Jeg var forleden dag på min andre kartlegginssamtale på Lassa.
Første gang for en måned siden, snakket jeg med en lege.
Denne gangen var det en sykepleier.
De stilte mange av de samme spørsmålene, men tolkningen av svarene mine ville blir forskjellige fikk jeg vite. De har hver sin kompetanse på området som handler om ME.
Da jeg pratet med legen, spurte hun meg mange spørsmål, hvor hun gikk litt mer i dybden på enkelte spørsmål. Men hun kom ikke selv med så veldig mye kommentarer eller forklaringer. Hun opplyste meg om hvordan jeg hadde fått diagnosen, og så fortalte hun om hvilke muligheter de hadde til å kunne forsøke å hjelpe meg.
Sykepleieren stilte mange spørsmål, og kom med tilbakemeldinger på nesten hvert eneste spørsmål. Det hun gjorde var å bekrefte, gi eksempler, og forklare. Noe som gjorde meg ganske mye klokere, men også nesten litt “sønderknust”. Grunnen til det var rett og slett at det føltes så utrolig å få en bekreftelse på å bli sett, hørt og forstått. Nesten litt uvirkelig, etter å ha stanget hodet i helseveggen i sånn cirka 10 år.
Og når hun i tillegg forklarte meg at jeg rett og slett blir nødt til å lære kroppen min å kjenne på ny, og litt eksempler på hva det innebar, kjente jeg en skjelving gå gjennom kroppen.
Man tror jo at man kjenner kroppen sin. Men når kroppen blir syk, må man tenke annerledes, og kjenne etter på andre måter, hva som vil være bra og ikke. Man må jo ta større hensyn. Og endre fremgangsmåten til det man gjør, eller har lyst til å gjøre.
Og der sliter jeg nok en del. Det er ikke lett å akseptere at jeg må gi avkall på så mye, for å slippe forverring og smerter osv. Det er ganske vanskelig å skjønne hva som er gode valg for meg, og hva jeg bør velge bort. Men dette skal jeg jo nå få litt hjelp til. Alt etter hva de bestemmer seg for hva jeg trenger mest hjelp til, av alle mine problemer.
I dagene etter jeg var hos sykepleieren, har jeg brukt mye tid, (og energi), på å tenke gjennom hele seansen. Mye forstår jeg, mye har jeg glemt, og mange spørsmål har jeg jo.
I dag, etter å ha slitt meg helt ut på en Byvandring jeg var med på, gikk jeg og la meg.
Men det varte ikke lenge. For smertene, og den urslitne følelsen i kroppen, ga meg ikke ro.
Og så begynte jeg å tenke. Og tenkte på hvor urettferdig og bittert det føles, å ha denne bedritne sykdommen.
Og da kom jeg på når sykepleieren fortalte meg at jeg er i sorg.
Og da mente hun ikke sorgen over min mor som gikk bort i sommer, for den kjente hun ikke til. Hun mente sorgen over mitt eget liv, som er tatt fra meg, og betydelig redusert.
Hun fortalte at jeg nok sikkert bruker veldig mye energi på å gjøre alt i livet mitt til noe positivt. Jo mer negativt det er, jo mer positivt fokuserer jeg, fordi jeg ikke vil la det negative styre.
Skulle tro hun var synsk.
For det er nettopp sånn jeg er.
Og det kjennetegner visst mange ME syke.
Og på den måten, stenger man kanskje sorgen inne. Man får ikke bearbeidet skikkelig, man får ikke ut det som man bærer på, og som gjør veldig vondt, og føles fryktelig belastende.
Jeg er selv veldig opptatt av at ingen skal se på meg som mislykket. Og derfor overkompenserer jeg kanskje litt med all positiviteten.
For jeg strekker jo ikke til. Det er en kjennsgjerning. Og hvorfor skal jeg ødelegge meg selv mer med å bruke så enormt mye energi på å skjule at jeg er syk?
Jeg lærte i alle fall det, at har jeg f.eks. en dustete dag, skal jeg tillate meg å være lei meg for det. Jeg skal ikke glatte over, og fortelle meg selv at dette her er så bra atte. For det er det samme som å lyve. Og jeg liker jo ikke å bli løyet til.
Men glemmer at jeg lyver til meg selv omtrent hele tiden.
Det må jeg slutte med.
Sorgen min, har vart i mange år. Den har gitt meg depresjon, som jeg heldigvis klarte å jobbe meg ut fra igjen med proffesjonell hjelp. Og fortsatt kan jeg bli tungsindig, men jeg vokter meg vel for å bli deprimert igjen.
Nå skal jeg forsøke å sette mer ord på sorgen. Forsøke å slippe den ut. Bearbeide den litt. For den vil kanskje alltid være der, men den må likevel bearbeides og reflekteres over, jevnlig.
Jeg må rett og slett innrømme at den er der. Den er på en måte en del av meg.
Jeg skal ikke dynge meg ned i sorgen. Den skal ikke få overtaket på meg. Men jeg må heller bli venn med den. Og lære meg hvordan jeg skal takle den.
For holder man det inne for lenge, og det bygger seg opp, kan det gå ille.
Og det skal ikke skje med meg altså!
I dag har jeg grått. Mye.
Det er frigjørende, men det ligger som et tungt teppe over meg akkurat nå likevel.
I morgen vil det sikkert føles bedre 🙂
#sorg #me #depresjon #helse #sykdom #livskvalitet
