I dag gikk jeg årets første topptur. Jeg klarer faktisk ikke å huske når jeg gikk en topptur sist, men jeg vet at det var før september. Så sånn sett er det godt over et halvt år siden.

Denne toppturen jeg gikk i dag pleier normalt ikke å være et problem for meg å gå, for jeg bor jo halvveis opp, så det er ikke så langt. Men det er jo bratt. Og at det var bratt, DET fikk jeg merke i dag. Ingen tvil om at jeg begynner å bli friskere når jeg bestemmer meg for å gå denne turen, men jeg er nok ikke helt frisk enda nei. Pluss at jeg har jo kommet fullstendig ut av trening, og det kjente jeg godt på både lårmuskler og andre muskler. Da jeg hadde bare et lite stykke igjen å gå, ble jeg skikkelig uvel. Jeg sto og svaiet, og fant ut at jeg måtte ta en hvil. Jeg funderte på om det var lurest å gå hjemover igjen? Men du vet, lenge leve staheten, så jeg hvilte en stund, før jeg bega meg videre. Jeg var jo så nært, jeg kunne jo ikke gi meg da.

Turen har blitt flittig fotografert, siden det er en god grunn for å ta pause. De små fotostoppene mine var nok det som gjorde at jeg klarte denne turen i dag 🙂
Her kan du få bli med på turen via bildene mine. God tur 🙂

Det er et lite stykke å gå på asfalt fra hjemmet mitt, før jeg svinger av og går i mer ulendt terreng. Og det har jeg heller ikke våget meg på før nå. Det krever mye krefter, fordi jeg hele tiden må se hvor jeg setter føttene mine, og fordi jeg har dårlig balanse.

Det er mye å se på underveis, spesielt siden jeg ikke har gått her på lenge. Og denne kubben her er nok hjemmet til mange små kryp tenker jeg 🙂

Bare sånn for ordens skyld, en selfie, for å dokumentere at jeg faktisk befinner meg i skogen 🙂

Ulven her viser vei. Dvs. den viste veien hjem igjen, siden den er vendt den retningen jeg kom fra. Var det et hint eller?

Underveis må jeg innom et lite asfaltert stykke til, og der passerer jeg hager hvor våren har slått rot. Her er en vakker magnolia i blomstring.
Det var like etter dette bildet ble tatt, at jeg begynte å føle meg dårlig, og måtte ta en solid pause.

Staheten førte meg videre. Opp til et platå som kalles Dronningutsikten. Er litt usikker på om det var akkurat det som var navnet da. Men faktum er at daværende Kronprins Harald, og hans kone, Kronprinsesse Sonja var på besøk på denne flekken her for et ukjent antall år siden. Og derfor er det kanskje at denne plassen har fått sitt navn. Sonja er jo nå Dronning, ikke sant 😉

Men jeg skal jo videre, ikke sant? Jeg skal til Ulvanuten. Og mange små stopp må til for at jeg skal klare siste biten opp. Her er det noen gule og fine løvetann som lyser opp stien jeg går.

Og endelig er jeg oppe. Det var et blodslit, men jeg klarte det ♥ Det står en benk like nedenfor ulven, så jeg måtte ta meg en god hvil på den også, før jeg orket å knipse litt til. Pluss at jeg hadde en plan om å gå ørlite grann videre, men ikke oppover, bare bortover, for å nyte en flott utsikt. Men først noen flere bilder 🙂

Se her du…her står han, ulven, en taus og god venn, alltid like stødig 🙂

Må jo ha en liten selfie til 🙂

Noen få skritt videre gir meg denne utsikten. Utover Gandsfjorden, i retning Stavanger.

Jeg hadde med meg belønning også. En snickers jeg fikk i påskeegg fra barna mine ♥♥

Jeg spiste halve, med god samvittighet, fordi jeg var stolt av meg selv, og følte en enorm mestring.

Tusen takk for at du ble med på turen. Jeg er glad for følget ♥