FRANSKE FØLELSER / FRENCH FEELINGS

Dette året er ikke som andre år, det kan vi vel alle skrive under på. Covid kom og satte oss alle ut av spill, mer eller mindre. Vi har heldigvis funnet foreløpige måter å tilpasse oss. Men når det gjelder reising, så er de fleste av oss smarte nok til å holde oss innenlands i alle fall.
Selv kunne jeg ikke drømme om å reise ut av landet nå under pandemien. Først må det finnes opp en måte å styre viruset på.
Jeg satt forleden dag og tenkte på at det er utrolig lenge siden jeg har vært i Paris. Mange år har gått etterhvert. Og jeg har tross alt vært i Paris 12 ganger tidligere. Så jeg lurer liksom på hvordan jeg nå ville se på Paris om jeg dro dit?
Dessverre leser jeg nå i skrivende stund om at Frankrike er under angrep, og at terroren råder. Helt forferdelig at det aldri skal bli fred i denne verden 🙁

This year is not like other years, we can probably all sign it. Covid came and put us all out of action, more or less. Fortunately, we have found preliminary ways to adapt. But when it comes to travel, most of us are smart enough to stay at home anyway.
Even I could not dream of leaving the country now during the pandemic. First, there must be found a way to control the virus.
I sat the other day and thought that it has been an incredibly long time since I have been in Paris. Many years have passed gradually. And after all, I’ve been to Paris 12 times before. So I kind of wonder how I would now look at Paris if I went there?
Unfortunately I read at this hour about France being under terror attack. It is terrible that there will never be peace in this world 🙁

Istedet for å reise til Paris, så får jeg heller drømme om det. Og så kan jeg jo gjøre noe så fransk som å pynte neglene mine med fransk manikyr. Det får være min reise i år.
Jeg hadde et gavekort, og bestilte time hos Embla, som tidligere har pyntet neglene mine flere ganger. Embla er datter til en av mine beste venninner. Jeg har ikke vært hos henne siden før jul i fjor. Snart 1 år siden. Så kom jo som kjent corona. Og da ble det uaktuelt å gjøre sånne ting. Men nå, når smitten stiger igjen, så fant jeg ut at det er best å få det gjort, før alt evt. stenger ned igjen.

Instead of going to Paris, I will rather dream about it. And then I can do something as French as decorate my nails with a French manicure. It may be my journey this year.
I had a gift card, and booked an appointment with Embla, who has previously decorated my nails several times. Embla is the daughter of one of my best friends. I have not been to her since before Christmas last year. Soon 1 year ago. Then came the famous corona. And then it became inappropriate to do such things. But now, when the virus rises again, I found that it is best to get it done, before everything shuts down again.

 

Jeg ble veldig fornøyd med resultatet ♥ Jeg har aldri hatt franske negler før. Så dette var utrolig kjekt 🙂 Jeg føler meg elegant og pyntet. Jeg har rett og slett fått franske følelser 😀 Men jeg er like norsk for det altså. Reiselysten den er litt avskrudd. Jo, av og til tenker jeg på at jeg har så forferdelig lyst å reise igjen. Men med det samme jeg tenker på corona, så forsvinner lysten.
Jeg får heller forsøke å tilfredstille andre og mer tilgjengelige lyster tenker jeg. Som å få vakre og velstelte negler ♥

I was very happy with the result ♥ I have never had French nails before. So this was incredibly nice 🙂 I feel elegant and presentable. I have simply got French feelings: D But I am just as Norwegian still. The desire to travel is a bit off. Yes, sometimes I think that I have such a terrible desire to travel again. But as soon as I think of the corona, the desire disappears.
I will rather try to satisfy other and more accessible desires I think. Like getting beautiful nails ♥

MED TUNGA BEINT I MUNNEN / CAREFULLY BALANCING

Hverdagen er til tider litt røff. Litt vanskelig å komme seg gjennom. Det er så mye jeg vil, men jeg får det ikke til.

Everyday life is a bit rough at times. A little hard to get through. There are so many things I’d like to do, but it’s not possible to do it all.

Og når det er sånn, så er det helt nødvendig å prioritere. Og så har jeg funnet ut at jeg må prioritere det som gir meg mest. Altså, mest glede, mest mentalenergi, og som også føles mest viktig. Så er jo problemet det da, at det er så mye som føles både viktig og gledelig. Så hva skal man da velge? For det er komplett umulig å få til mer enn en brøkdel.

And when that is the case, then it is absolutely necessary to prioritize. And then I have found that I have to prioritize what gives me the most. That is, most joy, most mental energy, and what also feels most important. Then the problem is that there is so much that feels both important and gratifying. So what should I choose then? Because it is completely impossible to get more than a fraction.

 

Jeg har valgt å prioritere det sosiale, det å være med barna mine, og med venner. I alle fall så langt det går. Min bror og hans familie står også på prioriteringslisten i nærmeste fremtid.
Jeg har vært mye med venner, i forhold til normalt egentlig. Gamle venner, nye venner, gode venner, og nettvenner. Vennskap er viktig for meg. Viktig for min glede og mentale energi. Det gir så utrolig mye. Jeg er jo en sosial person.
Men tenker du noen gang over hvor mye energi det drar å være en stund med andre mennesker?
Nei, de fleste tenker ikke så mye over det, for de har jo så mye energi, at det knapt merkes. Men for meg, og andre i min situasjon, så er det enormt tappende. Selv om det sliter på, så gir det utrolig mye mental energi. En stor glede, som gjør at man holder ut dette livet, og har lyst å stå på videre. Man får en boost, en påminnelse om at man er verdt noe, at andre bryr seg, og faktisk har lyst å tilbringe tid med deg. Jeg har de siste ukene fått mange gode følelser og tilbakemeldinger på akkurat det, at noen, faktisk ganske mange, har lyst å tilbringe tid med meg. Det er ordentlig godt for selvfølelsen ♥ Og selvfølelsen min har dessverre ikke alltid vært så god, kan jeg innrømme.

I have chosen to prioritize the social, being with my children, and with friends. At least as far as it goes. My brother and his family are also on the priority list in the near future.
I’ve been with a lot of friends, compared to normal. Old friends, new friends, good friends, and online friends. Friendship is important to me. Important for my joy and mental energy. It gives so much. I’m a social person.
But do you ever think about how much energy it takes to be with other people for a while?
No, most people don’t think so much about it, because they have so much energy, that it’s hardly noticeable. But for me, and others in my situation, it’s hugely draining. Even though it is difficult, it gives an incredible amount of mental energy. A great joy, which makes you endure this life, and want to keep going. You get a boost, a reminder that you are worth something, that others care, and actually want to spend time with you. In recent weeks, I have received many good feelings and feedback on just that, that some, in fact quite a few, want to spend time with me. It’s really good for self-esteem ♥ And unfortunately my self-esteem has not always been so good, I admit.

 

Det har også vært ting jeg har måttet gjennomføre disse ukene. F.eks. måtte jeg innom dekkhotellet og få byttet til vinterdekk på bilen. For plutselig nærmer vinteren seg, frost og kulde.
Jeg er veldig takknemlig for at det finnes sånne steder, hvor dekkene kan oppbevares, og hvor andre gjør den jobben som for meg ville vært alt for krevende. Bare så synd det er så kostbart. Men dette er eneste måten for meg å få dette til uten å ødelegge meg selv.
Jeg har også hatt andre ærender. Og i tillegg har vi nylig pusset opp flere rom her hjemme. Siste var gangen i kjelleren. (Jeg har ment å skrive om både kjellerstuen og gangen, men ikke kommet så langt enda). Og nå holder jeg på å flytte ting på plass etter oppussingen. Det krever også sin kvinne.

There have also been things I have had to accomplish these weeks. For example. I had to stop by the tire hotel and get a change to winter tires on my car. All the sudden winter is approaching, frost and cold.
I am very grateful that there are such places, where the tires can be stored, and where others do the job that for me would be too demanding. Too bad it’s so expencive. But this is the only way to have this done, without destroying myself.
I’ve also had other errands. And in addition, we have recently refurbished several rooms here at home. Last was the hallway in the basement. (I have intended to write about both the basement livingroom and the basemen hallway, but have not come this far yet). And now I’m moving things into place after the renovation. It also requires its woman.

 

Når jeg har stille stunder, så strikker jeg gjerne. Jeg har 3 strikketøy akkurat nå. På bildet her er de to største. En jumper til meg selv, og en jakke til min datter. Jeg har kommet lenger med begge enn bildet her viser. I tillegg strikker jeg et par ullragger, som nok blir i barnestørrelse. Jeg vet ikke hvem de skal bli til. Kanskje jeg kommer til å selge dem, eller gi dem til utlodning for en eller annen god sak? Tiden vil vise. Jeg prioriterer uansett disse to prosjektene på bildet.
Og så leser jeg litt bøker.
Det har blitt veldig lite blogg. Veldig lite! Det har faktisk vært dager hvor jeg ikke engang har logget meg på. Jeg har rett og slett ikke klart å samle meg, hverken til å lese eller skrive. Jeg har gjerne kikket innom Facebook iblant, og da har jeg kunnet lese blogg overskrifter, og litt av innledningen til blogginnlegg. Så det har vært hva jeg har fått med meg. Jeg beklager det veldig. Og jeg beklager også at jeg ikke får svart på kommentarer. Jeg har bare måttet ha en pause på det. Men jeg vil likevel få si at jeg setter stor pris på hver eneste kommentar som kommer inn. Og det river i hjertet når jeg ikke får svart. Tross alt har jeg jo det grunnleggende høflighets-genet. Eller oppdragelsen er det kanskje 😉 Men jeg har bare måttet la det ligge. Så det kan forekomme at jeg sporadisk svarer kommentarer. Men vit at det ikke er med vond vilje om du ikke har fått svar på kommentaren du har skrevet til meg. Jeg setter umåtelig stor pris på kommentaren din uansett ♥♥♥

When I have quiet moments, I like to knit. I have 3 knits right now. In the picture here are the two largest ones. A jumper for myself, and a jacket for my daughter. I have come further with both than the picture here shows. In addition, I knit a pair of wool rags, which will probably be child-sized. I do not know who they will be for. Maybe I’ll sell them, or give them away for some good cause? Time will tell. Regardless, I prioritize these two projects in the picture.
And then I read some books.
It has become very little blog activity. Very little! There have actually been days where I have not even logged on. I have simply not been able to gather myself, neither to read nor to write. I have often looked through Facebook, and then I have been able to read blog headlines, and a bit of the introduction to blog posts. So that’s what I’ve got. I’m so sorry. And I’m sorry I’m not responding to comments. I just had to take a break from it. But I still have to say that I really appreciate every comment that comes in. And it breaks my heart when I do not get to answer. After all, I have the basic courtesy gene. Or maybe the upbringing;) But I just had to let it go. So it may be that I occasionally respond to comments. But know that it is not with malicious intent if you have not received a response to the comment you have written to me. I really appreciate your comment anyway ♥♥♥

 

 

Jeg skulle så gjerne skrevet mange fine blogginnlegg, men enn så lenge har jeg bare orket å lagre bildene. Jeg har lyst å skrive om mange fine turer og gode stunder med venner. Om kafébesøk, god mat, god drikke, om afternoon tea med min datter, om vedstabling og andre gjøremål. Ja, det har samlet seg opp et stort lager av ting jeg vil skrive om. Og etterhvert kommer det kanskje ut. Jeg må bare samle meg litt, og få meg selv litt ovenpå og i blogg-modus. Så da blir det kanskje et innlegg en gang i blant, eller et par innlegg pr dag, eller kanskje kommer jeg i blogg-prioriteringsmodus igjen etterhvert. Det går i perioder. Rett og slett.

I would love to write many nice blog posts, but so far I have only managed to save the pictures. I want to write about many nice trips and hikes, and good times with friends. About cafe visits, good food, good drinks, about afternoon tea with my daughter, about stacking firewood and other chores. Yes, it has accumulated a large stock of things I want to write about. And eventually it might come out. I just have to gather myself a little, and get myself a little up and in blog mode. So then it might be a post once in a while, or a couple of posts per day, or maybe I get into blog prioritization mode again eventually. It goes in periods. Simply.

 

Tiden går fort fremover nå, Og jeg har mange ting å se frem til. Blant annet ser jeg frem til å få denne lille pusen i hus ♥ Hun heter Eir der hun er nå, men vi gir henne nytt navn, og hun skal hete Nala når hun kommer til oss. Den gamle pusen vår har vært borte i 2,5 måned nå, så om han kommer tilbake nå er kanskje litt tvilsomt. Men jeg har ikke sluttet å håpe. Denne lille nye pusen skal ikke erstatte ham. Hun blir et nytt og kjærkomment og individuelt medlem i familien. Og om gamlepusen kommer tilbake, så gleder vi oss stort. Da blir alt komplett ♥ En eneste stor og lykkelig familie ♥
Nala kommer til oss ca en uke ut i november. Vi har adoptert henne, men i praksis var det vel egentlig hun som adopterte oss. Hun valgte oss, og da vi skulle gå hjem, så satt hun og kikket sånn etter oss, med et ansiktsuttrykk som om hun sier: “hva i alle dager, hvor skal dere hen, får jeg ikke være med?”. Søsknene hennes kunne ikke bry seg mindre, de løp og lekte med det samme 😀 Så vi gleder oss veldig til å få henne hjem ♥

Time goes fast now, And I have many things to look forward to. Among other things, I look forward to getting this little kitty in the house ♥ Her name is Eir where she is now, but we give her a new name, and she will be called Nala when she comes to us. Our old cat has been gone for 2.5 months now, so whether he will return now is perhaps a little doubtful. But I have not stopped hoping. This little new kitty is not going to replace him. She becomes a new welcome and individual member of the family. And if the old cat comes back, we’re really looking forward to it. Then everything will be complete ♥ A complete big and happy family ♥
Nala arrives about a week into November. We have adopted her, but in practice she was probably the one who adopted us. She chose us, and when we were going home, she sat and looked at us like that, with a facial expression as if to say: “what on earth, where are you going, I can’t go with you?”. Her siblings could not care less, they ran and played right away: D So we are really looking forward to getting her home ♥

 

Nå har jeg faktisk brukt flere timer på å skrive dette innlegget. Jeg må ha mange pauser. Og sånn går no dagan. Men det er alltid en glede å kikke innom her når jeg først kommer så langt. Og så vet dere nå hvordan ståa er her hos meg.
Ta godt vare på hverandre, og vær forsiktige, korona er like farlig nå, som for et halvt år siden. Det er viktig å huske på.
Ha en herlig søndag og fin avslutning på helgen. Gode virtuelle klemmer til alle ♥

Now I have actually spent several hours writing this post. I have to take many breaks. And that’s how the day goes. But it’s always a pleasure to stop by here when I first get this far. And then you now know how things are here with me.
Take good care of each other, and be careful, the corona is just as dangerous now as it was six months ago. It is important to keep that in mind.
Have a wonderful Sunday and a nice end to the weekend. Good virtual hugs for everyone ♥

MORGENFARGER / MORNINGCOLORS

I dag våknet jeg veldig tidlig, og bestemte meg for å få med meg en forhåpentlig spektakulær soloppgang. Og jeg ble ikke skuffet 🙂

Today I woke up very early, and decided to go and watch a spectacular sunrise. And I wasn’t disappointed 🙂

Se på dette, himmelen står formelig i brann ♥ Og med vindparken i forgrunnen, så ble det jammen litt av et syn.

Look at this, the heaven is on fire ♥ And with the windpark in the front, it gave quite a sight.

 

Oppe fra Ulvanuten er utsikten flott både mot solnedgang og soloppgang. Litt mye skyer til å begynne med i dag, men de løste seg opp når solen begynte å trenge gjennom.

From Ulvanuten the view is great both to sunset and sunrise. Too many clouds at the beginning, but as the sun worked it’s way through, the clouds started to give way.

 

Himmelen var rosa i horisonten på flere kanter, og med høstfargene, og frost på bakken, var det et vakkert syn.

Then heaven was pink in the horizon wherever I turned, and with the autumn colors, and frozen ground, it was a beautiful sight.

 

En skikkelig nydelig morgen, og jeg føler faktisk at jeg ser ganske morgenfrisk ut i dag. Og det er ganske sjelden 🙂

A really beautiful morning, and I even feel i look morning fresh today. And that’s really rare 🙂

 

En kald morgen var det jammen. Kun 1°C på Ulvanuten. Og i natt har det vært frost. Det er liten tvil om hvilken årstid vi snart entrer.

It was a cold morning. Only 1°C on the top of Ulvanuten. And last night has been frozen. No doubt on what time of year we are about to enter.

 

Allerede før jeg hadde kommet meg i klærne denne morgenen, måtte jeg ut på terrassen og ta et bilde av månen. Den var ganske fin den også.

Even before I had gotten my clothes on this morning, I had to go out on my terrace to photograph the moon. It was a beautiful moon.

 

En god start på dagen dette her. Og været skal bli flott i dag her ♥ Ha en strålende vakker dag ♥

A good start of the day. And the weather is expected to be great here today ♥ Have a sparkling beautiful day ♥

TUR MED BÅL-MAT / HIKE WITH SIMPLE BBQ

På fredag var jeg og en venninne på tur, som vi ofte er. Og ofte har vi med matpakke. Men denne dagen hadde vi også med vedkubber og mat som skulle stekes.
Men før vi kom så langt, hadde vi oss en fin tur rundt vannet like nedenfor Dalsnuten.

Last Friday I went on a hike with a friend, like many times before. Usually we bring lunch. This time we also brought wood logs to make a fire and food that had to be fried.
But before we got that far, we had a nice hike around the lake just below Dalsnuten.

Her er vannet med Dalsnuten i bakgrunnen. Vi valgte å gå rundt vannet, istedet for opp på Dalsnuten. Vi hadde satt sekkene våre i en gapahuk hvor vi hadde tenkt å spise, mens vi først bygget opp matlysten med tur. Det har regnet mye den siste tiden, og det begynte også å regne mens vi gikk. Så det var ganske bløtt i terrenget.

Here is the lake with Dalsnuten in the background. We chose to hike around the lake instead of climbing Dalsnuten. We had placed our backpacks in a gapahuk were we planned to eat, while building up the apetite while hiking. It has been raining a lot lately, and it started raining when hiking too. Meaning the terrain was quite wet.

Bløtt eller ei, vi er alltid i godt humør på tur vi to, Kristine og jeg 😀

Wet or not, we are always happy when hiking, Kristine and me 😀

 

Det var ikke en opplagt sti rundt vannet, men fint å gå her likevel.

It wasn’t made a path around this lake, but still nice to walk.

 

Det er helt tydelig høst 😀

It’s obviously Autumn 😀

 

Etterhvert beveger vi oss opp på stien som går til Dalsnuten.

After a while we move towards the path that goes to Dalsnuten.

 

I skogen på vei tilbake til gapahuken er det både mye vann og trær som har falt.

In the woods on our way back to the gapahuk, there is both much water and trees that have fell.

 

Og for å komme på rett vei, må vi krysse en liten trebro som vi var usikker på om ville holde oss. Men det gikk bra.

And to find the right path, we have to cross a wooden bridge we weren’t certain would keep us. It went well.

 

Tilbake i gapahuken fyrte vi opp et lite bål, både fordi det var koselig, men også fordi vi skulle tilberede maten vår på varmen.

Back to the gapahuk we lit a fire, just because it was nice, but also because we should use the heat to cook our food.

 

Mens vi venter på at det skal bli klart til å legge på maten, er det fint å bare sitte og nyte de varme flammene, for denne dagen var det bare ca. 9 grader ute.

While waiting for it to be ready to add the food, it’s just nice to sit and enjoy the hot flames, because this day it was only 9 degrees outside.

 

Og samtidig kan vi ha det tørt og godt mens regnet øser ned utenfor.

At the same time we sit under the roof while watching the rain pour down outside.

 

Og her er manten på grillen, og vi to begynner å bli sultne 😀

Here we have started to cook, as we are getting quite hungry 😀

 

Og så kunne vi endelig spise…. pølse i lompe (potetkake) 🙂

Finally we could eat…. hot dogs in potato bread.

 

Dessert hadde vi også med. Banan med sjokolade. Pakket de inn i alu folie, og la dem i glørne, for at de skulle bli bakt og sjokoladen skulle smelte.

We even brought dessert. Banana with chocolate. Wrapped in foil, and put in the rest of the fire, to be baked and the chocolate to be melted.

 

Nam nam, en passelig avslutning på et hyggelig utendørsmåltid.

Yummy, a perfect ending to a nich outdoors meal. 

 

Så vil jeg bare avslutningsvis nevne at jeg har begynt å svare kommentarer fra de forrige innleggene mine. Det går bare ikke så fort, beklager det 😉

To end this post I just want to tell you I have started to reply to comments to my previous blogposts. It just takes some time, sorry for that 🙂

 

 

JEG STARTET DAGEN PÅ TOPPEN AV HANA / I STARTED THE DAY ON THE TOP OF HANA

Jeg har jo begynt å prioritere tur igjen. Det blir lite annet gjort de dagene jeg går tur. I alle fall hvis formen er dårlig. I dag startet jeg dagen med tur, og gikk til favoritt toppen min, Ulvanuten.

I have started to make hikes a priority for the moment. And those days I do my hikes, there are not much else done. Especially if it’s not a good day. Today I started my day with a hike to my favourite top, Ulvanuten.

Ulven på Ulvanuten er en stødig kar, og en jeg kan stole på. Han er alltid der. Alltid kjekt å gå opp hit synes jeg ♥
Heldigvis er dette i min bydel,,Hana, og ikke så himmla langt fra meg. Jeg trenger ikke å sette meg i bilen for å kjøre. Det tar meg 15 minutter å gå hjemmefra og opp til Ulvanuten.

The wolf in Ulvanuten is a steady guy, and one I can trust. He is always there. It’s always nice to do my hikes up here ♥ Luckily this is in my neighbourhood, Hana, and not so far from my home. I don’t need to drive to go there. It’s 15 minutes walk from my home and up to Ulvanuten.

 

Jeg går gjennom skogen for å komme dit. Jeg kan gå langs veien også, men det er liksom ikke det samme. Jeg går ofte langs veien hjem igjen. Da har jeg gått nesten en rundtur. Det er flott utsikt fra toppen, og her på bildet er litt av utsikten representert.
Resten av dagen min er viet hvile 🙂

I do my hike through the woods to get there. I can walk along the road too, but it’s not the same pleasure. Often I walk along the road when I am heading back home again. It’s a great view from the top, and here in ths photo some of it is represented. The rest of my day is just resting 🙂

JEG HAR SLUTTET Å TELLE TURER / I HAVE STOPPED COUNTING HIKES

I flere år har jeg talt turene mine og lagt det inn på Facebook.

For years I have counted my hikes and added it on Facebook.

Her er glimt fra ukens 4 turer.
Og det alene er mestring altså. For det er lenge siden jeg har klart å gå så mye tur på en uke. Det har blitt mer at jeg har gått en tur annenhver uke de siste månedene. Men etter hver tur må jeg ha god hvile. Veldig god hvile. Og det meste annet en dag kunne by på, går ut når jeg har gått en liten tur.

Here are glimpses from this week’s 4 hikes.
And that alone is mastery. It’s been a long time since I have managed to walk so much in one week. It has become more that I have gone for a walk every other week in recent months. But after each hike I have to have a good rest. Very good rest. And most other things one day could offer, go out when I have gone for a little walk.

 

Ulvanuten er en klar favoritt. Det er en topptur, men jeg bor jo ikke så langt fra toppen selv, så da er denne turen overkommelig oftest.

Ulvanuten is a favourite hike. This is a mountain hill hike, but as I don’t live far from the top, this hike is possible to do for me mostly.

 

Jeg liker også å gå ned til Sandnes sentrum. Det er en mye lengre tur, og bakdelen er at når jeg er sliten og skal gå hjemover, så er det oppoverbakke. Dette bildet er fra Salomonsmauet.

I also like to go to Sandnes centrum. It’s a much longer hike, and the bad thing is that when I am tired and on my way home, it is uphill. This picture is from Salomonsmauet.

 

Da helsen min fikk seg en skikkelig knekk for noen måneder siden, var det å komme seg ut på tur et enormt hinder. Og når jeg endelig klarte det, så var jeg så sliten at jeg ikke orket å gjøre noen ting etterpå. Og jeg sluttet til og med å telle turene mine, som jeg har gjort i flere år. Jeg kom helt ut av det, og orket ikke å reflektere over det. Jeg flatet bare helt ut, og var glad jeg overhodet hadde klart å gjennomføre turen, om den var aldri så kort.
Så nå har jeg gått over til å heller legge bilder fra turene på historielinjen på Facebook, Instagram og Snapchat. Og en og annen gang kan det hende jeg legger bilder inn på feeden i Facebook også. Pluss kanskje et blogginnlegg en gang i blant 🙂 Men jeg kjenner at noe fast og rutinepreget, det klarer jeg ikke å fokusere på nå. Det blir jobb, og da stresser det.

When my health suffered a major setback a few months ago, getting out on a trip was a huge obstacle. And when I finally did, I was so tired that I could not do anything afterwards. And I even stopped counting my trips, as I have done for several years. I came out of it completely, and could not bear to reflect on it. I just flattened out completely, and was glad I had even managed to complete the trip, if it was ever so short.
So now I have switched to posting photos from the trips on the history bar on Facebook, Instagram and Snapchat. And from time to time I may post photos to the feed in Facebook as well. Plus maybe a blog post once in a while 🙂 But I feel that something that is routine, I can not focus on now. It becomes a job, and then it stresses me.

 

En positiv ting som skjedde var at jeg måtte få meg ny mobiltelefon. Og skrittelleren på den ville ikke virke ordentlig, så jeg valgte å slette den appen (Samsung health). Og det var lurt. For da har jeg faktisk klart å roe ned og slappe mer av, når jeg ikke skulle jage etter de 5000 skrittene hver dag, som jeg hadde stilt inn på. Jeg syntes jo alltid det var kjekt og mestring når jeg faktisk klarte å passere 5000 skritt i løpet av en dag. Men det skjedde såpass sjelden, at jeg følte meg mindreverdig og dårlig, og det forverret også helsen min. Og jeg klarte ikke å tenke at det faktisk er helsen min som hindret meg i å få det til. Så da var det faktisk en fantastisk følelse da appen ble slettet og jeg ikke trenger å ofre antall skritt en eneste tanke. Det var en sorg først, men så gikk det over til å bli en glede ♥

One positive thing that happened was that I had to get a new cell phone. And the pedometer on it wouldn’t work properly, so I chose to delete that app (Samsung health). And it was wise. Because then I have actually managed to calm down and relax more, when I didn’t have to chase after the 5000 steps every day, which I had set for. I always thought it was nice and mastery when I actually managed to pass 5000 steps in one day. But it happened so rarely, that I felt worth nothing and ill, and it also worsened my health. And I could not think that it was actually my health that prevented me from getting those 5000 steps. So then it was actually a great feeling when the app was deleted and I do not have to give the number of steps a single thought. It was a sorrow at first, but then it turned into a joy ♥

 

Nå er høsten her, og min favorittårstid er over. En årstid som ble ganske ødelagt av årets begivenheter som satte meg tilbake helsemessig. Men nå fokuserer jeg på å forsøke å få gå i alle fall et par turer i uken, for det gir meg stor glede, frisk luft og litt mosjon. Og jeg ønsker også å være sosial, møte venner og ha hyggelige stunder. Men for å kunne gjøre disse tingene, må jeg ofre noe annet. Alt handler om prioriteringer. Det er en tid for alt 🙂

Autumn is here, and my favorite season is over. A season that was pretty much ruined by this year’s events that set me back in health. But now I focus on trying to go at least a couple of hikes a week, because it gives me great joy, fresh air and some exercise. And I also want to be social, meet friends and have good times. But to be able to do these things, I have to sacrifice something else. It’s all about priorities. It’s a time for everything 🙂

LITT MØRKT / A LITTLE DARK

Jeg har fått flere bekymringsmeldinger om at jeg er savnet i bloggen, og spørsmål om jeg har sluttet å blogge?

I have got worried messages that I am being missed in my blog, and questions if I have quit blogging?

Men jeg kan berolige alle med å si at jeg har ikke tenkt å slutte i alle fall. Noen pauser må jeg imidlertid bare ha når helsa krangler for mye. Og det har den gjort mye den siste tiden. Det har rett og slett vært litt mørkt. Jeg har hatt mer enn nok med å komme meg gjennom dagene med svært få aktiviteter. Det har blitt tilbrakt mye tid i sengen. Og også i godstolen. Og hver eneste lille ting jeg har gjort, har kostet mye energi. Faktisk så mye at jeg sitter apatisk en lang stund etterpå, totalt utkjørt. Selv om det kanskje bare var for en liten tur i butikken.

But I can reassure everyone by saying that I do not intend to quit in any case. However, I only have to take a few breaks when my health is arguing too much. And it’s done a lot of that lately. It has simply been a bit dark. I have had more than enough to get through the days with very few activities. A lot of time has been spent in bed. And also in the comfy chair. And every little thing I have done has cost a lot of energy. In fact, so much so that I sit apathetically for a long time afterwards, totally exhausted. Although it may have been just because of a short walk to the store.

 

Snapchat filtere er gode å ha når jeg føler meg grå og syk, og alt tilsynelatende er mørkt. Da kan til og med jeg se frisk og rask ut. Og det har vært mange grå dager de siste månedene.
Jeg har jo den evnen at jeg likevel klarer å smile mye. For selv om dagene har vært grå, og nærmest svarte noen av dem, så er det alltid mange små gleder likevel i løpet av en dag, om den er aldri så svart.
Jeg sliter ikke med psyken, bare så det er sagt. Jeg er ikke deprimert. Dagene er ikke svarte fordi jeg befinner meg i en mental bølgedal. De er svarte fordi jeg må tilbringe en del av tiden i hvilemodus. Og da gjerne i sengen. Og det er ikke så mye å smile av akkurat. Men det har vært veldig nødvendig.
Og hva er det som har gjort at jeg har blitt sykere? For det er sånn det er, jeg har blitt sykere.
Svaret på det ligger i våren og forsommerens begivenheter. Først kom Covid-19. Jeg har ikke hatt det enda, men bekymringen og alle tiltakene, alle tankene og forhåndsreglene har ubevisst stresset meg.
Så fikk jeg avslag på uførsøknaden. Og da svartnet det for meg et øyeblikk, da jeg satt og leste det brevet. Og heldigvis satt jeg!
I tillegg valgte kjæresten min å gjøre det slutt, etter lang tids merkelig oppførsel.
Og alt dette, har satt sine spor. Og etterhvert begynte jeg å merke det i at jeg trengte mye mer hvile enn tidligere. Og små ting som tidligere ikke hadde noen konsekvenser, fikk nå konsekvenser som PEM dager, flere enn normalt. Der jeg før hadde en PEM dag, har jeg nå 3 PEM dager. Og det var faktisk ganske skremmende. Og jeg ble bekymret. Og ikke minst, dette er en ny situasjon å bli vant til. Noe nytt jeg må lære meg, å sette av nok tid til å komme meg gjennom PEM dagene.

Snapchat filters are great to have when I feel gray and sick, and everything is apparently dark. Then even I can look fresh and healthy. And there have been many gray days in recent months.
I have the ability that I still manage to smile a lot. Because even though the days have been gray, and almost some of them black, there are always many small joys during a day, if it is never so black.
I’m not struggling with the psyche, just so it’s said. I’m not depressed. The days are not black because I am in a mental valley. They are black because I have to spend some time in sleep mode. And then preferably in bed. And there is not much to smile about exactly. But it has been very necessary.
And what is it that has made me sicker? Because that’s the way it is, I’ve gotten sicker.
The answer to that lies in the spring and early summer events. First came Covid-19. I have not had it yet, but the worry and all the restrictions, all the thoughts and precautions have unknowingly stressed me.
Then my disability application was rejected. And then it blackened for me a moment, as I sat and read that letter. And luckily I sat!
In addition, after a long period of strange behavior, my boyfriend chose to end our relationship.
And all this, has left its mark. And eventually I began to notice that I needed much more rest than before. And small things that previously had no consequences, now had consequences like PEM days, more than normal. Where I used to have a PEM day, I now have 3 PEM days. And it was actually quite scary. And I was worried. And not least, this is a new situation to get used to. Something new I have to learn, to set aside enough time to get me through the PEM days.

 

Det finnes lyspunkter i mørket. Selv om dagene mine er mye roligere nå, og jeg er mer avhengig av hjelp til å gjøre ting her hjemme blant annet, så har jeg i tankene at dette kanskje bare er en periode. Kanskje når vi har kommet oss gjennom en ny vinter, og våren er på trappene igjen, da har kanskje ting snudd seg til litt mere normale tilstander igjen. Kanskje når jeg har fått NAV på bedre tanker, at kroppen min vil klare å gjenreise seg litt igjen.
Det er faktisk sånn at jeg tror jeg har NAV å takke for mye av min nåværende helsesituasjon. Det å stadig bli motarbeidet, det koster. Det er ikke akkurat en vinn vinn situasjon. Jeg taper krefter og helse, og NAV vinner jo ikke noe de heller. Jeg må gå lenger på AAP, jeg og de må bruke masse ressurser på å gjøre som de vil, og det koster jo også penger fra de tilhørende pengekassene, og det egentlig så vanvittig bortkastet.
Men sånn er det med reglene. Og i tillegg blir jeg sykere pga alt jeg må gjennom. Jeg kunne hatt ok dager, mens nå vil jeg se frem til mindre ok dager.
Som sagt, jeg håper det bare er en periode. Og at når ting går mer den rette veien, så vil helsa også bli ørlite bedre.
Det er lov å håpe, ikke sant?

There are bright spots in the dark. Although my days are much calmer now, and I am more dependent on help to do things here at home, among other things, I have in mind that this may just be a period. Maybe when we have gotten through a new winter, and spring is on the stairs again, then maybe things have turned to a little more normal conditions again. Maybe when I have got NAV on better thoughts, that my body will be able to recover a little again.
It is actually the case that I think I have NAV to thank for much of my current health situation. To be constantly opposed, it costs. It’s not exactly a win win situation. I lose strength and health, and NAV does not win anything either. I have to go further on AAP, I have to spend a lot of resources on doing as they please, and it also costs money from the associated bank accounts, and it really looks like an insane waste.
But that’s the way it is with the rules. And in addition, I get sicker because of everything I have to go through. I could have had ok days, but now I must to look forward to less ok days.
That said, I hope it’s just a period. And when things go more the right way, then health will also be slightly better.
It’s okay to hope, right?

 

Jeg har hatt et par gode dager nå. Og det er lenge siden sist jeg hadde så mange gode dager på rad. Så det har nesten vært som å vinne i lotto. Og jeg har benyttet de dagene til å gå tur, og å være med venner. Og når jeg da har gjort disse krevende aktivitetene, så har blogging og sånt vært nokså langt nede på lista. Jeg har rett og slett ikke orket. Egentlig orker jeg ikke nå heller. Men samtidig så hadde jeg lyst å fortelle litt om hvordan tilværelsen min er akkurat nå.
Så etter dagens tur, som gikk ned til Sandnes sentrum, så føles det som jeg har fått juling. Og av alle ting, da jeg satte meg ned i godstolen etter jeg var kommet hjem igjen, så var det ikke føttene jeg hadde vondt i, nei, det var armene!?!?
Men etter som timene gikk, har jeg nå altså vondt i absolutt hele kroppen! Det begynte i armene, og spredte seg utover. Så akkurat nå var det jo i grunnen greit å skrive litt, for da glemmer jeg smertene i korte øyeblikk.
Jeg har så lyst å gå turer. Og så er det noe jeg vil prioritere litt fremover. For jeg har ikke fått gått så mye i det siste. Faktisk ikke på ukesvis. Men de siste dagene har jeg gått noen små turer. Og da må jeg prioritere bort det meste annet. Med mindre det ikke er noe hvor jeg samtidig kan hvile kroppen.
Så sånn går nu dagan. Jeg er veldig spent på morgendagen, om den vil bli oppegående eller sengeliggende. Jeg krysser fingrene for en oppegående dag, og jeg lover at jeg skal ta det med ro, selv om jeg klarer å komme meg ut av senga 🙂 For nå protesterer kroppen, nå sier den ifra: slå ned tempoet!

Ha en riktig god helg ♥

I’ve had a couple of good days now. And it’s been a long time since I last had so many good days in a row. So it has been almost like winning the lottery. And I have used those days to go for hikes and walks, and to be with friends. And when I have done these demanding activities, blogging and such has been quite far down the list. I simply could not bear it. I really can’t manage it now either. But at the same time, I wanted to tell a little about how my life is right now.
So after today’s trip, which went down to the center of Sandnes, it feels like I have been beaten. And of all things, when I sat down in the comfy chair after I had come home again, it was not my feet that hurt, no, it was my arms!?!?
But as the hours went by, I now have pain in absolutely my whole body! It started in the arms, and spread outward. So right now it was basically okay to write a little, because then I forget the pain for short moments.
I so want to go for walks. And that is something I want to prioritize a little in the future. Because I’ve not been able to walk and do hikes that much lately. In fact, not for weeks. But the last few days I have gone for a few walks and hikes. And then I have to set aside most other things. Unless there is something where I can rest my body at the same time.
That’s how the day goes now. I’m very excited about tomorrow, whether it will be upright or bedridden. I cross my fingers for an upright day, and I promise to take it easy, even if I manage to get out of bed 🙂 For now the body protests, now it says: slow down!

Have a really good weekend ♥