DET VAR SKIKKELIG SKUMMELT

Våre to pusekatter Leia og Nala er gode venner. Og nylig har vi vært gjennom en tid hvor kattene måtte holdes adskilt i 2 måneder. Det var utrolig leit og vanskelig for alle, både kattene og oss tobente.
Så ble det ekstra stas og glede når dagen kom og vi alle kunne være samtidig i samme rom igjen.

Disse månedene hvor de har måttet være adskilt skyldtes at den ene katten testet positivt for et veldig smittsomt, og sjeldent kattevirus. Den andre katten testet negativt. Testene var av sorten hurtigtester, ser prikk like ut som covid-hurtigtestene. Men selv om ene katten hadde negativ test, måtte begge kattene være innendørs til alt var avklart og et evt. negativt resultat hos begge kunne fremvises. I tillegg var minste katten, Leia, alvorlig syk (ja, det var hun som hadde testet positivt) av en infeksjon, og det sto faktisk om livet en stund. Men til alt hell fikk vi til slutt i henne en antibiotika som virket.
Etter dette har vi tatt to virustester til på henne, og begge har vært negative. Nala fikk vi også testet en gang til. De siste testene var ikke hurtigtester. Og da de viste negativt, så er teorien at den første hurtigtesten viste falskt positivt resultat. Og heldigvis for at det var falskt.

Så nå er kattene atter en gang sammen, og det er så kjekt, for de har virkelig savnet hverandre.

Det har vært en skummel tid.
Og i dag skjedde mer av skumle ting. Lille Leia skulle få være utendørs for første gang. Vi bor jo like utenfor sentrum, så det er jo litt biltrafikk her. Pluss nå i påskedagene er det jo mange lekende barn også, som lager mange kjekke lyder. Så jeg satte på henne bånd og lenke, sånn at hun i alle fall ikke plutselig skulle ta av og styrte ut i trafikken om hun ble skremt.

Det var spennende så klart, med nye inntrykk, lyder og lukter for Leia.

Så mye spennende å snuse på.

Men helt ned på gresset, der turte hun ikke å gå. Det fikk holde at hun sto og kikket mente hun.
Og like etter dette bildet ble tatt, kom det lyder av to små jenter som lekte i nabohagen. Og det var så skummelt at Leia fikk helt panikk, og satte stø kurs opp og inn i trygge omgivelser igjen. Og etter det satt jeg utendørs, porten gled stadig opp i vinden, men Leia rikket seg ikke utendørs igjen. Hun holdt seg inne i tryggheten i terrassestuen, enda døren sto åpen.

Men Nala, hun elsker å være ute. Det er spennende, og hun har jo en god del mer øvelse i alle lydene som kan forekomme. Så hun er masse ute hver dag og utforsker alt det spennende som nå dukker opp i det gode været.

Men pauser må til, solen ble varm i dag, så da søkte begge kattene tilflukt under bordet i terrassestuen etterhvert. Der var det godt å ligge og nyte den fine dagen ♥♥

Leia & Nala.

EN ULYKKE KOMMER SJELDEN ALENE

Heisann alle dere flotte som titter innom her ♥ 
Det er sjelden jeg skriver her nå, det har dere oppdaget, det vet jeg, for av og til får jeg inn noen “savnet” meldinger.

Men sant å si, så føler jeg at alt nytt som skjer i mitt liv, er av det negative, dårlige og triste slaget. Og jeg synes det er så leit å oppdatere bloggen med sånne triste ting hele tiden.

Joda, det skjer noe hyggelig også, men de hyggelige tingene overskygges fort av de mindre hyggelige.

Et par hyggelige ting jeg kan nevne var morsdagen, da jeg fikk vakre blomster av mine to flotte barn ♥
Og dagen etter, Valentine’s, forventet jeg ikke noe. Ikke av noen. Det er jo kjærlighetsdagen, og kjærlighet handler jo ikke bare om sånne kjæresteting. Det handler jo også om kjærligheten til venner og familie. Så jeg ga mine barn en liten oppmerksomhet på vipps. Men jeg fikk jammen en oppmerksomhet jeg også. Datteren min hadde kjøpt hjerteformet konfekt til meg ♥ Veldig koselig, og veldig uforventet.

Et par turer med gode venner og med min datter har det også blitt. Gåturer altså. Jeg elsker det ♥

 

Det siste halve året har ellers vært et sammenhengende mareritt. Som ikke helt vil ta slutt.

Feberen jeg hadde i høst, da jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle overleve, har heldigvis lettet. Nå har jeg kun feber om kveldene. Dessverre litt stigende temperatur, men enkelte kvelder glimter til med litt lettere feber. Om dagen er jeg stort sett feberfri, selv om tempen er en del høyere enn normalen, og likevel under feberterminologien.
Formen ellers er sånn blæhhh. En gang i blant, som i går, så var formen god, og da blir jeg opptimistisk og tenker at endelig går noe i den rette retningen. For så å bli knust dagen derpå.

De siste par ukene har vært grusomme. Man tror og håper at nå blir det bedre tider. Men så skjer det noe, som ødelegger alle forventninger.

Det har seg sånn at minstepusen i huset ble syk. Hun ble så syk at hun ble innlagt på dyresykehus, og vi måtte begynne å tenke på avliving. Det var enormt sorgfulle dager, og ikke minst var vi veldig bekymret her i huset. Minstepusen er det store gullet her. Så enormt kosete, og fortsatt bare kattunge. Og vi fikk henne hit, for at hun skulle holde den andre pusen vår med selskap. Og de to har jo blitt så gode venner.
Det var hjerteskjærende når minstepusen ble alvorlig syk.

Hun har også fått påvist et sjeldent kattevirus, som dessverre er dødelig. Og den nyheten knuste oss nesten. Hun fikk 2-3 år å leve. Men den saken er ikke helt over enda. For vi har en liten følelse av at testen var falsk positiv. Hun skal testes flere ganger nå, på forskjellige vis. For også veterinæren virker til å ikke være helt overbevist. Så sjeldent er det viruset i Norge. Det er mer vanlig i USA, Italia, England, og sikkert mange andre land. Men ikke i Norge.

Den eldste katten fikk også tatt testen. Men hennes var klart negativ. Hun skal også testes en gang til. Men det at hennes var negativ, at hun ikke virker til å være smittet, er jo et mirakel hvis det er sånn at minstepusen faktisk har det viruset. Og saken er jo sånn da, at nå, i påvente av nye tester (det må gå noen uker), må vi holde kattene adskilt, og de får ikke lov til å gå ut. Et sorgens kapittel det alene.

Men så var det altså det at minstepusen var syk, og innlagt på dyresykehus. Hun fikk bare komme hjem om nettene. Og så har hun fått antibiotika, og medisiner som skal stimulere appetitten. For hun ville ikke spise, og det lille hun spiste kastet hun opp igjen. Så hun fikk også noe for å hindre kvalme. Men med all denne gode behandlingen, har hun blitt helt frisk nå. Det er et gledens kapittel ♥ Og det har også overrasket veterinærene. For hun var faktisk døden nær. Og det krevde litt arbeid å snu dette. Nå er hun her hjemme, god appetitt, og mer vilter og aktiv enn noen gang før. Så heldigvis en gledelig utgang i denne runden. Nå gjelder det bare å få avklart dette med viruset. Og jeg har en magefølelse på at hun ikke har det. At den positive testen var falsk.
Tiden vil vise.

Men vet du hva? En ulykke kommer sjelden alene. Det er ikke tull engang. Det har vi smertelig fått erfare.

Den ene dagen vi skulle hente lillepusen hjem fra dyresykehuset, og samtidig hadde vi med storepusen som skulle testes, var det rushtrafikk. Vi skulle fra Sandnes til Bryne. Og køen var lang. Men det trillet likevel greit avgårde.
Plutselig smalt det. Vi var blitt påkjørt bakfra.
Det var min datter som kjørte. Og jeg satt i setet ved siden, litt fremoverlent da jeg akkurat skulle ta noe opp fra gulvet. Hodet mitt smalt forover og nedover, og underveis traff jeg nok hanskeromluken, for jeg hadde litt vondt i hårfestet i pannen i dagene etterpå. Men det smalt i nakken min også med dette sammenstøtet. Den ble kraftig strukket. Og jeg fikk en plutselig hodepine etterpå.
Jeg var nok litt i sjokk, og litt omtåket. For plutselig våknet jeg til, og oppdaget at jeg sto bak bilen. Jeg husker ikke hvordan det gikk til? Jeg har en liten black out der. Et lite minutt som er borte for meg. Datteren min fikk også en trøkk i nakken og i hodet. Muligens en liten hjernerystelse. I tillegg var vi begge i sjokk og litt omtåket.

Nødetatene kom, full pakke med brannbil, politi og ambulanser. Jeg var helt overveldet av det hele. Så mange mennesker som plutselig vrimlet rundt oss, spurte oss hva som skjedde, om vi var skadet, og så sjekket de bilen, under panseret osv. Jeg fikk ikke med meg alt. Men det var overveldende.

Det ble besluttet å kjøre meg og datteren min på sykehuset for sjekk. Bilen bak oss var også truffet, av bilen bak der. Så dette var altså en kjedekollisjon. De i bilen bak oss var visst leger, og de kjente det også i nakke og hode. Men likevel tok de seg av oss. Jeg takker så uendelig mye for det ♥ Og så er jeg litt beskjemmet også. For de burde også fått tilsyn, samtidig, mens vi ventet på hjelpemannskapene.

Inne på sykehuset ble det full sjekk, og heldigvis ingen alvorlige skader som brudd og sånt. Vi fikk tilbud om å bli natten over på sykehuset, men vi takket nei. Det foregikk for mye på hjemmefronten. Vi kunne ikke utebli fra syke katter osv. Så da ble det åpen retur i 24 timer om vi skulle trenge det.

Men vi satt jo med et par problemer som ikke kunne løses på sykehuset. For vi skulle jo hente minstepusen på dyresykehuset, før de stengte for natten. Det var jo dit vi var på vei. Så vi fikk ringt sønnen min, og fikk han til å ordne med henting av henne.
Det neste spørsmålet var: Hvor er bilen, og størstepusen? For vi var jo på vei for å få henne testet samtidig som vi skulle hente minstepusen.

Det ble litt styrete å finne ut av dette. Selv var jeg jo roet meg, men klarte likevel ikke å tenke skarpt og logisk. Til slutt fikk jeg telefon fra politiet, som kunne fortelle hvor bilen var. Katten visste de ikke noe om. Så da fikk vi ordnet med at sønnen min, med litt kjørehjelp, møtte opp hos lensmannen og fikk nøklene og beskrivelse av hvor bilen var parkert.
De kjørte straks dit, og fant ut at frøken pus hadde det helt fint i buret i baksetet. Sikkert litt forundret over alt som hadde skjedd, og hvorfor hun ble forlatt alene i flere timer i mørket.

Bilen min ble jo en smule skadet. Og takst fra verkstedet sier det vil koste 60 000 å reparere det. Heldigvis er ikke det min regning. Den bakerste bilen i kjedekollisjonen tar på seg alt ansvar. Han mistet også førerkortet. Han hadde visst sittet og holdt på med mobilen mens han kjørte.

I ettertid har vi slitt litt med hode, nakke og rygg. Jeg har kjent det godt i ryggen selv. Men jeg tror ikke jeg får noen varige mén. Datteren min har fått en litt større smell i ryggen, og vil trenge behandling. Men jeg satser på at det vil ordne seg.

Så har vi da forsøkt å komme oss litt etter alt som har skjedd. Og vi har tenkt at nå kan det ikke skje noe mer. Nå har vi fått vår dose.

Det var en dum tanke.

For i går fikk jeg dessverre melding om at min kjære onkel og gudfar hadde sovnet inn om morgenen. 95 år gammel. Hans nærmeste familie er oss, min bror og meg. Og det er en stor sorg at han nå er borte. Nå er det endelig.
Vi har alltid stått ham nært. Og det har barna våre også. Han var som en bestefar for barna etter at deres bestefar, hans bror, min pappa, døde i 2002. Alltid kjekk og blid og med mange historier på lager. Et stort og varmt hjerte. Han vil bli dypt savnet.

Jeg finner det litt vanskelig å smile for tiden. For jeg er så sliten. Men jeg smiler likevel, av små og humoristiske ting. Men å smile på kommando er ikke så lett nå. Så de bildene, de ser virkelig ikke ut. Derfor får jeg nøye meg med et litt trist animert bilde av meg. Det forteller vel i grunnen ganske godt hvordan jeg føler meg nå.

Tiden leger alle sår. Det vet jeg jo. Det har jeg jo opplevd tidligere. Så nå får jeg bruke tiden godt, og håpe at stunden har kommet for å restituere seg igjen. Det kan jo ikke være sånn til evig tid.

Og vi finner bevisst hyggelige ting å gjøre her hjemme nå. F.eks. var jeg og datteren min på kino på fredag. Da så vi Spencer. Historien om Diana.
Og i dag har jeg besluttet at vi skal gå ut og spise. Så vi har reservert bord på en litt finere restaurant.

Vi har selvsagt fulgt litt med på OL også. Og kjekt med så mange gyldne medaljer ♥
MGP fikk vi også med oss i går kveld. Så nå blir det spennende i den internasjonale finalen.

Jeg får tenke på å logge av nå. Har vel skrevet nok for i dag. Jeg har hatt en ærlig plan om å svare kommentarer, spesielt etter bursdagsinnlegget til min datter. Og det kommer jeg nok også til å gjøre. Men med en vond rygg og nakke, så har jeg ventet litt.
Nå blir det sikkert å vente litt til, for nå har jeg sittet lenge her foran pc allerede. Men tusen hjertelig takk for alle vakre kommentarer. Det er en stor glede å lese disse ♥ Dere er så uendelig gode ♥

Ha en herlig fin søndag ♥

2 GODE VENNER

Nala og Leia har blitt gode venner.
Det er jo aldri noen garanti når man får seg et nytt kjæledyr i tillegg til det ene man har, at de skal gå sammen og finne en god tone. Men disse to pusekattene har det gått veldig godt med ♥♥

Nå finner vi dem ofte sammen når de hviler sammen. Og det er en glede å se. Nala som er eldst, har tatt på seg oppgaven som reservemamma/adoptivsøster.

De slåss og leker en del også. Og det kan virke litt røft av og til, men når vi studerer dem, så ser vi at de bytter på å erte hverandre. Og i neste øyeblikk kan vi finne dem hvilende side om side i fredelig harmoni.
De er en fin duo de to, rett og slett 2 gode venner, og en glede å ha i hus ♥♥

Det er fint med kjæledyr. Og selv om jeg er allergisk, så går det bra med disse to, bare jeg passer på å vaske hendene hver gang jeg har vært borti dem. Og skulle jeg måtte ta et valg, så ville jeg beholdt dem for den mentale helsen sin skyld. Det er noe helt spesielt og en god trøst med kjæledyr. Jeg mener det er sunt. Det er et ansvar, men med katt er det ikke så travelt og hektisk, siden de er ganske selvstendige dyr. Så da passer det godt for meg med min helse, sånn bortsett fra allergien da. Men igjen, så lenge jeg er forsiktig, og vasker meg ofte, så merker jeg ikke så mye til allergien, annet enn at jeg kan bli litt tett i nesen. Utenom det så er det alltid kjekt å få kos og varme fra sånne små og myke venner ♥

Liker du dyr, og har du kjæledyr selv?

MAKTBALANSE

Rundt om på alle steder i samfunnet regjerer en maktbalanse. Det er alltid noen som er sterke og står på toppen og styrer og bestemmer over andre, som befinner seg lenger nede på stigen.

Sånn er det også i dyrenes verden.

Hjemme hos oss er det nå en aldri så liten dans som foregår. En oppvisning og konkurranse om hvem som har makten, hvem er sterkest? Og dette er altså blant de firbente. Nala og Leia. Eller for å si det mer folkelig, en bli-kjent prosess.

Nala er størst, og ser jo at hennes territorium er kraftig truet av den mye mindre Leia. Leia er utforskende og spankulerer rundt med halen i været og undersøker alt, mens Nala ligger og betrakter, og av og til gjør hun noen utfall mot Leia. Jo lenger de er sammen, jo kraftigere blir utfallene. Og til slutt skiller vi dem igjen, sånn at de får litt pause. De er jo begge nysgjerrige på hverandre, og holder sin dans under nøye overvåkning fra oss menneskene.

 

I dag skulle de få spise sammen. Men Nala er så superkresen på maten, at hun bare ble sittende og se på Leia som spiste hver smitt og smule fra sin skål. Vi skal forsøke en annen mat i morgen. Men det fine var at Nala ga Leia matro. Hun gikk og snuste litt på henne, men satt ellers tålmodig og ventet på at Leia skulle bli ferdig å spise.

 

Jeg føler det går fremover dette her. Og jeg tror det kommer til å gå helt bra. Bare vi gir det litt tid. Det er jo tross alt to forskjellige personligheter som skal finne sin plass. Nala er sterkest, da hun er størst og har vært her lengst, det er hun som har makten. Men lille Leia viser seg å ha en sterk personlighet hun også, og blir mer vågal selv. Men sånn er det jo med dyrene. De må vise sin styrke for å finne sin plass. Akkurat som vi mennesker, bare med litt forskjellige fremgangsmåter 🙂

Snart er nok makten mer balansert, og da skal det nok gå veldig bra tror jeg ♥

EN FORSIKTIG TILNÆRMING

Her i huset bor det to katter nå. Nala flyttet jo inn her i fjor høst. Nydelige fine pusen har slått seg godt til ro her, og er nå en ung voksen. Hun fyller ett år denne måneden.

Jeg har hele tiden syntes hun var så liten, helt til vi nå fikk en ny liten pus i hus. Lille Leia, som er 3 måneder gammel. Da skjønte jeg at Nala var blitt voksen, for hun er ganske så mye større enn lille Leia ♥


Leia er nysgjerrig, kosete, og veldig leken ♥

Med to katter i hus, så er det jo en liten prosess å tilvenne dem til hverandre. De er jo ukjente for hverandre.
Leia har jo vært vant til mange katter, for hun er født og oppvokst på en gård hvor det bor flere katter. Mens Nala har jo vært vant til å være alene siden hun kom hit. Ja, ikke helt alene, for vi som bor her i huset har jo vært her, men alene som katt.

Tilvenningsprosessen har vi jo begynt med. Først med dufter, og så har de fått se hverandre gjennom dørsprekken. Nala freste litt en av gangene, men nå virker hun bare veldig forsiktig, og samtidig nysgjerrig.

I dag tok vi Leia i buret, og opp i stuen, for at hun og Nala skulle få hilse litt nærmere. Det gikk veldig bra. Så nå er det ikke lenge før de kan møtes uten hindringer.


Nala og Leia ♥

Det beste med disse to i huset er all kosen, men også at de kan ha selskap i hverandre.

Jeg håper at de skal bli bestevenner når de blir ordentlig kjent ♥