For tiden prioriterer jeg å gå tur. Hver dag helst. Mye annet blir skrinlagt da, men det gjør godt å gå tur, selv om turen som regel ikke er så lang.

I dag fikk jeg gå tur med Pål 🙂 Det er sååååå mye kjekkere å gå tur når man ikke er alene. Og med Pål er det alltid en ekstra glede ♥

Men himmel så tungt det var likevel.

Jeg sliter veldig for tiden.
Veldig!

Og turen i dag beviste det.
På “gode” dager spretter jeg avgårde oppover og nedover. Og selv om jeg er utmattet, så er jeg ikke så anpusten.
Men i dag skulle man trodd at jeg ikke hadde gått mer enn et par meter de siste 5 årene. Jeg pustet og peste som en annen hvalross, og måtte ha ganske mange pauser underveis.
Med andre ord,  dag har jeg en skikkelig dårlig dag. Og det gjenspeiles i andre ting også denne dagen.
Men det skal jeg ikke komme inn på her 😉

Her har jeg lyst å dele turen med dere.

I flere dager har vi nå bodd inne i en bomullsdott. Eller tåkedott for å være mer eksakt.
Det er egentlig nokså sjelden, for tåken som av og til er om morgenen, blåser som regel bort. Men disse dagene her bør man helst kjøre med tåkelys selv midt i byen.
Og det å bo oppe i fjellsiden, og knapt nok kunne se naboens hus er en merkelig følelse.
Fra mitt stuevindu har jeg god utsikt mot ungdomsskolen på andre siden av “dalen”. Men den har jeg ikke sett på en stund. Fikk et bittelite glimt et øyeblikk i dag, men det var alt.

Og selv om tåken har lagt seg, hindrer det ikke turgleden. Og turen til Ulvanuten som jeg pleier å gå, den kan jeg i blinde.

Vi hadde ikke gått mange skrittene oppover fra hjemmet mitt, før vi plutselig så over tåketeppet. Et par fjelltopper kunne vi skimte i horisonten. Og midt inni tåken her, bor det veldig mange mennesker.

Litt lenger opp kom vi inn i skogen. Det er ikke så stor skog, men likevel skog. Og mellom trærne skimter vi solen som titter frem over tåketeppet 🙂

Oppe på Ulvanuten var det et vakkert skue. Det ser ut som det er et bomullshav vi skuer utover.
Fjelltoppen vi ser er Vedafjell. Det ser jeg vanligvis fra stua, men de siste to dagene har det vært helt borte. For jeg bor jo midt inni tåkehavet 🙂
Jeg er så glad vi gikk denne turen, for det var eneste solglimtet denne dagen. Og som dere ser, det er ikke en sky på himmelen, bortsett fra den krøllete skyen like ved sola. Hovedskyen har lagt seg på bakken. Og i soloppgangen blir fargene så myke og vakre ♥

Vi er nå like blide uansett jeg og Pål. For vi er jo sammen. Og solen skinner på oss ♥

Utsikten mot Sandnes var litt bedre. Der var det litt opplett, tåka var ikke fullt så tett.

På veien nedover igjen, fikk Pål knipset litt bilder han og. Hans favorittmotiv later til å være meg 😉 Og her er jeg i full fotoaction 😀

Og at jeg aldri tenker over det liksom, at han knipser meg når jeg ikke følger med 😉 Men jeg oppdager det jo likevel 😉

O

Som her, hvor jeg mistenker noe……

   ….og da kan jeg smile, når jeg ser hva som er på gang 😉

På veien nedover kommer vi nærmere og nærmere tåkehavet, og det er et magisk skue.

Men vi kjenner det når vi går inn i det, at det er rått og kaldt der. Og ikke så mye å fotografere, for sikten er ikke akkurat spektakulær inni den skyen 😉

En fin tur var det likevel, og selv om jeg slet fælt, så var det kos å være med kjæresten ♥

#turglede #tur #topptur #tåke #tåkehav #tåketeppe #tåkesky #kjærester