PAUSE FRA NOE

Nå er det noen dager siden jeg har vært her inne. Jeg har syslet med litt andre ting, og har ikke hatt tid eller energi til blogg.

Faktisk så har jeg tenkt, i dag, at jeg kanskje burde ta en bloggpause. Men samtidig har jeg behov for å skrive, og for å få sette enkelte ting litt i perspektiv, også ved hjelp av kommentarer osv.

Men så er det sånn da, at lufta har gått helt ut av ballongen i dag. Så jeg har tatt en avgjørelse på et par ting. Tror jeg da. Kan jo hende det ser annerledes ut i morgen. Men det får morgendagen vise.

Sånn som ståa er nå, kommer jeg til å legge min sosiale agenda på et minimumsnivå fremover. Tror jeg. Jeg har ikke mer å gi, har ikke noe å bidra med. Jeg er ikke god nok til noen ting, strekker rett og slett ikke til. Enkelt og greit. Fakta finale! Jeg er sliten, jeg er nærtagende, jeg er for stille og beskjeden, jeg orker ikke å prate om hva jeg jobber med, som jo ikke er noe for tiden. Drive å forklare ditt og datt, det er ubehagelig og ikke særlig oppløftende. Skal jeg være med på noe nå, må det være fordi noen faktisk ber meg med, omtrent haler meg med, under tvang eller noe sånt 😛

Jeg synes det er kjekt i Venneklubben. Kjekt å bli kjent med folk. Kjekt å få nye venner, nye bekjentskaper. Men, det kan være litt av en utfordring også, når ting skjer litt uforventet.

Og da snakker jeg bl.a. om det å møte det annet kjønn. For der legger jeg også alt på is fremover. Orker ikke å forholde meg til det akkurat nå. Det er for vanskelig.

Som jeg jo har skrevet før, så møtte jeg jo en, og falt kraftig etterhvert. Men det blir det jo ikke noe av. Jeg åpnet meg, og følelser jeg trodde jeg hadde begravet for evig og alltid, kom til meg i fullt monn. Det var sjokkerende, vanskelig, turbulent, godt og vondt på samme tid. Det kunne jo fortsatt godt. Men det gjorde jo ikke det. Jeg hadde vanskelig for å snakke om de tingene, følelser og sånt. Det tror jeg var fordi jeg slet med å finne ord. Slet med at det har vært borte så lenge. Det var uvant å ha det igjen. Og det verste er jo at de ble jo enda sterkere enn det jeg har erfart før. Og dermed vanskeligere å håndtere. I alle fall når ting gikk som de gikk.

Så fra nå av skal jeg lukke øynene for det kjønnet igjen. Jeg kan ikke la meg selv bli ødelagt helt. De er gode som venner, men frustrerende som potensielle partnere 😉 Tror det er best sånn jeg 🙂 Inntil videre!

Jeg vil nok alltid være svak for den ene spesielle. Men det får være min lille glede i all elendigheten. Og det trenger jo ikke noen å vite eller å se heller. Det holder at jeg vet det selv:)

Jeg har hatt et par samtaler med flere i det siste. Damer som har tatt kontakt av forskjellig årsak. Ikke at jeg har noe imot det. Men ting har blitt litt tøffe for meg. Jeg har fått meg noen aha opplevelser, og jeg har fått litt å tenke på.
For all del, det var ikke negativt i det hele tatt. Det var bare litt oppvekkende. Hadde det kun vært en av dem, og handlet om kun en sak. Men her snakker vi om to saker, og flere personer innvolvert. Og da blir det litt mye. I alle fall nå, når jeg også sliter på andre vis. 

Men jeg sliter jo alltid med noe. Overskuddet kom på besøk når ting var positive og oppløftende. Men nå er ikke det tema lenger. Nå har jeg et par ting å se frem til. Som turen til Praha om 3 uker. Og sommeren, med forhåpentlig godt vær. Og jeg håper at jeg kanskje kan dra på en eller to korte turer til. Men akkurat nå har jeg faktisk ikke lyst på tur engang. Akkurat nå har jeg ikke lyst på mat, jeg har ikke lyst til å smile, ikke lyst til noe. Men likevel, så vet jeg at jeg kommer til å fortsette å klistre på meg smilet, og ingen vil se hvordan det egentlig er fatt med meg.

Det er jammen godt det ikke er lenge til august. Da skal jeg kanskje etterhvert få en diagnose, og kanskje litt hjelp. Akkurat nå trengs det, føler jeg.

I går hadde jeg terrassefesten min. Det ble suksess det. Vi var mellom 10 og 14 mennesker samlet. Været oppførte seg bra, og maten jeg laget ble god. Masse god drikke, og snacks og godteri. Gode gjester, med mye humør og humor. Det var skikkelig kos, og ga mang en god latter. Kanskje jeg er i form til enda en fest på sensommeren. Det vil tiden vise 🙂 Kjekt var det i alle fall.

Tusen takk til gjestene mine, både for gaver, hjelp og bidrag til en god fest. Jeg trengte å se at jeg klarte å gjennomføre. Og det gjør godt nå dagen derpå 🙂

Nå står vi foran en ny uke. Og jeg aner ikke hva den bringer. Jeg vet bare at jeg håper jeg orker å gjennomføre den. Det blir så som så. Det blir en begravelse, som jo bare er trist, og deretter en kjekk helg, hvor datteren min skal holde 2 minikonserter i barndomsbygda mi 🙂

Og så skal jeg lese blogg. Jeg skal innom hver av dere jeg leser fast, og lese meg gjennom hva dere har skrevet de siste dagene. Så er jeg snart ajour igjen 😉
Ha en flott uke 🙂 

MATCHENDE STJERNETEGN

Nå tenker du sikkert at jeg har levert ut maksimalt av personlige innlegg for et helt år fremover. Men nei, jeg blir nok ikke helt ferdig med akkurat det riktig enda.

For her i gården er det en del ting som går gjennom tankene mine for øyeblikket. Og det er litt greit å sette enkelte ting litt i perspektiv. Det å kunne lese gjennom tankene mine her inne, er i grunnen en ganske grei ting å gjøre. Det gjør at jeg nesten klarer å se tingene mine utenfra av og til.

Jeg har 4 forhold bak meg. 2 av dem var 8 måneder lange. Så da nådde man jo ikke helt å bli skikkelig kjent engang, før man fant ut at det ikke gikk i lengden. Et forhold varte i 21 år. Det var med faren til mine barn. Og ett forhold varte i 2 år. Der ble vi samboere, og nådde å bli ganske godt kjent.

Alle disse forholdene hadde en fellesnevner: De var alle med menn som er født i det samme stjernetegnet, Steinbukken. Og av alle ting, 2 av dem fylte året på julaften, og en på nyttårsaften. Og en ventet til uti januar før han kom til verden den gangen for lenge siden. 

Så er jeg litt opptatt av stjernetegn etter å ha gjort disse erfaringene. Ikke veldig opptatt av det, men akkurat så opptatt av stjernetegn at jeg i alle fall vet at en Steinbukk skal jeg ikke ha som annet enn venn. For der vet jeg at forhold fungerer dårlig. Og når jeg leser gjennom stjernetegn, hvem som passer sammen og ikke, så vet jeg at mitt stjernetegn ikke passer med Steinbukken. Det har jeg lest svart på hvitt nå i ettertid.

Jeg prater godt med Steinbukker. Og som venner, er de veldig gode til meg. Så jeg kan godt ha mange steinbukker som venner. Det går helt fint. Men forhold er totalt utelukket.

Selv er jeg Tvilling. Og etter å ha lest litt, har jeg funnet at jeg passer veldig godt med Vannmann og Vekt. Og også ganske bra med Vær og Løve.


Bildet er googlet.

Min datter er Vannmann. Og vi to er veldig close. Men vi er jo mor og datter, så da er jo ikke sammenligningen helt til å stole på. Men likevel…. Jeg var også veldig close med min pappa, som var Vekt. Jeg savner han fortsatt veldig. 

Men, nå skal jeg ikke henge meg veldig opp i stjernetegn egentlig. Jeg begynte bare å reflektere litt over det. At noen av mine nærmeste har de stjernetegnene jeg skal passe veldig godt sammen med.

Vannmannen…Jeg har ikke kjent mange menn som er vannmann. Men nå kjenner jeg to, som jeg vet om. Den ene ble jeg kjent med for halvannet år siden. Jeg fant fort ut at vi passet sammen. Men han var gift, og dermed var jo noe sånt totalt utelukket. Men hadde han vært ledig på markedet, så hadde jeg kanskje ønsket meg han, selv om jeg på den tiden hadde det fryktelig vanskelig grunnet min siste Steinbukk og bruddet etter det forholdet. Men jeg husker jeg tenkte og undret meg over hvorfor jeg ikke kunne ha møtt en Vannmann istedet for alle Steinbukkene?

Men livet er ikke så rett frem. Det er nok meningen at man skal møte diverse problemer før man endelig finner det som er riktig.

Den andre Vannmannen jeg kjenner, er den jeg virkelig har falt for. Han som har gjort innbrudd i mitt hjerte, og gitt meg en god periode nå på vårparten.

Jeg kom plutselig på det, her jeg satt og tenkte. Jeg tenkte nemlig at han på mange områder er ganske lik min datter. Egenskaper som sikkert er kjennetegn for Vannmannen, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Egenskaper som jeg liker og setter pris på. Egenskaper jeg beundrer. Hos dem begge.

Og da ser jeg jo, at det nok er noe i de stjernetegnene, som mange fnyser av. Og når jeg ser dette, så klarer jeg også å se hvorfor jeg har falt for en Vannmann. Det er rett og slett fordi vi passer sammen. Det må jo være sånn, ikke sant?

Men alle har jo forskjellige individuelle forskjeller også innenfor de forskjellige stjernetegnene. Jeg er nok ikke en typisk Tvilling. Jeg er født helt i slutten av tegnet, og har nok mye av Krepsen i meg også. Så jeg er vel en blandingsrase jeg da 😉 Hverken det ene eller det andre. Men jeg kan si at jeg er meg 🙂 På godt og vondt. Jeg er godhjertet, har stor omsorg for mine medmennesker, jeg er et ja-menneske, men forsøker å si nei av og til, jeg har dårlig selvtillit, men jobber med saken, jeg er eventyrlysten, jeg kan være ganske impulsiv, jeg er stille og rolig utad, men liker å være med på ting, jeg er ærlig og redelig, men kan også være vill og uskikkelig, jeg har stort behov for nærhet og fysisk kontakt, jeg er ikke redd for å vise følelser offentlig, jeg er romantisk, lidenskapelig, og har stor kjærlighet i mitt hjerte….

Ja, jeg kunne nevne så mye mer. Men det får da være grenser for egenreklame 😉 


Bildet er googlet, og beskriver meg på en prikk 😉

Jeg satt og leste litt på horoskoper, og fant kjendiser født i Vannmannen. Og selvsagt fant jeg en som jeg virkelig har hatt som min hemmelige fantasikjæreste. Har aldri tenkt over hvilket stjernetegn han har, men var artig å se at han er Vannmann….Nemlig Robbie Williams. Kanskje det var han jeg skulle satset på den gangen jeg forelsket meg i han? 😉 😛 😀

Men da måtte jeg vel ha blitt kjendis selv, for at han skulle ha oppdaget stille og rolige meg 😉 HIhihi 😀

Nei, jeg tror jeg beholder bena godt plantet på landjorda jeg. Det er noen år siden jeg sluttet å ha kjendisfantasier. Det får holde at jeg har sett Robbie Williams på konsert i Stavanger for en stund siden. Det var opptur deluxe, akkurat da det ble slutt med min siste Steinbukk kjæreste 😉

Heretter får jeg starte alle nye bekjentskap med å spørre hvilke stjernetegn de har 😉

 

Hvilket stjernetegn har du?
Har du interesse for stjernetegn?

 

#forhold #stjernetegn #kjærlighet #egenskaper #kjendis #tvilling #vannmann
 

 

UVENTET MÅL

Jeg fikk meg et uventet mål i dag da jeg åpnet blogg.no.

For jammen ligger jeg på 78. plass på topplisten for hele landet. Jeg fant meg selv på 44. plass på bloggtoppen, og på 1. plass for Sandnes, som jo er min by. 

Jeg pleier ikke å følge med så veldig der. For antall besøk på bloggen her pleier å ligge på rundt 50. Men i går ble det 878 besøk på bloggen min 😮
Jeg ble nesten litt svimmel da jeg så det et stykke utpå kvelden. Og blogginnlegget mitt om KROPPEN MIN, har fått ikke mindre enn 36 kommentarer, med mine egne svar da 😉
Og det er også uventet. Det pleier å ligge på mellom 8 og 14 sånn til vanlig. 

Uansett er jo dette veldig kjekt. Kjekt å se at det engasjerte så veldig. Kjekt å se at så mange brydde seg 🙂 Og som min datter så fint sa: “Det er jo et tema som mange er veldig interessert i, kropp, helse, trening og slanking.” Og det har hun jo rett i 🙂

Så i dag er ikke innlegget noe mer enn litt skryt av meg selv og gårsdagen 😉 Og så veldig spennende er nok ikke det for den store massen 🙂
Men tusen takk til alle dere som besøkte meg i går, og også veldig kjekt å få så mange kommentarer. Det satte jeg veldig stor pris på ♥ 

 

#kropp #helse #slanking #trening #turer #blogg #besøk #toppliste

 

KROPPEN MIN

Jeg har den siste tiden oppdaget hvor mye kropp, vekt og kroppsfasong har å si, for det uttrykket man gir, og den oppmerksomheten man får.

Jeg har hørt det i noen måneder nå, hvor liten jeg er, hvor liten jeg har blitt, hvor slank jeg har blitt.

Og jeg skal ikke nekte, jeg er veldig stolt over akkurat det 🙂 Det er en milepæl, et nytt liv faktisk. På en måte. For nå er jeg slankere enn jeg var for 25 år siden. Det er ganske godt gjort. (Klapper meg selv på skulderen) ☺


Bildet til venstre viser meg på Mallorca i 2011. Bildet til høyre viser meg på 17. mai 2015.

Jeg husker ikke hvor mye jeg veide i 2011. Men jeg vet at jeg på det tyngste har veid ca 98 kilo. Og det var da vektnålen viste det, at jeg begynte å bli alvorlig bekymret, og bestemte meg for å få hjelp til å forebygge det å bli “smellfeit”. Jeg tenkte på helsa. Og jeg tenkte på hvor tungt alt var. Jeg tenkte på hvor vanskelig det var å finne klær. Jeg tenkte på hvor ulykkelig jeg var over å være så tung. Og jeg tenkte med fortvilelse på at jeg nærmet meg 100 kilo. For et grusomt nederlag. Jeg er jo bare 162 cm på strømpelesten. Og tenk deg hvordan det ser ut å være så kort og 100 kilo tung!!!!

Så jeg gikk til legen, og fikk tabletter som skulle hjelpe forbrenningen.

Og det hjalp. Jeg har skrevet om det før. Og sammen med trening, så tok jeg av ganske mange kilo. Men så fikk jeg betennelser, og måtte slutte og trene, og la på meg litt igjen. 

Så gikk tiden, jeg fant ut jeg ikke kunne trene, men ut å gå tur kunne jeg gjøre. Og det, sammen med å spise små måltider, så har jeg gått ned til dagens størrelse. Og siden jeg nå har nevnt vekt og høyde, så kan jeg si at i dag veier jeg 67 kilo. Og det er 31 kilo mindre enn jeg var for noen år siden. Så det siste halvannet året har jeg gått ned 24 kilo, som en fortsettelse av det jeg var begynt på helt bevisst for enda flere år siden 🙂

I dag er jeg ikke så redd for helserisikoene som hjerte og karsykdommer, diabetes og sånne ting, som jeg var den gangen for lenge siden. Og det er fordi jeg har klart å bekjempe vekten 🙂

Ting er ikke like tunge lenger. Jeg kan helt fint krølle meg sammen i en ganske liten stol, jeg kan gå og handle klær i ALLE butikker, jeg kan handle klær på tilbud til og med, og finne størrelser som passer meg. Og vekta gjør meg ikke lenger ulykkelig.

Men, jeg har funnet ut at lykken ligger ikke i en slank kropp. Det er så mye mer som skal til for å være lykkelig. Ikke bare kropp og vekt. Livet er jo en sammensetning av mange elementer. Og tilsammen vil disse tingene utgjøre den lykken man føler.

På fredag var jeg en tur ute på nattelivet i Stavanger. Det var en veldig kjekk kveld. Men et par ting sitter fast i meg i ettertid, som har med kropp å gjøre, og som føltes litt merkelig. Uvant, for å si det rett ut.

Det ene var inne på et utested, hvor jeg måtte smyge meg forbi bardisken, mellom mange mennesker, for å komme meg på toalettet. På veien tilbake møtte jeg en gjeng unge menn, sånn ca i begynnelsen av 30 årene. Da jeg passerte dem, var de så mange, at de sperret veien litt, sånn at jeg ikke kom meg helt videre med det samme. Da jeg ble stående fast litt, merket jeg en hånd på bakstussen min, og den ble liggende der, aaaalt for lenge. Og ikke tilfeldig. Jeg grep håndaog skjøv den bort, men da flyttet han bare sin hånd, og tok tak i min hånd. Jeg snudde meg, for å se hvem tullingen var? Og oppdaget at det var en pen mann, faktisk. Ikke en klein og kjedelig utseende mann. Han møtte blikket mitt og smilte, mens han fortsatt holdt hånden min. 

Jeg liker ikke sånt. Og lurer jo på om han trodde jeg skulle bli smigret? For meg spiller det ingen rolle om det er pene eller stygge menn som gjør seksuelle tilnærmelser. Jeg føler det ubehagelig, og foretrekker sånt med en jeg er intimt fortrolig med, og som jeg liker, fremfor noen som ikke har med min intimsfære å gjøre i det hele tatt. 

Jeg var kledd i en trang kjole, som ikke overlater for mye fasong til tilfeldighetene, og innser jo at det kanskje trigger noen til å bli litt for nærgående. Men likevel så holder jeg fast ved at de ikke har noen rett til å gjøre sånt, fordet om jeg har på meg en fin kjole, og har slanket meg litt. De kan holde hendene sine for seg selv synes jeg. Og heller tilnærme seg på mer Gentlemanaktig vis om de har lyst på min respekt i alle fall.

Så joda, jeg er jo stolt over kroppen min som jeg har tilegnet meg. Men skal jeg bli smigret over å bli kladdet på rumpa da eller?
Det har jo faktisk skjedd da jeg var mye tyngre også. Men da opplevde jeg det som en fornærmelse, nesten som mobbing. Men det var sikkert fordi jeg ikke følte meg vel i min tunge kropp. 

Det neste som skjedde, var også en merkelig opplevelse. Det satte seg en dame ved siden av meg. Hun ville snakke litt med han som satt ved min andre side. Hun støttet hånda si på ryggstøtten bak min rygg, og lente seg foran meg, for å prate med han.
Da hun var ferdig, trakk hun hånden sin til seg, og jeg kjente at hun var borti ryggen min i farten. Hun gnikket på hånden sin, og mumlet at hun rispet seg på noe. Så ser hun på meg, med et litt sutrete ansiktsuttrykk, og sier: “Du er jo så tynn at man risper seg opp når man er borti deg!”
Jeg ble ganske paff. Er jeg såååå tynn? Er det bare knokler igjen nå? Skinn og bein liksom?

Jeg ble litt tankefull etter det der. Og litt lei meg. Følte at jeg var i veien samme hvordan jeg så ut.
Men det gikk fort over. Jeg har fortsatt mine komplekser i behold, og dem passer jeg godt på 😉 Og de har ikke noe med slankhet å gjøre 😉

Etter at jeg la ut nye bilder av meg selv på facebook, fikk jeg en hel liten storm av henvendelser fra “venner” jeg ikke engang har møtt, men som likevel er venner på en måte. For jeg kan jo møte dem via venneklubber og alt det der. Derfor sier jeg ikke nei til venneforespørsler fra folk som jeg vet jeg kan støte på i mitt sosiale liv.
Henvendelsene jeg fikk gikk på hvor flott, hot og sexy jeg ser ut. Og et par av henvendelsene gikk også på dating og på det å ha sex. Ingen av disse er aktuelt for meg med noen av dem. Men helt klart så må jo folk få lov til å spørre 😉 Men guri hvor uvant det er å få sånne henvendelser. Jeg fikk det jo før også, da jeg var på et annet nettsted i tillegg til facebook. Men da følte jeg bare avsky. Og avviste enhver som prøvde seg 🙂 For jeg kunne jo ikke skjønne at noen kunne se at en sånn klumpete kropp var noe å ha på. Eller noe å være glad i. Men sånn som det er i dag, så skjønner jeg det litt bedre. For det finnes sikkert like mange forskjellige smaker der ute, som det finnes kropper. Kan jeg tenke meg.

Men jeg har jo kjent den siste måneden, den store forandringen på kroppen min. Jeg kjenner kragebena når jeg tar der, samme hvilken stilling kroppen min har. Det gjorde jeg ikke før. Jeg kjenner ribbena mine. Og første gang jeg gjorde det, fikk jeg en følelse av motvilje. Det kjentes litt uvant og ekkelt ut. Men nå begynner jeg å bli vant til det. Og når jeg ser på bilder av meg selv, så ser jeg at jeg ikke har hverken runde kinn, dobbelthake eller særlig mage. Jeg har heller ikke særlig pupper å snakke om. Til og med føttene mine har blitt slankere. Så mye har forandret seg. Så kanskje ikke så rart at oppmerksomheten jeg får også har endret seg? 

I tillegg har jo vektnedgangen gått over lang tid, og dermed har det meste av huden også klart å justere seg, uten å ligge igjen i valker. Så jeg må jo si som jeg begynte her, at det er et nytt liv med denne kroppen.
Men likevel så vil jeg jo poengtere at det er ikke kroppen som gjør personen. Det er det indre. Og det er det aller viktigste.
Skal man slanke seg, så bør det være av den rette årsaken. Det bør være av helseforebyggende grunner. Det er min mening. Jeg ser mange runde og flotte damer når jeg er ute og farter. Og jeg beundrer dem jeg ser, hvor flotte de faktisk er, selv om de er rundere enn normen sier. Det har nok mye med holdning å gjøre. 

For meg var det helsa som bestemte. Frykten for å oppleve noe som forringet helsen min. Men, de siste 24 kiloene har vært ubevisste. Det har bare skjedd, sakte men sikkert. Og det er jeg enormt glad for 🙂

Lykken nærmer seg 🙂

 

#kropp #vekt #lykke #helse

TO HJERTER

De står tett sammen, med armene rundt hverandre. Lenge. Begge to med hver sine såre hjerter. Prater litt, men er mest stille. Tankene går. Og klemmen, omfavnelsen, varer og varer. Natten har lagt sitt dempede teppe over byen.

Hun er lei seg, han har dårlig samvittighet, og er lei seg han også. Og hans dårlige samvittighet gjør at hun får ekstra vondt inni seg.

Man kan ikke noe for at ting ble som de ble. Det er ikke alt som kan styres sånn.

Tankene hennes virvler i full fart inni henne mens de står sånn tett sammen. Hun nyter, samtidig som det gjør vondt. Det gjør vondt fordi følelsene raser. Ikke bare i henne, men også i han. Motstridende følelser. Det er vanskelig å rive seg løs. Nytelsen ligger i at to mennesker som bryr seg om hverandre, er gode med hverandre. Det å bli holdt rundt, er like godt, omsorgsfullt og nødvendig som andre elementære ting i livet. Det gjør ekstra godt når man blir holdt rundt av noen man er glad i.

Til slutt klarer hun ikke å tie, men sier hjertefølt, at samme hva slags vennskap de har og ender opp med, er hun glad i han. Og hun mener det sterkt. Han svarer at han er glad i henne også. Det var gode ord å høre. Vennskapelige ord. Kjærlige ord. 

Mens de står der, tett omfavnet og stille, går tankene videre. Hun vet ikke egentlig hva han tenker. Men hun kjenner at han sliter. Og hun tenker at hun ikke vil vise seg svak, hun får vente med tårene til en annen gang. Her gjelder det å ta vare på hverandre. Til ikke å gjøre det vanskeligere enn det er. Oppgjøret har de jo hatt, en uke tidligere. 

Det har vært en tøff uke. En sår uke. Men også en uke til ettertanke. Alt er ikke elendighet. For de har beholdt vennskapet. Dessverre er hun litt for svak. Hver gang de ser hverandre, klarer hun ikke å holde seg på avstand. Litt nærhet sniker hun seg til. Kanskje ikke noe annet enn å stryke han på armen noen ganger. Men likevel.

De spiste middag sammen en dag. Han kommenterte at hun så sliten ut. Og lurte på hvorfor? Men der og da sto gråten som en stor klump i halsen, og hun klarte ikke å svare. Hun klarte til slutt å svelge klumpen, og komme til fatning igjen, og ga et svar om at livet er tøft. Klart at han leste henne som en åpen bok. Han visste nok hvorfor, men prøvde å få henne i tale. Men når gråten presser på, er det umulig å prate. 

De satt ved bordet, og ventet på maten. Han tok hendene hennes i sine. Strøk og koste. Og en behagelig varme strømmet gjennom henne. En god og trygg følelse. De satt sånn ved bordet, både før og etter maten. Før de til slutt gikk derfra, en liten stund hånd i hånd. Dette hjalp litt. Hjalp på det som er bearbeidelsen i henne. Samtidig som det igjen tente gnister. Rare følelser.

Mens de står der i natten, med armene rundt hverandre, lytter hun til pusten hans mens hun tenker gjennom den siste uken. Det er rart hvor mye som dukker opp. Den siste tiden farer som en storm gjennom hodet hennes. Og hun undrer seg over hvorfor hun ikke passer inn? Det er tanker som opptar henne mer og mer. Hun føler seg utenfor i mange sammenhenger. Men mens hun står og tenker, så kommer hun frem til at hun kanskje ikke er utenfor, men bare bruker litt ekstra tid på å føle seg vel og trygg i enkelte situasjoner.

Det har skjedd mye i livet hennes, som har gjort at hun føler seg utrygg og tilsidesatt. Det tar litt tid å finne den trygge følelsen i seg selv.

Det er to hjerter her i denne omfavnelsen. To hjerter som ikke er helt enige. To mennesker, mann og kvinne, som likevel, til tross for litt motstridende følelser, har bestemt seg for å være venner, å bry seg om hverandre. To mennesker som sliter. 

Omfavnelsen er god og vond på samme tid. Den er litt medisin for det såre hjertet. Det å kunne vise omsorg, det er like godt som å få omsorg. Og det å få lov til å holde rundt han, stryke han på ryggen, og klemme seg inntil brystkassen hans, gjør uendelig godt. Selv om det er vondt å kjenne på følelsene som raser i begge kroppene.

Ordet elske har dukket opp i henne flere ganger den siste uken. Så sånn kjennes det ut altså? Sviende urettferdig rett og slett. Men godt likevel. Hun vil ha den følelsen i seg. Det er en god følelse, selv om den ikke passer inn. Det kjennes ikke som en besettelse. Det kjennes bare godt. Det kan bare være sånn. Det er ikke en direkte fortvilelse i det lange løp. Det er en følelse av kjærlighet som er god å ha. Det er en følelse hun ikke trodde hun skulle klare å ha for noen mann i dette livet. Og nå når den har kommet, så vil hun velge å beholde den ♥ Selv om det ikke er gjengjeldt på samme måten. Hun må tenke på seg selv. Hun må tenke at det gjør godt å ha en sånn følelse for noen. Det gjør godt for hennes egenfølelse. Hun trenger det nå.

Til slutt klarer de å rive seg løs fra hverandre. Det har begynt å regne, og morgenen begynner å nærme seg. De går hver til sitt, med avtale om å møtes igjen snart.

 

 

#kjærlighet #sorg #glede #hjerter #følelser #samvittighet 

FRODITH’S VÅR-FOTO-CHALLENGE – DAG 10 MORGENGRY

Da har jeg kommet til siste dag i Frodith’s Vår-foto-challenge 🙂
Og god morgen forresten 🙂

Jeg er ikke noen morgenfugl dessverre. Men liker å begynne min morgen med å sjekke hva nytt som er på nettet. Altså sosiale medier og blogg 🙂 Og er jeg riktig i godlune, så leser jeg nyheter også 😉

Men bildeutfordringen var ikke lett.

Jeg vurderte å ta et bilde av meg selv, med bustete hår og trøtt og fæl. Men det er ikke meg. Jeg har sjelden sånn type bustete hår. Men er jo ofte trøtt og fæl da. Bare at jeg forsøker å ikke la noen få se det 😉

Valget mitt i dag falt på et bilde av rosenknopper.

Jeg synes de ser duggfriske ut, og symboliserer på en måte en ny begynnelse. Og hver morgen er jo en ny begynnelse 🙂

Denne morgenen må gjerne utvikle seg til en god dag, både for meg og dere. Og akkurat nå, når jeg ser ut av vinduet, skinner solen. Det hjelper litt på med en gang 🙂

Ha en flott dag i dag, og fortsatt god pinse 🙂

 

#duggfrisk #roser #knopper #rosenknopper #foto #utfordring #morgengry 
 

FRODITH’S VÅR-FOTO-CHALLENGE – DAG 9 DRØM

Det nærmer seg slutten på Frodith’s vår-foto-challenge. Og temaet i dag er drøm.

Jeg velger igjen å plukke et bilde jeg har i arkivet mitt. Et bilde som jeg har redigert. Jeg har vist det her i bloggen før, i forskjellige utførelser.

Dette bildet synes jeg er litt drømmende. 

Drømmer er jo så mangt. Man kan drømme om natten, man kan dagdrømme, og ønsker og forhåpninger er også drømmer.

Jeg drømmer selv om et bekymringsløst liv. Selvsagt er jo det en uoppnåelig drøm. Men drømmer er gode å ha likevel. Det er på en måte noe å strekke seg etter. Eller kanskje en flukt fra hverdagen 🙂

I dag drømmer jeg om litt bedre form og mye mer energi. Jeg har det ikke så bra nå. Men jeg jobber med saken 😉

Hva drømmer du om?

En fin dag ønskes alle dere der ute 🙂

Klem ♥

 

 

 

#drømmer #drøm #ønsker #dagdrømmer #forhåpninger #flukt #foto #utfordring

FRODITH’S VÅR-FOTO-CHALLENGE – DAG 8 SKILLE SEG UT

I dag er mitt bidrag fra vinteren og isen igjen. Tok så mange fine bilder den vinterdagen. Så da henter jeg frem et til, hvor isen skiller seg ut 😉

Jeg fant dette bildet, hvor et isflak ser ut til å strekke seg oppover, som om det lengter fri 🙂

Synes det var et artig syn da jeg så det 🙂

Nå er jeg veldig sliten. De siste nettene har gitt dårlig søvn. Jeg er så trøtt at denne natten vil jeg mest sannsynlig klare å sove hele natten gjennom 🙂 Gleder meg til det 🙂

Jeg er tilbake her igjen i morgen. Da skal jeg lese blogger jeg ikke fikk lest i dag 🙂

 

#foto #utfordring #is #vinter
 

IKKE HELT A4

Hva er egentlig normen for A4 i oss mennesker?
Hva er det som gjør at et menneske er A4?
Hva er det som gjør at et menneske ikke er A4?
Finnes det egentlig A4 mennesker? 

Jeg har tenkt litt på det, med tanke på de siste hendelsene i min tilværelse.

Jeg opplever stadig at jeg ikke føler meg helt A4. Hva nå enn det egentlig er…..?

Hele livet mitt har jeg vært en stille og beskjeden jente. Litt usynlig i store grupper, men sees gjerne godt igjen i mindre og trygge grupper. 
Jeg har slitt med manglende selvfølelse og selvtillit. Mesteparten av barndommen og voksenlivet mitt.
Og nå snakker jeg generelt, om omgangen med alle slags mennesker, kvinner, menn, barn, ungdommer….
Jeg kan fort føle meg utenfor. Men er tillitsfull nok til å føle meg innenfor om dagen er god.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som har det sånn, så da er jeg sikkert nokså A4 i grunnen.

I tillegg sliter jeg med helsa, sånn at jeg ikke kan jobbe akkurat nå. Og da er jo inntjeningen dårligere. Jeg kan ikke utfolde meg i reiser og flotte meg med fine klær og ting og tang. Det er kanskje ikke helt A4

Men når det gjelder meg og det annet kjønn, altså kjærlighet, forhold, forelskelse, vennskap, ja da stiller saken seg litt annerledes. Det føler jeg helt bestemt. Da lurer jeg på om jeg er A4 eller ikke?

Det er sikkert ikke ukjent for alle, at når man blir forelsket, så blir man fort litt keitete, føler seg dum, blir enda mer sjenert enn man var i utgangspunktet…sånne ting. For min del så stopper gjerne ordene opp. Og jeg virker dum og lite smart. Rett og slett fordi jeg blir nervøs tror jeg. Jeg vil så gjerne gi et godt inntrykk, men oppnår som regel det motsatte. Da klarer jeg å si de mest utrolige ting, og den stakkaren som er i min nærhet da, må jo virkelig tro at jeg er det mest tåpelige, snåle mennesket på denne kloden.

Nå skjer heldigvis ikke dette her så veldig ofte da, at jeg forelsker meg, mener jeg. Jeg har vært betatt noen ganger, men å forelske meg, sånn dypt og inderlig, det skjer ikke så ofte. Men når det skjer, så sliter jeg BIG TIME! 

For da skjer det noe i meg, og jeg roter kanskje ting til litt 😉

Ikke sikkert at det hadde blitt noe bedre om jeg ikke rotet ting til 😛 Bare så det er sagt. Men det irriterer meg jo selvsagt innimellom.

Og så er det jo også sånn, at jeg faller ganske hardt når jeg først kommer så langt. Det tar litt tid, må bli litt kjent…men så siger det på når ting ser ut til å stemme. Og når jeg da oppdager de følelsene jeg har fått, så er det litt sent til retrett. Så da får jeg heller bare kjøre på. Jeg vet ikke helt hvordan andre gjør det liksom. Men jeg har en følelse av at noen venter, og ser, og håper, og er sjenerte. Mens jeg, står på litt ekstra. Jobber litt for å bli sett, tar initiativ til å møtes…ja, styrer på, for å si det sånn. Liksom 😛 Det er sikkert litt forskjellig praksis i akkurat det da. Vi mennesker er jo forskjellige

MEN…..Det er et ganske stort MEN faktisk. For dette er faktisk helt nytt for meg. Jeg har aldri gjort dette før, med noen andre. Ikke på den måten. Ikke før nå, en god stund etter Påske. Jeg er egentlig ganske overrasket over meg selv.
Jeg har tenkt litt over dette de siste par dagene. For jeg er nemlig den sorten som heller venter og ser, og håper, og er sjenert. Sånn har jeg vært før.
Men ikke denne gangen nei. Denne gangen skjedde det noe i meg. Jeg ønsket ikke å bli oversett.
For det er nemlig sånn det ofte er. Jeg ER den som blir oversett, fordi jeg er så rolig. Jeg har en rolig personlighet. Men denne gangen ville jeg gjerne bli sett.

Og hva kommer det av? Det har jeg nemlig undret meg over.
Hvorfor var det så viktig for meg å bli sett denne gangen?
Hvorfor har det ikke vært like viktig de andre gangene?

Første gang jeg tok kontakt med ham selv, så var det vennskapelig. Det er ikke så vanskelig da. Men etterhvert som vi ble kjent, og følelsene tok form, ble jeg mer og mer keitete. Men likevel, til tross for det, så tok jeg initiativ. Noe jeg aldri før ville våget når jeg satt med sånne følelser. 

Men sånne følelser tror jeg knapt jeg har hatt siden ungdomsskolen, og den forelskelsen jeg hadde der. Den som varte i mange år. Den som det aldri ble noe av, fordi jeg var så sjenert. Og det var sikkert han jeg var forelsket i også, om jeg ikke husker feil.

Disse følelsene her, som jeg har nå for tiden, ble rett og slett litt viktige for meg. For denne mannen har noe…jeg kan ikke sette fingen på hva. Men det er noe som tiltaler meg så veldig. Noe som føles trygt, noe som føles verdig. Men på samme tid skummelt og usikkert. For ofte er det sånn at jeg føler omgang med menn kan være vanskelig, fordi vi er fra forskjellige planeter omtrent. Og jeg føler at det ikke passer for meg. Og jeg ER nok veldig kresen, etter å ha gjort visse erfaringer tidligere.

Jeg laget en liste forrige år en gang. Det var en etterlysning. Jeg har den inni bloggen her en plass. Helt klart må den revideres nå, all den tid det har gått noen måneder, og ting ser annerledes ut. Listen var humoristisk ment. Og jeg tror de fleste som har lest den, skjønte ironien. Men samtidig, så var det en undertone av alvor i listen. For noen av punktene, var seriøse, om man kan si det sånn.

Jeg la den listen ut, litt revidert, i en av singelgruppene jeg var medlem av i vinter. Noen steilet forferdelig, og så ikke ironien og humoren. Men tok den 100% alvorlig, og mente at drømmemannen ikke fantes, for ingen kunne være så perfekt. Noen mente at jeg måtte være den mest kresne personen som fantes. Og noen ble sure, fordi jeg ønsket noe som svært få hadde, noe som handlet om det å være en Gentleman. Og dem er det ikke mange av i dagens verden. Men det finnes noen, som faktisk har evnen til å skjønne, og tilnærme seg den rollen 🙂
De fleste forsto humoren, og det morsomste av alt, var at alle kommentarene som kom inn, holdt seg til tema. Ingen sporet av.

Og helt ærlig, nei, ingen er perfekte. Tenk så kjedelig det ville vært hvis alle var perfekte? Man kan heller ikke forvente at man er 100% lik og enig med sin partner. Til og med det ville være kjedelig. Noen forskjeller må det jo være. Det er jo faktisk to personligheter man snakker om i et forhold. Grunntingene må jo stemme, men så kan man jo ha individuelle forskjeller, som selvsagt må respekteres hos hverandre. Og faktisk er det jo sånn at noen særegenskaper hos partneren, setter man pris på, selv om man ikke er sånn selv.

Men om jeg nå faktisk, i fullt alvor, skulle begynne å måle alle mine mannlige bekjentskaper opp mot den listen der, og se hvem som kom best ut i antall punkter som stemmer, så er det en (1) som soleklart går av med seieren. Selvsagt ikke perfekt på alle punkter, hverken de som er seriøse eller alle som var ironiske, men likevel, flest punkter. Punkter som er nokså viktige for meg. Og han klarte jeg å falle for, etter nokså kort tids bekjentskap. 

Uten å gå så veldig i detalj, så kan jeg si at jeg tror ikke egentlig jeg er så veldig A4. Litt innenfor enkelte ting kanskje, men sånn ellers, så går jeg gjerne min egen vei. Litt ut av boksen. Jeg kan fort tenke litt utradisjonelt. Og behøver ikke å være som alle andre alltid. Jeg er nokså selvstendig på den måten. Jeg har blitt det. Årene, og alle erfaringene jeg har gjort, har formet meg til å se at jeg kan gå min egen vei, jeg trenger ikke å gjøre som alle andre. Jeg trenger ikke å styres. Men om jeg skulle bli sammen med noen, så er jeg veldig god på samarbeid. Det kan jeg med hånden på hjertet si.

Det ble i en kommentar i et tidligere innlegg her, sagt at jeg er sterk. Og at jeg ganske sikkert ville bli enda sterkere med det jeg har gjennomlevd nå i det siste. Og jeg har lurt litt på, om det kan skremme bort noen? For jeg er ganske åpen av meg. Og forteller om meg selv, ærlig og redelig. Men kanskje kan det være en skremmende opplevelse for den jeg snakker med? For da kommer det jo frem at jeg har opplevd ting, og faktisk overlevd dem også. Uten å bli knust i 10 000 biter. Jeg har klart å samle meg igjen, bygge meg opp igjen, hver eneste gang. Enten det handler om jobb, helse, vennskap, forhold…. Det kan jo kanskje bli litt mektig. Men samtidig ønsker jeg jo at vedkommende skal bli kjent med meg som jeg er. Og da er det jo tull å utelate ting. For det blir man jo ikke veldig kjent av.

Så kanskje er jeg litt spesiell der. Spesiell på en måte som gjør at det er vanskelig for den jeg liker, å akseptere og se meg. Kanskje så spesiell at jeg kommer til å forbli singel resten av livet. Med mindre jeg går inn i et såkalt fornuftsforhold. Men det er ikke aktuelt, all den tid jeg er så kresen på enkelte litt spesielle ting 😉 Jeg er slett ikke desperat. Har ikke egentlig dårlig tid.

Jeg ønsker å gjøre det som er riktig.
Hva som er riktig, det kan man ikke egentlig vite. Men jeg velger å følge hjertet, hvor enn det styrer meg. Og så får man se om det styrer meg inn i en evig singeltilværelse, eller inn i et forhold hvor jeg kan få elske, og bli elsket ♥

 

 

#A4 #kjærlighet #følelser #livet #styrke #respekt #

FRODITH’S VÅR-FOTO-CHALLENGE – DAG 7 GRØNN

Da har en uke gått, og jeg har faktisk klart å legge ut et bilde hver dag i utfordringen til Frodith

I dag er tema Grønn. Og det er jo mye som er grønt her i verden. Jeg kikket gjennom alle bildene mine, og fant mye grønt. Men valget falt faktisk på et bilde med mange farger i. 

Og bildet har jeg kalt “Piknikk i det grønne”.

Det har seg nemlig sånn at jeg tidligere i vår var på tur ut til Eigerøy Fyr. Og min turvenn disket opp med en koselig piknikk 🙂 Fargene ble så fine i dette bildet, og omgivelsene er jo natur og grønt. Og selv om det var tidlig i vår, var også gresset grønt og friskt 🙂

Så da er mitt bidrag i havn denne dagen også 🙂

 

#grønn #natur #piknkk #foto