Evas vindu er lukket for godt

 

Hjertet stoppet bare. Midt i en setning. Midt i en telefonsamtale. Så skjørt kan livet være. 

Eva satte spor. Og hun satte ord. Mange av ordene kom til uttrykk i blogguniverset, hvor hun delte oppturer og nedturer, rikt illustrert med bilder. 

Det første blogginnlegget kom i november 2011. Her forteller hun om høsten, en årstid med vidunderlige farger. Hun forteller om hvordan høsten også markerer starten på mørketiden, med alt hva det innebærer for kropp og helse. Blogginnleggene er forsiktige og utprøvende i starten. Men i desember 2011 forteller hun om depresjonen hun nettopp har gjennomgått. Hun beskriver hvordan hun kom seg ut av «boblen» etter støtte fra sin mor og fra sin beste venninne. Men kanskje viktigst av alt: Hun forteller at det å skrive om livet og dele disse erfaringene i en blogg, hjalp henne å takle tunge stunder! 

Det hjelper å skrive! Og det utrolige er at det ikke bare er den som skriver, som har utbytte av det. Også leserne har nytte av det. Noen får trøst i å lese om andre i samme situasjon. Andre henter tips og råd. Atter andre leser for å fordrive tiden eller for å utvide horisonten om ulike tema. Den som skriver, får kommentarer i retur. De fleste oppmuntrende, men også noen sårende. Det finnes «troll» i alle digitale sfærer.

Eva skrev om alt mulig de 11 årene hun var blogger. Det kunne være alt fra strikking og feriereiser til mer betente emner som ME-diagnoser og eks-kjærester. Det utrolige er at hun maktet å behandle ethvert tema med respekt. Hun skrev det hun mente, dog uten å være ufin på noen måte. Kjærligheten til hennes to barn og til familien for øvrig, lå til grunn for mange av tekstene. Hennes gode venninnerelasjoner og hennes mange «brevvenner» i inn- og utland, vies rikelig med plass. Hun deler strikke- og matoppskrifter, forteller om konserter og kinofilmer, skildrer oppussingsprosjekter og interiørstunt, beskriver spaserturer i nærmiljøet og byr på spennende skildringer fra reiser i inn- og utland. Hun delte ganske enkelt av seg selv. Bloggen fikk stadig flere følgere, og noen av innleggene ble lest av så mange at hun klatret oppover på «rankinglisten» i blogguniverset hun var en del av.

Fotografi var viktig for Eva. Fotointeressen arvet hun av sin far, som hadde mørkerom for fremkalling av bilder i kjelleren. Hennes første kamera var av typen der man må stille inn blender og lukker selv. Til og med skarpheten måtte justeres manuelt. Resultatet fikk man ikke før timer senere, i et mørkt rom, dunkelt opplyst av en rød lyspære. Det var spennende. Nærmest hypnotisk.

Hennes siste kamera var et Canon-kamera av kompakttypen, men likevel med avanserte funksjoner. Det brukte hun flittig. Hun fotograferte alt mulig, og hadde en utrolig sans for detaljer. At hun var glad i solnedganger, ga seg uttrykk i mangfoldige bilder av dette fenomenet som for så mange er dagligdags, men som for enkelte har en helt spesiell mening. Eva var spesielt fascinert av ettergløden.

Bildene delte hun villig vekk på Facebook, Instagram og i blogguniverset, til glede for familie, venner og følgere. I et blogginnlegg fra april 2019 forteller hun om bildesamlingen: 47.000 bilder digitalt på PCen. I tillegg kommer de som ligger i gammeldagse fotoalbum. Og flere ble det.

Når hun nå er borte, blir det et tomrom i sosiale medier. Hun er høyt elsket av sin familie og sine venner, og er dypt savnet. Det er så trist og sårt at det nesten ikke er mulig å sette ord på det. Men samtidig er det slik at hun takket være blogg og bilder har etterlatt seg et slags vitnesbyrd om et liv fylt av motgang og medgang, av sorger og gleder, av hverdag og fest, men mest av alt av en utrolig, ukuelig optimisme: Alt blir bra!

 

Amalie og Daniel (barn)

Tom (bror)

 

39 kommentarer

Siste innlegg