeg har ikke overdrevet, det kan jeg love deg. Og jeg er jo alene hjemme også, så jeg forbruker jo ikke så mye. Så ingen grunn til å gå helt av skaftet. Men jeg tror det likevel kan være lurt, siden det ser ut til at flere og flere får corona påvist. Og om jeg skulle være så uheldig at jeg må stenge meg inne i to uker, så er det greit å ha nok toalettpapir og mat, og nødvendige småting som vi ellers tar for gitt.

Og da jeg var hjemme igjen fra butikken, måtte jeg ta meg en hvil før jeg kunne rydde ut av posene. For da var jeg totalt gåen. Så den anstrengelsen burde jeg nok ha ventet med. Men det er rart med det, når man først er i gang, så tenker man ikke alltid så logisk.

Så nå vet du litt om PEM, i alle fall hvordan det virker på meg.

Så er jo spørsmålet: Er de kjekke tingene verdt det når man får PEM i etterkant?

Svaret mitt er ja. Man skal jo tross alt leve også, selv om man er kronisk syk. Og helt klart, så velger jeg mine “kamper” med omhu. Med god planlegging, så går det faktisk an å ha noen kjekke og sosiale ting innimellom, som man vet man vil bli ekstra syk av. Man må bare ta tiden til hjelp, spesielt i etterkant. Jeg kunne ikke hatt en sånn helg hver helg, det hadde kanskje forverret sykdommen betraktelig i lengden. Men en sjelden gang må man faktisk kunne unne seg sånne ting. Selv om det er nok av hverdagsting som gir samme negative etter-effekt.
Vi har bare ett liv, og det gjelder å gjøre det beste utav det ♥

Nå er det kvelden her. Jeg håper du har en fin kveld, og så snakkes vi snart igjen ♥

I det siste har det jammen vært mye som har stått på synes jeg. Men, det skal ikke mye til for at jeg får den følelsen da.

Jeg er spent på utfallet for min uførsøknad som jeg vet er til behandling i disse dager. Og i den forbindelse sendte NAV meg til en lege de hadde valgt. En spesialist på sitt felt. De mente de hadde for lite utfyllende om meg og min helse. Og det er her følelsen av at det er mye som står på kommer inn.

I løpet av de siste to ukene har jeg vært 3 ganger hos denne legen som NAV ville jeg skulle gå til. Og det endte med enda en diagnose, bare sånn for sikkerhetsskyld. Jeg har jo allerede en lang liste diagnoser, og jeg syntes ikke jeg trengte flere nå. Men det fikk jeg likevel, enten jeg ville det eller ei.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Siste gangen jeg var hos denne legen, var på torsdag. Da kom jeg ut med diagnosen surrende rundt i hodet. Og det sendte meg faktisk rett i seng. Jeg ble så sliten av hele greia. Og selvsagt, å gruble på ting, gjør ikke følelsen noe bedre.

Fredagen var rolig, veldig rolig. Jeg brukte dagen til å fordøye den siste tidens hendelser, og til å hvile ut. For uken var jo travel sånn ellers også. Høydepunktet var tur med en venninne på onsdagen.

Så fredagen, da følte jeg at jeg hadde fått skikkelig juling.

Så kom lørdagen. Og den var bare av det gode. Den skulle bli en helt sorgfri dag, helt uten grubling og bekymringer. Da valgte jeg å legge alt til sides, og bare kose meg.

Den dagen hadde jeg og Pål en dag i Stavanger med et vennepar, Kristine og Thorfinn. Og nå snakker vi på dagtid altså. Og sånt er helt perfekt for meg. For det er jo om dagen jeg har de beste forutsetningene for å faktisk kose meg.

Vi tok båten fra Hommersåk (barndomsbygda mi) til Stavanger. En båttur på ca. en halv time. Det var ruskevær denne dagen, så vi bestemte at det var best å holde seg mest mulig innendørs.

Om dette bildet er en dugende illustrasjon for en helt sorgfri dag skal jeg ikke påstå, men det er liten tvil om at elegante glass og glade farger hjelper på både humøret og stemningen.
Jeg fikk faktisk et spørsmål av (NAV)legen, om jeg drakk alkohol? Og da måtte jeg svare at jeg drikker svært sjelden, og at jeg ikke har for vane å overdrive. Så da må jeg jo bare presisere overfor deg som leser her, at kun det ene glasset her er mitt 😉
Det ble noen glass til av ymse drikke. Men ikke mange når man tenker over antallet timer vi tilbrakte denne dagen i storbyen Stavanger.

Vi startet dagen forsiktig. Vi ankom byen i 12 tiden, og da var det jo lunsjtid. Så vi fant veien inn til en plass som serverer deilige bakervarer, Våland Dampbakeri og conditori. Jeg unnet meg en solid blings med ost og skinke, et suksesskakestykke og en kaffe mocca. Pluss et glass vann 🙂 Pål var litt mer forsiktig, med kun et kakestykke…ostekake ser det ut til 🙂

Jeg hadde faktisk ikke vært her før, så nå vet jeg at her inne smaker maten godt. Men jeg har jo flere gode steder det smaker godt å spise i Stavanger, så egentlig burde jeg vel ta turen litt oftere 🙂

Etter lunsjen beveget vi oss mot Fargegata i Stavanger. Det var såpass ruskevær at jeg ikke tok bilde av selve gata i dag. Drinkene her får være fargebidraget til gata denne gangen. Og drinkene fant vi på et sted som het Pjolter og Punsj. Jeg hadde ikke vært der før. Men de aller fleste drinkene deres hadde akevitt i seg. Og akevitt er jo ikke noe man akkurat sitter og drikker på utover dagen, men den er jo god til å hjelpe å fordøye maten. Så det var kanskje det vi forsøkte på når vi bestilte disse drinkene 😉
Gode var de i alle fall, og bartenderen var hyggelig. Det eneste vi kanskje hadde å utsette på stedet var at det kom en trekk akkurat der vi satt, sånn at vi ble litt småkalde. Så da de fargeglade drikkene var drukket opp, beveget vi oss videre.

Det neste stedet vi trakk inn på hadde dette mottoet: Always be a fat unicorn. Og ja…man kan jo saktens føle seg litt sånn når man virrer rundt i storbyen og inntar både mat og drikke 🙂
Alle utesteder har sin dekor. Noen har mye, noen har lite. Men akkurat dette stedet har litt av hvert.

De hadde også et bord med to stoler ved et stort bilde av mitt idol, Marilyn Monroe. Men vi var jo fire, så vi trengte et større bord.

Og da endte vi opp rett ved baren, et høyt bord med barstoler. Og det passet jo bra for lille meg, for da fikk jeg jo litt oversikten. Og pynten rundt her var også nokså spekulativ, og artig. Og flotte Kristine poserer her med et glass vin.
Selv valgte jeg meg en kaffe mocca igjen. For da var jeg litt frossen etter den forrige plassen, så jeg trengte noe å varme meg litt på.

Så gikk vi videre, og endte på Hanekam. Det var ikke mye hanekammer å spore, men et digert hai-gebiss truet med å ta en jafs av meg der jeg satt.

På dette stedet satt de andre med varm drikke ala kaffe og te, mens jeg skålte lystig med et glass vin 🙂

Og heldige var vi damene, for doen var nær. Og siden herredoen var litt lenger borte, så var det flere herrer vi så, som benyttet seg av damedoen. Jeg skjønner dem godt, jeg, i nødens stund 😉

Så kom vi til middagstid, og da bestemte vi oss for gresk mat. Og lykkelige ble vi der, for vi fikk bord ved peisen. Og den varmet helt vidunderlig. Og med et glass rødvin kunne jeg virkelig innbille meg at jeg satt på en gresk taverna og slappet av sammen med gode venner i solen.

Gresk mat varmer også, uten å være tøft krydret. Jeg valgte Stifado, som ga gode minner fra tidligere ferier på de greske øyer.

Etter å ha varmet oss med den greske maten, begynte vi å tenke på hjemveien. Og båten går ikke akkurat når det passer oss, så vi valgte å gå innom ett sted til før båten skulle føre oss hjemover igjen. Der fikk vi jammen en “selfie” ved hjelp av en av de andre gjestene på etablissementet 🙂

På båten var det godt å lene seg litt inntil kjæresten. Jeg begynte å merke at timene var blitt mange, og at jeg hadde hatt det veldig kjekt 🙂 Man blir sliten av sånt 🙂

Et aldri så lite kappløp hadde vi også mens vi satt på båten, via Snap. Ironisk nok satt vi ikke i samme båt, og Pål har ledelsen mens jeg er på siste plass.

Pål ble ordentlig giret og måtte feire. Og jeg halte innpå og kom meg til land jeg også 😉

Vel i land gikk vi innom Bistroen på Hommersåk. Jeg hadde ikke vært her før. Den var ikke der når jeg bodde der. Og her tok jeg meg en Irish Coffee mens vi ventet på transporten helt hjem. Det var min datter som hentet oss.

Dagen var helt perfekt og minnerik for meg. Jeg storkoste meg, og klarte å slippe taket i alle vanskelige tanker. Disse timene hadde jeg ikke en bekymring i verden. Og det føltes som å ha vært på ferie. Å tilbringe tiden i hyggelig lag, på en tid av døgnet som er fredelig og rolig, og med venner jeg slapper helt av sammen med. Det er unikt, og gjorde dagen god. Jeg tar gjerne en reprise på den en gang i fremtiden ♥

Medaljens bakside skriver jeg om litt senere i dag 🙂

Så er vi i gang med ny uke igjen. Ukene flyr fort synes jeg.

Det var en gang i tiden at mandagen var beste dagen i uken. På den tiden var jeg syk, uten å vite hva som feilet meg, og ensom. Helgene var et mareritt, alle hadde fri og koste seg med familie og venner, mens jeg satt hjemme alene. Så klart jeg kunne ha tatt kontakt med noen, men det er rart med det, når helsa har fått seg en solid knekk, og selvfølelsen totalt mangler, så er det ikke så lett å ta kontakt med noen. Derfor verdsatte jeg mandagene, hvor hverdagen var i gang igjen. De ukene hvor ungene var hos meg, var et herlig avbrekk fra ensomheten.

Den tiden er heldigvis forbi. Helgene er fortsatt forbeholdt venner og familie, men nå er jeg også en del av den tilværelsen. Årene har gått, jeg har fått en diagnose, og jeg har begynt å lære meg å beherske mitt nye liv som kronisk syk. Og i tillegg har jeg fått hjelp til å få selvfølelsen og selvtilliten tilbake igjen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå for tiden er mandagene oftest en dag som står i hvilens tegn. Akkurat som søndagen er for de fleste andre. Ja, nå er ikke mandagen hellig da, men den er en hviledag for meg. For nå er helgene ofte fylt med kjekke aktiviteter sammen med dem jeg er glad i, som da har fri fra jobb og skole. Og da går helgen fort, og jeg blir enormt sliten, siden aktivitetsnivået da er en del høyere enn ellers i uken.

Her er det vinterferie denne uken, og jeg startet dagen som først oppe, og valgte da å bake litt. En fin start på ferien synes jeg.
Jeg bakte grove scones, som er en av mine favoritter.

Scones er så superlett å bake, og ikke minst, det går fort. Det er ikke en type bakst jeg sliter meg ut på. Og til lunsj, eller egentlig en sen frokost, spiste jeg i dag mine nybakte scones, toppet med skinke og hjemmelaget coleslaw.

Dette smakte bare helt nydelig, og passet godt på en litt sliten mandag.

Oppskriften på scones delte jeg her i bloggen for en tid tilbake. Ja, faktisk, når jeg ser på det nå, så mangler det bare et par dager på 4 år 🙂 Og denne oppskriften bruker jeg hver gang jeg baker scones, for den blir alltid vellykket 🙂

Om du har lyst å prøve selv, så finner du den HER – SCONES 🙂

Så gjenstår å ønske alle sammen en herlig ny uke. Nyt hvert gode øyeblikk, og se at selv i tunge stunder kan det finnes lyspunkter om man ser nøye etter ♥

God klem til dem som vil ha ♥

For de som følger meg, så har det sikkert blitt lagt merke til at jeg blogger veldig lite for tiden. Det er litt sånn i rykk og napp. Periodisk.

Jeg sliter nemlig en del akkurat nå. Og klarer liksom ikke å tenke på, eller gjøre, flere ting samtidig. Rett og slett nesten litt sånn at jeg ikke er så god til å multitaske lenger. Hodet mitt er fullt. Kroppen er mett, og hjernetåken har en tendens til å legge seg over det meste litt for ofte.

Så da blir det litt sånn at jeg blogger en periode, og går all in. Eller så har jeg en periode hvor jeg bare strikker, og går all in. Eller så leser jeg, og går all in. Osv. Det er ganske merkelig, for jeg har ikke slitt med dette før. Eller jo, egentlig har jeg jo kanskje det, bare at da gikk det mer på stoltheten, at jeg gjorde alle tingene i samme periode, uten å tenke på konsekvensene. Og konsekvensene var jo en gradvis forverring i sykdommen. Så jeg har vel på en måte innsett at jeg kanskje må trappe litt ned, og heller ha få ting jeg skal nå over, og heller ta det litt sånn pø om pø.

Før i tiden, når jeg var frisk, så var aldri dette her noe problem. Jeg hadde jo energi nok til alt, og mere til. Nå er mesteparten av energien brukt opp. Og jeg har måttet lære meg å leve på en annen måte. Noen ganger føles det bittert, fordi jeg føler jeg går glipp av så mye som jeg liker å gjøre. Mens andre ganger føles det helt greit å leve i et veldig sakte tempo, og jeg klarer mye bedre å glede meg over de tingene jeg faktisk får oppleve. Selv om det ikke er så mye lenger.

Planlegging er hovednøkkelen. Og jeg har ikke vært så veldig flink til det. Jeg ser jo nå at hvis jeg skal noe, og er flink med å ha rom for hvile både før og etter, så går ting mye glattere, og jeg slipper å bli sengeliggende.

Men sengeliggende kan jeg fort bli likevel, for det er ikke hver dag at jeg klarer å kjenne etter og tolke dagsformen. Så jeg er enda i en læringsprosess.

Og forrige uke, altså for over en uke siden, så hadde jeg ikke mindre enn 3 sengeliggende dager, i strekk.

Jeg lå ikke hele tiden, og jeg lå ikke alltid i senga når jeg lå, men senga og sofaen var flittig i bruk. Hele de 3 dagene. Det var utelukket å gjøre noe som helst de dagene.

Jeg kan virkelig ikke fordra det, for jeg føler at jeg går glipp av så mye. Egentlig går jeg vel ikke glipp av så mye mer enn om jeg sitter inne og strikker, eller leser, eller andre ting. Men det å gå glipp av f.eks. dagslys sliter jeg med. Det liker jeg ikke å miste.

Så nå har jeg altså en periode hvor det mest brukte rommet i huset er mitt soverom.

Og heldigvis har jeg en seng jeg føler meg vel i. Og likevel sliter jeg med å slappe av. Det er nok noe av det mange med ME sliter med. Kroppen er i en evig spenning, og klarer ikke å lande for å finne hvile. Og dermed blir ikke hvilen den mest effektive heller. Og man opplever diverse forskjellige reaksjoner på akkurat det.

I tillegg har jeg en tendens til å gruble litt også hvis det er noe spesielt som foregår. Og akkurat nå er det sånn. Det nytter jo ikke å si at jeg ikke må gruble heller. Jeg vet godt at det ikke hjelper, men det er vanskelig å slippe taket i de tankene som presser seg på.

Og et stort problem er også mangelen på lyddemping fra ovenpånaboen. Jeg er jo lydfølsom, men det går jo greit i det daglige. I stua og på kjøkkenet har jeg sørget for lyddemping, så jeg hører litt, og mye mindre enn før fra ovenpånaboen. Men på soverommet har jeg ikke kommet dit enda. Hadde jeg skjønt språket til dem som bor over meg, hadde de ikke hatt mange hemmeligheter, for å si det sånn.

Siden jeg ikke skjønner språket, er hemmelighetene deres trygge foreløpig 😉

En venninne av meg som også sliter med utmattelse, men av sorten som kan kureres, har begynt på yoga. Ikke den vanlige yogaen vi alle tenker på når vi hører ordet yoga. Hun går på en yoga hvor hun lærer forskjellige avslapningsteknikker. Det er noe jeg også virkelig trenger å lære. Hadde jeg lært noe sånn, hadde jeg kanskje sluppet mange av smertene som skyldes spenninger i kroppen. Så jeg har fått nummeret, og skal høre om jeg får plass på et sånt yogakurs.

Jeg må jo gjøre det jeg kan for å avlaste kroppen fra de verste plagene.

Nå mens jeg har skrevet her har jeg faktisk fått til å multitaske bittelitt, for jeg har bakt boller. Det er jo fastelavn i dag, og boller var visst meget ønsket av mine to barn. Så da har jeg jo sørget for at det ble noe av 🙂

3 sorter av 1 deig, det blir godt å smake på om en liten stund 🙂

I morgen blir nok en hviledag. Det kjennes på kroppen. I går kveld var jeg på fest. Jeg gikk tidlig hjem, men det setter seg jo likevel i kroppen. Høy musikk, mange mennesker som var utrolig kjekt å bli litt kjent med. Alt i alt veldig kjekt, og jeg angrer ikke på at jeg gikk. Det var en bursdagsfest, og maten var god, kaken var tøff, og stemningen var perfekt 🙂 Koste meg veldig.

Vinterferien starter jo nå her hos oss, så det tegner til å bli sånn rimelig rolige dager 🙂

Har du bakt boller i dag?

Ha en herlig søndagskveld ♥

God morgen alle sammen 🙂

I dag skjønte jeg ikke helt hvor jeg var når jeg våknet. Jeg trodde jeg var hjemme, i min egen seng. Men ikke noe stemte da jeg kikket meg rundt. De kjente lyspunktene var borte, og når jeg strakk ut hånda for å se på klokka på nattbordet, fant jeg verken klokka eller nattbordet.

Men når jeg strakk hånda enda mer ut fant jeg sengegavelen, som slett ikke er av det lune og myke slaget. Tvert imot er det av kaldt og hardt snirklete metall.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da forsto jeg det endelig, jeg lå på tvers i senga!

Det skjer ikke ofte. Men jeg har merket meg at når jeg er skikkelig uttafor når jeg går og legger meg, som jeg var i går kveld f.eks., så våkner jeg enten på andre siden av sengen, eller på skrått, og en sjelden gang helt på tvers. I dag våknet jeg helt på tvers.

Jeg har 180 seng, og er selv 158, så det var ikke noen grunn til at jeg skulle ligge med føttene utenfor selv om jeg lå på tvers. Derfor ble jeg rimelig desorientert da jeg våknet.

Normalt sover jeg ganske rolig, snur meg litt frem og tilbake før jeg sovner, men når jeg først sovner sover jeg rolig. Denne natten har jeg ikke gjort det, jeg har nok vært langt avgårde i drømmeland. Over 9 timer i drømmeland.

Når jeg nå sitter her og taster, så tenker jeg at sannsynligheten for at jeg går tilbake til sengs i løpet av dagen er nokså stor. Ikke fordi det var så stas å ligge på tvers, men fordi kroppen trenger sin ekstra hvile på en dag som i dag. Egentlig var planen å dra til Stavanger i dag, på ME-treff. Jeg kunne nemlig av og til trenge det, å treffe andre likesinnede, og jeg har aldri vært på det før. Men jeg forkastet den ideen i går kveld. Og jeg kjenner at dagen i dag må inneholde svært lite. For i morgen skal jeg i forening, og på fredag skal jeg i begravelse. Og det er greiest å være opplagt til de tingene der.

Så i dag, da skal jeg en tur i butikken, og så skal jeg kåre en vinner i fotokonkurransen, og så skal jeg hvile mye. For i dag er ikke den beste dagen til så mye annet.

Ønsker alle sammen en herlig dag, nyt den etter beste evne ♥ Det skal i alle fall jeg gjøre 🙂

Da det kom frem i nyhetene at Ari Behn hadde valgt å forlate dette livet, var det en sånn utrolig merkelig følelse. For her i huset hadde vi akkurat pratet om ham. Det var i forbindelse med en humorkommentar om hans “arvtaker”, Durek Verret.

Like etter sier en i forsamlingen vår, som sitter og leser på mobilen: “Ari Behn er død!”. Vi satt som lammet alle sammen, i vantro og sjokk. Nyheten var akkurat kommet ut.

Den påfølgende tiden ble han snakket så varmt om over alt og av alle, i mediene i alle fall. Jeg kjente ham jo ikke, så hva kunne vel jeg si? Men sannheten var jo at han på en måte har vært en hoffnarr i mediene (det er mitt inntrykk). Nå har vel Hr. Verret tatt over den rollen, men han slår tilbake på en helt annen måte. Han har jo en helt annen fremtoning også.

Men tilbake til Hr. Behn. Forfatter, kunstner, far og eksmann, osv. En personlighet som våget å være anderledes, og som attpåtil våget å gifte seg med en vaskeekte prinsesse, med alt det fører med seg av mediesirkus, fest, løgner og bedrag. Prinsessen våget også å være anderledes. Så de to var som skapt for hverandre, synte jeg.

Det er noenogtyve år siden jeg sluttet å lese sladrepressen. Rett og slett fordi tiden ikke strakk til. Og når jeg endelig fikk tid nok, så var det helsa som kom i veien, pluss at jeg heller leser bøker og blogg. Men litt sladder har jeg jo fått med meg likevel.

Noe gjorde at Hr. Behn og prinsessen skilte lag. Og mye har blitt skrevet og nevnt i media om den saken. Jeg har ikke fordypet meg i temaet, men jeg kan tenke meg at med medias hardkjør når noen skiller seg ut, absolutt kan ha vært en medvirkende årsak. Det er vel ingen som glemmer Diana. Og det var pressen som drev henne i døden (på en litt annen måte vel og merke).

Kjente personligheter får aldri være i fred, og det kan absolutt være en påkjenning i ethvert forhold. Og er man da en litt sart person, så kan det fort bli en påkjenning.

Ari Behn ble lovprist etter sin død. Men før sin død, var det sjelden jeg leste noen lovprising av ham. Da var det mer vitsing. Det er i alle fall sånn jeg opplevde det. Da var han en særing. Det trenger jo ikke å være negativt, men i media følte jeg det hadde en negativ klang. Så døde han, og da plutselig elsket alle ham, også de som overhodet ikke kjente ham og som helt sikkert så på ham som en rar særing i utgangspunktet, sånn helt uskyldig.

Da han døde ble han en helt. Eller en martyr. Eller hva man nå skal kalle det.

Hvordan har det seg at en som velger veien ut fra livet kan bli en helt? Det hele ble enormt glorifisert!

Jeg synes synd på ham. Han må jo ha hatt det helt forferdelig, han har ikke sett noen løsning på problemet, annet enn å forlate dette livet.
Jeg synes synd på dem som sitter igjen, og savner ham noe helt forferdelig. For dem tenkte han ikke på da han tok sitt valg. Så hva er så heltemodig med det?

Det aller verste med denne saken, er ringvirkningene, smitteeffekten. Og så glorifisert som dette selvmordet ble, så kan fort sarte sjeler fristes til å velge samme veien ut som Ari Behn gjorde. Jeg sitter her nå, og tenker at det hele burde ha blitt dysset ned til et minimum. Det kunne kanskje redusert engasjementet bitte litt. Men når alt kommer til stykket, så vil det vel skje uansett, at den som har bestemt seg, har bestemt seg, for hjelpen er uendelig langt borte, og det er vanskelig å snakke om det.

På mindre enn en uke, har det skjedd 2 ganger som jeg har hørt om her i distriktet, at noen har tatt samme valget som Ari Behn. Om de har latt seg inspirere kan jeg jo ikke si. Jeg vet jo ikke noe om det. Men tanken slår meg.

For en del år siden, da ene av barna mine gikk på ungdomsskolen, var det to på skolen som valgte den løsningen, å ende sine liv. Med en måneds mellomrom. Det er vel ikke tilfeldig. Den ene lot seg nok inspirere av den andre. Kan han, så kan hun, eller omvendt.

Det snakkes så varmt om at det er mulig å få hjelp hvis man sliter. Men jeg tror ikke så mange av de som trenger den hjelpen faktisk får den. Fordi tilgangen på hjelpen faktisk er en lang og tornefull vei. Det må liksom gå helt galt før hjelpen kanskje kunne kommet. Men da er det ofte for sent.

Så hva med å være litt mer tilgjengelig med den hjelpen?
Hva med å tilby hjelpen på et mye tidligere tidspunkt?
Hva med å informere mye bredere om hva slags hjelp som finnes, f.eks. gjennom media?
For det er ikke sånn at alt kan snakkes ut.

For min egen del, hjalp det å gå til psykolog når jeg slet. Men det er jo så mange slags problemer, og alt kan ikke snakkes ut, alt kan ikke kureres med turer, trening og hverdagslige øvelser.
Jeg visste ikke noe om hva slags hjelp jeg kunne få. Jeg ble veiledet til psykolog av HMS tjenesten i jobben jeg hadde den gangen. Jeg er evig takknemlig for det. For jeg hadde aldri kommet på å ta kontakt med psykolog på egenhånd.

Og det er vel kanskje der feilen ligger? For dem som sliter med hver sine problemer, blir kanskje proppet fulle med piller, istedet for at noen (profesjonelle) forsøker å hjelpe dem med å ta grep i årsaken til problemet. Jeg fikk tilbud av min daværende fastlege om piller selv, men takket nei. Jeg har en viss skepsis for sånt, pluss at jeg er redd for bivirkninger. Så jeg ble glad da jeg fikk tilbud om psykolog via jobben. Det var løsningen for meg, og den fungerte.
Jeg kan jo nevne at jeg aldri ville ha tatt livet mitt, for jeg elsker mine barn, min familie, og mine venner. Og jeg unnet dem ikke sorgen, og den evnetuelle skyldfølelsen de kanskje ville påtatt seg. For det var jo ikke deres skyld at jeg hadde det tungt. Så om tanken slo meg, så hadde jeg aldri klart å gjennomføre. Til det elsker jeg livet og alle rundt meg for mye, heldigvis ♥ Så jeg nådde ikke å bli så enormt dårlig at alt ble helsvart.

Men jeg vet jo ikke hvor langt ned i elendigheten jeg ville endt, hvis jeg ikke hadde fått hjelp. Og jeg ønsker heller ikke å vite det. Jeg er glad jeg ikke fant det ut.

Så hvor banalt det enn høres, sliter du, søk hjelp, eller få hjelp til å søke hjelp! For jo flere som trenger hjelp, jo mer prekært blir det å faktisk skaffe til veie den hjelpen. Gi ikke opp. Glem ikke at det garantert er noen som er veldig glad i deg og vil savne deg noe helt forferdelig hvis du gir opp. Det er en viktig tanke å holde på ♥

Og nå mens jeg sitter her og skriver, runder vi midnatt. Jeg er stuptrøtt, og har egentlig lagt meg for mange timer siden. Men så ble jeg liggende å gruble. Og da fant jeg ikke søvnen. Og det gjorde jeg ikke forrige natt heller. Så jeg er kraftig på overtid her, og med et enormt søvnunderskudd. Jeg fant ut at beste løsningen var å skrive ut noen av tankene mine. Så det har jeg nå gjort. Og nå vil jeg forsøke igjen å finne søvnen. Kanskje virker det denne gangen? 😉 Tiden vil vise.
Ha en god natt alle sammen ♥♥♥

Jeg har mange venner. Veldig mange venner faktisk. På Facebook. Så Facebook er min vennekanal, min kontakt med omverdenen.

Mange kritiserer dette, at på Facebook og andre sosiale media er det så mange venner. Har man ikke jevnlig kontakt med disse vennene irl, hva er da poenget med å ha dem som venner på f.eks. Facebook?

Jo, det skal jeg forsøke å utdype litt her. Jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv, og fortelle hvilken verdi det har for akkurat meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har ME, og et par andre diagnoser. Min frihet er begrenset, fordi jeg mangler energi, fordi alt jeg foretar meg stjeler energi, og fører meg over på minussiden på energiskalaen ganske så fort.

Det å være med venner irl, er noe av det kjekkeste som finnes, men det er også vanvittig slitsomt. Så for meg er det å ha jevnlig kontakt med noen ganske få venner irl enormt viktig. Det er umulig å ha jevnlig kontakt med mange eller alle, det går ikke. Men det går veldig fint på Facebook. Der har gjerne mange lagt ut oppdateringer, bilder, og annet, som jeg da kan gi en Liker i en eller annen form. Og akkurat den biten der, å gi en Liker, eller en liten kommentar, det kan gjøre dagen for meg det. Det kan være den kontakten jeg makter akkurat den dagen, eller den uka. Men likevel er det en form for kontakt. For den som mottar dette “signalet” fra meg, ser jo at jeg har brydd meg, faktisk. Og for meg har dette stor verdi, det å få vise at jeg brydde meg, at jeg så du hadde lagt ut noe, at jeg leste eller kikket på bildene.

Men av og til er også Facebook for tung for meg, så da er jeg fraværende derfra også.

Det er ikke ofte jeg prater med noen på Messenger. Jeg gjorde det ofte før. Men nå er det også for slitsomt. Det går i korte sekvenser, og ikke for ofte, men det krever energi det også.

Vennskap må behandles og holdes vedlike. Og der er mitt største problem. Siden jeg er syk, og med et ganske stort underskudd av energi, så klarer jeg ikke å være den gode og oppsøkende vennen for så mange. Og da kan nok mange føle at vennskapet er enveis. Men det er ikke det. Det er rett og slett bare det at jeg er fanget i min sykdom, som ikke gir meg den energien som trengs for å være en oppsøkende venn. De vennene jeg har jevnlig og mye kontakt med, er dem som selv er oppsøkende, og passer på å ta kontakt med meg. De vennene vet selvsagt at jeg er syk…det er mange som vet det. Men akkurat disse vennene forstår også. De forstår at dette ikke er lett for meg. Og de er glad i meg, og derfor “finner de seg i det” å være den oppsøkende parten. De vet jo at jeg setter pris på det, og er glad i dem tilbake, selv om jeg ikke alltid klarer å være så aktiv i vennskapet.

Iblant klarer jeg å ta meg sammen, rett og slett å prioritere. Og akkurat nå for tiden er jeg litt utforskende også i akkurat dette. Jeg må se hvor mye jeg klarer. Men for å gjøre dette, må jeg prioritere bort noe annet. Så dette er en periodisk greie. Jeg får heller ha perioder med det, andre perioder med noe annet. Sånn må det bare bli, for tiden. Men de nærmeste vennene, de som forstår, de holder seg ved min side uansett ♥

Det jeg ønsker at alle skal skjønne, er at det å få en Liker fra meg på f.eks. Facebook, har krevd litt energi for meg. For akkurat da har jeg besøkt Facebook og surfet gjennom for å holde meg litt oppdatert, og for å være litt “sosial”. Jeg har jo behov for det også, å være sosial, selv om jeg ikke klarer det på den tradisjonelle måten alltid.

Så vit det, at selv om du ikke så ofte hører fra meg, så tenker jeg på deg ofte likevel. Det er oftest det jeg har kapasitet til.

I går ringte jeg til en venninne. Det var lenge siden vi hadde hatt kontakt. Hun sliter med mye av det samme som meg, så jeg har jo hatt forståelse for at vi begge har problemer med å være oppsøkende venner. Jeg trodde at hun forsto det samme. Men det viste seg at hun hadde vendt meg ryggen, hun var sur for at jeg aldri tok kontakt.

Før jeg ringte til henne husket jeg at det var en liten stund siden jeg hadde sett noen oppdateringer fra henne på Facebook og sånt, og jeg var litt bekymret, det var en av grunnene til at jeg ringte. Og svaret fikk jeg jo da, når jeg ringt til henne. Hun hadde jo slettet meg. Hun sa ikke det, jeg fant det ut selv, etterpå. Men hun sa at hun ikke var fornøyd med at jeg så sjelden tok kontakt.

Det var jo ærlig det da. Men lite forståelsesfullt, for en person som absolutt burde forstå mer enn de fleste. Jeg ble ganske tankefull etterpå.

Kanskje jeg må revurdere alle vennskap? Slette alle dem som ikke holder kontakten?
Men hvordan kan jeg vite hvorfor de ikke tar kontakt med meg? Kanskje det er noe som kommer i veien, eller kanskje forstår de ikke hvordan ting er, eller kanskje de rett og slett har nok med andre venner? Det gjør ikke noe for meg egentlig, så lenge vi har den ørlille kontakten på Facebook og lignende. For det er ofte nok for meg det. Men det er svært sårende når noen sletter meg, fordi jeg aldri tok kontakt. For det er nemlig sånn at selv om jeg aldri tok kontakt, så fulgte jeg med hva de foretok seg på Facebook og sånt, og la inn kommentarer og Liker der. Mer har jeg ikke hatt kapasitet til.

Leit når det skal være sånn. Og jeg har jo lyst å ha kontakt med denne venninnen, men jeg ble ordentlig lei meg. Jeg ble overrasket og veldig skuffet. Jeg syntes det var smålig.

Men jeg tenker at hvis det er sånn at jeg ikke på noen måte gir henne noe, kanskje jeg til og med er for krevende, ja da er det kanskje like greit at hele vennskapet har en ende for oss begge. For når hun tenker sånn om meg, så kjenner jeg jo hvor mye det faktisk stjal av mine krefter å gruble på denne telefonsamtalen nå i ettertid. Og sånt skal det ikke være. Da er det like greit å bare kutte ut. Men jeg er ikke helt ferdig enda. Det skal få en liten sjanse til ♥ Venner er viktig for meg, tross alt, og jeg bryr meg jo om mine venner, selv om jeg ikke klarer å være “på” hele tiden.
Jeg forstår jo dem som ikke forstår også. Det er ikke lett å sette seg inn i hvordan det er for usynlig syke.

Eller så er det kanskje på tide å knytte nye kontakter også. Noen vennskap er bare en døgnflue, mens andre vennskap er livsvarige. That’s the circle of life!

#vennskap #venner #helse

Vi har vel alle våre bekymringer om stort og smått. Noen har flere bekymringer enn andre. Og så er det kanskje også forskjellig hvilke bekymringer som påvirker oss mest.

Jeg har oppigjennom hatt en lei tendens til å bekymre meg. Men jeg har lagt merke til at det som bekymret meg mest var økonomien, eller mangel på sådann rettere sagt. Og den dagen den bekymringen minket, så var det mye i livet mitt som endret seg til en mye mer positiv hverdag.

Penger er ikke alt sies det. Men det er dessverre livsnødvendig å ha nok. I mange år hadde jeg ikke nok. Jeg sultet i en periode. Ikke bevisst faktisk, men pengeproblemene, det at jeg hadde alt for lite, tok helt over i hodet mitt, og jeg mistet matlysten. Matlysten sliter jeg med fortsatt, men mulig det er av gammel vane? Men for å si det sånn, det ser ikke ut som at jeg har dårlig matlyst akkurat….for jeg sliter med vekta. Det er en nåværende bekymring 😉

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Økonomien har det blitt litt bedre orden på etterhvert. Såpass at jeg nå ikke trenger å bekymre meg så enormt. Men jeg gjør det faktisk av og til fortsatt.

Jeg kom over et sitat som jeg syntes var så artig, og det passet til noen sko jeg kom over på en butikkrunde i desember.

Disse skoene var så søte…og de passet til sitatet, som er av ukjent opprinnelse, i alle fall for meg.

Og skotøy er viktige saker. De skal helst ikke være for trange, for da får man kanskje skader som ikke er så morsomme. Det har jeg fått. Så jeg anbefaler å ikke gå i for trange eller for høyhælte sko. Og her i denne butikken så jeg etter sko som kunne passe, og falt da for disse søte små skoene som sikkert passet en gang da jeg var sånn ca et par år gammel 😉

Men helt klart, går man i for trange sko, som klemmer både her og der, da glemmer man andre bekymringer 😉

Utvalget i sko til småfolket er jammen stort nå for tiden. Jeg får nok investere i noe sånt når jeg får barnebarn en vakker dag kanskje 🙂

Har du mange bekymringer?
Bruker du riktige sko til dine føtter?

I dag var jeg på strikkekafé for første gang i mitt liv. Jeg har vært på private strikkekaféer noen ganger, men aldri på en sånn som holdes i butikk og med masse fremmede mennesker tilstede. Fordelen med akkurat denne strikkekaféen var at den arrangeres på dagtid, på en tid av døgnet hvor jeg har en sjanse til å få det med meg. Og for første gang bestemte jeg meg for å våge meg med. Uten å kjenne noen.

Jeg ankom noen minutter før det skulle begynne, og jeg fikk en billett, eller et lodd var det, i hånden. For litt senere skulle det være loddtrekning. Det var stappfullt der, og de måtte hente flere stoler. Jeg kan innbille meg at det aldri før har vært så mye folk på dette arrangementet. Men etter loddutdeling var det visst 55 mennesker som hadde fått lodd. Så ja, når jeg først skulle gå, så valgte jeg den mest folksomme dagen.

Heldigvis i folkemengden oppdaget jeg et kjent ansikt, ei som bor ikke så langt fra meg. Så da ventet jeg på stol, og plasserte meg ved siden av henne.

Det skulle være foredragsholder også på dette treffet. Designer, kunstner og fotograf Kari Hestnes skulle fortelle litt om sitt virke, om en bok som nylig er utgitt og om en bok som snart kommer på markedet. For ja, som strikkedesigner gir hun ut bøker i hopetall. Og hun medvirker også i mange bøker med flere designere. Den boken som nylig er utgitt er en bok med strikkedesign fra SandnesGarn, hvor gamle modeller er fornyet og redesignet. Den kunne jeg kjøpe og få hennes signatur i, men jeg velger heller å vente litt med å kjøpe flere strikkebøker.

Hun fortalte om sitt hjertebarn Du Store Alpakka som hun selv startet, og som hun har solgt ut. Hun fortalte hvordan hun ved dette kom i kontakt med fattige i Peru, og da startet en skole der, som fortsatt drives av Du Store Alpakka.

Kari Hestnes er selv en fargerik dame, og fortalte om hvordan hennes design blir til. Hun viste frem egne foto, for hun er jo fotograf også, og der viste hun hva hun tar bilder av, som senere inspirerer til flotte strikkedesign. Og det var mens hun fortalte om sitt fotovirke at jeg bestemte meg for hvilket tema jeg skal ha i fotokonkurransen jeg tenker å holde. Så jeg ble jammen inspirert jeg også 😀

Jeg har selv 3 strikkeprosjekter på gang i skrivende stund. Og på strikkekaféen valgte jeg å ta med denne jumperen som jeg strikker til min sønn. I hånden holder jeg loddet, som ikke ga meg gevinst denne gangen. På det øverste bildet er det en utstillingsdukke med en jumper på seg, den jumperen var premien. Og en heldig dame som satt like i nærheten av meg vant denne jumperen som jeg veldig gjerne kunne tenkt meg selv 😉

Vi fikk også kaffe og kake. Jeg sto over kaffen, men kaka var ikke til å motstå, og den smakte veldig godt. Har ikke bilde av den, dessverre.

Konsekvensen av denne kjekke utflukten, som foregikk på en bokhandel i en av nabokommunene, var at jeg nå har høy feber (38,7) og fryser som fy. Så nå skal jeg pakke meg godt inn i et teppe mens jeg strikker litt, og slapper helt av.

Og det er ikke uvanlig. Jeg får feber nesten hver eneste dag, det skal lite til. Bare en tur i butikken, eller en fin tur, kan gi meg feber. Mye folk og det å sitte på “skolebenken” er en påkjenning. Enkelt og greit. Jeg er jo klar over det, så jeg forsøker å ta forholdsregler. Derfor har hele resten av dagen vært viet hvile 🙂

Og i morgen (håper jeg) presenterer jeg fotokonkurransen. Det gleder jeg meg til 🙂
Ha en herlig fin kveld ♥

Følg gjerne Facebooksiden min Evas Window og min instagram eva_gaud

Så har dagen kommet, og vi er ved veis ende dette året, 2019. Dagen for refleksjon over året som har gått er kommet. Dagen vi forbereder oss til å entre et nytt år er her.

Jeg har brukt de siste dagene nå i romjulen til refleksjon. Jeg har tatt noen tilbakeblikk. Romjulen har vært rolig og hyggelig, akkurat som jeg har trengt det, og det har gitt meg tid til å se meg litt tilbake.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For meg har året vært mye preget av helse. Ganske tidlig fikk jeg frikort, allerede i begynnelsen av april. Så tidlig har jeg aldri fått frikort før. Og det i seg selv er en smule småskremmende. Men jeg satser på at det nye året blir litt bedre balansert 🙂

Helsen ja, den er ikke i min favør, men nå disse siste månedene føler jeg at jeg begynner å få litt kontroll. Jeg har satt i gang tiltak for å ikke slite meg ut så fort, og det gjør at jeg på jevna føler meg “friskere”. Dvs. jeg varer litt lenger, jeg er ikke totalt utslått når ettermiddagen lir på.
Men jeg må vokte meg vel, for det skal lite til for å bikke meg over og putte meg til sengs hvis jeg ikke følger “planen”.

Det er faktisk mestring i det. Selv om jeg går glipp av MYE som jeg liker å være med på. Jeg har rett og slett måttet bli mye mer egoistisk, tenke mye mer på meg selv, og faktisk lytte til kroppen, sånn på ordentlig. Jeg kan ikke være egoistisk å være med på alt jeg har lyst til, men jeg må være egoistisk på kroppens og helsas vegne.

Noen ganger blir jeg overmannet av tristhet. Mye av det sosiale går jeg glipp av, og det gjør at jeg føler meg litt utenfor av og til. Men likevel er det jo dem som har det mye verre enn meg. Tross alt. Og det unner jeg dem virkelig ikke. Jeg har ikke lyst at noen skal ha det verre enn meg. Jeg synes jeg har det ille nok.
Ja, du synes kanskje jeg høres egoistisk ut nå, og ikke minst sutrende. Men det er jo sånn det er. Jeg må unne meg selv å tenke på meg selv og hvordan ting er hos akkurat meg. Og når jeg selv føler at ting er leie, så ønsker jeg jo ikke det for andre. Det største ønsket er at alle kunne få det akkurat som de ønsker det selv, uten sykdom og sorg. Men vi får vel bare være realistiske og ta det vi får.

Men, nok om disse triste tingene.

Året som har gått har vært et fint år tross alt. Jeg har jo familie, jeg har kjæreste og jeg har venner. Og alle disse har gitt meg mange verdifulle øyeblikk.
I tillegg har jeg fått utført forbedringer på hjem og eiendom som gir høyere trivsel. Og dette fortsetter nå dette kommende året. Når det tross alt er sånn at jeg er veldig mye hjemme, så må ting gjøres for at hjemme ikke skal føles som et fengsel. Så for dem som synes jeg er aktiv med alt jeg forbedrer og pusser opp i mitt eget hjem, så kan jeg fortelle at det er en investering i å gjøre hjemmet mitt til den oasen jeg trenger når jeg tross alt tilbringer så enormt mye tid her. Og jeg kan love deg at det ikke er mye av dette arbeidet jeg gjør selv. Jeg har fått masse god hjelp. Jeg hadde nok aldri blitt ferdig om jeg skulle gjøre noe selv.

Og jeg vil trenge mye mer hjelp dette året som kommer, til å gjøre hjemmet mitt akkurat sånn som jeg behøver det. Så det blir spennende fremover.

Det som har blitt gjort dette året, er at det har blitt bygget en ny parkering på eiendommen, sånn at det er plass til alle bilene som ofte er her samtidig. Og så har jeg fått utbedret terrassestuen min, sånn at den nå ser ganske eksklusiv ut, og ikke minst, at jeg kan bruke den året rundt uten å blåse og regne bort totalt. Det jeg har fått gjort nå aller sist var å bygge dører med store vinduer i, sånn at jeg kan sitte der ute selv om vinden uler og regnet kommer vannrett. Noen stor varme er det ikke om vinteren, men jeg kan tross alt gå ut der og oppholde meg ute inne de dagene jeg ikke er i form til å gå tur. Og dette har virkelig stor verdi for meg.

Akkurat nå er jeg inne i stua mi, men det ville vært perfekt å sitte der ute på terrassen nå, og nyte den flotte soloppgangen. Men istedet sitter jeg her og skriver blogg 😉 Dagen i dag blir en fin dag. Tenk at vi skal få så pent vær på nyttårsaften for en gangs skyld ♥

Kommende år skal det innredes kjellerstue hos meg. Den skal være en frisone for blant annet ungdommene i huset sånn at de kan invitere venner hjem på filmkveld og hva det nå skal være 🙂 Etterpå må soverommet mitt pusses opp. Og der må lages lydhimling og greier. For hvis jeg har lyst å vite hva ovenpånaboen holder på med, så er det bare å ta turen inn på soverommet mitt. Der hører jeg det meste. Jeg hører mye fra naboen på badet også, og det er rommet som står for tur etter soverommet. Og jeg har behov for mye stillhet og ro til tider, så da må tiltak gjøres i den forbindelse.

Kjærligheten blomstrer også hos meg. Pål er mitt lys og min glede ♥ Jeg føler meg så heldig som har møtt ham, og får være hans kjæreste ♥ Vi er vel litt sånn at vi utfyller hverandre. Der hvor jeg er rolig, er han vilter, der hvor jeg har lite energi, er han proppfull av energi. Og følelsene er så gode og varme. Bekymringer er der også. Jeg bekymrer meg for ham, og for hans helse. For han er ikke like flink til å passe på seg selv som han er til å passe på meg. Men forhåpentlig ordner ting seg etterhvert inn i det nye året.

Barna mine er travle med sine studier. Og det er stunder for bekymring der også. Jeg ønsker jo ikke at de skal slite seg ut. Men forhåpentlig klarer de å balansere dette etter egen evne. Det er jo viktig det de holder på med, det er jo tross alt fremtiden det er snakk om.

Jeg ser lyst på året som kommer. Vi starter med blanke ark, og alt kan skje, på godt og vondt. Det er bare å brette opp ermene, og ønske året velkomment.

Jeg har blogget lite nå på tampen av 2019. Det har vært nødvendig å trappe ned en stund. Men etterhvert håper jeg å være tilbake her, i alle fall periodevis.

Tusen takk for dette året som har gått, det har absolutt vært innholdsrikt. Det har vært en glede å følge alle som blogger. Det har vært en glede å følge alle venner på Facebook, selv om jeg den siste tiden har vært en smule fraværende der også. Men jeg er innom og titter, med jevne mellomrom.

Ha en superkjekk feiring i kveld, og ta godt vare på dere selv i året som kommer. God klem til absolutt alle ♥♥♥