Flere skriver i disse dager om toppturer kontra flatere turer, om turer med kamera og hva det gir i helsegevinst, osv. Og jeg kan jo bare si meg enig i det med å ha kamera med på turer, det er jo bare helt magisk å se etter motiver, og det å virkelig legge merke til alt det flotte som omgir oss.
Toppturer er jeg veldig glad i, men helsa mi er ikke så veldig glad i det lenger. Jeg har rett og slett ikke verken tid eller lyst til å bli sengeliggende etter en tur, og likevel skjer det oftere enn jeg liker. Så toppturer er noe jeg har måttet slutte med for det meste. Jeg kan unne meg en topptur iblant, men det må planlegges godt, sånn at jeg vet jeg har noe viktig jeg må de påfølgende dagene.
Jeg har en favoritt-topp som jeg ofte går til. Faktisk bor jeg så langt oppe, at jeg ikke er så veldig langt den toppen. Så hvis jeg tar på meg riktig tøy og skotøy, så tar det meg 20 minutter å gå helt opp, til toppen 🙂 Mange klarer sikkert den turen på kortere tid. Men det klarer ikke jeg lenger.
Toppen heter Ulvanuten, og jeg har titt og ofte skrevet om den.
Den siste gangen jeg gikk tur dit var en tidlig morgen rett før soloppgang 🙂
Ulven sto og ventet trofast 🙂
Utsikten var fin. Lysene fra byen satte stemningen, og slepebåter jobbet med å få en stor lekter til kai. Ikke så ofte jeg ser sånn aktivitet på mine turer opp til Ulvanuten.
Når jeg snudde meg og så mer i retning landsbygda, var solen i ferd med å farge himmelen. En ordentlig godværsdag med andre ord. Og akkurat denne dagen var en av 2 frostdager så langt denne vinteren.
Ulven, som er far til 7 ulvunger, troner på toppen, stolt og glad, og passer på alle som kommer forbi. Et yndet fotomotiv for meg 🙂
Staut og kjekk er han i soloppgangen også 🙂
Slepebåtene jobber på, og nærmer seg kaien. En snuoperasjon må til for at alt skal gå greit. Og jeg står og følger med, zoomer inn, og studerer aktiviteten 🙂
Blid og fornøyd, som jeg foretrekker å være 🙂
Dette var en fin og kald tur. Og sånne turer liker jeg veldig godt. Klarvær og litt kaldt. Det er å foretrekke fremfor alt regnet vi oftest ellers er velsignet med. Mye kjekkere å gå tur når ikke skoene henger i gjørme og gjør alt så mye tyngre.
Nå skal jeg snart ut på tur igjen. Men denne gangen skal jeg en tur nedover, til Sandnes sentrum. Der skal jeg nemlig hente noe blankt og glitrende som ligger og venter på meg hos en av gullsmedene 🙂
Men først litt frokost. Det blir Juice inspirert av Etdiktomdagen, og et par knekkebrød med ost. For denne juicen var nokså spicy etter min smak, men den var god på samme tid ♥
Jeg skrev i går om verdens lengste og dypeste biltunnel som vi, jeg og Pål, fant ut vi skulle prøvekjøre for noen uker siden. Du kan lese innlegget om tunnelen her 🙂
Da vi hadde kjørt gjennom tunnelen, fant vi ut at vi skulle utforske litt på den siden av sjøen. Jeg har jo vært der før, og da var det jo ferga som gjaldt 🙂 Men denne gangen var det mer enn å bare kjøre litt. Vi fant ut at vi skulle se om Jørpeland hadde noen fine steder vi kunne ta en kaffe og noe å bite i.
Og da fant vi Rosehagen ♥
Jeg falt for stedet umiddelbart. Selv om det var midt i januar, var det pittoresk og flott, og med sjøutsikt. Og Rosehagen er akkurat det, en hage med roser. Men også et gammelt og velholdt hus med et hyggelig skafferi og kafé med mye godt på menyen.
Vi begynte å vandre litt i hagen. For selv om det er midt i januar, eller da var det i begynnelsen av januar, så hadde hagen litt kunst og litt å kikke på. Og til min overraskelse fant jeg også roser i blomst og roser i knopp. Det imponerte meg altså 🙂
Sirlig opparbeidede bed med roser av forskjellig slag. Jeg leste meg til at det finnes ca. 120 forskjellige rosearter i denne hagen.
Huset ble bygget i 1912 i Jugendstil. Huset har vært både bolig, barnehage, lysstøperi og galleri. Nå er det altså kafé og selskapslokale.
Kunstverket som preger hagen kalles Melting Pot.
Det ligner ikke noe jeg har sett, for å si det sånn 😉
Litt andre ting kunne vi også beskue i hagen.
Fin sjøutsikt fra denne villaen ja 🙂
Og så fant vi roser i hagen, roser i blomst og i knopp. Magisk. Ja, den var litt rufsete i kantene denne rosen, så litt kaldt har det nok vært. Men denne vinteren har så langt vært enormt mild. Eller sa jeg vinter? Det føles ikke som vinter, det føles mer som en blanding av høst og vår.
Det var skumring når bildet ble tatt, så vanskelig med oppløsningen.
Lekkert altså, med disse små fargeklattene i hagen. Det flommet ikke over av blomstring akkurat, men vakkert likevel ♥
Gir ikke dette sommerlige vibber, så vet ikke jeg. Men datoen på bildet er altså 4. januar 2020. Dette bildet er en favoritt hos meg ♥ Solnedgang og en rose i ferd med å springe ut….i januar!
Med roser og alt så følte vi oss absolutt velkomne. Dette var en lørdag i kveldinga, og plakaten på veggen sa sitt tydelige språk i mange varianter.
Flagget var heist, og lykter var tent. Det var bare å gå inn ♥
Inne var det mye folk, så det egnet seg ikke til fotografering. Men vi fant et lite bord med plass til 2 ♥ Vi bestilte hver vår kaffevariant, og et kakestykke på deling. Og vi delte det fordi det var så digert. Det var gulerotkake i flere lag….veldig god og mektig 🙂
Mette og lykkelige forlot vi Rosehagen denne kvelden, og la på vei gjennom tunnelen hjem igjen 🙂 Og det er absolutt store muligheter for en tur tilbake til Rosehagen, for der likte i alle fall jeg meg 🙂
Tidlig i dag morges var jeg klar for tur. Og siden solen var på vei opp, og været var nydelig, så bestemte jeg meg for tur i Rogaland Arboret.
Lite visste jeg at jeg helt kom til å miste fokuset for alt det vakre rundt meg.
Da jeg ankom Arboretet, viste bilens temperaturmåler -2 grader. Så nå er vinteren absolutt på vei. Jeg hadde kledd meg godt, og gledet meg til turen.
Solen var på vei så jeg i det fjerne, og rimfrosten lå tykk på bakken. Jeg så dette treet som glødet så vakkert, så jeg forsøkte å zoome inn. Men det ble ikke så bra, så jeg valgte til slutt å begynne å gå den veien, en liten runde.
Og da ble det jo bedre. Solen har kommet opp, og lyser høstfargene så pent opp, samtidig som frosten på bakken glitrer og gir nærmest litt julestemning. Og ja, for her hvor jeg bor, pleier vi ikke å ha særlig med snø i juletiden. Det pleier å være frost. Og hvis det ikke er frost, så er det regn og is.
Også når man kikker på bakken, så er det vakkert med frosten som har pyntet alt det tørre høstløvet. Skulle nok hatt kamera med ja, for mobilen har vært god, men nå har den begynt å svikte litt. Den er jo over 3 år gammel. Ikke noe som varer i 20 år lenger nei.
Etterhvert snur jeg og vandrer tilbake mot bilen, for å gå inn i parken der hvor jeg pleier å gå. Her i den enden jeg ikke pleier å gå, er det laget til litt for barna, med utfordringer og lekemuligheter. Og mange benker hvor de voksne kan ta seg en hvil, eller dekke til piknikk 🙂 Nå fristet det ikke å sette seg ned, siden alt er hvitt av frost.
Det står jo at alt er mitt, så det er bare å nyte 🙂
Når solen er så lav, så blir det så flotte skyggevirkninger. Jeg elsker det sånn som dette med høye trær så langt man kan se omtrent 🙂
Og jammen ble det en skyggeselfie også i skogen 😀
Det er litt leit at man ikke alltid klarer å få frem det man egentlig ser. Men flott likevel. Og akkurat når jeg står der og tar dette bildet, hører jeg en lyd som fryser blodet i årene mine til is! Jeg blir stiv av skrekk.
For det er en dyrelyd jeg hører. Det er ikke sau, ikke ku, ikke noe jeg har hørt før. Kan det være elg?
Jeg skal ærlig innrømme at min største frykt når jeg er ute og går tur i skog og mark alene, er å møte elg. Jeg har aldri møtt en elg. Men jeg vet at de finnes her. Og mens jeg står her, stiv av skrekk, ute av stand til å røre meg, hører jeg mer av den skumle dyrelyden. Og plutselig kommer jeg på at jeg nylig så noen hadde lagt ut et bilde av en elg i en gruppe på Facebook sist uke. Og når jeg tenker meg om, så sto den elgen inne i lekeområdet jeg nettopp var innom.
Jeg holder nesten på å besvime der jeg står, for nok en gang hører jeg den lyden. En dyp brølelyd. Jeg snur meg og ser rundt meg på alle kanter. Sansene mine er dødsskjerpet. Aldri før har jeg hørt og sett så godt som akkurat der og da. Jeg hører hver minste lyd. Det risler og rasler på alle kanter plutselig. Helt utrolig, jeg hører jo sjelden så mange lyder ellers.
Jeg forsøker å roe meg selv ned, og være fornuftig. Det ER en brølelyd, men den er jo ikke rett ved meg. Dyret er nok et lite stykke unna. Jeg tenker på hvor mange biler jeg så på parkeringsplassen da jeg ankom? Det sto 3 biler der. Og den ene kjørte like etter jeg var gått ut av min egen bil. Så altså….utenom meg, er det kanskje bare 2 mennesker i denne store parken? Da nytter det ikke å rope om hjelp i alle fall.
Og hva gjør jeg hvis elgen plutselig åpenbarer seg, skogens konge? Jeg er rystet helt inn i grunnvollene. Tenk om jeg ser en elg? Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre? Man har jo en impulsreaksjon når frykten overmanner en, men jeg har aldri vært i en sånn situasjon, så jeg vet ikke hva impulsen får meg til å gjøre. Jeg gikk en gang tur i en annen skog, der møtte jeg 3 kuer. Og den ene, bjellekua, viste interesse for meg…og jeg la på sprang, det forteste jeg maktet. Og jeg fant ut at selv med ME, når man blir redd, får man uante krefter. Men det var ikke lurt å løpe, for kua løp etter meg :p
Brølelydene stilner, og jeg klarer til slutt å røre meg. Jeg velger å ta et par selfier, for liksom å mote meg opp og le av meg selv. Jeg tenker på hvor dum jeg er som er så redd. Og jeg tenker på hvor dum jeg er som velger å gå tur akkurat her så tidlig på dagen. Jeg lover meg selv at det kan jeg godt gjøre igjen, men ikke alene.
Det er jo veldig fint her.
Jeg tenker at nå skal jeg være tøff, og gå bittelitt til….men jeg holder meg veldig nært parkeringsplassen, sånn for sikkerhetsskyld. Veldig nært 😉
Og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg ser omtrent ikke noe av naturen rundt meg. Jeg griper meg selv i å speide inn i skogen, mellom trærne. Jeg må jo være forberedt, i tilfelle det står et stort dyr der inne.
Jeg begynner å bevege meg tilbake til bilen. Dette vannet tar jeg alltid bilde av når jeg er i Arboretet, og det gjorde jeg nå også. Men jeg turte ikke å gå bort i enden, der hvor vannfallene er. Så da ble bildet fra en uvant vinkel for meg. Jeg skalv på hendene, og det var ikke av kulde. Kulden merket jeg ikke, for kroppen var i helspenn, i alarmberedskap. Og alle lydene jeg hørte, små og store, som jeg ellers ikke hører så godt, holdt på å drive meg fra vettet.
Da var det bare en ting å gjøre. Det var å gå til bilen. Før jeg ble nervevrak. Men det var såvidt jeg turte det også. For bilen sto parkert like ved lekeparken, der hvor jeg husket elgen var blitt sett i forrige uke.
Himmel altså, hva jeg klarer å rote meg opp i?
Da jeg kom inn i bilen var jeg trygg. Da kunne elgen bare komme. Jeg fant ut at jeg skulle forsøke å finne ut hvilket dyr jeg hørte. Jeg fant youtubevideoer som viste forskjellige av villmarksdyrene og deres lyder. Og da kom jeg frem til at dyret jeg hørte var et hjortedyr. Lyden var ganske identisk.
Jeg har jo møtt rådyr og sånt på tur, men de er ikke så enormt store og skremmende, og de løper jo avgårde så snart de får ferten av meg.
Grøss og gru altså. Det er riktignok Halloween om et par dager. Men jeg er ferdig skremt. Halloween er peace of cake fra nå av 😉
Jeg vet ikke hvorfor jeg er så redd egentlig? For dyrene er jo mye reddere for meg. Men det klarer ikke logikken min å fortelle meg når jeg står der og hører den skumle brølelyden. Og hvis et stort dyr blir skremt og føler seg truet, så kan det kanskje komm mot meg. Og det ønsker jeg jo ikke. Det er nok det er jeg redd for.
Så da har jeg opplevd det også. Og nå er det altså flere steder jeg ikke tør å gå tur, fordi jeg enten kan møte kuer et par av plassene, eller så kan jeg møte elg og høre skumle lyder de andre plassene. Kanskje jeg må vurdere å skaffe meg livvakt?
Tror dagens tur ville ha vært himmelsk for villmarkens sønner i alle fall 😉
Opplever du sånne naturlyder som skumle hvis du er ute og går tur langt fra folk?
Hei alle sammen, lenge siden sist. Jeg har ikke vært så aktiv her inne i det siste. Det er kjedelig å måtte prioritere bort så mye. Men jeg forsøker å fordele det litt da 🙂
I dag startet jeg dagen med å gå tur. Det er lenge siden jeg har fått gått en ordentlig morgentopptur. Oftest har jeg ikke fått gått så mye tur i det hele tatt i det siste. Helsa spiller ikke på lag. Og det er derfor jeg har måttet prioritere nå. For nå prioriterer jeg å gå tur hver dag. Rett og slett fordi jeg må. Fordi jeg blir i godt humør av det. Fordi kroppen blir mykere. Fordi jeg blir mindre tungpustet når kroppen får jobbe litt. Eller akkurat det er faktisk ikke helt sant. Jeg har nemlig merket at jeg blir ganske tungpustet, også når jeg sitter helt stille hjemme, når jeg har gått mye tur. Sånn var det sist periode jeg prioriterte tur også. Vet ikke helt hva det kommer av? Merkelig i alle fall. Men men….den gleden over turene, frisk luft, fin natur og alt sammen, den er uvurderlig uansett.
Og når jeg da prioriterer tur, så er det MYE annet som faller ut. Blant annet blogging. Rett og slett fordi jeg oftest ikke orker noe mer. Jeg må jo også holde hus og hjem i orden, og det orker jeg jo heller ikke. Så da går blogg helt ut, dessverre. Livet er tøft gitt. Akurat i dag prioriterer jeg bloggen litt har jeg tenkt.
Men…la meg nå fortelle litt om dagens fine tur.
Jeg valgte å ta stavene med på tur i dag. De er en god støtte når jeg skal gå i ulendt terreng. Og gudene skal vite at i dag trengte jeg dem virkelig. Jeg burde hatt briller også, for synet var meget uklart. Det merket jeg ikke før jeg hadde kommet meg ut. Eller jeg tenkte ikke over det egentlig, før jeg plutselig merket at jeg til og med så bakken jeg gikk på veldig uklart.
Og det at jeg er enormt ubalansert og med svært dårlig syn i dag, er en indikasjon på at jeg egentlig er utslitt, og ikke burde gå tur. Men så har jeg ingen ting jeg må i dag, og kan bruke hele dagen på å ligge til sengs om nødvendig. Og i tillegg er denne ukens mål at jeg SKAL gå tur hver dag. Og nå har jeg bare to dager igjen, så har jeg nådd målet. Og det er mestring det ♥ Jeg kommer til å føle meg svært stolt hvis jeg klarer det.
Og allerede i dag var det mestring, å gå topptur med DEN dårlige formen.
På veien oppover noterte jeg meg at også solen var på vei oppover. Himmelen ble mer og mer gylden, og gleden min ble større og større. Det er noe helt eget med en soloppgang ♥
Jeg tok et bilde mellom trærne i skogen, det var helt eventyrlig, et vakkert skue. Målet for turen var Ulvanuten. Jeg måtte jo hilse på ulven, kompisen min 🙂
Og vel oppe, var det også så fint å se utover, med en gylden morgensol som badet landskapet med sin vakre glød.
Jeg gikk ørlite videre forbi ulven etter å ha hilst på ham, og fant meg en fin plass å sitte for å nyte utsikten over Gansdsfjorden.
Jeg hadde pakket med meg kaffe mocca og en nøttemix, og dette nøt jeg med utsikten foran mine øyne.
Det var litt vind der på toppen, så jeg ble litt kald etterhvert, men den varme drikken hjalp godt 🙂
På vei nedover igjen var da at stavene kom til sin rett. Hele 2 ganger holdt det på å gå riktig galt, men med stavene klarte jeg på hengende håret å holde meg på bena. Og vel hjemme kunne jeg puste lettet ut, og samtidig vite at jeg ikke egentlig trenger å gjøre noen ting i dag.
Men joda, jeg har allerede laget en liste over ting som må gjøres, i alle fall i løpet av helgen. Det er i kategorien husarbeid 😉 Det kan jeg jo gjøre når det passer. I dag passer det ikke.
Jeg har også en pakke jeg skal sende avgårde. Premien etter fredagsquizen jeg hadde for et par uker siden. Den skal jeg få sendt avgårde innen helgen er over 🙂
Jeg vet ikke enda om det blir en fredagsquiz i dag…..jeg får rett og slett se om jeg orker det litt senere.
I mellomtiden håper jeg at alle har det bra. Og ønsker alle en herlig fredag ♥
I går gikk jeg og Pål en tur på Hommersåk, bygda hvor jeg for det meste er vokst opp. Hommersåk har naturskjønne turområder og tidlig i sommer forelsket jeg meg i å gå litt i Hestånå området.
Og en ting er å være forelsket i naturskjønne omgivelser, noe helt annet er å støte på noe vi overhodet ikke hadde forventet akkurat der i de vakre omgivelsene.
Hestånå er et populært vann å bade i om sommeren. I alle fall var det sånn da jeg var barn. Og jeg regner med det er sånn fortsatt.
Det ligger flere små hytter i området, men de fleste synes ikke sånn direkte rundt vannet. Det ligger ei gul hytte like bak odden her, den synes godt, men jeg valgte å utelate den fra bildene mine denne gangen. Veien som går til venstre i bildet fører sikkert til den hytta, men jeg har ikke gått lenger enn opp på berget midt i bildet 🙂
Det var en ørliten krusning på vannet, sånn at speilbildet ikke er helt speilklart. Men det gjorde jo ikke noe, vakkert var det likevel.
Og en liten selfie måtte vi jo ha så klart ♥
Hestånå ligger sånn til at om man går ørlite bort fra vannet, får man en nydelig utsikt til Hommersåkvågen, med alle sine båter. Et flott skue. Og til venstre her i bildet ser man såvidt litt vann, som er litt av fossen som renner fra Hestånå og ned i sjøen nedenfor.
Enda en selfie så klart 😉 Pål er ikke så himmla begeistret for de selfiene vi tar sammen, men han er flink og lydig med ♥
Og når vi snakker om å være flink og lydig, så må jeg jo nevne at på veien til Hestånå, akkurat når vi kommer til vannet, fikk vi et syn vi aldri før har sett.
Først så jeg bare et kamera på et stativ, og like etterpå så jeg paret. Det var en mann og en kvinne. Kvinnen var bundet kunstferdig opp, hengende fra en gren. Og de hadde tydeligvis hatt en photoshoot. Jeg skulle likt å sett de bildene. Det er det man kaller bondage.
Jeg kunne jo ikke stå der å glo, men egentlig var det jo det jeg hadde mest lyst til. Jeg er jo veldig sjenert, så derfor ruslet vi fort forbi.
Men jeg lurte meg til å ta et bilde da vi hadde kommet et stykke videre rundt vannet.
Helt til høyre ser vi paret, hvor de er i ferd med å rigge ned. Altså, han er i ferd med å knytte opp alle knutene og slippe henne fri.
Jeg tipper hun har vært lydig, for det tar en del tid å lage alle disse knutene, og det tar tid å løsne dem igjen, og det kreves samarbeidsvilje fra begge parter. Og med disse omgivelsene tipper jeg de fikk ganske vakre og spesielle bilder når alt var knyttet sammen.
Og helt til slutt her, noen velvalgte ord fra Wikipedia klippet og limt inn på mitt eget bilde.
Dette var rett og slett veldig uventet, og veldig spennende å få et glimt av. Og lydige som vi er, så dvelte vi ikke for lenge ved dette, for vi var jo på tur 🙂 Artig med litt uvanlige opplevelser på turen.
Hvilke spennende opplevelser har du opplevd på tur i det siste?
I dag ble det helt uventet en tur til Rogaland Arboret. Det var min datter som foreslo å gå tur der, og jeg var ikke vanskelig å be. For i Arboretet om søndagen, er det kafé med gode vafler ♥ Og i tillegg hadde vi jo så flott vær ♥
Men før vi gikk til kaféen, gikk vi jo tur litt rundtomkring i Arboretet. Og det var ikke dumt i dette flotte været.
Solen er lav nå, og kaster lange skygger i landskapet.
Ikke så bra bilde, men vannliljene holder stand enda, ikke utslått men kneiser med knoppene.
Jeg liker så godt denne dammen….vannet sildrer ned i små fossefall, både utsikten og lyden gir ro i sjelen.
Høsten gjør seg gjeldende i parken. Fine farger og løvfall gir en god stemning. Solen varmer fortsatt, men kun når den skinner direkte på oss.
Mange fine dammer i Arboretet ♥
Og dammene har koselige innbyggere 🙂
Solen skinner så fint på løvet i trærne 🙂
Se så vakkert når solen skinner gjennom løvet og skaper vakker høststemning ♥
Og så ble det vaffelen mot slutten. Vi hadde hver vår vaffel og hvert vårt glass med saft som vi nøt ute i solen. En riktig fin stund og en herlig tur denne søndagen 🙂 Og så kjekt å få så koselig turfølge i min datter ♥ Det er ikke så ofte det skjer, men nå er det jo høstferie, og flott vær, så da kunne anledningen benyttes 🙂
Jeg slites jo mellom helsa og trangen til å gå tur. I dag var det turtrangen som vant 😀 For i dag gikk jeg sammen med to venninner, Kristine og Monica til Lifjell på Hommersåk.
For meg er dette en utfordring på flere plan. En utfordring fordi helsa er lite samarbeidsvillig, og en utfordring for å være med i “det gode selskap”.
Jeg er jo med i det selskapet uansett. Det handler om en turgruppe, eller gjeng, med visse regler. Og jeg skal ikke være noe dårligere enn at jeg skal få til dette. Og i dag fikk jeg det til.
Det er klart at det hjelper å ha med to venninner, og vi har alle samme målet.
Her er vi alle 3. F.v. Kristine, meg, og Monica.
Det var ikke det aller beste været. Det var regnbyger, og litt sol. Og på toppen var det vindfullt. Så da var det greit å finne le.
På veien opp kunne vi skue utsikten mellom høstfargene. Et lite gløtt på himmelen forteller at været var variert 🙂
Vel oppe ser vi Gandsfjorden og strekket mellom Sandnes og Stavanger på den andre siden.
Og enda en selfie 🙂
Vi hadde ikke mat med, men jeg har gjort det til en vane å ofte ha med energybars, fordi jeg har behov for litt påfyll når energinivået mitt er så lavt. I dag hadde jeg tatt med til oss alle 🙂
Og så kom premien da, en del av en regnbue viste seg like bortenfor der vi sto. Så da har vi fått med oss mange naturinntrykk i dag.
Kanskje blir det tur neste uke også. Jeg håper det. Vi snakket om mandagen. En dag som minst to av oss sliter litt med til vanlig. Men om det ikke er for travelt i helga, går det kanskje greit med mandagen. Vi får se 🙂
Godt var det i alle fall å lufte seg litt, bevege seg litt, og kjenne at man lever. Kneet beviser det nå i all sin smerte, at jeg er absolutt i live 😀
Solliv og Utifriluft fremmer turgåing i sine blogger for tiden. Og jeg er hjertens enig. Det er noe med det å gå tur, det å bevege seg litt, det å få frisk luft, det å se omgivelsene, kanskje få noen naturopplevelser med på kjøpet, det er jo bare helt fantastisk. Åhhhh så frustrert jeg er av og til når jeg ikke kan komme meg ut på tur. Sånn er livet med ME, da kan man ikke gjøre alt man elsket å gjøre før. Da må man ta hensyn til kroppen og avpasse aktivitetene.
Men kos er det i alle fall når jeg endelig kan unne meg en tur. Da er dagen fullkommen 🙂
Så ble det jammen tur på meg i dag. Jeg varte nå litt av dagen i alle fall. Men måtte trekke inn årene i 15 tiden. For da kom hodepinen tilbake med brask og bram.
Turen i dag var mye verdt for meg, fordi jeg fikk frisk luft, sol, og fine synsinntrykk av naturen der vi gikk.
Og turen gikk til Midgardsormen på Klepp.
Midgardsormen binder sammen turområder på hver side av dette vannet som heter Frøylandsvannet. Vannet er stort, og når denne brua ble bygget, kunne folk bruke et mye større område til å gå turer i. Brua er laget for å gli inn i de naturlige omgivelsene, og det er tatt hensyn til fuglelivet i og langs vannet.
Turfølget mitt i dag var Pål, verdens beste kjæreste ♥
Kjekt å gå tur her, hvor det er både dette “landemerket” som brua er, pluss fin natur, skog, stier, piknikkplasser og fred og ro. Eller i dag var det ikke fred og ro, for i det flotte været har halve Jæren funnet ut de skulle gå tur her. Så det er et populært turområde tydeligvis. Men kjekt likevel.
Vi fant ut vi ville litt bort fra folk, og inn på mykere underlag, så vi beveget oss inn på stiene i skogen langs vannet. Her var det godt å gå både for vondt kne og for helsa ellers. Ikke så slitsomt når det ikke er så mye folk å ta hensyn til hele tiden. Vi gikk jo nærmest i kø på turveien.
Det er en stund siden vi har hatt en sånn fin kjærestetur i naturen, så dette var skikkelig kos ♥
I dag var det også lett å se høstfargene som kom til sin rett. Det er jo rett og slett et eventyr 🙂
Pål knipset bilder han også, så det er ikke bare meg som flakser rundt og knipser.
Jeg liker så godt å ta bilder av små ting på bakken når jeg ser noe som stikker seg ut. Men jammen er det vanskelig å få til når kneet er så stivt og vondt. Så det ble litt sånn litt og litt, enormt forsiktig 🙂
Og endelig fikk jeg det til i en vinkel jeg var fornøyd med. Men da var det plutselig ei linselus i bakgrunnen med blå jeans 😉 Jaja….jeg ble jo fornøyd med bildet likevel jeg 🙂
Litt av turgleden er jo ødelagt når jeg ikke kan/orker å ha kamera med meg, men jammen er jeg enormt fornøyd med mobiltelefonens bilder. Den er en god erstatning. Snart må jeg ha en ny, og da er i alle fall bildekvalitet noe som skal stå høyt på prioriteringslisten 🙂
Denne turen var i alle fall helt magisk i det flotte været. Og spesielt etter å ha vært sengeliggende i går var det godt å få litt frisk luft og bevegelse igjen i dag 🙂
Her i gården har det vært en nokså grei dag. Men ikke før hadde jeg tenkt tanken, kom feberen snikende, og nærmer seg faretruende 39 grader. Så nå er det kvelden for meg. Og heldigvis fikk jeg tatt meg en bitteliten kveldstur for å se på solnedgangen før feberen gjorde sitt inntog for alvor. Det er lenge siden jeg har orket det. Men i kveld passet det bra 🙂
Jeg er veldig glad i byen min, og jeg er veldig glad i å gå opp hit til dette utsiktspunktet for å nyte solnedgangen de dagene det er mulig.
Her ser vi Vågen, inderst i Gandsfjorden. Her liker jeg å gå tur når jeg er i form til det.
Utsiktspunktet er helt på kanten av fjellet. Det er sikret med et høyt gjerde, men jeg lurer meg oftest utenfor hvis jeg går akkurat hit. Det er et annet utsiktspunkt også, men der var det opptatt i dag 🙂 I dag satte jeg meg altså på en stein på den skumle siden av gjerdet og nøt de fine fargene og den gode temperaturen vi har disse dagene.
Nå håper jeg på like fint vær de neste dagene også.
Ha en riktig god natt, og en fin dag når den kommer i morgen ♥
I dag var det Stavanger som fikk besøk av meg. Og jeg tok det som en tur. Det ble noen skritt, for å si det sånn. Og når man er i storbyen, så er det ofte sånn det er, det blir noen skritt. Ikke bare er byen stor, men det er mye man har lyst å se når man først er der.
Jeg hadde 2 ærender, og besluttet å rusle rundt og ta det som en tur også. Bena mine kjenner det godt nå, for å si det sånn.
Etter å ha parkert på Jernbanelokket, gikk jeg langs Breiavatnet for å komme til sentrum. Jeg synes det er så pent her.
På vei til mitt første ærend stoppet jeg innom Starbucks, Domkirkeplassen. Der hadde jeg meg en Pumpkin Spice Latte. Formen i dag var ikke alt for god. Så mange pauser krevdes. Dette var den første av flere, men ikke alle var innom en kafé.
Ærendene mine har jeg ikke bilder av, for de er mer eller mindre hemmelige 😉 Men på min vei etterpå gikk jeg forbi noe veldig skummelt. For sjekk dette bildet her. Legg merke til at utstillingsdukkene i byen lever sitt eget liv. De klatrer til og med i stillaser. Det er nokså mystisk, synes du ikke? Gjør de sånt der du bor? Jeg er jammen glad jeg bor i Sandnes, for der har jeg ikke sett at utstillingsdukkene gjør annet enn å vise klær i butikkvinduene og på egne podier. Litt spooky dette her 😉
Det er mange vakre bygninger i storbyen. Og mange av de vakreste er gamle. Her er det gjort stor flid med detaljene, og kontrastfarger. Det gjør seg veldig godt synes jeg ♥
Når jeg først er i Stavanger, liker jeg godt å kikke innom Gamle Stavanger også. Trange gater og smug, vakre hvite småhus tett i tett, flott pyntet med fargerike dører og masse planter.
Her er det ikke bygget for kjøretøyer og stor trafikk i alle fall 🙂
Noen steder kan man kikke inn og se at beboerne har gjort det koselig med egen uteplass.
Frodig og fint 🙂
Rett og slett idyllisk.
All brostein er jo også fra gammelt av. Og det er sånn at når det skal jobbes i veien, altså graves og sånt, må all stein nummereres nøye og planlagt, for at det skal komme på plass igjen nøyaktig der den ble fjernet fra. Akkurat som i et puslespill, hver stein har sin plass. En ganske omfattende jobb.
Dette veggmaleriet er av nyere dato, men det viser likevel historien. Denne gutten jobbet på hermetikkfabrikken. Damen, som altså er meg, ser sliten ut i dag. Da klarer ikke smilet helt å komme frem.
Og så måtte damen ha pause. Smiler bittelitt mer da 🙂
Pausen denne gang var en sen lunsj. Også den i Gamle Stavanger, på Kafé Go Nok. Der unnet jeg meg en croissant med salat, ost og skinke. Pluss et søtt bakverk som jeg ikke vet navnet på, men som smakte nydelig. Pluss en Kaffe Mocca. Det skulle gi energi nok til å begynne å tusle tilbake til bilen etterpå. Kafé Go Nok eies og drives av Eddie Eidsvåg, broren til den mer kjente Bjørn Eidsvåg. Jeg så ikke noe til Eddie denne gangen, men forrige gang jeg var innom, var han på plass og i full bakemodus.
Jeg måtte innom toalettet etter jeg hadde spist. Og da var det denne beskjeden som ventet meg: “If you dribble when you piddle, be a sweetie and wipe the seatie!” Klar tale som jeg er helt enig i.
Der var også et dekorert speil som jeg hadde sansen for. Det passet godt til denne leppestiftelskende dama her 😀
Så da måtte jeg jo ha en selfie 😉
På veien til bilen etterpå, møtte jeg til og med en Lundefugl. Nokså sjeldent syn i Stavanger vil jeg si. Et ganske spesielt og sjeldent eksemplar 🙂
Så var turen min over, og jeg dro ganske sliten hjemover.
Vel hjemme ventet Pål på meg, han kom til tomt hus, like før jeg selv kom hjem. Og mens vi satt og koste oss med kaffe og litt godteri (huff da, det er jo bare tirsdag), så kom Tommy, en god venn, også innom. Så det har vært en travel dag.
Nå har jeg også hatt ei lei greie her i kveld, som var litt vond og vanskelig. Og resultatet av den var at jeg nå sitter her og er skikkelig kvalm og dårlig. Jeg skulle ha vært til sengs for minst en time siden. Men jeg hadde så lyst å skrive dette turinnlegget først. Det spørs likevel om jeg får sove med denne kvalmen, det går nok over om en stund.
Håper du har likt å følge meg på storbyturen. Det var kjekt å ha deg med i alle fall ♥
