JEG FIKK ET ILLEBEFINNENDE – I HAD AN ATTACK

Julen forløp på en helt annen måte enn planlagt, på absolutt alle plan. Forrige innlegg skrev jeg 2. juledag. Da satt jeg i karantene, og hadde tatt min 2. koronatest.
Noen timer etter jeg hadde lagt ut innlegget, fikk jeg et illebefinnende. Juledramatikken nådde sitt høydepunkt.

Christmas went in a completely different way than planned, on absolutely every level. I wrote my previous blogpost on Christmas Day 2. Then I was quarantined, and had taken my 2nd corona test.
A few hours after I posted the post, I got an attack. The Christmas drama reached its climax.

 

Resten av året ble tilbrakt i sykehussengen.

I kveldinga på 2. juldag satt jeg og så en ny serie på Netflix. Så skulle jeg reise meg og hente katten ned fra juletreet, da jeg helt mistet retningssansen, og gikk motsatt vei av den retningen jeg skulle. Jeg klarte ikke å styre. Så mistet jeg følelsen i venstre side, mens stua føltes som den hadde en ordentlig runddans rundt meg. Jeg bestemte meg for å forsiktig sige ned på gulvet, kontrollert og uten risiko for å skade meg.

The rest of the year was spent in the hospital bed.

In the evening on Christmas Day 2, I sat and watched a new series on Netflix. Then I had to get up and get the cat down from the Christmas tree, when I completely lost my sense of direction, and went the opposite way of the direction I was going. I could not control it. Then I lost the feeling on the left side, while the living room felt like it had a real dance around me. I decided to gently lay down on the floor, controlled and without risk of injury.

 

Etter en kort rådslagning med meg selv, mens stua og alt begynte å roe seg, klarte jeg å åle meg bort til bordet for å få tak i mobiltelefonen. Så gjorde jeg et raskt googlesøk, og fant ut at resultatet der var så skremmende at det ville være bedre å ringe legevakten. Litt om og men ble det jo der, da jeg visstnok skulle ha ringt en annen legevakt, siden jeg satt i karantene. Men dama på legevakten mente jeg burde ha legetilsyn og satte meg over til den riktige legevakten.
Der avgjorde de raskt at det var best å sende en ambulanse, så kunne ambulansepersonellet avgjøre om de skulle ta meg inn til legevakten eller til sykehuset.

After a short discussion with myself, while the living room and everything began to calm down, I managed to drag myself to the table to get my mobile phone. Then I did a quick google search, and found that the result there was so scary that it would be better to call the emergency room. A little discussion with the nurse it got up that I supposedly should have called another emergency room, since I was quarantined. But the lady at the emergency room thought I should have medical supervision and sat me over to the right emergency room.
There they quickly decided that it was best to send an ambulance, so the ambulance personnel could decide whether to take me to the emergency room or to the hospital.

 

 

Ambulansen kom ganske fort, og de to i ambulansen sjekket et par ting, før de avgjorde at de ville kjøre meg direkte inn til sykehuset. Med blålys!
Og det var da, mens jeg lå stroppet fast på båra i ambulansen, og så blålyset blinke når vi kjørte i tunnelen, at jeg priset meg lykkelig for at jeg faktisk ringte etter hjelp, i stedet for å sitte å vente på at det skulle gå over, det som skjedde med meg. For dette hastet visst!
Og vel fremme på sykehuset sto et folksomt team med smittevernkledde leger og sykepleiere klare for å ta imot meg. Alt gikk så fort, og var veldig forvirrende. Og litt stresset ble jeg også. Jeg husker jeg tenkte: “er alle disse folka her kun for meg akkurat nå?”
Det var en hektisk aktivitet rundt meg, og ting skulle gå fort. Og jeg var så tissetrengt, og måtte så sinnsykt på do etterhvert. Og jeg tryglet om å få gå på do. Men nei, dette måtte gjøres fort. Og da var det altså CT som sto på programmet. Og det tok sånn tid. Hver gang jeg spurte legen, svarte han: bare litt igjen, 5 minutter”.
Det ble noen lange 5 minutter. Etterhvert begynte han å si 2 minutter. For meg føltes det som timer.
Kontrastveske skulle de også ha inn, så det tok enda mer tid.
Til slutt ble de endelig ferdige, og da var det til neste post på programmet, nemlig hurtig behandling. Men først fikk jeg heldigvis gå på do 🙂

The ambulance arrived fairly quickly, and the two in the ambulance checked a couple of things, before deciding that they would drive me directly to the hospital. With blue lights!
And it was then, while I was strapped to the stretcher in the ambulance, and saw the blue light flashing as we drove into the tunnel, that I praised myself happily for actually calling for help, instead of sitting waiting for it to go over, what happened to me. Because this was urgent!
And when I arrived at the hospital, a crowded team of infection-clad doctors and nurses stood ready to receive me. Everything went so fast and was very confusing. And I got a little stressed too. I remember thinking, “Are all these people here just for me right now?”
It was a hectic activity around me, and things were going to go fast. And I was so in urge to pee, and eventually had to go to the bathroom insanely. And I begged to go to the bathroom. But no, this had to be done quickly. And then it was CT that was on the program. And it took forever. Every time I asked the doctor, he replied: just a little bit left, 5 minutes “.
It took some long 5 minutes. Eventually he started saying 2 minutes. To me, it felt like hours.
They should also have a contrast fluid in, so it took even more time.
In the end, they were finally finished, and then it was to the next item on the program, treatment medications. But first I luckily got to go to the bathroom 🙂

 

 

Jeg fikk behandling for hjerneslag. Det var det som var symptomene, og det var for tidlig å se på CT bildene, men behandling måtte iverksettes for å begrense skaden. De slet fælt for å få ned blodtrykket mitt, før de kunne gi meg blodfortynnende. Jeg hadde visst veldig høyt blodtrykk, som sikkert skyldtes stress for det meste, og det var vanskelig å få ned. Jeg følte nesten jubelen da de endelig fikk det til, og blodfortynnende kunne føres inn i veneflonen i armen min. En time pågikk det. Og etterpå var det strengt forbudt for meg å forlate sengen. I 24 timer skulle jeg ligge i sengen. Dette fordi et evt. fall ville kunne få fatale følger.
Jeg fikk tildelt et rom, som da altså også var isolasjon. For siden jeg satt i karantene, så ble jeg behandlet som om jeg var en smitterisiko. Selv om jeg hadde testet negativt for andre gang tidligere denne dagen.
Men jeg klager ikke, å være innlagt i isolasjon var stille og fredelig, noe jeg virkelig trengte.
Hele den første natten satt en sykepleier inne hos meg. Hun gikk aldri ut. Hun passet på meg, og blodtrykk og temperatur ble målt hvert kvarter til å begynne med, deretter hver halvtime, og så hver time. For min del spilte det ikke noen rolle om det var dag eller natt, for jeg fikk jo ikke sovet noe likevel.

I received treatment for stroke. These were the symptoms, and it was too early to look at the CT images, but treatment had to be initiated to limit the damage. They struggled terribly to lower my blood pressure before they could give me blood thinners. I had very high blood pressure, which was probably due to stress for the most part, and it was difficult to get down. I almost felt the cheers when they finally made it, and blood thinners could be inserted into the veinflow in my arm. It lasted an hour. And afterwards it was strictly forbidden for me to leave the bed. For 24 hours I had to lie in bed. This is because a possible fall could have fatal consequences.
I was assigned a room, which at the time was also isolated. Because since I was quarantined, I was treated as if I were at risk of infection. Although I had tested negative for the second time earlier this day.
But I do not complain, being hospitalized in isolation was quiet and peaceful, something I really needed.
The whole first night a nurse sat with me. She never went out of the room. She took care of me, and blood pressure and temperature were measured every 15 minutes to begin with, then every half hour, and then every hour. For my part, it did not matter if it was day or night, because I did not get any sleep anyway.

 

Jeg ble liggende i 5 døgn på sykehuset. Og jeg er imponert over dyktig sykehuspersonell, hyggelige og hjelpsomme. Sto på pinne, og var raskt på pletten hvis det var noe. All maten ble selvsagt servert på rommet.
Legevisitten var også mye bedre enn tidligere erfaringer. Legen(e) tok seg god tid, og var forklarende og oppmerksomme.
MR måtte tas, og hjertet måtte sjekkes. Men disse tingene kunne ikke gjøres så lenge jeg satt i isolasjon. Så da måtte det vente til isolasjonen/karantenen var slutt. Og når den var slutt, måtte jeg ta enda en coronatest. For å være helt sikker.
Denne var så klart også negativ. Og endelig kunne videre utredning foretas. Da var vi kommet til lille nyttårsaften.
Dette viste at jeg har et sterkt hjerte i alle fall. Og det er jeg takknemlig for ♥

I stayed in the hospital for 5 days. And I’m impressed with the skilled hospital staff, kind and helpful. Working really hard for me, and was quickly on the spot if anything was needed. All meals was of course served in the room.
The doctor’s visit was also much better than previous experiences. The doctor (s) took their time and were explanatory and attentive.
MRI had to be taken and the heart had to be checked. But these things could not be done as long as I was in isolation. So then it had to wait until the isolation / quarantine was over. And when it was over, I had to take another corona test. To be completely sure.
This was of course also negative. And finally, further investigation could be made. Then we had come to little New Year’s Eve.
This showed that I have a strong heart at least. And I’m grateful for that ♥

 

 

Endelig, på nyttårsaften skulle jeg bli utskrevet, sånn at jeg kunne feire nyttår med mine kjære.
MR viste at jeg ikke hadde hatt hjerneslag. Derimot fant de noe annet på hjernen min. Noen flekker som ikke hørte til der. Og legen forklarte meg at dette skulle utredes snarlig. Og han fortalte meg hvilken teori han hadde om hva dette kunne være.
For meg var ikke dette heller gode nyheter akkurat. Men jeg var glad for å få reise hjem.

Finally, on New Year’s Eve, I was to be discharged so that I could celebrate New Year with my loved ones.
MRI showed that I had not had a stroke. However, they found something else on my brain. Some stains that did not belong there. And the doctor explained to me that this should be investigated soon. And he told me what theory he had about what this could be.
To me, this was not exactly good news either. But I was happy to go home.

 

 

Jeg ble hentet av barna mine, som nok var glad for at all dramatikken nå hadde roet seg litt og de kunne få sin mamma velberget hjem igjen.
Nyttårsaften fikk jeg feire sammen med dem hos deres pappa. Rolig og fredelig, og helt perfekt.
Og jeg entret det nye året med splitter nye bekymringer i bagasjen. Men jeg er ikke en sånn som gir opp så lett, så her skal det kjempes videre, selv om jeg også tillater meg et par stunder med tungsinn, hvor jeg kobler ut, og gråter litt.

Og da legen mente dette skulle utredes snarlig, så snakket han virkelig sant. Her skjer alt nå så fort at det alene er skremmende.
Forleden dag var jeg til ny MR, hvor hode, nakke og rygg ble behørig fotografert. Jeg lå en time musestille i maskinen. Gjett om det var tungt?
Og denne uken skal det tas ryggmargsprøve og blodprøver. Og siste uka denne måneden skal jeg til lege og få resultater, og antakelig en splitter ny diagnose, som jeg slett ikke vil ha.
Ønsk meg lykke til.

Jeg som gledet meg til å bli ferdig med 2020, for ikke noe år kunne bli verre enn det. Akkurat nå er jeg litt usikker, dette året kan faktisk bli verre. Men forhåpentlig blir det bedre, til tross ♥

Godt nyttår alle sammen ♥♥♥

I was picked up by my children, who were probably happy that all the drama had calmed down a bit and they could get their mother back home well.
I got to celebrate New Year’s Eve with them at their dad’s. Quiet and peaceful, and absolutely perfect.
And I entered the new year with brand new worries in my luggage. But I’m not one to give up so easily, so here I’m going to fight on, even if I also allow myself a couple of moments of melancholy, where I disconnect and cry a little.

And when the doctor thought this should be investigated soon, he really spoke the truth. Here, everything happens now so fast that it alone is scary.
The other day I went for a new MRI, where the head, neck and back were duly photographed. I lay quietly in the machine for an hour. Guess if it was heavy?
And this week, a spinal cord sample and blood tests will be taken. And last week this month I’m going to the doctor and get results, and probably a brand new diagnosis, which I do not want at all.
Wish me luck.

I who was looking forward to finishing 2020, because no year could be worse than that. Right now I’m a little unsure, this year could actually get worse. But hopefully it will get better, despite everything ♥

Happy New Year everyone ♥♥♥

 

 

Til alle dere som har kommentert de forrige innleggene mine, tusen hjertelig takk for gode ord, og ikke minst gode ønsker for det nye året. Jeg beklager at jeg ikke har fått svart på noen kommentarer. Og jeg tror nok kanskje ikke jeg får svart heller. Helsa har fått en knekk, og formen er langt fra god. Jeg var ikke sprek i utgangspunktet, og nå er det hakket verre. Restitusjonstiden er lang for meg, har jeg erfart. Jeg vil forsøke å bruke den lille energien jeg har til nødvendige ting, som å gå en liten tur av og til, og andre nødvendige ting her hjemme. Pluss litt strikking, mens jeg enda kan. Så håper jeg på sikt at formen stiger litt.
Til dere bloggere som jeg følger, jeg leser litt blogg iblant, men får ikke kommentert. Får heller ikke lest så mye som jeg kunne ønske. Alt går litt tregt her for tiden, og jeg blir fort sliten og ukonsentrert. Men plutselig en dag, er jeg på banen igjen, forhåpentlig 🙂
God klem til dere alle ♥

To all of you who have commented on my previous posts, thank you very much for the kind words, and not least good wishes for the new year. I’m sorry I did not respond to any comments. And I guess I might not get to do it either. The health has suffered a setback, and health is far from good. I was not fit at first, and now it’s worse. The recovery time is long for me, I have experienced. I will try to use the little energy I have for necessary things, such as going for a walk every now and then, and other necessary things here at home. Plus a little knitting, while I still can. So I hope in the long run that the health rises a bit.
To you bloggers that I follow, I read a little blog sometimes, but can not comment. Also not getting to read as much as I could wish. Everything is going a little slow at the moment, and I quickly get tired and unfocused. But suddenly one day, I’m on the field again, hopefully 🙂
Good hug to you all ♥

 

KJÆRE BENT HØIE & CO, HVORFOR STENGTE DERE IKKE SKOLENE?

Julen er tiden for omsorg og medmenneskelighet. Det er da vi tenker litt ekstra på dem vi er glad i, og har omsorg for hverandre. Giverglede vises på mange måter. Både overfor hverandre, men også overfor andre som kanskje ikke har det så alt for godt.

Å sitte alene i julen unnes ikke noen, og i alle fall ikke hvis det ikke er ens eget valg. Ensomheten stikker kanskje ekstra dypt i julen, hvor alle har juleglede og later til å ha noen å være med.

I dette året, Covid året, har ensomhet preget ganske mange, også dem som ikke vanligvis føler seg ensomme. For vi har alle lært å holde avstand. Vi har lært oss til å late som vi ikke bryr oss, fordi det har vært nødvendig. Det er den nye måten å bry seg på. Å holde avstand!

Tiden da landet stengte ned var tøff. Den var tøff for alle. Hjemmekontor, stengte skoler, og begrenset omgang med andre mennesker preget samfunnet. Og det var viktig, for å holde viruset på avstand. Viktig for at vi skulle kunne ha en viss bevegelsesfrihet da sommeren kom.

Så kom høsten, og alt startet opp igjen. Skolene var i full sving, og samfunnet var nesten som før. Selvsagt fortsatt med visse begrensninger, og mange nødvendige tiltak, men oppi det normale, så glemte mange kanskje litt viktigheten av å være overforsiktig. For det er utrolig viktig i disse tider. Heller litt for forsiktig, for å unngå at krisen rammer.

I forkant av julen ble enkelte tiltak satt i verk, for å forberede oss til den fine julehøytiden. Sånn at vi alle skulle kunne ha en så fin jul som mulig, med så mange av våre kjære som mulig etter forholdene. Enkelte tiltak ble satt som regler og påbud, mens andre tiltak var kun anbefalt. For i dette landet forventes vi alle å være fornuftige mennesker som kan tenke selv. Og de fleste av oss har vært fornuftige, selv om det finnes unntak, f.eks. når alkohol er med i bildet.

En anbefaling var f.eks. å ha hjemmekontor. Man gikk ikke så drastisk til verks som å forlange at folk skulle ha hjemmekontor. Det var kun en anbefaling.

Men en arbeidsplass som ikke kan ha hjemmekontor, uten at det blir påbudt, er skolene. Og skolene er jo en ekstremt sårbar plass når det gjelder smitte, for det er en plass hvor alle er mye tettere enn på andre arbeidsplasser. Ikke minst, fordi i en leken og utforskende hverdag, er det ikke så lett alltid, å tenke på smittevern og avstand. Selv om mye blir rutine, så går hverdagen fort, og man suser i vei i all sin iver og travelhet.

Og når en person da kommer på skolen som smittet, uten å være klar over det, og har undervisning, lek og morro med et ukjent antall andre mennesker (ganske mange), og dette kommer for dagen, da er det veldig mange mennesker som blir berørt og får sin hverdag hemmet i over en uke.

Da blir alle som har vært i nærheten/nærkontakt, oppringt av smittesporingsenheten, og blir utspurt og forhørt, og informert. Og i tillegg får man et informativt skriv som dette. Der står det hvordan man skal forholde seg, hvilke regler som gjelder, og hvor lenge man er satt i karantene. Nå vet ikke jeg om disse skrivene er likt utformet i alle kommuner, men i min kommune ser det sånn ut.

Og så må man bestille en test og stille seg i testkø. Og for dem som ikke har gjort dette før, men bare hørt skrekkhistoriene, så er denne køen ulidelig, spesielt hvis man gruer seg.

Er man heldig, så tester man negativt. Men fortsatt gjelder karantenen. Er man uheldig, så tester man positivt. Og innen alt dette har skjedd, så har man jo truffet langt flere mennesker enn bare dem på skolen. Da blir det ganske omfattende, og enda flere blir satt i karantene, og må teste seg. Det blir en domino effekt av det.

Så var det da dette med alle forsiktighetsreglene og anbefalingene før jul. For at vi alle sammen skulle få feire jul så tilnærmet bra som vi er vant til.

Kjære Bent Høie & Co, hvorfor i alle dager stengte dere ikke skolene i god tid før jul?
Så dere ikke konsekvensene?

Jeg har lest i nyhetene om skole etter skole hvor en eller to har testet positivt, og det får konsekvenser for så utrolig mange. Og når julen var i anmarsj, fortsatte det jo. Covid tar ikke juleferie, for å si det sånn.

Elever og lærere hadde tålt en måned med hjemmeundervisning før jul. For å få lov til å feire julen med sine nære og kjære, i frihet. Hjemmeundervisningen gikk jo over all forventning i vår, så hvorfor ville det ikke kunne ha fungert like bra nå før jul, sånn for sikkerhets skyld?

Men neida, det var ikke så viktig. Mye bedre å sende alle på skolen, sånn for å gjøre spenningen komplett. Det sosiale var jo også viktig.

Og konsekvensen? Hva med det sosiale i julen?

Veldig mange sitter i karantene nå i julen. Folk som kanskje ikke engang kjenner den som først bragte smitten med seg på skolen. Og alle, de smittede også, er uskyldige, og kunne kanskje ha sluppet unna om skolene hadde blitt stengt en måned før jul. Tenk så fin den statistikken ville vært?

Noen av dem som er bundet i karantenefangenskap er alene. Helt alene. Nå i julen. De hadde opprinnelig kjekke planer med familie og kjære, men istedet sitter de fanget i sitt eget hjem, i ensomhet.

Jeg er en av dem!

Og jeg kan love deg, at dette har vært den verste julen noen sinne!

Det har gått helt greit. Jeg har taklet dette bra, synes jeg selv. Spesielt utad. Jeg er jo vant til å være mye alene. Men jammen har det stukket godt å være alene i julen, og å vite at jeg ikke kunne stikke innom noen, eller invitere noen hit når jeg hadde lyst eller behov for det. Å vite at jeg var bedt bort både på julaften og 1. juledag, men så sitter vi faktisk alle i karantene, i hver våre hus, fordi Bent Høie & Co ikke hadde vett og forstand til å beordre hjemmeundervisning i desember!

Det kjennes sårt. Og jeg må helt ærlig si at det er Bent Høie & Co sin skyld at jeg (og mange andre) er alene i julen, avsondret fra resten av familien og samfunnet i sin helhet. For det var nemlig ikke det som var den opprinnelige planen. Det føles som å sone en straff jeg ikke har gjort meg fortjent til. Men jeg soner, fordi jeg er pliktoppfyllende, og fordi jeg er livende redd for selv å bli syk, og i frykt for å uforvarende føre smitte til andre uskyldige mennesker som heller ikke har fortjent det. (Kan nevne at jeg selv testet negativt ved 1. test, 2. test har jeg ikke fått svar på enda).

I tillegg, så er en person jeg er glad i, syk med korona, fordi skolen ikke ble stengt i god tid før jul. Dette pur-unge og søte mennesket sitter isolert, og har gjort det siden før jul. Tenk noe så forferdelig. Og hun er ikke alene…..
Det er Bent Høie & Co sin skyld, som ikke tenkte på at det kunne være lurt å starte med hjemmeundervisning siste måneden før jul.

Kanskje det ikke er så snilt av meg å fordele skyld? Men i dette tilfellet, så gjør jeg det. Fordi jeg føler det er på sin plass.

Men sånn generelt, så har styresmaktene i dette landet gjort en god jobb i Covid kaoset dette året. Jeg er stolt over å være norsk og å bo i dette landet. For vi blir tross alt tatt godt vare på. Og det er unikt ♥

Dette med at skolene ikke stengte, er etter min mening et feilgrep. Og alle kan gjøre feil. Men veldig leit nå i juletiden, som er så kort. Sommeren er lang i forhold (bare nevner det, siden alt var stengt før sommerferien).

La dette være en lærdom!

Ha en fortsatt god romjul ♥

 

JUL I KARANTENE, MUTTERS ALENE – QUARANTINED CHRISTMAS

For mange år siden, før jeg fikk diagnosen ME, hadde jeg noen strie år med mye motgang. Og det hjalp selvsagt ikke at jeg ikke ble tatt på alvor og fikk en ordentlig utredning. Julen disse årene var ekstremt tunge å komme seg gjennom. Og jeg hadde minst et par juler hvor jeg jeg egentlig ønsket å være alene. Men det skjedde jo ikke. Heldigvis.

Many years ago, before I was diagnosed with ME, I had some difficult years with a lot of adversity. And it obviously did not help that I was not taken seriously and received a proper report. Christmas these years was extremely difficult to get through. And I had at least a couple of Christmases where I really wanted to be alone. But it did not happen. Luckily.

 

Denne julen, julen 2020, får jeg det gamle ønsket oppfylt. Dessverre.
Jeg skulle egentlig feire den med min bror og familien. Men så har jammen koronaspøkelset slått til, og jeg, og flere andre, har blitt satt i karantene. Og det kunne jo slett ikke kommet på et dårligere tidspunkt med julehøytiden som starter nå. Og på toppen av det hele er jeg alene hjemme, så ingen å dele karantenen med.

This Christmas, Christmas 2020, I get my old wish fulfilled. Unfortunately.
I was actually going to celebrate it with my brother and family. But then the Covid ghost has struck, and I, and several others, have been quarantined. And it could not have come at a worse time with the Christmas holidays starting now. And on top of it all, I’m home alone, so no one to share the quarantine with.

 

Eller, jeg er jo ikke helt alene da. For jeg har jo en liten kattunge her, som gjemmer seg i juletreet. Så vi to får feire julen sammen ♥

Or, I am not totally alone. Because I have a little kitten here, who hides in the Christmastree. The two of us wil celebrate Christmas together ♥

 

I dag har jeg vært og testet meg. Ja, ikke bare jeg, men flere i min lille familie har vært og tatt testen. Så nå venter vi spent på resultatet. Jeg krysser fingrene for at alle testene er negative. Det hadde vært utrolig positivt 😀
Men karantenen gjelder likevel, helt til 29. desember. Så da er man fanget i sitt eget hjem. Men heller det, enn å risikere noe for seg selv og andre.
Telefonen har vært en smule rødglødende også i dag. Smittesporingsenheten ringte et par ganger. Og så nådde jeg jo å besøke min gamle onkel før koronasmitten ble oppdaget. Så da har jeg også hatt et par samtaler med hjemmet han bor på. I tillegg til flere samtaler med ungene mine.
En venninne har vært og handlet for meg. Så nå skal jeg ha min første jul på årevis med noe annet enn pinnekjøtt til middag. Det blir spekemat istedet. Lettere å tilberede for en som har ME og er alene. Kjempegodt er det jo også, så jeg gleder meg til det.

Today I have been and tested myself. Not only me, but several in my little family have taken the test. So now we are waiting anxiously for the result. I cross my fingers that all the tests are negative. It would have been incredibly positive: D
But the quarantine still applies, until December 29. So then we are trapped in your own homes. But rather that, than risking something for oneself and others.
The phone has been a bit red-hot today. The infection tracker called a couple of times. And then I managed to visit my old uncle before the corona infection was discovered. So then I also had a couple of conversations with the home he lives at. In addition to several conversations with my kids.
A friend has been shopping for me. So now I’m going to have my first Christmas in years with something other than lamb ribs (pinnekjøtt) for dinner. It will be cured meats instead. Easier to cook for someone who has ME and is alone. It’s really good too, so I’m looking forward to it.

 

Dette blir en jul til ettertanke. Julen hvor vi skal tenke på hvor heldige vi er som har hverandre, og som har det meste man kan ønske seg.
Jeg tror ikke det blir så ille å være alene på julaften. Ikke når årsaken er som den er. Det er selvsagt noe annet om det bare ikke finnes noen å feire sammen med. Men for meg, som er pålagt å sitte i karantene, ja da er det jo en utenforstående årsak til det. Så jeg tror det skal gå bra 🙂
Så får jeg heller feire med familien når alt dette er over ♥

This will be a Christmas for reflection. Christmas where we will think about how lucky we are to have each others, and who have most things you could wish for.
I do not think it will be so bad to be alone on Christmas Eve. Not when the cause is as it is. Of course, it’s something else if there is just no one to celebrate with. But for me, who is required to be quarantined, well then there is an external reason for it. So I think it will go well 🙂
Then I’d rather celebrate with the family when all this is over ♥

 

SORG OG GLEDE / SORROW AND JOY

Nå er det snart en måned siden jeg sist skrev noe her. Og det er ikke fordi jeg mangler noe å skrive om. Jeg har mye jeg har lyst å berette. Jeg har jo lyst å skrive mer om lille Nala, kattungen vår, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk til Eilevfjellet med to venninner, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk med en venninne og en hund (jeg er redd for hunder, så det var en aldri så liten mestringstur), og så har jeg behov for å skrive om litt tyngre og vanskelige ting.

It’s been almost a month since I last wrote anything here. And it’s not because I’m missing anything to write about. I have a lot I want to tell. I want to write more about little Nala, our kitten, I want to write about a hike I did to Eilevfjellet with two friends, I want to write about a hike I did with a friend and a dog (I’m scared for dogs, so it was a mastery trip), and then I need to write about some difficult things to get it out of my system.

 

Men så er jeg så skikkelig utmattet for tiden. Så utmattet at jeg klarer ikke å uttrykke det en gang.
Ja, jeg sitter og prater med folk, jeg går kanskje en liten tur en gang i blant, jeg tar en tur på kafé, jeg strikker, jeg overholder avtaler.
Men inni meg føles det så slitent alt, det er såvidt jeg henger sammen. Jeg føler meg av og til så dradd i ansiktet, det strammer rundt øynene, og smilet føles kunstig og stivt. Men det er visst ikke så synlig. Og mest av alt så er jeg altså hjemme, og gjør lite og ingenting.

But then I’m so terribly exhausted at the moment. So exhausted that I can not express it properly.
Yes, I sit and talk to people, I might go for a walk once in a while, I go to a café, I knit, I keep appointments.
But inside me it all feels so tired, it’s almost as I am falling appart. I sometimes feel so tired in the face, it tightens around the eyes, and the smile feels artificial and stiff. But it is certainly not so visible. And most of all, I’m at home, doing little or nothing.

 

I går, 1. desember, var jeg en tur på sykehuset igjen. NAV er ikke fornøyd med hvordan ME diagnosen min var satt, selv om den er satt etter riktige kriterier og av spesialist. Så da måtte jeg på an igjen. Jeg som knapt klarer å fote meg for tiden. En venninne kjørte meg til sykehuset for avtalen jeg hadde der. Og fra før av i denne runden har jeg også vært hos psykolog, som har konkludert med at jeg ikke har psykisk sykdom.
I går satt jeg altså der og skulle fortelle om meg selv, fortelle alle symptomene, fortelle hvordan jeg har det. Og jeg klarte det ikke helt. Jeg fikk fortalt noen av symptomene, men med min hjernetåke glemte jeg å nevne at bl.a. hjernetåke er et stort problem. Jeg glemte også å nevne andre viktige ting. Men legen hadde jo masse dokumentasjon om meg, og hadde lest den nøye. Og før jeg gikk derfra fikk jeg diagnosen, som jeg jo allerede hadde. Så nå har jeg fått ME diagnose for andre gang. Nå bør vel NAV begynne å forstå hva det går i?
En annen ting denne spesialisten også nevnte var at det burde ikke være navn på diagnosen som skulle utgjøre om jeg fikk ufør eller ikke, for jeg har jo flere diagnoser fra før av. Så det burde jo være arbeidsevnen min utifra gjeldende diagnoser som burde telle. Ikke navnet på diagnosen.
Dumt da at ikke han jobber i NAV og kunne frontet det! Men nå har jeg altså dobbelt opp med ME diagnoser, så er den saken opp og avgjort. Håper jeg slipper flere runder.

Yesterday, December 1, I was on a trip to the hospital again. NAV is not satisfied with how my ME diagnosis was set, even though it is set according to the correct criteria and by a specialist. So then I had to start again. I who can barely stand on my feet at the moment. A friend drove me to the hospital for the appointment I had there. And from before in this round I have also been to a psychologist, who has concluded that I do not have a mental illness.
So yesterday I sat there and had to tell about myself, tell all the symptoms, tell how I feel. And I did not quite make it. I was told some of the symptoms, but with my brain fog I forgot to mention that i.a. Brain fog is a big problem. I also forgot to mention other important things. But the doctor had a lot of documentation about me, and had read it carefully. And before I left, I got the diagnosis, which I already had. So now I have been diagnosed with ME for the second time. Now NAV should start to understand what is going on?
Another thing this specialist also mentioned was that it should not be the name of the diagnosis that should determine whether I got disabled or not, because I have several diagnoses from before. So it should be my ability to work based on current diagnoses that should count. Not the name of the diagnosis.
Stupid then that he does not work in NAV and could front it! But now I have doubled up with ME diagnoses, so that case is now settled. Hope I don’t need more rounds.

 

 

Dette året her har vært et fryktelig år. Jeg har hatt andre år som også har vært dårlig preget. Men dette året her slår det meste for min del. Så mye elendighet av forskjellig slag. Akkurat som at alt skal pøses på, på en gang. Og det er kanskje like greit, så blir man ferdig med det.
Covid kjenner vi alle til, vi er alle berørt av det. Og mange har måttet erfare lei ting i den forbindelse. Og når man da plusser på andre ting som også kan skje i løpet av et år, så er det nok mange flere som også føler dette året som helt forferdelig.
I den siste tiden har jeg kjent at jeg har hatt en forverring i helsa. Jeg håper jo det er bare en periode. Men ingen tvil om at ting går inn på meg, helt umerkelig. Jeg hadde håpet at positive ting kunne skje snart, sånn at jeg kunne få se om det ville hatt en positiv innvirkning på helsa.
Da jeg sa til min venninne i går at jeg håpet at det bare er en periode med helseforverring, så svarte hun med at dette ikke er en periode. En periode varer ikke i 15 år. Og jeg begynte jo å bli dårlig for 15 år siden. Men det er vel bra å være optimist kanskje? Man har alltid et håp. Må aldri gi opp 🙂
En annen ting som også har preget meg den siste tiden er at et par nære slektninger har gått bort. Den ene på farssiden, og den andre på morssiden. Ingen av disse var covid relaterte, men de kom jo som et sjokk likevel. Og med alle restriksjoner og alt, så er det mye ekstra man skal tenke på rundt begravelsen og alt. Bl.a. at man må få invitasjon. Og den følelsen det alene gir, den er litt surrealistisk synes jeg. Det er jo sjelden man blir invitert til noe i disse dager. Men begravelser, det man aldri har trengt å ha invitasjon til før, det får vi nå invitasjon til. Ganske sprøtt, og veldig nødvendig måte å gjøre det på. Det blir ekstra sterkt.

This year has been a terrible year. I have had other years that have also been badly affected. But this year here beats most for my part. So much misery of various kinds. Just like everything has to be pushed on, at once. And it might be just as well, then we’re done with it.
We all know Covid, we are all affected by it. And many have had to experience sad things in that regard. And when you then add on other things that can also happen in a year, there are probably many more who also feel this year as absolutely terrible.
Lately I have felt that I have had a deterioration in health. I hope it’s just a period. But no doubt that things go into me, completely imperceptible. I had hoped that positive things could happen soon, so that I could see if it would have a positive impact on health.
When I told my friend yesterday that I hoped it was just a period of deteriorating health, she replied that this is not a period. A period does not last for 15 years. And I started getting sick 15 years ago. But it’s good to be optimistic maybe? You always have hope. Never give up 🙂
Another thing that has also affected me lately is that a couple of close relatives have passed away. One on my dad’s side, and the other on my mom’s side. None of these were covid related, but they came as a shock anyway. And with all the restrictions and everything, there is a lot of extra to think about around the funeral and everything. E.g. that one must receive an invitation. And the feeling that thing alone gives, it is a bit surreal I think. It is rare to be invited to something these days. But funerals, what you have never needed to have an invitation to before, we now get an invitations to. Quite crazy, and very necessary way to do it. It makes the feeling extra heavy.

 

Heldigvis har vi jo mange gleder også dette året. En av de store er jo denne lille kattefrøkena som har inntatt våre hjerter. Hun er jo bare et barn enda, og leken og kosen om hverandre. Og ikke minst, ganske så rampete til tider 😀 En skikkelig herlig liten kattunge er hun såvisst.
Så vi koser oss masse 🙂
Og ellers, utenom de vanlige helseproblemene, så er vi alle friske og raske. Og det skal vi være veldig glad for 🙂
Så ser du i alle fall nå at jeg fortsatt er i live, selv om jeg er veldig rolig for tiden. Det kommer seg nok etterhvert 🙂
Ha en nydelig desember ♥

Fortunately, we have many joys this year as well. One of the big ones is this little cat lady who has captured our hearts. She’s just a child yet, and play and cuddle a lot. And not least, quite naughty at times: D She is a really lovely little kitten.
So we enjoy it a lot 🙂
And otherwise, apart from the usual health problems, we are all healthy and comfortable. And we should be very happy about that 🙂
At least now you see that I’m still alive, even though I’m very quiet at the moment 🙂
Have a lovely December ♥

 

MED TUNGA BEINT I MUNNEN / CAREFULLY BALANCING

Hverdagen er til tider litt røff. Litt vanskelig å komme seg gjennom. Det er så mye jeg vil, men jeg får det ikke til.

Everyday life is a bit rough at times. A little hard to get through. There are so many things I’d like to do, but it’s not possible to do it all.

Og når det er sånn, så er det helt nødvendig å prioritere. Og så har jeg funnet ut at jeg må prioritere det som gir meg mest. Altså, mest glede, mest mentalenergi, og som også føles mest viktig. Så er jo problemet det da, at det er så mye som føles både viktig og gledelig. Så hva skal man da velge? For det er komplett umulig å få til mer enn en brøkdel.

And when that is the case, then it is absolutely necessary to prioritize. And then I have found that I have to prioritize what gives me the most. That is, most joy, most mental energy, and what also feels most important. Then the problem is that there is so much that feels both important and gratifying. So what should I choose then? Because it is completely impossible to get more than a fraction.

 

Jeg har valgt å prioritere det sosiale, det å være med barna mine, og med venner. I alle fall så langt det går. Min bror og hans familie står også på prioriteringslisten i nærmeste fremtid.
Jeg har vært mye med venner, i forhold til normalt egentlig. Gamle venner, nye venner, gode venner, og nettvenner. Vennskap er viktig for meg. Viktig for min glede og mentale energi. Det gir så utrolig mye. Jeg er jo en sosial person.
Men tenker du noen gang over hvor mye energi det drar å være en stund med andre mennesker?
Nei, de fleste tenker ikke så mye over det, for de har jo så mye energi, at det knapt merkes. Men for meg, og andre i min situasjon, så er det enormt tappende. Selv om det sliter på, så gir det utrolig mye mental energi. En stor glede, som gjør at man holder ut dette livet, og har lyst å stå på videre. Man får en boost, en påminnelse om at man er verdt noe, at andre bryr seg, og faktisk har lyst å tilbringe tid med deg. Jeg har de siste ukene fått mange gode følelser og tilbakemeldinger på akkurat det, at noen, faktisk ganske mange, har lyst å tilbringe tid med meg. Det er ordentlig godt for selvfølelsen ♥ Og selvfølelsen min har dessverre ikke alltid vært så god, kan jeg innrømme.

I have chosen to prioritize the social, being with my children, and with friends. At least as far as it goes. My brother and his family are also on the priority list in the near future.
I’ve been with a lot of friends, compared to normal. Old friends, new friends, good friends, and online friends. Friendship is important to me. Important for my joy and mental energy. It gives so much. I’m a social person.
But do you ever think about how much energy it takes to be with other people for a while?
No, most people don’t think so much about it, because they have so much energy, that it’s hardly noticeable. But for me, and others in my situation, it’s hugely draining. Even though it is difficult, it gives an incredible amount of mental energy. A great joy, which makes you endure this life, and want to keep going. You get a boost, a reminder that you are worth something, that others care, and actually want to spend time with you. In recent weeks, I have received many good feelings and feedback on just that, that some, in fact quite a few, want to spend time with me. It’s really good for self-esteem ♥ And unfortunately my self-esteem has not always been so good, I admit.

 

Det har også vært ting jeg har måttet gjennomføre disse ukene. F.eks. måtte jeg innom dekkhotellet og få byttet til vinterdekk på bilen. For plutselig nærmer vinteren seg, frost og kulde.
Jeg er veldig takknemlig for at det finnes sånne steder, hvor dekkene kan oppbevares, og hvor andre gjør den jobben som for meg ville vært alt for krevende. Bare så synd det er så kostbart. Men dette er eneste måten for meg å få dette til uten å ødelegge meg selv.
Jeg har også hatt andre ærender. Og i tillegg har vi nylig pusset opp flere rom her hjemme. Siste var gangen i kjelleren. (Jeg har ment å skrive om både kjellerstuen og gangen, men ikke kommet så langt enda). Og nå holder jeg på å flytte ting på plass etter oppussingen. Det krever også sin kvinne.

There have also been things I have had to accomplish these weeks. For example. I had to stop by the tire hotel and get a change to winter tires on my car. All the sudden winter is approaching, frost and cold.
I am very grateful that there are such places, where the tires can be stored, and where others do the job that for me would be too demanding. Too bad it’s so expencive. But this is the only way to have this done, without destroying myself.
I’ve also had other errands. And in addition, we have recently refurbished several rooms here at home. Last was the hallway in the basement. (I have intended to write about both the basement livingroom and the basemen hallway, but have not come this far yet). And now I’m moving things into place after the renovation. It also requires its woman.

 

Når jeg har stille stunder, så strikker jeg gjerne. Jeg har 3 strikketøy akkurat nå. På bildet her er de to største. En jumper til meg selv, og en jakke til min datter. Jeg har kommet lenger med begge enn bildet her viser. I tillegg strikker jeg et par ullragger, som nok blir i barnestørrelse. Jeg vet ikke hvem de skal bli til. Kanskje jeg kommer til å selge dem, eller gi dem til utlodning for en eller annen god sak? Tiden vil vise. Jeg prioriterer uansett disse to prosjektene på bildet.
Og så leser jeg litt bøker.
Det har blitt veldig lite blogg. Veldig lite! Det har faktisk vært dager hvor jeg ikke engang har logget meg på. Jeg har rett og slett ikke klart å samle meg, hverken til å lese eller skrive. Jeg har gjerne kikket innom Facebook iblant, og da har jeg kunnet lese blogg overskrifter, og litt av innledningen til blogginnlegg. Så det har vært hva jeg har fått med meg. Jeg beklager det veldig. Og jeg beklager også at jeg ikke får svart på kommentarer. Jeg har bare måttet ha en pause på det. Men jeg vil likevel få si at jeg setter stor pris på hver eneste kommentar som kommer inn. Og det river i hjertet når jeg ikke får svart. Tross alt har jeg jo det grunnleggende høflighets-genet. Eller oppdragelsen er det kanskje 😉 Men jeg har bare måttet la det ligge. Så det kan forekomme at jeg sporadisk svarer kommentarer. Men vit at det ikke er med vond vilje om du ikke har fått svar på kommentaren du har skrevet til meg. Jeg setter umåtelig stor pris på kommentaren din uansett ♥♥♥

When I have quiet moments, I like to knit. I have 3 knits right now. In the picture here are the two largest ones. A jumper for myself, and a jacket for my daughter. I have come further with both than the picture here shows. In addition, I knit a pair of wool rags, which will probably be child-sized. I do not know who they will be for. Maybe I’ll sell them, or give them away for some good cause? Time will tell. Regardless, I prioritize these two projects in the picture.
And then I read some books.
It has become very little blog activity. Very little! There have actually been days where I have not even logged on. I have simply not been able to gather myself, neither to read nor to write. I have often looked through Facebook, and then I have been able to read blog headlines, and a bit of the introduction to blog posts. So that’s what I’ve got. I’m so sorry. And I’m sorry I’m not responding to comments. I just had to take a break from it. But I still have to say that I really appreciate every comment that comes in. And it breaks my heart when I do not get to answer. After all, I have the basic courtesy gene. Or maybe the upbringing;) But I just had to let it go. So it may be that I occasionally respond to comments. But know that it is not with malicious intent if you have not received a response to the comment you have written to me. I really appreciate your comment anyway ♥♥♥

 

 

Jeg skulle så gjerne skrevet mange fine blogginnlegg, men enn så lenge har jeg bare orket å lagre bildene. Jeg har lyst å skrive om mange fine turer og gode stunder med venner. Om kafébesøk, god mat, god drikke, om afternoon tea med min datter, om vedstabling og andre gjøremål. Ja, det har samlet seg opp et stort lager av ting jeg vil skrive om. Og etterhvert kommer det kanskje ut. Jeg må bare samle meg litt, og få meg selv litt ovenpå og i blogg-modus. Så da blir det kanskje et innlegg en gang i blant, eller et par innlegg pr dag, eller kanskje kommer jeg i blogg-prioriteringsmodus igjen etterhvert. Det går i perioder. Rett og slett.

I would love to write many nice blog posts, but so far I have only managed to save the pictures. I want to write about many nice trips and hikes, and good times with friends. About cafe visits, good food, good drinks, about afternoon tea with my daughter, about stacking firewood and other chores. Yes, it has accumulated a large stock of things I want to write about. And eventually it might come out. I just have to gather myself a little, and get myself a little up and in blog mode. So then it might be a post once in a while, or a couple of posts per day, or maybe I get into blog prioritization mode again eventually. It goes in periods. Simply.

 

Tiden går fort fremover nå, Og jeg har mange ting å se frem til. Blant annet ser jeg frem til å få denne lille pusen i hus ♥ Hun heter Eir der hun er nå, men vi gir henne nytt navn, og hun skal hete Nala når hun kommer til oss. Den gamle pusen vår har vært borte i 2,5 måned nå, så om han kommer tilbake nå er kanskje litt tvilsomt. Men jeg har ikke sluttet å håpe. Denne lille nye pusen skal ikke erstatte ham. Hun blir et nytt og kjærkomment og individuelt medlem i familien. Og om gamlepusen kommer tilbake, så gleder vi oss stort. Da blir alt komplett ♥ En eneste stor og lykkelig familie ♥
Nala kommer til oss ca en uke ut i november. Vi har adoptert henne, men i praksis var det vel egentlig hun som adopterte oss. Hun valgte oss, og da vi skulle gå hjem, så satt hun og kikket sånn etter oss, med et ansiktsuttrykk som om hun sier: “hva i alle dager, hvor skal dere hen, får jeg ikke være med?”. Søsknene hennes kunne ikke bry seg mindre, de løp og lekte med det samme 😀 Så vi gleder oss veldig til å få henne hjem ♥

Time goes fast now, And I have many things to look forward to. Among other things, I look forward to getting this little kitty in the house ♥ Her name is Eir where she is now, but we give her a new name, and she will be called Nala when she comes to us. Our old cat has been gone for 2.5 months now, so whether he will return now is perhaps a little doubtful. But I have not stopped hoping. This little new kitty is not going to replace him. She becomes a new welcome and individual member of the family. And if the old cat comes back, we’re really looking forward to it. Then everything will be complete ♥ A complete big and happy family ♥
Nala arrives about a week into November. We have adopted her, but in practice she was probably the one who adopted us. She chose us, and when we were going home, she sat and looked at us like that, with a facial expression as if to say: “what on earth, where are you going, I can’t go with you?”. Her siblings could not care less, they ran and played right away: D So we are really looking forward to getting her home ♥

 

Nå har jeg faktisk brukt flere timer på å skrive dette innlegget. Jeg må ha mange pauser. Og sånn går no dagan. Men det er alltid en glede å kikke innom her når jeg først kommer så langt. Og så vet dere nå hvordan ståa er her hos meg.
Ta godt vare på hverandre, og vær forsiktige, korona er like farlig nå, som for et halvt år siden. Det er viktig å huske på.
Ha en herlig søndag og fin avslutning på helgen. Gode virtuelle klemmer til alle ♥

Now I have actually spent several hours writing this post. I have to take many breaks. And that’s how the day goes. But it’s always a pleasure to stop by here when I first get this far. And then you now know how things are here with me.
Take good care of each other, and be careful, the corona is just as dangerous now as it was six months ago. It is important to keep that in mind.
Have a wonderful Sunday and a nice end to the weekend. Good virtual hugs for everyone ♥

JEG HAR SLUTTET Å TELLE TURER / I HAVE STOPPED COUNTING HIKES

I flere år har jeg talt turene mine og lagt det inn på Facebook.

For years I have counted my hikes and added it on Facebook.

Her er glimt fra ukens 4 turer.
Og det alene er mestring altså. For det er lenge siden jeg har klart å gå så mye tur på en uke. Det har blitt mer at jeg har gått en tur annenhver uke de siste månedene. Men etter hver tur må jeg ha god hvile. Veldig god hvile. Og det meste annet en dag kunne by på, går ut når jeg har gått en liten tur.

Here are glimpses from this week’s 4 hikes.
And that alone is mastery. It’s been a long time since I have managed to walk so much in one week. It has become more that I have gone for a walk every other week in recent months. But after each hike I have to have a good rest. Very good rest. And most other things one day could offer, go out when I have gone for a little walk.

 

Ulvanuten er en klar favoritt. Det er en topptur, men jeg bor jo ikke så langt fra toppen selv, så da er denne turen overkommelig oftest.

Ulvanuten is a favourite hike. This is a mountain hill hike, but as I don’t live far from the top, this hike is possible to do for me mostly.

 

Jeg liker også å gå ned til Sandnes sentrum. Det er en mye lengre tur, og bakdelen er at når jeg er sliten og skal gå hjemover, så er det oppoverbakke. Dette bildet er fra Salomonsmauet.

I also like to go to Sandnes centrum. It’s a much longer hike, and the bad thing is that when I am tired and on my way home, it is uphill. This picture is from Salomonsmauet.

 

Da helsen min fikk seg en skikkelig knekk for noen måneder siden, var det å komme seg ut på tur et enormt hinder. Og når jeg endelig klarte det, så var jeg så sliten at jeg ikke orket å gjøre noen ting etterpå. Og jeg sluttet til og med å telle turene mine, som jeg har gjort i flere år. Jeg kom helt ut av det, og orket ikke å reflektere over det. Jeg flatet bare helt ut, og var glad jeg overhodet hadde klart å gjennomføre turen, om den var aldri så kort.
Så nå har jeg gått over til å heller legge bilder fra turene på historielinjen på Facebook, Instagram og Snapchat. Og en og annen gang kan det hende jeg legger bilder inn på feeden i Facebook også. Pluss kanskje et blogginnlegg en gang i blant 🙂 Men jeg kjenner at noe fast og rutinepreget, det klarer jeg ikke å fokusere på nå. Det blir jobb, og da stresser det.

When my health suffered a major setback a few months ago, getting out on a trip was a huge obstacle. And when I finally did, I was so tired that I could not do anything afterwards. And I even stopped counting my trips, as I have done for several years. I came out of it completely, and could not bear to reflect on it. I just flattened out completely, and was glad I had even managed to complete the trip, if it was ever so short.
So now I have switched to posting photos from the trips on the history bar on Facebook, Instagram and Snapchat. And from time to time I may post photos to the feed in Facebook as well. Plus maybe a blog post once in a while 🙂 But I feel that something that is routine, I can not focus on now. It becomes a job, and then it stresses me.

 

En positiv ting som skjedde var at jeg måtte få meg ny mobiltelefon. Og skrittelleren på den ville ikke virke ordentlig, så jeg valgte å slette den appen (Samsung health). Og det var lurt. For da har jeg faktisk klart å roe ned og slappe mer av, når jeg ikke skulle jage etter de 5000 skrittene hver dag, som jeg hadde stilt inn på. Jeg syntes jo alltid det var kjekt og mestring når jeg faktisk klarte å passere 5000 skritt i løpet av en dag. Men det skjedde såpass sjelden, at jeg følte meg mindreverdig og dårlig, og det forverret også helsen min. Og jeg klarte ikke å tenke at det faktisk er helsen min som hindret meg i å få det til. Så da var det faktisk en fantastisk følelse da appen ble slettet og jeg ikke trenger å ofre antall skritt en eneste tanke. Det var en sorg først, men så gikk det over til å bli en glede ♥

One positive thing that happened was that I had to get a new cell phone. And the pedometer on it wouldn’t work properly, so I chose to delete that app (Samsung health). And it was wise. Because then I have actually managed to calm down and relax more, when I didn’t have to chase after the 5000 steps every day, which I had set for. I always thought it was nice and mastery when I actually managed to pass 5000 steps in one day. But it happened so rarely, that I felt worth nothing and ill, and it also worsened my health. And I could not think that it was actually my health that prevented me from getting those 5000 steps. So then it was actually a great feeling when the app was deleted and I do not have to give the number of steps a single thought. It was a sorrow at first, but then it turned into a joy ♥

 

Nå er høsten her, og min favorittårstid er over. En årstid som ble ganske ødelagt av årets begivenheter som satte meg tilbake helsemessig. Men nå fokuserer jeg på å forsøke å få gå i alle fall et par turer i uken, for det gir meg stor glede, frisk luft og litt mosjon. Og jeg ønsker også å være sosial, møte venner og ha hyggelige stunder. Men for å kunne gjøre disse tingene, må jeg ofre noe annet. Alt handler om prioriteringer. Det er en tid for alt 🙂

Autumn is here, and my favorite season is over. A season that was pretty much ruined by this year’s events that set me back in health. But now I focus on trying to go at least a couple of hikes a week, because it gives me great joy, fresh air and some exercise. And I also want to be social, meet friends and have good times. But to be able to do these things, I have to sacrifice something else. It’s all about priorities. It’s a time for everything 🙂

LITT MØRKT / A LITTLE DARK

Jeg har fått flere bekymringsmeldinger om at jeg er savnet i bloggen, og spørsmål om jeg har sluttet å blogge?

I have got worried messages that I am being missed in my blog, and questions if I have quit blogging?

Men jeg kan berolige alle med å si at jeg har ikke tenkt å slutte i alle fall. Noen pauser må jeg imidlertid bare ha når helsa krangler for mye. Og det har den gjort mye den siste tiden. Det har rett og slett vært litt mørkt. Jeg har hatt mer enn nok med å komme meg gjennom dagene med svært få aktiviteter. Det har blitt tilbrakt mye tid i sengen. Og også i godstolen. Og hver eneste lille ting jeg har gjort, har kostet mye energi. Faktisk så mye at jeg sitter apatisk en lang stund etterpå, totalt utkjørt. Selv om det kanskje bare var for en liten tur i butikken.

But I can reassure everyone by saying that I do not intend to quit in any case. However, I only have to take a few breaks when my health is arguing too much. And it’s done a lot of that lately. It has simply been a bit dark. I have had more than enough to get through the days with very few activities. A lot of time has been spent in bed. And also in the comfy chair. And every little thing I have done has cost a lot of energy. In fact, so much so that I sit apathetically for a long time afterwards, totally exhausted. Although it may have been just because of a short walk to the store.

 

Snapchat filtere er gode å ha når jeg føler meg grå og syk, og alt tilsynelatende er mørkt. Da kan til og med jeg se frisk og rask ut. Og det har vært mange grå dager de siste månedene.
Jeg har jo den evnen at jeg likevel klarer å smile mye. For selv om dagene har vært grå, og nærmest svarte noen av dem, så er det alltid mange små gleder likevel i løpet av en dag, om den er aldri så svart.
Jeg sliter ikke med psyken, bare så det er sagt. Jeg er ikke deprimert. Dagene er ikke svarte fordi jeg befinner meg i en mental bølgedal. De er svarte fordi jeg må tilbringe en del av tiden i hvilemodus. Og da gjerne i sengen. Og det er ikke så mye å smile av akkurat. Men det har vært veldig nødvendig.
Og hva er det som har gjort at jeg har blitt sykere? For det er sånn det er, jeg har blitt sykere.
Svaret på det ligger i våren og forsommerens begivenheter. Først kom Covid-19. Jeg har ikke hatt det enda, men bekymringen og alle tiltakene, alle tankene og forhåndsreglene har ubevisst stresset meg.
Så fikk jeg avslag på uførsøknaden. Og da svartnet det for meg et øyeblikk, da jeg satt og leste det brevet. Og heldigvis satt jeg!
I tillegg valgte kjæresten min å gjøre det slutt, etter lang tids merkelig oppførsel.
Og alt dette, har satt sine spor. Og etterhvert begynte jeg å merke det i at jeg trengte mye mer hvile enn tidligere. Og små ting som tidligere ikke hadde noen konsekvenser, fikk nå konsekvenser som PEM dager, flere enn normalt. Der jeg før hadde en PEM dag, har jeg nå 3 PEM dager. Og det var faktisk ganske skremmende. Og jeg ble bekymret. Og ikke minst, dette er en ny situasjon å bli vant til. Noe nytt jeg må lære meg, å sette av nok tid til å komme meg gjennom PEM dagene.

Snapchat filters are great to have when I feel gray and sick, and everything is apparently dark. Then even I can look fresh and healthy. And there have been many gray days in recent months.
I have the ability that I still manage to smile a lot. Because even though the days have been gray, and almost some of them black, there are always many small joys during a day, if it is never so black.
I’m not struggling with the psyche, just so it’s said. I’m not depressed. The days are not black because I am in a mental valley. They are black because I have to spend some time in sleep mode. And then preferably in bed. And there is not much to smile about exactly. But it has been very necessary.
And what is it that has made me sicker? Because that’s the way it is, I’ve gotten sicker.
The answer to that lies in the spring and early summer events. First came Covid-19. I have not had it yet, but the worry and all the restrictions, all the thoughts and precautions have unknowingly stressed me.
Then my disability application was rejected. And then it blackened for me a moment, as I sat and read that letter. And luckily I sat!
In addition, after a long period of strange behavior, my boyfriend chose to end our relationship.
And all this, has left its mark. And eventually I began to notice that I needed much more rest than before. And small things that previously had no consequences, now had consequences like PEM days, more than normal. Where I used to have a PEM day, I now have 3 PEM days. And it was actually quite scary. And I was worried. And not least, this is a new situation to get used to. Something new I have to learn, to set aside enough time to get me through the PEM days.

 

Det finnes lyspunkter i mørket. Selv om dagene mine er mye roligere nå, og jeg er mer avhengig av hjelp til å gjøre ting her hjemme blant annet, så har jeg i tankene at dette kanskje bare er en periode. Kanskje når vi har kommet oss gjennom en ny vinter, og våren er på trappene igjen, da har kanskje ting snudd seg til litt mere normale tilstander igjen. Kanskje når jeg har fått NAV på bedre tanker, at kroppen min vil klare å gjenreise seg litt igjen.
Det er faktisk sånn at jeg tror jeg har NAV å takke for mye av min nåværende helsesituasjon. Det å stadig bli motarbeidet, det koster. Det er ikke akkurat en vinn vinn situasjon. Jeg taper krefter og helse, og NAV vinner jo ikke noe de heller. Jeg må gå lenger på AAP, jeg og de må bruke masse ressurser på å gjøre som de vil, og det koster jo også penger fra de tilhørende pengekassene, og det egentlig så vanvittig bortkastet.
Men sånn er det med reglene. Og i tillegg blir jeg sykere pga alt jeg må gjennom. Jeg kunne hatt ok dager, mens nå vil jeg se frem til mindre ok dager.
Som sagt, jeg håper det bare er en periode. Og at når ting går mer den rette veien, så vil helsa også bli ørlite bedre.
Det er lov å håpe, ikke sant?

There are bright spots in the dark. Although my days are much calmer now, and I am more dependent on help to do things here at home, among other things, I have in mind that this may just be a period. Maybe when we have gotten through a new winter, and spring is on the stairs again, then maybe things have turned to a little more normal conditions again. Maybe when I have got NAV on better thoughts, that my body will be able to recover a little again.
It is actually the case that I think I have NAV to thank for much of my current health situation. To be constantly opposed, it costs. It’s not exactly a win win situation. I lose strength and health, and NAV does not win anything either. I have to go further on AAP, I have to spend a lot of resources on doing as they please, and it also costs money from the associated bank accounts, and it really looks like an insane waste.
But that’s the way it is with the rules. And in addition, I get sicker because of everything I have to go through. I could have had ok days, but now I must to look forward to less ok days.
That said, I hope it’s just a period. And when things go more the right way, then health will also be slightly better.
It’s okay to hope, right?

 

Jeg har hatt et par gode dager nå. Og det er lenge siden sist jeg hadde så mange gode dager på rad. Så det har nesten vært som å vinne i lotto. Og jeg har benyttet de dagene til å gå tur, og å være med venner. Og når jeg da har gjort disse krevende aktivitetene, så har blogging og sånt vært nokså langt nede på lista. Jeg har rett og slett ikke orket. Egentlig orker jeg ikke nå heller. Men samtidig så hadde jeg lyst å fortelle litt om hvordan tilværelsen min er akkurat nå.
Så etter dagens tur, som gikk ned til Sandnes sentrum, så føles det som jeg har fått juling. Og av alle ting, da jeg satte meg ned i godstolen etter jeg var kommet hjem igjen, så var det ikke føttene jeg hadde vondt i, nei, det var armene!?!?
Men etter som timene gikk, har jeg nå altså vondt i absolutt hele kroppen! Det begynte i armene, og spredte seg utover. Så akkurat nå var det jo i grunnen greit å skrive litt, for da glemmer jeg smertene i korte øyeblikk.
Jeg har så lyst å gå turer. Og så er det noe jeg vil prioritere litt fremover. For jeg har ikke fått gått så mye i det siste. Faktisk ikke på ukesvis. Men de siste dagene har jeg gått noen små turer. Og da må jeg prioritere bort det meste annet. Med mindre det ikke er noe hvor jeg samtidig kan hvile kroppen.
Så sånn går nu dagan. Jeg er veldig spent på morgendagen, om den vil bli oppegående eller sengeliggende. Jeg krysser fingrene for en oppegående dag, og jeg lover at jeg skal ta det med ro, selv om jeg klarer å komme meg ut av senga 🙂 For nå protesterer kroppen, nå sier den ifra: slå ned tempoet!

Ha en riktig god helg ♥

I’ve had a couple of good days now. And it’s been a long time since I last had so many good days in a row. So it has been almost like winning the lottery. And I have used those days to go for hikes and walks, and to be with friends. And when I have done these demanding activities, blogging and such has been quite far down the list. I simply could not bear it. I really can’t manage it now either. But at the same time, I wanted to tell a little about how my life is right now.
So after today’s trip, which went down to the center of Sandnes, it feels like I have been beaten. And of all things, when I sat down in the comfy chair after I had come home again, it was not my feet that hurt, no, it was my arms!?!?
But as the hours went by, I now have pain in absolutely my whole body! It started in the arms, and spread outward. So right now it was basically okay to write a little, because then I forget the pain for short moments.
I so want to go for walks. And that is something I want to prioritize a little in the future. Because I’ve not been able to walk and do hikes that much lately. In fact, not for weeks. But the last few days I have gone for a few walks and hikes. And then I have to set aside most other things. Unless there is something where I can rest my body at the same time.
That’s how the day goes now. I’m very excited about tomorrow, whether it will be upright or bedridden. I cross my fingers for an upright day, and I promise to take it easy, even if I manage to get out of bed 🙂 For now the body protests, now it says: slow down!

Have a really good weekend ♥

 

I SENG IGJEN / TO BED AGAIN

I går var jeg i seng igjen. Selv om jeg forsøkte lenge å holde meg oppe. Jeg måtte gi opp til slutt. Så på ettermiddagen stupte jeg rett i seng, helt utkjørt. Og sto opp igjen på kvelden en liten stund.

Yesterday I had to stay in bed again. Even I tried to stay up for a long time. I had to give up in the end. In the afternoon I went straight to bed, totally exhausted. And then I got up a litlle while in the evening.

Jeg laget meg en hyggelig stund, med strikketøy og favorittserien. Det endte med at jeg måtte legge bort strikketøyet, for jeg klarte ikke å konsentrere meg om det. Jeg så et par episoder, før jeg nok en gang stupte i seng igjen.

I made myself a cozy evening, with my knitting and my favourite series. But I had to put the knit away, as I struggled too much to concentrate. I watched a couple of episodes, before I once again went straight to bed.

 


Life is short. Smile while you still have teeth.

I dag skal jeg ta det veldig med ro. For det ser ut som at annenhver dag er sengedag. Og i morgen har jeg ikke tid til å holde senga. For da skal jeg i konfirmasjon til mitt yngste tantebarn ♥ Jeg gleder meg veldig til det, og vil ikke gå glipp av denne anledningen for alt i verden.
Så derfor skal jeg gjøre klar bunaden i dag, og gaven som konfirmanten skal få. Og så skal jeg hvile så mye som jeg kan 🙂

Jeg ønsker alle mine familie, venner og følgere en riktig god fredag ♥

I will take it easy today. Because it seems like every second day is bed rest. And tomorrow there is no time to stay in bed. Because I am attending my niece’s Confirmationday ♥ I am looking forward to this, and wouldn’t miss it for anything in this world.
I will spend today making my Bunad ready, and the gift for my niece. And after that, I will rest as much as possible 🙂

I wish all my family, friends and followers a really nice Friday ♥

EN DALENDE STJERNE / A FALLING STAR

Nå har jeg begynt å dale på bloggtopplisten 🙂

Now I have started falling at the blog toplist 🙂

I mange uker, har jeg ligget så langt oppe som på 30- og 20-tallet. Det har vært en ren fornøyelse. På det høyeste, som jeg selv så i alle fall, lå jeg på 28. plass. Men nå har jeg begynt på veien nedover igjen. Akkurat som jeg forutså. Og det er forventet, og slett ingen krise.
I lengre tid nå har jeg slitt veldig med helsa, og jeg har ikke klart å lage så mange blogginnlegg som jeg kunne ønske. Kanskje ville jeg vært enda høyere på lista da, hvis jeg hadde vært mer aktiv. Men jeg har ikke klart det. Jeg har hatt mange sengeliggende dager i det siste. Alt for mange.

For many weeks, I have been as far up as the 30s and 20s. It has been a pure pleasure. At the highest, which I myself saw at least, I was in 28th place. But now I have started on the road down again. Just like I predicted. And it is expected, and no crisis at all.
For a long time now I have struggled a lot with my health, and I have not been able to create as many blog posts as I could wish for. Maybe I would have been even higher on the list then, if I had been more active. But I didn’t make it. I’ve had many bedridden days lately. Too many.

 

Været har blitt mer høstlig etterhvert, men i varme øyeblikk nyter jeg fortsatt en kaffe eller te ute på terrassetrappa. Jeg har gått noen få turer. Men helsa skranter skikkelig for tiden. Det som skjedde tidligere i sommer har bidratt til at helsen min har blitt redusert. Sakte men sikkert. Nå skal det lite til før jeg må ha en solid pause i etterkant. Og de pausene blir oftere, lengre og mer tiltrengt. De siste ukene har jeg hatt flere sengeliggende dager i uka. Og det skremmer meg, skikkelig! Så jeg ser jo nå hva det virkelig menes med at ME er en anstrengelsesutløst sykdom, og at man faktisk kan bli mye sykere i lang tid om man ikke passer på.
Det som skjedde tidligere i sommer var at jeg først fikk avslag på min ufør-søknad. Og deretter, midt oppi alt følelseskaoset, valgte min daværende kjæreste å gjøre det slutt med meg. Og disse tingene på en gang, det ble nok for tøft. Og det betaler jeg prisen for nå.
Ganske bittert når jeg tenker på det. Men det kunne vanskelig unngås. Det var jo ikke noe jeg gjorde. Så tusen takk til NAV og til ekskjæresten! 🙁

The weather has become more autumnal over time, but in hot moments I still enjoy a coffee or tea out on the terrace stairs. I have gone for a few walks. But health is really getting worse at the moment. What happened earlier this summer has contributed to my health being reduced. Slowly but surely. Now it wont take much before I have to have a solid break afterwards. And those breaks are becoming more frequent, longer and more needed. In recent weeks, I have had several bedridden days a week. And it scares me, really! So I see now what it really means by that ME is an exercise-triggered disease, and that you can actually get much sicker for a long time if you do not take care.
What happened earlier this summer was that I was first denied my disability application. And then, in the midst of all the emotional chaos, my boyfriend at that time chose to end it with me. And these things at once, it was probably too tough. And I’m paying the price for it now.
Pretty bitter when I think about it. But it could hardly be avoided. It was not something I did. So thank you so much to NAV and the ex boyfriend! 🙁

 

Jeg har blitt tvunget til mer stillesitting de periodene jeg ikke ligger til sengs. Og da er det strikking, eller serie på TV jeg holder på med. Noen turer har jeg fått gått og. Og da er det rett i seng rett etterpå, eller dagen etter. Men jeg orker ikke å slutte med turer fordet. Jeg vil jo leve litt og. Og turene hjelper jo for andre ting, tross alt. Så jeg håper bare at dette er en periode som går over etter en stund. Det er vanskelig å bli vant til dette, men kroppen sier så ettertrykkelig ifra at det er vanskelig å gjøre annet enn det den vil.
I dag har jeg gått tur med to venninner. Og nå når jeg sitter her og skriver, føles det som jeg har fått rundjuling. Jeg håper det går over i løpet av natten. Turen var kjekk, og jeg fikk tatt mange bilder. Kanskje orker jeg å skrive om turen litt senere 🙂 Eller i morgen.
Nå skal kvelden nytes sittende, med strikketøyet, og kanskje litt serie. Og imens har jeg en kompis her, som hjelper meg med litt oppussingsarbeid i kjelleren 🙂 Jeg ser frem til at det blir ferdig, for det blir så mye triveligere å gå ned dit da 🙂
Jeg ønsker alle sammen som titter innom her en riktig god kveld ♥

I have been forced to sit still more during the periods when I am not in bed. And then there’s knitting, or series on TV I’m doing. I have had a few walks too. And then it’s right to bed right afterwards, or the day after. But I can not bear to stop with trips and hikes. I want to live a little too. And the hikes help for other things, after all. So I just hope this is a period that passes after a while. It is difficult to get used to this, but the body says so emphatically that it is difficult to do anything other than what it wants.
Today I went for a hike with two friends. And now when I sit here and write, it feels like I’ve been beaten. I hope it passes during the night. The hike was nice, and I got to take a lot of pictures. Maybe I can write about the hike a little later 🙂 Or tomorrow.
Now the evening should be enjoyed sitting, with the knitting, and maybe a little series. And meanwhile I have a friend here, who helps me with some renovation work in the basement 🙂 I look forward to it being finished, because it will be so much more pleasant to go down there then 🙂
I wish everyone who stops by here a really good evening ♥

HJELP TIL HÅRVASKEN / HELP FOR HAIRWASH

Jeg har skrevet om det tidligere, at jeg synes det er fryktelig tungt å vaske håret. Det å holde armene opp så lenge, er sykt slitsomt, og kan på enkelte dager ødelegge veldig.
Nå har jeg fått på dusjkran på vasken på badet, så nå er det nesten som hos frisøren. Da kan jeg få hjelp av datteren min til å vaske håret.

I have written about it before, that I think it is terribly difficult to wash my hair. Keeping my arms up for so long is sickly tiring, and on some days can be very devastating.
Now I have a shower faucet on the sink in the bathroom, so now it’s almost like at the hairdresser. Then I can get help from my daughter to wash my hair.

 

Det ble ganske fint synes jeg, og er veldig lett å bruke. Og så er det så mye mer effektivt enn å bruke en litersmål til å skylle håret med.
Kranen kjøpte jeg for penger jeg har fått til hjelpemidler. Og dette var virkelig verdt det 🙂

I think it looks nice, and it’s easy to use. And much more effective than using a cup to rinse the hair with water.
I bought the shower faucet for money I have received for aids. And this was really worth it 🙂

 

Og første gangs bruk fungerte supergodt. Det var lekende lett å skylle håret, og jeg følte jeg var hos frisøren. Og så kostet det ikke noe engang 😀

It worked very well the first time we tried it. It was very easy to rinse the hair, and I felt just as I was to the hairdresser. And it it didn’t cost anything 😀

 

Etter litt føn og styling, så var håret så godt som nytt. Helt herlig. Og dette var en perfekt løsning for meg. Så får jeg spart litt energi, og slipper mye smerter.

After a little blow-drying and styling, the hair was as good as new. Absolutely wonderful. And this was a perfect solution for me. Then I save some energy, and avoid a lot of pain.