FRYKTENS KONSEKVENSER

Jeg fortalte her om dagen om mitt lille skumle eventyr sist jeg var ute og gikk tur. Det var den gangen jeg var sikker på at en elg lusket i buskene og kom til å angripe meg, i reneste Halloween stil 😉 Du kan lese om det HER 🙂

Konsekvensene av den frykten jeg hadde den dagen, kom umiddelbart etterpå. Som ME syk tåler jeg lite. Og det er viktig å avpasse aktivitetene mine. Jeg skulle jo denne dagen gå en liten tur. Jeg visste jo at det ville gå greit. Jeg skulle nyte kald og vakker natur, og etterpå skulle jeg dra hjem og hvile en stund før jeg tok til på resten av dagens gjøremål. Det er jo ikke alltid at det går som jeg planlegger. Jeg skulle ha forening om formiddagen dagen etter, altså i går, og skulle forberede til det. 

Men sånn gikk det ikke.

Da jeg kom hjem etter denne nervepirrende skumle opplevelsen, var jeg totalt oppbrukt. Jeg spiste lunsj, og skrev det innlegget jeg linker til lenger oppe, og så gikk jeg å la meg. Kroppen talte sitt tydelige språk. Skjelven og uvel. Kvalm rett og slett. Jeg så ikke klart lenger. Jeg følte meg hinsides utslitt. Veien til senga føltes lang. Jeg slepte føttene etter meg, skritt for skritt. La meg i senga, og sovnet momentant. Og jeg sov i over 4 timer. Våknet i halv sju tida om kvelden, og lurte på hvor jeg var? Jeg følte meg mørbanket. Akkurat som om jeg skulle ha fått juling.

Konsekvensene etter aktiviteter får jeg vanligvis dagen etter, av og til et par dager etter. Og de kan vare i flere dager. Men her fikk jeg det med det samme.

Jeg sto opp, og fikk i meg litt mat. Og så hadde jeg tenkt å se Farmen, som selvsagt går sent om kvelden. Jeg slet for å holde meg oppe og våken. Så fant jeg ut at Åndenes Makt går for tiden. Og jeg fant hele sesongen på On Demand. Jeg har ikke sett Åndenes Makt på mange, mange år. Nå fant jeg ut at jeg måtte se noe som engasjerte meg, for å klare å holde ut. Og den første episoden denne sesongen klarte å engasjere meg såpass at jeg faktisk følte meg litt mer våken. Og da jeg etterpå så Farmen, gikk lufta ut av ballongen igjen. Og veien til senga var eneste løsning. Man skulle jo tro at det skulle bli vanskelig å sovne etter å ha sovet hele dagen. Men neida. Jeg sovnet momentant igjen. Det var herlig. Og jeg sov helt til morges. Og våknet 20 minutter før klokka skulle ringe 🙂

Nå denne morgenen valgte jeg å lage meg en kaffe mocca istedet for te. For fortsatt føler jeg meg litt mørbanket. 

 

I går morges, skulle jeg jo gjøre meg klar til å ha forening. Uten å ha forberedt en eneste ting. Da var gode råd dyre. Jeg måtte lage til noe som var enkelt og raskt å lage. Og så måtte jeg rydde bittelitt, for syns skyld 🙂 Kroppen var fortsatt i ulage etter opplevelsene morgenen før, men jeg visste at det var gode, nære og forståelsesfulle venninner som skulle komme i forening, og vi er bare 3 stykker, så det ville gå bra. De har sett meg ute av form flere ganger før.

Det gikk bra. Jeg hadde heldigvis handlet på forhånd, så da laget jeg til en omelett, og noen ostesnurrer, og litt salat.

Jeg tror maten falt i smak 🙂

Jeg hadde også bakt brownies. Jeg har funnet en oppskrift som har blitt en favoritt, og som er superrask å bake 🙂 Det ble en vellykket forening ♥

 

I dag er det Halloween, så da har jeg pyntet meg litt 😉 Ved hjelp av snapchat 🙂

Jeg har også fått gå tur i dag med en venninne. Og den turen ble ganske så opplevelsesrik den også. Det skal jeg skrive om litt senere 🙂

Ha en kjekk dag ♥

 

#konsekvenser #me/cfs #me #kronisksyk

JEG VAR LIVREDD

Tidlig i dag morges var jeg klar for tur. Og siden solen var på vei opp, og været var nydelig, så bestemte jeg meg for tur i Rogaland Arboret.

Lite visste jeg at jeg helt kom til å miste fokuset for alt det vakre rundt meg.

Da jeg ankom Arboretet, viste bilens temperaturmåler -2 grader. Så nå er vinteren absolutt på vei. Jeg hadde kledd meg godt, og gledet meg til turen.

Solen var på vei så jeg i det fjerne, og rimfrosten lå tykk på bakken. Jeg så dette treet som glødet så vakkert, så jeg forsøkte å zoome inn. Men det ble ikke så bra, så jeg valgte til slutt å begynne å gå den veien, en liten runde.

Og da ble det jo bedre. Solen har kommet opp, og lyser høstfargene så pent opp, samtidig som frosten på bakken glitrer og gir nærmest litt julestemning. Og ja, for her hvor jeg bor, pleier vi ikke å ha særlig med snø i juletiden. Det pleier å være frost. Og hvis det ikke er frost, så er det regn og is.

Også når man kikker på bakken, så er det vakkert med frosten som har pyntet alt det tørre høstløvet. Skulle nok hatt kamera med ja, for mobilen har vært god, men nå har den begynt å svikte litt. Den er jo over 3 år gammel. Ikke noe som varer i 20 år lenger nei.

Etterhvert snur jeg og vandrer tilbake mot bilen, for å gå inn i parken der hvor jeg pleier å gå. Her i den enden jeg ikke pleier å gå, er det laget til litt for barna, med utfordringer og lekemuligheter. Og mange benker hvor de voksne kan ta seg en hvil, eller dekke til piknikk 🙂 Nå fristet det ikke å sette seg ned, siden alt er hvitt av frost.

Det står jo at alt er mitt, så det er bare å nyte 🙂

Når solen er så lav, så blir det så flotte skyggevirkninger. Jeg elsker det sånn som dette med høye trær så langt man kan se omtrent 🙂

Og jammen ble det en skyggeselfie også i skogen 😀

Det er litt leit at man ikke alltid klarer å få frem det man egentlig ser. Men flott likevel. Og akkurat når jeg står der og tar dette bildet, hører jeg en lyd som fryser blodet i årene mine til is! Jeg blir stiv av skrekk.

For det er en dyrelyd jeg hører. Det er ikke sau, ikke ku, ikke noe jeg har hørt før. Kan det være elg?

Jeg skal ærlig innrømme at min største frykt når jeg er ute og går tur i skog og mark alene, er å møte elg. Jeg har aldri møtt en elg. Men jeg vet at de finnes her. Og mens jeg står her, stiv av skrekk, ute av stand til å røre meg, hører jeg mer av den skumle dyrelyden. Og plutselig kommer jeg på at jeg nylig så noen hadde lagt ut et bilde av en elg i en gruppe på Facebook sist uke. Og når jeg tenker meg om, så sto den elgen inne i lekeområdet jeg nettopp var innom.

Jeg holder nesten på å besvime der jeg står, for nok en gang hører jeg den lyden. En dyp brølelyd. Jeg snur meg og ser rundt meg på alle kanter. Sansene mine er dødsskjerpet. Aldri før har jeg hørt og sett så godt som akkurat der og da. Jeg hører hver minste lyd. Det risler og rasler på alle kanter plutselig. Helt utrolig, jeg hører jo sjelden så mange lyder ellers.

Jeg forsøker å roe meg selv ned, og være fornuftig. Det ER en brølelyd, men den er jo ikke rett ved meg. Dyret er nok et lite stykke unna. Jeg tenker på hvor mange biler jeg så på parkeringsplassen da jeg ankom? Det sto 3 biler der. Og den ene kjørte like etter jeg var gått ut av min egen bil. Så altså….utenom meg, er det kanskje bare 2 mennesker i denne store parken? Da nytter det ikke å rope om hjelp i alle fall.

Og hva gjør jeg hvis elgen plutselig åpenbarer seg, skogens konge? Jeg er rystet helt inn i grunnvollene. Tenk om jeg ser en elg? Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre? Man har jo en impulsreaksjon når frykten overmanner en, men jeg har aldri vært i en sånn situasjon, så jeg vet ikke hva impulsen får meg til å gjøre. Jeg gikk en gang tur i en annen skog, der møtte jeg 3 kuer. Og den ene, bjellekua, viste interesse for meg…og jeg la på sprang, det forteste jeg maktet. Og jeg fant ut at selv med ME, når man blir redd, får man uante krefter. Men det var ikke lurt å løpe, for kua løp etter meg :p

Brølelydene stilner, og jeg klarer til slutt å røre meg. Jeg velger å ta et par selfier, for liksom å mote meg opp og le av meg selv. Jeg tenker på hvor dum jeg er som er så redd. Og jeg tenker på hvor dum jeg er som velger å gå tur akkurat her så tidlig på dagen. Jeg lover meg selv at det kan jeg godt gjøre igjen, men ikke alene.

Det er jo veldig fint her.

Jeg tenker at nå skal jeg være tøff, og gå bittelitt til….men jeg holder meg veldig nært parkeringsplassen, sånn for sikkerhetsskyld. Veldig nært 😉

Og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg ser omtrent ikke noe av naturen rundt meg. Jeg griper meg selv i å speide inn i skogen, mellom trærne. Jeg må jo være forberedt, i tilfelle det står et stort dyr der inne.

Jeg begynner å bevege meg tilbake til bilen. Dette vannet tar jeg alltid bilde av når jeg er i Arboretet, og det gjorde jeg nå også. Men jeg turte ikke å gå bort i enden, der hvor vannfallene er. Så da ble bildet fra en uvant vinkel for meg. Jeg skalv på hendene, og det var ikke av kulde. Kulden merket jeg ikke, for kroppen var i helspenn, i alarmberedskap. Og alle lydene jeg hørte, små og store, som jeg ellers ikke hører så godt, holdt på å drive meg fra vettet.

Da var det bare en ting å gjøre. Det var å gå til bilen. Før jeg ble nervevrak. Men det var såvidt jeg turte det også. For bilen sto parkert like ved lekeparken, der hvor jeg husket elgen var blitt sett i forrige uke.

Himmel altså, hva jeg klarer å rote meg opp i?

Da jeg kom inn i bilen var jeg trygg. Da kunne elgen bare komme. Jeg fant ut at jeg skulle forsøke å finne ut hvilket dyr jeg hørte. Jeg fant youtubevideoer som viste forskjellige av villmarksdyrene og deres lyder. Og da kom jeg frem til at dyret jeg hørte var et hjortedyr. Lyden var ganske identisk.
Jeg har jo møtt rådyr og sånt på tur, men de er ikke så enormt store og skremmende, og de løper jo avgårde så snart de får ferten av meg.

Grøss og gru altså. Det er riktignok Halloween om et par dager. Men jeg er ferdig skremt. Halloween er peace of cake fra nå av 😉

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så redd egentlig? For dyrene er jo mye reddere for meg. Men det klarer ikke logikken min å fortelle meg når jeg står der og hører den skumle brølelyden. Og hvis et stort dyr blir skremt og føler seg truet, så kan det kanskje komm mot meg. Og det ønsker jeg jo ikke. Det er nok det er jeg redd for.

Så da har jeg opplevd det også. Og nå er det altså flere steder jeg ikke tør å gå tur, fordi jeg enten kan møte kuer et par av plassene, eller så kan jeg møte elg og høre skumle lyder de andre plassene. Kanskje jeg må vurdere å skaffe meg livvakt?

Tror dagens tur ville ha vært himmelsk for villmarkens sønner i alle fall 😉

 

Opplever du sånne naturlyder som skumle hvis du er ute og går tur langt fra folk?

Har du møtt elg eller andre ville dyr på tur?

 

#natur #rogalandarboret #naturopplevelse #frykt #redsel #sanser

TANKER PÅ EN ROSA MORGEN

I mine fine morgenstunder på terrassen kommer mange tanker sigende. Om mangt og meget.

I dag var morgenen rosa. Og det passer meg ypperlig, for regn og grått vær er så utrolig kjedelig på en mandag.

Rosa morgen inspirerte til tanker.

Jeg nådde målet mitt sist uke, er en tanke som slår meg. Målet var å gå tur hver dag. Det klarte jeg. Mestring ♥

Denne uken vil jeg ikke klare det målet, rett og slett fordi jeg har slitt meg ut denne uken som nettopp gikk. Så derfor har jeg ikke satt det målet for denne uken. Målet denne uken er å komme meg gjennom den på best mulig måte. Det skal bli et par turer, men ikke hver dag, tror jeg.

Uken starter med en typisk mandag. Sliten, og med smerter. Mandagene er nesten alltid sånn. Og selv om jeg hadde god hvile etter turen min i går, har uken vært for travel med alle turene, og dermed har jeg i tillegg også feber. Feberen kommer veldig lett har jeg funnet ut. En ørliten anstrengelse, og vips, feberen er på plass. Så etter hver tur jeg har gått i uken som gikk, var feberen en fast konsekvens.

I går kveld gikk feberen opp i 38,9. Da var jeg ikke mye høy i hatten kan jeg love 🙂 Men etter en natts søvn, så har jeg kun 38,1 i skrivende stund. Så jeg tror jeg skal lytte til kroppen, og ta det ganske med ro i dag. Jeg har et par ting jeg gjerne skulle gjort da, som å poste en pakke. Og så har jeg jo lyst å gå tur i dag, for været er jo nydelig ♥
Men……foreløpig frister senga mer. Lett hodepine, smerter, feber og slapp. Som normalt.

Jeg sitter her inne i godstolen min nå, og småfryser, og har pakket meg godt inn i varme klær og et pledd.

Se denne vakre rosa himmelen jeg fikk nyte denne morgenen ♥ Da passet det jo godt med rosa kopp også. Disse rosa sløyfe koppene er veldig romslige. Så det tok litt tid før jeg fikk drukket opp teen min. Men med en så nydelig morgenhimmel å se på, så var det jo en fryd.

Tankene mine vandrer avgårde, og jeg tenker på en serie jeg så i går. NRK serien EXIT. Jeg så den på On Demand, som følger med tuneren min. Jeg kan anbefale den serien. Den handler om personer i finansmiljøet i Oslo. Og er basert på virkelige hendelser ettersom jeg har forstått. Men sikkert med fiktive navn. 
Fy søren altså, la meg inderlig håpe at ikke noen av dem jeg er glad i havner i ei sånn suppe. For der var det ikke mye dydig akkurat. Rett og slett grusomt. Jeg ble nesten litt dårlig. Og det er fordi dette er sannheten. Og i intervjuer jeg etterpå leste, så er visst sannheten enda mer grov og brutal. Jeg ble faktisk sjokkert.
Selv om finans og sånt ikke passer til mitt hode, så var det jo mer personene vi fikk følge….personene, vennskapene, familiene, volden, narkotikaen, utroskapen, dramatikken og tragediene. Oh My God sier jeg bare. Jeg ble ganske tankefull og frastøtt. Og jeg tenkte på disse profilerte finans menneskene vi stadig leser om i aviser og sladrepresse, Røkke og co…fy søren, er det virkelig sånn som i serien? Stakkars folk, noe så patetisk. 

 

Nei, takke meg til å nyte en vakker morgen blant normale folk, i normale omgivelser, uten pomp og prakt og alt for mye penger. 

Når vi snakker om Oslo, så føler jeg at det er en skremmende by på mange måter for øyeblikket. Mye blind vold, og skumle demonstrasjoner. Det er nesten så jeg har blitt litt redd for å dra dit. Men jeg trøster meg med at det er i helgene de skumle tingene har skjedd til nå. Jeg skal til Oslo midt i uka. Jeg har heldigvis styrt unna helgen.

Og så er det jo sånn at jeg ønsker ikke at frykt skal styre hvordan jeg skal leve mitt liv. Så jeg velger å se at det jo alltid er de skumle tingene man hører om, og ikke alt det flotte og fine som ellers er.

Jeg reiser til Oslo søndag 10. november, og hjem igjen 14. november. Jeg har ingen store planer. Tar dagene som de kommer. Og jeg skal bare kose meg. Kanskje møte mennesker jeg ellers ikke ser fordi vi bor langt fra hverandre, og det vil være en glede. Dette blir en liten ferie for meg, så alle positive ting kan bidra. Det hadde jo vært kjekt å møte noen av bloggerne jeg følger, og som forhåpentlig følger meg også 🙂 Jeg skal møte ei da…Karidansen ♥ Vi har allerede gjort avtale, og det gleder jeg meg masse til. Det blir jo ikke første gang da 🙂
Jeg har også et par andre som ikke blogger jeg kanskje skal møte. I tillegg har jeg jo tenkt å vandre litt rundt, kikke på ting, ta masse bilder, nyte storbypulsen, rett og slett 🙂 Jeg bare trenger å komme meg bort litt. Det er ikke alle som helt skjønner det. Men vi har forskjellige behov. Jeg som ikke jobber, har behov for å reise litt. Rett og slett fordi jeg ellers er hjemme hele tiden, og møter knapt andre folk. Så da vil en sånn tur både stjele energi, og bidra med energi. Jeg gleder meg masse, det er jo fint å ha noe å se frem til også 😀

Har du noen spennende planer for tiden fremover?

Så gjenstår å ønske alle en god mandag og ei herlig uke ♥ Febervarm klem fra meg.

 

 

 

BREAKFAST WITH A VIEW

Hei alle sammen, lenge siden sist. Jeg har ikke vært så aktiv her inne i det siste. Det er kjedelig å måtte prioritere bort så mye. Men jeg forsøker å fordele det litt da 🙂

 

I dag startet jeg dagen med å gå tur. Det er lenge siden jeg har fått gått en ordentlig morgentopptur. Oftest har jeg ikke fått gått så mye tur i det hele tatt i det siste. Helsa spiller ikke på lag. Og det er derfor jeg har måttet prioritere nå. For nå prioriterer jeg å gå tur hver dag. Rett og slett fordi jeg må. Fordi jeg blir i godt humør av det. Fordi kroppen blir mykere. Fordi jeg blir mindre tungpustet når kroppen får jobbe litt. Eller akkurat det er faktisk ikke helt sant. Jeg har nemlig merket at jeg blir ganske tungpustet, også når jeg sitter helt stille hjemme, når jeg har gått mye tur. Sånn var det sist periode jeg prioriterte tur også. Vet ikke helt hva det kommer av? Merkelig i alle fall. Men men….den gleden over turene, frisk luft, fin natur og alt sammen, den er uvurderlig uansett.

Og når jeg da prioriterer tur, så er det MYE annet som faller ut. Blant annet blogging. Rett og slett fordi jeg oftest ikke orker noe mer. Jeg må jo også holde hus og hjem i orden, og det orker jeg jo heller ikke. Så da går blogg helt ut, dessverre. Livet er tøft gitt. Akurat i dag prioriterer jeg bloggen litt har jeg tenkt.

Men…la meg nå fortelle litt om dagens fine tur.

 

Jeg valgte å ta stavene med på tur i dag. De er en god støtte når jeg skal gå i ulendt terreng. Og gudene skal vite at i dag trengte jeg dem virkelig. Jeg burde hatt briller også, for synet var meget uklart. Det merket jeg ikke før jeg hadde kommet meg ut. Eller jeg tenkte ikke over det egentlig, før jeg plutselig merket at jeg til og med så bakken jeg gikk på veldig uklart.

Og det at jeg er enormt ubalansert og med svært dårlig syn i dag, er en indikasjon på at jeg egentlig er utslitt, og ikke burde gå tur. Men så har jeg ingen ting jeg må i dag, og kan bruke hele dagen på å ligge til sengs om nødvendig. Og i tillegg er denne ukens mål at jeg SKAL gå tur hver dag. Og nå har jeg bare to dager igjen, så har jeg nådd målet. Og det er mestring det ♥ Jeg kommer til å føle meg svært stolt hvis jeg klarer det. 

Og allerede i dag var det mestring, å gå topptur med DEN dårlige formen.

På veien oppover noterte jeg meg at også solen var på vei oppover. Himmelen ble mer og mer gylden, og gleden min ble større og større. Det er noe helt eget med en soloppgang ♥

Jeg tok et bilde mellom trærne i skogen, det var helt eventyrlig, et vakkert skue.
Målet for turen var Ulvanuten. Jeg måtte jo hilse på ulven, kompisen min 🙂

Og vel oppe, var det også så fint å se utover, med en gylden morgensol som badet landskapet med sin vakre glød.

Jeg gikk ørlite videre forbi ulven etter å ha hilst på ham, og fant meg en fin plass å sitte for å nyte utsikten over Gansdsfjorden.

Jeg hadde pakket med meg kaffe mocca og en nøttemix, og dette nøt jeg med utsikten foran mine øyne. 

Det var litt vind der på toppen, så jeg ble litt kald etterhvert, men den varme drikken hjalp godt 🙂 

På vei nedover igjen var da at stavene kom til sin rett. Hele 2 ganger holdt det på å gå riktig galt, men med stavene klarte jeg på hengende håret å holde meg på bena. Og vel hjemme kunne jeg puste lettet ut, og samtidig vite at jeg ikke egentlig trenger å gjøre noen ting i dag.

Men joda, jeg har allerede laget en liste over ting som må gjøres, i alle fall i løpet av helgen. Det er i kategorien husarbeid 😉 Det kan jeg jo gjøre når det passer. I dag passer det ikke.

Jeg har også en pakke jeg skal sende avgårde. Premien etter fredagsquizen jeg hadde for et par uker siden. Den skal jeg få sendt avgårde innen helgen er over 🙂

Jeg vet ikke enda om det blir en fredagsquiz i dag…..jeg får rett og slett se om jeg orker det litt senere. 

I mellomtiden håper jeg at alle har det bra. Og ønsker alle en herlig fredag ♥

 

#turglede #topptur #utsikt #frokost

MANDAGMORGENBLUES

Så sto jeg da opp, og følte meg sliten inn til margen. Vondt å reise seg opp, og svimlet avgårde til badet.

Klarte etterhvert å gjenvinne balansen. Kom ut på terrassen for å nyte min morgente, og der var det rått og fuktig ja. Og tåkete. Men solen ligger bak tåketeppet og lurer.

 

Det skal bli flott vær i dag, men det har vært kaldt i natt. Min datters bil var helt nedfrosset. Frosne dråper og vanskelig å få bort. Hun endte med å ta min bil, som har stått under tak, hun hadde ikke tid til å skrape bilen. Vi var ikke forberedt på dette.

Det er en typisk mandag foreløpig, så jeg har ikke bruk for bilen i dag. Tror ikke jeg har noe bak rattet å gjøre sånn egentlig. Alt for sliten og ufokusert til det. Men kanskje jeg får gått en liten tur når solen kommer? Jeg håper det. Håper at smertene kroppen nå herjes av, mykes opp og dunstes bort når solen varmer.

Og sånn ellers blir det å strikke ferdig en genser jeg har holdt på med en stund. Og så må jeg få brukt opp de siste eplene også. Lage deilig myk eplemos ♥ I dag, eller i morgen, eller en annen dag 🙂

Jeg kommer til, eller egentlig så har jeg, trappet ned bloggingen kraftig. En periode i alle fall. Jeg er sykt sliten for tiden, og har nok med å komme meg gjennom dagene med de tingene jeg må gjøre. Og så har jeg et desperat ønske om å trappe opp turene mine nå. Og jeg får bare ikke til alt sammen. Så her består dagene seg av prioriteringer.

Det betyr at enkelte dager vil det komme ett eller to innlegg, mens andre dager vil det være stille fra min kant.

Blogglesingen vil også påvirkes litt. Men ikke så mye. Jeg vil gjerne prioritere å lese litt mer bøker. Så her blir det litt av begge deler håper jeg. Alt etter dagsformen tenker jeg.

I skrivende stund ser det ut til at solen skal klare å brenne opp tåken. Det lettner blttelitt i alle fall.

Så nå skal jeg ta meg en tur på badet, og kamuflere alle slitne spor på kroppen 🙂

Og så ønsker jeg alle sammen en flott mandag og en fin og produktiv uke ♥

 

#mandagmorgen #morgenstund

 

JEG FIKK MELDING FRA EN OSLOPOLITIKER

Tidligere i dag la jeg ut et innlegg som ikke kom på forsiden. Og ikke aner jeg hvorfor. Men jeg forsøker igjen 🙂
Klikk på bildet for å komme til innlegget 🙂

JEG FIKK MELDING FRA EN OSLOPOLITIKER

Politikk er ikke et tema jeg er enormt interessert i. Mest fordi det er slitsomt å henge med og holde oversikten over alt som skjer. Men likevel har jeg jo innvolvert meg litt da, når bomgalskapen begynte. Jeg har aktivt vært med i mange demonstrasjoner og markeringer, og jeg har gjort mitt for å vise at jeg ikke er enig i at kun vi bilister skal melkes for hver eneste krone vi eier og har. Dette burde etter min mening være mer fordelt på alle. Men ingen, inkludert meg, har lyst å betale mer skatter og avgifter enn vi allerede gjør. Og noen av prosjektene vi bilister skal betale for, er jo ting vi aldri en gang kommer til å gjøre bruk av. Jeg har tidligere skrevet om klimaet og hva jeg gjør for det, og hvordan jeg oppfatter at klimasyklusen er, og hvor mye jeg tror vi påvirker den. Så det skal jeg ikke tygge noe mer på her i innlegget.


Her er jeg og Pål i den siste markeringen vi var med på, som var i September. Det har vært markeringer etterpå også, men da har jeg vært for syk til å være med.

Politikere har jeg et litt anstrengt forhold til. Ja, ikke at jeg kjenner så mange da. Men saken er jo at de er jo mennesker de også, hyggelige til og med, de fleste. Men deres politikerroller er jeg ikke så veldig imponert over alltid. Dette fordi i mitt hode er en politiker flink til å love og lyve i samme setning. Og det igjen har jo med at politikeren gjerne vil love oss ting, men når alt skal dunkes gjennom, blir vedkommende forslag forkastet og nedstemt, fordi andre politikere ikke er enige. Og der igjen kommer min mening inn om at vi rett og slett har alt for mange partier i Norge. Lille Norge, hva skal vi med så mange? Det er jo faktisk vanskelig å ta et valg da. Og så vil jo det meste av valgløftene ikke kunne innfris, fordi det blir for lite kraft i forslaget.

Jaja….det er nå en gang sånn det er, og derfor er mitt politikerforhold anstrengt. Jeg kan ikke fordra å diskutere politikk. For man blir aldri enige, uansett. Så jeg vil da heller fokusere på det medmenneskelige, og bli kjent med personen som gjemmer seg bak politikerrollen.

Bomsaken har engasjert meg veldig. For jeg er veldig avhengig av bil, selv om den faktisk ikke er så mye i bruk egentlig. Og derfor blir ikke mine bomregninger så svimlende høye. Men med min beskjedne inntekt, er de jammen høye nok likevel. Og det er penger jeg kunne hatt bruk for i andre viktige og presserende tilfeller.

Etterhvert ble jeg administrator i en bommotstandsgruppe på Facebook. Og den tiden jeg har vært der, har jeg regnet med at jeg en vakker dag kom til å bli kontaktet av noen som har noe de vil klage over, eller foreslå eller rett og slett bare har noen synspunkter på ting.

Aldri i verden hadde jeg ventet at denne “noen” skulle være en Oslo-politiker!

Jeg ble et lite øyeblikk satt ut. Først så jeg navnet, og kjente det igjen, men jeg skjønte ikke hvor jeg kjente det igjen fra med det samme? Men etter å ha lest meldingen, visste jeg hvem vedkommende var. Vedkommende har vært litt i media. Noe som jo ikke er uvanlig for politikere.

Meldingen gikk ut på ting vedrørende en sak som har vært heftig diskutert både i media og i bomgruppen, og vedkommende politiker stilte spørsmål til hvordan vi admins og moderatorer behandlet dette i gruppa, og om det kunne stilles spørsmål ved sikkerhet og nøytralitet hos oss som styrer gruppa?

Man skal jammen ha tunga beint i munnen i en sånn type gruppe med veldig mange medlemmer og like mange meninger. Det er en balansegang, og regelverket skal følges. Og når store tumulter settes i gang, så har det lett for at det snakkes både høyt og ofte om dette på veggen i en sånn gruppe, selv om det kun indirekte har med bom å gjøre.

Ting gikk nok over styr en stund synes jeg selv, men nå har vi hanket det inn og ryddet litt opp, og velger å gå videre med felles mål, som jo er å få bort bomstasjoner og bombetalinger. Og så har vi tatt lærdom, håper jeg 🙂 Det er jo kjekkest når alle trives og man kan unngå for mye skittkasting. Og min rolle som administrator er jo å hjelpe til å holde ro og orden. Men jeg kan ikke oppdra folk. Min oppgave er å holde orden i gruppa. Og følges ikke reglene, skal det ryddes opp på en eller annen måte.

Jeg fikk sendt avgårde et langt svar til politikeren, og fikk svar tilbake igjen. Og det ser ut til at vi er enige 🙂 Heldigvis.

For er det noe jeg ikke har krefter til, så er det å opprettholde en gigakrangel med noen vedrørende noe som jeg anser som opp og avgjort, og gjort er gjort. Her ble det jo ikke en krangel da. Vi fikk begge sagt vårt, og er enige om at ting ordner seg.

Hovedmålet mitt i gruppa er å jobbe mot bom. Det er derfor jeg er der. Det er noe som står litt i fokus i mitt liv til tross for dårlig helse. Og det ønsker jeg alle andre der kan være med på og jobbe for også. Det er jo kjekkest når alle er snille og greie. Og det som også faktisk er veldig kjekt, er når aksjonene er i gang, så er det sosialt og hyggelig det også. Det er ikke noe ork, det er ikke vondt og vanskelig. Det er sosialt og kjekt. Mange forskjellige mennesker med en felles agenda der og da. Det har vært en positiv oppvåkning for min del i alle fall.
Og så synes jeg at vi som er administratorer og moderatorer gjør en god jobb tross alt. Vi er ganske mange, og også vi er forskjellige med forskjellige meninger. Vi samarbeider godt, og gjør vårt beste. Det er jo tross alt dugnadsarbeid, vi jobber tross alt gratis, for at det skal bli en god opplevelse for alle medlemmene.

Så blir dette forhåpentlig en rolig lørdag, for det trenger jeg 🙂 Gleder meg over at de jeg er glad i har fri og at vi kan finne på noe sammen 🙂

Ha en herlig lørdag, hva enn du finner på ♥

 

#politikk #bommotstand #aksjoner #demonstrasjoner

REPARASJONSALDEREN

Ja, tro det eller ei, men reparasjonsalderen har kommet for å bli hos meg. Og jeg er ikke alene om det.
Dere som er unge og friske, nyt de unge dagene av hele deres hjerte. For en vakker dag når årene siger på vil de fleste oppleve slitasjer, feil og mangler hos seg selv.

Jeg vet det av erfaring. For da jeg selv var ung, og vitnet mine foreldre som begynte å slite med forskjellige ting, da tenkte jeg nok ofte at det der opplever nok ikke jeg.

Men her sitter jeg, og skjønner at jeg ikke kan skylde alt på den kroniske sykdommen jeg har.

Og akkurat det lærte jeg da jeg gikk på kurs om ME. At det å ha ME, må ikke bli en hvilepute for alt man har og får som gjør vondt. For selvsagt kan det oppstå andre ting også, akkurat som med alle andre mennesker. ME kan jo ikke ta skylden for alt av dette.

 

Jeg sitter her litt tankefull, og funderer på dette med sykdom og alder. Og jeg kommer frem til at ME nok har vært en aldri så liten hvilepute. For enkelte ting tenker jeg faktisk: “dette er nok ME”. Men jeg har begynt å bli litt mer fornuftig. For enten det er pga ME eller andre ting, så kan det jo være hjelp å få.

Nå har jeg jo lært at det meste med ME må jeg bare akseptere inntil videre. Men jeg har også bestemt at alt det andre, hva det enn er, det må jeg få hjelp til. Og sånn gikk det til at jeg valgte å oppsøke legen for et vondt kne.
Jeg elsker å gå tur. Men kneet har vært trøblete i lengre tid, og turene ble sjeldnere.

Og med kneet har jeg nå vært gjennom røntgen og MR. Og MR viste noe galt. Og det var dette som fikk meg til å tenke på reparasjonsalderen. For det er jo der jeg er akkurat nå. Menisken i kneet er en smule sliten. Den er ikke røket, så jeg trenger ikke operasjon, men den er slitt.

Reparasjonsalderen….jeg er 51, det passer jo godt. Jeg husker jo foreldrene mine og det de måtte få reparert. Og nå er jeg der selv. Tenk, det skjedde faktisk meg også 😮 Det hadde jeg ikke trodd.
Joda, ettersom jeg ble ordentlig voksen, forsto jeg jo at jeg nok ikke var blant dem som kom til å slippe unna. Det er en del ting som etterhvert trenger å repareres. Men kneet er det viktigste.

Konklusjonen er at jeg skal oppsøke fysioterapeut og trene opp lårmusklene. Det vil visst ha en god effekt.
Men orker jeg det da?

Jeg får nå først oppsøke fysioterapeuten og se hva slags treningsprogram jeg skal gjennom. Og evt. tilrettelegge det sånn at det ikke stjeler absolutt alt jeg har av energi. For det er faktisk en reell frykt jeg har, at jeg skal måtte trene noe voldsomt, og så ender jeg opp sengeliggende resten av dagen. Men jeg velger å være opptimist, og tro at dette her nok bare er snakk om enkle øvelser.

Jeg liker ikke denne reparasjonsalderen. Jeg liker å være 51, det gjør meg ingenting. Men at ting i kroppen begynner å bli slitt, den tanken er jeg ikke helt fortrolig med….enda.

Men jeg er jo ikke alene. Dette gjelder veldig mange. Selv om det er en mager trøst. Skulle nok ønske vi slapp litt billigere unna 🙂

Da er det bare til å sette i gang å reparere, for livet er fortsatt verdt å leve, og vi skal ha mange gode år igjen ♥

 

Ha en herlig helg ♥

 

#reperasjonsalderen #helse

TUSEN TAKK TIL DERE

Tusen takk for at du er du, for at akkurat du kommer innom og leser hos meg. Tusen takk for all støtte jeg får i fine kommentarer og tilbakemeldinger. Det varmer så utrolig godt. 

Livet består seg av oppturer og nedturer, men som regel går det jo greit, sånn midt i mellom. Jeg er nok der at jeg skriver om det meste. Kan hende jeg er litt for åpen av og til? Noen vil sikkert synes det, og vegre seg for selv å være så åpen, mens andre synes det er flott og bifaller det. Det er jo uansett opp til hver enkelt hvor åpen man ønsker å være.

Selv har jeg erfart flere ganger at åpenhet skaper forståelse og utelukker misforståelser og baksnakking. Så for min del er åpenhet en viktig greie.

Noen ganger er det litt skremmende da, når man ser hvor mange lesere et enkelt innlegg kan få. Et innlegg hvor jeg har valgt å være åpen. Og samtidig er det så viktig, for åpenhet kan også hjelpe andre i lignende situasjoner. 

Og så har man de gangene hvor mennesker man ikke har møtt på over 20 år kommer bort en dag man tilfeldigvis møtes, og forteller at de leser bloggen min. Det har skjedd flere ganger. Det er veldig koselig, og det varmer. Tusen takk for det ♥

Og så har man de gangene hvor kjæresten får spørsmål om det er han som er kjæresten til Eva? For det har de lest i bloggen min 😀 Tusen takk ♥

Tusen takk til alle som er innom her og kikker. Også de dagene hvor kreftene ikke strekker til og bloggen blir forsømt. Likevel har jeg mange besøk på bloggen. Det varmer ♥

Jeg havner sjelden på Topplisten med kun ett innlegg pr dag. Veldig sjelden med to innlegg også. Men hvilken rolle spiller det? Jeg har mine trofaste lesere, som er innom jevnt og trutt. Som regel lander jeg på 102. plass kanskje. Og dermed synes jeg ikke på lista. Da varmer det ekstra når jeg likevel ser at jeg har over 200 sidevisninger. Det gjør liksom ikke noe. Det å skulle henge med å jage etter en plass på topplista, gjør at bloggen blir en jobb. Og jeg blir fryktelig sliten av det. Det fant jeg ut tidligere i år. Og det er jo en grunn til at jeg ikke har en jobb, det er fordi jeg har ME, og blir sliten av det meste. Jeg blir sliten av stress, av “må”-ting, av travelhet, av for mange aktiviteter på en dag….. Osv. Jeg blir ikke bare sliten, jeg får kroppen full av smerter også. Noen ganger blir jeg sengeliggende. Og jeg blir forvirret og rar, sånn at andre kikker usikkert på meg (det skjedde ved et par tilfeller i går). Rett og slett skal det lite til før jeg faller litt utenfor. Så jeg kan ikke jobbe. Og derfor har jeg landet på at bloggen er et fristed, ikke en jobb. Og da får toppliste være toppliste. Kjekt om man får kikke innom en gang i blant, men ingen krise om man havner utenfor. For de faste leserne kikker innom bloggen likevel, som regel ♥ Tusen hjertelig takk for det til alle dere flotte mennesker ♥ 

Dere er uvurderlige ♥ Og jeg føler meg rik!

 


Bildet er tatt utenfor Tinghuset her i byen i sommer.

Tusen takk ♥

 

#tusentakk #takk #hilsen #beundring #følgere #glede

 

 

I GÅR BEGYNTE KAMPEN MOT VEKTA

Og nå mener jeg min kamp altså 🙂 Ikke noe TV-program eller noe sånt 😉

Jeg har slitt med vekta helt siden jeg begynte med stoffskiftemedisiner for sånn cirka 26 år siden. Og jeg har gjort uendelig mange grep for å gå ned vi vekt, i alle år etterpå. Utallige dietter, for å si det pent. Og eneste konsekvensen var at jeg la på meg mer. 

Så var det en periode for noen år siden, at jeg mistet matlysten, og spiste minimalt av minimalt. Det var så klart ikke sunt, og helt klart litt farlig. Og det var heller ikke bevisst. Men resultatet var at jeg gikk ned 25 kg. Jeg ble bevisst da jeg oppdaget jeg hadde gått ned 8 kg, fordi alle klærne mine var blitt for store. Og da ble jeg bevisst på at jeg i alle fall måtte spise litt, tvinge i meg maten, sånn at jeg fikk litt næring. I tillegg måtte jeg ta vitamintilskudd. Men det er jammen ikke lett å spise, når man ikke har lyst på noe. Når man føler at alt smaker ekkelt, og man får brekninger av luktene. 

Etterpå har ting ordnet seg litt, og matlysten kom litt tilbake. Men fortsatt er den ikke på topp. 

Uansett, når jeg da begynte å spise litt mer tilnærmet normalt, så begynte vekta å øke igjen. Selvsagt. Og jeg presiserer, jeg spiser normalt. Jeg spiser variert, og jeg spiser ikke søppelmat. En gang i blant kanskje, men det er jo normalt det også.

Til nå har vekta økt med halvparten av det jeg tok av. Altså sånn cirka 12 kg. Det er altså så utrolig demotiverende og frustrerende. Og så er det uhyre bekymringsfullt.

Jeg har flere ganger nevnt min bekymring for leger jeg har hatt opp gjennom tidene. Og bekymringene var tidligere mest fordi jeg hadde jo et ønske om å være slank, og å få en bedre trivsel. Og selvsagt er det jo ikke sunt heller å ha så mye ekstra vekt på kroppen. Jeg er ikke så høy, så det blir jo veldig belastende for kroppen.

Nå har jeg jo ny fastlege. Og her for et par måneder siden tok jeg mot til meg, og spurte pent om kanskje han kunne ha lyst til å hjelpe meg? For saken er jo den at jeg er 99,99% sikker på at årsaken til den gjenstridige vekta er stoffskiftemedisinen jeg går på. Og stoffskiftemedisinene er det ikke mange som vil være med å endre på, så lenge det fungerer greit.

Han lyttet til meg, og forklarte at det finnes 3 typer kroppsbygninger, og så forklarte han hvilke disse var, og konkluderte med hvilken jeg tilhørte. Vi snakket litt rundt dette, og jeg fikk etterhvert frem hvor viktig det er for meg å få en lavere vekt. Jeg forklarte om den ubevisste sultekuren min, og resultatet av den. Og et av resultatene var jo at livet var jo så utrolig mye enklere når man ikke har for mye vekt. Å bøye seg ned for å plukke opp noe fra gulvet gikk som en lek, å kle på seg var mye lettere, å rydde inn og ut av oppvaskmaskinen var mye lettere, å bevege seg rundt omkring var utrolig lett, og jeg følte at jeg svevde. Jeg sa at sånn som det er nå, så har jeg min dose av helseproblemer. Jeg klarer meg med dem, jeg ønsker ikke flere. Og så lenge jeg med min ME, har det lettere med lavere vekt, så er det en ønskedrøm som er utrolig viktig. Tenk så mye enklere alt ville bli for meg? Bonusen er jo at jeg også vil se smashing ut, ikke sant? 😉 Hehe 🙂

Jeg uttrykte også den store bekymringen og frykten for andre helseproblemer som kan komme ved for mye vekt. Hjerte og kar sykdommer f.eks. Diabetes. Og mye mer. Og magefettet, som jeg sliter veldig med, er jo ekstra farlig også. Det er så mye som er belastende med alt for mange kilo på kroppen. Det hjelper ikke for andre å si at jeg er pen uansett. For det handler ikke om det. Det handler om helsen. Og jeg har jo lyst å leve noen år til liksom. Og immunsystemet mitt er svakt nok som det er, så jeg er jo absolutt i en risikoposisjon.

Legen lyttet til meg, kommenterte litt, og uttrykte at han virkelig forsto hvordan jeg tenkte, og hvorfor jeg tenkte sånn. For det er jo helsefarlig med for mange kilo på kroppen, og belastende for kroppen, og spesielt min kropp, som sliter nok allerede.

Han forklarte meg om stoffskiftemedisinen, om alle stoffene som tilføres via den medisinen, om hvordan de virker, og at det fortsatt er uforklarte elementer som forskningen ikke har funnet ut av. Han forklarte at den medisinen jeg har er den eneste som er i Norge, og at andre medisiner innføres på særskilte vilkår. Litt teit det mener jeg da, for man kan jo reagere individuelt på medisiner. Noe jeg mener er tilfellet for mitt vedkommende.

Og enda så vanskelig tema dette er for en fastlege, så besluttet han at dette skulle vi gjøre noe med, han ville hjelpe meg.

Og når jeg da har sett i diverse stoffskiftegrupper på Facebook, hvor folk påstår hardnakket at fastlegen har ingen kunnskap og ingen interesse av å lære seg disse tingene, så kan jeg si at min fastlege er av et annet kaliber. Han har brukt litt tid nå på å studere disse tingene, lese seg opp på studier, og snakke med og få råd av spesialister, for å kunne hjelpe meg på best mulig måte.

Og i går, 16. oktober, ble merkedagen i kampen mot vekta ♥

Da ble Levaxinen som jeg tar for stoffskiftet endret litt ned i dose, og en ny stoffskiftemedisin (Liothyronin) ble tilført som et tillegg. Dette for å endre på tilføringen av T3. Og det har jeg også nevnt for legen min, at mange har så utrolig greie på disse stoffskiftebetegnelsene T4, T3 osv. Men for meg er det fortsatt helt gresk. Det inneholder tall, og da går det i stå i mitt hode. Og hjernetåke har jeg jo mye av fra før av, så jeg stoler på at legen har kontrollen. Og det har han.  Han har forklart meg hvordan disse stoffene virker sammen, og hvordan de jobber i kroppen. Men å huske om det var T3 som gjorde ditt, og T4 som gjorde datt, eller omvendt, det klarer jeg ikke. 

Så skal jeg begynne forsiktig, og komme tilbake til kontroll med jevne mellomrom. Jeg blir passet godt på. Og jeg føler meg så utrolig trygg. Her blir ikke noe overlatt til tilfeldighetene.

 

Her er den nye medisinen, som jeg skal ta to ganger om dagen, til faste tider. Jeg skal ha en halv tablett om dagen. I to doser. Dvs. en kvart tablett morgen, og en kvart tablett kveld. Og så er denne tabletten så ørliten, at det var en bragd å få delt den opp i dosen jeg skal ha. Og når jeg da legger denne bittelille biten på tunga for å svelge den sammen med vann, så føles det som å svelge en brødsmule 🙂 Så det er jo en fordel da 😉 Det er nesten litt sånn at jeg er redd for at den skal forsvinne inne i munnen og ikke havne dit den egentlig skal. Men det har gått bra til nå. Jeg har tatt tilsammen 3 sånne kvartinger nå, og er spent på hvilke reaksjoner kroppen kan få av dette? Dosen skal økes etterhvert, men viktig å begynne forsiktig, for å se hvordan kroppen reagerer, og få en tilvenning.

Dette vil være en tidkrevende prosess, og det er ikke sikkert at det vil gi ønsket resultat i det hele tatt. Kanskje får jeg bare en haug med bivirkninger istedet? Kanskje vil jeg fortsette å legge på meg? Kanskje vil jeg bli syk? Ingen vet enda. Så tiden vil vise. Dette skal nå gjøres over en periode på et halvt år. Da vil man se om det gir ønsket effekt, og så kan man jo fortsette derfra. Og når jeg da har slitt med vekta halve livet, så klarer jeg å vente i et halvt år for å se om noe endres 🙂

Det er en milepæl for meg dette her. Dette har jo vært kilde til stor bekymring for meg i mange år, så å endelig få gehør, respekt og hjelp for dette, føles så utrolig bra. Så nå lever jeg i håpet, og så kan jeg jo si om det ikke skulle hjelpe, at jeg har nå i alle fall prøvd 🙂

Medisinen er dyr, men jeg fikk den faktisk på blå resept. Har skjønt at mange ikke får det. Kanskje det bare var nå første gang at jeg fikk den på blå resept? Herlig var det i alle fall da jeg var på apoteket i går, og ikke trengte å betale noe (har frikort). Jeg var nemlig forberedt på å måtte punge ut.

Legen sa før jeg gikk: “I dag, 16. oktober, er en merkedag!” Og jeg så på ham at han er veldig spent på dette han også. Så jeg er vel i bunn og grunn en frivillig forsøksperson nå…hehehe 😀 Jeg er definitivt ikke en rutinepasient i denne saken, det er nå helt sikkert. Og jeg ser frem til resultatet, med glede og forventning. Og så lover jeg meg selv at jeg ikke skal bli alt for skuffet. For hvis det ikke går, kanskje finnes det noe annet som kan hjelpe 🙂

 

Man må i alle fall ikke gi opp. Ikke enda. Og enda kan jeg ta fine selfier uten at det synes at jeg har lagt på meg 12 kg. For de fleste kiloene legger seg på magen, foreløpig. Og forhåpentlig stopper vektøkningen opp snart, og kanskje det blir en vektnedgang istedet. 

Tiden vil vise ♥

 

 

#helse #vekt #slanking #vektproblemer