I går kveld, eller vi startet i 17 tiden, var jeg ute med 2 venninner. Den ene venninnen, Kari, treffer jeg ofte, den andre, Siv, er det flere år siden sist jeg traff. Hun jeg ikke har truffet på flere år, reiste jeg til Rhodos med sist gang jeg var så himmla sliten og nede som jeg er nå. Og på den turen traff vi også blogger Karidansen. Det var en virkelig kjekk tur, og en tur som gjorde godt for helse, kropp og sjel.

Men årene går, og folk er travle, og da blir det ikke til at man treffes så ofte. Det ironiske er at Siv som faktisk bor bare en kjapp kjøretur unna, treffer jeg sjeldnere enn jeg treffer Karidansen, som bor i Oslo. Det er noe å tenke litt på 🙂

Men i går møttes vi igjen. Kari og Siv er tidligere kolleger, og det var gjennom Kari at jeg ble kjent med Siv. Og begge to er veldig hyggelige damer som jeg trives kjempegodt sammen med.

Vi skulle møtes på Egon, og spise der. Og det ble jo både mat og vin og masse hyggelig prat. De to pratet jo en del jobb, og det er lenge siden jeg selv jobbet, så sånn sett ikke det temaet jeg følte meg mest trygg i, men likevel syntes jeg det var godt å bare sitte å følge med.

For fakta er at jeg nå for tiden er så utmattet og langt nede, at jeg mer eller mindre går på autopilot. Og heldigvis er det sol og sommer, for solen og varmen har utrolig mye å si for hvordan jeg klarer å gjennomføre dagene for tiden. Jeg trenger sol, og jeg trenger varme, og jeg nyter dette været.

I dag skal det forresten være varmt, og overskyet.

Men altså, i går. Jeg bestilte meg pasta carbonara. Det var nemlig en av rettene jeg kunne ha lyst på, og så var den ikke så kostbar. Det er ikke ofte jeg bestiller sånt, for jeg er veldig glad i kjøttretter. Altså, spareribs, entrecote, kylling. Og jeg er veldig glad i fisk. Men så er jeg egentlig også ganske småspist for tiden. Jeg har ikke mistet matlysten eller noe, men jeg orker ikke så mye mat. Så da var pasta et godt valg, for det er mektig, men glir jo lett ned av seg selv, og ikke dyrere enn at jeg ikke får vondt av å la litt ligge igjen på tallerkenen 😉

Og det smakte kjempegodt. Det var ikke den tradisjonelle carbonaraen som jeg liker enda bedre enn denne, men den var overraskende god likevel 🙂 Og brødet var også så mmmmmm ♥
Og så bestilte vi en karaffel med vin på deling.
Jeg klarte å spise opp all maten, og var fornøyd med det 🙂

Etter å ha sittet der lenge og pratet, besluttet vi å røre litt på oss. Vi ville opp i gågata og se om andre utesteder kunne friste å sette seg ned ved. Det var jo blitt kveld, og det var flereogtyve grader ute. Men vi fant fort at vi ikke var de eneste som syntes det var en god idé, så det var helst litt fullt. Og nå i koronatiden så er det jo mer luft mellom sitteplassene også, og da er det jo ikke plass til så mye folk.

Så besluttet vi å gå ned til sjøen, og Sandnes Brygge. Og der fikk vi et bord med fin temperatur. Det er jammen lenge siden jeg har vært der, og enda lenger siden jeg satt utendørs der.

Her bestilte vi oss dessert, Irish Coffee 🙂 Jeg tok en selfie, og blir like overrasket hver gang jeg ser meg i speilet eller på bilder nå for tiden. For jeg kjenner meg ikke helt igjen. Joda, jeg ser jo det er meg, men jeg ser det slitne draget over ansiktet mitt. Og at jeg ikke helt får øynene til å smile. Det er ulikt meg. Jeg er egentlig en smilende dame.

Å smile og glitre når jeg prater med folk, det tror jeg at jeg får til, for det gleder meg. Men å smile til meg selv for tiden, det går ikke helt. Jeg får det ikke til, jeg klarer ikke å hente opp den ekstra lille energien jeg trenger.

Så med andre ord, jeg går på sparebluss. Jeg går for halv maskin. Eller egentlig så går jeg på automatikk, eller autopilot. Fordi på en eller annen måte må man jo komme seg gjennom dagene.

Og det å være med på en sånn hyggelig aften, det trenger jeg for tiden. Selv om det føltes fryktelig masete da det var mye folk rundt oss, og lydnivået var litt høyt. Men så lenge vi ikke var flere enn 3 i vår lille gruppe, gikk det greit, selv om jeg koblet ut litt av og til. Men jeg trenger litt avkobling. Den distraksjonen er svært kjærkommen. For blir jeg sittende for meg selv, kommer tankene ofte selv om jeg ikke vil det sånn.

I natt fikk jeg 5 timer søvn. Og det var ikke 5 sammenhengende timer. Jeg våknet minst 3 ganger i løpet av de 5 timene. Og jeg ga opp i 8 tiden, for da begynte skuldre og nakke å bli vonde. Så sånn er tilværelsen min for tiden.

Nå håper jeg bare at været holder seg, og at solen kommer tilbake. Jeg er nok den eneste som ikke klager over varmen. Alle lengter etter varmen, og når den endelig kommer, så klager alle over at det er så varmt. Jeg klager ikke, jeg elsker det, og trenger det. I dag skal være en overskyet dag. Og det er jo greit med en pause. Så dagen skal brukes til å piffe opp det ene terrasseplanet. Det er datteren min som har satt i gang prosessen, mens jeg bare skal hvile 🙂 For mer enn det orker jeg nok ikke denne dagen.

Ønsker dere alle en herlig sommerlørdag ♥ Håper sol og varme er akkurat som dere liker det 🙂