HUSKEREGEL

Når man er litt nedfor eller sliter med forskjellige ting, så er det viktig med noen huskeregler, noen ord man kan etterfølge. Noe som minner oss på at det meste er hva man selv gjør det til.

 

 

Og denne synes jeg egentlig klinger velkjent. Som regel klarer jeg dette veldig godt. Å lage livet mitt godt, selv om det av og til er rimelig strabasiøst. Men så treffer jeg kjellergulvet igjen iblant. Og da er det fint å finne frem disse ordene igjen, for å minne meg selv på at jeg må jobbe for å komme meg ovenpå igjen.

 

Helgen har vært fin den, bortsett fra været da. Det har vært ganske bløtt. En liten rusletur ble det på lørdagskvelden. Og sånt gjør underverker.

I dag hadde jeg tenkt å sette meg litt ut på terrassen en stund. Men jeg har ikke kommet så langt enda. For her i huset var det masse husarbeid som ventet på meg. Vaske og støvsuge. Det er noe jeg oftest gjør på fredagen og litt uti helga. Men denne helgen ble det ikke sånn. Og i morgen skal jeg ha venninneforening, så da er det kjekt at det ser sånn noenlunde bra ut her hjemme.

Jeg gjør det ellers ganske enkelt til foreningen. For jeg har ikke planer om å slite meg ut.

Uti uka får vi Amerika-besøk. Og da er det to dager som vil bli rimelig travle. Derfor har jeg lagt inn et rolig tempo nå i forkant. Og helga er satt av til total hvile. Så får vi se hvordan dette går 🙂

Innimellom leser jeg litt blogg, og så er det jo kjekt å skrive litt selv også. Så får dagen bli som den blir 🙂

Ha en fin uke ♥

 

 

SÅ KOM JEG MEG TIL LEGEN

Dette bildet sier alt egentlig. Vi tar vår helse og våre liv som en selvfølge, og tenker ikke over at en vakker dag kan “tragedien” ramme som lyn fra klar himmel.

Nå har jo jeg fått min diagnose (ME). Og den kom ikke over natten, for å si det sånn. Ikke kom sykdommen brått heller. Den kom snikende. Og med den snikende utviklingen, kom skammen, fortrengelsen, fordømmelsen og følelsen av å ha mislykkes.

I tillegg tok det mange år før jeg kom så langt at jeg overhodet fikk diagnosen og ble trodd innen helsevesenet også.

Det å gå til legen for meg nå, er ei dørstokkmil som nesten ikke er til å tenke på. Jeg skal virkelig ha vektige grunner for å gjøre det. I årevis gikk jeg til fastlegen og fortalte hvor utslitt jeg var, fortalte alt jeg ikke orket, fortalte om alle smertene mine, feberen jeg ofte har, og at alt bare ble verre og verre for hver gang. Den daværende fastlegen min bare trakk på skuldrene. Han visste ikke hva han kunne gjøre for meg. Og jeg var for syk til å kjempe.

Til slutt fikk jeg karret meg til å skaffe meg en ny fastlege. Og det er noe av det beste som har skjedd meg på helsefronten. Den nye legen var oppmerksom, interessert, og viste vilje til å hjelpe. Han lyttet, og han trodde på meg, og han var forskrekket over hvor mange år jeg hadde kjempet med dette. Det endte med at jeg fikk en diagnose mindre enn et år etter jeg trådte over terskelen der. Og diagnosen var satt av spesialist og etter visse viktige kriterier. Så ikke noe humbug på noen måte.

Men alle mine erfaringer med den forrige fastlegen min, har gjort at jeg er veldig forsiktig med å gå til legen. Det å gå til lege med noe som ikke synes, der har jeg fått en sperre. Jeg er så livredd for å ikke bli trodd, og å bli avvist. Så når jeg nå går til legen, så har jeg en lang liste, og da står mest sannsynlig de fleste punktene som “ikke synlige” plager, og minst en ting er noe jeg kan slå i bordet med, noe som kan sees med det blotte øye. For da har jeg jo ikke kommet dit helt forgjeves liksom.

Så i går satt jeg der, på venteværelset, og gruet meg.

Jeg måtte vente 10 minutter over tiden, så jeg fikk rikelig med tid til denne gruinga.

Da jeg ble ropt opp, var jeg takknemlig for at det snart var overstått.

Jeg innledet med at jeg hadde en lang liste…… Og legen fant frem penn og papir, og ba meg ramse opp. Han noterte, og forklarte at vi skulle gå gjennom alle punktene etterpå. Jeg regner med at det var hans måte å få oversikten på, og så tok vi det steg for steg når han valgte rekkefølgen.

Han er flink han legen. For mens jeg satt der og pratet, tok han meg på alvor. Absolutt alle tingene på lista ble tatt på alvor, og nøye gjennomgått.

Jeg har slitt med kneet en stund. Jeg tror i alle fall minst en måned. Husker ikke helt når det oppsto. Men kneet var den synlige tingen på lista mi, da jeg har en hevelse like ovenfor kneskåla. Den så han med en gang. Så jeg ble beordret opp på benken, for å en nøyere sjekk. Han trykket og klemte, vridde og strekte ut, og kom til en konklusjon. Betennelse. Det har jeg jo visst lenge. Men det er jo greit å få det bekreftet. Jeg er faktisk litt usikker på om han var helt sikker på dette med betennelse. For han skrev ut betennelsesdempende medisin, og så skal jeg komme tilbake om 2 uker. Og han nevnte at hvis det ikke er betennelse, så må jeg inn til røntgen og lignende. Men nå skulle vi prøve dette først. Så jeg er jo spent da.

Får forsøke å ta det litt med ro…sånn at ting får tid til å heles. Men det er ikke lett.

En annen ting på lista mi var stoffskiftet. Jeg har lavt stoffskifte, og er medisinert for dette. Men jeg har lyst å endre medisinen, å få en annen medisin. Lite ante jeg at denne jeg går på, er den eneste tillatt i Norge. Den jeg ville ha, må i såfall importeres. Grunnen til at jeg har lyst å forsøke en annen medisin er tungtveiende…nemlig vekta mi, og det omtrent nærmest umulige prosjektet å gå ned i vekt uten å sulte ihjel. Jeg har gjort det…ikke sultet ihjel da (bare nesten), men jeg mistet matlysten, og gikk ned 25 kg. Jeg har lagt på meg 12 kg igjen. Og vil ikke opp de siste 13 også, og kanskje enda mer. Jeg vil svært gjerne ned igjen. Legen forklarte meg om alle kroppstypene, og hvordan ting fungerer. Og alt ga jo mening. Dette er ikke en enkel sak å løse. Likevel ønsker han å forsøke å hjelpe meg. Så først skal ikke medisinen endres, men doseringen skal endres. Og så skal dette forsøkes i noen måneder. Og hvis det ikke gir resultater, så skal vi vurdere å importere den medisinen jeg vil forsøke.

NAV var også et tema. Legen bekreftet at han hadde sendt erklæring til NAV. Og når jeg var i dialog med NAV i dag, så har MYE løst seg på den fronten også. Jeg har fått utvidet avklaringspenger til mars neste år, så jeg er i den syvende himmel akkurat nå. Ganske så flott altså, at noe faktisk skjer av seg selv. Jeg venter nå på klarsignal for å søke på uføretrygd. Å gå ut i arbeid er helt uaktuelt sånn som ståa er nå. Men drømmen er jo å friskne til en vakker dag i fremtiden.

Så var det dette tungsinnet mitt da. Depresjonen min. For jeg har vært veldig nedfor nå i sommer. Det er ikke så synlig, men inni meg er det ganske svart. Og mye av disse tingene på lista mi, er med og bidrar til mørket inni meg. Og det hjalp ikke da sommeren lot vente på seg, og kun kommer i kortvarige bolker. Og når i tillegg kneet begynte å skape seg, da gikk ting litt i stå for meg, for å si det på en fin måte. Da kunne jeg nemlig ikke gå særlig tur, og turene mine er medisinen min mot depresjon. Så da ble tungsinnet mitt utviklet et hakk videre til depresjon. En situasjon jeg trives ekstremt dårlig med, og som jeg kjemper for å skjule. Jeg har følt meg såååå negativ de siste månedene, blogg og alt var det like før jeg bare slettet. Ja faktisk Facebook også. Og jeg har aldri før hatt sånne tanker. Men jeg kom heldigvis dit at jeg fant ut det fikk stå urørt en stund, til jeg kom på bedre tanker. Og her er jeg nå, på bedre tanker. Jeg sletter selvsagt verken bloggen eller Facebook. Hadde jeg gjort det hadde jeg nok angret bittert etterpå. Så jeg er forhåpentlig på bedringens vei nå, og at lyset snart kommer ordentlig på inni meg.

Det å bli hørt hos legen, og hos NAV, gjør at jeg våger å håpe på bedre tider. Og i tillegg skal jeg ha samtaletimer med legen, for å nøste litt opp de vonde tankene som gnager. Rett og slett bare få prate litt, med en person med medisinsk bakgrunn. En som forstår. En som ikke dømmer.

Jeg har jo flere venner jeg kan prate med, og som jeg prater med iblant. Og de dømmer ikke. Men de har kanskje litt problemer med å forstå likevel. De har ikke de erfaringene jeg har, og de har ingen medisinsk utdannelse som kan gjøre at de forstår kroppens og hjernens signaler. Så derfor er det godt å snakke med en “utenforstående” også.

Men for all del….det er ikke bare negativitet i livet mitt. Det er mye flott og positivt også. Jeg har fått noen gleder som virkelig varmer, og som gjør at jeg ser lyst på tiden fremover. Så alt er ikke helsvart. Der har jeg vært for mange år siden, og dit skal jeg ikke tilbake. Heldigvis har jeg evnen til å glede meg over de gode tingene. Og det er nok det som gjør at jeg ikke setter meg ned og blir passiv. For jeg har grepet tak i noen halmstrå, og jeg vet at mye er i endring til det bedre. Så jeg har absolutt troen på at mørket skal forsvinne snart.

I dag har jeg hatt besøk av en venninne, og så har et stort prosjekt på eiendommen min også blitt startet i dag….så nå er jeg frykteligt sliten, men også veldig opptimistisk 🙂

Om du har maktet å lese deg til endes i denne romanen dette ble, så er du mer enn god, og fortjener absolutt en klem. Jeg setter veldig pris på at du tok deg tid.
Jeg håper du har en fin kveld, og at kveldssolen skinner på akkurat deg ♥

 

#helse #depresjon

STRIKKING ER GOD TERAPI

Det er rart med det altså, men så snart jeg tar opp strikkepinnene og det gjeldende strikkeprosjektet, så er det som en bør løftes av mine skuldre.

Jeg grubler en del for tiden. Det er ikke positiv grubling. Men det er tanker som sliter. Problemer jeg har, som må løses, på en eller annen måte. Og så er jeg for sliten til å ta tak i de tingene. Men jeg klarte jo å sette i gang med å ta et tak, da jeg bestilte legetime. Og jeg tror at mye av grublingen vil roe seg når jeg har vært hos legen. Jeg har for sikkerhetsskyld bestilt dobbeltime, sånn at det ikke skal bli så stressete.

Men så var det den strikkingen da. For når jeg tar opp strikketøyet, og setter i gang å strikke, så jages de grublende tankene bort en stakket stund. Og om de ikke jages bort, så får jeg til å sortere litt bedre. For jeg tenker like mye når jeg strikker, men da er det mer kosetenking og dagdrømming. Og skuldrene senkes flere hakk i løpet av kort tid. Og grublingen, den forvandles gjerne til konkret løsningstenking. Og det var sånn jeg fikk kommet meg til å bestille legetime.

Det har seg sånn at jeg har samlet opp en lang liste med ting jeg bør ta opp med legen. Og noen av disse tingene, er ting jeg MÅ snakke med lege om, men som jeg overhodet IKKE har lyst å snakke om. Og mens jeg da satt og strikket, og tenkte på disse tingene, så kom jeg på den gode idéen om å ta det raskt opp med legen, og samtidig be om en henvisning til en spesialist som det ville være lettere å snakke med. Så da kom jeg plutselig ett skritt nærmere det å bestille time. Men jeg var ikke i mål enda. Jeg måtte tenke litt til. Så mens pinnene gikk varme på strikketøyet, klarte jeg å løse hvordan jeg best skulle ta opp et av de andre problemene jeg ville diskutere med legen. Og da kom jeg på at beste løsningen er å ta noen utskrifter fra internett, som bedre forklarer mine tanker rundt akkurat det temaet. Jeg synes mye er så komplisert, og når jeg da skal legge ting frem for legen, kommer det ut helt feil. Fordi jeg ikke klarer å ordlegge meg, og fordi jeg har så dårlig hukommelse. Jeg glemmer ord, og jeg kan få total hjernetåke når jeg sitter der og skal få frem mitt ærend. Jeg har ved flere anledninger forberedt meg i form av skrift, hvor jeg har skrevet flere A4 sider som forteller det jeg vil ha frem. Og det har vært en veldig god hjelp for meg hos legen. Og et par ganger har jeg også hatt med noen som kjenner meg godt, og som kan hjelpe meg å fortelle og forklare, og ikke minst, å hjelpe meg å huske hva legen sier tilbake.

Så nå var jeg klar for å bestille legetime. Jeg hadde klart å sortere alle tankene, istedet for å sitte å gruble og aldri komme til poenget. Og dette ved hjelp av å sitte å strikke. Og legetimen ble bestilt. Og jeg begynner å føle meg godt forberedt.

For det er en stor greie for meg det der å gå til lege. Jeg gjør det ikke frivillig.

Men strikkingen hjelper meg 🙂

Jeg kan også sitte og dagdrømme veldig mens jeg strikker. Tankene vandrer og fantasien får fritt spillerom.

Det er utrolig avslappende, og jeg kan fort glemme tiden.

Å sitte å se på TV er også veldig kjekt når jeg strikker. Og hvis jeg kun har glattstrikk og ikke noe mønster å tenke på, og det jeg ser på TV er veldig spennende, så strikker jeg så intenst at jeg plutselig kan strikke for langt. Jo mer spennende jo mer intens strikking.

Mine strikkeprosjekter nå for tiden må jeg jo også vise frem:

 

Det prosjektet jeg er mest ivrig på akkurat nå, er denne stripete genseren som jeg strikker med garn jeg kjøpte på posesalg hos Gjestalgarn. Det er så lett å strikke striper, og man ser så godt at strikketøyet vokser.

Lett garn å strikke med er det også. Jeg strikker i et garn som heter Classic Cotton Merino. Det består seg av 50% bomull og 50% Merinoull. Genseren skal være en julegave. Så ja, jeg har begynt på julegavene 🙂

Og da må jeg jo nevne at jeg glemte å gjøre en bestilling på noe annet som også skulle være julegave. Noe som en annen blogger (eller vlogger er hun vel nå) lager, eller maler, rettere sagt. Hun hadde 15% introduksjonstilbud, og jeg skulle bestille flere gaver der. Men, så glemte jeg det. Jaja….det ordner seg nok etterhvert 🙂

 

Jeg strikker noe til meg selv også. I Daletta fra Dalegarn. Jeg strikker en Marius. Jeg har ikke begynt på mønsteret enda, men gleder meg til det. For øyeblikket er julegaver viktigere å strikke på.

Denne genseren har jeg for første gang forsøkt meg med firkantede pinner. Jeg har hørt så mye positivt om det, så da var det artig å forsøke selv også. Og jammen må jeg si at det var behagelig. For dem som sliter med leddproblemer og nakke/skulder problemer, så tror jeg absolutt at disse pinnene kan være noe. Jeg var totalt avslappet med disse pinnene i hendene. Og de var utrolig lette å strikke med. Så jeg skal investere i flere sånne pinner etterhvert.

 

Så var det denne toppen da, som er ferdig strikket. Den har en del tråder å feste. Og det var så utrolig kjedelig å holde på med. Men når de er festet, skal jeg hekle en kant rundt hals og ermeåpning. Så det er ikke egentlig mye arbeid igjen. Jeg fester en tråd nå og en tråd da. Sånn innimellom alt annet 🙂 Hadde jo tenkt å bruke denne toppen nå i sommer. Men jeg tror rett og slett den får bli ny i garderoben min til neste sommer 🙂

 

Jeg har også begynt å strikke ullragger. Må jo tenke litt fremover. Vi går tross alt kaldere tider i møte om ikke så lenge.
Disse raggene jeg her har begynt på skal være til herre. Og det går jo fort å strikke. Jeg får ta meg en tur og kjøpe mer raggegarn etterhvert også 🙂 Tenkte at jeg kanskje kunne selge noen par hjemmestrikkede ragger også. Sånn for å spe på økonomien bittelitt. Og da får jeg jo gjort to fluer i en smekk, jeg får litt strikketerapi, samtidig som jeg kanskje tjener et par kroner til en sårt tiltrengt økonomi.

Så da fikk du se mine nåværende prosjekter. Jeg har litt å henge fingrene i. Jeg strikker ikke hver eneste dag. Noen dager har jeg rett og slett ikke energi til å gjøre noe som helst. Og de dagene er ekstra tøffe. Men sånn er det nå bare. Så koser jeg meg med strikkingen når jeg kan….og da blir det ren terapi.

 

#strikkeglede #helse #tanker

JEG GIKK PÅ EN SMELL

Nå er det mange uker siden mitt forrige innlegg. Det kom brått på at jeg plutselig måtte ha en pause. Jeg gikk på en smell.

Jeg kunne valgt å fortsette å blogge. Og jeg ønsket at det skulle være positivt og kjekt å lese. Men det ville ha vært en løgn hvis jeg skulle skrive positive og glade innlegg når jeg følte meg sliten, mørk og trist inni meg. Derfor stoppet jeg brått å skrive.

Jeg jobber ganske knallhardt for tiden med å komme meg ut av den der dype og mørke bølgedalen. Men det er ikke lett. Kroppen sliter noe helt sinnsykt. Sliten og mye smerter. Jeg hadde liksom håpet at ikke ting skulle blitt verre, at jeg skulle ha flatet ut på helseskalaen. Det kunne jeg fint ha taklet. Men nå for tiden føles det som at jeg har blitt mye dårligere, og samtidig strever jeg med å opprettholde den livlige og glade hverdagen jeg tidligere har hatt. Men jeg sliter for mye med mye smerter. Og da smerter som jeg ikke normalt har hatt tidligere, men som plager meg veldig nå. Såpass at jeg ikke får gått de turene jeg så sårt trenger.

Derfor har jeg nå bestilt time hos legen. For nå trenger jeg hjelp. Seriøst!

Jeg hater å gå til legen. Derfor er akkurat det noe jeg utsetter og utsetter helt til jeg absolutt er nødt. Og nå har jeg kommet dit. Jeg er nødt. Og jeg gruer meg. Jeg liker ikke å sitte å syte og klage og legge ut om alt som plager meg. For hos legen må jeg jo det. Og det mer inngående enn jeg gjør her. Derfor er det så vanskelig. Det er lett å si at jeg har vondt. Men det er vanskeligere å si hvor vondt jeg har, og beskrive i detalj nøyaktig hva som smerter, og hvordan det smerter.

Jeg føler meg som en hypokonder når jeg sitter der. Men jeg er jo ikke det. Hadde jeg vært det hadde jeg vel sittet på legekontoret minimum en gang i uka. Men jeg minimerer det til et par ganger i året, om mulig.

Så da, med de tankene, og alle utsettelsene, ble jeg litt mørk til sinns. Og da ble blogging en umulighet. Jeg ble så negativ. Og jeg er det forsåvidt enda. Men jeg klarer da å tøyle meg iblant 😉

Men så er det jo sånn med denne sykdommen jeg drasser rundt på, at jeg er en mester i å skjule utad hvordan jeg har det. Jeg ser frisk og blid ut uansett. Jeg kunne ha vunnet en Oscar for mine bragder på akkurat det området. Jeg er jo blid da. Og jeg klarer stort sett å skjule mine smerter. Men inni meg er jeg mørk nå for tiden. Og tankene kverner og kverner.

Og i tillegg har jeg slett ikke grenser. For når jeg gjør ting jeg synes er kjekt, så gjør jeg det, til jeg stuper. Og akkurat der forsøker jeg å minne meg selv på hva jeg lærte på Lassa om akkurat det. Men uansett. Å reise på en tur i noen dager, hvor opplevelsene står i kø, det unner jeg meg. Og så legger jeg heller inn i tidsplanen en uke eller to hvor jeg må hvile etterpå, og komme til hektene igjen.

For sånn er det akkurat nå. Nå har jeg vært på en kjekk reise. Det krever mye hvile i etterkant. Og hvile, det skal jeg gjøre. Jeg skal også forsøke å gå et par turer, små turer. Jeg må det, ellers blir jeg gal i hodet eller noe sånt. Så jeg skal forsøke i alle fall. Selv om det gjør mye annet vanskelig sånn ellers.

Så selv om mismotet truer med å boble til overflaten, så er forhåpentlig hjelpen nær. Legetimen er kommende onsdag. Wish me luck ♥

 

God sommerklem til alle som følger meg og som kanskje har savnet meg ørlite ♥

 

 

#helse #me/cfs #sykdom #mismot #depresjon #

ET SMIL GJØR DAGEN GOD

I dag er jeg sykt trøtt, vond og sliten. Det er mandag, og ganske normalt. Dagene kan ofte bli litt travle i helgen, for da skal man gjøre alt det kjekke med dem man er glad i, som har fri fra jobb og alt i helgen. Jeg har jo “fri” hele tiden jeg. Men kaller det ikke for fri egentlig. For mine dager har også en slags rytme med ting jeg “må” gjøre. Så når mandagen kommer, så er jeg ofte totalt gåen.

Det er jeg i dag. Men det skal ikke stoppe meg fra å nyte dagen 🙂

Helgen, og dagene før ble litt travle, men var og veldig kjekke. Det får jeg lide for i dag. Med smerter, og en veldig sliten følelse i kroppen. Og samtidig er kroppen rastløs. Så det er ikke bare å legge seg ned heller. Jeg klarer ikke å finne roen i dag. Det har jeg forsøkt helt siden jeg sto opp i halv ni tiden. For jeg forsøkte virkelig, forsøkte å ligge litt utpå, selv om jeg våknet i halv seks tiden. Helt umulig å sove når smertene river og sliter i kroppen. Jeg føler jeg har fått juling.

I går var vi på Lysefjord-cruise. Det var veldig kjekt. Det ga masse frisk luft, flotte naturopplevelser, og mye glede. Det var meg og Pål og to av barna hans. Jeg har veldig lyst å gjøre det igjen, i bedre vær. For det var ikke verdens beste vær nei. Men kjekt likevel.

Jeg skal skrive om det litt senere i dag, eller i kveld. Jeg hadde til og med kamera med meg, for å få de ordentlig gode bildene 🙂

I dag, når jeg sto opp etter 3 timer med forsøk på å sove litt til, så gikk jeg på badet, kikket på meg selv i speilet, og ga meg selv et strålende god-morgen-smil. Dette gjør jeg hver dag. For et smil gjør dagen god. Både det å gi et smil, altså smile selv, og det å få et smil fra noen, gir gode følelser. Og hver morgen gir jeg meg selv et smil i speilet. Da får jeg jo en dobbeltgod følelse, ikke sant? 😀 For selv om hun dama i speilet ser grusomt trøtt ut, ser hun så mye triveligere ut når hun smiler til meg 🙂 Det er jo ganske logisk.

Planen i dag er litt løs. Om jeg klarer å få kroppen litt i gang på ordentlig måte, har jeg lyst å reise på besøk til Pål. Det er ikke så ofte jeg gjør det. Men i dag skinner solen, og han bor på vakre Jæren. Det må jo bare bli fint ♥

Så da krysser jeg fingrene for det, at jeg får tatt den turen i løpet av dagen. Og ellers skal jeg bare slappe av 🙂

Ønsker alle dere andre en strålende dag ♥ God og smilende klem sendes fra meg ♥

 

#smil #stemning #glede #livsglede #helse

AKUTT DEPRIMERT

I dag da jeg sto opp var det med en følelse av optimisme. Jeg er aldri morgengretten.

Jeg gikk inn i stua, kikket ut av vinduet, og ble akutt deprimert.

Regn, regn, og øsende regn. Det ser ut som vi har fått en utømmelig vannkilde over oss.

Det vanlige gode morgenhumøret mitt forsvant, som dugg for solen.

Jeg sitter her nå, halvannen time senere, og småfryser. For det er ikke sånt lunkent sommerregn vi snakker om. Det minner mer om høst.

Ifølge værmeldingen min som jeg nettopp gløttet på, så skal det øsepøseregne i mange timer.

Så nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre?

Min første innskytelse var å gå og legge meg igjen. Og det er faktisk fortsatt uhyre fristende. Kroppen roper og oier seg, den har vondt. Sånt vær er bare helt bånn i bøtta for alle vondtene mine.

Min andre tanke var om jeg rett og slett bare skal iføre meg det beste regntøyet jeg har, og gå en tur. For når deppen setter inn, da er tur et veldig godt hjelpemiddel til å forebygge depresjonen. Sånn at den ikke skal få ta særlig godt tak i meg.

Jeg er veldig lei meg for dette været kjenner jeg. Det blir nemlig dyrt. For skal jeg komme meg gjennom vinteren etter en sånn sommer, så er alternativet å ta en Sydentur med varme- og solgaranti. Og det koster. Men heller det, enn å kjempe seg gjennom vinteren i en form jeg ikke engang tør å tenke på.

Men nå skal jeg ikke være alt for mørk. Det er lenge igjen av sommeren, og været kan jo snu. Og det satser jeg på.

Så ringte en venninne, og lurte på om jeg orket å finne på noe? Så da har vi avtalt at i dag er kafédag 🙂 Da tar vi turen til kjøpesenteret Kvadrat, for da er vi under tak, og vi ser ikke alt det dårlige været 🙂 Så kan vi kose oss der sammen, prate og nyte ferietid 🙂

Sånn blir dagen i dag! Og det er jo ikke en dårlig dag. Jeg kjenner på meg at den akutte depresjonen er i ferd med å dunste bort nå. Den fikk ikke slå rot. Og det er en viktig seier 😀 Og det sosiale er like viktig som tur når det gjelder å bekjempe depresjon. Jeg trenger litt av begge deler. Nå får jeg litt av begge i dag. Og det er helt etter mitt hjerte ♥

Hvordan er været der du er?
Er du hjemme, eller ute på reise?

Ha en herlig dag ♥

 

#vær #uvær #regn #depresjon #helse

SÅNN BLIR MIN DAG

I dag sitter jeg her og har smerter i bena, eller for det meste å lårene. Melkesyresmerter. Jeg håper det går bort etterhvert. Jeg har ikke gått, ikke annet enn det normale jeg gjør hver morgen, som en tur på badet, og en tur på kjøkkenet. Men det var etter det at det oppsto. Jeg har ikke løpt. Men jeg hadde lyst å gå tur.

Så begynte det å regne. Og da venter jeg. For da har jeg to grunner til å holde meg hjemme 🙂

Og det er i grunnen like greit. Kanskje jeg får inspirasjon til å gjøre noe her hjemme istedet? Enten det er noe kjedelig, eller noe kjekt 🙂

Jeg skal i alle fall sette på en maskin med klær. Det er jo ikke særlig arbeid. Heldigvis 🙂 Bortsett fra at det ikke frister å gå i trappene akkurat nå. Men i løpet av dagen skal det bli gjort. Det kan jo ikke være like ille hele dagen vel?

Og så skal jeg strikke litt 🙂 Og blogge litt 🙂 Og lese litt 🙂

Jeg tror det blir en god dag, forholdene tatt i betraktning 🙂 Dagen blir hva man gjør den til ♥ Er du ikke enig?

Jeg syntes dette sitatet passet så godt akkurat i dag. Det er jo mandag, tross alt 😉 Og mandagen er oftest ukens vondeste dag, og hviledag for meg. Så da blir dagen sånn i dag!

Denne første uken i juli blir helt sikkert fin. Jeg har ikke en eneste plan. Jeg kan ta alt på sparket. Det er ferie det ♥

Ha en herlig uke du også

EN DAG PÅ MINE PREMISSER

I går hadde jeg en dag alene, helt på mine egne premisser. Og det er egentlig ganske sjelden. Det er ikke sjelden at jeg er alene. Men det er sjelden at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil uten at det skal få konsekvenser som vil innvirke på ting senere i uken.

Med andre ord, jeg har en uke uten “må” avtaler denne uken. Og det er sjelden det. Jeg har faktisk to avtaler denne uken. Begge to er bursdager. Den ene er i dag. Og det er jo bare kos. Jeg skriver mer om det senere 🙂

Men siden jeg ikke har noen avtaler, ting jeg MÅ gjøre, så kan jeg faktisk gjøre akkurat hva jeg vil denne uken. Og det betyr at jeg kan gå masse tur. For det gjør ikke noe om jeg blir sengeliggende eller alt for sliten til å gjøre stort. Så om konsekvensene rammer, så går det ikke ut over noe.

Ofte er det sånn at jeg har avtaler hver dag. Kanskje ikke mer enn en avtale om dagen. Men da må jeg være så forsiktig med alt det andre jeg kunne tenke meg å gjøre, og så går det ut over andre viktige ting, som å gå tur. Og tur ER viktig for meg. Det er viktig for den mentale helsen, men også for kroppen generelt, for å forebygge andre sykdommer som selvsagt kan komme enten man har ME eller ikke.

Så altså, dagen i går ble helt på mine egne premisser, og jeg storkoste meg ♥

Jeg gikk tur ned til Sandnes sentrum. Kombinerte turen med å kjøpe bursdagsgaver og spise en sen lunsj eller tidlig middag, alt ettersom hvordan man ser det. Matlysten er på et nokså lavt nivå for tiden, så da unnet jeg meg å få i meg litt mat som andre hadde laget 🙂

Her er jeg ute og går, blid og fornøyd, og faktisk ganske sliten. Sliten fordi jeg gikk en litt tøff tur dagen før. Den skriver jeg kanskje om ved en annen anledning. Det begynte faktisk å dryppe litt da jeg gikk. 17 grader når jeg gikk ut, og 21 grader når jeg kom hjem. Svært lite sol denne dagen, men fin temperatur. Det dryppet bare en kort stund. Ble ikke våt. Og ja, jeg har briller. Nille-briller, bare for å bruke det navnet, selv om brillene faktisk er kjøpt på en helsekostforretning, og er litt dyrere.
For noen dager er synet helt på trynet. Dvs. de slitne dagene, da ser jeg særskilt dårlig. Mens på bedre dager ser jeg bedre. Så det å gå å få målt synet ser jeg på som en håpløs oppgave. Derfor er disse billigbrillene en god løsning for meg. Minusbriller, bare for å ha poengtert det.

Da jeg kom hjem satte jeg meg helt utslitt i en stol på terrassen for å hvile litt. Været er jo så rart. En dag med fint vær, 4-5 dager med dårlig vær. Men egentlig er det jo helt normalt Vestlandssommervær 🙂 Jeg må si jeg trives godt de fine dagene, og trives dårligere de kaldere og mer regntunge dagene. Tanken om en Sydentur ligger hele tiden overhengende hos meg. Egentlig trenger man vel bare dra til sørlige Sverige eller Danmark for å oppleve litt Sydentemperaturer akkurat nå. Vi er jo ikke akkurat rammet av hetebølgen her på Vestlandet, for å si det enkelt. Men 21 grader i går var absolutt til å leve med ♥

Etterhvert laget jeg meg en mojito og fant en av bøkene jeg holder på å lese, og koste meg en stund med det ♥ Liljene fikk jeg av en av barndomsvenninnene mine til bursdagen min i forrige uke. De er rett og slett nydelige ♥

Også Pus koste seg på terrassen, der han lå og døste med meg som selskap. Han er veldig selskapssyk, og nyter når jeg er i nærheten. Hvis jeg f.eks. hadde satt meg på den nederste terrassen, så hadde Pus kommet og lagt seg i trappen. Bare for å nyte selskapet 🙂

Da det led mot kveld tente jeg litt lys, men satt fortsatt på terrassen. Det var så utrolig fin temperatur helt til jeg gikk og la meg faktisk. Og siden det ikke var sol om dagen, ble ikke huset overopphetet heller. Så det var jo helt perfekt.
På min tur ned til sentrum kjøpte jeg meg også en bok på tilbud. En av mine favorittforfattere, Lee Child. Så den begynte jeg å lese på i kveldinga ♥

Her er terrassekroken hvor jeg koser meg. Det er lunt under tak, og det passet bra da det dryppet bitte litt fra oven av og til denne kveldsstunden.

For å variere litt la jeg fra meg boken når det mørknet litt mer, og fant frem strikketøyet. Her har også solcellelampene tent 🙂

For å toppe det hele, siden det er så uvanlig denne sommeren med så høye temperaturer så sent på kvelden, presset jeg meg til å sitte lenge oppe, selv om jeg burde lagt meg et par timer tidligere. Men jeg bare måtte utnytte anledningen til denne kosen, selv om jeg var fryktelig sliten og trøtt.

Jeg gikk inn i 23 tiden. Da innså jeg min besøkelsestid 😉

Jeg sov faktisk ganske lenge i dag. Våknet 9.45. Det er også ganske uvanlig. Og muskler og ledd er nokså medgjørlige 😀

I skrivende stund er det 16 grader ute, og det er den temperaturen som skal være den høyeste i dag. Overskyet er det også. Men det skal visst skinne opp. Og da vil jo 16 grader føles litt varmere. Så nå skal jeg gjøre noe jeg faktisk må….jeg må klippe plenen. Så det blir dagens tur. I dag er ikke en turdag for meg. Kroppen sier klart ifra. Melkesyresmerter og andre vemmelige indre smerter. Så selv om muskler og ledd er medgjørlige, så er ikke alt annet like bra. Men det gjør ikke noe…for i dag er bare en kosedag også…inkl. bursdagen jeg skal i 😉

Ønsker alle dere andre en flott sommerdag ♥

 

 

 

DEN VEMMELIGE FØLELSEN

Noe så kjekt som å reise til London, er fryktelig slitsomt for en kronisk syk kropp. Spesielt når kroppen har ME som diagnose.

Og det går ikke upåaktet hen både mens man er på reisen, og ikke minst etterpå som nå når jeg er hjemme igjen.

Både i går og i dag kjenner jeg ettervirkninger. I går var jeg fryktelig trøtt og litt i halvsvime, men i dag har jeg også en del smerter i tillegg.

Den verste og vemmeligste smerten er i mellomkroppen. Dvs. området mellom hoftene og skuldrene, og spesielt i ryggraden. Det er en sånn følelse som at kreftene er totalt borte. Vondt, og sånn at det nesten er uutholdelig å sitte. Det er ikke ofte jeg har den følelsen. Men noen ganger dukker den opp, og gjør dagen ekstra ille vond. Så nå skal jeg gå og legge meg. Typisk nok skulle jeg ha forening i dag. Den gjorde jeg enkel. Og det var veldig hyggelig.
Og så lenge det er hos meg det skal være, velger jeg så tidlig klokkeslett som mulig, for jeg er for sliten sent på kvelden. Litt kjipt da når jeg har så vondt i tillegg. Men tror ikke noen merket noe. Og jeg koste meg jo, til tross for smertene, men jeg slet med å sitte.


Dette bildet illustrerer egentlig hverdagen min veldig godt. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.


Dette er også fakta. Og en grusom følelse, hver eneste dag. Men det er rart hva man blir vant til. Jeg står opp om morgenen, og er utslitt allerede ved anstrengelsen av å gå ut av sengen. Men med mange pauser klarer jeg som regel å komme meg i gang etter noen timer.

Nå er det på tide å krype til sengs. Og det gleder jeg meg til. Og i morgen blir nok en god dag uansett hvor sliten eller vond jeg føler meg. Like god som i dag, og kanskje til og med litt bedre, av en årsak jeg sikkert nevner i morgen 😉
Og i morgen svarer jeg kommentarer på de foregående innleggene. Det orker jeg ikke nå dessverre.

God natt og sov godt ♥

PS: Bildene fant jeg ved å google me/cfs quotes og millionsmissing.

 

DAGEN DERPÅ

Ja, nå må du ikke la deg lure, for jeg har ikke smakt en dråpe alkohol på et par uker.

Greia er at sånne ting som konserter og andre kjekke ting tar veldig på en dame som meg. Mye lyd, mange inntrykk, mange mennesker, litt organisering, alt sånt sliter på. Heldigvis hadde jeg planlagt godt, sånn at jeg ikke hadde noen andre planer i dag enn å lage middag, som jeg jo gjør ofte ellers også.

I løpet av konserten i går var jeg veldig glad jeg hadde Pål å hvile meg mot. For jeg ble enormt sliten av å sitte på den klappstolen i 4 timer. Men jeg hadde jo blitt enda mer sliten av å stå. Heldigvis reiste publikum på tribunene seg også av og til, så fikk jeg litt variasjon. Men når jeg ikke har noe å lene hodet mot, nakkestøtte og sånt, så røyner det enormt på. Det er noe av det vanskeligste når jeg besøker folk også, å sitte lenge uten mulighet til å lene hodet litt av og til.

Så da har dagen i dag vært rimelig sliten. Og et etterslep jeg liker minst av alt er at synet blir så forringet på sånne dager. Det er ikke alltid det blir så dårlig som i dag. Men i dag har det vært ille. Jeg føler meg rett og slett halvblind. Og det hjelper ikke så enormt med billigbrillene jeg har heller. De som hjelper meg sånn ellers i hverdagen.

Jeg har forsøkt å lese litt blogg. Det var veldig anstrengende, så det måtte jeg helst gi opp. Har lest litt sånn innimellom, men ikke så mye.
Å skrive var også vanskelig fant jeg ut da jeg litt sent på dagen leste over konsertinnlegget. Fant et par skrivefeil og et par ord som hadde byttet plass. Det er ikke ofte sånt skjer. Men det var da jeg for alvor kjente min begrensning for dagen i dag. Da hadde jeg jo også forsøkt å lese litt bok med stort besvær. Noe jeg også ga opp.

Siste løsning på tidsfordriv for dagen ble da å strikke.

Selv om jeg strikker mønster nå, så kreves ikke det så mye mer enn at jeg teller litt. Resten går av seg selv. Det var det minst krevende å holde på med i dag. Og nå er jeg jo snart ferdig med kjolen 🙂 Ønsket er å være ferdig med den til onsdag. Tiden vil vise om jeg rekker det.

Nå er det øyeblikk sengetid for meg. Jeg satser på å ha mye bedre syn i morgen 🙂

Ha en god natt når du kommer så langt, så prates vi i morgen ♥

 

#strikkedilla #strikkeglede #helse