I dag våknet jeg så tidlig, at jeg besluttet å gå en tur ned til sentrum. Jeg hadde noen ærender, og det var greit å få dem gjort i butikkenes lørdagsåpningstider. Kroppen var tung og dorsk, etter alt for lite søvn de siste ukene, men ut ville jeg likevel.
Planen var klar. Jeg skulle finne et sted i Langgaten (byens gågate) og sette meg ned og nyte at været var varmt og godt, samtidig som jeg skulle innta noe godt.
Og så skulle jeg innom en fotobutikk, for å handle noe stæsj til kameraet mitt.
Langgaten er et stadig tema for diskusjon her i byen synes jeg. Den er nylig oppusset, og er veldig staselig og fin. Men byens borgere, som det er over 70 000 av, finner lettere veien til kjøpesentrene og Stavanger.
Jeg er i alle fall flink å bruke Langgata, da jeg forsøker å gå tur ned dit en gang i uken minst. Noen ganger handler jeg, andre ganger kikker jeg bare.
Første stopp for meg i Langgata i dag var en café ved navn Kanelsnurren. Der har jeg hatt meg noe søtt og godt å spise før, og det er fint å sitte utendørs i god temperatur.
Her har jeg satt meg godt til rette utenfor Kanelsnurren, og kikker på folk som går forbi, og de vakre bygningene som er gamle og fine
Det ser ut som at det er gråværsskyer på himmelen, men det har ikke regnet i dag. Temperaturen derimot har vært veldig behagelig. 23 grader på det meste
Valget mitt falt på en bolle jeg har spist der før. Jeg klarer ikke å huske hva den heter. Men den er hul inni, og fylt med vaniljekrem. Og en liten sjokoladeklatt på toppen. Nammetastisk ♥
Mens jeg satt der og spiste bollen min, satt jeg og kikket rundt, fordypet i tanker. Og tanker er noe jeg har mye av for tiden. Så jeg var litt borte-vekk mens jeg satt der.
Jeg ble oppmerksom på en person som krysset gaten og hadde kurs mot stedet jeg satt og spiste. Jeg kikket raskt på ham, fortsatt fordypet i tanker. Blikket mitt festet seg ikke da, men jeg ble obs på at han så på meg, og smilte. Så jeg kikket tilbake på ham, og fortsatt smilte han til meg. Jeg dristet meg til å smile forsiktig tilbake. Han var jo ganske kjekk også
Det føltes godt. En fremmed person smilte til meg, sånn helt uten videre.
Hadde jeg vært i det depressive humøret, ville jeg sikkert antatt at han lo av meg. Men der og da, var det et hyggelig smil.
Mannen gikk inn i caféen, og jeg ble sittende der jeg var, mens tankene om mangt og meget kvernet. Helt borte fra der jeg egentlig satt.
Plutselig ble jeg oppmerksom på en stemme som pratet ved siden av meg.
Det var den smilende mannen.
Jeg måtte konsentrere meg, siden jeg antok han pratet til meg.
“Jeg setter meg her jeg“, sa han.
Jeg kan ikke huske om jeg svarte noe.
“Jeg pleier normalt ikke å gå på konditori, men jeg så deg da du satt her og koste deg, og lot meg friste til å gjøre det samme.“
Jeg ble et øyeblikk litt paff, men klarte til slutt å stamme frem at det tross alt var lørdag, og da er det lov å kose seg litt.
Tankerekken min var brutt, og jeg var forfjamset.
Dette var slett ikke hverdagskost. Og jeg satt og funderte på om jeg burde starte en form for samtale, eller om han bare ville sitte i fred?
Jeg klarte ikke å finne svaret. Så jeg ble sittende litt til, knipse et par bilder, før jeg pakket sammen, og reiste meg for å gå.
Jeg vendte meg mot ham, for å si “hadet”, hvorpå han ønsket meg en fin dag videre.
Mens jeg vandret videre bortover Langgata, funderte jeg veldig på dette her. Jeg tenkte at han måtte jo tro jeg var tilbakestående eller noe sånt, siden jeg mistet både munn og mæle. Men sannheten er at dette kom så brått på, og jeg var så langt borte i min egen tankeverden, at sjenansen i meg slo til for fullt.
Egentlig burde jeg spurt om han var på jobb? For det var han sikkert. Og så kunne man hatt en samtale.
Men den sosiale meg var borte vekk der og da, og litt forfjamset var jeg over det uventede, at en fremmed smilte og var hyggelig.
Jeg tuslet videre, og fikk gjort mine ærender. Og den fremmede, han snudde dagen min fra litt mutt og tung, til litt lysere og lettere. Det skal ikke ofte så mye til.
Og det har jeg tenkt på selv også, det å gi et smil til noen, kan gjøre dagen god. Og smiler gjør jeg støtt og stadig, så jammen godt at jeg i alle fall har den evnen
Siden humøret var stigende, så valgte jeg å gå den tyngste veien hjem. Opp Hanatrappene, som teller 306 trinn. Det ble dagens trim
Har du opplevd at fremmede kan gjøre dagen din glad med et smil?
#smil #smiltilverden #glad #glede #café #fremmed #initiativ