SORG

Jeg var forleden dag på min andre kartlegginssamtale på Lassa.
Første gang for en måned siden, snakket jeg med en lege.
Denne gangen var det en sykepleier.

De stilte mange av de samme spørsmålene, men tolkningen av svarene mine ville blir forskjellige fikk jeg vite. De har hver sin kompetanse på området som handler om ME.

Da jeg pratet med legen, spurte hun meg mange spørsmål, hvor hun gikk litt mer i dybden på enkelte spørsmål. Men hun kom ikke selv med så veldig mye kommentarer eller forklaringer. Hun opplyste meg om hvordan jeg hadde fått diagnosen, og så  fortalte hun om hvilke muligheter de hadde til å kunne forsøke å hjelpe meg.

Sykepleieren stilte mange spørsmål, og kom med tilbakemeldinger på nesten hvert eneste spørsmål. Det hun gjorde var å bekrefte, gi eksempler, og forklare. Noe som gjorde meg ganske mye klokere, men også nesten litt “sønderknust”. Grunnen til det var rett og slett at det føltes så utrolig å få en bekreftelse på å bli sett, hørt og forstått. Nesten litt uvirkelig, etter å ha stanget hodet i helseveggen i sånn cirka 10 år.

Og når hun i tillegg forklarte meg at jeg rett og slett blir nødt til å lære kroppen min å kjenne på ny, og litt eksempler på hva det innebar, kjente jeg en skjelving gå gjennom kroppen.

Man tror jo at man kjenner kroppen sin. Men når kroppen blir syk, må man tenke annerledes, og kjenne etter på andre måter, hva som vil være bra og ikke. Man må jo ta større hensyn. Og endre fremgangsmåten til det man gjør, eller har lyst til å gjøre.
Og der sliter jeg nok en del. Det er ikke lett å akseptere at jeg må gi avkall på så mye, for å slippe forverring og smerter osv. Det er ganske vanskelig å skjønne hva som er gode valg for meg, og hva jeg bør velge bort. Men dette skal jeg jo nå få litt hjelp til. Alt etter hva de bestemmer seg for hva jeg trenger mest hjelp til, av alle mine problemer.

I dagene etter jeg var hos sykepleieren, har jeg brukt mye tid, (og energi), på å tenke gjennom hele seansen. Mye forstår jeg, mye har jeg glemt, og mange spørsmål har jeg jo.

I dag, etter å ha slitt meg helt ut på en Byvandring jeg var med på, gikk jeg og la meg.
Men det varte ikke lenge. For smertene, og den urslitne følelsen i kroppen, ga meg ikke ro.

Og så begynte jeg å tenke. Og tenkte på hvor urettferdig og bittert det føles, å ha denne bedritne sykdommen.

Og da kom jeg på når sykepleieren fortalte meg at jeg er i sorg.

Og da mente hun ikke sorgen over min mor som gikk bort i sommer, for den kjente hun ikke til. Hun mente sorgen over mitt eget liv, som er tatt fra meg, og betydelig redusert.

Hun fortalte at jeg nok sikkert bruker veldig mye energi på å gjøre alt i livet mitt til noe positivt. Jo mer negativt det er, jo mer positivt fokuserer jeg, fordi jeg ikke vil la det negative styre.
Skulle tro hun var synsk.
For det er nettopp sånn jeg er.
Og det kjennetegner visst mange ME syke.

Og på den måten, stenger man kanskje sorgen inne. Man får ikke bearbeidet skikkelig, man får ikke ut det som man bærer på, og som gjør veldig vondt, og føles fryktelig belastende.

Jeg er selv veldig opptatt av at ingen skal se på meg som mislykket. Og derfor overkompenserer jeg kanskje litt med all positiviteten.
For jeg strekker jo ikke til. Det er en kjennsgjerning. Og hvorfor skal jeg ødelegge meg selv mer med å bruke så enormt mye energi på å skjule at jeg er syk?

Jeg lærte i alle fall det, at har jeg f.eks. en dustete dag, skal jeg tillate meg å være lei meg for det. Jeg skal ikke glatte over, og fortelle meg selv at dette her er så bra atte. For det er det samme som å lyve. Og jeg liker jo ikke å bli løyet til.
Men glemmer at jeg lyver til meg selv omtrent hele tiden.
Det må jeg slutte med.

Sorgen min, har vart i mange år. Den har gitt meg depresjon, som jeg heldigvis klarte å jobbe meg ut fra igjen med proffesjonell hjelp. Og fortsatt kan jeg bli tungsindig, men jeg vokter meg vel for å bli deprimert igjen.

Nå skal jeg forsøke å sette mer ord på sorgen. Forsøke å slippe den ut. Bearbeide den litt. For den vil kanskje alltid være der, men den må likevel bearbeides og reflekteres over, jevnlig.
Jeg må rett og slett innrømme at den er der. Den er på en måte en del av meg.

Jeg skal ikke dynge meg ned i sorgen. Den skal ikke få overtaket på meg. Men jeg må heller bli venn med den. Og lære meg hvordan jeg skal takle den.
For holder man det inne for lenge, og det bygger seg opp, kan det gå ille.
Og det skal ikke skje med meg altså!

I dag har jeg grått. Mye.
Det er frigjørende, men det ligger som et tungt teppe over meg akkurat nå likevel.
I morgen vil det sikkert føles bedre 🙂

 

 

#sorg #me #depresjon #helse #sykdom #livskvalitet 

16 kommentarer
    1. Det er nok viktig å få det ut…gråt og få det ut…ikke hold noe inne…Godt å få litt forklaringer..men sikkert også sårt…klem fra meg til deg!

    2. Så godt å ha noen som forstår, og prøver å gjøre ting bedre <3 Godt med en forklarelse på ting <3 Man blir jo lei av å skal være sterk hele tiden, eller det at man må jobbe mye mer enn andre for å i det hele tatt få noe gjort på en dag. Men du er ei sterk dame, og et super flott mennesker <3 Glad du får skikkelig hjelp, og har noe å jobbe mot slik at ting kan bli litt bedre <3

    3. Det er godt å føle at en blir hørt på. Og trodd. Men å bli svikta av kroppen er ikke godt. Men så må en bare finne veien, veien som er best for en sjøl. Den veien du er på, den handler om deg, ikke hva de andre tror.
      Lykke til Eva.

    4. Det er godt å tillate seg å gråte og sørge Det ER tungt å få en slik diagnose. Kanskje kjenner man på frykt og håpløshet. Da jeg var utmattet, var det en kursleder som sa følgende : “Den som har ME har like mye tilgang på energi som andre, men den renner så fort ut igjen.” Så gjelder det å finne en måte å leve på som gjør at “energilekkasjen” ikke blir så stor. Sjøl om det er viktig å akseptere det som ER, så finnes det en god del eksempler på mennesker som har blitt friske/friskere av ME (eller annen form for ekstrem utmattelse eller smertetilstand.) Så – det er ikke nødvendigvis slik at man ikke kan bli (mye) bedre, og leve godt med det. I alle fall er det godt å bli møtt med forståelse og å få veiledning og hjelp. <3

    5. solliv: Ja, her blir man sterkere og sterkere hele tiden. Mye som jobber i mot. Men nekter å gi meg, skal ikke tape 🙂
      Klemmer <3

    6. dvergpinschere i mitt hjerte: Ja, det er sårt og kjipt. Men rart hva man lærer seg å leve med? Og det er vel der største problemet ligger, aksepten, uten å bearbeide ordentlig først.
      Klem 🙂

    7. Søtmonsen ): Ja, man blir lei av å være sterk hele tiden. Det krever enormt med viljestyrke og livsgnist. Og er veldig slitsomt. Men her i gården er det ingen som skal gi seg enda 🙂
      Og det å bli sett og hørt i helsevesenets korridorer, er en god støtte <3

    8. BforB: Ja, du har rett i det. Det er jo jeg som vet hva jeg går gjennom. Hva andre tror, får være deres sak 🙂 Men er jo godt å bli trodd da, av noen som kan hjelpe 🙂
      Tusen takk 🙂

    9. karidansen: Ja, her leves det til fulle med de få tingene man får gjort i løpet av en dag 🙂 Og det er lite altså 😉 Men med god hjelp, kan man få noen triks, som gjør at man føler det blir litt lettere 🙂
      Her gjelder det å balansere riktig <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg