I dag har jeg virkelig overgått meg selv. For i dag har jeg gått…..langt! Til meg å være da 😉

En venninne ringte og spurte om vi skulle gå en tur. Og jeg er jo der at å ha følge med noen på tur er det tryggeste og beste for meg for tiden. Så selvsagt takket jeg ja til det ♥

Det var Sandvedparken som fikk besøk av oss i dag. Sist jeg gikk tur her var på bursdagen min for snart 3 måneder siden. Turantrekket mitt var også lignende som det jeg hadde sist. Da hadde jeg kjole, i dag hadde jeg skjørt.

Været var litt kjølig da vi begynte å gå, men fint var det likevel. Og ettersom vi gikk, ble temperaturen varmere.

Jeg synes denne paviljongen her er så fin, men det var for kjølig å sette seg inn dit i dag. I alle fall når jeg var såpass tynnkledd.

Idyllen råder her hvor det er små fine broer over elven.

Ikke fullt så idyllisk på dette partiet hvor parken går under motorveibroen.

Ved enden av parken ligger en butikk, så dit gikk vi inn og kjøpte oss is, og jeg kjøpte også en ismocca. Så fant vi oss en benk på en lekeplass, hvor vi nøt det fine været og godsakene.

Men finest av alt er å gå og suge til seg av inntrykk som naturen langs parken gir.

Det ble 8,5 kilometer. Faktisk ganske langt til meg å være. Og jeg kjenner det jo. Er jo godt sliten nå. Men det gjør godt å vite at jeg har fått gått litt, for det handler om å ta vare på helsa. Selv om jeg blir veldig sliten, så vet jeg at jeg styrker kroppens muskler og funksjon. Og det er jo viktig.

I morgen blir det mest sannsynlig ikke tur. For da skal jeg inn på sykehuset og få påfyll av bremsemedisin. Jeg har ikke den største erfaringen med det enda, for dette blir min andre gang. Men forrige gang var jeg kvalm i halvannen uke etterpå. Jeg satser på at kroppen er mer tilvendt nå 🙂 Tiden vil vise, men det skal jammen bli godt å få det unnagjort i alle fall.

Ha en deilig kveld ♥

I dag er det søndag. Og det kjenner jeg. Jeg kjenner litt sånn “dagen derpå” tendenser. Og jeg har ikke vært på fest engang!
Dagens form er konsekvensen av en innholdsrik uke.
Jeg klager ikke altså, for det har absolutt vært verdt det ♥ Så her sitter jeg, det lakker og lir mot kveld, og jeg kjenner at jeg gleder meg til jeg skal legge meg. Og det er ikke så lenge til kan jeg love. Klokken er 17.25 i skrivende øyeblikk. Så hvis jeg plutselig blir borte og du ikke får svar, så er det fordi jeg har lagt meg mest sannsynlig.

Selv om formen i dag er litt ugrei, valgte jeg likevel å gå en tur. Det har blitt litt lite tur dette året. Kun 90 turer så langt. Til sammenligning hadde jeg 176 turer på dette tidspunktet i 2019. Så skal jeg klare å ta igjen det, så må jeg henge i. Men det er ikke målet mitt. Målet mitt er å gå de turene jeg klarer, selv om jeg må presse meg til noen av dem. Og dem jeg presser meg til er oftest dem jeg går alene. Og i dag var en sånn tur.

Turen i dag la jeg til Stokkelandsvannet. Det er lenge siden jeg har gått her. Ikke siden i vinter når vi hadde 15 minusgrader. Dette skiltet kan jeg ikke si at jeg har lagt merke til før. Så det måtte jeg jo selvsagt avbilde 🙂

Fuglefredingsområdet gjelder nok måkene også. Denne satt her så fredfullt, og brydde seg ikke om meg som herjet både med mobil og kamera. Og her kan man tydelig se at nå er det høst.

Det er så vakkert her ved vannet, en plass for å gjenvinne balansen i den travle hverdagen.

Det var mye spennende å se på runden rundt vannet i dag.

Noen har lagt sin kreative sjel i hagedekor.

Nyt øyeblikket, og det er jo akkurat min filosofi. Men de to bak der da, hva holder de på med?

Denne her figuren husker jeg, men jeg kommer ikke på navnet. Er det noen som vet? Het den Muldvarpen, eller noe sånt?

Noen har en liten jolle liggende klar.

Enda flere fugler. Det er et yrende fugleliv i dette området, og mange fugler jeg ikke engang vet navnet på. Men jeg er ikke så observant at det gjør noe, så oftest legger jeg ikke så godt merke til dem, de små som ikke trakter etter brødsmuler og annet.

Denne steinen så litt lei seg ut. Kan det være fordi sommeren er over? Jeg er i alle fall litt lei meg for det. Jeg føler meg ikke helt ferdig med sommeren enda. Men høsten er jo vakker den også, så jeg skal nok passe på å nyte den og alle dens vakre farger ♥

Siden dette er et populært turområde, og det er viktig å ta godt vare på lungene sine, er det kanskje derfor denne skulpturen er plassert her? Sånn bare for å bli oppmerksom på helsegevinsten på en måte 😉
Denne skulpturen heter Maskinistens lunger.
På Kulturavdelingen i Sandnes Kommunes Facebookside står følgende om disse lungene:

Dette var altså 28. august 2020.

Så har jeg jammen fått med meg både natur og kultur på denne turen. Det er jammen ikke verst.

Litt dyreliv fikk jeg også med meg på tampen av turen. Så da ble det jammen mange inntrykk i dag. Turen var på 5,1 kilometer, så jeg er stolt over at jeg klarte å gå denne turen i dag når formen ikke er på topp. Gøy var det uansett, og godt å få frisk luft 🙂

Vel hjemme igjen ble det mye kos med ett av mine egne dyr, lille Leia. Og nå er det øyeblikk kvelden for hele gjengen her i huset. For nå føler jeg meg ferdig med denne søndagen. Det er på tide å lade opp batteriene til en ny og relativt småtravel uke, med litt ting jeg ikke har lyst til, men som jeg må, for min egen helses skyld.
Det går nok helt fint, og uken blir garentert flott.
Ha en herlig søndagskveld, og en god uke når den starter ♥

Denne helgen har jeg vært på hyttetur til Farsund sammen med to venninner. Målet var å kose oss, og det gjorde vi jo.
Så jeg begynner med siste dagen først. For da skulle vi gå tur i Bøensbakken.

Bøensbakken var den første kjøreveien mellom Farsund, Lista og Herad. Den var åpen for trafikk fra 1904 til 1965. Nå er den kun i bruk for gående, og enkelte hyttefolk. Og er et populært turmål.

Her står vi, trekløveret ved skiltet til Bøensbakken. F.v. Wenche, meg selv og Kristine. To supre venninner å gå tur med dette her ♥♥

Jeg lar de fleste bildene tale for seg selv. En vakker tur var det i alle fall, først nede langs vannet, og så bar det oppover etterhvert.

Denne broen er en svingebro.

Våre skygger fulgte oss på mesteparten av veien.

Hyttefolket har laget seg fine uteplasser i strandkanten.

Nypene er klare.

Fjellveggen er bratt opp på ene siden, og bratt ned på andre siden.

Og utsikten er upåklagelig.

Vi hadde med oss litt kos til nistemat også. Lapper og litt annet godt 🙂

Vel nede igjen tok vi inn over oss den vakre idyllen før vi vendte nesen tilbake mot hytta 🙂

Det er veldig kjekt å gå turer der man ikke så ofte ferdes. Så mye flott å se på, og litt inspirasjon til fremtidige turer 🙂

Dette ble avslutningen på en veldig kjekk helg ♥
Tusen takk for turen dere to venninnene mine ♥

I går skulle jeg og min venninne, Kristine, gå en populær tur til Månafossen, og derfra videre til fjellgården Mån. Vi visste begge at det ble en del klatring, og siden formen min ikke er spesielt god for tiden, så var planen at vi går så langt jeg orker, og så kan vi evt. bare snu hvis det blir for heftig. Selv var jeg innstilt på en god dose mestring, så jeg hadde ingen planer om å bare gå litt, for så å snu igjen 😉

Veien oppover begynner finslig. Det er laget til en fin og bred vei av stein det faktisk går an å gå behagelig på. Et nokså langt stykke.

Her viser bildet av hvor vi er og hvor vi skal.

Veien opp er tidvis meget bratt og på berg, og heldigvis er det laget gode fester med kjetting som vi kan holde oss i på veien opp, og ned igjen. Det er brattere enn bildet klarer å vise.

Her er vi på første utsiktspunkt til Månafossen. Vannfallet er 92 meter høyt, og dette er den lengste fossen i Rogaland.

Som seg hør og bør, må vi ha en selfie, som bevis på at vi faktisk har nådd vårt første mål for turen 🙂

På de neste to nivåene får vi ser mer av åpningen der fossen faller ut. Jeg har selvsagt zoomet inn litt 🙂

Litt lenger oppe får vi også et glimt av fossen. Vi er litt lenger i fra da. Vi står her på en bro over en bekk. Det renner en del vann i dette området 🙂

Vi kjemper oss avgårde i veldig variert terreng, og over diverse hindringer. Alt fra bratt berg og steinur til røtter og gjerdeklyvere. Det er ganske tungt for en sliten dame som meg, men også veldig flott. Jeg nyter turen, koser meg med utfordringen, og knipser litt bilder her og der.

Like før vi når fjellgården Mån, trår jeg over, og faller i et kratt like ved. Det gjorde rett og slett veldig vondt, og jeg er så takknemlig for at vi snart er fremme ved gården. For skal vi sitte ned og spise medbragt lunsj. Det er helt tydelig at jeg er sliten, siden jeg klarer å trå over, selv om jeg har god støtte i turstaver.

Fjellgården, eller friluftsgården som det nå heter, er ikke lenger i drift som gård, men som varmestue og overnattingssted for turvandrere.

Vi satte oss på en trapp med utsikt over elva. Og der satt vi en stund og bare hvilte. Jeg hadde vondt i foten, og og hvilte den på sekken min.

Og siden det var litt vind, og litt småkjølig å sitte stille, besluttet vi å kikke innom varmestuen. Og der var det åpent, og ingen folk, og litt mer innbydende enn steintrappa vi først satt på. Og der kunne jeg sitte med foten høyt. Jeg våget ikke å ta av meg skoen, i tilfelle jeg ikke skulle få den på igjen når vi skulle gå hjemover igjen.

Og vi hadde bord og god komfort, så da var det bare å nyte lunsjen. Og siden jeg var en smule handicappet, så drev jeg ikke rundt for å ta bilder med selvutløser og sånt denne gangen.

Etter maten var det frem med strikketøyet mens vi pratet og slappet av. Ja, denne gangen var det bare jeg som hadde med strikketøy. Og prosjektet er en poncho.

Til slutt kom stunden hvor vi måtte forsøke å gå tilbake igjen. Jeg kan ikke si jeg gledet meg, men jeg var ganske bestemt på at dette skulle jeg klare. Jeg hadde jo tross alt turstaver med. Her viser bildet hovedhuset på gården. Og det var i kjelleren her vi satt og spiste lunsjen vår.

Bygget er flott med vekster på taket.

Og utsikten videre innover er flott.

Men vi skulle jo tilbake. Og der ser det sånn ut. Nokså ulendt, og bratt, og ganske vanskelig å ferdes med forstuet fot.

Den glade vandrer 😀
Ut på tur, aldri sur 😀
Ja, jeg går på med godt mot. Og her er jeg etter at Kristine sier at vi nå bare har ei steinrøys igjen å forsere. Da må man jo bare le. Jeg var ganske svett. Og enda svettere ble jeg det siste bratte partiet ned. Jeg så nok ikke så blid ut på hele denne tilbaketuren altså. Men litt galgenhumor er bra når ting er tungt og vanskelig. Jeg sukket og okket meg en del, men det kommer liksom litt naturlig når smertene jager etter et litt forkjært sammenstøt med bakken av og til. Men det var ikke for å klage. Jeg klarte bare ikke å unngå det. Var i godt humør på hele turen. Akkurat som jeg oftest pleier å være 🙂 Og med lommene bulende fulle av mobiltelefon og kamera, var jeg jo så lykkelig som det går an å være når jeg er på tur 😀

Enda mer humor ble det da vi nærmet oss sivilisasjonen med stormskritt. For her hadde vi visst mobildekning i følge skiltet. Men det hadde vi ellers også, da vi både sendte mail og snapchats 🙂 Det kan hende de tingene der har blitt bedre med årene siden det skiltet kom opp 🙂

Et lite stykke lenger ned var vi endelig fremme ved parkeringsplassen. Så ventet det oss nærmere en times kjøretur hjemover. Alt i naturskjønne omgivelser. Så vi klaget ikke. Men hjelpe meg så sliten jeg var. Jeg var så takknemlig for at det var Kristine som kjørte.

Og i dag, har jeg kjent det i absolutt hele kroppen. Alle musklene mine klager. Men jeg har en så stor mestringsfølelse, at jeg selv skal ikke klage. For jeg klarte turen, jeg mestret den, til og med over halve turen med forstuet fot. Så selv om jeg ikke er i form i dag, så er det verdt det ♥

Tusen hjertelig takk for turen Kristine, den var virkelig flott og minneverdig ♥

I dag var det min tur å vaksineres. Og jeg må innrømme at jeg hadde litt sånn usikker følelse før det hele satte i gang. Usikker, fordi jeg er redd for alt som sprøytes inn i kroppen. Men også redd for tabletter og annen type medisin. Redd for hvilke komplikasjoner eventuelle bivirkninger kan utløse. Pluss at jeg er redd både for nyrene mine, og leveren. Pr. i dag, så har jeg faste medisiner jeg må gå på livet ut. Og så i tillegg har jeg da også fått MS, som gjør at jeg må få sterke medisiner (en form for cellegift) hvert halvår. Og det vrir seg i meg ved tanken. Men sånn er det. Man må vite å prioritere riktig. Så gjelder det å krysse fingrene og håpe at de fleste bivirkningene holder seg borte.

Jeg valgte å gå ned til vaksinasjonsstasjonen. Og jeg synes det er så fint her når solen skinner fra rette vinkelen, mønsteret i porten speiler seg så fint i asfalten.

Her sitter jeg skrekkslagen og venter på at nåla skal komme og stikke meg i armen.
Jeg er ikke redd for sprøyter. Ikke redd for blodprøver eller noe. Ikke redd for stikket. Har aldri vært redd for sånne ting. Frykten her gjenspeiler egentlig bare usikkerheten i det som skal sprøytes inn i armen. Det vi kjenner veldig lite til så langt. Men gleden over at jeg nå skal bli hakket tryggere i kampen mot Corona, seirer absolutt over frykten og usikkerheten. Denne kampen skal, må og vil vi vinne ♥

Etter å ha sittet 20 minutter til observasjon etter sprøyten var satt, kom jeg ut her. Og jeg må virkelig si at den vaksinasjonen var en ordentlig effektiv samlebåndsordning. Jeg er imponert. Og samtidig, uten å snakke med noen andre der, satt jeg der og så folk komme og sette seg på henviste plasser, og jeg følte virkelig jeg var med på en massemønstring, jeg var en del av noe stort.

Etterpå gikk jeg en tur på apoteket, og så en tur på Egon, hvor jeg unnet meg en kaffe mocha, og en pommes frites. Det ble dagens “middag”. Og så gikk jeg hjem igjen, opp alle bakkene. Og det var for meg mestring. Det er første gang i år jeg har gått ned til Sandnes sentrum etter alt jeg har opplevd i løpet av siste halvår. What doesn’t kill you, makes you stronger! Det var følelsen jeg satt med i dag. Men guri hvor sliten jeg er nå. Da jeg kom hjem var jeg ganske skjelven, akkurat sånn som jeg har vært etter alle anstrengelser de siste månedene. Men jeg klarte det, og jeg er så stolt 😀

Sliten og fornøyd. Fornøyd både med gåing og at jeg har gjennomført 1. vaksinasjonen. Litt rødsprengt i ansiktet her etter turen 😀

Nå er det 3 uker til neste dose. Normalt 6 uker, men siden jeg tar immundempende medisiner, må jeg komme tilbake om 3 uker. Godt hva som er gjort.

Kanskje vi snart kan begynne å leve normalt igjen ♥ Jeg gleder meg til det ♥

På den ukentlige venninneutflukten gikk vi i dag til Rogaland Arboret. Det er vår, og vi har nettopp unnagjort årets til nå, varmeste dager, hvor det også gikk an å sole seg. Men dagen i dag, var det å iføre seg full ullhabitt igjen, for det var bitende kaldt. Og til og med når jeg var vinterkledd frøs jeg. Men jeg begynner å lure på om noe har skjedd/endret seg, for jeg fryser mye lettere nå enn tidligere virker det som. Det gir liksom ikke mening at jeg skal fryse mer i dag enn jeg gjorde i vinter, med samme type klær på.

Turen i dag var fin uansett ♥ Vi koste oss blant blomstrende kirsebær og blomstrende rhododendron, og turen ble 2,8 km lang. Jeg gjør som kroppen min sier, tar det med ro. Det hjelper også at venninnene mine minner meg på at jeg skal ta det med ro. For jeg kan lett bli litt ivrig.

Det er et vakkert syn når vi kommer til de blomstrende kirsebærtrærne. De er ikke i full blomst enda, men delvis, og det rosa skjæret er magisk å bivåne der vi går og ser. Her er det Kristine og Monica som beundrer synet.

Og med den temperaturen vi hadde i dag, 6 grader og nordavind, så var det nesten litt surrealistisk å se all denne vakkerheten i blomst ♥

Det var i utgangspunktet bare rhododendronen vi forventet å se i blomst. Ikke alle, men et par stykker. Og ja, det var et par stykker som hadde begynt å blomstre. Fikk ikke alle med på bildet her, men et vakkert skue uansett ♥

Herr og Fru And feiret også våren, men jeg tror de også syntes det var i kaldeste laget denne vårdagen.

Vi gikk på med friskt mot, og så på det som var å se, mens vi skuttet oss mot den kalde vinden.

Vi kom til et syn vi ikke forventet, nemlig en kløvd stein. Er det den tøffe vinteren sitt verk, eller er det gjort med menneskevilje? Det fant vi ikke ut av. Men faktum er at det skal bygges et nytt bygg i arboretet, så teorien var om denne steinen var i veien? Ikke at jeg klarer å se hvorfor den skulle måtte kløyves uansett? Fasinerende var det i alle fall.

Disse nakne trærne var også fasinerende, med sine bleke trestammer.

Måtte jo ha en selfie der må vite 😉

Da vi hadde gått langt nok for dagen, rigget vi oss til under tak på kafébygget. Kaféen er bare åpen om søndagene. Og jeg tror nå under pandemien at det helst har vært helt stengt. Men vi trengte jo ikke den åpen for å spise vår lunsj 🙂

Min lunsj var et rundstykke, en salat, og et par potetlomper, pluss noe varmt i koppen så klart 😉

Mette og gode, og litt kalde, var det på tide å gå mot bilen og komme seg hjem. Her er et ganske tøft vedlager. Og det fristet å fyre i ovnen i dag kan jeg love.

Bilen viste seg å være “nedsnødd” av barnåler. Men det var jo ikke akkurat noen krise, de blåste av når vi begynte å kjøre likevel 🙂

Det var en fin tur, selv om den var kald, og jeg takker så mye for laget med dere to, Kristine og Monica ♥ Gleder meg allerede til neste tur i neste uke, og forhåpentlig er det litt varmere da, eller i alle fall litt mindre kald vind 🙂

På onsdag gikk jeg og mine to faste turvenninner, Monica og Kristine, tur i Paradis.
For å komme oss til Paradis måtte vi passere denne døren her. Den var utfordrende, og godt låst. Men vi klarte det til slutt ♥

Nå var det jo heldigvis sånn at vi ikke måtte gjennom døren, vi måtte ikke engang åpne den. Men vi måtte passere den 🙂
Og Paradiset, heter altså Bakernes Paradis. Jeg har skrevet om stedet tidligere også et par ganger.

Bakernes Paradis er et landsted som i riktig gamle dager var et feriested for Bakerlauget i Stavanger. Hvis jeg nå husker dette riktig da. Nå er stedet tatt vare på av Kronengruppen, som har laget til selskapssted, kafé, og gjestgiveri.
Det er et vakkert sted med store grønne gressplener og hytte- og turområde like ved.

Vi satte kursen mot turområdet, og derfra fikk vi god utsikt over stedet.
Turen ble ikke så lang, jeg må ta hensyn til at formen min er ganske dårlig for tiden. Og da snakker jeg om helsen. Men helt klart, turformen blir jo også kraftig redusert når turene er på et minimum. Men det var fint vær, så vi ruslet sakte avgårde, på grusvei, og i utmark. Men da vi kom til en bratt nedstigning, satte mine venninner foten ned. De så vel ikke syn på å kanskje måtte bære meg opp igjen. Så vi ble enige om å snu.
Jeg har bilder fra terrenget, men har ikke lastet dem ned fra mobilen enda. Så da viser jeg kun frem idyllen ved paradiset.

På veien langs fjorden oppdaget Monica niser som boltret seg i sjøen. Jeg var selvsagt for sen med kameraet, så det ble kun bilder av ringene i vannet, delvis skjult bak treet. Men vi så nisene helt tydelig i korte glimt.

Tilbake i paradiset kikket vi oss litt rundt, og fant denne store hånda som ga oss en liten pust i bakken.

Og så fant vi veien opp til kaféen, som kun har åpent i helgene i sommersesongen. I alle fall har det vært sånn før. Der sto et bord med benker, som vi fritt kunne benytte til å spise vår medbragte lunsj. Og jeg ble så lykkelig da jeg så at en av benkene hadde ryggstøtte. Og da jeg satte meg ned der, kjente jeg at turen jammen hadde vært anstrengende nok, selv om vi ikke gikk langt.

Vi spiste vår lunsj, og pratet og strikket. Og koste oss. Men det var en kjølig trekk, som gjorde at vi ikke satt der så lenge som vi normalt ville ha gjort.

Så ble det et siste glimt av sjøen for denne gang, før vi begynte å gå mot bilene. Denne gangen gikk vi ikke ned til sjøen. Men det er veldig fint der også. I sannhet et paradis, hele dette stedet ♥

Vel oppe ved bilene sto vi og pratet bittelitt til før vi skulle kjøre avgårde. Jeg var så heldig at jeg var passasjer. Og det viste seg å være veldig fornuftig. For mens vi sto der og pratet, begynte hele verden å gå rundt for meg, og jeg gikk ned i knestående. Jeg husker ikke egentlig så mye. Men la merke til etterpå at jeg også hadde bitt meg i leppa i fallet, for jeg hadde plutselig et lite sår der som jeg ikke hadde hatt før fallet.
Venninnene mine fikk meg inn i bilen til Monica, som var en stor taxi. Jeg husker at jeg skalv som et ospeløv. Kan ikke huske at jeg har vært så skjelven noen gang før.
Så fikk jeg en jakke over meg, for at jeg ikke skulle fryse.
Mye er helt borte fra denne hendelsen. Men da vi kom hjem, fulgte Kristine meg inn, og var med meg til jeg følte meg litt bedre.

Jammen godt jeg ikke var alene der når dette skjedde. Og så gikk det jo veldig bra da. Ingen ambulanse denne gangen 😉

Etter dette har jeg ikke gått noen turer, bortsett fra en liten strandtur i dag sammen med datteren min. Og den var veldig liten også. Det endte med at vi heller gikk og kjøpte softis 😉

Jeg gleder meg til sesongen begynner og de åpner kaféen i Bakernes Paradis, for der har de mye godt. Og så håper jeg at ikke corona ødelegger for mye. For det å kunne dra på sånne utflukter er gull verdt ♥
Og så gleder jeg meg sykt til jeg kan begynne å gå tur på ordentlig, uten disse nye konsekvensene. Jeg klarer meg helt fint med de konsekvensene jeg hadde tidligere, som var store nok.

Herlig vær denne helgen, i hele landet visstnok.
Håper du har gjort noe kjekt ♥

Det ble en 2-ukers pause fra turgåing på meg. Helt ufrivillig. For egentlig var planen at jeg skulle gå turer og kose meg i påsken. Men istedet fikk jeg en betennelse i hofteområdet, som satte meg ut av spill. Og som om ikke det var nok, så havnet jeg på sykehuset med blålys igjen også. Jeg hadde jo en sånn tur 2. juledag, og lå inne 5 døgn. Nå fikk jeg en sånn tur igjen 2. påskedag. Men denne gangen slapp jeg unna med 2 døgn.

Så har jeg lovet både i øst og i vest at jeg skal begynne turgåingen igjen forsiktig. Veldig forsiktig. Og jeg grublet fælt på hvor jeg da skulle gå tur, uten at det ble kjedelig?

Svaret ga seg selv da jeg skulle kjøre sønnen min til universitetet i morges. Turen bare MÅTTE bli i Stavanger botaniske hage, som ligger rett ved universitetet. Det er år og dag siden jeg var der sist. Og selv om våren har hatt en tung start, så tenkte jeg at det helt sikkert var noe som var begynt å spire i den botaniske hagen.

Og jeg fikk rett ♥

Det ble noen bilder fra denne turen. Og jeg beklager at min hukommelse på alle plantenavnene er så og si fraværende. Men vakre er de likevel 🙂
Bare se her ⇓

Disse her er jo ikke helt nyutsprungne. Det er jo juleroser. Sånne har jeg hatt til pynt på vinterstid på trappa mi selv. Men ikke denne vinteren da. Nydelig farge på dette eksemplaret her ♥

Det var flere eksemplarer av Rhododendron som var i full gang.

Denne her har jeg sett på hagesentrene i alle fall, men jeg vet ikke hva den heter. Den er allerede i en fin rosa knopp.

Innimellom var det også et yrende fugleliv. De er travelt opptatt nå om dagen, fuglene 🙂

Fine benker var det også stilt opp noen plasser. Her ser det fint ut å ha med lunsj og spise 🙂 Jeg var jo litt tidlig da, så jeg måtte hatt med frokost 🙂 Og solen var ikke kommet til akkurat dette punktet så tidlig på denne dagen 🙂

Det var også mange benker langs veiene, hvor man kunne ta seg en liten hvil, og bare nyte landskapet.

Og landskapet er et vakkert skue, selv på denne tiden av året 🙂

Sukk….vakre farger ♥

Og se på denne skjønnasen her da ♥ Det løp flere sånne rundt omkring. Ja, noen sov fortsatt, mens andre var i full sving med dagens aktiviteter.

Søte, ikke sant?

Ser man godt etter, vokste det mye fint imellom visne blader fra forrige året.

Disse syntes jeg også var så vakre. Vet ikke hva de heter. Men det så ut som de allerede var begynt å visne, så kanskje dette er noe ala julerose det også?

Disse kjenner jo alle. Nydelige og gule, og et sikkert tegn på en vår som er godt i gang 🙂

Disse her er i samme familie. En sort Narsisser. De var litt kule synes jeg 🙂

Denne her, som jeg tror heter ett eller annet med Timian, har jeg selv i hagen min. Jeg ble imponert når jeg så hvor stor denne på bildet er. Håper min også blir så stor en gang 🙂

Denne her skjønnasen her var ikke helt våken enda. Den våknet først når jeg forsøkte å gå helt innpå. Da hoppet og spratt den raskt avgårde.

En paviljong fant jeg også. Og den kan være fin å søke ly inni hvis været ikke er på sitt beste.

Her er jeg mot slutten av turen. Nå har solen begynt å komme over lia.

Jeg synes disse skiltene her var så fine. De står plassert ved de forskjellige inngangene til hagen.

Jeg ruslet litt oppover skogsveiene også. Bare for å kikke litt, og få litt friluftsfølelse. Men etterhvert kjente jeg at nå var det på tide å runde av og kjøre hjem. For jeg hadde jo lovet å starte opp igjen forsiktig.

Turen opp i skogen ble belønnet med enda et syn jeg ikke ser hver dag. En hakkespett. Ja, jeg vet det finnes forskjellige. Men jeg er ikke noen fuglekjenner. Og denne røpet seg med hakkingen i denne stolpen. Så da er det en hakkespett av en eller annen sort. Og for meg ble det i grunnen toppen på en eksotisk opplevelse. Det å få se dyr og fugler jeg ikke vanligvis ser ♥ Veldig gøy var det. Zoomet maks inn på denne, som jeg ikke hadde lagt merke til hvis det ikke var fordi den hakket iherdig på stolpen, og det ga gjenklang i lia 🙂

Så var dagens tur over, og jeg kan si meg vel fornøyd med det. Jeg koste meg med å se at våren begynner å få farge. Det var jammen på tide.

I dag har det vært nydelig vær. Og sånn skal visst så og si resten av uka bli også. Enn så lenge. Så her nytes hver solstråle maks ♥

Har våren kommet til deg?

Ha en herlig fin uke ♥

Livet har vært en kamp det siste året, på mange måter. Og nå har jeg startet kampen med å gå meg opp igjen. Altså å komme i turform igjen. Sånn at det ikke bare blir en tur hver 14. dag, men helst flere dager i uken.

Jeg fikk jo en ordentlig knekk i julen. Den hadde jo begynt mye tidligere den knekken, flere måneder tidligere. Men spesielt november og desember var kjempetunge å komme seg gjennom.
Og så endte det med sykehusinnleggelse midt i jula.

Jeg har jo skrevet om dette, så ikke så veldig nødvendig å gnage så mye på det. Men etter ny diagnose var i havn, og bremsemedisinen var satt i gang, så fikk jeg enda en knekk. For det tok på kroppen å bryte ned immunforsvaret. Det ble ikke særlig tur da. Da var en liten tur ut i postkassen en giga kamp. Da var jeg skjelven og svett når jeg kom inn i huset igjen.

Nå er det en måned siden jeg startet på bremsemedisiner, og jeg kan kjenne at formen er i ferd med å ta seg opp. Det er en helt utrolig herlig følelse å kjenne at jeg nå faktisk klarer å gå korte turer alene 2-3 ganger i uken ♥ Det har jeg klart denne uken 🙂 Jeg er veldig stolt over det. Det er mestring, rett og slett.
For det har jo vært sånn at jeg helst ikke har orket å gå alene, i frykt for at jeg kanskje trenger hjelp underveis. Og så er det jo noe med motivasjonen og drivet som en turvenn kan bidra med.

Men denne uken har jeg klart å gå flere turer alene. Og det er helt fantastisk. Den ene turen var på nesten 5 km. Og da jeg nærmet meg der hvor bilen var parkert, sånn cirka halvannen kilometer igjen, da begynte jeg å bli litt nervøs. For da var jeg sliten. Veldig sliten. Og det var ingen der. Og jeg kunne ikke ringe etter å få noen til å hente meg. For jeg var jo en plass hvor det ikke var ment for biler.

Men jeg tok meg en god pause, og så klarte jeg den siste halvannen kilometeren ved å stålsette meg kraftig.

Turen gikk i Hafrsfjord/Madla området. Og utgangspunktet var ved Sverd i fjell.

Jeg ankom sverdene om morgenen, hvor solen såvidt hadde tittet opp etter natten, så dette bildet er en form for avansert selfie, hvor skyggen min vises ned til høyre i bildet 😉
Vannet var stille, det var knapt et vindpust i luften. Utgangspunktet for en flott tur ♥

Er det ikke vakkert? ♥

Det er et fint område dette her, Møllebukta heter det. Med strand, gressplen, bord og benker, og det er også en kiosk her, som ikke vises på bildet. Fint for familier å være på fine sommerdager.

Jeg begynte å gå videre i retning Madla. Og det er mye flott å se langs sjøen.

Det er laget til fin vei å gå på langs sjøen. Sjø på ene siden av veien, og hus og eiendommer på andre siden.

Idyllisk i morgensola 🙂

Jeg hadde bestemt meg for å gå til endes av denne “brua” her, som er bygget på utsiden av bergveggen.

Det ser nesten ut som at jeg er ombord på et skip 🙂

Så var det å vende nesen tilbake igjen. Heldigvis hadde jeg det nydelige været å lene meg på når det begynte å butte imot. Så da gikk det jammen bra. Og jeg tar gjerne den turen flere ganger 🙂

Glad og fornøyd over å ha klart dette her altså. Skikkelig stolt ♥

Så nå kan det bare gå fremover. Og jeg satser på at jeg snart er tilbake i den normale ME formen jeg har hatt i flere år. Nå må jeg jo kalle det ME/MS formen, faktisk. Men uansett, går jeg tur, så er det ikke så mye annet jeg får gjort den dagen, på en sånn normaldag. Så her gjelder det å balansere aktivitetene riktig, for å slippe å havne til sengs for ofte.
Og det skal jeg klare ♥

Jeg har fått gått litt tur nå denne uken, endelig begynner jeg å virke igjen etter knekken jeg har vært gjennom.
Det har jammen tatt tid, men nå kan både jeg selv og dem rundt meg se at det begynner å gå bedre. Snart er jeg kanskje tilbake til det som har vært min normal de siste årene. Det håper jeg i alle fall 🙂

Så denne uken har jeg gått noen turer. Og når jeg går der hvor det er vann, så er det ofte også et yrende fugleliv nå om dagen. Fuglene er ivrig opptatt med sine forberedelser både til familieforøkelse og til å få i seg livnærende føde.

På mandag var jeg på tur i Hafrsfjord området. Stranda her heter Møllebukta. Og der møtte jeg på denne gjengen som var travelt opptatt med å pusse fjær og lete etter godsaker i sand og vann 🙂

I Møllebukta traff jeg på disse finingene også ♥ Dette var en fin morgen, og ingen andre mennesker var å se. Så da var det fredelig og fint for fuglene.

I dag gikk jeg tur rundt Mosvannet i Stavanger. Jeg angret litt, fordi det var tjukt med folk som gjorde det samme. Men fant etterhvert frem et munnbind og tok på meg, for å være på den sikreste siden.
Mange fugler var det også. Ender for det meste. De har ikke sånne bekymringer som vi har, med covid og smitte. De lever sitt vante liv med helt andre bekymringer antakelig 🙂

Måker var det også. Denne har seg en liten hvil 🙂

Over alt var det ender. Fine farger og travle 🙂

Svaner var det jo her også. De fotfulgte meg litt en periode. Og hveste også. Sikkert fordi jeg ble litt nærgående. Og samtidig håpet de sikkert at jeg hadde noe godt til dem. Det hadde jeg dessverre ikke 🙁

Aldri et ensomt øyeblikk på denne turen 🙂

Svanene er jo fine da ♥ Elegante skapninger ♥

Mye flott å se på, og så er det jo sånn at jeg får ordentlige vårvibber når jeg ser på den hektiske aktiviteten fuglene legger for dagen nå. Det er helt tydelig noe på gang 😉

Så dette er lykke. Lykke for alt liv, og for at våren er på vei ♥