KORT PÅ VILLE VEIER

For noen uker siden var jeg og kjæresten innom en butikk for å gjøre noen ærender.
Dette er en butikk jeg liker å gå å kikke i, og å handle litt i av og til. Ofte er det noe jeg trenger der, småting til hjemmet, til fritiden, til barna, ja, de har i grunnen ganske mye kjekt og forskjellig 😀

Vi gikk gjennom butikken for å finne de tingene vi skulle ha, og stilte oss til slutt i kassakøen, som ikke var av det korteste slaget.

Da det ble tur for de som sto foran oss i køen, handlet det om retur. Altså, de skulle levere noe tilbake, og få pengene igjen.

Neida, jeg er ikke sånn som tyvlytter. Men det er liksom ikke mulig alltid, å unngå å få med seg hva som skjer.

Det ble litt prating mellom ekspeditør og kunde, og til slutt kom de til en løsning. Dette her var en eldre mann, og det hele gikk veldig fint for seg.

Ekspeditøren sier han kan overføre pengene tilbake til kortet, hvorpå den eldre mannen litt betuttet famler litt, før han plutselig kommer på at det er kona som må trå til nå. Han får henne bort til kassen, mens han trekker seg tilbake og sier at det er kona som har kortet. “Det kortet har jeg ikke sett selv siden 1982” sier mannen til ekspeditøren og alle oss i køen, og smiler fra øre til øre.

Jeg smiler og ler den dag i dag når jeg tenker på denne episoden. Den vitnet så tydelig om kjærlighet og omtanke, og stor glede over tingenes tilstand ♥ Sjelden har jeg sett en så fornøyd mann og kone ♥

Det var garantert full tillit mellom disse to 🙂
Veldig godt å se ♥
Kortet på ville veier hadde det nok trygt og godt i konas veske 🙂 

 

#bankkort #veske #oppbevaring #ektepar #kjærlighet #tillit

NÅR MAN IKKE HUSKER FRA MORGEN TIL MIDDAG

I går da jeg sto opp, følte jeg meg for en gangs skyld bittelitt uthvilt.
Men det varte ikke lenge.

I dag når jeg sto opp, følte jeg meg helt på felgen.
Det er helt normalt.


Jeg sto opp som vanlig. Bruker flere timer på å våkne.

Rundt lunsjtid konkluderte jeg med at dagen i dag er en smule avskrevet. Alt for sliten og vond til å orke noe som helst. Det eneste jeg skulle, var å ta imot en reparatør som skulle fikse en lampe i kjøkkenventilatoren min. Den nye fine…..

Ellers skulle jeg ingenting. Bare rydde litt, lete etter noen papirer, og fortsette med en massiv opprydningsaksjon jeg startet på for et par måneder siden. Papirer og masse rot som jeg bare har samlet i store hauger.
Jeg har fylt opp papirdunken omtrent 3 ganger på denne tiden. Utrolig herlig å få ryddet litt.

Men ja, altså rundt lunsjtid, så besluttet jeg at jeg slett ikke orket å sminke meg i dag. Heller bruke den bittelille energien jeg fikk utdelt i dag til andre ting.

Som sagt så gjort.

Og reparatøren kom, fikset lampa. Noen papirer fikk jeg sortert og ryddet i, strikket litt har jeg gjort.

Og så gikk jeg på badet for å utføre et av dagens flere nødvendige ærender.
Jeg kikket meg i speilet.
Næmen……?

Jeg hadde visst sminket meg!
Når skjedde det?

Jeg klarer ikke å huske det.
Jeg har antakelig gjort det på et tidspunkt i morges i ren refleks. Uten å tenke noe mer over det.
Men håret hadde jeg glemt. Det er fortsatt, i skrivende stund, like bustete 😀

Og når sant skal sies….
Den hukommelsen min er ikke verdt mange ørene for tiden. Jeg klarer tydeligvis ikke å huske fra morgen til middag.
Alt jeg trenger å huske, må jeg skrive ned. Men det hender jo at jeg glemmer å skrive det ned også. Og da er gode råd dyre.

Her om dagen hadde jeg en avtale om å hente datteren min på skolen.
Heldigvis skrev jeg det ned i kalenderen på mobilen, med god tids påminnelse.
For jeg var ute på handel, og skaffet noen av de siste julegavene på lista mi. Og jeg hadde ingen tanke om at jeg skulle hente veslejenta mi på skolen. Jeg var jo ikke engang i kommunen vår, hvor skolen ligger.

Og plutselig, der jeg kaver meg avgårde, tungt nedlastet i gaver og andre ting jeg skulle handle, plinger en alarm på mobilen. Forundret kikker jeg på den, for jeg lurer på hva slags alarm det kunne være?

Ojsann…..!

Jeg kalkulerte med at jeg hadde tid nok til det siste ærendet mitt, før jeg hastet mot bilen, og faktisk klarte å stue alt sammen inn i bagasjerommet, til tross for størrelsene på enkelte av eskene. For jeg skulle jo hente datteren min, og hun skulle jo ikke se hva jeg hadde handlet 😉

Så la jeg avgårde på hjemveien. Ca. 20 minutters kjøretur. Jeg fant ut at jeg hadde tid til å kjøre hjem med gavene, og gjemme dem. Og så kjørte jeg opp til skolen, og var der ganske så presis 🙂

Det lærte meg at jeg må bli enda mer bevisst på å skrive ned alt. For det hadde ikke vært gøy å få en telefon fra henne, hvor hun lurte på hvor jeg ble av?

I det siste har jeg også fått påminnelser fra NAV når jeg glemmer å sende meldekort. Og DET er jeg vanvittig takknemlig for. Heia NAV, for en gangs skyld 😀 Det skulle virkelig ha skjedd for enormt lenge siden. Men men. De pengene er for evig tapt.

Til tross for en sykt dårlig hukommelse, en dødssliten kropp, og mye vondter, så ler og smiler jeg likevel, for det meste. Det nytter jo ikke å sette seg ned og furte. Det vil jo ikke hjelpe noen ting. Men av og til klarer jeg likevel ikke å la være å deppe litt. Og nå på denne årstiden er alt ekstra ille. Det gjentar seg hvert år. Dessverre.

Men…snart er det jul, og det er en gledelig tid. Og etter jul går vi jo mot lysere tider. Og jeg kan nesten ikke vente.

Men til da, så er det bare å brette opp ermene og gjøre det beste ut av situasjonen.

Og, mens jeg snakker om hukommelse….jeg har ikke glemt premien jeg har lovet å sende til vinneren av fotokonkurransen. Er bare litt treg, for det er så enormt mye annet også jeg må gape over. Men, den kommer, den kommer….snart 😀

Ha en fin ettermiddag og kveld ♥ 

 

#hukommelse #gjøremål #helse #sykdom #ME #hverdag

PÅ TOPPTUR OVER TÅKETEPPET

For tiden prioriterer jeg å gå tur. Hver dag helst. Mye annet blir skrinlagt da, men det gjør godt å gå tur, selv om turen som regel ikke er så lang.

I dag fikk jeg gå tur med Pål 🙂 Det er sååååå mye kjekkere å gå tur når man ikke er alene. Og med Pål er det alltid en ekstra glede ♥

Men himmel så tungt det var likevel.

Jeg sliter veldig for tiden.
Veldig!

Og turen i dag beviste det.
På “gode” dager spretter jeg avgårde oppover og nedover. Og selv om jeg er utmattet, så er jeg ikke så anpusten.
Men i dag skulle man trodd at jeg ikke hadde gått mer enn et par meter de siste 5 årene. Jeg pustet og peste som en annen hvalross, og måtte ha ganske mange pauser underveis.
Med andre ord,  dag har jeg en skikkelig dårlig dag. Og det gjenspeiles i andre ting også denne dagen.
Men det skal jeg ikke komme inn på her 😉

Her har jeg lyst å dele turen med dere.

I flere dager har vi nå bodd inne i en bomullsdott. Eller tåkedott for å være mer eksakt.
Det er egentlig nokså sjelden, for tåken som av og til er om morgenen, blåser som regel bort. Men disse dagene her bør man helst kjøre med tåkelys selv midt i byen.
Og det å bo oppe i fjellsiden, og knapt nok kunne se naboens hus er en merkelig følelse.
Fra mitt stuevindu har jeg god utsikt mot ungdomsskolen på andre siden av “dalen”. Men den har jeg ikke sett på en stund. Fikk et bittelite glimt et øyeblikk i dag, men det var alt.

Og selv om tåken har lagt seg, hindrer det ikke turgleden. Og turen til Ulvanuten som jeg pleier å gå, den kan jeg i blinde.

Vi hadde ikke gått mange skrittene oppover fra hjemmet mitt, før vi plutselig så over tåketeppet. Et par fjelltopper kunne vi skimte i horisonten. Og midt inni tåken her, bor det veldig mange mennesker.

Litt lenger opp kom vi inn i skogen. Det er ikke så stor skog, men likevel skog. Og mellom trærne skimter vi solen som titter frem over tåketeppet 🙂

Oppe på Ulvanuten var det et vakkert skue. Det ser ut som det er et bomullshav vi skuer utover.
Fjelltoppen vi ser er Vedafjell. Det ser jeg vanligvis fra stua, men de siste to dagene har det vært helt borte. For jeg bor jo midt inni tåkehavet 🙂
Jeg er så glad vi gikk denne turen, for det var eneste solglimtet denne dagen. Og som dere ser, det er ikke en sky på himmelen, bortsett fra den krøllete skyen like ved sola. Hovedskyen har lagt seg på bakken. Og i soloppgangen blir fargene så myke og vakre ♥

Vi er nå like blide uansett jeg og Pål. For vi er jo sammen. Og solen skinner på oss ♥

Utsikten mot Sandnes var litt bedre. Der var det litt opplett, tåka var ikke fullt så tett.

På veien nedover igjen, fikk Pål knipset litt bilder han og. Hans favorittmotiv later til å være meg 😉 Og her er jeg i full fotoaction 😀

Og at jeg aldri tenker over det liksom, at han knipser meg når jeg ikke følger med 😉 Men jeg oppdager det jo likevel 😉

 

O

Som her, hvor jeg mistenker noe……

  

   ….og da kan jeg smile, når jeg ser hva som er på gang 😉

På veien nedover kommer vi nærmere og nærmere tåkehavet, og det er et magisk skue.

Men vi kjenner det når vi går inn i det, at det er rått og kaldt der. Og ikke så mye å fotografere, for sikten er ikke akkurat spektakulær inni den skyen 😉

En fin tur var det likevel, og selv om jeg slet fælt, så var det kos å være med kjæresten ♥

 

#turglede #tur #topptur #tåke #tåkehav #tåketeppe #tåkesky #kjærester  

 

LUESTRIKK

Nå for tiden går strikkepinnene varme her hos meg. Jeg har mange prosjekter jeg holder på med, på en gang. Både gensere og mindre plagg som luer og skjerf.

Det har blitt noen luer, og jeg er i full gang med flere. Jeg bruker opp restegarn som ikke er nok til andre og større ting. Og det blir det fin småstrikk av 🙂

Luene strikkes mest som gaver akkurat nå, og et par luer har også blitt strikket på bestilling. Og selvsagt har jeg jo lyst på lue selv også, så da blir det jo det jo litt egostrikk også.

Disse luene her er bestillingsstrikk. Det er ikke restegarn. 
Den lilla har sikkert noen av dere sett hos Elevele.blogg.no 🙂 Hun bestilte en lue etter å ha sett et innlegg jeg la ut på Facebook 🙂
Og luer er så kjekt å strikke, så da kastet jeg meg over oppgaven øyeblikkelig 🙂

Jeg har strikket lue til meg selv også 🙂 En oppskrift jeg fikk gratis i en nyhetsmail fra en bokklubb 🙂 Og jeg hadde garn som passet til, så da ble det ny lue på meg.
Skjerfet jeg har på meg her er også strikket av restegarn. Et svært klumpete garn, slett ikke lett å strikke med. Men skjerfet ble utrolig behagelig å ha på 😀

Enda mer restegarn har fått ben å gå på, og akkurat nå er det tweed strikk som er på pinnene. Det er et garn jeg har hatt liggende i 20 år. Like fint og like godt 🙂 Og akkurat nok til en lue 🙂

Jeg holder på med større prosjekter også. Men strikker luer innimellom, for variasjon, pluss at småting er lettere å dra med seg rundt, enn sånne store nestenferdige gensere 😀

Jeg slapper veldig av når jeg strikker. Og akkurat nå om dagen har jeg virkelig strikkedilla også. En periode slet jeg med betennelse i hendene, men det gjorde likevel ikke vondt å strikke. Og betennelsen gikk faktisk over etter en tid, til tross for massiv strikking. Så kanskje det bare var sunt å strikke en del? 😀 Betennelsen var nok av sorten som bare dukker opp helt ut av ingenting. Jeg har mange av dem dessverre.

Nå skal jeg ut på tur, og da har jeg med meg tweedlua i veska. Man vet jo aldri hvor man kan få anledning til å strikke litt 🙂

 

Ha en strålende dag ♥

 

#strikkedilla #luestrikk #strikkeglede #garnglede #strikkeprosjekter