MEG OG ME

Dagene mine er veldig forskjellige. Jeg klarer ikke å bli venn med min ME. Det er vanskelig. Jeg kurses også, mestringskurs både på den ene og den andre måten. Men likevel er det sykt vanskelig.

Selvfølgelig er ukene litt travlere nå når jeg har en del avtaler på Lassa. Så akkurat denne perioden her er ganske vanskelig. Og Lassa skal jeg forholde meg til i alle fall til et stykke ut i april.

Bildet over viser meg på mandag, og i dag. Den følelsen jeg hadde på mandag, er ikke så veldig mye bedre i dag. Men sakte og sikkert klarer jeg å få såpass mer energi at jeg orker å sminke meg, og i alle fall se litt mer fresh ut enn jeg føler meg. Og det hjelper litt det altså. Det hjelper på selvfølelsen når man ser litt fresh ut, selv om man føler seg som et vrak.

Forrige uke hadde jeg avtaler hver eneste dag. Pluss at jeg lagde meg en ekstra utfordring på søndagen. Men det kunne jeg gjøre i trygg forvisning om at jeg ikke hadde så mye denne uken vi er i nå.

Kun en avtale denne uken, og det var venninneforening i går kveld. Og den måtte jeg beklageligvis melde avbud til 🙁 Det synes jeg er veldig leit. Men akkurat nå er huleboertilværelsen aller best.

I dag har jeg laget meg en turavtale, men den ble endret. For tiden sliter jeg med å gå tur alene. Så da er det best å ha med noen. Så vi får se om det blir tur, eller om det blir for sent ut på dagen for meg.

Og så er det dette med NAV da. Det er en neverending story. Eller kanskje ender den nå. Jeg er i ferd med å havne utenfor det gode selskap. Jeg står mellom barken og veden, for å si det pent. Det er ingen god følelse, og det tar store deler av tankeregisteret mitt for øyeblikket. Jeg klarer ikke å la være å bekymre meg. Selv om jeg vet at jeg bare drar meg selv ned på den måten.

Forhåpentlig ender det positivt, at de ikke kaster meg ut.

Greia er at min avklararingsperiode ender nå i mars. Og jeg har vært så lenge til avklaring, at jeg ikke har krav på mer iht det nye regelverket. Men ifølge det gamle regelverket, så hadde jeg krav på avklaringspenger frem til jeg var ferdig behandlet. Og jeg er jo fortsatt til behandling. Og så lenge jeg er til behandling, kan jeg ikke søke ufør. For jeg kan jo bli frisk, ifølge det firkantede regelverket. Det finnes dessverre ingen nyanser i NAV sitt regelverk.
Legen min har søkt om utvidet avklaring for meg. Men siste kontakten med NAV var at dette kanskje ikke ville bli godkjent. Så her står jeg, fanget mellom barken og veden. Og fremtiden er uviss.

I går var jeg der i tankene mine, at det beste for alle ville være om jeg bare forsvant fra jordens overflate. Men jeg vet jo at det ikke er sant. Det ville være bra for meg, å endelig få fred, men ikke for alle dem som er glad i meg. Og dem har jeg ikke tenkt å såre på noen måte ♥

Så slapp helt av. Jeg blir værende her. Og alle må bare være forberedt på å slite med meg i mange år enda 🙂
Jeg er bare ganske nedfor akkurat nå, når problemene hoper seg opp. Men jeg har da vært ute en stormfull natt før også, så det går nok bra på en eller annen måte. Og det kan jo hende at NAV er greie og legger godviljen til 🙂 Jeg krysser i alle fall fingrene for det, og velger å tro at det kommer til å skje 😀

Så da ble dette veldig personlig i dag. Og dere skjønner hvorfor jeg ikke akkurat herjer rundt her så mye i øyeblikket.

I tillegg holdes det på med anleggsarbeid utenfor her. Det skiftes vannrør. Så det å hvile på dagtid, det har ikke noe for seg. Bråk og ståk, rystelser i huset, og alt foregår rett utenfor soverommet og stua. Men de blir snart ferdige. Kanskje i slutten av neste uke. Gjett om jeg gleder meg 😀

Jeg gleder meg over de små ting uansett. Så nå skal jeg sette i gang å montere toppen jeg har strikket på den siste tiden. Den er rød og jeg gleder meg til å ta den i bruk 😀

Ha en herlig dag, samme hvor grå eller rosa den er 🙂

“HVORFOR KOM DU IKKE INNOM?”

Dette er noe jeg får høre titt og ofte egentlig, etter jeg har gått tur, og knipset bilder som jeg har lagt ut.

Ja, nå går jeg jo ofte tur på de samme stedene, som er i nærheten av der jeg bor. Men det hender jo rett som det er at jeg også velger andre steder å gå tur. Og av og til er dette tilfeldigvis i nærheten av der hvor det bor noen jeg kjenner, familie eller venner.

Dette bildet er fra en tur jeg gikk i barndomsbygda mi, Hommersåk. Og selv om dette var på dagtid, så kjenner jeg jo folk som også er hjemme på dagtid. Og så får jeg jo gjerne spørsmålet da, om hvorfor jeg ikke kom innom?

Og det kunne jeg veldig gjerne ha gjort, om jeg hadde hatt topp energi, og vært full av overskudd, frisk og glad.
Jeg er jo oftest glad da, tross alt, men jeg mangler det andre, jeg er ikke proppfull av overskudd, jeg har svært lite energi, og jeg er ikke frisk.

Det kan godt hende ikke alle vet det, at jeg ikke er frisk. Og det føles fryktelig ynkelig å skulle forklare at grunnen til jeg ikke kom innom er fordi jeg er syk, og turer er min daglige hovedaktivitet for å holde unna andre sykdommer jeg ikke vil ha. Jeg føler meg sutrete og nesten litt sånn som om jeg finner på en grunn for å slippe å komme innom.

Men det er faktisk ikke sånn. Jeg er en sosial person, jeg er introvert, men jeg elsker å være sosial. Og noe av det har blitt veldig redusert etter jeg ble syk. Det er også noe som gjør meg veldig utmattet. Så om jeg skal besøke noen, så må jeg vite at jeg ikke skal gjøre noe annet “slitsomt” den dagen, med mindre jeg har en veldig god dag. Og det vet jeg aldri på forhånd. Jeg kan planlegge dagene til en viss grad, med forbehold.

For tiden har jeg en del timeavtaler på Lassa. Og etter de avtalene, er jeg rimelig utkjørt. På veien til Lassa og hjem igjen, er det et vann, Mosvannet, som er fint å gå rundt. Det er ingen bakker, og det er ikke en lang tur. Så om det passer sånn, og jeg kan bruke solbriller, så vil jeg av og til forsøke å gå tur rundt det vannet etter en Lassa-time. Og da vil jeg være ultrasliten når jeg er ferdig der. Akkurat da passer det overhodet ikke å besøke noen, selv om jeg kjenner noen i det området også. Uansett, i kombinasjon med Lassa, så er jeg nokså ødelagt, så oftest passer det ikke å være sosial akkurat da. Og det med solbrillene, sånn i tilfelle du lurer, det er fordi jeg oftest har grått når jeg er på Lassa. Jeg har ikke hatt en eneste time der uten å gråte. Og da føler jeg meg ikke så fresh akkurat i sånne tilfeller kan du si, da er solbriller et greit hjelpemiddel til å skjule forgråtte øyne 😉
Det er bedre å bestemme seg en dag jeg ikke har noe annet, å besøke noen da heller. En dag jeg føler meg i form til det.

På kveldstid er jeg nokså gåen. Da styrer jeg unna de helt store sammenkomstene. Og hvis jeg da er i form til en liten tur, så er det som regel nok med den turen. Eller, så har jeg kanskje såpass med energi den dagen, at jeg allerede har booket meg opp på 100 andre småting jeg også må og skal, bare for å benytte den dagen som er av de sjeldent gode, til å få gjort ting.
På kveldstid er jeg ofte avhengig av litt moralsk støtte. Så om jeg går tur da, så er det antakelig ikke en alene-tur 🙂
Og om jeg ikke orker å besøke noen om kvelden, så er jeg alltid mottakelig for besøk. I alle fall om gjesten tåler å se en sliten dame som kanskje ikke alltid har alt på G hjemme.

Og da er vi fremme ved et annet punkt i denne dialogen: Hvorfor kommer ikke du innom?
Ja, for jeg kan jo også stille det spørsmålet. Jeg bor sånn til, at jeg vet mange jeg kjenner titt og ofte er i nærheten. Men kommer de innom?
Jeg har bodd her i området siden 1994, og jeg kan telle på ganske få fingre de gangene noen har kommet impulsivt innom fordi de tilfeldigvis var i nærheten.

Det er slutt på de dager. Folk gjør ikke sånt lenger. Jeg stikker en sjelden gang innom broren min impulsivt hvis jeg er i nabolaget der, men sånn ellers så blir det sjeldnere og sjeldnere jeg gjør sånne ting, fordi energien ikke strekker til lenger.

Og det er veldig leit, for jeg er sånn type impulsiv, men det har vært veldig redusert nå i over 12 år.

Vi kan vel konkludere med at de fleste av oss er litt sløve på den fronten. Noen liker ikke å få impulsivt besøk, fordi de ikke har rent hus og noe å servere, de vil ha det avtalt på forhånd. Og det er jammen ikke godt å vite hvem de er, og om de i det hele tatt blir glade for å få et uannonsert besøk?

Jeg selv bryr meg ikke om noen kommer uannonsert innom. Det er bare hyggelig, og veldig velkomment. Det er jo ikke hver dag jeg ser så mange mennesker. Jeg har ikke alltid noe å servere, men vann i springen har jeg, og isbitdispenser i kjøleskapet har jeg også, og kaffe og te går fort å lage til. Og hjemmet mitt, der ser det ut som at det bor folk, det er ikke et utstillingslokale 🙂 Så om du er i nærheten og har tid og lyst, er du alltid hjertelig velkommen innom ♥
Så skal jeg selv forsøke å komme meg litt mer ut i gode perioder, hvor jeg kan være impulsiv og besøke venner og familie. For det er jo koselig da, synes jeg 🙂

Hvordan er det med deg, er du en som går impulsivt på besøk fordi du er i nærheten?
Får du ofte uventede gjester?
Liker du helst å ha avtalt gjester på forhånd for å vise frem et prikkfritt hus og overdådig servering?

 

#besøk #gjester #gjestfritt #helse #sykdom #turer #venner #familie

SOVEHJERTE

Tenk om man kunne ha et like godt sovehjerte som Pus?

Det er like fascinerende hver gang jeg ser Pus, han er oftest ute. På bildet her ligger han i en av godstolene for mange år siden, men nå for tiden sover han som regel ute på terrassen. Jeg har overbygget terrasse, og der har han hele oversikten og full kontroll.

For tiden er det anleggsarbeid i gata utenfor her. Det kjører store maskiner forbi titt og ofte. Men Pus, han sover like tungt, og lar seg ikke merke med bråk og ståk.
Når jeg har behov for å sove og hvile på dagtid, noe jeg har i dag, så er det overhodet ikke mulig å sove. Det hjelper litt med “sov i ro” i ørene, men bare litt.

Pus har også maten sin ute. Og av og til kommer det fugler for å smake litt hvis han ikke har spist opp. Han lar seg ikke merke med det heller. Så lenge han er mett, kan de bare forsyne seg. Men oftest er det ikke noe å hente, da han spiser opp maten sin som regel. Om fuglene kommer på besøk, vi snakker om skjærer og måker og lignende, da gløtter han såvidt på et øye, observerer hva som skjer, snur seg litt, og sover videre 🙂

Jeg har mange ganger vært misunnelig på Pus. Men vi er dessverre ikke forsynt med like gode sovehjerter vi to. Mens jeg kan ligge i timesvis før jeg sovner en liten stund, og våkner lett, sover han tungt etter kort tid, og sover og sover og sover. Og enser ikke noe rundt seg.

Det er som det er. Jeg er glad på Pus sine vegne at han sover godt og bekymringsløst. Sånn skal det være. Da er han uthvilt til sine oppgaver, som blant annet er å holde musene borte. Og der er han veldig flink 🙂

Nå skal jeg selv ta meg en strekk, og håper jeg får blunde litt innimellom anleggsmaskinene som valser forbi her.

Ønsker alle en strålende fin dag ♥

 

#sovehjerte #søvnrytme #søvn #pus

3 KILO

Nå har jeg begynt å slanke meg igjen. Ikke frivillig. Men likevel er det jo en bonus. En bonus som går utover min helse.

Oppigjennom årene har jeg slitt voldsomt med vekten. Jeg er ikke i tvil om at det skyldes blant annet stoffskiftet.
Alle dietter jeg har forsøkt, har feilet, og i stedet for å ta av, har jeg lagt på meg. Merkelige greier, spør du meg. Men ingen tvil om at noe i kroppen ikke fungerer normalt.
Jeg leste også nylig at en pasient med lavt stoffskifte ikke bør slanke seg (gå på dietter), fordi dette forstyrrer stoffskiftet og man ender opp med å mangle enda mer enn det dårlige utgangspunktet.

Så når noe endelig virker, så handler det ikke om diett. Det handler om manglende matlyst. Og når man mangler matlyst og ikke klarer å få i seg normale mengder mat, så må jo det nødvendigvis også gå ut over stoffskiftet. Og andre ting.

Forrige gang jeg manglet matlyst, gikk jeg ned 24 kilo. Dette var over en tidsperiode på 1 1/2 år. I denne perioden var jeg også svært sosialt aktiv, og var med på mye, møtte mange nye mennesker, og levde som om hvert eneste minutt var det siste. Jeg hadde også godt humør, og følte meg energisk, samtidig som at kroppen var i ferd med å ta pause, helt pause, rett og slett kollapse. Jeg forsto meg ikke på meg selv, jeg forsto meg ikke på kroppen min. Og jeg merket ikke med det samme at vekta begynte å dale. Jeg forsto det da klærne virket for store og posete. Jeg skjønte ikke noe av det, og fant ut at jeg skulle gå på vekta. Det var jo en stund siden sist. Og til min store, og gledelige, overraskelse, hadde jeg tatt av 8 kilo. Og dette var jo bare begynnelsen.

Jeg gikk sykt mye tur, toppturer helst, jeg var veldig aktiv i forskjellige turgrupper og med mange nye venner. Og vektfallet gjorde at jeg følte meg helt topp. Det var en ren lykkefølelse. Og jeg begynte å følge med på vekta, og så at den dalte enda mer. Og jo lettere jeg ble, jo hardere gikk jeg turene, for nå var jo ikke kroppen så tung å drasse på lenger.

Jeg forsto etterhvert at det var de minimale måltidene mine som var årsaken. Men jeg klarte ikke å tvinge meg til å spise mer heller. Maten smakte bare ikke godt. Den vokste i munnen på meg når jeg spiste den, og det hele føltes nesten kvelende. Og etterhvert begynte jeg jo å mangle viktige mineraler og vitaminer.

Økonomiske bekymringer hadde jeg også på denne tiden, og hele greia begynte nok sånn, at bekymringene gikk over hodet på meg. Jeg maktet ikke mer. Så mitt sammenbrudd, det var å miste matlysten. Og det resulterte i 24 kilo i minus og jeg ble nesten rusa av dette vekttapet. Noe så fantastisk, en drøm var gått i oppfyllelse, men til hvilken pris?
Det var ingen tvil om at bekymringer av ymse slag kunne “ødelegge” en kropp. Likevel var jeg ikke ødelagt. Jeg var heller ikke undervektig. Jeg lå fortsatt på skalaen overvektig på BMI kalkulatoren. Og det er jo merkelig, når du ser på bildet under her. Før og etter.

Det som var ødeleggende, var jo at jeg fikk i meg for lite mat til å få i meg nok av alt kroppen faktisk trenger. Men det var tydeligvis prisen for at jeg skulle få en liljeslank kropp som jeg alltid i mitt voksne liv har ønsket meg. Og ingenting av dette var bevisst. Det var fordi jeg var syk, og ikke klarte å spise stort.

Her kan man virkelig snakke om spiseforstyrrelser altså.

Jeg la på meg 8-10 kilo etterpå, når matlysten kom tilbake. De økonomiske bekymringene tok pause, andre ting skjedde, og jeg begynte å kjenne at maten smakte godt igjen.

Men nå har det begynt igjen. Og jeg har ikke økonomiske bekymringer. Men jeg har gått ned 3 kilo denne uken. 3 kilo er ikke mye. Men jeg merker meg at maten smaker rart, den smaker ikke godt, og det frister ikke å spise noe særlig. Det kan hende det er kortvarig. For jeg har stundom slitt med matlysten. Men nå sitter jeg her, og har vært våken i noen timer, og kjenner ingen sultfølelse, og har ikke lyst på noe. Så nå skal jeg vente til resten av gjengen har stått opp, og så spise en god frokost sammen med dem. For det smaker faktisk ganske greit, brødmat, eller helst knekkebrød. I dag skal jeg forsøke sånne halvsteikte rundstykker. Kanskje det vil smake godt med nybakt 🙂

Jeg er ikke bekymret. Ikke enda. Men jeg er bevisst. Jeg tar gjerne av et par kilo til, men mer enn det trenger det ikke å bli. Sånne harde toppturer blir det ikke. Og noen dager blir det ikke tur i det hele tatt. Det klarer jeg ikke lenger. Det har ME satt en effektiv stopper for. Men jeg må få i meg nok mineraler og vitaminer. Så nå er jeg veldig obs på det, tidlig 🙂 Både at jeg ikke skal ta meg helt ut, og at jeg må få i meg nok næringsstoffer. Så noe har jeg i alle fall lært disse årene 🙂

Jeg er fornøyd med 3 kilo jeg. Og gjerne 2 til. Og nå til uka skal vi feire 1 års kjærestedag, og 18 års myndighetsdag og greier. Og da kan jeg jo ikke sitte der og pirke i maten. Det går jo ikke 😉 Så da bør det være over 🙂

Tiden vil vise 🙂

Ha en fin lørdag, med masse godt å spise ♥

 

#slanking #vekttap #helse #matlyst #usunt

ØREVERK ER NOE HERK

Da jeg var liten var jeg mye plaget med ørebetennelse. Det var spesielt da vi bodde i Troms at jeg hadde ørebetennelse rett som det var. Vi bodde der i 4 år, fra jeg var 5 til 9 år gammel. Og jeg husker det godt, smertene, de ulidelige smertene.
Jeg synes det å ha øreverk er nesten like ille som å bore hos tannlegen. Det er noe med intensiteten i smerten som går gjennom marg og bein.
Grunnen til at jeg hadde så mye ørebetennelse da vi bodde i nord, var sikkert fordi der er det mye kaldt, mange minusgrader, og så er jeg nok litt sårbar for trekk og sånt.

Her er jeg og familien min på tur der oppe i nord. Meg i den fine rosa jakken 😀 Og du ser, hodet mitt er nokså godt innpakket, med både lue og hette med pelskant, og skjerf 🙂
Jeg husker vi dro til Tromsø mer enn en gang, for å rense opp (spyle) i ørene. Det var en lang kjøretur. Jeg husker ikke hvor langt det var, men for meg som var liten, så var det fryktelig langt.

Da vi flyttet tilbake til Sandnes, ble det mindre av øreproblemene, i alle fall som jeg kan huske. Klimaet her er jo helt annerledes, og sjelden så mange minusgrader. Som voksen har jeg hatt ørebetennelse et par ganger.
Jeg liker veldig godt den klare kulden, minusgradene, selv om kroppen protesterer. Jeg synes det er så oppfriskende, og det er jo bare å kle seg godt.

I dag da jeg var ute og måket snø, hadde vi et par minusgrader. Jeg ble litt kald på det ene øret. Vet ikke hva som gjorde akkurat det. Det kom sikkert litt kald trekk på akkurat den siden. Og nå utpå dagen, har jeg fått litt øreverk i det øret. Det er ikke intenst vondt, men jeg føler at noe er på vei. Jeg håper at det går over. At det bare er et blaff, en advarsel om å holde meg i ro.

Det er ingen hemmelighet at immunforsvaret mitt ikke er blant de beste. Og jeg må bare lære meg at jeg skal ta hensyn til det, og i alle fall holde meg unna minusgradetrekken.
Jeg ønsker likevel en kuldeperiode velkommen. Som sagt så liker jeg den kalde luften, selv om det kanskje ikke er så himmla sunt alltid. Men kulden rydder jo litt opp i naturen, og det trengs.

Nå har jeg innstallert meg i splitter ny sofa, og skal kose meg litt med Netflix, og forsøke å glemme at øret verker litt. Tror det kan hjelpe. Bare det å ha en ny og fin sofa hjelper, på humøret i alle fall 😀
Den skal jeg vise frem snart, som lovet 🙂 Så blir det nok litt blogglesing også etterhvert 🙂

Så ønsker jeg alle sammen en herlig kjekk fredagskveld, og en riktig god helg ♥

#øreverk #ørebetennelse #vondtiørene #helse

ET TOMROM I DAGEN

I dag begynte dagen fint da jeg gikk en tur, som jeg ofte pleier. Formen var mye bedre enn i går. Feberen har jeg fortsatt. 38.8 på det høyeste i dag. Det endrer seg ikke om jeg holder sengen. Det er kroppen som ikke klarer å styre dette helt, og så har jeg også skjulte betennelser.

Og i ettermiddag fikk jeg det travelt med å rydde litt, for jeg skulle få den nye sofaen jeg hadde bestilt. Og så gikk jeg en liten tur til, for å se solnedgangen.

Men hva har jeg gjort i mellomtiden?
Akkurat nå når jeg sitter her og skriver, så klarer jeg ikke å huske det. Så da var det hukommelsesvikt, som jo er et ganske stort problem for meg. Rett og slett hjernetåken som slår til.

Jeg vet at jeg har spist, for jeg ser jo asjetten jeg brukte. Men det er litt vondt når det er et sånt tomrom. I morgen kan det godt hende at jeg husker det.

Jeg laget jo en side på Facebook, men det var liksom i mellom andre ting. Merkelig følelse å ikke kunne huske hele dagen.

Solnedgangen var fin den. Ikke så enormt fargerik. Men fint å sitte og se utover byen når solen går ned. Jeg har gjort det mange ganger før 🙂

Avslutter med en solnedgangsselfie 🙂

Så sier jeg god natt, og tusen takk for dagens følge 🙂 Vi sees i morgen ♥

 

#solnedgang #hukommelsesvikt #hjernetåke

HJERNETÅKE

Hjernetåke har jeg ofte. Alt for ofte. Spesielt har dette økt i omfang det siste halve året. Og det er en fortvilende situasjon, selv om det er noe jeg jo har blitt vant til. Så ofte blir jo de “tabbene” jeg gjør, gjort om til noe humoristisk. Galgenhumor er jo viktig for å klare å holde en opptimistisk flow.

Av og til står det helt stille i hodet mitt. Jeg klarer i noen øyeblikk ikke å utføre de mest vanlige tanker og ting.
Et eksempel har jeg skrevet om tidligere, hvor glidelåsen føltes som en IQ test, du kan lese det innlegget HER!

Jeg ser jeg har skrevet mye om det egentlig, i tidligere innlegg. Jeg har skrevet om det, uten å kalle det hjernetåke.

Når jeg la sammen to og to, og fikk tittelen hjernetåke på mange av problemene jeg har, så ble det litt lettere å bære liksom. Det er rart det der. Isolert sett er alle disse tingene vanskelige, men samlet, så ble det litt sånn: aha!

Og når man da er så sterkt preget av hjernetåke, at man ikke kobler at man faktisk har hjernetåke, ja da er man jammen litt på villspor 😉

Hos meg er korttidsminnet dårlig. Jeg sliter med å tenke lengre tilbake også, men det er liksom litt mer lovlig/normalt. Jeg sliter ofte med konsentrasjonsproblemer. Og det ødelegger ganske mye for meg. Av og til blir hodet helt tomt. Eller det føles i alle fall sånn. Konsentrasjonsproblemer og tomt hode er en skremmende kombinasjon, og det var det som skjedde med glidelåsen jeg nevnte litt lenger opp.
Jeg sliter også med å gjøre raske bestemmelser. Og av og til må jeg jo gjøre det, siden jeg er ansvarlig for meg selv, bilen min, huset mitt, og andre ting, helt alene. Og noen ganger kan det gå riktig ille. Når jeg kommer til meg selv, så må jeg gjøre om på bestemmelsen, fordi jeg rett og slett fikk tenkt meg om i ettertid, og den raske beslutningen var feil. Jeg blir sykt stresset av sånt, og det medfører ofte mye ekstraarbeid.
Disse tingene er altså innenfor kategorien hjernetåke.

Jeg fikk for noen år siden høre at jeg av og til virket forvirret. Og det er jo blant annet når hodet blir helt tomt. Det er en uggen følelse, en følelse av å miste kontroll.

Jeg har aldri vært glad i å prate i telefonen. Nå om dagen har jeg direkte telefonskrekk. For de som oftest ringer, er ukjente, som enten skal selge meg noe, gi informasjon, spørre om informasjon, og lignende. Offentlige kontorer, som f.eks. helserelaterte ting, NAV, eller anndet, er håpløst for meg å snakke med i telefonen. Jeg MÅ ha det i epost eller brev, aller helst. Det er flere grunner til dette. Når telefonen ringer, slår hjernetåken til umiddelbart. Jeg sliter med å huske, jeg sliter med å tenke klart, jeg sliter med å konsentrere meg om hva som egentlig blir sagt. Så ofte svarer jeg ikke telefonen. Jeg tenker som så, at hvis det er noe viktig, sender de nok en sms eller en epost.

For en stund siden hadde jeg en sak om det nye kjøkkenet mitt. Jeg hadde søkt kompensasjon for forsinkelser og alle problemene kjøkkenprosjektet mitt medførte. En dag ringte telefonen, men jeg svarte ikke, for jeg var i et annet rom akkurat da. Heldigvis! For da ringte de fra kjøkkenleverandøren, og ville gi meg et kompensasjonstilbud. Og de ville jo ha svar med en gang om jeg godtok tilbudet? Og for meg med beslutningsproblemer…. ?
Og enda verre, fyren var jo svensk, og prater som en foss. Jeg ville ikke ha oppfattet ett eneste ord, og jeg ville sikkert svart noe helt borti natta.
Jeg fikk etterpå en epost, siden jeg ikke hadde vært å få tak i på telefon. De tilbød med kr. 500,-. Når jeg satt og leste det, sto det jo klart og tydelig, og jeg visste med en gang at DET godtok jeg ikke.
Jeg fikk hjelp til saken videre, og endte opp med kr. 5000,- til slutt. Et mye bedre tilbud det 🙂
Hadde jeg svart telefonen, så hadde jeg kanskje godtatt de 500, fordi jeg ikke skjønte bæret og hadde beslutningsproblemer. Så jeg ser det som en velsignelse at jeg ikke svarer rått og råte som ringer 🙂

Ja, nå ble dette et litt langt innlegg med mye tekst. Men av og til er det så utrolig godt å få skrevet ned ting. Det klarner hodet ganske så mye, og tåka letter en stund 😀 Bare for å si det metaforisk altså 🙂

Dette bildet tok jeg høsten 2015 i Danmark. Jeg sto på togperrongen og betraktet toget gli ut av tåken. Det var et magisk syn ♥ Jeg vil heller ha dette synet, enn den tåken som er inni hodet mitt titt og ofte 🙂 Men det kan dessverre ikke velges.

 

#hjernetåke #ME #lavtstoffskifte #helse

 

A eller B menneske

Jeg lurer litt på om det er sånn at hvis man er A menneske, så er man det livet ut? Eller kan man endre seg i livsløpet, fra A til B, eller omvendt? Eller om man rett og slett bare blir gammel og trenger mindre søvn?

Jeg kom bare til å tenke på det, da jeg har endret meg litt. Men det skyldes nok helsa, sykdommen min, ME.

Tidlig i livet, altså i min grønneste ungdom, var jeg egentlig B menneske, men jobbet som A menneske. Dvs. jeg gikk på videregående skole, og hadde en jobb som avisbud om morgenen. Dermed måtte jeg stå opp like før kl. halv fire om morgenen for å klare å komme meg på jobb i tide. Jeg skulle jo tross alt på skolen etterpå, og jobben skulle være gjort innen et visst klokkeslett. For å klare dette gikk jeg og la meg om kvelden i åtte / ni tiden.

Da jeg var ferdig med budrunden, spiste jeg frokost, og så gikk jeg for å ta bussen til skolen.

Når jeg ble eldre og var ferdig med videregående, fikk jeg en jobb med litt mer menneskelige tidspunkt å forholde meg til. Og i helgene, og når jeg hadde ferier, da var jeg ordentlig innbarka B menneske.

Dette fortsatte til jeg ble syk.

Jeg begynte å slite voldsomt med søvnen, og det ble kun maks 4 timer søvn hver natt over en periode på flere år. Iblant, sånn ca. hver 3. måned, fikk jeg et par netter med opptil 15 timers søvn. Plutselig hadde jeg endret meg fra å være B menneske, til å være B/A menneske. Altså, jeg var våken til veldig sent, og våknet enormt tidlig.

Nå for tiden vet jeg ikke helt hvilken bokstav jeg skal lene meg til?
For nå er det sånn at jeg blir stuptrøtt allerede i 3/4 tiden om ettermiddagen, og så kjemper jeg for å holde meg våken (i gang), for ikke å sovne og ødelegge natten. Og jeg kjemper, helt til jeg legger meg, ofte.
Sykt fristende å legge seg i 18 tiden. Noen ganger lar jeg meg friste. Men jeg sover jo ikke så lenge. Og så våkner jeg, ligger og vrir meg, og så sover jeg litt igjen….det hele er fryktelig rotete og lite tilfredsstillende. Jeg trenger mye mer søvn enn det.

Noen ganger klarer jeg å drøye det helt til kl. 20. Da våkner jeg rett over midnatt.
Hvis jeg er heldig, klarer jeg å sove lenger, kanskje helt til morgenen. Men det er unntaksvis.

Hvis jeg klarer å holde meg våken og oppe til 22 tiden eller helst litt til, så blir natten ofte nokså ok. Da kan jeg faktisk klare å sove til tidlig morgen i mange tilfeller. Ja, ikke uten å våkne noen ganger om natten. Men våkner jeg da, så sovner jeg fort igjen som regel. Våkner jeg i 6 tiden om morgenen, etter å ha sovnet rundt midnatt, så kan jeg glemme å sove noe mer. For da slår ryggen seg vrang.

Det hele har blitt en kamp egentlig. For jeg er så dødssliten, og har så lyst å sove, men så vil ikke kroppen og helsa gi meg fred. Og faller jeg for fristelsen å legge meg tidlig, så blir det jo bare tidligere og tidligere morgener, og ingenting er mer kjedelig enn det! Alle andre sover, unntatt jeg og morgenavisbudet.

Så hvilke bokstaver passer for meg. A kanskje? I såfall har jeg gått fra en solid B til en merkelig B/A, for til slutt å ende opp som en forvirret A. Vanskelige greier dette her. Døgnrytmen har rett og slett for få bokstaver 😉

Hvordan er det med deg, har du en god søvnrytme?

 

#søvn #søvnrytme #døgnrytme #insomnia #søvnløshet

TOBLERONE-TUNNEL, HOT OR NOT?

Til alle tider har vi hatt kroppsidealer å bakse med. Noen har vært relativt sunne, og vakre, mens andre er totalt usunne og ser rett og slett skumle ut.

De fleste har vel hørt om Twiggy. Og den som forsøkte å etterligne det “idealet”, har ikke levd spesielt sunt vil jeg tro. En ting er når det er medfødt, men hvorfor skal vi kvinner etterape noe som ikke er naturlig for våre kropper?
Hvordan kan sånne sære ting bli mote? Hvorfor kan vi ikke bare være som vi er skapt?

Jeg er ganske sikker på at de fleste menn nok foretrakk noe litt mer kjøttfult på den tiden Twiggy var idealet.

I dag morges tittet jeg innom “God morgen Norge” på TV2.
Og der presenterte de siste nytt på kroppsidealmoten: Toblerone-tunnel.

Jeg har ikke hørt om det før jeg, så jeg fikk ganske hakeslepp da jeg så hva det var. Og det så altså ikke naturlig ut, og kan umulig være særlig sunt.

Jeg måtte rett og slett ta bilde av skjermen for å ikke glemme hva dette kalles. Og her står jo litt forklart også.

Har du hørt om dette før?

Det er rett og slett et kunstig mellomrom mellom lårene. For dem som er født sånn naturlig, så er det pent nok, men når man vet at brorparten av verdens befolkning ikke har en sånn trekant naturlig, ja da lurer jeg på hva de har måttet ofre for å få til dette? For noe må de jo ofre tenker jeg?

Ei som ble intervjuet i det innslaget på “God morgen Norge”, hadde et bilde av seg selv på denne måten. Men hun bifalt ikke trenden likevel. Det bildet hun viste frem, ble tatt da hun var veldig deprimert og ikke hadde matlyst, og var blitt veldig tynn. Og det er jo ikke sunt på noen måte. Hun hadde det ikke godt på den tiden, og var inne i en ordentlig krise.

Og det er jo da man tenker, når noen har så stort behov for å vise frem en sånn toblerone-tunnel, at de umulig kan ha det så godt med seg selv. På en eller annen måte så er noe galt.
Dem som har det godt med seg selv, publiserer ikke sånne bilder. De har helt andre bilder, med sunne motiver de heller foretrekker å vise.

Mulig jeg hisser på meg noen nå, men da tenker jeg nok mitt 😉

For ordens skyld, jeg foretrekker å spise Toblerone-sjokoladen, fremfor å sulte meg for å få et sånt mellomrom.
Jeg foretrekker å gå mine turer, fremfor å trene fanatisk for å få et sånt mellomrom.

Men det er veldig spesielt da.

Nå er jo ikke jeg noen ekspert på sånne ting, så dette er jo helt mine egne tanker og meninger. Men jeg blir litt lei meg. Og samtidig er jeg glad for at min datter ikke har falt for sånne type ekstreme trender. Hun har heldigvis sunne idealer.

Selv er jeg liten og litt rund akkurat nå. Jeg har lagt på meg litt det siste halve året. Og jeg har ikke akkurat trivselsvekt. Men skulle jeg slanket meg litt, og hatt et ønske om et sånt mellomrom mellom lårene, så måtte jeg lagt meg under kniven. Så heldigvis synes jeg denne moten er litt utenomjordisk og unormal, så den faller jeg ikke for. Og da trenger jeg ikke å gå ekstremt til verks heller.


Dette er mitt ideal.

Marilyn Monroe hadde det ikke alltid så bra hun heller, men hun lever heldigvis ikke i vår tidsalder, hvor vi skal ha Toblerone-tunnel for å føle oss vakre!

Er det medfødt, og naturlig, så er det vakkert. Å gjøre ekstreme endringer for å oppnå en spesiell figur, er som regel ikke vakkert.

Kunne du tenke deg en sånn tunnel mellom lårene?
Er Toblerone-tunnel hot or not?

 

#tobleronetunnel #kroppsideal #sykelig #usunt

 

LEGGE SEG PÅ LADING

Da har vi kommet til tiden på døgnet hvor det er på tide å trekke seg tilbake og legge seg på lading.

Dagen i morgen starter tidlig, med time på Lassa rehab.

Og selv om jeg lader batteriene mine både lenge og vel, så våkner jeg alltid med sånn ca. 25-30% batterikapasitet. Og jeg kan love at det blir fort oppbrukt når jeg på død og liv skal gå tur ofte 😉
Men i morgen blir det nok ikke tur, det blir Lassa rehab i stedet 🙂 Så får vi se hvor tappet jeg er etter det. Som regel mer tappet etter mine besøk der, enn når jeg går på tur. Men de to tingene kan jo ikke sammenlignes så klart. Uansett, begge deler er av det gode, og jeg ser frem til å komme i gang igjen på Lassa 🙂

Wish me luck 😀

Ønsker deg en riktig god natt ♥

 

#godnatt #natt #helse