Nå er det noen dager siden jeg har vært her inne. Jeg har syslet med litt andre ting, og har ikke hatt tid eller energi til blogg.
Faktisk så har jeg tenkt, i dag, at jeg kanskje burde ta en bloggpause. Men samtidig har jeg behov for å skrive, og for å få sette enkelte ting litt i perspektiv, også ved hjelp av kommentarer osv.
Men så er det sånn da, at lufta har gått helt ut av ballongen i dag. Så jeg har tatt en avgjørelse på et par ting. Tror jeg da. Kan jo hende det ser annerledes ut i morgen. Men det får morgendagen vise.
Sånn som ståa er nå, kommer jeg til å legge min sosiale agenda på et minimumsnivå fremover. Tror jeg. Jeg har ikke mer å gi, har ikke noe å bidra med. Jeg er ikke god nok til noen ting, strekker rett og slett ikke til. Enkelt og greit. Fakta finale! Jeg er sliten, jeg er nærtagende, jeg er for stille og beskjeden, jeg orker ikke å prate om hva jeg jobber med, som jo ikke er noe for tiden. Drive å forklare ditt og datt, det er ubehagelig og ikke særlig oppløftende. Skal jeg være med på noe nå, må det være fordi noen faktisk ber meg med, omtrent haler meg med, under tvang eller noe sånt 😛
Jeg synes det er kjekt i Venneklubben. Kjekt å bli kjent med folk. Kjekt å få nye venner, nye bekjentskaper. Men, det kan være litt av en utfordring også, når ting skjer litt uforventet.
Og da snakker jeg bl.a. om det å møte det annet kjønn. For der legger jeg også alt på is fremover. Orker ikke å forholde meg til det akkurat nå. Det er for vanskelig.
Som jeg jo har skrevet før, så møtte jeg jo en, og falt kraftig etterhvert. Men det blir det jo ikke noe av. Jeg åpnet meg, og følelser jeg trodde jeg hadde begravet for evig og alltid, kom til meg i fullt monn. Det var sjokkerende, vanskelig, turbulent, godt og vondt på samme tid. Det kunne jo fortsatt godt. Men det gjorde jo ikke det. Jeg hadde vanskelig for å snakke om de tingene, følelser og sånt. Det tror jeg var fordi jeg slet med å finne ord. Slet med at det har vært borte så lenge. Det var uvant å ha det igjen. Og det verste er jo at de ble jo enda sterkere enn det jeg har erfart før. Og dermed vanskeligere å håndtere. I alle fall når ting gikk som de gikk.
Så fra nå av skal jeg lukke øynene for det kjønnet igjen. Jeg kan ikke la meg selv bli ødelagt helt. De er gode som venner, men frustrerende som potensielle partnere 😉 Tror det er best sånn jeg 🙂 Inntil videre!
Jeg vil nok alltid være svak for den ene spesielle. Men det får være min lille glede i all elendigheten. Og det trenger jo ikke noen å vite eller å se heller. Det holder at jeg vet det selv:)
Jeg har hatt et par samtaler med flere i det siste. Damer som har tatt kontakt av forskjellig årsak. Ikke at jeg har noe imot det. Men ting har blitt litt tøffe for meg. Jeg har fått meg noen aha opplevelser, og jeg har fått litt å tenke på.
For all del, det var ikke negativt i det hele tatt. Det var bare litt oppvekkende. Hadde det kun vært en av dem, og handlet om kun en sak. Men her snakker vi om to saker, og flere personer innvolvert. Og da blir det litt mye. I alle fall nå, når jeg også sliter på andre vis.
Men jeg sliter jo alltid med noe. Overskuddet kom på besøk når ting var positive og oppløftende. Men nå er ikke det tema lenger. Nå har jeg et par ting å se frem til. Som turen til Praha om 3 uker. Og sommeren, med forhåpentlig godt vær. Og jeg håper at jeg kanskje kan dra på en eller to korte turer til. Men akkurat nå har jeg faktisk ikke lyst på tur engang. Akkurat nå har jeg ikke lyst på mat, jeg har ikke lyst til å smile, ikke lyst til noe. Men likevel, så vet jeg at jeg kommer til å fortsette å klistre på meg smilet, og ingen vil se hvordan det egentlig er fatt med meg.
Det er jammen godt det ikke er lenge til august. Da skal jeg kanskje etterhvert få en diagnose, og kanskje litt hjelp. Akkurat nå trengs det, føler jeg.
I går hadde jeg terrassefesten min. Det ble suksess det. Vi var mellom 10 og 14 mennesker samlet. Været oppførte seg bra, og maten jeg laget ble god. Masse god drikke, og snacks og godteri. Gode gjester, med mye humør og humor. Det var skikkelig kos, og ga mang en god latter. Kanskje jeg er i form til enda en fest på sensommeren. Det vil tiden vise 🙂 Kjekt var det i alle fall.
Tusen takk til gjestene mine, både for gaver, hjelp og bidrag til en god fest. Jeg trengte å se at jeg klarte å gjennomføre. Og det gjør godt nå dagen derpå 🙂
Nå står vi foran en ny uke. Og jeg aner ikke hva den bringer. Jeg vet bare at jeg håper jeg orker å gjennomføre den. Det blir så som så. Det blir en begravelse, som jo bare er trist, og deretter en kjekk helg, hvor datteren min skal holde 2 minikonserter i barndomsbygda mi 🙂
Og så skal jeg lese blogg. Jeg skal innom hver av dere jeg leser fast, og lese meg gjennom hva dere har skrevet de siste dagene. Så er jeg snart ajour igjen 😉
Ha en flott uke 🙂