I VILLE VESTEN

Vår ferd videre i California gikk til en av mange ghost towns, Bodie.

Bodie var en gullgraverby fra 1859 til 1942. På det mest aktive bodde det rundt 8000 mennesker i Bodie, og de hadde både kirker, bank, fengsel, skole, brannstasjon, chinatown og over 60 saloon’er 🙂 Alt hva en ekte Wild West by måtte begjære 🙂

Bodie hadde nemlig et Wild West rykte, med stor søken etter lykken, på godt og vondt.

Etter at byen ble forlatt i 1942 ble det utnevnt caretakers, som skulle beskytte byen fra vandaler og andre uærlige. I 1962 ble Bodie kjøpt opp av California State Parks, som ville verne byen og ta vare på bygninger og deres historie for ettertiden.

Byen blir ikke restaurert, men den blir kontinuerlig reparert og holdt vedlike som historisk monument, for alle som har lyst å ta en titt. Mange bygninger er forlengst rast ned eller brent ned, men man kan fortsatt ta i øyesyn hvordan ting var i de periodene byen eksisterte. De fleste byggene er mer eller mindre falleferdige, men blir forsterket, og ikke lovlige å gå inn i. En del av byen var stengt pga. det var for farlig å gå mellom de falleferdige bygningene.

Det rare med en sånn by som dette, og andre tilsvarende byer, er at de ser ut som de ble forlatt i hui og hast, uten at man tok seg bryderiet med å pakke med seg noe. Når vi selv flytter til nytt sted eller nytt hus, så tar vi jo med oss alt av verdi og alt vi eier. Men her ble bare alt forlatt, uten tanke for hverken salg eller ny oppstart. Ganske rart og se og bevitne, da vi kikket inn av vinduene i bygningene. Og datteren min syntes det var creepy, og likevel fascinerende 🙂

Her er jeg og Amalie foran noen av byens skrantende byggverk 🙂

Ja, skrantende er vel bare fornavnet, da noen av byggene ser ut til å ha sett veldig mye bedre dager og ikke minst, bene dager 🙂

Det meste var bygget i treverk, og ja, soltørket treverk ser sånn ut etterhvert 🙂 Men de kunne ha strenge vintre også i Bodie, med opptil flere meter med snø.

En gang i tiden har nok dette vært bent og pent, men tidens tann og alt det der, skaper interessante former 🙂

Værbitt, men jammen synes jeg det har holdt seg godt, tross alt 🙂

En kirke sto fortsatt. Dette var en metodistkirke bygget i 1882. En katolsk kirke ble bygget samme år, men brant ned i 1928.

Akkurat som man ser på film 😉

Her kunne vi faktisk kikke inn, da døren var åpen for publikum. Men lenger enn døråpningen kom vi ikke.

Og sånn ser det ut inni kirken.

Kirken var ett av de mer velholdte byggverkene i Bodie.

Ikke langt fra kirken lå Rangerens hus. En ranger er en slags lovens håndhever, og det er mange av dem i USA. Spesielt i alle nasjonalparkene.

Da vi var her i Bodie, var det rundt 28 grader, og mer enn varmt nok for kjølige skandinaver 🙂 Vi ruslet rundt og kikket, og hadde en liten oversikt i heftet som Daniel her holder i hånden.

Noen få hus kunne vi gå inn i, som her, hvor stua ser nokså slitt ut etter mange, mange år.

Kjøkkenet har også sett bedre dager, og det ser faktisk ut som at dem som bodde her, spiste og drakk, og så reiste de.

Det ser jo ut som de ikke hadde det så verst egentlig, men dette kan jo være fra nyere tid (sånn litt før 2. verdenskrig), eller så var dette hjemmet til noen av de mer velstående 🙂

Her var hus og maskinerier fra forskjellige tidsperioder.

Denne tok jeg bilde av gjennom et vindu. Den har nok vært staselig i sin tid 🙂

Her er et glimt fra da tiden nådde bilalderen 🙂

Jeg har ingen anelse om hvilken tidsperiode denne lille lastebilen er fra, men sjarmerende nostalgisk var den der den sto midt ute på et jorde helt alene 🙂

Ikke godt å si hva som har vært inne i dette vindskjeve lille huset.

Litt lenger oppe i lia lå gruveområdet.

Der var området sperret, det var for utrygt å gå mellom de falleferdige bygningene. Det koster nok ganske mye å sikre alle byggene, så her har de valgt å sperre av istedet.

Men kikke litt på avstand gikk jo veldig fint 🙂

Man kan se at de har hatt hjelpemidler etterhvert.

Her var det hektisk aktivitet i sine glansdager, i jakten på gull.

Lenger nede i dalen kikket vi på litt flere bygg.

Blant annet restene av banken.
Og selv om det kom mange lovløse og andre lykkejegere til byen, ble banken aldri ranet. Men et innbrudd i september 1916 tapte banken for store verdier.
Banken brant ned i 1932, og kun velvet med safen er igjen.

Her er safen, pent dekorert og nokså intakt 🙂

En enslig døråpning står helt for seg selv.

Rett ved fengselet, som jeg visst ikke fikk tatt bilde av, møtte vi på denne lille krabaten her. Ser du den?
Etter hva jeg har funnet ut, er det en jordrotte. Den pilte plutselig rett bak meg da vi skulle kikke på fengselet, og vipps var hele fengselet glemt 🙂

Jordrotten poserer velvillig en liten stund, mens vi knipser og lokker 🙂
Men så ble det for kjedelig, og den stakk avgårde til mer spennende destinasjoner 🙂

Mye er fortsatt å se i byen, og selv om den ikke er veldig stor, er det likevel tidkrevende i varmen.

Vi kikker inn noen flere vinduer, og her er det skolestuen som ble brukt frem til byen ble fraflyttet. Det var et stort rom med plass til mange elever. Jeg tipper alle skolens elever ble undervist i det samme rommet.

Det var også et par likhus/begravelsesbyråer i byen. Der var et salig kaos av kister og kleder og litt av hvert.

Noen hus hadde fortsatt gardiner og et lite gjerde rundt sin lille hage, så man kan lett se at folk ville gjøre hjemmene sine koselige.

Selv om vi hadde lyst å kikke litt mer, hadde vi et travelt tidsskjema foran oss, da vi hadde Bodie som en liten avstikker fra vår egentlige rute på vei inn i ørkenen og neste overnatting.
En avstikker vi ikke angrer på.

Etter det kjølige været i San Francisco var det godt å komme til litt varmere klima, og det fikk vi jo en forsmak på i 28 grader varme Bodie.

Vår neste destinasjon var 19 grader varmere 🙂 Men det kommer det mer om i neste innlegg 🙂

 

#californiastatepark #bodie #ghosttown #usa #california #gull #villevesten #gamledager #museum #reise #ferie   

TANKEFULL

Man blir litt tankefull på en dag som i dag. 22. juli.

Jeg holder på å skrive et blogginnlegg fra ferien, men så har jeg noen tanker jeg bare må få litt orden på, så da gjør jeg det først.

Jeg husker veldig godt den dagen da så utrolig mange mennesker ble rammet av en syk manns handlinger. Ja, for sånne handlinger er syke.

Jeg kjente ingen selv som ble rammet, men jeg føler med alle sammen likevel, for alle var mennesker med stor verdi og en hel fremtid foran seg. Men sånn gikk det ikke.

Så dagen i dag blir automatisk tung.

Min dag er ekstra tung fordi jeg har en del tanker jeg sysler med.

Det er jo sånn at jeg stadig leter etter gode måter å håndtere min hverdag på. Jeg har jo perioder hvor jeg forsøker ting, for å se om det kan gi meg noe mer.

Jeg sliter veldig med å klare å ta hensyn til meg selv. Det er nesten håpløst. Jeg mestrer det dårlig. Jeg kjører på, som om dette var siste dagen i mitt liv, og så blir jeg så utrolig sliten etterpå. Og likevel står jeg på. Til jeg omtrent segner om noen ganger. Men så hviler jeg jo innimellom. For der er jeg litt flink synes jeg, at jeg klarer å passe på at aktivitetene mine samsvarer med hvilen jeg trenger. Eller…..tja, av og til i alle fall 😉

Nå når jeg var 3,5 uker på ferie i USA, så skjønner sikkert alle at det ikke var hvileferie. Men likevel har jeg hatt mange dager som var viet hvile mens vi var der. Og så sliter jeg litt nå når jeg har kommet hjem, med tanker om ting vi ikke fikk gjort, fordi jeg trengte å hvile. Så har jeg en sånn ensom og tom følelse inni meg. Helt merkelig altså. Ikke noe gøy. Dette var jo helt nødvendig, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg sitter og straffer meg med sånne tanker. Jeg vet jo at jeg er syk. Jeg vet jo at jeg MÅ hvile. Og da vil enkelte ting ikke være mulig å gjennomføre, med mindre man flytter bort dit i en periode.

Vi kom hjem på tirsdag, for snart en uke siden. Og jeg kjenner det godt. Jeg hadde egentlig ikke lyst å reise hjem, og samtidig var det veldig godt å komme hjem.

Vel hjemme har jeg hvilt og vært impulsiv. Jeg har kjent på det å kunne gjøre ting som passer der og da, for min kropp og min helse. Det ble en tur på Gladmaten. Det angrer jeg ikke på. Joda, sliten ble jeg jo, men det var en fin dag i sammen med gode venner, stille og rolig, og veldig koselig 🙂 Jeg hadde ikke ventet at det skulle bli så bra 🙂 

Og i går var jeg i bursdagsfest hos en venninne.
Og i dag sliter jeg virkelig helt vanvittig. For nå er jeg helt nedkjørt. Nå har jeg faktisk brukt meg opp. Men jeg hadde det kjekt i festen da. De neste festene må jeg ta det mer med ro. For ja, det kommer flere fester. Er mange av mine venner som fyller rundt tall i år, og da blir det mer selskapelighet enn normalt.

I det siste har jeg tenkt en del på tiden fremover.
Jeg skal gjøre et par endringer på prioriteringslisten min.
Jeg er veldig sosial, synes det er kjekt å være sammen med mennesker, men det er utrolig slitsomt også. Forrige perioden var det min sosiale agenda som hadde prioritet, og det slet på, og jeg ble mye syk og kunne ikke gå så mye tur. 
Nå fremover skal tur få prioritet. Så får jeg heller trappe ned litt min sosiale agenda. Det blir noen fester fremover, med mye folk i. Og der sliter jeg veldig akkurat nå, med å mentalt forberede meg på dette. For meg vil det nok passe best med små forhold….sammenkomster med ikke fullt så mange mennesker. Eller helst bare et par stykker.
Jeg er jo redd jeg skal bli litt ensom, fordi jeg kanskje bevisst eller ubevisst tar litt avstand. Men jeg bare MÅ prøve dette også, for å se hvordan jeg vil klare meg, og hvordan dagene mine vil bli.

Jeg har jo kjæresten min, Pål. Han skal få mye av min tid ♥
Jeg har ungene mine, som jeg også må få tid med. Men disse sliter ikke like mye på som festlige sammenkomster med mange mennesker, som kanskje til og med er fremmede.

Det er en hårfin balansegang. Og noen av mine månedlige aktiviteter kommer jeg til å kutte ut. I alle fall en periode.

Og så har jeg lyst å reise litt, når muligheten byr seg. Jeg liker å se og oppleve. Det er litt av livet. Godt å komme seg utenfor sin egen hjemmesone, selv om det kan gi store smerter og sliten kropp. Så da gjenstår det å vente og se hvordan ting blir.

Ferien jeg var på, kommer aldri til å bli glemt. Det var en opplevelse fra A til Å 🙂 Absolutt verdt alle smertene og den urslitne følelsen jeg har nå. Jeg aner ikke om jeg vil klare en sånn tur en gang til, men jeg håper jo at det kan være mulig en vakker dag 🙂

Nå skal jeg ta en veldig tidlig kveld. Det MÅ jeg. Kroppen klarer knapt å holde seg oppe i sittende stilling. Og øynene er også trøtte, så kanskje det er mulig å sove denne natten? Det er i så fall veldig bra, da søvnløshet er litt mer normalt her hos meg.

Da sier jeg god natt, og håper søvnen finner alle etterhvert som kvelden siger på og natten ankommer.

 

 

 

#helse #prioriteringer #tanker    

 

 

 

TUREN TIL MAMMOTH LAKES

Fra San Francisco skulle vi videre med leiebilen, og første overnatting på veien var i fjellandsbyen Mammoth Lakes.

Vi hadde jo først vært innom Muir Woods, og kjøreturen til Mammoth Lakes tok sin tid, så vi var ikke fremme før sent på kvelden. 

Vi valgte å kjøre Yosemite nasjonalpark. Men dessverre var det solnedgang når vi nærmet oss, og så ble det jo mørkt etterpå. Men flott var det likevel. Vi kunne skimte de høye og fantastiske fjellene i kveldsmørket, men særlig gode bilder ble det jo ikke.

Vi så nok fjellene bedre enn bildet viser.

På turen kjørte vi gjennom alt fra tett skog, hyttegrender og høye fjell. Jeg skulle virkelig ønske det hadde vært dagslys, men da ville vi sikkert hatt flere stopp for å knipse bilder, og turen ville tatt lenger tid.

Det var langt mellom sivilisasjonen. Og vi måtte jo ha dostopp, så vi benyttet anledningen når vi passerte bensinstasjoner. Men på ett punkt måtte jeg veldig på do, og det var langt til neste bensinstasjon. Så da trosset jeg frykten min for bjørn og andre ville dyr som fantes der, og gikk ut i veigrøfta og gjorde mitt 🙂

Vi så veiskilt som sa at fart dreper bjørn, så det var ikke tvil om at vi kunne støte på en bjørn sånn helt plutselig.

Men ingen bjørn viste seg, hverken på kjøreturen, eller på dostoppet 🙂

Vi var også høyt til værs. 3000 meter på det høyeste. Så vi merket det godt i bilen, da ørene var fulle av dotter, og hørselen ble hul og nedsatt 🙂 

Da vi etterhvert kjørte ut av nasjonalparken, kjørte vi inn i fjellheimen ved Mammoth Lakes. Dette er et skisportsted med hoteller og mange hytter. Det var jo mørkt når vi ankom, så vi fant en ledig parkering helt oppe i skogkanten ved hotellet.

Vel inne i resepsjonen, var jo den stengt, siden det var så sent. Men vi fant en konvolutt på disken med navnet vårt på.

Mens vi åpnet den, for å finne nøkkel og romnummer, kom ei dame fra etasjen over. Hun jobbet der på hotellet, kanskje hun eide det også, det vet jeg ikke.
Men hun hørte vi kom, og ba oss være veldig forsiktige, for det var sett en bjørn i nabolaget denne kvelden. Så når vi skulle hente inn bagasjen, måtte vi være våkne, og forsiktige. Bjørnen var nok mer redd for oss, men man kan aldri vite likevel. Ting kunne fort skje.

Det var med hjertet i halsen at jeg tok med ungene ut for å hente bagasjen. Skogen var mørk, og vi kunne ikke se noe. Vi bare visste at den var der i nabolaget.
Vi fikk også beskjed om å ta inn alt av mat vi måtte ha i bilen. For bjørner og vaskebjørner ynder å lete etter mat, og kan sanse det på langt hold. Og de ville holde dyrene borte fra bebyggelsen.

Vi fikk hentet inn alt sammen, og jeg holdt pusten mens vi gjorde dette. Og da vi endelig var på rommet, kunne vi puste lettet ut 🙂

Men, det var varmt på rommet. Dette er jo et vintersportsted, så de har normalt ikke behov for kjøling. Men om sommeren blir det jo noenogtyve grader der, og da blir det varmt på rommet. 
Så vi åpnet vinduet, som hadde netting foran. Jeg studerte uteområdet grundig først. For vinduet fører ut til en terrasse. Men det så ut som det var en port der, og jeg håpet at ikke bjørnen ville våge seg nært nok. Men fakta er at jeg ikke sov særlig godt den natten, pga bjørnebekymringen og vi som sov med åpent vindu.

En annen bekymring var den tynne luften. Vi kjente at vi var på 2700 meters høyde. Amalie ble dårlig. Symptomene var like dem til høydesyke leste vi. Selv var jeg svimmel, og litt stresset. Men stresset skyldtes nok bjørnen. Svimmelheten tror jeg skyldtes høyden vi oppholdt oss i.

Vi overlevde natten 🙂 Og sto opp til et flott sted i fjellheimen 🙂

Her er det nok mye aktivitet om vinteren kan jeg tenke meg. Og videre nedover i gatene var det et koselig sentrum med butikker og spisesteder. Men vi hadde dessverre ikke tid til å utforske, for vi skulle jo videre.

Her er hotellet vi bodde på, i sveitserstil 🙂
Parkeringen til venste fant vi plass, langt opp mot skogen. Det synes ikke på bildet her.

Vi spiste en veldig enkel frokost i kjelleren på hotellet. Fikk ikke tatt bilder. Jeg var for trøtt 😉 Men det var koselig nok, selv om det ikke var spesielt næringsrikt utvalg 🙂

Her ser vi tydelig i fjellsiden hvor skitrekket går 🙂
Jeg er ikke noen skifantast, så jeg foretrekker å være der sommerstid 🙂

Så uten å få sett så mye av noen få ting vi hadde gledet oss til der, bl.a. området Mammoth Lakes, og Yosemite, la vi turen avgårde, for å ta en liten omvei til en annen park vi hadde hørt om, før neste hotellovernatting 🙂

Følg med videre i neste innlegg 🙂

 

 

#yosemite #california #mammothlakes #hotell #bjørn #fjell #skisportsted  

DE GIGANTISKE TRÆRNE I MUIR WOODS

I USA er det mange nasjonalparker. De er veldig flinke til å ta vare på sine områder som er sjeldne, utrydningstruet eller rett og slett bare vakre og spesielle.

Og mye kan betegnes som en nasjonalpark. Bl.a. Alcatraz, som jeg skrev om i et tidligere innlegg.

Denne gangen her skal jeg skrive om de flotte Redwoodtrærne i Muir Woods.

Muir Woods er en nasjonalpark like ved San Francisco, og her er det Redwood som er temaet.

Redwoodtrærne er blant de høyeste trærne i verden, opptil 112 m høye, og 7 meter i diameter. Og de blir også veldig gamle om de får stå i fred. Opptil 2000 år gamle kan enkelte trær bli, men vanlig alder er gjennomsnittlig 600 år gamle. De har overlevd fra Juratiden, og man kan i grunnen lett se for seg dinosaurene inne i skogen mellom trærne.

I skogen er det laget flere stier på forskjellig lengde hvor man kan gå tur. Og for meg, som elsker å gå tur, så var jo dette litt av et paradis. Det var ikke lov å gå utenfor stiene, for Redwoodtrærne har skjøre røtter, og det kan fort ødelegge hvis folk begynner å slite på skogsbunnen.
Vi valgte en veldig kort rute, siden vi jo bare hadde en stopp på en kjøreetappe til neste hotell 🙂

Bildene taler vel litt for seg selv 🙂

Det er langt opp….

Og stammene har grov bark.

Et skilt som forteller at vi må være forsiktige og beskytte røttene til trærne.

Stammene kan bli ganske store, og noen ganger er de hule 🙂

Et tre som har falt over ende og kappet tvers over, viser at det er en del årringer.

Her viser en treskive livsløpet, hva som skjedde i USA på de forskjellige årstallene 🙂

Man er ganske liten i den store sammenhengen 🙂

Grov bark.

Noen stammer er hule. Rart at treet trives godt likevel 🙂

Og noen stammer har en liten tunnel rett gjennom 🙂

Noen stammer gir etter, og faller over ende.

En vakker skog er det i alle fall. Og her er vi på vei inn i et område hvor vi måtte være stille. Dette for at dyrene som lever i naturen her, skal få være i fred og ikke bli redde 🙂

Skogbunnen er dekket med mye kløverblader.

Og ganske store er de også, kløverbladene 🙂

Trekronene har dette grønne utseendet 🙂

Men mest av alt var det stammene som imponerte oss 🙂

Fine stier som førte oss inn blant trærne var laget til, både for å beskytte skogbunnen, og for vår egen komfort 🙂

Hele parken fikk vi dessverre ikke sett, men vakkert var det vi så. En souvenirbutikk var det ved utgangen, og der kunne man kjøpe en del redwoodprodukter. Men vi nøyde oss med å kikke litt bare.

Så gikk ferden videre….til nye høyder, i neste innlegg 🙂 

 

 

#reise #ferie #USA #muirwoods #skog #redwood #sanfrancisco #california

UT I TRAFIKKEN, TIL GOLDEN GATE BRIDGE

Så kom dagen da vi skulle forlate San Francisco.

Ikke med fly, men med leiebil.

Og for ei som er vant til snill norsk trafikk, så var det ikke bare, bare å hive seg ut i amerikansk bytrafikk med en bil man aldri har kjørt før.

Men denne dama her er ikke redd for mye. Hun kaster seg ut i det ukjente, med ben i nesen og en mage som slår krøll på seg.

Bilen er en Chevy, eller en Chevrolet som er det korrekte navnet. Modellen heter Equinox. En god bil å kjøre, stor og trygg, og plass til all bagasjen 🙂 Og selvsagt automatgiret 🙂

Stor bil, norsk dame, amerikansk trafikk.
Litt av en kombinasjon.

Og trafikkreglene er ikke helt som hjemme. Det er enkelte forskjeller som jeg hadde lest meg frem til på forhånd.
Jeg var også forberedt på at det er noen flere filer enn hjemme. Og joda…det er 7-8 filer på det meste, enkelte partier.

Og alt det er helt flott. Helt til man ligger i en fil litt langt borte fra den man bør ligge i når man skal til høyre eller venstre. Det er da det gjelder å ha is i magen. For når jeg, som høflig norsk bilist, blinker, for å vise hvor jeg skal, og forsiktig begynner å legge meg over, da er det som om amerikanerne trår på gassen og gjør sitt ytterste for at jeg ikke skal få komme meg ut dit jeg har tenkt meg. Selv om de i utgangspunktet er langt borte. Jeg har til og med opplevd en som lå bak meg, og begynte å blinke ut samtidig med meg, presset seg opp og frem, for å komme foran meg, sånn at jeg ikke nådde å bytte felt.
Fy søren så slemme de er!
Og da var det ei norsk dame som slapp ut noen lite hyggelige gloser i denne Chevyen altså 😉

Men etterhvert, de ukene som har gått, har jeg lært meg den amerikanske trafikkmoralen ganske godt, og nå trenger de søren ikke å yppe seg 😉

Men så var det denne første kjøreturen da. Den skulle i utgangspunktet gå fra San Francisco, til neste overnattingssted oppe i fjellene. Og på veien dit, skulle vi ha en viktig stopp, nemlig Golde Gate Bridge.

Vi skulle kjøre over broen uansett, men vi hadde planlagt å stoppe før broen, på et utkikkspunkt, for å knipse litt bilder.
Men det var en av avkjørslene vi misset.
Jaja, sånn kan det gå.
Men vi visste det gikk an å kjøre ut på andre siden også, selv om det ikke ville bli like fine bilder fra den kanten.

Vi fikk likevel fine bilder, som blant annet viser at broen er sterkt trafikkert 🙂
Det går an å sykle over, det er mange som gjør det. Det går å leie sykkel. Men da anbefaler jeg å ha på godt med klær, for det var kald vind og bitende kaldt, i alle fall denne dagen. Og San Francisco har ikke det varmeste Californiaklimaet, noe vi ikke var klar over på forhånd.

Men vi kjørte jo bil, så over broen frøs vi ikke.
Det ble en del kaldere da vi skulle ut av bilen og knipse bilder. Bitende kald vind. Men vi er jo vestlendinger, og vestlendinger er vant til sånt vær 🙂

Idyllisk her på bildet, men man kan ikke se toppen av broen, fordi et tåketeppe ligger der. Og sånn er det visst ofte, har jeg forstått.

Her er et glimt av meg også gitt, med broen i bakgrunnen 🙂
Det er jo sånn man skaper beviser på at man har vært der, med å få tatt et bilde av øyeblikket 🙂

Og her et glimt av bilen, mens den enda er ren og pen, før ferden vår videre 🙂

Neste stopp på turen vår, kommer i neste innlegg. Det blir ganske grønt, for da besøker vi en av nasjonalparkene 🙂

 

 

#goldengatebridge #goldengatebroen #goldengate #ferie #biltur #trafikk #amerika #usa #california #leiebil #chevrolet 

SJØMANNSKIRKEN OG BURSDAGSFEIRING I SAN FRANCISCO

Jeg har aldri vært i en sjømannskirke før. Da jeg giftet meg, var det i utlandet, men i ambassaden.

Når jeg planla turen til San Francisco, besluttet jeg at jeg hadde lyst å besøke sjømannskirken der. Jeg hadde hørt om den, at den var fin å besøke.

Den 26. juni gjorde vi det. Denne dagen fylte Daniel 22 år, og vi skulle først besøke kirken, og deretter skulle vi ut og feire litt 🙂

Vi tok først undergrunn og trikk til Fishermans Warf, og derfra gikk vi videre til fots. Og til fots gikk det oppover. Været var flott, men med mye vind og litt kjølig.
Her på bildet sees sjømannskirken. Det norske flagget er skjult bak treet, men ellers ser vi det svenske, danske og amerikanske flagget.

Inngangen var også koselig…og skiltet og flagget fortalte at vi var på riktig sted 🙂

Innenfor døren oppe i andre etasje var et oppholdsrom med flere sittegrupper. Men jeg lot meg fengsle av denne fine veggen med glassmalerier i den ene enden av rommet.

Inne i kirka møtte vi to hyggelige damer, og vi fikk servert vafler og vann. Kaffe eller te kunne vi også få, men vi takket nei til det.

Her er bordet vi kunne forsyne oss fra, riktignok før vaflene var ferdig stekt. Ved siden av, er det en kiosk, hvor man kunne få kjøpt norske varer, som Solo, kvikklunsj og sånne ting 🙂

Jeg kjøpte ikke noe, men valgte å betale for vaflene (det var frivillig).

Etterpå gikk vi ut på terrassen. Og derfra var det god utsikt.

Må være fint å komme hit ofte og beundre utsikten 🙂

Etterpå gikk vi nedover igjen mot Fishermans Warf. Der skulle vi kjøpe noe søtt å ha med for å feire bursdagen 🙂

Planen var nå å gå til Alamo Square og parken der. På veien måtte vi ta litt buss, og gå litt hit og dit. Og da gikk vi forbi rådhuset i San Francisco.

Etter siste bussen var det et lite stykke og gå, og vi beveger oss mot den victorianske delen av byen 🙂

Fint strøk å rusle i 🙂

Til slutt var vi fremme ved målet: Painted Ladies.

Det er disse victorianske husene som ligger i en rekke vegg i vegg som kalles for Painted Ladies. De var visst de eneste victorianske husene som overlevde det kraftige jordskjelvet i 1906.
Å være her i parken, og se dette gamle, mot det nye i bakgrunnen, setter ting litt i perspektiv.

Vårt motiv for turen hit var for å feire Daniels 22-årsdag. Og det var fine omgivelser til en rolig og koselig feiring. Vi hadde kjøpt doughnuts fra Krispy Kreme, og de var lagt fint i en eske som vi forsiktig bar med oss gjennom halve San Francisco.

Vi fant et bord med benk rett i nærheten, og hadde vakker utsikt mens vi spiste doughnuts og feiret bursdag 🙂

Her er jeg med en bolle fylt med krem og dekket med deilig sjokolade 🙂

San Francisco Skyline.

Et siste farvel med Painted Ladies før vi rusler avgårde med masse godt i magen, for å se på neste bydel, Chinatown.

Porten inn til Chinatown.

Chinatown i San Francisco er den eldste Chinatown i Nord-Amerika. Den er også et av de største kinesiske samfunn utenfor Asia. Og det sier ikke så rent lite 🙂

Chinatown er en fargerik bydel, på mange måter. De dekorerer med sine lamper og har butikker med all slags varer, alt fra teer av forskjellige slag, til souvenirer man ikke visste fantes 🙂 Og restaurantene lå på rekke og rad 🙂

Her er nok stor konkurranse, og det virket fredelig nok. Vi gikk ikke innom noen plass, da vi bare var på gjennomfart 🙂

Fargerike bygninger 🙂

Det var et eventyr å gå gjennom Chinatown, og vi vurderte å spise middag her.

Men så endte vi plutselig opp i Little Italy, og da ble vi å spise der. Og da ble det pasta med laks for meg 🙂

Og dette var en koselig dag for oss alle tre. Rolig trasking, null stress, og masse kos 🙂

 

Hva liker du å gjøre når du er på storbyferie?

 

 

#storbyferie #sanfrancisco #chinatown #paintedladies #doughnuts #bursdag #sjømannskirken #kirke 

LOMBARD STREET OG DEN GAMLE TRIKKEN I SAN FRANCISCO

Det er mange severdigheter i San Francisco, og vi måtte jo så klart nå over noen av dem.

En av attraksjonene er Lombard Street. Det må jo være verdens mest svingete gate, eller noe sånt. Å kjøre i denne gaten er en severdighet i seg selv. Og nettopp mange gjør det.

Vi var til fots, og beskuet alle som kjørte, pluss gaten i seg selv 🙂

Gateskiltet viser tydelig når vi har kommet frem til målet vårt.

Og her var det kaos, mildt sagt.
Trafikken ser ordentlig og redelig ut. Selv om de fleste som kommer i bilene her ikke har annet ærend enn at de skal kjøre i akkurat denne svingete bakken.
Men alle menneskene som vi befant oss midt iblandt, de var kaoset. For her er det ikke snakk om å stå på fortauet å knipse bilder nei…en hel horde med mennesker midt ute i gaten for å ta bilde av akkurat denne svingete bakken. Jeg var ikke noe unntak jeg da, men jeg holdt meg så nært fortauet som jeg klarte 😉

På hver side av bakken, langs husrekken, går det en trapp rett opp. Så i stedet for å kjøre, gikk vi langsmed, og stoppet flere steder for å knipse litt.
Her på bildet ser du noen som syntes det var greit å ha litt oversikt gjennom takluken 😉

Her er vi snart oppe, og vi kan tydelig se bilene som kjører ned den buktende veien 🙂

Øverst er det fin utsikt. 

Det spennende med San Francisco er jo alle bakkene og utsiktpunktene. Og fra toppen av Lombard Street var det god utsikt.

På vår vei opp mot Lombard Street var det artig å se alle bakkene nedover…og i hvert kryss er det nesten som en avsats til neste bakke. Kommer man til en sånn avsats med bilen, er det ikke alltid du ser over humpen nedover den neste bakken før fronten endelig vipper nedover igjen 🙂

Det sees tydelig her med den gamle trikken….avsatsen…kommer man her med bil, aner man ikke hva som befinner seg utfor “stupet” 😉
Og når man snakker om stupet, så ser det ut som risikosport å ta den gamle trikken, siden den ofte er så full, at folk klamrer seg fast på siden.

 Og det endte vi også med å gjøre da vi ville ta trikken ned etter å ha beskuet Lombard Street. Så her klarte jeg, med livet som innsats, å ta en selfie av meg og Amalie som klamrer oss fast i en stang på trikken, som kjørte nedover bakkene, midt mellom trafikkanter av alle slag 🙂 En spennende og nervepirrende opplevelse. Jeg kunne ikke gjort dette på en dårlig dag, det kan jeg si med en gang 🙂

Så om du noen gang er i San Francisco, og har lyst på litt spenning i hverdagen, så er det bare å ta en overfull gammel trikk i nedoverbakke….da har du fått dosen for en stund 😉 En artig opplevelse 😀

 

#sanfrancisco #reise #ferie #opplevelser #lombardstreet #gamletrikken #usa #california #storbyferie

 

FENGSELSLIVET PÅ ALCATRAZ

I forrige innlegg viste jeg frem den frodige og vakre siden av fengselsøya Alcatraz. Der var anlagt hager, og i sine fordums dager ble det holdt hageparty, teparty osv der, så klart arrangert av den kvinnelige delen av befolkningen. Disse var det ikke så mange av. Men de som var, sørget for å gjøre hjemmet sitt vakkert.

De innsatte derimot, de hadde helt andre kår. Det var ikke så mye de kunne gjøre for å skape trivsel for seg selv. Det var vel heller ikke meningen at de skulle trives. Dette skulle jo være en straff. Og for de fleste innsatte, var straffen livsvarig.

Alcatraz var opprinnelig et fort. Det ble bygget rundt 1850. På den tiden da California var nokså ny som amerikansk stat. Fortet fungerte også som militært fengsel fra ca. 1859. Det ble brukt som militært fengsel i mange år. Og i 1934 ble det åpnet som føderalt fengsel. Det var rømningssikkert, og 1545 fanger sonte straffen sin der i løpet av de årene fengselet var i bruk.

Cellene var svært enkle til å begynne med. Liten plass, og dårlig med møbler.

Ikke mye å rope hurra for dette her. Alle hadde jo egen do, men likevel ikke noe privatliv.

Det var 3 etasjer med knøttsmå celler.

Her er klesrommet. Her fikk de rent tøy og sengetøy.

Dusjene var heller ikke private. Her ble det dusjet på samlebånd. Ikke noen “kjære mor” her nei.

Etterhvert fikk fangene litt mer “komfort”.

Men det var fortsatt 3 etasjer, med gitterdører.

På vår tur gjennom fengselsbygget hadde vi en audio-tur. Dvs, øretelefoner med guiding gjennom alle delene av fengselet. Dette var en veldig bra tur, iscenesatt med litt bakgrunnslyd, sånn at vi nesten følte vi var der da det skjedde. Det var flere tidligere fanger som pratet og fortalte hvordan ting hadde vært. Det ble ganske livaktig bare av å vite det. På bildet her er 4 av de tidligere innsatte som guidet oss på vår tur rundt i fengselet.

Her er de mest kjente fangene som ble fengslet på Alcatraz. For meg er nok han helt til venstre mest kjent, Scarface, ala Al Capone. Mafiabossen fra Chicago.

Al Capone satt fengslet i 4 år på Alcatraz. Han var kjent som en godlynt og veloppdragen fange. Men oppholdet på Alcatraz gjorde ham dypt deprimert.

Det var et stort bibliotek også på Alcatraz, til glede for de fleste innsatte. Mange tok også utdannelse mens de satt inne. Så godt som det lot seg gjøre da. De kunne ta brevkurs. Og bøkene var nok en god flukt fra deres egen virkelighet.

Det har vært 14 fluktforsøk på Alcatraz. Og en gang ble det et skikkelig opprør som følge av et fluktforsøk.

Denne nøkkelen som henger så fristende til, var målet for dem som ville flykte. De tenkte at hvis de fikk tak i nøkkelen, ville friheten være et faktum. Døren var jo like nedenfor.

Men nøkkelen var også sånn at man måtte vite hvordan man skulle bruke den, så det var ikke så enkelt.

I opprøret som fulgte, ble flere fangevoktere tatt og plassert i en celle. Denne ene som det er bilde av her, gjorde sitt ytterste for å gjemme nøkkelen, og ble hardt skadet. Det fikk ingen lykkelig ende, da han døde av skadene.

Tenk når et helt bygg med så mange celler i flere etasjer gjør opprør. Det må fortone seg som et mareritt, for alle.

Det endte da ikke som fangene ønsket. De klarte ikke å komme seg ut, og mange ble skadet.
Jeg klarer ikke akkurat nå å huske hvor mange dødsfall det ble utav dette opprøret, men har kjøpt en bok som forteller om alle fluktforsøkene.

Ettersom årene gikk, fikk de innsatte flere og flere “privilegier”. Dvs, de fikk utøve noen hobbyer, og ha flere personlige ting i cellene. Mange begynte å male, og noen ble også veldig dyktige til dette. De så gjerne bilder i ei bok, og malte egne bilder ut i fra det de så.

De heldige som fikk besøk, fikk prate med sine besøkende gjennom denne lille gluggen her. Mange fikk så og si aldri besøk.

Her er uniformen til fangevokterne.

Her er ett av kontorene/avhørsrommene.

Et annet fluktforsøk, som var meget godt planlagt, ble utført av 3 menn. Brødre. De hadde forberedt seg i et år. De brukte en skje til å grave seg ut av cellen. De kom da inn i en sjakt hvor vann og kloakk gikk, og derfra klatret de opp en gang midt om natten mens alle lå og sov.

De hadde laget dukkehoder som de la på puta, sånn at det så ut som de lå og sov som vanlig.

Ganske livaktig, ikke sant? De var dyktige og planla godt disse brødrene.

De hadde laget seg flåter av regntøy, og da de kom seg ut i frihet, satte de til sjøs.
Ingen har noen gang sett dem etter dette. Det antas at de druknet. Det er kaldt i sjøen i San Francisco, og ofte mye vind.

Og her er de 3 brødrene.
Da jeg hørte denne historien fortalt, tenkte jeg mitt om hva som har forårsaket at 3 brødre satt fengslet i samme strenge fengsel sammen? De fikk i alle fall holde sammen som familie 🙂

Her er alle som har forsøkt å flykte fra Alcatraz. De har fått en egen bok. Jeg kjøpte en bok selv. Det var mange slags bøker man kunne kjøpe, men dette virket til å være den som iteresserte meg mest. Der kan man se litt av hvilken kreativitet som kan komme frem i et menneske når desperasjonen er størst 🙂


Maten som ble servert på Alcatraz hadde godt rykte på seg. De innsatte mente den var den beste i fengselssystemet i USA.

De kunne forsyne seg med så mye mat de ville til hvert måltid, og de måtte spise opp alt sammen. Det var regelen.

I knivskapet på kjøkkenet er knivene målt nøye opp og malt på innsiden. Om en kniv manglet etter kjøkkentjenesten, ble det satt i gang full ransaking og leting. Da visste man at fengselet plutselig var en veldig farlig plass å oppholde seg.

Her er menyen den siste hele dagen fengselet var i drift.

Luftegården kan jeg faktisk huske igjen fra noen filmer jeg har sett. En stor gård med høye murer rundt, og plass til ballspill for dem som ønsket det.

Her er litt av aktivitetene som var lovlige innenfor murene.

Det var høye tårn på mange kanter for å holde oversikten over at alt gikk lovlig for seg.

Dette her er likhuset.
Det var visst ikke så mange som havnet her, de som døde ble oftest sendt til San Francisco med det samme.

Før vi forlot Alcatraz måtte jeg også prøve å være inni en celle. Og det var ikke noen lystig opplevelse. Det må ha vært ganske så trassig liv å bo der altså.

Alcatraz ble stengt 2. mars 1963. Da ble det for dyrt å vedlikeholde og få en standard etter den nye reformen.

Inne på land står en modell av Alcatraz. Bygningen nede ved havna var leiligheter for de ansatte. Og på toppen troner fengselet, og direktørens hus.

Etter at Alcatraz ble stengt, inntok indianere øya, og forlangte å få den som sitt territorium og landemerke. I flere omganger forsøkte de på dette, og på det lengste okkuperte de øya i 19 måneder.
Øya er nå en av nasjonalparkene i USA, og kan besøkes av alle som er interessert i natur og historie, ved å kjøpe billett og ankomme med båten.

Dette var en fantastisk opplevelse, å få høre historiene, fortalt av fanger og ansatte, og beboere på øya. Det ga et litt nytt perspektiv på ting, og jeg føler meg litt rikere i kunnskapen om dette.

Jeg håper jeg fikk fortalt det i korte, og forståelige trekk, sånn som jeg selv oppfattet det.

Kan absolutt anbefale et besøk hit.

 

#alcatraz #historie #fengsel #omvisning #opplevelse 

 

   

 

 

 

ALCATRAZ – VAKKER OG BRUTAL

Et av mine største ønsker å gjøre i San Francisco var å besøke beryktede Alcatraz. Fra tidlig ungdom har stedet fengslet meg, om ikke bokstavelig, så i alle fall i fantasi og tanker. Jeg har lest krimhistorier og sett filmer om Alcatraz og dem som bodde der, og det har festet seg.

Så når muligheten bød seg, til å besøke et beryktet fengsel i USA, selv om det er aldri så nedlagt, så måtte jeg jo ta den muligheten.

Jeg må innrømme at jeg ble ganske overrasket over øya. Faktisk en vakker øy, med mye fin fauna og et rikt fugleliv, og også vakre hager. Dette hadde jeg ikke sett for meg. Jeg så for meg noe rått og brutalt, masse betong og metall, og isolert og øde.

Jeg tok feil. Jeg så ikke for meg at noen kanskje bodde der, utenfor fengselsmurene også. Men det gjorde faktisk det.

I dette innlegget skal jeg vise frem alt det vakre, og i neste innlegg kommer det brutale 🙂

Jeg hadde vært forberedt, og kjøpte billetter hjemmefra. Ryktene sa at turene til Alcatraz fort ble utsolgt, og at å komme dit på drop in ikke gikk an. Her er båten som skulle ta oss den 12 minutter lange turen ut til øya.

Ved første øyekast ser det nesten ut som hoteller som ligger på øya. Men sånn er det ikke. Det ville vært et pent sted for et hotell da 🙂
Bygget som troner på toppen er fengselet.

Øya Alcatraz er en av Amerikas Nasjonalparker. Og en park ranger fortalte oss litt om akkurat dette, og at det ikke er lov til å ta med seg noe, eller forsøple. At alt blir tatt vare på, og skal vernes for ettertiden.
Og mens dette ble fortalt, sto jeg og tenkte på at det neppe kunne være så interessant å ta med seg en stein eller noe grus. Lite visste vel jeg om hva som ventet meg 😉

Vi startet ferden vår på øya, med å gå gjennom en port/undergang. 

Og vel gjennom porten ble vi ønsket velkommen av en av øyas mange måker.

Veien opp mot fengselet var fin, vi gikk forbi noen hvitmalte hus, og blomster vokste ut fra muren.

Kikker man videre oppover muren over porten/tunnelen, så ligger fengselet rett ovenfor.

Noen hadde laget en snarvei opp også 😉

På veien opp valgte vi å gå gjennom rosehagen. Ja, for det var faktisk en rosehage der på øya. Mange fine blomster og vekster, og ikke bare roser.

Vakkert, med utsikt og det hele 🙂

Golden Gate bridge i bakgrunnen.

Her er jeg sammen med ungene, med San Francisco Skyline i bakgrunnen.

Fengselet i bakgrunnen.

Det er hekketid på øya, og vi var så heldige å få se en lykkelig liten familie 🙂

Her er ruinene etter fengselsdirektørens hus. Her bodde han sammen med sin kone og barn. Rett utenfor fengselet.

Dette var alle bildene fra det vakre på Alcatraz, helt annerledes enn det dystre jeg ventet meg. Og en glede å ha opplevd denne nasjonalparken 🙂 Og om du noen gang er i området, så anbefaler jeg en tur til Alcatraz. Men husk å bestille før du reiser hjemmefra, fordi det blir fort utsolgt.

Hva synes du, har Alcatraz noe vakkert over seg, til tross for sitt rykte?

 

 

#alcatraz #sanfrancisco #california #nasjonalpark #reise #ferie 

FØRSTE GLIMT AV SAN FRANCISCO

Med jetlag og det hele, fikk vi likevel en fin start på vårt San Francisco opphold.

Eneste minuset var at temperaturen var forbausende kjølig. Etterhvert opplevde vi at det var kaldere enn hjemme. Og vi var ikke helt kledd for forholdene. Men det gikk bra, vi er jo vant til kjølig vær.

Hotellet vår, som vi ikke har bilde av, lå rett overfor AT & T baseball stadium. Det var kamp der to ganger mens vi bodde i området. Og den ene kampen var TV-sendt. Så vi så en liten grønn flik gjennom et vindu, og resten så vi på TV 🙂 Vi snakket om at vi skulle gå på en kamp, men det var så mye annet også å oppleve i byen, at vi droppet å gå på kamp.

Da vi skulle komme oss litt rundt for å ta byen i øyesyn, dumpet vi rett oppi Pride. Det var en diger parade, som ikke hadde noen ende lot det til.

San Francisco brannvesen stilte også opp i Pride paraden med flere biler.

Kjærligheten vinner ♥
Sånn er det bare!

Og mens paraden gikk, kikket vi oss litt rundt der vi var også.

Paraden var uendelig, så etter en stund beveget vi oss bort derfra.

Vi gikk mot Port of San Francisco, for der var det buss/trikk stopp.

Og ferden gikk da videre mot Pier 39, for der skulle vi se alle sjøløvene.

Men…. Sjøløvene var dratt på ferie og barselpermisjon. Det var to sjøløver igjen, som lå og dovnet seg på flytebryggene ved piren. Her er den ene, som lå nærmest.

Og det er en av tingene jeg hadde gledet meg til, å se alle sjøløvene. Men men, det får bli til en annen gang. De forventes tilbake i månedsskiftet juli/august. Og da er jo vi hjemme i gamlelandet igjen.

Pier 39 hadde mer enn sjøløver å by på. Det var en underholdningsarena med mye forskjellig av butikker, restauranter og karuseller.

Selv lot jeg meg friste i denne butikken som hadde masse, masse godteri. Jeg måtte jo så klart har litt hotellgodt 😀 Her var det karameller i utallige farger og smaker, og det ble plukket en liten pose med det. Og nå, en uke senere, er jeg i ferd med å spise de siste karamellene i posen 🙂

Men vi kunne ikke bare livnære oss på krameller, så til lunsj denne dagen kjøpte vi noe annet godt, nemlig noe som kalles Acai. Det er en smoothie, toppet med fruktsalat. Det er som kjent ikke så små porsjoner i dette landet, så jeg ble mer enn god og mett av denne porsjonen 🙂

I tillegg fikk jeg en smoothie på kjøpet, fordi de hadde litt overskudd. Så en ting kan jeg i alle fall si, vi skal ikke sulte i Amerika 😉

Det tar på med storbyferie for meg med ME, så da er sånn tourbusser genialt for meg. Da får jeg sett mye, på kort tid, og uten å forbruke så mye energi.

Det er ikke billig, men en god investering likevel 🙂

Vi satt øverst, for å få max oversikt. Det var en kald fornøyelse enkelte steder. Men vi fikk med oss det meste de to timene turen varte 🙂

Vi så alt fra høye kantete og spisse bygninger….

….. til mer myke og nostalgiske bygninger. Alt blandet i en skjønn harmoni.

Fascinerende å kjøre mellom enorme høyhus på alle kanter 🙂

Mens jeg satt her, fremst i bussen, tenkte jeg på den dagen vi skulle hente leiebilen, og jeg selv måtte våge meg ut som bilist i denne trafikken. Hadde litt klump i magen ved den tanken, men likevel, man kommer ikke langt hvis man ikke våger å utfordre seg selv litt.

ll

Da vi satte føttene ned på landjorda igjen, fikk jeg tatt noen bilder fra havna. Og her viser bildet øya Alcatraz, med det beryktede fengselet som de fleste sikkert har hørt om.
Det skal jeg skrive mer om i et annet innlegg 🙂

Alle kjekke dager har en ende, så også denne.
Og litt mat må vi jo ha, før vi går til ro.

Det ble ekte amerikansk mat, med burgers og det hele 😀

Så var vi ferdige med en flott dag i vakre San Francisco. En dyr by, må jeg si, men veldig mye kjekt å se.
Heldigvis er det flere dager i byen, til å få sett seg ordentlig omkring 🙂

 

 

#reise #sanfrancisco #usa #ferie #opplevelser #glede