MITT VINTERBILDE – MY WINTER IMAGE

Utifriluft har en liten utfordring akkurat nå, som jeg fant meg kvalifisert til å være med på 🙂 Den handler om å legge ut et vinterbilde man synes er spesielt stilig.

Utifriluft has a challenge right now, that I found myself qualified to join. It is about adding a winter image I like especially good.

 

Jeg har så mange bilder, så det var litt vanskelig å velge kun ett. Men til slutt falt valget på dette som jeg tok i går da jeg gikk tur på isen sammen med to venninner.
Det er jo sånn nå, at her på Vestlandet har vi noe så sjeldent som vinter denne vinteren. Vinter med kulde, snø og is. Og det har vi hatt lenge. Og det er ikke hverdagskost til vanlig.
Dette bildet her valgte jeg ut fordi noen har tatt store isblokker og laget en liten slags varde. Og her vises da både snø, is og en lav sol som kaster lange skygger.

På dette vannet har kommunen brøytet en 3 km lang bane sånn at alle som vil kan gå på skøyter her. I tillegg er det laget flere mindre baner til å spille ishockey og annet. Og siden det ellers ligger snø på isen, egner den seg ypperlig til å gå på ski på også. Dette er rett og slett en drømmevinter.
Da jeg var her og gikk tur på søndag, var det så mye folk på isen, at jeg tror omtrent det må ha vært hele byen. Det var svart av folk. Veldig stemningsfullt og kjekt. Men dette bildet er fra i går, da var det mest skoleelever som var her. Og vannet er stort, så det var god plass 🙂

 

I have so many pictures, so it was a bit difficult to choose just one. But in the end, the choice fell on this that I took yesterday when I went for a walk on the ice with a couple of friends.
It is like that now, that here in Western Norway we have something as rare as winter this winter. Winter with cold, snow and ice. And we’ve had that for a long time now. And it is not like this usually in the winters.
I chose this picture here because someone has taken large blocks of ice and made a small kind of cairn. Since the rest of the ice is covered by snow, it is good to go skiing as well. And here are shown both snow, ice and a low sun that casts long shadows.

On this lake, the municipality has plowed a 3 km long track so that anyone who wants can go ice skating here. In addition, several smaller courts have been created to play ice hockey and more. This is simply a dream winter.
When I was here and went for a walk on Sunday, there were so many people on the ice, that I think it must have been almost the whole city.  Very atmospheric and nice. But this picture is from yesterday, when it was mostly school students who were here. And the lake is big, so there was plenty of space 🙂

 

 

MIN MINSTE SOLSTRÅLE HAR BLITT STOR – MY YOUNGEST HAS GROWN UP

Så har dagen kommet. Den dagen da jeg egentlig kanskje burde begynne å føle meg fryktelig gammel, men så gjør jeg ikke egentlig det. For den yngste av mine solstråler, min datter, Amalie, fyller 20 år i dag. For det å ha barn, det er en så stor glede, at det holder meg ung, i sinnet i alle fall 🙂

Then the day has come. The day when I really should maybe start to feel terribly old, but then I really don’t. Because the youngest of my sunbeams, my daughter, Amalie, turns 20 today. Having children, it is such a great joy, that it keeps me young, in the mind at least 🙂


Dette bildet ble tatt i den fraflyttede gruvebyen Bodie i California i 2018.
This photo was taken in the miner town Bodie in California in 2018.

Jeg er både glad, og litt lei meg på Amalies vegne. Glad for at hun har vokst opp til å bli en vakker ung dame som jeg er veldig stolt over å få være mammaen til. Og lei meg fordi hennes store dager blir hemmet av Covid pandemien. Både russetiden og nå 20 årsfeiringen blir kraftig begrenset fordi vi må være så forsiktige.

I’m both happy and a little sorry for Amalie. Glad she grew up to be a beautiful young lady that I am very proud to be the mother of. And sorry because her big days are hampered by the Covid pandemic. Both the Russe season and now the 20th anniversary are severely limited because we have to be so careful.

 

På disse 20 årene har vi samlet uendelig mange gode minner. Og vi har hatt fine og gode opplevelser sammen. Her på bildet har Amalie vårt nyeste familiemedlem i favnen. Lille Nala, som har Amalie som sin kjæreste bestevenn ♥
Amalie har omsorg for alle, både liten og stor. Og nå når min helse har fått seg et skikkelig skudd for baugen, så har Amalie stilt opp og gjort alt som hennes mamma ikke har maktet. Hun tar ansvar, og viser seg å være en ordentlig god venn og støtte midt oppi alt sammen. Men egentlig burde hun fått være forskånet for det, selv om vi får tenke at alt sammen er erfaringer som ikke er bortkastet.

In these 20 years we have collected an infinite number of good memories. And we have had nice and wonderful experiences together. Here in the picture, Amalie has our newest family member in her arms. Little Nala, who has Amalie as her very best and most loving friend ♥
Amalie cares for everyone. And now that my health has gotten a real shot in the arm, Amalie has lined up and done everything that her mother has not been able to do. She takes responsibility, and turns out to be a really good friend and support in the middle of it all. But really, she should be spared it, even if we think that everything is an experience that is not wasted.

 

Kjære fineste og beste Amalie, veslejenta mi. Du har blitt stor nå. Men for meg vil du likevel alltid være min lille, skjønne, gode datter, med et ♥ av gull. Det vil aldri forandre seg, samme hvor mange bursdager vi kommer til å feire for deg fremover. Vi skal skape mange nye og fine minner. Jeg elsker deg uendelig høyt ♥

Dearest wonderful and best Amalie, my little girl. You’ve grown up now. But for me, you will always be my little, beautiful, good daughter, with a ♥ of gold. It will never change, no matter how many birthdays we will celebrate for you in the future. We will create many new and wonderful memories in the future. I love you infinitely ♥

 

Klemmer deg varmt, godt og lenge ♥♥♥

Warm, good and long hugs for you ♥♥♥

JEG LEGGER KJÆRLIGHETEN PÅ HYLLA / I PUT LOVE ON BREAK

Kjærlighet, hva er det?
Har jeg behov for det?

What is love?
Do I really need it?

 

Mitt forrige kjærlighetsforhold varte i litt over 2 år. Jeg brukte mye energi på det, bare for å bli sviktet når jeg trengte kjærligheten mest.
Jeg er jo glad jeg fikk erfare kjærligheten en periode, selv om jeg brukte mye energi jeg ikke har. Men slutten, de siste månedene, det ødela mye for meg.

My last love lasted a little over 2 years. I spent a lot of energy to it, just to be betrayed when I needed love the most.
I am happy I got to experience love for a period of time, even when I spent a lot of energy I don’t have. But the end, the last couple of months ruined a lot for me.

 

Når jeg da ble enslig igjen i juni, så tenkte jeg at nå fikk det jammen være nok. Nå er det på tide å tenke på meg selv og helsa mi. Men likevel åpnet jeg litt opp, og kikket litt rundt. Jeg tok i bruk appen Dating på Facebook blant annet. Men resultatene er begredelige. For det første er de fleste ikke boende i nærheten av meg. Og for det andre er det nok mye spam også, utenlandske flotte menn, som bor på Geilo, Oslo, Bergen, og rundt omkring, uten å ha et eneste bilde som viser noe norsk overhodet. Jeg har til og med sett i beskrivelsen av noen av dem, som er på engelsk så klart, bl.a. en som går cirka sånn: I live in Portland, Oregon, and have done so in all my life…..bla, bla, bla. Mens det vitterlig står at han bor i Bergen. Og sånt er bare skuffende. Spam, fra ende til annen.
Joda, en og annen norsk kjekkas finnes også. Men jeg har kommet frem til at jeg har ikke engang energi til å gi dem et like. Jeg bare scroller alt bort. Så da er jeg ikke der, rett og slett. Jeg er ikke klar for kjærligheten. Jeg føler akkurat nå at det kommer jeg aldri til å bli heller. For det forrige forholdet jeg hadde, krevde all min energi, og det ønsker jeg ikke å erfare igjen. Det mest krevende er jo “bli kjent” fasen. Og den varer jo gjerne i godt over et år. Der hvor alt er spennende, og man samtidig skal være oppmerksom, huske alt man lærer om den andre, være seg selv og gjøre et godt inntrykk….osv.
Jeg klarer ikke tanken på det engang akkurat nå.
Så jeg legger kjærligheten på hylla. Men jeg lukker ikke døren. Ingen vet hva fremtiden bringer ♥

When I was single again in June, I thought that now it would be enough. Now is the time to think about myself and my health. But still I opened up a little, and looked around a little. I used the Dating app on Facebook, among other things. But the results are disappointing. First, most people do not live near me. And secondly, there is probably a lot of spam as well, foreign handsome men, who live in Geilo, Oslo, Bergen, and around, without having a single picture that shows anything Norwegian at all. I have even seen in the description of some of them, which are in English of course, i.a. one that goes something like this: I live in Portland, Oregon, and have done so all my life ….. blah, blah, blah. While it says that he lives in Bergen. And that’s just disappointing. Spam, from end to end.
Yes, there are also the occasional Norwegian handsome man. But I have come to the conclusion that I do not even have the energy to give them a like. I just scroll further. So then I’m not there, simply. I’m not ready for love. I feel right now that I will never be either. Because the previous relationship I had, required all my energy, and I do not want to experience it again. The most demanding is the “get to know” phase. And it usually lasts for well over a year. Where everything is exciting, and at the same time you have to be focused, remember everything you learn about the other, be yourself and make a good impression …. etc.
I can ‘t even think about it right now.
So I put love on the shelf. But I’m not closing the door. No one knows what the future holds ♥

 

Kanskje du synes jeg høres litt negativ ut når jeg forteller dette. Men det er ikke sånn jeg ser det selv. Nå trenger jeg tiden til å komme til hektene igjen etter et år som virkelig har satt sine dype helsespor. Og så har jeg jo familie og venner, både i inn- og utland som jeg har stor kjærlighet til, og som jeg føler kjærlighet tilbake fra. Og det føles helt perfekt akkurat nå ♥
Det jeg kanskje vil savne etterhvert er kjærtegn, omsorg og hudkontakt, ting som hører kjærligheten til. Både å gi og motta. Nærheten, rett og slett. Men det kan man jo faktisk få uten å få seg kjæreste også. Ingen andre forventninger enn vennskap utenom 😉 Kanskje det er det jeg bør vurdere i en periode? :p

Maybe you think I sound a little negative when I say this. But that’s not how I see it myself. Now I need the time to get healed again after a year that has really left its deep health traces. And then I have family and friends, both at home and abroad who I have great love for, and who I feel love back from. And it feels absolutely perfect right now ♥
What I may miss eventually are caresses, care and skin contact, things that belong to love. Both to give and to receive. But you can actually get that without getting a boyfriend too. No other expectations next to it, than friendship 😉 Maybe that’s what I should consider for a while? :p

 

 

DET BALLER PÅ SEG / IT INCREASES

Den helsa altså, den er utfordrende. Ikke at jeg hadde store forhåpninger om å kunne bli særlig friskere med ME som hovedutfordring, all den tid det ikke finnes medisiner eller kjent behandling som faktisk virker. Men jeg synes jo at jeg hadde nok, jeg trengte ikke å få noe mer. For jeg har jo flere diagnoser fra før av, som jo også på hver sine måter er plagsomme nok, men til å leve med.
Dessverre har jeg fått en diagnose til nå 🙁

My health is challenging. Not that I had high hopes of being able to get much healthier with ME as the main challenge, all the time there is no medication or known treatment that actually works. But I think I had enough with it, I did not need to get anything more. Because I have several diagnoses from before, which in their own way are bothersome enough, but to live with.
Sadly I have got one more diagnose now 🙁

Ja, jeg smiler på dette bildet, for det ble tatt før jeg fikk aller nyeste diagnosen. Men hva annet kan man gjøre, enn å smile, og gå videre med livet? For det er jo det som er det beste. Ingen har det godt ved å lulle seg inn i alt for mye negativt, om man har lyst å ha det så godt det lar seg gjøre. Bildet er forøvrig tatt på den kjekke lille hytteturen jeg ble invitert med på nylig. Du kan lese om den HER!

Yes, I smile at this picture, because it was taken before I got the very latest diagnosis. But what else can one do, other than smile, and move on with life? Because that is the best thing. No one feels good about lulling themselves into too much negative, if you want to feel as good as possible. The photo was taken on the nice little cabin trip I was invited to recently. You can read about it HERE!

 

I julen havnet jeg på sykehuset, det har jeg skrevet om HER!
Og det er i etterkant av den innleggelsen, at det ble foretatt en utredning, uten nevneverdig ventetid. Litt venting ble det jo for å få svar på prøver som ble tatt. Og prøvene som ble tatt var MR av rygg, nakke og hode (jeg lå inne i maskinen i en time), og spinalpunksjon (ryggmargsprøve).
Da jeg kom inn til nevrologen forrige mandag for å få svar på prøvene, forventet jeg helt ærlig at det ikke ville vise noe på noen prøver. For det er jo det som har vært gjengangeren samme hva jeg har vært borti. Jeg har jo vært en del hos lege oppigjennom, med alle slags rare ting, og det er aldri funnet noen feil….aldri noe på blodprøver, aldri noe på røntgen….Og det er frustrerende når man er syk helt inn til margen, og det ikke vises noe sted. Da kommer jo hypokonderfølelsen snikende, sånn helt automatisk. Sånn har jeg faktisk tenkt, for jeg gikk så ofte til legen. Men til slutt ga jeg opp. Så alt som kom av rare ting og symptomer, gikk jeg kun til legen med hvis jeg trengte sterke smertestillende.

This Christmas I ended up in the hospital, I have written about it HERE!
And it is after that admission that lots of tests was made, without any significant waiting time. There was a bit of a wait to get answers to samples that were taken. And the samples that were taken were MRI of the back, neck and head (I lay inside the machine for an hour), and spinal puncture (spinal cord test).
When I went to the neurologist last Monday to get answers to the tests, I honestly expected that it would not show anything on any tests. Because that is what has been the regular no matter what I have been through. I have been many times to the doctors throughout, with all sorts of weird things, and no errors have ever been found …. never anything on blood tests, never anything on X-rays …. And it is frustrating when you are completely sick to the margin and it is not displayed anywhere. Then the hypochondriac feeling creeps in, completely automatically. That’s what I actually thought, because I went to the doctor so often. But in the end I gave up. So everything that came from weird things and symptoms, I only went to the doctor with if I needed strong painkillers.

 

Så da satt jeg der inne da, på legekontoret på sykehuset, og ventet at legen skulle si at de ikke hadde funnet noe galt. Jeg visste jo at jeg hadde noen flekker på hjernen, men det har jeg lest meg til at de fleste kan ha, uten at det er noe galt likevel.
Så overraskelsen var stor da legen begynte å fortelle hva de hadde funnet. Og det var ikke for lite engang, det var ganske mye.
Legen var informativ, forståelsesfull og hyggelig. Han fortalte at de hadde funnet mange lesjoner, altså mange hvite flekker, både på hjernen og i ryggmargen. Spinalprøven viste at flekkene var betennelser, som ødelegger vevet der det er angrepet (veldig forenklet forklart). Og dette har et navn: MS – Multippel Sklerose.
Jeg satt og lyttet til ham, han hadde munnbind på, og det hadde heldigvis jeg også, for jeg følte jeg satt der med store øyne og gapende munn. Litt i sjokk. Og sjokket, besto seg i at de faktisk hadde funnet noe, for en gangs skyld. Det var det jeg var mest overrasket over.
Sjokket over at det var MS, det kom litt senere.

So then I sat there, in the doctor’s office at the hospital, waiting for the doctor to say that they had not found anything wrong. I knew I had some spots on my brain, but I have read that most people can have it, without there being anything wrong anyway.
So the surprise was great when the doctor started telling what they had found. And it was not even too little, it was quite a lot.
The doctor was informative, understanding and nice. He said that they had found many lesions, ie many white spots, both on the brain and in the spinal cord. The spinal test showed that the spots were inflammation, which destroys the tissue where it is attacked. And this has a name: MS – Multiple Sclerosis.
I sat and listened to him, he was wearing a face mask, and luckily I was too, because I felt like I was sitting there with big eyes and a gaping mouth. A little in shock. And the shock was that they had actually found something, for once. That’s what I was most surprised about.
Shocked that it was MS, came a little later.

 

Sjokket har begynt å legge seg nå, og ting har begynt å synke inn. Jeg har brukt uken som har gått til å reflektere, men også til å koble av, for ikke å bli gal i hodet. Jeg har også lest meg litt opp på MS, og jeg har sammenlignet symptomer mellom MS og ME. Jeg ser jeg har noen symptomer som ikke hører til MS også, og nevrologen sier at det er fullt mulig å ha begge sykdommene samtidig, så ME diagnosen blir stående.
Det som er positivt med MS, er at man kan få medisiner som bremser utviklingen av sykdommen. Det finnes milde medisiner, og sterke, fikk jeg vite. Og jeg må ta de sterke, for jeg er ganske hardt rammet allerede. Så det er ikke akkurat så rart at jeg har følt meg så innmari dårlig, spesielt det siste året, hvor ting eskalerte. Det er ikke godt å si når MS først rammet meg, det kan være 16 år siden, da alle mine problemer begynte, eller det kan være bare noen ganske få år siden. Men det nytter ikke å tenke på det. Nå er det handling som må til, for ikke å bli så mye dårligere.

The shock has begun to subside now, and things have begun to sink in. I have spent the past week reflecting, but also relaxing, so as not to go crazy in my head. I have also read a bit about MS, and I have compared symptoms between MS and ME. I see I have some symptoms that do not belong to MS as well, and the neurologist says that it is entirely possible to have both diseases at the same time, so the ME diagnosis remains.
The positive thing about MS is that you can get medication that slows the development of the disease. There are mild medications, and strong ones, I was told. And I have to take the strong ones, because I’m pretty hard hit already. So it’s not so strange that I have felt so bad, especially the last year, where things escalated. It’s not easy to say when MS first hit me, it may be 16 years ago, when all my problems started, or it may be just a few years ago. But there is no point in thinking about it. Now it is action that is needed, not to get so much worse.

 

Så det beste jeg nå kan gjøre fremover, er som lille Nala her på bildet, ta livet med ro, nyte øyeblikkene og leve i nuet.
Jeg skal begynne oppstart av medisinering ganske snart (det fikk jeg vite i dag), og jeg står visst i neste bolk som skal vaksineres for covid. Men det må gå noen uker mellom oppstart av medisinering og vaksinering. Da er det medisineringen som vinner. Og så får jeg heller være ytterst forsiktig i mellomtiden, siden jeg nå havner i risikogruppen når medisineringen kommer i gang. Og det ironiske er at selv om jeg blir vaksinert, vil ikke vaksinen være optimal for meg, siden medisinenen svekker immunforsvaret, og det igjen går også ut over vaksinen. Men ytterst viktig likevel å få vaksinen.
Komplekse greier med andre ord.

So the best I can do now in the future is as little Nala here in the picture, take life in peace, enjoy the moments and live in the present.
I will start medication soon (I found out today), and I’m probably in the next block to be vaccinated for covid. But there must be a few weeks between the start of medication and vaccination. Then it is the medication that wins. And then I have to be extremely careful in the meantime, since I now end up in the risk group when the medication starts. And the irony is that even if I am vaccinated, the vaccine will not be optimal for me, since the medicine weakens the immune system, and it again also affects the vaccine. But it is still extremely important to get the vaccine.
Complex stuff in other words.

 

Så dårlige nyheter til tross, så skal livet leves, med opp og nedturer. Og jeg skal gjøre som jeg pleier, å ta ting på strak arm. For jeg har i alle fall ingen planer om å gi opp 😀 Til det har jeg livet for kjært ♥

Ha en fantastisk flott uke ♥ Her hos oss har det også kommet winder wonderland stemning 🙂

Despite such bad news, life must be lived, with ups and downs. And I will do as I usually do, to take things in stride. At least I have no plans to give up: D For that I have life too dear ♥ 

Have a wonderful week ♥ Here we have a perfect winter wonderland mood right now 🙂

EN LUFTIG HYTTETUR – AN AIRY CABIN TRIP

Her om dagen ble jeg oppringt av min gode venn, Tommy. Han lurte på om jeg hadde lyst å være med på en hytteovernatting? Og før jeg nådde å svare, forklarte han at hytten ikke var som andre hytter, og fortalte litt om hytten og konseptet.
Dette viste seg å være helt i min gate, og faktisk også noe som har stått på min bucket-list. Så jeg takket selvsagt ja ♥

The other day I was called by my good friend, Tommy. He wondered if I wanted to join a cabin overnight stay? And before I could answer, he explained that the cabin was not like other cabins, and told a little about the cabin and the concept.
This turned out to be completely in my interest, and in fact also something that has been on my bucket list. So of course I said yes ♥

Hytten(e) kalles for The Bolder Sky Lodge, og ligger på Forsand, ikke langt fra den litt mer berømte Preikestolen. Prisen for døgnleie er rimelig stiv, og fascilitetene er av kategorien luksus. Dette er ikke noe for min lommebok dessverre, om det da ikke skulle være en ekstra spesiell anledning som jeg har spart lenge til. Men jeg var så heldig å bli invitert med, og fikk opplevelsen uten annen kostnad enn mat og drikke. Men om jeg vinner i lotto en gang, så skal jeg jammen ta den lille familien min med meg hit, det er nå helt sikkert. For denne opplevelsen var spektakulær ♥

The cabin (s) is called The Bolder Sky Lodge, and is located on Forsand, not far from the slightly more famous Pulpit Rock. The price for daily rent is reasonably rigid, and the facilities are of the luxury category. This is not something for my wallet unfortunately, if it shouldn’t be an extra special occasion that I have saved for a long time. But I was so lucky to be invited, and got the experience at no other cost than food and drink. But if I win the lottery once, I’ll take my little family with me here, it’s for sure. Because this experience was spectacular ♥

 

Hytteprosjektet er omtalt internasjonalt, bl.a. i det amerikanske tidsskriftet Forbes, som ett av “25 surprising places to sleep”. Og det er kanskje ikke rart at det er et overraskende sted å sove, da hytten står stødig plassert på kun ett ben.
Eller var det nå egentlig så stødig? For det hadde seg nemlig sånn at vi overnattet der under oppbyggingen av stormen Frank, og vi merket da tydelig at hytten ristet og svaiet godt i vinden. Men jeg må innrømme at selv om det kunne føles litt skummelt, så var det likevel trygt. De hadde vel ikke bygget en sånn hytte i vindfulle Rogaland om det skulle vise seg å være en svak konstruksjon. En opplevelse av de helt sjeldne var det i alle fall 🙂

The cabin project is discussed internationally, i.a. in the American magazine Forbes, as one of “25 surprising places to sleep”. And it is perhaps no wonder that it is a surprising place to sleep, as the cottage is firmly placed on only one leg.
Or was it really so steady now? Because it so happened that we spent the night there during the construction of the storm Frank, and we then clearly noticed that the cabin shook and swayed well in the wind. But I have to admit that even though it might feel a little scary, it was still safe. They probably would not have built such a cabin in windy Rogaland if it turned out to be a weak construction. It was an experience of the very rare at least 🙂

Ettersom jeg forsto er kledningen i Sedertre. Egenskapen til det materialet er at det får en grå patina, og når det blir fuktig blir det gyllent i fargen. Det kan man se her på bildene fra begge sider av hytten.

As I understand it, the wood covering the cabin is in Cedar. The function of that material is that it gets a gray patina, and when it gets damp it turns golden in color. This can be seen here in the pictures from both sides of the cabin.

 

Vi ankom om kvelden, så da var det ikke så lett å se hva som var på utsiden. Men på innsiden viste det seg å være eksklusivt interiør og velutstyrt med alt man kunne drømme om å trenge. En vinflaske sto på bordet og ventet på oss, så vi slappet godt av med god vin ved de store panoramavinduene. Ikke at vi så veldig mye i mørket, men vi kunne skimte lysene i Forsand i det fjerne. Vinen smakte godt, og det var en lun stemning.

We arrived in the evening, so then it was not so easy to see what was outside. But inside it turned out to be exclusive interior and well equipped with everything one could dream of needing. A bottle of wine was on the table waiting for us, so we relaxed well with good wine by the large panoramic windows. Not that we saw much in the dark, but we could see the lights in Forsand in the distance. The wine tasted good and there was a warm atmosphere.

 

Som tidligere nevnt, manglet ingenting i hytten. Gulvet var varmt og godt med gulvvarme i første etasjen, og i gulvet på badet.
Det var store vinduer sånn at man kunne nyte den flotte naturen og utsikten. Et lite kjøkken var det også, med romslig kjøleskap, oppvaskmaskin, kaffemaskin og det hele. I oppholdsrommet var et flott spisebord med 4 stoler. En hvilestol var det også, og en vifteovn. TV var det også, men den brukte ikke vi. I overetasjen var bad med dusj og fine såpeartikler. 2 soverom var det oppe. Med 2 senger i hvert rom. Masterbedroom var utstyrt med regulerbare senger med massasje. Og panoramavinduer, i tillegg til takvindu. Myke og gode håndklær var det også.

As previously mentioned, nothing was missing in the cottage. The floor was warm and good with underfloor heating on the ground floor, and in the floor in the bathroom.
There were large windows so that you could enjoy the beautiful nature and the view. There was also a small kitchen, with a spacious fridge, dishwasher, coffeemachine and everything needed. In the living room was a beautiful dining table with 4 chairs. There was also a recliner, and a fan oven. There was a TV too, but we did not use it. Upstairs was the bathroom with shower and nice soap articles. There were also 2 bedrooms upstairs. With 2 beds in each room. Masterbedroom was equipped with adjustable beds with massage. And panoramic windows, as well as skylights. Soft and good towels were there too.

 

Som den Gentleman Tommy er, lot han meg få sove i the Masterbedroom, mens han sov i soverommet i den andre enden av hytta. Og se her da, den flotte utsikten jeg våknet til neste morgen ♥
Så er jo historien sånn da, at siden hytten ristet og svaiet i vinden, la jeg meg først i sengen nærmest døren. Men det var like ved bryterpanelet, hvor lysbryteren var opplyst med et blått lys. Og sånt er umulig for meg å sove med. Så jeg lå en stund og diskuterte med meg selv om jeg skulle tørre å legge meg helt ute ved det store vinduet i fronten? Og til slutt ble svaret ja. Og da ble alt så mye bedre. Jeg kjente ristingen like godt, men det som tok fra meg søvnen var at jeg valgte å sove uten å kjøre ned rullegardinene. For det var jo så flott å ligge der å se på utsikten, se på Lysefjorden, og lysene fra Forsand.
Til slutt sovnet jeg likevel, og våknet neste morgen til denne magiske utsikten ♥

As the Gentleman Tommy is, he let me sleep in the Masterbedroom, while he slept in the bedroom in the other end of the cabin. And have a look here, the great view I woke up to the next morning ♥
The story is like this: since the cabin shook and swayed in the wind, I first lay down in bed closest to the door. But it was close to the switch panel, where the light switch was illuminated with a blue light. And that’s impossible for me to sleep with. So I discussed with myself whether I should dare to lie down completely near by the large window in the front? And in the end, the answer was yes. And then everything got so much better. I felt the shaking just as well, but what took away my sleep was that I chose to sleep without running down the blinds. Because it was so great to lie there to look at the view, look at the Lysefjord, and the lights from Forsand.
Eventually I fell asleep anyway, and woke up the next morning to this magical view ♥

Her er de to soverommene, pluss litt av badet. Godt utnyttet plass i den lille hytta 🙂

Here are the two bedrooms, pluss a part of the bathroom. The space in the small cabin is well spent 🙂

 

Selv om vi hadde et godt utstyrt kjøkken, ble det ikke til at vi laget mat her denne gangen. Til det var tiden for knapp, pluss at vi glemte å gå innom butikken på veien hit, som vi først hadde tenkt. Litt kaffelaging ble det jo da, pluss at kjøleskapet ble benyttet til medbragt drikke.

Although we had a well equipped kitchen, we did not cook here this time. Time was too short, plus we forgot to stop by the store on the way here, as we had planned. There was a bit of coffee making then, plus the fridge was used for drinks we had brought.

 

Så frokosten ble litt spesiell. Jeg hadde tilfeldigvis med to energy bars. Så da tok vi en hver av det, pluss hver vår drikke, kaffe, cola og redbull 🙂 Og denne fantastiske frokosten nøt vi med en magisk utsikt ♥

So the breakfast was a little special. I happened to have two energy bars. So then we took one each of it, plus each our drink, coffee, cola and redbull 🙂 And this wonderful breakfast we enjoyed with a magical view ♥

 

Det var utrolig flott å sitte der, ytterst på kanten på en måte, med den utsikten, god prat og bare ha det hyggelig. Det ga en fin meditativ følelse, veldig avslappende.

It was incredibly nice to sit there, at the very edge in a way, with that view, good chat and just have fun. It gave a nice meditative feeling, very relaxing.

 

Det var dessverre ikke et langt opphold. Men kvaliteten var veldig god, og jeg drømmer om en gang å komme tilbake for å oppleve det hele igjen. Gjerne på en annen årstid også 🙂

Unfortunately it was not a long stay. But the quality was very good and I dream of coming back to experience it all again. Preferably at another time of year too 🙂

 

Jeg føler meg skikkelig heldig som ble spurt om å være med på denne overnattingen. Gode venner er gull ♥
Tusen takk Tommy, for at du kom på å spørre meg om å være med. Jeg koste meg veldig 😀
Dette var for meg en unik opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme, og denne skal jeg leve lenge på 😀
Heldige de som har råd til å dra hit når de har lyst ♥

I feel really lucky to have been asked to join this overnight stay. Good friends are gold ♥
Thank you very much Tommy, for asking me to join. I enjoyed myself a lot: D
This was for me a unique experience that I will never forget, and I will live on this for a long time: D
Lucky those who can afford to go here whenever they want ♥

Tommy jobber i WoodLink AS som har levert materialer til dette prosjektet.

 

JEG FIKK ET ILLEBEFINNENDE – I HAD AN ATTACK

Julen forløp på en helt annen måte enn planlagt, på absolutt alle plan. Forrige innlegg skrev jeg 2. juledag. Da satt jeg i karantene, og hadde tatt min 2. koronatest.
Noen timer etter jeg hadde lagt ut innlegget, fikk jeg et illebefinnende. Juledramatikken nådde sitt høydepunkt.

Christmas went in a completely different way than planned, on absolutely every level. I wrote my previous blogpost on Christmas Day 2. Then I was quarantined, and had taken my 2nd corona test.
A few hours after I posted the post, I got an attack. The Christmas drama reached its climax.

 

Resten av året ble tilbrakt i sykehussengen.

I kveldinga på 2. juldag satt jeg og så en ny serie på Netflix. Så skulle jeg reise meg og hente katten ned fra juletreet, da jeg helt mistet retningssansen, og gikk motsatt vei av den retningen jeg skulle. Jeg klarte ikke å styre. Så mistet jeg følelsen i venstre side, mens stua føltes som den hadde en ordentlig runddans rundt meg. Jeg bestemte meg for å forsiktig sige ned på gulvet, kontrollert og uten risiko for å skade meg.

The rest of the year was spent in the hospital bed.

In the evening on Christmas Day 2, I sat and watched a new series on Netflix. Then I had to get up and get the cat down from the Christmas tree, when I completely lost my sense of direction, and went the opposite way of the direction I was going. I could not control it. Then I lost the feeling on the left side, while the living room felt like it had a real dance around me. I decided to gently lay down on the floor, controlled and without risk of injury.

 

Etter en kort rådslagning med meg selv, mens stua og alt begynte å roe seg, klarte jeg å åle meg bort til bordet for å få tak i mobiltelefonen. Så gjorde jeg et raskt googlesøk, og fant ut at resultatet der var så skremmende at det ville være bedre å ringe legevakten. Litt om og men ble det jo der, da jeg visstnok skulle ha ringt en annen legevakt, siden jeg satt i karantene. Men dama på legevakten mente jeg burde ha legetilsyn og satte meg over til den riktige legevakten.
Der avgjorde de raskt at det var best å sende en ambulanse, så kunne ambulansepersonellet avgjøre om de skulle ta meg inn til legevakten eller til sykehuset.

After a short discussion with myself, while the living room and everything began to calm down, I managed to drag myself to the table to get my mobile phone. Then I did a quick google search, and found that the result there was so scary that it would be better to call the emergency room. A little discussion with the nurse it got up that I supposedly should have called another emergency room, since I was quarantined. But the lady at the emergency room thought I should have medical supervision and sat me over to the right emergency room.
There they quickly decided that it was best to send an ambulance, so the ambulance personnel could decide whether to take me to the emergency room or to the hospital.

 

 

Ambulansen kom ganske fort, og de to i ambulansen sjekket et par ting, før de avgjorde at de ville kjøre meg direkte inn til sykehuset. Med blålys!
Og det var da, mens jeg lå stroppet fast på båra i ambulansen, og så blålyset blinke når vi kjørte i tunnelen, at jeg priset meg lykkelig for at jeg faktisk ringte etter hjelp, i stedet for å sitte å vente på at det skulle gå over, det som skjedde med meg. For dette hastet visst!
Og vel fremme på sykehuset sto et folksomt team med smittevernkledde leger og sykepleiere klare for å ta imot meg. Alt gikk så fort, og var veldig forvirrende. Og litt stresset ble jeg også. Jeg husker jeg tenkte: “er alle disse folka her kun for meg akkurat nå?”
Det var en hektisk aktivitet rundt meg, og ting skulle gå fort. Og jeg var så tissetrengt, og måtte så sinnsykt på do etterhvert. Og jeg tryglet om å få gå på do. Men nei, dette måtte gjøres fort. Og da var det altså CT som sto på programmet. Og det tok sånn tid. Hver gang jeg spurte legen, svarte han: bare litt igjen, 5 minutter”.
Det ble noen lange 5 minutter. Etterhvert begynte han å si 2 minutter. For meg føltes det som timer.
Kontrastveske skulle de også ha inn, så det tok enda mer tid.
Til slutt ble de endelig ferdige, og da var det til neste post på programmet, nemlig hurtig behandling. Men først fikk jeg heldigvis gå på do 🙂

The ambulance arrived fairly quickly, and the two in the ambulance checked a couple of things, before deciding that they would drive me directly to the hospital. With blue lights!
And it was then, while I was strapped to the stretcher in the ambulance, and saw the blue light flashing as we drove into the tunnel, that I praised myself happily for actually calling for help, instead of sitting waiting for it to go over, what happened to me. Because this was urgent!
And when I arrived at the hospital, a crowded team of infection-clad doctors and nurses stood ready to receive me. Everything went so fast and was very confusing. And I got a little stressed too. I remember thinking, “Are all these people here just for me right now?”
It was a hectic activity around me, and things were going to go fast. And I was so in urge to pee, and eventually had to go to the bathroom insanely. And I begged to go to the bathroom. But no, this had to be done quickly. And then it was CT that was on the program. And it took forever. Every time I asked the doctor, he replied: just a little bit left, 5 minutes “.
It took some long 5 minutes. Eventually he started saying 2 minutes. To me, it felt like hours.
They should also have a contrast fluid in, so it took even more time.
In the end, they were finally finished, and then it was to the next item on the program, treatment medications. But first I luckily got to go to the bathroom 🙂

 

 

Jeg fikk behandling for hjerneslag. Det var det som var symptomene, og det var for tidlig å se på CT bildene, men behandling måtte iverksettes for å begrense skaden. De slet fælt for å få ned blodtrykket mitt, før de kunne gi meg blodfortynnende. Jeg hadde visst veldig høyt blodtrykk, som sikkert skyldtes stress for det meste, og det var vanskelig å få ned. Jeg følte nesten jubelen da de endelig fikk det til, og blodfortynnende kunne føres inn i veneflonen i armen min. En time pågikk det. Og etterpå var det strengt forbudt for meg å forlate sengen. I 24 timer skulle jeg ligge i sengen. Dette fordi et evt. fall ville kunne få fatale følger.
Jeg fikk tildelt et rom, som da altså også var isolasjon. For siden jeg satt i karantene, så ble jeg behandlet som om jeg var en smitterisiko. Selv om jeg hadde testet negativt for andre gang tidligere denne dagen.
Men jeg klager ikke, å være innlagt i isolasjon var stille og fredelig, noe jeg virkelig trengte.
Hele den første natten satt en sykepleier inne hos meg. Hun gikk aldri ut. Hun passet på meg, og blodtrykk og temperatur ble målt hvert kvarter til å begynne med, deretter hver halvtime, og så hver time. For min del spilte det ikke noen rolle om det var dag eller natt, for jeg fikk jo ikke sovet noe likevel.

I received treatment for stroke. These were the symptoms, and it was too early to look at the CT images, but treatment had to be initiated to limit the damage. They struggled terribly to lower my blood pressure before they could give me blood thinners. I had very high blood pressure, which was probably due to stress for the most part, and it was difficult to get down. I almost felt the cheers when they finally made it, and blood thinners could be inserted into the veinflow in my arm. It lasted an hour. And afterwards it was strictly forbidden for me to leave the bed. For 24 hours I had to lie in bed. This is because a possible fall could have fatal consequences.
I was assigned a room, which at the time was also isolated. Because since I was quarantined, I was treated as if I were at risk of infection. Although I had tested negative for the second time earlier this day.
But I do not complain, being hospitalized in isolation was quiet and peaceful, something I really needed.
The whole first night a nurse sat with me. She never went out of the room. She took care of me, and blood pressure and temperature were measured every 15 minutes to begin with, then every half hour, and then every hour. For my part, it did not matter if it was day or night, because I did not get any sleep anyway.

 

Jeg ble liggende i 5 døgn på sykehuset. Og jeg er imponert over dyktig sykehuspersonell, hyggelige og hjelpsomme. Sto på pinne, og var raskt på pletten hvis det var noe. All maten ble selvsagt servert på rommet.
Legevisitten var også mye bedre enn tidligere erfaringer. Legen(e) tok seg god tid, og var forklarende og oppmerksomme.
MR måtte tas, og hjertet måtte sjekkes. Men disse tingene kunne ikke gjøres så lenge jeg satt i isolasjon. Så da måtte det vente til isolasjonen/karantenen var slutt. Og når den var slutt, måtte jeg ta enda en coronatest. For å være helt sikker.
Denne var så klart også negativ. Og endelig kunne videre utredning foretas. Da var vi kommet til lille nyttårsaften.
Dette viste at jeg har et sterkt hjerte i alle fall. Og det er jeg takknemlig for ♥

I stayed in the hospital for 5 days. And I’m impressed with the skilled hospital staff, kind and helpful. Working really hard for me, and was quickly on the spot if anything was needed. All meals was of course served in the room.
The doctor’s visit was also much better than previous experiences. The doctor (s) took their time and were explanatory and attentive.
MRI had to be taken and the heart had to be checked. But these things could not be done as long as I was in isolation. So then it had to wait until the isolation / quarantine was over. And when it was over, I had to take another corona test. To be completely sure.
This was of course also negative. And finally, further investigation could be made. Then we had come to little New Year’s Eve.
This showed that I have a strong heart at least. And I’m grateful for that ♥

 

 

Endelig, på nyttårsaften skulle jeg bli utskrevet, sånn at jeg kunne feire nyttår med mine kjære.
MR viste at jeg ikke hadde hatt hjerneslag. Derimot fant de noe annet på hjernen min. Noen flekker som ikke hørte til der. Og legen forklarte meg at dette skulle utredes snarlig. Og han fortalte meg hvilken teori han hadde om hva dette kunne være.
For meg var ikke dette heller gode nyheter akkurat. Men jeg var glad for å få reise hjem.

Finally, on New Year’s Eve, I was to be discharged so that I could celebrate New Year with my loved ones.
MRI showed that I had not had a stroke. However, they found something else on my brain. Some stains that did not belong there. And the doctor explained to me that this should be investigated soon. And he told me what theory he had about what this could be.
To me, this was not exactly good news either. But I was happy to go home.

 

 

Jeg ble hentet av barna mine, som nok var glad for at all dramatikken nå hadde roet seg litt og de kunne få sin mamma velberget hjem igjen.
Nyttårsaften fikk jeg feire sammen med dem hos deres pappa. Rolig og fredelig, og helt perfekt.
Og jeg entret det nye året med splitter nye bekymringer i bagasjen. Men jeg er ikke en sånn som gir opp så lett, så her skal det kjempes videre, selv om jeg også tillater meg et par stunder med tungsinn, hvor jeg kobler ut, og gråter litt.

Og da legen mente dette skulle utredes snarlig, så snakket han virkelig sant. Her skjer alt nå så fort at det alene er skremmende.
Forleden dag var jeg til ny MR, hvor hode, nakke og rygg ble behørig fotografert. Jeg lå en time musestille i maskinen. Gjett om det var tungt?
Og denne uken skal det tas ryggmargsprøve og blodprøver. Og siste uka denne måneden skal jeg til lege og få resultater, og antakelig en splitter ny diagnose, som jeg slett ikke vil ha.
Ønsk meg lykke til.

Jeg som gledet meg til å bli ferdig med 2020, for ikke noe år kunne bli verre enn det. Akkurat nå er jeg litt usikker, dette året kan faktisk bli verre. Men forhåpentlig blir det bedre, til tross ♥

Godt nyttår alle sammen ♥♥♥

I was picked up by my children, who were probably happy that all the drama had calmed down a bit and they could get their mother back home well.
I got to celebrate New Year’s Eve with them at their dad’s. Quiet and peaceful, and absolutely perfect.
And I entered the new year with brand new worries in my luggage. But I’m not one to give up so easily, so here I’m going to fight on, even if I also allow myself a couple of moments of melancholy, where I disconnect and cry a little.

And when the doctor thought this should be investigated soon, he really spoke the truth. Here, everything happens now so fast that it alone is scary.
The other day I went for a new MRI, where the head, neck and back were duly photographed. I lay quietly in the machine for an hour. Guess if it was heavy?
And this week, a spinal cord sample and blood tests will be taken. And last week this month I’m going to the doctor and get results, and probably a brand new diagnosis, which I do not want at all.
Wish me luck.

I who was looking forward to finishing 2020, because no year could be worse than that. Right now I’m a little unsure, this year could actually get worse. But hopefully it will get better, despite everything ♥

Happy New Year everyone ♥♥♥

 

 

Til alle dere som har kommentert de forrige innleggene mine, tusen hjertelig takk for gode ord, og ikke minst gode ønsker for det nye året. Jeg beklager at jeg ikke har fått svart på noen kommentarer. Og jeg tror nok kanskje ikke jeg får svart heller. Helsa har fått en knekk, og formen er langt fra god. Jeg var ikke sprek i utgangspunktet, og nå er det hakket verre. Restitusjonstiden er lang for meg, har jeg erfart. Jeg vil forsøke å bruke den lille energien jeg har til nødvendige ting, som å gå en liten tur av og til, og andre nødvendige ting her hjemme. Pluss litt strikking, mens jeg enda kan. Så håper jeg på sikt at formen stiger litt.
Til dere bloggere som jeg følger, jeg leser litt blogg iblant, men får ikke kommentert. Får heller ikke lest så mye som jeg kunne ønske. Alt går litt tregt her for tiden, og jeg blir fort sliten og ukonsentrert. Men plutselig en dag, er jeg på banen igjen, forhåpentlig 🙂
God klem til dere alle ♥

To all of you who have commented on my previous posts, thank you very much for the kind words, and not least good wishes for the new year. I’m sorry I did not respond to any comments. And I guess I might not get to do it either. The health has suffered a setback, and health is far from good. I was not fit at first, and now it’s worse. The recovery time is long for me, I have experienced. I will try to use the little energy I have for necessary things, such as going for a walk every now and then, and other necessary things here at home. Plus a little knitting, while I still can. So I hope in the long run that the health rises a bit.
To you bloggers that I follow, I read a little blog sometimes, but can not comment. Also not getting to read as much as I could wish. Everything is going a little slow at the moment, and I quickly get tired and unfocused. But suddenly one day, I’m on the field again, hopefully 🙂
Good hug to you all ♥

 

KJÆRE BENT HØIE & CO, HVORFOR STENGTE DERE IKKE SKOLENE?

Julen er tiden for omsorg og medmenneskelighet. Det er da vi tenker litt ekstra på dem vi er glad i, og har omsorg for hverandre. Giverglede vises på mange måter. Både overfor hverandre, men også overfor andre som kanskje ikke har det så alt for godt.

Å sitte alene i julen unnes ikke noen, og i alle fall ikke hvis det ikke er ens eget valg. Ensomheten stikker kanskje ekstra dypt i julen, hvor alle har juleglede og later til å ha noen å være med.

I dette året, Covid året, har ensomhet preget ganske mange, også dem som ikke vanligvis føler seg ensomme. For vi har alle lært å holde avstand. Vi har lært oss til å late som vi ikke bryr oss, fordi det har vært nødvendig. Det er den nye måten å bry seg på. Å holde avstand!

Tiden da landet stengte ned var tøff. Den var tøff for alle. Hjemmekontor, stengte skoler, og begrenset omgang med andre mennesker preget samfunnet. Og det var viktig, for å holde viruset på avstand. Viktig for at vi skulle kunne ha en viss bevegelsesfrihet da sommeren kom.

Så kom høsten, og alt startet opp igjen. Skolene var i full sving, og samfunnet var nesten som før. Selvsagt fortsatt med visse begrensninger, og mange nødvendige tiltak, men oppi det normale, så glemte mange kanskje litt viktigheten av å være overforsiktig. For det er utrolig viktig i disse tider. Heller litt for forsiktig, for å unngå at krisen rammer.

I forkant av julen ble enkelte tiltak satt i verk, for å forberede oss til den fine julehøytiden. Sånn at vi alle skulle kunne ha en så fin jul som mulig, med så mange av våre kjære som mulig etter forholdene. Enkelte tiltak ble satt som regler og påbud, mens andre tiltak var kun anbefalt. For i dette landet forventes vi alle å være fornuftige mennesker som kan tenke selv. Og de fleste av oss har vært fornuftige, selv om det finnes unntak, f.eks. når alkohol er med i bildet.

En anbefaling var f.eks. å ha hjemmekontor. Man gikk ikke så drastisk til verks som å forlange at folk skulle ha hjemmekontor. Det var kun en anbefaling.

Men en arbeidsplass som ikke kan ha hjemmekontor, uten at det blir påbudt, er skolene. Og skolene er jo en ekstremt sårbar plass når det gjelder smitte, for det er en plass hvor alle er mye tettere enn på andre arbeidsplasser. Ikke minst, fordi i en leken og utforskende hverdag, er det ikke så lett alltid, å tenke på smittevern og avstand. Selv om mye blir rutine, så går hverdagen fort, og man suser i vei i all sin iver og travelhet.

Og når en person da kommer på skolen som smittet, uten å være klar over det, og har undervisning, lek og morro med et ukjent antall andre mennesker (ganske mange), og dette kommer for dagen, da er det veldig mange mennesker som blir berørt og får sin hverdag hemmet i over en uke.

Da blir alle som har vært i nærheten/nærkontakt, oppringt av smittesporingsenheten, og blir utspurt og forhørt, og informert. Og i tillegg får man et informativt skriv som dette. Der står det hvordan man skal forholde seg, hvilke regler som gjelder, og hvor lenge man er satt i karantene. Nå vet ikke jeg om disse skrivene er likt utformet i alle kommuner, men i min kommune ser det sånn ut.

Og så må man bestille en test og stille seg i testkø. Og for dem som ikke har gjort dette før, men bare hørt skrekkhistoriene, så er denne køen ulidelig, spesielt hvis man gruer seg.

Er man heldig, så tester man negativt. Men fortsatt gjelder karantenen. Er man uheldig, så tester man positivt. Og innen alt dette har skjedd, så har man jo truffet langt flere mennesker enn bare dem på skolen. Da blir det ganske omfattende, og enda flere blir satt i karantene, og må teste seg. Det blir en domino effekt av det.

Så var det da dette med alle forsiktighetsreglene og anbefalingene før jul. For at vi alle sammen skulle få feire jul så tilnærmet bra som vi er vant til.

Kjære Bent Høie & Co, hvorfor i alle dager stengte dere ikke skolene i god tid før jul?
Så dere ikke konsekvensene?

Jeg har lest i nyhetene om skole etter skole hvor en eller to har testet positivt, og det får konsekvenser for så utrolig mange. Og når julen var i anmarsj, fortsatte det jo. Covid tar ikke juleferie, for å si det sånn.

Elever og lærere hadde tålt en måned med hjemmeundervisning før jul. For å få lov til å feire julen med sine nære og kjære, i frihet. Hjemmeundervisningen gikk jo over all forventning i vår, så hvorfor ville det ikke kunne ha fungert like bra nå før jul, sånn for sikkerhets skyld?

Men neida, det var ikke så viktig. Mye bedre å sende alle på skolen, sånn for å gjøre spenningen komplett. Det sosiale var jo også viktig.

Og konsekvensen? Hva med det sosiale i julen?

Veldig mange sitter i karantene nå i julen. Folk som kanskje ikke engang kjenner den som først bragte smitten med seg på skolen. Og alle, de smittede også, er uskyldige, og kunne kanskje ha sluppet unna om skolene hadde blitt stengt en måned før jul. Tenk så fin den statistikken ville vært?

Noen av dem som er bundet i karantenefangenskap er alene. Helt alene. Nå i julen. De hadde opprinnelig kjekke planer med familie og kjære, men istedet sitter de fanget i sitt eget hjem, i ensomhet.

Jeg er en av dem!

Og jeg kan love deg, at dette har vært den verste julen noen sinne!

Det har gått helt greit. Jeg har taklet dette bra, synes jeg selv. Spesielt utad. Jeg er jo vant til å være mye alene. Men jammen har det stukket godt å være alene i julen, og å vite at jeg ikke kunne stikke innom noen, eller invitere noen hit når jeg hadde lyst eller behov for det. Å vite at jeg var bedt bort både på julaften og 1. juledag, men så sitter vi faktisk alle i karantene, i hver våre hus, fordi Bent Høie & Co ikke hadde vett og forstand til å beordre hjemmeundervisning i desember!

Det kjennes sårt. Og jeg må helt ærlig si at det er Bent Høie & Co sin skyld at jeg (og mange andre) er alene i julen, avsondret fra resten av familien og samfunnet i sin helhet. For det var nemlig ikke det som var den opprinnelige planen. Det føles som å sone en straff jeg ikke har gjort meg fortjent til. Men jeg soner, fordi jeg er pliktoppfyllende, og fordi jeg er livende redd for selv å bli syk, og i frykt for å uforvarende føre smitte til andre uskyldige mennesker som heller ikke har fortjent det. (Kan nevne at jeg selv testet negativt ved 1. test, 2. test har jeg ikke fått svar på enda).

I tillegg, så er en person jeg er glad i, syk med korona, fordi skolen ikke ble stengt i god tid før jul. Dette pur-unge og søte mennesket sitter isolert, og har gjort det siden før jul. Tenk noe så forferdelig. Og hun er ikke alene…..
Det er Bent Høie & Co sin skyld, som ikke tenkte på at det kunne være lurt å starte med hjemmeundervisning siste måneden før jul.

Kanskje det ikke er så snilt av meg å fordele skyld? Men i dette tilfellet, så gjør jeg det. Fordi jeg føler det er på sin plass.

Men sånn generelt, så har styresmaktene i dette landet gjort en god jobb i Covid kaoset dette året. Jeg er stolt over å være norsk og å bo i dette landet. For vi blir tross alt tatt godt vare på. Og det er unikt ♥

Dette med at skolene ikke stengte, er etter min mening et feilgrep. Og alle kan gjøre feil. Men veldig leit nå i juletiden, som er så kort. Sommeren er lang i forhold (bare nevner det, siden alt var stengt før sommerferien).

La dette være en lærdom!

Ha en fortsatt god romjul ♥

 

JUL I KARANTENE, MUTTERS ALENE – QUARANTINED CHRISTMAS

For mange år siden, før jeg fikk diagnosen ME, hadde jeg noen strie år med mye motgang. Og det hjalp selvsagt ikke at jeg ikke ble tatt på alvor og fikk en ordentlig utredning. Julen disse årene var ekstremt tunge å komme seg gjennom. Og jeg hadde minst et par juler hvor jeg jeg egentlig ønsket å være alene. Men det skjedde jo ikke. Heldigvis.

Many years ago, before I was diagnosed with ME, I had some difficult years with a lot of adversity. And it obviously did not help that I was not taken seriously and received a proper report. Christmas these years was extremely difficult to get through. And I had at least a couple of Christmases where I really wanted to be alone. But it did not happen. Luckily.

 

Denne julen, julen 2020, får jeg det gamle ønsket oppfylt. Dessverre.
Jeg skulle egentlig feire den med min bror og familien. Men så har jammen koronaspøkelset slått til, og jeg, og flere andre, har blitt satt i karantene. Og det kunne jo slett ikke kommet på et dårligere tidspunkt med julehøytiden som starter nå. Og på toppen av det hele er jeg alene hjemme, så ingen å dele karantenen med.

This Christmas, Christmas 2020, I get my old wish fulfilled. Unfortunately.
I was actually going to celebrate it with my brother and family. But then the Covid ghost has struck, and I, and several others, have been quarantined. And it could not have come at a worse time with the Christmas holidays starting now. And on top of it all, I’m home alone, so no one to share the quarantine with.

 

Eller, jeg er jo ikke helt alene da. For jeg har jo en liten kattunge her, som gjemmer seg i juletreet. Så vi to får feire julen sammen ♥

Or, I am not totally alone. Because I have a little kitten here, who hides in the Christmastree. The two of us wil celebrate Christmas together ♥

 

I dag har jeg vært og testet meg. Ja, ikke bare jeg, men flere i min lille familie har vært og tatt testen. Så nå venter vi spent på resultatet. Jeg krysser fingrene for at alle testene er negative. Det hadde vært utrolig positivt 😀
Men karantenen gjelder likevel, helt til 29. desember. Så da er man fanget i sitt eget hjem. Men heller det, enn å risikere noe for seg selv og andre.
Telefonen har vært en smule rødglødende også i dag. Smittesporingsenheten ringte et par ganger. Og så nådde jeg jo å besøke min gamle onkel før koronasmitten ble oppdaget. Så da har jeg også hatt et par samtaler med hjemmet han bor på. I tillegg til flere samtaler med ungene mine.
En venninne har vært og handlet for meg. Så nå skal jeg ha min første jul på årevis med noe annet enn pinnekjøtt til middag. Det blir spekemat istedet. Lettere å tilberede for en som har ME og er alene. Kjempegodt er det jo også, så jeg gleder meg til det.

Today I have been and tested myself. Not only me, but several in my little family have taken the test. So now we are waiting anxiously for the result. I cross my fingers that all the tests are negative. It would have been incredibly positive: D
But the quarantine still applies, until December 29. So then we are trapped in your own homes. But rather that, than risking something for oneself and others.
The phone has been a bit red-hot today. The infection tracker called a couple of times. And then I managed to visit my old uncle before the corona infection was discovered. So then I also had a couple of conversations with the home he lives at. In addition to several conversations with my kids.
A friend has been shopping for me. So now I’m going to have my first Christmas in years with something other than lamb ribs (pinnekjøtt) for dinner. It will be cured meats instead. Easier to cook for someone who has ME and is alone. It’s really good too, so I’m looking forward to it.

 

Dette blir en jul til ettertanke. Julen hvor vi skal tenke på hvor heldige vi er som har hverandre, og som har det meste man kan ønske seg.
Jeg tror ikke det blir så ille å være alene på julaften. Ikke når årsaken er som den er. Det er selvsagt noe annet om det bare ikke finnes noen å feire sammen med. Men for meg, som er pålagt å sitte i karantene, ja da er det jo en utenforstående årsak til det. Så jeg tror det skal gå bra 🙂
Så får jeg heller feire med familien når alt dette er over ♥

This will be a Christmas for reflection. Christmas where we will think about how lucky we are to have each others, and who have most things you could wish for.
I do not think it will be so bad to be alone on Christmas Eve. Not when the cause is as it is. Of course, it’s something else if there is just no one to celebrate with. But for me, who is required to be quarantined, well then there is an external reason for it. So I think it will go well 🙂
Then I’d rather celebrate with the family when all this is over ♥

 

SORG OG GLEDE / SORROW AND JOY

Nå er det snart en måned siden jeg sist skrev noe her. Og det er ikke fordi jeg mangler noe å skrive om. Jeg har mye jeg har lyst å berette. Jeg har jo lyst å skrive mer om lille Nala, kattungen vår, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk til Eilevfjellet med to venninner, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk med en venninne og en hund (jeg er redd for hunder, så det var en aldri så liten mestringstur), og så har jeg behov for å skrive om litt tyngre og vanskelige ting.

It’s been almost a month since I last wrote anything here. And it’s not because I’m missing anything to write about. I have a lot I want to tell. I want to write more about little Nala, our kitten, I want to write about a hike I did to Eilevfjellet with two friends, I want to write about a hike I did with a friend and a dog (I’m scared for dogs, so it was a mastery trip), and then I need to write about some difficult things to get it out of my system.

 

Men så er jeg så skikkelig utmattet for tiden. Så utmattet at jeg klarer ikke å uttrykke det en gang.
Ja, jeg sitter og prater med folk, jeg går kanskje en liten tur en gang i blant, jeg tar en tur på kafé, jeg strikker, jeg overholder avtaler.
Men inni meg føles det så slitent alt, det er såvidt jeg henger sammen. Jeg føler meg av og til så dradd i ansiktet, det strammer rundt øynene, og smilet føles kunstig og stivt. Men det er visst ikke så synlig. Og mest av alt så er jeg altså hjemme, og gjør lite og ingenting.

But then I’m so terribly exhausted at the moment. So exhausted that I can not express it properly.
Yes, I sit and talk to people, I might go for a walk once in a while, I go to a café, I knit, I keep appointments.
But inside me it all feels so tired, it’s almost as I am falling appart. I sometimes feel so tired in the face, it tightens around the eyes, and the smile feels artificial and stiff. But it is certainly not so visible. And most of all, I’m at home, doing little or nothing.

 

I går, 1. desember, var jeg en tur på sykehuset igjen. NAV er ikke fornøyd med hvordan ME diagnosen min var satt, selv om den er satt etter riktige kriterier og av spesialist. Så da måtte jeg på an igjen. Jeg som knapt klarer å fote meg for tiden. En venninne kjørte meg til sykehuset for avtalen jeg hadde der. Og fra før av i denne runden har jeg også vært hos psykolog, som har konkludert med at jeg ikke har psykisk sykdom.
I går satt jeg altså der og skulle fortelle om meg selv, fortelle alle symptomene, fortelle hvordan jeg har det. Og jeg klarte det ikke helt. Jeg fikk fortalt noen av symptomene, men med min hjernetåke glemte jeg å nevne at bl.a. hjernetåke er et stort problem. Jeg glemte også å nevne andre viktige ting. Men legen hadde jo masse dokumentasjon om meg, og hadde lest den nøye. Og før jeg gikk derfra fikk jeg diagnosen, som jeg jo allerede hadde. Så nå har jeg fått ME diagnose for andre gang. Nå bør vel NAV begynne å forstå hva det går i?
En annen ting denne spesialisten også nevnte var at det burde ikke være navn på diagnosen som skulle utgjøre om jeg fikk ufør eller ikke, for jeg har jo flere diagnoser fra før av. Så det burde jo være arbeidsevnen min utifra gjeldende diagnoser som burde telle. Ikke navnet på diagnosen.
Dumt da at ikke han jobber i NAV og kunne frontet det! Men nå har jeg altså dobbelt opp med ME diagnoser, så er den saken opp og avgjort. Håper jeg slipper flere runder.

Yesterday, December 1, I was on a trip to the hospital again. NAV is not satisfied with how my ME diagnosis was set, even though it is set according to the correct criteria and by a specialist. So then I had to start again. I who can barely stand on my feet at the moment. A friend drove me to the hospital for the appointment I had there. And from before in this round I have also been to a psychologist, who has concluded that I do not have a mental illness.
So yesterday I sat there and had to tell about myself, tell all the symptoms, tell how I feel. And I did not quite make it. I was told some of the symptoms, but with my brain fog I forgot to mention that i.a. Brain fog is a big problem. I also forgot to mention other important things. But the doctor had a lot of documentation about me, and had read it carefully. And before I left, I got the diagnosis, which I already had. So now I have been diagnosed with ME for the second time. Now NAV should start to understand what is going on?
Another thing this specialist also mentioned was that it should not be the name of the diagnosis that should determine whether I got disabled or not, because I have several diagnoses from before. So it should be my ability to work based on current diagnoses that should count. Not the name of the diagnosis.
Stupid then that he does not work in NAV and could front it! But now I have doubled up with ME diagnoses, so that case is now settled. Hope I don’t need more rounds.

 

 

Dette året her har vært et fryktelig år. Jeg har hatt andre år som også har vært dårlig preget. Men dette året her slår det meste for min del. Så mye elendighet av forskjellig slag. Akkurat som at alt skal pøses på, på en gang. Og det er kanskje like greit, så blir man ferdig med det.
Covid kjenner vi alle til, vi er alle berørt av det. Og mange har måttet erfare lei ting i den forbindelse. Og når man da plusser på andre ting som også kan skje i løpet av et år, så er det nok mange flere som også føler dette året som helt forferdelig.
I den siste tiden har jeg kjent at jeg har hatt en forverring i helsa. Jeg håper jo det er bare en periode. Men ingen tvil om at ting går inn på meg, helt umerkelig. Jeg hadde håpet at positive ting kunne skje snart, sånn at jeg kunne få se om det ville hatt en positiv innvirkning på helsa.
Da jeg sa til min venninne i går at jeg håpet at det bare er en periode med helseforverring, så svarte hun med at dette ikke er en periode. En periode varer ikke i 15 år. Og jeg begynte jo å bli dårlig for 15 år siden. Men det er vel bra å være optimist kanskje? Man har alltid et håp. Må aldri gi opp 🙂
En annen ting som også har preget meg den siste tiden er at et par nære slektninger har gått bort. Den ene på farssiden, og den andre på morssiden. Ingen av disse var covid relaterte, men de kom jo som et sjokk likevel. Og med alle restriksjoner og alt, så er det mye ekstra man skal tenke på rundt begravelsen og alt. Bl.a. at man må få invitasjon. Og den følelsen det alene gir, den er litt surrealistisk synes jeg. Det er jo sjelden man blir invitert til noe i disse dager. Men begravelser, det man aldri har trengt å ha invitasjon til før, det får vi nå invitasjon til. Ganske sprøtt, og veldig nødvendig måte å gjøre det på. Det blir ekstra sterkt.

This year has been a terrible year. I have had other years that have also been badly affected. But this year here beats most for my part. So much misery of various kinds. Just like everything has to be pushed on, at once. And it might be just as well, then we’re done with it.
We all know Covid, we are all affected by it. And many have had to experience sad things in that regard. And when you then add on other things that can also happen in a year, there are probably many more who also feel this year as absolutely terrible.
Lately I have felt that I have had a deterioration in health. I hope it’s just a period. But no doubt that things go into me, completely imperceptible. I had hoped that positive things could happen soon, so that I could see if it would have a positive impact on health.
When I told my friend yesterday that I hoped it was just a period of deteriorating health, she replied that this is not a period. A period does not last for 15 years. And I started getting sick 15 years ago. But it’s good to be optimistic maybe? You always have hope. Never give up 🙂
Another thing that has also affected me lately is that a couple of close relatives have passed away. One on my dad’s side, and the other on my mom’s side. None of these were covid related, but they came as a shock anyway. And with all the restrictions and everything, there is a lot of extra to think about around the funeral and everything. E.g. that one must receive an invitation. And the feeling that thing alone gives, it is a bit surreal I think. It is rare to be invited to something these days. But funerals, what you have never needed to have an invitation to before, we now get an invitations to. Quite crazy, and very necessary way to do it. It makes the feeling extra heavy.

 

Heldigvis har vi jo mange gleder også dette året. En av de store er jo denne lille kattefrøkena som har inntatt våre hjerter. Hun er jo bare et barn enda, og leken og kosen om hverandre. Og ikke minst, ganske så rampete til tider 😀 En skikkelig herlig liten kattunge er hun såvisst.
Så vi koser oss masse 🙂
Og ellers, utenom de vanlige helseproblemene, så er vi alle friske og raske. Og det skal vi være veldig glad for 🙂
Så ser du i alle fall nå at jeg fortsatt er i live, selv om jeg er veldig rolig for tiden. Det kommer seg nok etterhvert 🙂
Ha en nydelig desember ♥

Fortunately, we have many joys this year as well. One of the big ones is this little cat lady who has captured our hearts. She’s just a child yet, and play and cuddle a lot. And not least, quite naughty at times: D She is a really lovely little kitten.
So we enjoy it a lot 🙂
And otherwise, apart from the usual health problems, we are all healthy and comfortable. And we should be very happy about that 🙂
At least now you see that I’m still alive, even though I’m very quiet at the moment 🙂
Have a lovely December ♥

 

PÅ ULVEJAKT / ON WOLF HUNTING

For noen uker siden, i strålende flott vær, gikk jeg og en venninne, Siv, på ulvejakt. Vi brukte to dager på jakten, og utbyttet var 8 ulver. 7 små og en stor.

A couple of weeks ago, in a wonderful weather, I went on wolf hunting with a friend, Siv. We spent two days hunting, and we got 8 wolves. 7 small ones, and one big.

Her står vi, Siv og jeg, med Gandsfjorden i bakgrunnen.

Here we are, Siv and I, with the Gandsfjord in the background.

 

Ulvene er ikke ekte ulver. Det er ulver som er laget og plassert på forskjellige utsiktspunkter her i bydelen. 7 små ulvunger, og en stor ulvepappa. Jeg har visst bare fått med 6 av de små i denne runden her. Den siste lille ulven sto sånn til at jeg ikke orket å streve med å få bilde av den.
Her er den ulvungen som står nærmest mitt hjem. Bare noen få små minutter å gå opp hit. Den står og speider utover Sandnes sentrum, inderst i Gandsfjorden.

The wolves are not real wolves. The wolves are made by man, and placed at different viewpoints in the suburb. 7 little wolf cobs, and one big wolf daddy. This time I have only got to photograph 6 of the cobs, and their dad. The 7th cob was placed so that I didn’t want to spend too much energy to get a good picture.
Here is the wolf cob that is closest to my home. Just a few minutes walk. It’s watching over Sandnes sentrum, at the end of the Gandsfjord.

 

Her er det en annen, som Siv er og hilser på. Den har ikke så god utsikt lenger, da vegetasjonen rundt vokser til.

Here is another one, who Siv is saying hello to. The view from this point is not so good anymore. Too many plants growing up.

 

Men om man går noen skritt til siden, så er utsikten fin. Her er det Hanabanen sin “vip-utsikt”. Og med Sandnes sentrum nedenfor i bakgrunnen.

But if we step aside a few meters, the view is nice. Here we can see the footballfield (soccer). And Sandnes in the background.

 

Eva i kjent positur.

Eva in a well known pose.

 

Etter å ha gått et stykke, kommer vi til denne lille ulven som er litt lenger fra sentrum, men som har god utsikt uten hindringer.

After a little walk, we arrive to this little wolf who is placed a little further from sentrum, but who has a really good view.

 

På veien til flere ulver, passerte vi dette huset hvor en liten ulv sto vakt utenfor inngangsdøren. Om jeg ikke tar feil, så er det her en av opphavsmennene til ulvene bor.

On our way to more wolves, we passed this house, where a little wolf was guarding the entrance. If I am not mistaken, this house belongs to one of those who has the initiative to have all the wolves placed around here.

 

Litt videre kom vi til denne lille, i grønn fotballdrakt. Den har ikke noen utsikt lenger, stakkars. Står bare der og kikker inn i masse kratt.

A little further we pass this little one, in a green footballsuit. It has no view anymore, poor little thing. It’s just watching lots of bushes.

 

Litt klatring videre, kommer vi opp til pappaulven. Han står på sin faste plass og passer på byen. Han er min trofaste venn ♥

After some climbing, do we reach the daddy wolf. He is in his usual place, watching the city. He is my faithful friend ♥

 

En ulveselfie må til ♥

A wolf selfie is needed ♥

 

Dag 2 er det avgårde igjen, for å finne de siste ulvene. Et skilt viser at vi er på riktig vei.

Day 2, we are on our way again, to find the last two cobs. A sign shows that we are on our way.

 

Den ene ulven står oppå Tyskerhålå, som jeg ikke har bilde av denne gangen. Denne gangen er det ulvene som står i fokus. Her er Siv i dokumenteringsmodus 🙂

One of the wolves are placed on top of the Tyskerhålå (the German cave), that I didn’t photograph this time. This time the wolves are the target. Here Siv is documenting this little cob.

 

Denne ulvungen er plassert sånn at jeg kan se rett hjem. Bilde av huset mitt har jeg i et annet ulveinnlegg fra tidligere.

This little cob is placed so that I can look straight home. I have pointed at my house in another post from an earlier wolf hunt.

 

Dette er den siste ulvungen, men opprinnelig den første som var plassert.

This is the last cob, but originally the first one that was placed.

 

Den står og speider utover Gandsfjorden.

It’s watching the Gandsfjord.

 

Dette var to fine turer sammen med Siv, og jeg takker veldig for følget. Håper vi kan gå flere turer fremover, når tiden og været er på vår side ♥

This was two very nice hikes with Siv, thank you so much. I hope we can do more hikes in the future, when the time and the weather is on our side ♥