JEG VIL, JEG VIL, MEN FÅR DET IKKE TIL

Det er en aldri så liten bloggtørke hos meg for tiden. Ja, den har jo vart en stund. Men det som jeg har håpet skulle bli bedre, har bare blitt dårligere. Og akkurat nå er det skuffende dårlig.

Jeg snakker om helsa altså.

Så tenker jeg hver dag at i dag skal jeg skrive et innlegg og legge ut. Jeg begynte på ett innlegg på mandag. Men det tar sin tid.
Istedet begynner jeg å lese andres blogger, litt her og litt der. Og så kommenterer jeg litt. Og når jeg har gjort det, så er energien brukt helt opp. Ja, ikke bare energien, men humøret også. For jeg er skuffet over at jeg tåler så lite for tiden. Jeg er skuffet over at energien brukes opp så fort. Omtrent før jeg har kommet ordentlig i gang med dagen.

Ja, ja…..Jeg får gi det noen uker til, og så får jeg skrive mer på blogginnlegget mitt underveis, så blir det nok ferdig til slutt skal du se. Og så var det alle dem jeg har på vent også da…… Blant annet et par bokanmeldelser. Jeg har lest en del siste tiden. Det er liksom det og å strikke jeg kan gjøre, som ikke drar så mye energi. Det er avslapning i de tingene.

Det har vært en nydelig lørdag her i dag. Høstsol og høstfarger. Jeg har gått en liten tur sammen med min datter.
Så da vil jeg bare benytte anledningen til å ønske deg som leser her, en riktig god helg ♥ Håper du har kjekke planer.

 

JEG FIKK FØLGE AV HØSTSOLEN

Det er jammen ikke mye jeg har fått med meg av vakre høstfarger denne høsten. Jeg har jo vært syk og hjemmebunden i nesten en måned. Men denne uken her har jeg endelig fått kommet meg ut noen ganger. Og det er på hengende håret med det å få med seg høstfargene, for nå har jo veldig mye av løvet falt av trærne allerede.

Både i går og i dag fikk jeg tatt meg et par små turer. Og i dag fikk jeg til og med følge av høstsolen ♥

I dag gikk jeg tur i Rogaland Arboret. En av grunnene for det valget er jo utvalget av trær og skog, men også fordi de har åpen kafé om søndagen. Og jeg visste jo det så klart, at siden det var søndag, åpen kafe, og nydelig vær, så ville det også være en million mennesker i parken. Og jeg fikk rett!

Men det var jo bare koselig det, at så mange velger å tilbringe dagen i naturen med de fine fargene og den gode solen.
Det var jo så klart litt vanskeligere da, hvis man ønsket å nyte kaféens utvalg. For der var køen så lang som et vondt år.

Men aller først, den avslørende høstsolen. Så i stedet for å briljere med en selfie i skarp høstsol, så velger jeg heller å la dette fine bladet stråle.

Ja, ja, ok da, i litt mer skyggefulle omgivelser går jo en slags selfie an 😉 Men jeg føler meg ytterst gusten og bleik for tiden. Omtrent sånn som jeg føler meg på senvinteren, etter å ha frøset meg gjennom en årstid jeg bare ikke kan like. Og siden jeg føler meg sånn nå, lenge før vinteren overhodet har begynt, så er jeg spent på følelsen når vi kommer til den tiden jeg vanligvis føler meg så ille.
Men, jeg skal ikke ta sorgene på forskudd. For selv om jeg ikke er vintermenneske, så håper jeg likevel at vi får en sånn vinter vi hadde sist vinter, som var kald, tørr, og med snø og is. Det var en vinter etter mitt hjerte. Men sånne vintre har en tendens til å være sjeldne her på min kant av landet.

Men nå er det høst. Skjønner ikke hvorfor jeg plaprer i vei om vinteren, som enda ikke har begynt?


Enkelte steder jeg gikk i dag, fikk jeg lyst å bøye meg ned, ta en favn full av blader, og bare slenge dem opp i luften. Men jeg gjorde ikke det. Kroppen er litt for stiv og støl til så alt for mange utendørs krumspring.

Men er det ikke vakkert????
Helt magisk! ♥

Arboretet er stort, så selv om parkeringsplassen omtrent var full, og man kunne skjønne hvor mange mennesker som befant seg der inne, så er det likevel nok av boltreplass.

Det fine er at det er så stor variasjon i området. Noen steder er parklignende, mens andre steder er skog. Og som her, litt som en forgjengs steingard fra et nedlagt gårdsbruk. Noe det kanskje er også 🙂

Det er nesten som gull ♥

Idyllen råder.

Jeg skulle innom kaféen også. Jeg visste om noen som var på sykkeltur som også skulle innom der, så vi hadde avtalt at vi kunne møtes der. Og som jeg sa, køen var lang som et vondt år. Så da jeg ankom, hadde de allerede funnet et bord, og gått inn for å stille seg i kø. Så slapp jeg det, å stå i kø. For det hadde jeg ikke klart. Er det noe jeg synes er vanskelig, så er det å stå lenge.

Til slutt ble det endelig vaffel på oss. Så må vi nok kanskje hinte litt til dem som driver kaféen, at de kanskje burde investert i et vaffeljern eller to til? For så hadde køen gått fortere, og dem som ga opp før de kom halvveis, hadde kanskje blitt stående og kunnet nyte vaffel de også ♥ Det er i alle fall gode vafler ♥ Verdt å vente på 🙂

Måtte ha med han her også. Arboretets “far”.

Mens jeg satt og nøt min vaffel, hadde jeg denne utsikten når jeg vred litt på hodet ♥

På veien tilbake til bilen ruslet jeg forbi dette tjernet. Det er det største tjernet i Arboretet, og ligger like ved kaféen.

Fint å sitte på en benk her og bare la tankene vandre.

Jeg tar en liten omvei tilbake til parkeringsplassen. Da kommer jeg forbi et område hvor arboretet har sin “driftsbygning”. Den var en smule overgrodd, som seg hør og bør i skogen 😉

Og helt til slutt dette her, som var så vakkert i den lave solen ♥

Jeg var fornøyd jeg. Det ble ca 3 kilometer. Mer enn nok for meg i disse dager. Jeg er ikke helt frisk enda, og bare en ørliten oppoverbakke (som normalt ikke er en utfordring) gjorde at det rev i brystet og jeg fikk blodsmak i munnen. Jammen er jeg i dårlig form gitt. Skummelt. Men det var hakket verre da jeg var ute og gikk i går. Så det blir litt bedre dag for dag ♥

Nyt søndagskvelden, og den nye uken som snart er i gang ♥

EN NY FAVORITT

Jeg elsker å lese. Men jeg leser ikke så mye som mange andre gjør. For jeg elsker å strikke også. Så jeg må fordele all denne kjærligheten mellom disse to.

Oftest leser jeg eldre bøker. Ikke fordi akkurat DET er en spesiell favoritt, men fordi jeg har et stort bibliotek med arvede bøker, som jeg forsøker å lese meg gjennom.

En gang i blant kjøper jeg meg en ny(ere) bok. For liksom å forsøke å henge litt med.

Nylig fikk jeg to bøker av min datter, som har begynt å jobbe på bokhandel. Hun hadde fått disse bøkene, utgaver som ikke var for salg.

Begge bøkene var nye og i kategorien Krim. Den nyeste var faktisk utgitt samme måneden jeg fikk den. Men altså, akkurat det eksemplaret jeg fikk, var ikke korrekturlest (jeg fant ingen feil), så den var ikke for salg. Men de selger nok i bøtter og spann av den boken med den riktige utgaven, som kom ut 16. september. Og det kan de trygt gjøre, for etter å ha lest den boken der, så har jeg fått meg en ny favoritt i alle fall.

Bakdelen med å ha som mål å lese gjennom alle de gamle bøkene mine først, er at jeg blir litt sent ute med å finne nye favoritter. Så her med denne boken som er splitter ny ute i salg, og den 13. boken i serien, så har jeg litt å ta igjen. For dette var en bok jeg virkelig likte.

Om Dommen

En lørdag i mai blir seks år gamle Alexander borte mens han er på tur med familien. Det blir satt i gang en storstilt leteaksjon, uten resultat. En pedofil overgriper ble sett i turområdet like før gutten forsvant. Fjellbergpostens nye og skruppelløse redaktør legger ut informasjon som røper hvem overgriperen er. Ole Vik og Cecilie Hopen kjemper forgjeves mot lynsjestemningen som brer seg. Så forsvinner også læreren Lisen Berg. Flere aner en sammenheng, men de tør ikke si noe. Ole Vik og Cecilie Hopen arbeider mot en raskt tikkende klokke da en dom faller i lagmannsretten og snur opp ned på alt. Ole Vik blir oppsøkt av en ukjent italiener som kommer med et uhyrlig krav. Hvis ikke Ole gir etter, vil Marte dø. Også for Ole holder tiden på å løpe ut.

 

Historien er et plott alle foreldre tenker som sitt verste mareritt, nemlig når et barn forsvinner sporløst. Og som forelder kan man lett sette seg inn i frykten foreldrene til lille Aleksander føler på mens tiden går og ingen finner den lille gutten deres.
Når teorien om en pedofil kommer ut, så vrenger det seg i min mage i alle fall.
Flere mennesker forsvinner, og Ole Vik, som etterforsker saken jobber på spreng for å nøste opp i alle trådene som har floket seg sammen.

Ole Vik og Cecilie Hopen høres ut som helt fantastiske mennesker. Ja, faktisk ser det ut til å være et veldig godt arbeidsmiljø ved denne etterforskningsenheten. Folkene bryr seg om hverandre, og ingen murer seg inne på et slitent og mørkt kontor, smådeprimerte mens de nipper til en konjak eller whiskey, og sutrer over hvordan livet har blitt. Denne boken var blottet for sånne mørke infall. Noe jeg synes var herlig forfriskende.

Så ja, jeg må nok lese tidligere utgitte bøker om Ole Vik og co. For Jørgen Jæger skriver virkelig bra, og man blir fort glad i menneskene. Han skriver med varme, og det fenget meg veldig.
Jeg har fått en ny favorittforfatter, og en ny favoritthelt 🙂

Og boken, den anbefaler jeg gjerne ♥ Dommen av Jørgen Jæger.

 

Om du liker å lese, så meld deg gjerne inn i bokgruppen min Leseglede på Facebook. Der er det titt og ofte tips til gode bøker. Og kjekt om man kan få til en fin dynamikk 🙂

 

JIPPI, JEG VANT

Etter en måned som rett og slett har vært utrolig vond og vanskelig, var det en ordentlig oppløfter å få vinnermelding i går kveld.

Rett og slett har jeg vunnet 2 ganger på under en uke 😉

På lørdag vant jeg 50 kroner i Lotto. Jeg kunne glatt ha satt pris på en litt større sum også, men 50 kroner er bedre enn ingen kroner, tross alt. Kjekt å vinne uansett.

Og så var det fotokonkurransen som Margrethe i Utifriluft arrangerte, med temaet “Vann”, hvor vinner ble kåret i går. Og vinneren var meg! Noe så kjekt ♥ Det var veldig mye kjekkere enn den 50 lappen jeg vant i Lotto 🙂

Bildet jeg vant med var dette bildet her, som jeg hadde i arkivet.

Tusen takk til dere som stemte på mitt bilde ♥♥ Jeg er så takknemlig ♥♥

Det ga meg en skikkelig boost som jeg trenger nå. Nå ser jeg opp og frem, og skal krumme nakken og gå den verste årstiden i møte, og komme meg gjennom for å klare å få enda en fin vår og sommer til neste år. Og forhåpentlig blir vinteren like fin her som den vinteren vi hadde. Riktig nok var den kald, men den var tross alt en skikkelig vinter. Ikke bare gufsete og vått, grått regn og vind.

Det skal ikke mye til for å lyse opp en tung hverdag, det ble bevist her med denne konkurransen.

Og en ting til….det var mange flotte og nydelige bidrag i konkurransen, jeg føler meg beæret ♥ Tusen takk ♥

STRIKKING ER GOD TERAPI

Det sies at strikking er meditasjon,, terapi, yoga, medisin, hjernetrim….osv. Og jeg vil påstå at alt er sant. Det passer likevel ikke for alle. Ikke alle liker å strikke. Noen kan ikke strikke pga. nakke eller fingre eller annet som plages. Dem er det nok ikke medisin for med å strikke vil jeg tro.

For min del er strikking noe jeg ikke kan klare meg uten. Den dagen jeg ikke kan strikke mer, håper jeg aldri kommer. For da vil tilværelsen bli grå.

Jeg har perioder hvor jeg ikke strikker så mye. Rett og slett fordi jeg ikke er i form til det. F.eks. at hodet ikke vil være med. Hjernetåke er noe jeg er godt kjent med. Og da er det ikke alltid så greit å strikke, for da kan selv de enkleste ting plutselig virke uforståelige. Så de dagene blir det ikke gjort så mye av noe.

I den siste tiden har jeg fått ferdigstilt flere prosjekter. Det forrige jeg presenterte her var en topp som jeg strikket i sommer fordi jeg plutselig fikk lyst på det, og hadde behov for en topp som skulle passe til et skjørt jeg hadde kjøpt. Toppen kan du se HER!

Etter den ferdigstilte jeg en herregenser jeg hadde fått en bestilling på.

Den var litt av et arbeid, om jeg skal få si det sånn. Selve strikkingen gikk fint, for det gjør jeg nesten i blinde. Men bussen som er på, den har jeg brodert på etter et bilde. Og jeg brukte litt tid på det. Og litt frustrasjon også 😉 Han som skulle ha genseren har en sånn buss, som han innreder til bobil. Eller bobuss som kanskje er et rettere ord. Så både, mannen, genseren og bussen holder til i Telemark. Og genseren er den eneste i sitt slag i hele verden ♥ Det er ganske unikt 🙂 Genseren er strikket i Alpakka.

Jeg tør å påstå at denne ponchoen også er den eneste i sitt slag i hele verden. Den begynte jeg å strikke på mens jeg holdt på med buss-broderiet. For å få litt avkobling. Og så ble ponchoen ferdigstilt nå mens jeg har vært syk. Da har strikkingen vært det som har fått meg gjennom hele elendigheten av sykdom og bivirkninger.

Ponchoen skulle egentlig strikkes i et helt annet garn enn det jeg har strikket med. Så jeg har gjort noen justeringer i forhold til garnet jeg valgte å strikke med. Garnet jeg valgte er en blanding av bomull og merinoull. Det var noe jeg hadde kjøpt på lagersalg en gang for en lang stund siden. Og jeg jobber jo effektivt med å bruke litt av garnlageret mitt. Og det gikk jo litt garn i denne ponchoen, men det merkes knapt på garnhaugen jeg har spart opp i gjennom årene. Så her får jeg fortsette å strikke, for jeg har kjøpestopp av garn til jeg har fått strikket opp litt av garnbeholdningen jeg allerede har 😀

Men jeg ferdigstilte en liten ting til forleden dag.

For jeg har jo en del restegarn liggende også. Garn som ikke er nok til store prosjekter, men som passer ypperlig til mindre prosjekter. Og siden det nå er høst, og vi går mot vinter, ble plutselig noe av restegarnet til en lue 🙂 Selve luen er strikket, men den stripete kanten er heklet. Og garnet er rester av Alpakka.

Og du vet, ikke før er jeg ferdig med noe, så har jeg begynt på noe nytt. Og her er jeg i gang med et heklet skjerf til luen, også i Alpakka. Og så har jeg begynt på en deilig kosegenser i et garn som heter Alpakka Lin, som jeg kjøpte i Farsund i sommer.

Greia med disse to prosjektene er at det heklede skjerfet er for mørkt å holde på med i kveldslys/lampelys, det må jeg gjøre i dagslys. Så derfor begynte jeg også på genseren som er lysere, og lettere å strikke, selv om kvelden i lampelys.

Det fine med at strikking har helsefordeler for meg, så er det også en kilde til nytte. Gode plagg kommer aldri av veien de fleste årstider, og jeg storkoser meg når jeg kan krype ned i godstolen og strikke litt hvis jeg ellers ikke fungerer til noe annet.

Hva er din terapi?

 

NEDE FOR TELLING

Siste ukene har ikke vært så bra. Faktisk har det vært helt forferdelig. Jeg må innrømme at det var litt uventet.

Det begynte 14. september.

Den dagen var jeg nemlig inne på sykehuset og fikk min andre dose med bremsemedisin. Første dose fikk jeg i februar i år, altså ca et halvt år tidligere. Denne gangen, altså 14. september, fikk jeg halv dose i forhold til første gang. Og glad og lykkelig var jeg for det. Det sparte meg et par timer i stolen på sykehuset.

Etter første gang var jeg kvalm i ca halvannen uke. Og så var jeg veldig utmattet i en periode. Men utover det hadde jeg ingen bivirkninger som jeg la merke til i alle fall.

Så derfor var jeg ved godt mot denne gangen. Jeg satt i 3 timer i stolen mens medisinen jobbet seg inn i kroppen. Strikketøyet hadde jeg også med, og fikk tiden til å gå ganske fort.

Lite visste jeg da jeg satt her, at jeg skulle komme til å bli veldig syk i ettertid.


De neste to dagene gikk fint. Ikke noe som tllsa at jeg skulle få noe mer enn forrige gang. Og med kun halve dosen, var jeg så og si sikker på at jeg skulle gå helt fri.
Men den gang ei.

Det startet med at jeg begynte å bli veldig utmattet. Det var ikke så overraskende, men det var likevel uønsket. Jeg er utmattet nok som det er til daglig. Er ikke så glad i den ekstra utmattelsen, som er sånn at bare det å sitte er en anstrengelse.

Så begynte det mentale å tulle. Jeg ble enormt følsom. Jeg kunne begynne å gråte for ingen ting. Bare jeg satt og holdt på med noe, og så gjerne mistet noe i gulvet, en penn eller lignende, så begynte jeg å gråte. Jeg kunne begynne å gråte bare jeg tenkte på noe litt trist.
Jeg var rett og slett helt på bærtur. Virkelig ute å kjøre. Jeg satt og pratet med en venninne i telefonen, og så kom vi innom temaet hvordan formen min var akkurat da…..? Tror du jeg klarte snakke om dette uten å begynne å gråte?

Jeg kan ikke huske at jeg har vært så på gråten noen gang nesten. Joda, jeg har sittet både hos legen, hos NAV, og hos andre, og grått mine tapreste tårer. Men sånn som dette har det ikke vært før.

For å få litt oppsving på den mentale biten, gikk jeg noen turer, både med og uten venner. Den ene turen var innom Rådhuset for å hente mitt splitter nye, og høyst nødvendige ledsagerbevis.
Men disse turene endte alle som en med giga krasj etterpå, hvor veien til sengs ble lagt ganske tidlig.

Jeg fikk kurert de mentale svingningene, eller de dabbet i alle fall litt av etterhvert. Men jeg var så totalt gåen hele tiden. Og til slutt fant jeg ut, i samråd med barna, at jeg skulle roe ned, og ikke gå turer på en stund. For det var jo blitt sånn at de nesten ikke så meg mer. Når de var ferdige med sin dag på jobb og studier, så hadde jeg lagt meg allerede.

24. september, 10 dager etter injeksjonen, oppdaget jeg noe merkelig. Jeg hadde fått et utslett på huden. På brystkasse og mage. Dette var en fredag. Jeg talte 12 prikker. Da søndagen kom, hadde jeg 48 prikker. Det klødde ikke. Det gjorde ikke vondt. Men om kvelden på søndagen fikk jeg noe som lignet på influensasymptomer. Feber, hodepine og vondt i kjeven.

Var jeg ikke utslitt før, så ble jeg det da.

Mandag morgen ringte jeg til fastlegen. Han har jo permisjon, så jeg regnet med jeg ville komme til vikaren. Men det gjorde jeg ikke. Jeg kom til en annen lege på senteret der. Hun hadde ikke sett dette utslettet før, og med de influensasymptomene, mente hun at jeg skulle ringe inn til kontaktene mine på sykehuset, senest dagen etter. For dette hadde mest sannsynlig noe med bremsemedisinen å gjøre. Før jeg dro derfra tok hun bilder av utslettet, for det ville hun sende til en hudlege.

Jeg ringte inn til sykehuset jeg. Fikk ikke tak i dem jeg spurte etter da jeg endelig fikk svar. Men la igjen beskjed, som aldri ble besvart. Og mentalt i ubalanse som jeg var, og etter å ha brukt flere tiår på å stange hodet i helseveggen, ga jeg fort opp.

En uke senere, etter å ha følt meg dårlig hele uken, fikk jeg igjen ringt inn til sykehuset. Og da fikk jeg endelig tak i noen som brydde seg. Så da fikk jeg beskjed om å komme inn. Der skulle lege sjekke utslettet, det skulle tas masse blodprøver. Jeg hadde Amalie med meg, for jeg var ikke frisk nok til å kjøre og sånt selv. Og vi ble da sittende der på sykehuset i flere timer. Vi overhørte samtaler, og der fikk vi høre at de vurderte å legge meg inn. Jeg håpet inderlig at de gikk ifra den tanken, for helt ærlig mente jeg selv at jeg ville ha det bedre hjemme. Men helt klart, hvis noe behandling skulle settes i gang, så var jo sykehuset rette plassen.

Men heldigvis ble det ikke innleggelse. Istedet fikk jeg time hos hudlege dagen etter. Hvor det skulle tas noen hudprøver.

Og det var en positiv erfaring, selv om jeg ble lagt under kniven og fikk to sting som trøst. For legen og sykepleieren der var så hyggelige og flotte mennesker, og jeg følte meg godt ivaretatt.

Etterpå fikk jeg en salve jeg skal smøre hele kroppen inn med hver kveld. Og ja, hele kroppen. For utslettet har spredd seg til hele kroppen. Kun ansiktet og nede på føttene har sluppet unna.

Konklusjonen er at jeg har en reaksjon etter bremsemedisinen.

Og så ble jeg sykere. Jeg ble skikkelig dårlig i forrige uke. Hadde vel de verste dagene på onsdag og torsdag. Da var jeg litt sånn at det hadde ikke gjort noe om jeg hadde strøket med, for jeg følte meg helt ferdig. Da hadde jeg vært syk, pluss utmattet så lenge, at jeg følte jeg ikke holdt ut mer.

Men ukrutt forgår ikke så lett skal jeg si deg. Det er liv i meg enda. Og jeg klamrer meg fast, selv om jeg er utrolig sliten av dette her nå.

Feber og hodepine herjer enda. Kjeven verker med uforminsket styrke. Og kroppen føles mørbanket og ødelagt. Og nå har jeg hatt det sånn i over to uker. I tillegg har jeg jo hatt den ekstra utmattelsen i et par uker før det også. Så denne kroppen har nå sett bedre tider. Det er faktisk sånn at jeg synes det er vanskelig å smile. For jeg føler ikke jeg har så mye å smile av liksom. Men joda, noe har jeg. Det er alltid noe positivt, selv om alt ser svart og negativt ut. Viktig å huske på det ♥

Så da fikk jeg i alle fall skrevet noen ord. Og det har jeg gjort forsøk på lenge nå.
Jeg leser litt blogg innimellom, og kommenterer en gang i blant.
I tillegg har jeg fått strikket litt. Ferdig med en poncho og en lue. Men de får jeg vise frem en annen gang.

Ta godt vare på deg selv, og ha en fin uke ♥