KJÆRE BENT HØIE & CO, HVORFOR STENGTE DERE IKKE SKOLENE?

Julen er tiden for omsorg og medmenneskelighet. Det er da vi tenker litt ekstra på dem vi er glad i, og har omsorg for hverandre. Giverglede vises på mange måter. Både overfor hverandre, men også overfor andre som kanskje ikke har det så alt for godt.

Å sitte alene i julen unnes ikke noen, og i alle fall ikke hvis det ikke er ens eget valg. Ensomheten stikker kanskje ekstra dypt i julen, hvor alle har juleglede og later til å ha noen å være med.

I dette året, Covid året, har ensomhet preget ganske mange, også dem som ikke vanligvis føler seg ensomme. For vi har alle lært å holde avstand. Vi har lært oss til å late som vi ikke bryr oss, fordi det har vært nødvendig. Det er den nye måten å bry seg på. Å holde avstand!

Tiden da landet stengte ned var tøff. Den var tøff for alle. Hjemmekontor, stengte skoler, og begrenset omgang med andre mennesker preget samfunnet. Og det var viktig, for å holde viruset på avstand. Viktig for at vi skulle kunne ha en viss bevegelsesfrihet da sommeren kom.

Så kom høsten, og alt startet opp igjen. Skolene var i full sving, og samfunnet var nesten som før. Selvsagt fortsatt med visse begrensninger, og mange nødvendige tiltak, men oppi det normale, så glemte mange kanskje litt viktigheten av å være overforsiktig. For det er utrolig viktig i disse tider. Heller litt for forsiktig, for å unngå at krisen rammer.

I forkant av julen ble enkelte tiltak satt i verk, for å forberede oss til den fine julehøytiden. Sånn at vi alle skulle kunne ha en så fin jul som mulig, med så mange av våre kjære som mulig etter forholdene. Enkelte tiltak ble satt som regler og påbud, mens andre tiltak var kun anbefalt. For i dette landet forventes vi alle å være fornuftige mennesker som kan tenke selv. Og de fleste av oss har vært fornuftige, selv om det finnes unntak, f.eks. når alkohol er med i bildet.

En anbefaling var f.eks. å ha hjemmekontor. Man gikk ikke så drastisk til verks som å forlange at folk skulle ha hjemmekontor. Det var kun en anbefaling.

Men en arbeidsplass som ikke kan ha hjemmekontor, uten at det blir påbudt, er skolene. Og skolene er jo en ekstremt sårbar plass når det gjelder smitte, for det er en plass hvor alle er mye tettere enn på andre arbeidsplasser. Ikke minst, fordi i en leken og utforskende hverdag, er det ikke så lett alltid, å tenke på smittevern og avstand. Selv om mye blir rutine, så går hverdagen fort, og man suser i vei i all sin iver og travelhet.

Og når en person da kommer på skolen som smittet, uten å være klar over det, og har undervisning, lek og morro med et ukjent antall andre mennesker (ganske mange), og dette kommer for dagen, da er det veldig mange mennesker som blir berørt og får sin hverdag hemmet i over en uke.

Da blir alle som har vært i nærheten/nærkontakt, oppringt av smittesporingsenheten, og blir utspurt og forhørt, og informert. Og i tillegg får man et informativt skriv som dette. Der står det hvordan man skal forholde seg, hvilke regler som gjelder, og hvor lenge man er satt i karantene. Nå vet ikke jeg om disse skrivene er likt utformet i alle kommuner, men i min kommune ser det sånn ut.

Og så må man bestille en test og stille seg i testkø. Og for dem som ikke har gjort dette før, men bare hørt skrekkhistoriene, så er denne køen ulidelig, spesielt hvis man gruer seg.

Er man heldig, så tester man negativt. Men fortsatt gjelder karantenen. Er man uheldig, så tester man positivt. Og innen alt dette har skjedd, så har man jo truffet langt flere mennesker enn bare dem på skolen. Da blir det ganske omfattende, og enda flere blir satt i karantene, og må teste seg. Det blir en domino effekt av det.

Så var det da dette med alle forsiktighetsreglene og anbefalingene før jul. For at vi alle sammen skulle få feire jul så tilnærmet bra som vi er vant til.

Kjære Bent Høie & Co, hvorfor i alle dager stengte dere ikke skolene i god tid før jul?
Så dere ikke konsekvensene?

Jeg har lest i nyhetene om skole etter skole hvor en eller to har testet positivt, og det får konsekvenser for så utrolig mange. Og når julen var i anmarsj, fortsatte det jo. Covid tar ikke juleferie, for å si det sånn.

Elever og lærere hadde tålt en måned med hjemmeundervisning før jul. For å få lov til å feire julen med sine nære og kjære, i frihet. Hjemmeundervisningen gikk jo over all forventning i vår, så hvorfor ville det ikke kunne ha fungert like bra nå før jul, sånn for sikkerhets skyld?

Men neida, det var ikke så viktig. Mye bedre å sende alle på skolen, sånn for å gjøre spenningen komplett. Det sosiale var jo også viktig.

Og konsekvensen? Hva med det sosiale i julen?

Veldig mange sitter i karantene nå i julen. Folk som kanskje ikke engang kjenner den som først bragte smitten med seg på skolen. Og alle, de smittede også, er uskyldige, og kunne kanskje ha sluppet unna om skolene hadde blitt stengt en måned før jul. Tenk så fin den statistikken ville vært?

Noen av dem som er bundet i karantenefangenskap er alene. Helt alene. Nå i julen. De hadde opprinnelig kjekke planer med familie og kjære, men istedet sitter de fanget i sitt eget hjem, i ensomhet.

Jeg er en av dem!

Og jeg kan love deg, at dette har vært den verste julen noen sinne!

Det har gått helt greit. Jeg har taklet dette bra, synes jeg selv. Spesielt utad. Jeg er jo vant til å være mye alene. Men jammen har det stukket godt å være alene i julen, og å vite at jeg ikke kunne stikke innom noen, eller invitere noen hit når jeg hadde lyst eller behov for det. Å vite at jeg var bedt bort både på julaften og 1. juledag, men så sitter vi faktisk alle i karantene, i hver våre hus, fordi Bent Høie & Co ikke hadde vett og forstand til å beordre hjemmeundervisning i desember!

Det kjennes sårt. Og jeg må helt ærlig si at det er Bent Høie & Co sin skyld at jeg (og mange andre) er alene i julen, avsondret fra resten av familien og samfunnet i sin helhet. For det var nemlig ikke det som var den opprinnelige planen. Det føles som å sone en straff jeg ikke har gjort meg fortjent til. Men jeg soner, fordi jeg er pliktoppfyllende, og fordi jeg er livende redd for selv å bli syk, og i frykt for å uforvarende føre smitte til andre uskyldige mennesker som heller ikke har fortjent det. (Kan nevne at jeg selv testet negativt ved 1. test, 2. test har jeg ikke fått svar på enda).

I tillegg, så er en person jeg er glad i, syk med korona, fordi skolen ikke ble stengt i god tid før jul. Dette pur-unge og søte mennesket sitter isolert, og har gjort det siden før jul. Tenk noe så forferdelig. Og hun er ikke alene…..
Det er Bent Høie & Co sin skyld, som ikke tenkte på at det kunne være lurt å starte med hjemmeundervisning siste måneden før jul.

Kanskje det ikke er så snilt av meg å fordele skyld? Men i dette tilfellet, så gjør jeg det. Fordi jeg føler det er på sin plass.

Men sånn generelt, så har styresmaktene i dette landet gjort en god jobb i Covid kaoset dette året. Jeg er stolt over å være norsk og å bo i dette landet. For vi blir tross alt tatt godt vare på. Og det er unikt ♥

Dette med at skolene ikke stengte, er etter min mening et feilgrep. Og alle kan gjøre feil. Men veldig leit nå i juletiden, som er så kort. Sommeren er lang i forhold (bare nevner det, siden alt var stengt før sommerferien).

La dette være en lærdom!

Ha en fortsatt god romjul ♥

 

JUL I KARANTENE, MUTTERS ALENE – QUARANTINED CHRISTMAS

For mange år siden, før jeg fikk diagnosen ME, hadde jeg noen strie år med mye motgang. Og det hjalp selvsagt ikke at jeg ikke ble tatt på alvor og fikk en ordentlig utredning. Julen disse årene var ekstremt tunge å komme seg gjennom. Og jeg hadde minst et par juler hvor jeg jeg egentlig ønsket å være alene. Men det skjedde jo ikke. Heldigvis.

Many years ago, before I was diagnosed with ME, I had some difficult years with a lot of adversity. And it obviously did not help that I was not taken seriously and received a proper report. Christmas these years was extremely difficult to get through. And I had at least a couple of Christmases where I really wanted to be alone. But it did not happen. Luckily.

 

Denne julen, julen 2020, får jeg det gamle ønsket oppfylt. Dessverre.
Jeg skulle egentlig feire den med min bror og familien. Men så har jammen koronaspøkelset slått til, og jeg, og flere andre, har blitt satt i karantene. Og det kunne jo slett ikke kommet på et dårligere tidspunkt med julehøytiden som starter nå. Og på toppen av det hele er jeg alene hjemme, så ingen å dele karantenen med.

This Christmas, Christmas 2020, I get my old wish fulfilled. Unfortunately.
I was actually going to celebrate it with my brother and family. But then the Covid ghost has struck, and I, and several others, have been quarantined. And it could not have come at a worse time with the Christmas holidays starting now. And on top of it all, I’m home alone, so no one to share the quarantine with.

 

Eller, jeg er jo ikke helt alene da. For jeg har jo en liten kattunge her, som gjemmer seg i juletreet. Så vi to får feire julen sammen ♥

Or, I am not totally alone. Because I have a little kitten here, who hides in the Christmastree. The two of us wil celebrate Christmas together ♥

 

I dag har jeg vært og testet meg. Ja, ikke bare jeg, men flere i min lille familie har vært og tatt testen. Så nå venter vi spent på resultatet. Jeg krysser fingrene for at alle testene er negative. Det hadde vært utrolig positivt 😀
Men karantenen gjelder likevel, helt til 29. desember. Så da er man fanget i sitt eget hjem. Men heller det, enn å risikere noe for seg selv og andre.
Telefonen har vært en smule rødglødende også i dag. Smittesporingsenheten ringte et par ganger. Og så nådde jeg jo å besøke min gamle onkel før koronasmitten ble oppdaget. Så da har jeg også hatt et par samtaler med hjemmet han bor på. I tillegg til flere samtaler med ungene mine.
En venninne har vært og handlet for meg. Så nå skal jeg ha min første jul på årevis med noe annet enn pinnekjøtt til middag. Det blir spekemat istedet. Lettere å tilberede for en som har ME og er alene. Kjempegodt er det jo også, så jeg gleder meg til det.

Today I have been and tested myself. Not only me, but several in my little family have taken the test. So now we are waiting anxiously for the result. I cross my fingers that all the tests are negative. It would have been incredibly positive: D
But the quarantine still applies, until December 29. So then we are trapped in your own homes. But rather that, than risking something for oneself and others.
The phone has been a bit red-hot today. The infection tracker called a couple of times. And then I managed to visit my old uncle before the corona infection was discovered. So then I also had a couple of conversations with the home he lives at. In addition to several conversations with my kids.
A friend has been shopping for me. So now I’m going to have my first Christmas in years with something other than lamb ribs (pinnekjøtt) for dinner. It will be cured meats instead. Easier to cook for someone who has ME and is alone. It’s really good too, so I’m looking forward to it.

 

Dette blir en jul til ettertanke. Julen hvor vi skal tenke på hvor heldige vi er som har hverandre, og som har det meste man kan ønske seg.
Jeg tror ikke det blir så ille å være alene på julaften. Ikke når årsaken er som den er. Det er selvsagt noe annet om det bare ikke finnes noen å feire sammen med. Men for meg, som er pålagt å sitte i karantene, ja da er det jo en utenforstående årsak til det. Så jeg tror det skal gå bra 🙂
Så får jeg heller feire med familien når alt dette er over ♥

This will be a Christmas for reflection. Christmas where we will think about how lucky we are to have each others, and who have most things you could wish for.
I do not think it will be so bad to be alone on Christmas Eve. Not when the cause is as it is. Of course, it’s something else if there is just no one to celebrate with. But for me, who is required to be quarantined, well then there is an external reason for it. So I think it will go well 🙂
Then I’d rather celebrate with the family when all this is over ♥

 

SORG OG GLEDE / SORROW AND JOY

Nå er det snart en måned siden jeg sist skrev noe her. Og det er ikke fordi jeg mangler noe å skrive om. Jeg har mye jeg har lyst å berette. Jeg har jo lyst å skrive mer om lille Nala, kattungen vår, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk til Eilevfjellet med to venninner, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk med en venninne og en hund (jeg er redd for hunder, så det var en aldri så liten mestringstur), og så har jeg behov for å skrive om litt tyngre og vanskelige ting.

It’s been almost a month since I last wrote anything here. And it’s not because I’m missing anything to write about. I have a lot I want to tell. I want to write more about little Nala, our kitten, I want to write about a hike I did to Eilevfjellet with two friends, I want to write about a hike I did with a friend and a dog (I’m scared for dogs, so it was a mastery trip), and then I need to write about some difficult things to get it out of my system.

 

Men så er jeg så skikkelig utmattet for tiden. Så utmattet at jeg klarer ikke å uttrykke det en gang.
Ja, jeg sitter og prater med folk, jeg går kanskje en liten tur en gang i blant, jeg tar en tur på kafé, jeg strikker, jeg overholder avtaler.
Men inni meg føles det så slitent alt, det er såvidt jeg henger sammen. Jeg føler meg av og til så dradd i ansiktet, det strammer rundt øynene, og smilet føles kunstig og stivt. Men det er visst ikke så synlig. Og mest av alt så er jeg altså hjemme, og gjør lite og ingenting.

But then I’m so terribly exhausted at the moment. So exhausted that I can not express it properly.
Yes, I sit and talk to people, I might go for a walk once in a while, I go to a café, I knit, I keep appointments.
But inside me it all feels so tired, it’s almost as I am falling appart. I sometimes feel so tired in the face, it tightens around the eyes, and the smile feels artificial and stiff. But it is certainly not so visible. And most of all, I’m at home, doing little or nothing.

 

I går, 1. desember, var jeg en tur på sykehuset igjen. NAV er ikke fornøyd med hvordan ME diagnosen min var satt, selv om den er satt etter riktige kriterier og av spesialist. Så da måtte jeg på an igjen. Jeg som knapt klarer å fote meg for tiden. En venninne kjørte meg til sykehuset for avtalen jeg hadde der. Og fra før av i denne runden har jeg også vært hos psykolog, som har konkludert med at jeg ikke har psykisk sykdom.
I går satt jeg altså der og skulle fortelle om meg selv, fortelle alle symptomene, fortelle hvordan jeg har det. Og jeg klarte det ikke helt. Jeg fikk fortalt noen av symptomene, men med min hjernetåke glemte jeg å nevne at bl.a. hjernetåke er et stort problem. Jeg glemte også å nevne andre viktige ting. Men legen hadde jo masse dokumentasjon om meg, og hadde lest den nøye. Og før jeg gikk derfra fikk jeg diagnosen, som jeg jo allerede hadde. Så nå har jeg fått ME diagnose for andre gang. Nå bør vel NAV begynne å forstå hva det går i?
En annen ting denne spesialisten også nevnte var at det burde ikke være navn på diagnosen som skulle utgjøre om jeg fikk ufør eller ikke, for jeg har jo flere diagnoser fra før av. Så det burde jo være arbeidsevnen min utifra gjeldende diagnoser som burde telle. Ikke navnet på diagnosen.
Dumt da at ikke han jobber i NAV og kunne frontet det! Men nå har jeg altså dobbelt opp med ME diagnoser, så er den saken opp og avgjort. Håper jeg slipper flere runder.

Yesterday, December 1, I was on a trip to the hospital again. NAV is not satisfied with how my ME diagnosis was set, even though it is set according to the correct criteria and by a specialist. So then I had to start again. I who can barely stand on my feet at the moment. A friend drove me to the hospital for the appointment I had there. And from before in this round I have also been to a psychologist, who has concluded that I do not have a mental illness.
So yesterday I sat there and had to tell about myself, tell all the symptoms, tell how I feel. And I did not quite make it. I was told some of the symptoms, but with my brain fog I forgot to mention that i.a. Brain fog is a big problem. I also forgot to mention other important things. But the doctor had a lot of documentation about me, and had read it carefully. And before I left, I got the diagnosis, which I already had. So now I have been diagnosed with ME for the second time. Now NAV should start to understand what is going on?
Another thing this specialist also mentioned was that it should not be the name of the diagnosis that should determine whether I got disabled or not, because I have several diagnoses from before. So it should be my ability to work based on current diagnoses that should count. Not the name of the diagnosis.
Stupid then that he does not work in NAV and could front it! But now I have doubled up with ME diagnoses, so that case is now settled. Hope I don’t need more rounds.

 

 

Dette året her har vært et fryktelig år. Jeg har hatt andre år som også har vært dårlig preget. Men dette året her slår det meste for min del. Så mye elendighet av forskjellig slag. Akkurat som at alt skal pøses på, på en gang. Og det er kanskje like greit, så blir man ferdig med det.
Covid kjenner vi alle til, vi er alle berørt av det. Og mange har måttet erfare lei ting i den forbindelse. Og når man da plusser på andre ting som også kan skje i løpet av et år, så er det nok mange flere som også føler dette året som helt forferdelig.
I den siste tiden har jeg kjent at jeg har hatt en forverring i helsa. Jeg håper jo det er bare en periode. Men ingen tvil om at ting går inn på meg, helt umerkelig. Jeg hadde håpet at positive ting kunne skje snart, sånn at jeg kunne få se om det ville hatt en positiv innvirkning på helsa.
Da jeg sa til min venninne i går at jeg håpet at det bare er en periode med helseforverring, så svarte hun med at dette ikke er en periode. En periode varer ikke i 15 år. Og jeg begynte jo å bli dårlig for 15 år siden. Men det er vel bra å være optimist kanskje? Man har alltid et håp. Må aldri gi opp 🙂
En annen ting som også har preget meg den siste tiden er at et par nære slektninger har gått bort. Den ene på farssiden, og den andre på morssiden. Ingen av disse var covid relaterte, men de kom jo som et sjokk likevel. Og med alle restriksjoner og alt, så er det mye ekstra man skal tenke på rundt begravelsen og alt. Bl.a. at man må få invitasjon. Og den følelsen det alene gir, den er litt surrealistisk synes jeg. Det er jo sjelden man blir invitert til noe i disse dager. Men begravelser, det man aldri har trengt å ha invitasjon til før, det får vi nå invitasjon til. Ganske sprøtt, og veldig nødvendig måte å gjøre det på. Det blir ekstra sterkt.

This year has been a terrible year. I have had other years that have also been badly affected. But this year here beats most for my part. So much misery of various kinds. Just like everything has to be pushed on, at once. And it might be just as well, then we’re done with it.
We all know Covid, we are all affected by it. And many have had to experience sad things in that regard. And when you then add on other things that can also happen in a year, there are probably many more who also feel this year as absolutely terrible.
Lately I have felt that I have had a deterioration in health. I hope it’s just a period. But no doubt that things go into me, completely imperceptible. I had hoped that positive things could happen soon, so that I could see if it would have a positive impact on health.
When I told my friend yesterday that I hoped it was just a period of deteriorating health, she replied that this is not a period. A period does not last for 15 years. And I started getting sick 15 years ago. But it’s good to be optimistic maybe? You always have hope. Never give up 🙂
Another thing that has also affected me lately is that a couple of close relatives have passed away. One on my dad’s side, and the other on my mom’s side. None of these were covid related, but they came as a shock anyway. And with all the restrictions and everything, there is a lot of extra to think about around the funeral and everything. E.g. that one must receive an invitation. And the feeling that thing alone gives, it is a bit surreal I think. It is rare to be invited to something these days. But funerals, what you have never needed to have an invitation to before, we now get an invitations to. Quite crazy, and very necessary way to do it. It makes the feeling extra heavy.

 

Heldigvis har vi jo mange gleder også dette året. En av de store er jo denne lille kattefrøkena som har inntatt våre hjerter. Hun er jo bare et barn enda, og leken og kosen om hverandre. Og ikke minst, ganske så rampete til tider 😀 En skikkelig herlig liten kattunge er hun såvisst.
Så vi koser oss masse 🙂
Og ellers, utenom de vanlige helseproblemene, så er vi alle friske og raske. Og det skal vi være veldig glad for 🙂
Så ser du i alle fall nå at jeg fortsatt er i live, selv om jeg er veldig rolig for tiden. Det kommer seg nok etterhvert 🙂
Ha en nydelig desember ♥

Fortunately, we have many joys this year as well. One of the big ones is this little cat lady who has captured our hearts. She’s just a child yet, and play and cuddle a lot. And not least, quite naughty at times: D She is a really lovely little kitten.
So we enjoy it a lot 🙂
And otherwise, apart from the usual health problems, we are all healthy and comfortable. And we should be very happy about that 🙂
At least now you see that I’m still alive, even though I’m very quiet at the moment 🙂
Have a lovely December ♥