Nå er det snart en måned siden jeg sist skrev noe her. Og det er ikke fordi jeg mangler noe å skrive om. Jeg har mye jeg har lyst å berette. Jeg har jo lyst å skrive mer om lille Nala, kattungen vår, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk til Eilevfjellet med to venninner, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk med en venninne og en hund (jeg er redd for hunder, så det var en aldri så liten mestringstur), og så har jeg behov for å skrive om litt tyngre og vanskelige ting.

It’s been almost a month since I last wrote anything here. And it’s not because I’m missing anything to write about. I have a lot I want to tell. I want to write more about little Nala, our kitten, I want to write about a hike I did to Eilevfjellet with two friends, I want to write about a hike I did with a friend and a dog (I’m scared for dogs, so it was a mastery trip), and then I need to write about some difficult things to get it out of my system.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men så er jeg så skikkelig utmattet for tiden. Så utmattet at jeg klarer ikke å uttrykke det en gang.
Ja, jeg sitter og prater med folk, jeg går kanskje en liten tur en gang i blant, jeg tar en tur på kafé, jeg strikker, jeg overholder avtaler.
Men inni meg føles det så slitent alt, det er såvidt jeg henger sammen. Jeg føler meg av og til så dradd i ansiktet, det strammer rundt øynene, og smilet føles kunstig og stivt. Men det er visst ikke så synlig. Og mest av alt så er jeg altså hjemme, og gjør lite og ingenting.

But then I’m so terribly exhausted at the moment. So exhausted that I can not express it properly.
Yes, I sit and talk to people, I might go for a walk once in a while, I go to a café, I knit, I keep appointments.
But inside me it all feels so tired, it’s almost as I am falling appart. I sometimes feel so tired in the face, it tightens around the eyes, and the smile feels artificial and stiff. But it is certainly not so visible. And most of all, I’m at home, doing little or nothing.

I går, 1. desember, var jeg en tur på sykehuset igjen. NAV er ikke fornøyd med hvordan ME diagnosen min var satt, selv om den er satt etter riktige kriterier og av spesialist. Så da måtte jeg på an igjen. Jeg som knapt klarer å fote meg for tiden. En venninne kjørte meg til sykehuset for avtalen jeg hadde der. Og fra før av i denne runden har jeg også vært hos psykolog, som har konkludert med at jeg ikke har psykisk sykdom.
I går satt jeg altså der og skulle fortelle om meg selv, fortelle alle symptomene, fortelle hvordan jeg har det. Og jeg klarte det ikke helt. Jeg fikk fortalt noen av symptomene, men med min hjernetåke glemte jeg å nevne at bl.a. hjernetåke er et stort problem. Jeg glemte også å nevne andre viktige ting. Men legen hadde jo masse dokumentasjon om meg, og hadde lest den nøye. Og før jeg gikk derfra fikk jeg diagnosen, som jeg jo allerede hadde. Så nå har jeg fått ME diagnose for andre gang. Nå bør vel NAV begynne å forstå hva det går i?
En annen ting denne spesialisten også nevnte var at det burde ikke være navn på diagnosen som skulle utgjøre om jeg fikk ufør eller ikke, for jeg har jo flere diagnoser fra før av. Så det burde jo være arbeidsevnen min utifra gjeldende diagnoser som burde telle. Ikke navnet på diagnosen.
Dumt da at ikke han jobber i NAV og kunne frontet det! Men nå har jeg altså dobbelt opp med ME diagnoser, så er den saken opp og avgjort. Håper jeg slipper flere runder.

Yesterday, December 1, I was on a trip to the hospital again. NAV is not satisfied with how my ME diagnosis was set, even though it is set according to the correct criteria and by a specialist. So then I had to start again. I who can barely stand on my feet at the moment. A friend drove me to the hospital for the appointment I had there. And from before in this round I have also been to a psychologist, who has concluded that I do not have a mental illness.
So yesterday I sat there and had to tell about myself, tell all the symptoms, tell how I feel. And I did not quite make it. I was told some of the symptoms, but with my brain fog I forgot to mention that i.a. Brain fog is a big problem. I also forgot to mention other important things. But the doctor had a lot of documentation about me, and had read it carefully. And before I left, I got the diagnosis, which I already had. So now I have been diagnosed with ME for the second time. Now NAV should start to understand what is going on?
Another thing this specialist also mentioned was that it should not be the name of the diagnosis that should determine whether I got disabled or not, because I have several diagnoses from before. So it should be my ability to work based on current diagnoses that should count. Not the name of the diagnosis.
Stupid then that he does not work in NAV and could front it! But now I have doubled up with ME diagnoses, so that case is now settled. Hope I don’t need more rounds.

Dette året her har vært et fryktelig år. Jeg har hatt andre år som også har vært dårlig preget. Men dette året her slår det meste for min del. Så mye elendighet av forskjellig slag. Akkurat som at alt skal pøses på, på en gang. Og det er kanskje like greit, så blir man ferdig med det.
Covid kjenner vi alle til, vi er alle berørt av det. Og mange har måttet erfare lei ting i den forbindelse. Og når man da plusser på andre ting som også kan skje i løpet av et år, så er det nok mange flere som også føler dette året som helt forferdelig.
I den siste tiden har jeg kjent at jeg har hatt en forverring i helsa. Jeg håper jo det er bare en periode. Men ingen tvil om at ting går inn på meg, helt umerkelig. Jeg hadde håpet at positive ting kunne skje snart, sånn at jeg kunne få se om det ville hatt en positiv innvirkning på helsa.
Da jeg sa til min venninne i går at jeg håpet at det bare er en periode med helseforverring, så svarte hun med at dette ikke er en periode. En periode varer ikke i 15 år. Og jeg begynte jo å bli dårlig for 15 år siden. Men det er vel bra å være optimist kanskje? Man har alltid et håp. Må aldri gi opp 🙂
En annen ting som også har preget meg den siste tiden er at et par nære slektninger har gått bort. Den ene på farssiden, og den andre på morssiden. Ingen av disse var covid relaterte, men de kom jo som et sjokk likevel. Og med alle restriksjoner og alt, så er det mye ekstra man skal tenke på rundt begravelsen og alt. Bl.a. at man må få invitasjon. Og den følelsen det alene gir, den er litt surrealistisk synes jeg. Det er jo sjelden man blir invitert til noe i disse dager. Men begravelser, det man aldri har trengt å ha invitasjon til før, det får vi nå invitasjon til. Ganske sprøtt, og veldig nødvendig måte å gjøre det på. Det blir ekstra sterkt.

This year has been a terrible year. I have had other years that have also been badly affected. But this year here beats most for my part. So much misery of various kinds. Just like everything has to be pushed on, at once. And it might be just as well, then we’re done with it.
We all know Covid, we are all affected by it. And many have had to experience sad things in that regard. And when you then add on other things that can also happen in a year, there are probably many more who also feel this year as absolutely terrible.
Lately I have felt that I have had a deterioration in health. I hope it’s just a period. But no doubt that things go into me, completely imperceptible. I had hoped that positive things could happen soon, so that I could see if it would have a positive impact on health.
When I told my friend yesterday that I hoped it was just a period of deteriorating health, she replied that this is not a period. A period does not last for 15 years. And I started getting sick 15 years ago. But it’s good to be optimistic maybe? You always have hope. Never give up 🙂
Another thing that has also affected me lately is that a couple of close relatives have passed away. One on my dad’s side, and the other on my mom’s side. None of these were covid related, but they came as a shock anyway. And with all the restrictions and everything, there is a lot of extra to think about around the funeral and everything. E.g. that one must receive an invitation. And the feeling that thing alone gives, it is a bit surreal I think. It is rare to be invited to something these days. But funerals, what you have never needed to have an invitation to before, we now get an invitations to. Quite crazy, and very necessary way to do it. It makes the feeling extra heavy.

Heldigvis har vi jo mange gleder også dette året. En av de store er jo denne lille kattefrøkena som har inntatt våre hjerter. Hun er jo bare et barn enda, og leken og kosen om hverandre. Og ikke minst, ganske så rampete til tider 😀 En skikkelig herlig liten kattunge er hun såvisst.
Så vi koser oss masse 🙂
Og ellers, utenom de vanlige helseproblemene, så er vi alle friske og raske. Og det skal vi være veldig glad for 🙂
Så ser du i alle fall nå at jeg fortsatt er i live, selv om jeg er veldig rolig for tiden. Det kommer seg nok etterhvert 🙂
Ha en nydelig desember ♥

Fortunately, we have many joys this year as well. One of the big ones is this little cat lady who has captured our hearts. She’s just a child yet, and play and cuddle a lot. And not least, quite naughty at times: D She is a really lovely little kitten.
So we enjoy it a lot 🙂
And otherwise, apart from the usual health problems, we are all healthy and comfortable. And we should be very happy about that 🙂
At least now you see that I’m still alive, even though I’m very quiet at the moment 🙂
Have a lovely December ♥