JEG FIKK ET ILLEBEFINNENDE – I HAD AN ATTACK

Julen forløp på en helt annen måte enn planlagt, på absolutt alle plan. Forrige innlegg skrev jeg 2. juledag. Da satt jeg i karantene, og hadde tatt min 2. koronatest.
Noen timer etter jeg hadde lagt ut innlegget, fikk jeg et illebefinnende. Juledramatikken nådde sitt høydepunkt.

Christmas went in a completely different way than planned, on absolutely every level. I wrote my previous blogpost on Christmas Day 2. Then I was quarantined, and had taken my 2nd corona test.
A few hours after I posted the post, I got an attack. The Christmas drama reached its climax.

 

Resten av året ble tilbrakt i sykehussengen.

I kveldinga på 2. juldag satt jeg og så en ny serie på Netflix. Så skulle jeg reise meg og hente katten ned fra juletreet, da jeg helt mistet retningssansen, og gikk motsatt vei av den retningen jeg skulle. Jeg klarte ikke å styre. Så mistet jeg følelsen i venstre side, mens stua føltes som den hadde en ordentlig runddans rundt meg. Jeg bestemte meg for å forsiktig sige ned på gulvet, kontrollert og uten risiko for å skade meg.

The rest of the year was spent in the hospital bed.

In the evening on Christmas Day 2, I sat and watched a new series on Netflix. Then I had to get up and get the cat down from the Christmas tree, when I completely lost my sense of direction, and went the opposite way of the direction I was going. I could not control it. Then I lost the feeling on the left side, while the living room felt like it had a real dance around me. I decided to gently lay down on the floor, controlled and without risk of injury.

 

Etter en kort rådslagning med meg selv, mens stua og alt begynte å roe seg, klarte jeg å åle meg bort til bordet for å få tak i mobiltelefonen. Så gjorde jeg et raskt googlesøk, og fant ut at resultatet der var så skremmende at det ville være bedre å ringe legevakten. Litt om og men ble det jo der, da jeg visstnok skulle ha ringt en annen legevakt, siden jeg satt i karantene. Men dama på legevakten mente jeg burde ha legetilsyn og satte meg over til den riktige legevakten.
Der avgjorde de raskt at det var best å sende en ambulanse, så kunne ambulansepersonellet avgjøre om de skulle ta meg inn til legevakten eller til sykehuset.

After a short discussion with myself, while the living room and everything began to calm down, I managed to drag myself to the table to get my mobile phone. Then I did a quick google search, and found that the result there was so scary that it would be better to call the emergency room. A little discussion with the nurse it got up that I supposedly should have called another emergency room, since I was quarantined. But the lady at the emergency room thought I should have medical supervision and sat me over to the right emergency room.
There they quickly decided that it was best to send an ambulance, so the ambulance personnel could decide whether to take me to the emergency room or to the hospital.

 

 

Ambulansen kom ganske fort, og de to i ambulansen sjekket et par ting, før de avgjorde at de ville kjøre meg direkte inn til sykehuset. Med blålys!
Og det var da, mens jeg lå stroppet fast på båra i ambulansen, og så blålyset blinke når vi kjørte i tunnelen, at jeg priset meg lykkelig for at jeg faktisk ringte etter hjelp, i stedet for å sitte å vente på at det skulle gå over, det som skjedde med meg. For dette hastet visst!
Og vel fremme på sykehuset sto et folksomt team med smittevernkledde leger og sykepleiere klare for å ta imot meg. Alt gikk så fort, og var veldig forvirrende. Og litt stresset ble jeg også. Jeg husker jeg tenkte: “er alle disse folka her kun for meg akkurat nå?”
Det var en hektisk aktivitet rundt meg, og ting skulle gå fort. Og jeg var så tissetrengt, og måtte så sinnsykt på do etterhvert. Og jeg tryglet om å få gå på do. Men nei, dette måtte gjøres fort. Og da var det altså CT som sto på programmet. Og det tok sånn tid. Hver gang jeg spurte legen, svarte han: bare litt igjen, 5 minutter”.
Det ble noen lange 5 minutter. Etterhvert begynte han å si 2 minutter. For meg føltes det som timer.
Kontrastveske skulle de også ha inn, så det tok enda mer tid.
Til slutt ble de endelig ferdige, og da var det til neste post på programmet, nemlig hurtig behandling. Men først fikk jeg heldigvis gå på do 🙂

The ambulance arrived fairly quickly, and the two in the ambulance checked a couple of things, before deciding that they would drive me directly to the hospital. With blue lights!
And it was then, while I was strapped to the stretcher in the ambulance, and saw the blue light flashing as we drove into the tunnel, that I praised myself happily for actually calling for help, instead of sitting waiting for it to go over, what happened to me. Because this was urgent!
And when I arrived at the hospital, a crowded team of infection-clad doctors and nurses stood ready to receive me. Everything went so fast and was very confusing. And I got a little stressed too. I remember thinking, “Are all these people here just for me right now?”
It was a hectic activity around me, and things were going to go fast. And I was so in urge to pee, and eventually had to go to the bathroom insanely. And I begged to go to the bathroom. But no, this had to be done quickly. And then it was CT that was on the program. And it took forever. Every time I asked the doctor, he replied: just a little bit left, 5 minutes “.
It took some long 5 minutes. Eventually he started saying 2 minutes. To me, it felt like hours.
They should also have a contrast fluid in, so it took even more time.
In the end, they were finally finished, and then it was to the next item on the program, treatment medications. But first I luckily got to go to the bathroom 🙂

 

 

Jeg fikk behandling for hjerneslag. Det var det som var symptomene, og det var for tidlig å se på CT bildene, men behandling måtte iverksettes for å begrense skaden. De slet fælt for å få ned blodtrykket mitt, før de kunne gi meg blodfortynnende. Jeg hadde visst veldig høyt blodtrykk, som sikkert skyldtes stress for det meste, og det var vanskelig å få ned. Jeg følte nesten jubelen da de endelig fikk det til, og blodfortynnende kunne føres inn i veneflonen i armen min. En time pågikk det. Og etterpå var det strengt forbudt for meg å forlate sengen. I 24 timer skulle jeg ligge i sengen. Dette fordi et evt. fall ville kunne få fatale følger.
Jeg fikk tildelt et rom, som da altså også var isolasjon. For siden jeg satt i karantene, så ble jeg behandlet som om jeg var en smitterisiko. Selv om jeg hadde testet negativt for andre gang tidligere denne dagen.
Men jeg klager ikke, å være innlagt i isolasjon var stille og fredelig, noe jeg virkelig trengte.
Hele den første natten satt en sykepleier inne hos meg. Hun gikk aldri ut. Hun passet på meg, og blodtrykk og temperatur ble målt hvert kvarter til å begynne med, deretter hver halvtime, og så hver time. For min del spilte det ikke noen rolle om det var dag eller natt, for jeg fikk jo ikke sovet noe likevel.

I received treatment for stroke. These were the symptoms, and it was too early to look at the CT images, but treatment had to be initiated to limit the damage. They struggled terribly to lower my blood pressure before they could give me blood thinners. I had very high blood pressure, which was probably due to stress for the most part, and it was difficult to get down. I almost felt the cheers when they finally made it, and blood thinners could be inserted into the veinflow in my arm. It lasted an hour. And afterwards it was strictly forbidden for me to leave the bed. For 24 hours I had to lie in bed. This is because a possible fall could have fatal consequences.
I was assigned a room, which at the time was also isolated. Because since I was quarantined, I was treated as if I were at risk of infection. Although I had tested negative for the second time earlier this day.
But I do not complain, being hospitalized in isolation was quiet and peaceful, something I really needed.
The whole first night a nurse sat with me. She never went out of the room. She took care of me, and blood pressure and temperature were measured every 15 minutes to begin with, then every half hour, and then every hour. For my part, it did not matter if it was day or night, because I did not get any sleep anyway.

 

Jeg ble liggende i 5 døgn på sykehuset. Og jeg er imponert over dyktig sykehuspersonell, hyggelige og hjelpsomme. Sto på pinne, og var raskt på pletten hvis det var noe. All maten ble selvsagt servert på rommet.
Legevisitten var også mye bedre enn tidligere erfaringer. Legen(e) tok seg god tid, og var forklarende og oppmerksomme.
MR måtte tas, og hjertet måtte sjekkes. Men disse tingene kunne ikke gjøres så lenge jeg satt i isolasjon. Så da måtte det vente til isolasjonen/karantenen var slutt. Og når den var slutt, måtte jeg ta enda en coronatest. For å være helt sikker.
Denne var så klart også negativ. Og endelig kunne videre utredning foretas. Da var vi kommet til lille nyttårsaften.
Dette viste at jeg har et sterkt hjerte i alle fall. Og det er jeg takknemlig for ♥

I stayed in the hospital for 5 days. And I’m impressed with the skilled hospital staff, kind and helpful. Working really hard for me, and was quickly on the spot if anything was needed. All meals was of course served in the room.
The doctor’s visit was also much better than previous experiences. The doctor (s) took their time and were explanatory and attentive.
MRI had to be taken and the heart had to be checked. But these things could not be done as long as I was in isolation. So then it had to wait until the isolation / quarantine was over. And when it was over, I had to take another corona test. To be completely sure.
This was of course also negative. And finally, further investigation could be made. Then we had come to little New Year’s Eve.
This showed that I have a strong heart at least. And I’m grateful for that ♥

 

 

Endelig, på nyttårsaften skulle jeg bli utskrevet, sånn at jeg kunne feire nyttår med mine kjære.
MR viste at jeg ikke hadde hatt hjerneslag. Derimot fant de noe annet på hjernen min. Noen flekker som ikke hørte til der. Og legen forklarte meg at dette skulle utredes snarlig. Og han fortalte meg hvilken teori han hadde om hva dette kunne være.
For meg var ikke dette heller gode nyheter akkurat. Men jeg var glad for å få reise hjem.

Finally, on New Year’s Eve, I was to be discharged so that I could celebrate New Year with my loved ones.
MRI showed that I had not had a stroke. However, they found something else on my brain. Some stains that did not belong there. And the doctor explained to me that this should be investigated soon. And he told me what theory he had about what this could be.
To me, this was not exactly good news either. But I was happy to go home.

 

 

Jeg ble hentet av barna mine, som nok var glad for at all dramatikken nå hadde roet seg litt og de kunne få sin mamma velberget hjem igjen.
Nyttårsaften fikk jeg feire sammen med dem hos deres pappa. Rolig og fredelig, og helt perfekt.
Og jeg entret det nye året med splitter nye bekymringer i bagasjen. Men jeg er ikke en sånn som gir opp så lett, så her skal det kjempes videre, selv om jeg også tillater meg et par stunder med tungsinn, hvor jeg kobler ut, og gråter litt.

Og da legen mente dette skulle utredes snarlig, så snakket han virkelig sant. Her skjer alt nå så fort at det alene er skremmende.
Forleden dag var jeg til ny MR, hvor hode, nakke og rygg ble behørig fotografert. Jeg lå en time musestille i maskinen. Gjett om det var tungt?
Og denne uken skal det tas ryggmargsprøve og blodprøver. Og siste uka denne måneden skal jeg til lege og få resultater, og antakelig en splitter ny diagnose, som jeg slett ikke vil ha.
Ønsk meg lykke til.

Jeg som gledet meg til å bli ferdig med 2020, for ikke noe år kunne bli verre enn det. Akkurat nå er jeg litt usikker, dette året kan faktisk bli verre. Men forhåpentlig blir det bedre, til tross ♥

Godt nyttår alle sammen ♥♥♥

I was picked up by my children, who were probably happy that all the drama had calmed down a bit and they could get their mother back home well.
I got to celebrate New Year’s Eve with them at their dad’s. Quiet and peaceful, and absolutely perfect.
And I entered the new year with brand new worries in my luggage. But I’m not one to give up so easily, so here I’m going to fight on, even if I also allow myself a couple of moments of melancholy, where I disconnect and cry a little.

And when the doctor thought this should be investigated soon, he really spoke the truth. Here, everything happens now so fast that it alone is scary.
The other day I went for a new MRI, where the head, neck and back were duly photographed. I lay quietly in the machine for an hour. Guess if it was heavy?
And this week, a spinal cord sample and blood tests will be taken. And last week this month I’m going to the doctor and get results, and probably a brand new diagnosis, which I do not want at all.
Wish me luck.

I who was looking forward to finishing 2020, because no year could be worse than that. Right now I’m a little unsure, this year could actually get worse. But hopefully it will get better, despite everything ♥

Happy New Year everyone ♥♥♥

 

 

Til alle dere som har kommentert de forrige innleggene mine, tusen hjertelig takk for gode ord, og ikke minst gode ønsker for det nye året. Jeg beklager at jeg ikke har fått svart på noen kommentarer. Og jeg tror nok kanskje ikke jeg får svart heller. Helsa har fått en knekk, og formen er langt fra god. Jeg var ikke sprek i utgangspunktet, og nå er det hakket verre. Restitusjonstiden er lang for meg, har jeg erfart. Jeg vil forsøke å bruke den lille energien jeg har til nødvendige ting, som å gå en liten tur av og til, og andre nødvendige ting her hjemme. Pluss litt strikking, mens jeg enda kan. Så håper jeg på sikt at formen stiger litt.
Til dere bloggere som jeg følger, jeg leser litt blogg iblant, men får ikke kommentert. Får heller ikke lest så mye som jeg kunne ønske. Alt går litt tregt her for tiden, og jeg blir fort sliten og ukonsentrert. Men plutselig en dag, er jeg på banen igjen, forhåpentlig 🙂
God klem til dere alle ♥

To all of you who have commented on my previous posts, thank you very much for the kind words, and not least good wishes for the new year. I’m sorry I did not respond to any comments. And I guess I might not get to do it either. The health has suffered a setback, and health is far from good. I was not fit at first, and now it’s worse. The recovery time is long for me, I have experienced. I will try to use the little energy I have for necessary things, such as going for a walk every now and then, and other necessary things here at home. Plus a little knitting, while I still can. So I hope in the long run that the health rises a bit.
To you bloggers that I follow, I read a little blog sometimes, but can not comment. Also not getting to read as much as I could wish. Everything is going a little slow at the moment, and I quickly get tired and unfocused. But suddenly one day, I’m on the field again, hopefully 🙂
Good hug to you all ♥

 

KJÆRE BENT HØIE & CO, HVORFOR STENGTE DERE IKKE SKOLENE?

Julen er tiden for omsorg og medmenneskelighet. Det er da vi tenker litt ekstra på dem vi er glad i, og har omsorg for hverandre. Giverglede vises på mange måter. Både overfor hverandre, men også overfor andre som kanskje ikke har det så alt for godt.

Å sitte alene i julen unnes ikke noen, og i alle fall ikke hvis det ikke er ens eget valg. Ensomheten stikker kanskje ekstra dypt i julen, hvor alle har juleglede og later til å ha noen å være med.

I dette året, Covid året, har ensomhet preget ganske mange, også dem som ikke vanligvis føler seg ensomme. For vi har alle lært å holde avstand. Vi har lært oss til å late som vi ikke bryr oss, fordi det har vært nødvendig. Det er den nye måten å bry seg på. Å holde avstand!

Tiden da landet stengte ned var tøff. Den var tøff for alle. Hjemmekontor, stengte skoler, og begrenset omgang med andre mennesker preget samfunnet. Og det var viktig, for å holde viruset på avstand. Viktig for at vi skulle kunne ha en viss bevegelsesfrihet da sommeren kom.

Så kom høsten, og alt startet opp igjen. Skolene var i full sving, og samfunnet var nesten som før. Selvsagt fortsatt med visse begrensninger, og mange nødvendige tiltak, men oppi det normale, så glemte mange kanskje litt viktigheten av å være overforsiktig. For det er utrolig viktig i disse tider. Heller litt for forsiktig, for å unngå at krisen rammer.

I forkant av julen ble enkelte tiltak satt i verk, for å forberede oss til den fine julehøytiden. Sånn at vi alle skulle kunne ha en så fin jul som mulig, med så mange av våre kjære som mulig etter forholdene. Enkelte tiltak ble satt som regler og påbud, mens andre tiltak var kun anbefalt. For i dette landet forventes vi alle å være fornuftige mennesker som kan tenke selv. Og de fleste av oss har vært fornuftige, selv om det finnes unntak, f.eks. når alkohol er med i bildet.

En anbefaling var f.eks. å ha hjemmekontor. Man gikk ikke så drastisk til verks som å forlange at folk skulle ha hjemmekontor. Det var kun en anbefaling.

Men en arbeidsplass som ikke kan ha hjemmekontor, uten at det blir påbudt, er skolene. Og skolene er jo en ekstremt sårbar plass når det gjelder smitte, for det er en plass hvor alle er mye tettere enn på andre arbeidsplasser. Ikke minst, fordi i en leken og utforskende hverdag, er det ikke så lett alltid, å tenke på smittevern og avstand. Selv om mye blir rutine, så går hverdagen fort, og man suser i vei i all sin iver og travelhet.

Og når en person da kommer på skolen som smittet, uten å være klar over det, og har undervisning, lek og morro med et ukjent antall andre mennesker (ganske mange), og dette kommer for dagen, da er det veldig mange mennesker som blir berørt og får sin hverdag hemmet i over en uke.

Da blir alle som har vært i nærheten/nærkontakt, oppringt av smittesporingsenheten, og blir utspurt og forhørt, og informert. Og i tillegg får man et informativt skriv som dette. Der står det hvordan man skal forholde seg, hvilke regler som gjelder, og hvor lenge man er satt i karantene. Nå vet ikke jeg om disse skrivene er likt utformet i alle kommuner, men i min kommune ser det sånn ut.

Og så må man bestille en test og stille seg i testkø. Og for dem som ikke har gjort dette før, men bare hørt skrekkhistoriene, så er denne køen ulidelig, spesielt hvis man gruer seg.

Er man heldig, så tester man negativt. Men fortsatt gjelder karantenen. Er man uheldig, så tester man positivt. Og innen alt dette har skjedd, så har man jo truffet langt flere mennesker enn bare dem på skolen. Da blir det ganske omfattende, og enda flere blir satt i karantene, og må teste seg. Det blir en domino effekt av det.

Så var det da dette med alle forsiktighetsreglene og anbefalingene før jul. For at vi alle sammen skulle få feire jul så tilnærmet bra som vi er vant til.

Kjære Bent Høie & Co, hvorfor i alle dager stengte dere ikke skolene i god tid før jul?
Så dere ikke konsekvensene?

Jeg har lest i nyhetene om skole etter skole hvor en eller to har testet positivt, og det får konsekvenser for så utrolig mange. Og når julen var i anmarsj, fortsatte det jo. Covid tar ikke juleferie, for å si det sånn.

Elever og lærere hadde tålt en måned med hjemmeundervisning før jul. For å få lov til å feire julen med sine nære og kjære, i frihet. Hjemmeundervisningen gikk jo over all forventning i vår, så hvorfor ville det ikke kunne ha fungert like bra nå før jul, sånn for sikkerhets skyld?

Men neida, det var ikke så viktig. Mye bedre å sende alle på skolen, sånn for å gjøre spenningen komplett. Det sosiale var jo også viktig.

Og konsekvensen? Hva med det sosiale i julen?

Veldig mange sitter i karantene nå i julen. Folk som kanskje ikke engang kjenner den som først bragte smitten med seg på skolen. Og alle, de smittede også, er uskyldige, og kunne kanskje ha sluppet unna om skolene hadde blitt stengt en måned før jul. Tenk så fin den statistikken ville vært?

Noen av dem som er bundet i karantenefangenskap er alene. Helt alene. Nå i julen. De hadde opprinnelig kjekke planer med familie og kjære, men istedet sitter de fanget i sitt eget hjem, i ensomhet.

Jeg er en av dem!

Og jeg kan love deg, at dette har vært den verste julen noen sinne!

Det har gått helt greit. Jeg har taklet dette bra, synes jeg selv. Spesielt utad. Jeg er jo vant til å være mye alene. Men jammen har det stukket godt å være alene i julen, og å vite at jeg ikke kunne stikke innom noen, eller invitere noen hit når jeg hadde lyst eller behov for det. Å vite at jeg var bedt bort både på julaften og 1. juledag, men så sitter vi faktisk alle i karantene, i hver våre hus, fordi Bent Høie & Co ikke hadde vett og forstand til å beordre hjemmeundervisning i desember!

Det kjennes sårt. Og jeg må helt ærlig si at det er Bent Høie & Co sin skyld at jeg (og mange andre) er alene i julen, avsondret fra resten av familien og samfunnet i sin helhet. For det var nemlig ikke det som var den opprinnelige planen. Det føles som å sone en straff jeg ikke har gjort meg fortjent til. Men jeg soner, fordi jeg er pliktoppfyllende, og fordi jeg er livende redd for selv å bli syk, og i frykt for å uforvarende føre smitte til andre uskyldige mennesker som heller ikke har fortjent det. (Kan nevne at jeg selv testet negativt ved 1. test, 2. test har jeg ikke fått svar på enda).

I tillegg, så er en person jeg er glad i, syk med korona, fordi skolen ikke ble stengt i god tid før jul. Dette pur-unge og søte mennesket sitter isolert, og har gjort det siden før jul. Tenk noe så forferdelig. Og hun er ikke alene…..
Det er Bent Høie & Co sin skyld, som ikke tenkte på at det kunne være lurt å starte med hjemmeundervisning siste måneden før jul.

Kanskje det ikke er så snilt av meg å fordele skyld? Men i dette tilfellet, så gjør jeg det. Fordi jeg føler det er på sin plass.

Men sånn generelt, så har styresmaktene i dette landet gjort en god jobb i Covid kaoset dette året. Jeg er stolt over å være norsk og å bo i dette landet. For vi blir tross alt tatt godt vare på. Og det er unikt ♥

Dette med at skolene ikke stengte, er etter min mening et feilgrep. Og alle kan gjøre feil. Men veldig leit nå i juletiden, som er så kort. Sommeren er lang i forhold (bare nevner det, siden alt var stengt før sommerferien).

La dette være en lærdom!

Ha en fortsatt god romjul ♥

 

JUL I KARANTENE, MUTTERS ALENE – QUARANTINED CHRISTMAS

For mange år siden, før jeg fikk diagnosen ME, hadde jeg noen strie år med mye motgang. Og det hjalp selvsagt ikke at jeg ikke ble tatt på alvor og fikk en ordentlig utredning. Julen disse årene var ekstremt tunge å komme seg gjennom. Og jeg hadde minst et par juler hvor jeg jeg egentlig ønsket å være alene. Men det skjedde jo ikke. Heldigvis.

Many years ago, before I was diagnosed with ME, I had some difficult years with a lot of adversity. And it obviously did not help that I was not taken seriously and received a proper report. Christmas these years was extremely difficult to get through. And I had at least a couple of Christmases where I really wanted to be alone. But it did not happen. Luckily.

 

Denne julen, julen 2020, får jeg det gamle ønsket oppfylt. Dessverre.
Jeg skulle egentlig feire den med min bror og familien. Men så har jammen koronaspøkelset slått til, og jeg, og flere andre, har blitt satt i karantene. Og det kunne jo slett ikke kommet på et dårligere tidspunkt med julehøytiden som starter nå. Og på toppen av det hele er jeg alene hjemme, så ingen å dele karantenen med.

This Christmas, Christmas 2020, I get my old wish fulfilled. Unfortunately.
I was actually going to celebrate it with my brother and family. But then the Covid ghost has struck, and I, and several others, have been quarantined. And it could not have come at a worse time with the Christmas holidays starting now. And on top of it all, I’m home alone, so no one to share the quarantine with.

 

Eller, jeg er jo ikke helt alene da. For jeg har jo en liten kattunge her, som gjemmer seg i juletreet. Så vi to får feire julen sammen ♥

Or, I am not totally alone. Because I have a little kitten here, who hides in the Christmastree. The two of us wil celebrate Christmas together ♥

 

I dag har jeg vært og testet meg. Ja, ikke bare jeg, men flere i min lille familie har vært og tatt testen. Så nå venter vi spent på resultatet. Jeg krysser fingrene for at alle testene er negative. Det hadde vært utrolig positivt 😀
Men karantenen gjelder likevel, helt til 29. desember. Så da er man fanget i sitt eget hjem. Men heller det, enn å risikere noe for seg selv og andre.
Telefonen har vært en smule rødglødende også i dag. Smittesporingsenheten ringte et par ganger. Og så nådde jeg jo å besøke min gamle onkel før koronasmitten ble oppdaget. Så da har jeg også hatt et par samtaler med hjemmet han bor på. I tillegg til flere samtaler med ungene mine.
En venninne har vært og handlet for meg. Så nå skal jeg ha min første jul på årevis med noe annet enn pinnekjøtt til middag. Det blir spekemat istedet. Lettere å tilberede for en som har ME og er alene. Kjempegodt er det jo også, så jeg gleder meg til det.

Today I have been and tested myself. Not only me, but several in my little family have taken the test. So now we are waiting anxiously for the result. I cross my fingers that all the tests are negative. It would have been incredibly positive: D
But the quarantine still applies, until December 29. So then we are trapped in your own homes. But rather that, than risking something for oneself and others.
The phone has been a bit red-hot today. The infection tracker called a couple of times. And then I managed to visit my old uncle before the corona infection was discovered. So then I also had a couple of conversations with the home he lives at. In addition to several conversations with my kids.
A friend has been shopping for me. So now I’m going to have my first Christmas in years with something other than lamb ribs (pinnekjøtt) for dinner. It will be cured meats instead. Easier to cook for someone who has ME and is alone. It’s really good too, so I’m looking forward to it.

 

Dette blir en jul til ettertanke. Julen hvor vi skal tenke på hvor heldige vi er som har hverandre, og som har det meste man kan ønske seg.
Jeg tror ikke det blir så ille å være alene på julaften. Ikke når årsaken er som den er. Det er selvsagt noe annet om det bare ikke finnes noen å feire sammen med. Men for meg, som er pålagt å sitte i karantene, ja da er det jo en utenforstående årsak til det. Så jeg tror det skal gå bra 🙂
Så får jeg heller feire med familien når alt dette er over ♥

This will be a Christmas for reflection. Christmas where we will think about how lucky we are to have each others, and who have most things you could wish for.
I do not think it will be so bad to be alone on Christmas Eve. Not when the cause is as it is. Of course, it’s something else if there is just no one to celebrate with. But for me, who is required to be quarantined, well then there is an external reason for it. So I think it will go well 🙂
Then I’d rather celebrate with the family when all this is over ♥

 

SORG OG GLEDE / SORROW AND JOY

Nå er det snart en måned siden jeg sist skrev noe her. Og det er ikke fordi jeg mangler noe å skrive om. Jeg har mye jeg har lyst å berette. Jeg har jo lyst å skrive mer om lille Nala, kattungen vår, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk til Eilevfjellet med to venninner, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk med en venninne og en hund (jeg er redd for hunder, så det var en aldri så liten mestringstur), og så har jeg behov for å skrive om litt tyngre og vanskelige ting.

It’s been almost a month since I last wrote anything here. And it’s not because I’m missing anything to write about. I have a lot I want to tell. I want to write more about little Nala, our kitten, I want to write about a hike I did to Eilevfjellet with two friends, I want to write about a hike I did with a friend and a dog (I’m scared for dogs, so it was a mastery trip), and then I need to write about some difficult things to get it out of my system.

 

Men så er jeg så skikkelig utmattet for tiden. Så utmattet at jeg klarer ikke å uttrykke det en gang.
Ja, jeg sitter og prater med folk, jeg går kanskje en liten tur en gang i blant, jeg tar en tur på kafé, jeg strikker, jeg overholder avtaler.
Men inni meg føles det så slitent alt, det er såvidt jeg henger sammen. Jeg føler meg av og til så dradd i ansiktet, det strammer rundt øynene, og smilet føles kunstig og stivt. Men det er visst ikke så synlig. Og mest av alt så er jeg altså hjemme, og gjør lite og ingenting.

But then I’m so terribly exhausted at the moment. So exhausted that I can not express it properly.
Yes, I sit and talk to people, I might go for a walk once in a while, I go to a café, I knit, I keep appointments.
But inside me it all feels so tired, it’s almost as I am falling appart. I sometimes feel so tired in the face, it tightens around the eyes, and the smile feels artificial and stiff. But it is certainly not so visible. And most of all, I’m at home, doing little or nothing.

 

I går, 1. desember, var jeg en tur på sykehuset igjen. NAV er ikke fornøyd med hvordan ME diagnosen min var satt, selv om den er satt etter riktige kriterier og av spesialist. Så da måtte jeg på an igjen. Jeg som knapt klarer å fote meg for tiden. En venninne kjørte meg til sykehuset for avtalen jeg hadde der. Og fra før av i denne runden har jeg også vært hos psykolog, som har konkludert med at jeg ikke har psykisk sykdom.
I går satt jeg altså der og skulle fortelle om meg selv, fortelle alle symptomene, fortelle hvordan jeg har det. Og jeg klarte det ikke helt. Jeg fikk fortalt noen av symptomene, men med min hjernetåke glemte jeg å nevne at bl.a. hjernetåke er et stort problem. Jeg glemte også å nevne andre viktige ting. Men legen hadde jo masse dokumentasjon om meg, og hadde lest den nøye. Og før jeg gikk derfra fikk jeg diagnosen, som jeg jo allerede hadde. Så nå har jeg fått ME diagnose for andre gang. Nå bør vel NAV begynne å forstå hva det går i?
En annen ting denne spesialisten også nevnte var at det burde ikke være navn på diagnosen som skulle utgjøre om jeg fikk ufør eller ikke, for jeg har jo flere diagnoser fra før av. Så det burde jo være arbeidsevnen min utifra gjeldende diagnoser som burde telle. Ikke navnet på diagnosen.
Dumt da at ikke han jobber i NAV og kunne frontet det! Men nå har jeg altså dobbelt opp med ME diagnoser, så er den saken opp og avgjort. Håper jeg slipper flere runder.

Yesterday, December 1, I was on a trip to the hospital again. NAV is not satisfied with how my ME diagnosis was set, even though it is set according to the correct criteria and by a specialist. So then I had to start again. I who can barely stand on my feet at the moment. A friend drove me to the hospital for the appointment I had there. And from before in this round I have also been to a psychologist, who has concluded that I do not have a mental illness.
So yesterday I sat there and had to tell about myself, tell all the symptoms, tell how I feel. And I did not quite make it. I was told some of the symptoms, but with my brain fog I forgot to mention that i.a. Brain fog is a big problem. I also forgot to mention other important things. But the doctor had a lot of documentation about me, and had read it carefully. And before I left, I got the diagnosis, which I already had. So now I have been diagnosed with ME for the second time. Now NAV should start to understand what is going on?
Another thing this specialist also mentioned was that it should not be the name of the diagnosis that should determine whether I got disabled or not, because I have several diagnoses from before. So it should be my ability to work based on current diagnoses that should count. Not the name of the diagnosis.
Stupid then that he does not work in NAV and could front it! But now I have doubled up with ME diagnoses, so that case is now settled. Hope I don’t need more rounds.

 

 

Dette året her har vært et fryktelig år. Jeg har hatt andre år som også har vært dårlig preget. Men dette året her slår det meste for min del. Så mye elendighet av forskjellig slag. Akkurat som at alt skal pøses på, på en gang. Og det er kanskje like greit, så blir man ferdig med det.
Covid kjenner vi alle til, vi er alle berørt av det. Og mange har måttet erfare lei ting i den forbindelse. Og når man da plusser på andre ting som også kan skje i løpet av et år, så er det nok mange flere som også føler dette året som helt forferdelig.
I den siste tiden har jeg kjent at jeg har hatt en forverring i helsa. Jeg håper jo det er bare en periode. Men ingen tvil om at ting går inn på meg, helt umerkelig. Jeg hadde håpet at positive ting kunne skje snart, sånn at jeg kunne få se om det ville hatt en positiv innvirkning på helsa.
Da jeg sa til min venninne i går at jeg håpet at det bare er en periode med helseforverring, så svarte hun med at dette ikke er en periode. En periode varer ikke i 15 år. Og jeg begynte jo å bli dårlig for 15 år siden. Men det er vel bra å være optimist kanskje? Man har alltid et håp. Må aldri gi opp 🙂
En annen ting som også har preget meg den siste tiden er at et par nære slektninger har gått bort. Den ene på farssiden, og den andre på morssiden. Ingen av disse var covid relaterte, men de kom jo som et sjokk likevel. Og med alle restriksjoner og alt, så er det mye ekstra man skal tenke på rundt begravelsen og alt. Bl.a. at man må få invitasjon. Og den følelsen det alene gir, den er litt surrealistisk synes jeg. Det er jo sjelden man blir invitert til noe i disse dager. Men begravelser, det man aldri har trengt å ha invitasjon til før, det får vi nå invitasjon til. Ganske sprøtt, og veldig nødvendig måte å gjøre det på. Det blir ekstra sterkt.

This year has been a terrible year. I have had other years that have also been badly affected. But this year here beats most for my part. So much misery of various kinds. Just like everything has to be pushed on, at once. And it might be just as well, then we’re done with it.
We all know Covid, we are all affected by it. And many have had to experience sad things in that regard. And when you then add on other things that can also happen in a year, there are probably many more who also feel this year as absolutely terrible.
Lately I have felt that I have had a deterioration in health. I hope it’s just a period. But no doubt that things go into me, completely imperceptible. I had hoped that positive things could happen soon, so that I could see if it would have a positive impact on health.
When I told my friend yesterday that I hoped it was just a period of deteriorating health, she replied that this is not a period. A period does not last for 15 years. And I started getting sick 15 years ago. But it’s good to be optimistic maybe? You always have hope. Never give up 🙂
Another thing that has also affected me lately is that a couple of close relatives have passed away. One on my dad’s side, and the other on my mom’s side. None of these were covid related, but they came as a shock anyway. And with all the restrictions and everything, there is a lot of extra to think about around the funeral and everything. E.g. that one must receive an invitation. And the feeling that thing alone gives, it is a bit surreal I think. It is rare to be invited to something these days. But funerals, what you have never needed to have an invitation to before, we now get an invitations to. Quite crazy, and very necessary way to do it. It makes the feeling extra heavy.

 

Heldigvis har vi jo mange gleder også dette året. En av de store er jo denne lille kattefrøkena som har inntatt våre hjerter. Hun er jo bare et barn enda, og leken og kosen om hverandre. Og ikke minst, ganske så rampete til tider 😀 En skikkelig herlig liten kattunge er hun såvisst.
Så vi koser oss masse 🙂
Og ellers, utenom de vanlige helseproblemene, så er vi alle friske og raske. Og det skal vi være veldig glad for 🙂
Så ser du i alle fall nå at jeg fortsatt er i live, selv om jeg er veldig rolig for tiden. Det kommer seg nok etterhvert 🙂
Ha en nydelig desember ♥

Fortunately, we have many joys this year as well. One of the big ones is this little cat lady who has captured our hearts. She’s just a child yet, and play and cuddle a lot. And not least, quite naughty at times: D She is a really lovely little kitten.
So we enjoy it a lot 🙂
And otherwise, apart from the usual health problems, we are all healthy and comfortable. And we should be very happy about that 🙂
At least now you see that I’m still alive, even though I’m very quiet at the moment 🙂
Have a lovely December ♥

 

PÅ ULVEJAKT / ON WOLF HUNTING

For noen uker siden, i strålende flott vær, gikk jeg og en venninne, Siv, på ulvejakt. Vi brukte to dager på jakten, og utbyttet var 8 ulver. 7 små og en stor.

A couple of weeks ago, in a wonderful weather, I went on wolf hunting with a friend, Siv. We spent two days hunting, and we got 8 wolves. 7 small ones, and one big.

Her står vi, Siv og jeg, med Gandsfjorden i bakgrunnen.

Here we are, Siv and I, with the Gandsfjord in the background.

 

Ulvene er ikke ekte ulver. Det er ulver som er laget og plassert på forskjellige utsiktspunkter her i bydelen. 7 små ulvunger, og en stor ulvepappa. Jeg har visst bare fått med 6 av de små i denne runden her. Den siste lille ulven sto sånn til at jeg ikke orket å streve med å få bilde av den.
Her er den ulvungen som står nærmest mitt hjem. Bare noen få små minutter å gå opp hit. Den står og speider utover Sandnes sentrum, inderst i Gandsfjorden.

The wolves are not real wolves. The wolves are made by man, and placed at different viewpoints in the suburb. 7 little wolf cobs, and one big wolf daddy. This time I have only got to photograph 6 of the cobs, and their dad. The 7th cob was placed so that I didn’t want to spend too much energy to get a good picture.
Here is the wolf cob that is closest to my home. Just a few minutes walk. It’s watching over Sandnes sentrum, at the end of the Gandsfjord.

 

Her er det en annen, som Siv er og hilser på. Den har ikke så god utsikt lenger, da vegetasjonen rundt vokser til.

Here is another one, who Siv is saying hello to. The view from this point is not so good anymore. Too many plants growing up.

 

Men om man går noen skritt til siden, så er utsikten fin. Her er det Hanabanen sin “vip-utsikt”. Og med Sandnes sentrum nedenfor i bakgrunnen.

But if we step aside a few meters, the view is nice. Here we can see the footballfield (soccer). And Sandnes in the background.

 

Eva i kjent positur.

Eva in a well known pose.

 

Etter å ha gått et stykke, kommer vi til denne lille ulven som er litt lenger fra sentrum, men som har god utsikt uten hindringer.

After a little walk, we arrive to this little wolf who is placed a little further from sentrum, but who has a really good view.

 

På veien til flere ulver, passerte vi dette huset hvor en liten ulv sto vakt utenfor inngangsdøren. Om jeg ikke tar feil, så er det her en av opphavsmennene til ulvene bor.

On our way to more wolves, we passed this house, where a little wolf was guarding the entrance. If I am not mistaken, this house belongs to one of those who has the initiative to have all the wolves placed around here.

 

Litt videre kom vi til denne lille, i grønn fotballdrakt. Den har ikke noen utsikt lenger, stakkars. Står bare der og kikker inn i masse kratt.

A little further we pass this little one, in a green footballsuit. It has no view anymore, poor little thing. It’s just watching lots of bushes.

 

Litt klatring videre, kommer vi opp til pappaulven. Han står på sin faste plass og passer på byen. Han er min trofaste venn ♥

After some climbing, do we reach the daddy wolf. He is in his usual place, watching the city. He is my faithful friend ♥

 

En ulveselfie må til ♥

A wolf selfie is needed ♥

 

Dag 2 er det avgårde igjen, for å finne de siste ulvene. Et skilt viser at vi er på riktig vei.

Day 2, we are on our way again, to find the last two cobs. A sign shows that we are on our way.

 

Den ene ulven står oppå Tyskerhålå, som jeg ikke har bilde av denne gangen. Denne gangen er det ulvene som står i fokus. Her er Siv i dokumenteringsmodus 🙂

One of the wolves are placed on top of the Tyskerhålå (the German cave), that I didn’t photograph this time. This time the wolves are the target. Here Siv is documenting this little cob.

 

Denne ulvungen er plassert sånn at jeg kan se rett hjem. Bilde av huset mitt har jeg i et annet ulveinnlegg fra tidligere.

This little cob is placed so that I can look straight home. I have pointed at my house in another post from an earlier wolf hunt.

 

Dette er den siste ulvungen, men opprinnelig den første som var plassert.

This is the last cob, but originally the first one that was placed.

 

Den står og speider utover Gandsfjorden.

It’s watching the Gandsfjord.

 

Dette var to fine turer sammen med Siv, og jeg takker veldig for følget. Håper vi kan gå flere turer fremover, når tiden og været er på vår side ♥

This was two very nice hikes with Siv, thank you so much. I hope we can do more hikes in the future, when the time and the weather is on our side ♥

JEG ER FORELSKET / I AM IN LOVE

Det ser ut til at jeg blogger ca. hver 10. dag for tiden. Men sånn er det. Sikkert bare en periode 🙂
Nå er jeg innom for å kunngjøre en ordentlig gladnyhet 😀
Det har seg nemlig sånn at jeg har blitt skikkelig forelsket ♥
Hvem skulle trodd det, så kort tid etter jeg ble dumpet?

It seems that I blog approx. every 10 days for the time being. But thats how it is. Probably just a period 🙂
Today I stop by to announce some really good news: D
It so happens that I have fallen really in love ♥
Who would have thought that, so soon after I was dumped?

Det er rosenrødt alt sammen. Og det skyldes ingen herremann.

It’s all pink. And it’s not because of a gentleman.

 

Det skyldes rett og slett denne lille frøkna her, lille Nala.

It’s actually because of this little girl, Nala.

 

Nala flyttet inn hos oss i går kveld (lørdag). Vi adopterte henne fra Lucas organisasjonen. Hun er snart 3 måneder gammel, og da vi var hos Lucas for en tid tilbake, var det hun som valgte oss. Og vi falt pladask for henne ♥

Nala moved in with us yesterday evening (Saturday). We adopted her from Lucas organisasjonen (cat shelter). She is almost 3 months old, and when we first met her, it was her who chose us. And we fell in love instantly ♥

 

Da vi kom inn hit med henne i går kveld, og åpnet buret, begynte hun umiddelbart å male, og gikk rundt i stua for utforske. Hun anerkjente oss alle med en gang, og var veldig tillitsfull og trygg. Og det viste seg også, som vi håpet, at hun er kosete og kjælen. Så vi har fått tilbringe lange stunder med henne i fanget, siden hun kom hit.
Det viste seg også at hun var veldig spretten, en liten katt som vil frem her i verden. Og det var litt overraskende, for hun er jo så knøttliten.
Hun var minst i et kull på 6. Og vi hadde først søsteren hennes her. Ved en feil var de blitt forbyttet og vi fikk med oss feil katt hjem. Vi oppdaget det ganske fort. Og fikk så byttet katt med rette vedkommende. Kontrasten var stor fra søsteren som vi først hadde fått, til bitte lille Nala. Kjemien mellom oss var også en kontrast. Søsteren var en helt annen personlighet, men veldig fin hun også.

When we came in here with her last night, and opened the cage, she immediately started purring, and walked around the living room to explore. She recognized us all at once and was very trusting and confident. And it also turned out, as we hoped, that she is cuddly and affectionate. So we’ve had to spend long hours with her in our laps since she came here.
It also turned out that she was very bouncy, a little cat that wants to be something in this world. And that was a little surprising, because she’s so tiny.
She was the smallest in her sibling group of 6. And we first had one of her sisters here. By mistake they had been mixed and we brought the wrong cat home. We discovered it pretty quickly. And then got to change the cat with the right person. The contrast was great from the sister we had first, to tiny little Nala. The chemistry between us was also a contrast. The sister was a completely different personality, but she was also very nice.

 

I går var hun utforskende, og det har sikkert tatt litt på. For i dag har hun gjort som babyer flest, sovet mye 🙂 Veldig koselig å ha denne lille fine pusen i hus ♥ Nå skal det bli mye lek og kos fremover ♥

Yesterday she was exploring, and that has probably been a little overwhelming. Because today she has done like most babies, been sleeping most of the time 🙂 It is so nice to have this little kitty in our house ♥ We will have lots of play and fun in the future ♥

 

FRANSKE FØLELSER / FRENCH FEELINGS

Dette året er ikke som andre år, det kan vi vel alle skrive under på. Covid kom og satte oss alle ut av spill, mer eller mindre. Vi har heldigvis funnet foreløpige måter å tilpasse oss. Men når det gjelder reising, så er de fleste av oss smarte nok til å holde oss innenlands i alle fall.
Selv kunne jeg ikke drømme om å reise ut av landet nå under pandemien. Først må det finnes opp en måte å styre viruset på.
Jeg satt forleden dag og tenkte på at det er utrolig lenge siden jeg har vært i Paris. Mange år har gått etterhvert. Og jeg har tross alt vært i Paris 12 ganger tidligere. Så jeg lurer liksom på hvordan jeg nå ville se på Paris om jeg dro dit?
Dessverre leser jeg nå i skrivende stund om at Frankrike er under angrep, og at terroren råder. Helt forferdelig at det aldri skal bli fred i denne verden 🙁

This year is not like other years, we can probably all sign it. Covid came and put us all out of action, more or less. Fortunately, we have found preliminary ways to adapt. But when it comes to travel, most of us are smart enough to stay at home anyway.
Even I could not dream of leaving the country now during the pandemic. First, there must be found a way to control the virus.
I sat the other day and thought that it has been an incredibly long time since I have been in Paris. Many years have passed gradually. And after all, I’ve been to Paris 12 times before. So I kind of wonder how I would now look at Paris if I went there?
Unfortunately I read at this hour about France being under terror attack. It is terrible that there will never be peace in this world 🙁

Istedet for å reise til Paris, så får jeg heller drømme om det. Og så kan jeg jo gjøre noe så fransk som å pynte neglene mine med fransk manikyr. Det får være min reise i år.
Jeg hadde et gavekort, og bestilte time hos Embla, som tidligere har pyntet neglene mine flere ganger. Embla er datter til en av mine beste venninner. Jeg har ikke vært hos henne siden før jul i fjor. Snart 1 år siden. Så kom jo som kjent corona. Og da ble det uaktuelt å gjøre sånne ting. Men nå, når smitten stiger igjen, så fant jeg ut at det er best å få det gjort, før alt evt. stenger ned igjen.

Instead of going to Paris, I will rather dream about it. And then I can do something as French as decorate my nails with a French manicure. It may be my journey this year.
I had a gift card, and booked an appointment with Embla, who has previously decorated my nails several times. Embla is the daughter of one of my best friends. I have not been to her since before Christmas last year. Soon 1 year ago. Then came the famous corona. And then it became inappropriate to do such things. But now, when the virus rises again, I found that it is best to get it done, before everything shuts down again.

 

Jeg ble veldig fornøyd med resultatet ♥ Jeg har aldri hatt franske negler før. Så dette var utrolig kjekt 🙂 Jeg føler meg elegant og pyntet. Jeg har rett og slett fått franske følelser 😀 Men jeg er like norsk for det altså. Reiselysten den er litt avskrudd. Jo, av og til tenker jeg på at jeg har så forferdelig lyst å reise igjen. Men med det samme jeg tenker på corona, så forsvinner lysten.
Jeg får heller forsøke å tilfredstille andre og mer tilgjengelige lyster tenker jeg. Som å få vakre og velstelte negler ♥

I was very happy with the result ♥ I have never had French nails before. So this was incredibly nice 🙂 I feel elegant and presentable. I have simply got French feelings: D But I am just as Norwegian still. The desire to travel is a bit off. Yes, sometimes I think that I have such a terrible desire to travel again. But as soon as I think of the corona, the desire disappears.
I will rather try to satisfy other and more accessible desires I think. Like getting beautiful nails ♥

MED TUNGA BEINT I MUNNEN / CAREFULLY BALANCING

Hverdagen er til tider litt røff. Litt vanskelig å komme seg gjennom. Det er så mye jeg vil, men jeg får det ikke til.

Everyday life is a bit rough at times. A little hard to get through. There are so many things I’d like to do, but it’s not possible to do it all.

Og når det er sånn, så er det helt nødvendig å prioritere. Og så har jeg funnet ut at jeg må prioritere det som gir meg mest. Altså, mest glede, mest mentalenergi, og som også føles mest viktig. Så er jo problemet det da, at det er så mye som føles både viktig og gledelig. Så hva skal man da velge? For det er komplett umulig å få til mer enn en brøkdel.

And when that is the case, then it is absolutely necessary to prioritize. And then I have found that I have to prioritize what gives me the most. That is, most joy, most mental energy, and what also feels most important. Then the problem is that there is so much that feels both important and gratifying. So what should I choose then? Because it is completely impossible to get more than a fraction.

 

Jeg har valgt å prioritere det sosiale, det å være med barna mine, og med venner. I alle fall så langt det går. Min bror og hans familie står også på prioriteringslisten i nærmeste fremtid.
Jeg har vært mye med venner, i forhold til normalt egentlig. Gamle venner, nye venner, gode venner, og nettvenner. Vennskap er viktig for meg. Viktig for min glede og mentale energi. Det gir så utrolig mye. Jeg er jo en sosial person.
Men tenker du noen gang over hvor mye energi det drar å være en stund med andre mennesker?
Nei, de fleste tenker ikke så mye over det, for de har jo så mye energi, at det knapt merkes. Men for meg, og andre i min situasjon, så er det enormt tappende. Selv om det sliter på, så gir det utrolig mye mental energi. En stor glede, som gjør at man holder ut dette livet, og har lyst å stå på videre. Man får en boost, en påminnelse om at man er verdt noe, at andre bryr seg, og faktisk har lyst å tilbringe tid med deg. Jeg har de siste ukene fått mange gode følelser og tilbakemeldinger på akkurat det, at noen, faktisk ganske mange, har lyst å tilbringe tid med meg. Det er ordentlig godt for selvfølelsen ♥ Og selvfølelsen min har dessverre ikke alltid vært så god, kan jeg innrømme.

I have chosen to prioritize the social, being with my children, and with friends. At least as far as it goes. My brother and his family are also on the priority list in the near future.
I’ve been with a lot of friends, compared to normal. Old friends, new friends, good friends, and online friends. Friendship is important to me. Important for my joy and mental energy. It gives so much. I’m a social person.
But do you ever think about how much energy it takes to be with other people for a while?
No, most people don’t think so much about it, because they have so much energy, that it’s hardly noticeable. But for me, and others in my situation, it’s hugely draining. Even though it is difficult, it gives an incredible amount of mental energy. A great joy, which makes you endure this life, and want to keep going. You get a boost, a reminder that you are worth something, that others care, and actually want to spend time with you. In recent weeks, I have received many good feelings and feedback on just that, that some, in fact quite a few, want to spend time with me. It’s really good for self-esteem ♥ And unfortunately my self-esteem has not always been so good, I admit.

 

Det har også vært ting jeg har måttet gjennomføre disse ukene. F.eks. måtte jeg innom dekkhotellet og få byttet til vinterdekk på bilen. For plutselig nærmer vinteren seg, frost og kulde.
Jeg er veldig takknemlig for at det finnes sånne steder, hvor dekkene kan oppbevares, og hvor andre gjør den jobben som for meg ville vært alt for krevende. Bare så synd det er så kostbart. Men dette er eneste måten for meg å få dette til uten å ødelegge meg selv.
Jeg har også hatt andre ærender. Og i tillegg har vi nylig pusset opp flere rom her hjemme. Siste var gangen i kjelleren. (Jeg har ment å skrive om både kjellerstuen og gangen, men ikke kommet så langt enda). Og nå holder jeg på å flytte ting på plass etter oppussingen. Det krever også sin kvinne.

There have also been things I have had to accomplish these weeks. For example. I had to stop by the tire hotel and get a change to winter tires on my car. All the sudden winter is approaching, frost and cold.
I am very grateful that there are such places, where the tires can be stored, and where others do the job that for me would be too demanding. Too bad it’s so expencive. But this is the only way to have this done, without destroying myself.
I’ve also had other errands. And in addition, we have recently refurbished several rooms here at home. Last was the hallway in the basement. (I have intended to write about both the basement livingroom and the basemen hallway, but have not come this far yet). And now I’m moving things into place after the renovation. It also requires its woman.

 

Når jeg har stille stunder, så strikker jeg gjerne. Jeg har 3 strikketøy akkurat nå. På bildet her er de to største. En jumper til meg selv, og en jakke til min datter. Jeg har kommet lenger med begge enn bildet her viser. I tillegg strikker jeg et par ullragger, som nok blir i barnestørrelse. Jeg vet ikke hvem de skal bli til. Kanskje jeg kommer til å selge dem, eller gi dem til utlodning for en eller annen god sak? Tiden vil vise. Jeg prioriterer uansett disse to prosjektene på bildet.
Og så leser jeg litt bøker.
Det har blitt veldig lite blogg. Veldig lite! Det har faktisk vært dager hvor jeg ikke engang har logget meg på. Jeg har rett og slett ikke klart å samle meg, hverken til å lese eller skrive. Jeg har gjerne kikket innom Facebook iblant, og da har jeg kunnet lese blogg overskrifter, og litt av innledningen til blogginnlegg. Så det har vært hva jeg har fått med meg. Jeg beklager det veldig. Og jeg beklager også at jeg ikke får svart på kommentarer. Jeg har bare måttet ha en pause på det. Men jeg vil likevel få si at jeg setter stor pris på hver eneste kommentar som kommer inn. Og det river i hjertet når jeg ikke får svart. Tross alt har jeg jo det grunnleggende høflighets-genet. Eller oppdragelsen er det kanskje 😉 Men jeg har bare måttet la det ligge. Så det kan forekomme at jeg sporadisk svarer kommentarer. Men vit at det ikke er med vond vilje om du ikke har fått svar på kommentaren du har skrevet til meg. Jeg setter umåtelig stor pris på kommentaren din uansett ♥♥♥

When I have quiet moments, I like to knit. I have 3 knits right now. In the picture here are the two largest ones. A jumper for myself, and a jacket for my daughter. I have come further with both than the picture here shows. In addition, I knit a pair of wool rags, which will probably be child-sized. I do not know who they will be for. Maybe I’ll sell them, or give them away for some good cause? Time will tell. Regardless, I prioritize these two projects in the picture.
And then I read some books.
It has become very little blog activity. Very little! There have actually been days where I have not even logged on. I have simply not been able to gather myself, neither to read nor to write. I have often looked through Facebook, and then I have been able to read blog headlines, and a bit of the introduction to blog posts. So that’s what I’ve got. I’m so sorry. And I’m sorry I’m not responding to comments. I just had to take a break from it. But I still have to say that I really appreciate every comment that comes in. And it breaks my heart when I do not get to answer. After all, I have the basic courtesy gene. Or maybe the upbringing;) But I just had to let it go. So it may be that I occasionally respond to comments. But know that it is not with malicious intent if you have not received a response to the comment you have written to me. I really appreciate your comment anyway ♥♥♥

 

 

Jeg skulle så gjerne skrevet mange fine blogginnlegg, men enn så lenge har jeg bare orket å lagre bildene. Jeg har lyst å skrive om mange fine turer og gode stunder med venner. Om kafébesøk, god mat, god drikke, om afternoon tea med min datter, om vedstabling og andre gjøremål. Ja, det har samlet seg opp et stort lager av ting jeg vil skrive om. Og etterhvert kommer det kanskje ut. Jeg må bare samle meg litt, og få meg selv litt ovenpå og i blogg-modus. Så da blir det kanskje et innlegg en gang i blant, eller et par innlegg pr dag, eller kanskje kommer jeg i blogg-prioriteringsmodus igjen etterhvert. Det går i perioder. Rett og slett.

I would love to write many nice blog posts, but so far I have only managed to save the pictures. I want to write about many nice trips and hikes, and good times with friends. About cafe visits, good food, good drinks, about afternoon tea with my daughter, about stacking firewood and other chores. Yes, it has accumulated a large stock of things I want to write about. And eventually it might come out. I just have to gather myself a little, and get myself a little up and in blog mode. So then it might be a post once in a while, or a couple of posts per day, or maybe I get into blog prioritization mode again eventually. It goes in periods. Simply.

 

Tiden går fort fremover nå, Og jeg har mange ting å se frem til. Blant annet ser jeg frem til å få denne lille pusen i hus ♥ Hun heter Eir der hun er nå, men vi gir henne nytt navn, og hun skal hete Nala når hun kommer til oss. Den gamle pusen vår har vært borte i 2,5 måned nå, så om han kommer tilbake nå er kanskje litt tvilsomt. Men jeg har ikke sluttet å håpe. Denne lille nye pusen skal ikke erstatte ham. Hun blir et nytt og kjærkomment og individuelt medlem i familien. Og om gamlepusen kommer tilbake, så gleder vi oss stort. Da blir alt komplett ♥ En eneste stor og lykkelig familie ♥
Nala kommer til oss ca en uke ut i november. Vi har adoptert henne, men i praksis var det vel egentlig hun som adopterte oss. Hun valgte oss, og da vi skulle gå hjem, så satt hun og kikket sånn etter oss, med et ansiktsuttrykk som om hun sier: “hva i alle dager, hvor skal dere hen, får jeg ikke være med?”. Søsknene hennes kunne ikke bry seg mindre, de løp og lekte med det samme 😀 Så vi gleder oss veldig til å få henne hjem ♥

Time goes fast now, And I have many things to look forward to. Among other things, I look forward to getting this little kitty in the house ♥ Her name is Eir where she is now, but we give her a new name, and she will be called Nala when she comes to us. Our old cat has been gone for 2.5 months now, so whether he will return now is perhaps a little doubtful. But I have not stopped hoping. This little new kitty is not going to replace him. She becomes a new welcome and individual member of the family. And if the old cat comes back, we’re really looking forward to it. Then everything will be complete ♥ A complete big and happy family ♥
Nala arrives about a week into November. We have adopted her, but in practice she was probably the one who adopted us. She chose us, and when we were going home, she sat and looked at us like that, with a facial expression as if to say: “what on earth, where are you going, I can’t go with you?”. Her siblings could not care less, they ran and played right away: D So we are really looking forward to getting her home ♥

 

Nå har jeg faktisk brukt flere timer på å skrive dette innlegget. Jeg må ha mange pauser. Og sånn går no dagan. Men det er alltid en glede å kikke innom her når jeg først kommer så langt. Og så vet dere nå hvordan ståa er her hos meg.
Ta godt vare på hverandre, og vær forsiktige, korona er like farlig nå, som for et halvt år siden. Det er viktig å huske på.
Ha en herlig søndag og fin avslutning på helgen. Gode virtuelle klemmer til alle ♥

Now I have actually spent several hours writing this post. I have to take many breaks. And that’s how the day goes. But it’s always a pleasure to stop by here when I first get this far. And then you now know how things are here with me.
Take good care of each other, and be careful, the corona is just as dangerous now as it was six months ago. It is important to keep that in mind.
Have a wonderful Sunday and a nice end to the weekend. Good virtual hugs for everyone ♥

MORGENFARGER / MORNINGCOLORS

I dag våknet jeg veldig tidlig, og bestemte meg for å få med meg en forhåpentlig spektakulær soloppgang. Og jeg ble ikke skuffet 🙂

Today I woke up very early, and decided to go and watch a spectacular sunrise. And I wasn’t disappointed 🙂

Se på dette, himmelen står formelig i brann ♥ Og med vindparken i forgrunnen, så ble det jammen litt av et syn.

Look at this, the heaven is on fire ♥ And with the windpark in the front, it gave quite a sight.

 

Oppe fra Ulvanuten er utsikten flott både mot solnedgang og soloppgang. Litt mye skyer til å begynne med i dag, men de løste seg opp når solen begynte å trenge gjennom.

From Ulvanuten the view is great both to sunset and sunrise. Too many clouds at the beginning, but as the sun worked it’s way through, the clouds started to give way.

 

Himmelen var rosa i horisonten på flere kanter, og med høstfargene, og frost på bakken, var det et vakkert syn.

Then heaven was pink in the horizon wherever I turned, and with the autumn colors, and frozen ground, it was a beautiful sight.

 

En skikkelig nydelig morgen, og jeg føler faktisk at jeg ser ganske morgenfrisk ut i dag. Og det er ganske sjelden 🙂

A really beautiful morning, and I even feel i look morning fresh today. And that’s really rare 🙂

 

En kald morgen var det jammen. Kun 1°C på Ulvanuten. Og i natt har det vært frost. Det er liten tvil om hvilken årstid vi snart entrer.

It was a cold morning. Only 1°C on the top of Ulvanuten. And last night has been frozen. No doubt on what time of year we are about to enter.

 

Allerede før jeg hadde kommet meg i klærne denne morgenen, måtte jeg ut på terrassen og ta et bilde av månen. Den var ganske fin den også.

Even before I had gotten my clothes on this morning, I had to go out on my terrace to photograph the moon. It was a beautiful moon.

 

En god start på dagen dette her. Og været skal bli flott i dag her ♥ Ha en strålende vakker dag ♥

A good start of the day. And the weather is expected to be great here today ♥ Have a sparkling beautiful day ♥

TUR MED BÅL-MAT / HIKE WITH SIMPLE BBQ

På fredag var jeg og en venninne på tur, som vi ofte er. Og ofte har vi med matpakke. Men denne dagen hadde vi også med vedkubber og mat som skulle stekes.
Men før vi kom så langt, hadde vi oss en fin tur rundt vannet like nedenfor Dalsnuten.

Last Friday I went on a hike with a friend, like many times before. Usually we bring lunch. This time we also brought wood logs to make a fire and food that had to be fried.
But before we got that far, we had a nice hike around the lake just below Dalsnuten.

Her er vannet med Dalsnuten i bakgrunnen. Vi valgte å gå rundt vannet, istedet for opp på Dalsnuten. Vi hadde satt sekkene våre i en gapahuk hvor vi hadde tenkt å spise, mens vi først bygget opp matlysten med tur. Det har regnet mye den siste tiden, og det begynte også å regne mens vi gikk. Så det var ganske bløtt i terrenget.

Here is the lake with Dalsnuten in the background. We chose to hike around the lake instead of climbing Dalsnuten. We had placed our backpacks in a gapahuk were we planned to eat, while building up the apetite while hiking. It has been raining a lot lately, and it started raining when hiking too. Meaning the terrain was quite wet.

Bløtt eller ei, vi er alltid i godt humør på tur vi to, Kristine og jeg 😀

Wet or not, we are always happy when hiking, Kristine and me 😀

 

Det var ikke en opplagt sti rundt vannet, men fint å gå her likevel.

It wasn’t made a path around this lake, but still nice to walk.

 

Det er helt tydelig høst 😀

It’s obviously Autumn 😀

 

Etterhvert beveger vi oss opp på stien som går til Dalsnuten.

After a while we move towards the path that goes to Dalsnuten.

 

I skogen på vei tilbake til gapahuken er det både mye vann og trær som har falt.

In the woods on our way back to the gapahuk, there is both much water and trees that have fell.

 

Og for å komme på rett vei, må vi krysse en liten trebro som vi var usikker på om ville holde oss. Men det gikk bra.

And to find the right path, we have to cross a wooden bridge we weren’t certain would keep us. It went well.

 

Tilbake i gapahuken fyrte vi opp et lite bål, både fordi det var koselig, men også fordi vi skulle tilberede maten vår på varmen.

Back to the gapahuk we lit a fire, just because it was nice, but also because we should use the heat to cook our food.

 

Mens vi venter på at det skal bli klart til å legge på maten, er det fint å bare sitte og nyte de varme flammene, for denne dagen var det bare ca. 9 grader ute.

While waiting for it to be ready to add the food, it’s just nice to sit and enjoy the hot flames, because this day it was only 9 degrees outside.

 

Og samtidig kan vi ha det tørt og godt mens regnet øser ned utenfor.

At the same time we sit under the roof while watching the rain pour down outside.

 

Og her er manten på grillen, og vi to begynner å bli sultne 😀

Here we have started to cook, as we are getting quite hungry 😀

 

Og så kunne vi endelig spise…. pølse i lompe (potetkake) 🙂

Finally we could eat…. hot dogs in potato bread.

 

Dessert hadde vi også med. Banan med sjokolade. Pakket de inn i alu folie, og la dem i glørne, for at de skulle bli bakt og sjokoladen skulle smelte.

We even brought dessert. Banana with chocolate. Wrapped in foil, and put in the rest of the fire, to be baked and the chocolate to be melted.

 

Nam nam, en passelig avslutning på et hyggelig utendørsmåltid.

Yummy, a perfect ending to a nich outdoors meal. 

 

Så vil jeg bare avslutningsvis nevne at jeg har begynt å svare kommentarer fra de forrige innleggene mine. Det går bare ikke så fort, beklager det 😉

To end this post I just want to tell you I have started to reply to comments to my previous blogposts. It just takes some time, sorry for that 🙂