ET UBLIDT MØTE MED FLISENE PÅ BADEROMSGULVET

Her om dagen, nærmere bestemt på tirsdag, hadde jeg en liten nededag, hvor jeg bare skulle ta det helt med ro og daffe rundt i koseklær, lese bok og strikke.

Men så kom jeg på at jeg skulle gjøre i alle fall en fornuftig ting. Jeg skulle ta turen ut på badet, sortere skittentøy og ta dette ned i vaskerommet og sette på en klesvask.

Jeg reiste meg opp fra godstolen, slapp kattene ut, og snudde meg og begynte å gå mot badet. Og på min vei mot badet ble jeg ille svimmel. Jeg kom inn på badet og klarte å sette meg ned på dusjkrakken jeg har der.

Hodet mitt klarnet til igjen, og jeg flyttet krakken, for å få ut skittentøyskurven. Og før jeg gjorde noe, tok jeg tak i et av skuffehåndtakene. Sånn for sikkerhetsskyld.

Jeg kan love deg at jeg fant ut at når det svartner for deg, så løsnes taket i hva enn man holder seg fast i. For jeg husker nemlig ikke mer, før jeg våkner, med venstresiden av ansiktet mitt skvist nedi flisene i hjørnet ved vegg og skittentøykurv.

Og når jeg da våkner, så har jeg en formening/drøm om at jeg har blitt overfalt og slått ned. Og jeg har ingen anelse om hvor jeg befinner meg. Ene fortannen har kjørt seg inn i kjøttet på innsiden av overleppen. Og det er vondt, så jeg beveger meg litt og får løsnet akkurat den kontakten der. Og så forsøker jeg å snu meg litt, for å se hvor i alle dager jeg er?

Til mitt store sjokk er jeg på badet, og jeg fatter ikke hva jeg gjør der, hvordan jeg kom meg dit, og hva som skjedde?

Mobiltelefonen min er like i nærheten, så jeg får tak i den, og ringer til ungene mine. Det er min første innskytelse og jeg er veldig omtåket.
De er hos sin pappa, og før jeg vet ordet av det, står de på badet mitt. Jeg hadde jo akkurat avsluttet samtalen. Ergo, det har svartnet litt for meg igjen. Så blir det masse styr (føler jeg), og plutselig kommer ambulansen.

Enda mer styr, med bl.a. hjertemåling. Og de avgjør at jeg må på sykehuset.

Kort fortalt: På sykehuset blir jeg innlagt på hjerteavdelingen, de foretar EKG målinger av meg jevnt og trutt, jeg må også bære en hjertemåler, og jeg får ikke lov til å gå noe annet sted enn på toalettet, og da med følge.

Og når jeg da er gangpasient, og toaletten er 4 skritt unna, og jeg har en kubjelle å ringe i hvis jeg trenger noe eller må på do, så kan det nesten ikke bli mer pinlig.

Kummerlige kår er det som gangpasient. Og jeg fikk med meg det meste av hva som skjedde. Og alle fikk med seg når jeg måtte på do eller noe, for den der kubjella plinger ikke sånn helt forsiktig akkurat, hehehe 😀

Men maten på SUS er god. Det skal de ha. Frokost klarte jeg ikke stort av etter en slitsom natt, men middagen var god, og myk. Og det passet bra siden jeg har litt vondt inni munnen etter bekjentskapet med gulvflisene.

Ja, hele venstresiden av ansiktet har fått seg en smell. Men siden jeg satt når det svartnet for meg, så har jeg jo vært heldig tross alt. Et lite kutt over øyet, et forslått kinnben, og snusleppe og sår inni munnen. Det går jo over 🙂 Jeg må jo si da, at jeg er takknemlig for at det allerede hadde svartnet for meg da jeg møtte gulvflisene. For jeg kan tenke meg at det må ha gjort vondt. Men akkurat det merket jo ikke jeg noe til.

Verre er beskjeden jeg fikk da jeg ble utskrevet. Jeg har fått et lite hjerteproblem. Det er liksom ikke nok å bare ha MS, allergier, noe med leveren og lavt stoffskifte. Hjertet må også ha noe. Så jeg fikk klar tale, om at jeg i fremtiden, om mange år, vil få pacemaker.

Det er mye å ta innover seg nå, og jeg kjenner at jeg var rimelig sur etterpå. Jeg føler at jeg forlengst har nådd en smertegrense. Og så får jeg enda mer jeg skal fordøye.
Formen er litt skral nå, fordi alt dette har jo gitt meg nededager, det er sånt som slår en ut. På ME-språket kalles det PEM, og betyr noe sånt som periodisk sykdomsforverring. Men jeg har aldri lest om PEM innenfor MS feltet, så da er det bare fatigue og sykdomsfølelse, og jeg er hardt rammet i disse dager. Trøsten i går var at jeg fikk mye besøk. Først av en venninne, så av datteren min, som hjelper til å gjøre faste ting her i hjemmet. Så av sønnen min, som tok en stor økt i hagen. Og til slutt av broren min. Og alt dette var jo en oppmuntring.

Så i dag ser jeg mye lysere på livet. Formen er laber, men den mentale nedturen er betraktelig mer på opptur.

Jeg har mye å se frem til, og mange ting jeg ikke ser frem til. Men jeg fokuserer nå på full hvile frem til 17. mai. På 17. mai vil det også bli gjort minimalt. Jeg har krympet ut av bunaden, så den er det ingen vits i å iføre seg, og jeg er alene. Så kanskje takker jeg ja til et kafébesøk sammen med broren min.

For jeg skal nemlig være klar og fit for fight på 18. mai. Da skal jeg først en tur til sykehuset hvor de skal kikke litt nærmere på leveren. Og om kvelden skal jeg på konsert ♥ Jeg skal se A-ha, og jeg gleder meg vilt. Det blir min 3. gang på A-ha konsert. Og den skal jeg IKKE gå glipp av altså.

Og inntil da skal jeg anstrenge meg minst mulig 🙂

Jeg håper dere som er innom her og leser hos meg har gode dager, og nyter livet og våren. Og kanskje har dere fine 17. mai planer også?

 

DET SKAL SÅ LITE TIL

Jeg hadde en (1) ting jeg skulle gjøre i dag. En irritasjonsting riktig nok. Jeg skulle bytte det utebordet jeg kjøpte i går, siden vi hadde fått feil.

Dette satte jeg i gang med i morges, så snart butikkene åpnet. Og når det var gjort, og jeg var vel hjemme, så var dagens energikvote oppbrukt.

Det er lite som skal til.

Så da forsøkte jeg å finne en gunstig plass å hvile her hjemme. Jeg klarte ikke å sitte, det var for slitsomt og vondt.

Jeg satte meg, eller rettere sagt, halvveis la meg ut i terrassestuen. Der har jeg gode møbler og puter.

Men jeg klarte ikke å finne hvile. Ryggen, eller rettere sagt hele partiet mellom hofter og armhuler føltes å ikke ha armering, musklene var uvillige, og det føltes som jeg skulle klappe sammen. Jeg har hatt det mange ganger før også. Et sikkert tegn på at dagen er av det mindre gode slaget.

Så tenkte jeg at det kanskje var bedre å legge seg. Og jeg gikk inn i stua og la meg på sofaen. Øynene ville mer enn gjerne igjen, men kroppen klarte ikke å finne den riktige hvilen. Det gjorde bare vondt.

Så tenkte jeg at jeg måtte prøve en ting til før jeg måtte ta siste utvei som er senga. Jeg gikk ut på terrassen, fant frem en av stolene som kan reguleres i ryggen…ja, det er en av dem jeg skal selge…. Så fant jeg en posisjon som virket grei. Jeg stilte stolen inntil rekkverket og fant en pute som jeg la der, mellom meg og rekkverk. Og da fikk jeg endelig den støtten jeg lengtet desperat etter. I tillegg til solen som varmet, så gjorde dette veldig godt. Litt støy fra trafikk og folk gjorde at jeg gikk inn og hentet radioen, og satte den på en 80-talls kanal. Og da var det gjort, da fikk kroppen hvile ♥ Jeg lå sånn lenge, i alle fall i halvannen time. Og jeg følte meg litt bedre etterpå.

Bordet som jeg gikk og byttet, det ligger fortsatt i bilen. Og forhåpentlig er det noen som vil forbarme seg over det etterhvert. Det er for tungt for meg å løfte en så stor eske.

Jeg håper din dag har vært mye bedre enn min. Men jeg klager ikke. Jeg har det jo greit, selv om jeg gjerne skulle hatt mye mer krefter. Solen skinner, og det er en god trøst 🙂

NY DAG, NY UKE

Tenk, denne uken har jeg ikke en eneste avtale. Det føles bare helt fantastisk. Nesten som å ha ferie.
Ja, nå jobber jeg jo ikke, jeg er ufør. Men det å ha avtaler, føles ofte som jobb. Eller nei, ikke som jobb, men det er slitsomt. Det tapper meg, det gir meg smerter (i etterkant), det kan fort stresse meg hvis jeg har mange avtaler i løpet av en uke.

La oss si at jeg har en uke, med en avtale hver dag, unntatt i helgen. Avtalene trenger ikke å være lange eller kompliserte. Kanskje en tur til legen en dag, en tur til fotpleie en dag, osv., altså avtaler med tider å forholde seg til. Når uken har gått, så føler jeg at jeg har vært igjennom en lang og tung arbeidsuke. Sånn som jeg følte før i tiden, da jeg faktisk jobbet, og i tillegg hadde fritidsaktiviteter og avtaler jeg gjennomførte. Sånn føles det nå, hvis jeg har en avtale hver dag.

Og i tillegg kan dette sende meg til sengs i flere dager. Eller ikke alltid til sengs, men altså i svært utmattet tilstand, hvor alt føles vanskelig, vondt og tungt.

Men denne uken har jeg ingen tidsfaste avtaler. Det er en herlig følelse.

Jeg har noen planer da. Men det er ikke noe som haster. De planene kan jeg flytte til neste uke om nødvendig. Eller uken etter. Det er ikke noe som er tidsplanlagt, det avhenger ikke av noen andre.

En av planene, som jeg håper og har lyst å få gjort i dag, er å kjøpe noen nye hagemøbler. Jeg har et nokså stort spisebord i glass på terrassen, med tilhørende 5 pos. stoler til. Det er av veldig god kvalitet, men det tar litt mye plass, og jeg har ikke lenger behov for så stort. Det er sjelden jeg har mange gjester lenger. Svært sjelden faktisk. Det er oftest meg og en venn/venninne, eller meg og ungene. Så jeg har besluttet å selge dette, og kjøpe et nytt og litt mindre, og kanskje mer moderne 🙂 Jeg har sett meg ut et sett som er litt mindre, hvor stolene kan stables, og dermed vil det også være lettere for meg å flytte på og rydde på. Her må man tenke praktisk i absolutt alt man gjør.
I tillegg er jeg moden for en forandring.
Kanskje får jeg gjort dette i dag. Men det krever sin kvinne det også.

Nå har helgen vært veldig rolig. Jeg har hatt en skikkelig krasj, kroppen tålte ikke forrige ukes strabasiøse aktiviteter. I dag tror og håper jeg å være bedre. Det føles i alle fall sånn. 3 dager nedetid må vel være nok vel. Det er sjelden det tar så lang tid. Oftest er to dagers hvile nok etter en krasj. Men denne gangen var det absolutt behov for 3 dager.
Jeg satser på at en dag 4 ikke er nødvendig.

Så ønsker jeg dere alle en vakker dag, og en herlig uke ♥

NEDETID

God ettermiddag alle dere fine ♥♥

Dagen i dag er eksepsjonelt sløv. Ja faktisk så har jeg nedetid, hvor jeg febrilsk forsøker å holde meg ute av sengen, fordi jeg kan jo ikke gå glipp av en flott solskinnsdag.

Så jeg besluttet å bare ta det heeeeeelt med ro. Jeg har hatt litt godt å spise og drikke, og så har jeg lest litt blogg, litt reklame og litt bok. I tillegg har jeg til og med klart å svare litt bloggkommentarer som er kommet inn. Det krevde litt, så jeg har hatt en lang pause nå. Men jeg ligger fortsatt langt etter med å besvare kommentarer.

I tillegg har jeg kikket litt i urnene på terrassen, for å se hva som er der, og om det er noe som er verdt å ta vare på. For jeg klarer jo ikke å huske hva jeg hadde i fjor. Men det var mest sommerblomster. Og de er jo bare ettårige.
Men så kikket jeg litt i denne, og da kom minnene tilbake, om deilige alkoholfrie og leskende Mojitos med ananasmynte i. Og de spirer friskt nå. Så fikk jeg ryddet litt, tok bort gammelt og vissent, og nå er det klart til å vokse og nok en gang gi meg en sommer med god mynte. Jeg gleder meg.

Ellers så er dagen som sagt ganske dårlig. Jeg hadde en dårlig dag i går også, men da hadde jeg en sykehustime, som så ble utvidet til flere innkallelser og undersøkelser. Så jeg har litt å se frem til der altså. Og jeg tror alt det stresset meg, tankene om at jeg må bruke så mye tid på sykehuset. Og det i tillegg til alt jeg allerede har der som omhandler MS direkte.
Men altså, den sykehustimen i går la nok litt ekstra på meg, sånn at jeg også i dag har nededag, som føles verre enn i går. Jeg håper det er over til i morgen.

I morgen er planen at vi kanskje skal få shinet litt opp på terrassen. Ikke at jeg gjør så mye, jeg bare dirigerer, men det hadde vært kjekt å lage deler av terrassen klar for sesongen i det minste. Sånn at vi kan gi plass til å shine opp resten av terrassen en annen dag 🙂
Datteren min har vasket og shinet opp litt av rekkverket i dag. Og det hjalp betraktelig.

Men nå skal jeg ikke skrive så mye mer, jeg er nokså oppbrukt, og vurderer å ta meg en strekk på sofaen eller i senga.

Håper du har en fin lørdag, og at solen skinner akkurat så mye som du ønsker det ♥

6 TEGN PÅ AT JEG BEGYNNER Å BLI FRISKERE

Etter en helt forferdelig høst, og også litt videre gjennom jul og nyår, hvor jeg har vært så dårlig at jeg trodde jeg skulle stryke med, har jeg endelig kommet til et punkt hvor jeg føler livet har kommet tilbake igjen. Jeg merker at jeg nå har større glede over livet, og finner tilbake til de kjekke tingene jeg likte å gjøre tidligere, foruten å lese og strikke.

Dette slo meg da jeg kom på at jeg i mange tilfeller nå faktisk tar med meg kameraet mitt på tur.

Det har vært lenge siden jeg tok med kameraet når jeg kjempet meg ut på tur. Rett og slett fordi jeg ikke orket å bære det. Orket ikke tenke på å ta det ut av lommen og ta bilder. Orket ikke å tenke på innstillinger. Orket ikke å tenke på å overføre bilder til pc. Rett og slett så var jeg for syk til å orke å ta med en av mine favorittgjenstander på tur, eller andre steder. Jeg brukte mobilen, hvis jeg overhodet orket å ta bilder i det hele tatt.

Nå får kameraet være med på tur. Nå har det kommet glede over det, glede over å ta bilder igjen. Rett og slett så tar jeg nå ofte kameraet med i ren refleks. DET er et friskhetstegn.

Og når vi nå snakker om kamera, så er jo jeg en selvutnevnt selfie-queen. Men når jeg har vært syk, har ikke akkurat selfier vært den store prioriteringen. Det å ta bilde av et vrak er ikke min favorittaktivitet.

Og når jeg nå uhemmet løfter kamera eller mobil opp og tar selfier, ja da er det så absolutt et friskhetstegn 🙂 Jeg føler jo selvfølgelig at jeg har frisknet sånn til at jeg ikke ser ut som et vrak lenger.

Og så er det jo turene da, og der er jo også kameraet en viktig ingrediens. Men viktigst er jo turen. Og jeg har ikke klart mange turer mens jeg har vært syk. Jeg har følt meg så mislykket som ikke har orket å gå tur. Men når det å ta en liten tur ut til postkassen, sånn ca. 10 meter, gir blodsmak i munnen, da skjønner man at man ikke har så mye på tur å gjøre.

Nå kjennes turer så mye lettere ut. Og jeg har til og med begynt med bakketrening. Dvs. at på dager hvor jeg vet jeg ikke skal noe annet, drister jeg meg ut på turer som inneholder litt bakker. Og litt bakker, da snakker vi bratte bakker, for bare det å gå hjem til meg selv, har en ganske bratt bakke før jeg er i mål hjemme.

Dette bildet her er tatt på en av mine siste bakketurer. Det er tatt fra en bebygd fjellside med utsikt mot byen. Og Sandnes er byen. Denne turen gikk jeg for et år siden lett som bare det. Mens nå er jo alt jeg hadde bygget opp av kondis og lignende brutalt revet ned igjen. Selvsagt ved hjelp av at blodprosenten min falt. Blodprosenten er på vei oppover igjen, så nå har jobben med å bygge opp kondisen igjen begynt 🙂 Jeg ble totalt gåen etter denne turen nå. Men det er mestring når jeg har gjennomført!

Matlysten har også tatt seg opp nå. Det merkes av at maten jeg spiser faktisk smaker det den skal smake. Og når jeg vet det, så får jeg jo lyst på når jeg ser god mat.

Burger er ikke mitt førstevalg når jeg skal ut og spise f.eks., men jeg har jo oppdaget at ordentlige burgere smaker mye bedre enn McDonalds sine. Så jeg har faktisk begynt å skifte litt mening om akkurat den matretten. Og når man får det helt hjemmelaget som her på hytta nå i påsken, ja da er det ingen tvil. Burgere er god mat, når de er laget ordentlig.
Det skal sies at jeg klarte ikke å spise hele måltidet jeg fikk servert. Men det hadde i alle fall ikke noe med smaken å gjøre 🙂

Og vektnåla vet du, ja, den har begynt faretruende å peke litt oppover igjen 😉

Jeg tror også det faktum at det nå endelig er vår, gjør noe godt med helsa mi. Alt er mye lettere når solen skinner og temperaturen stiger. Humøret er bedre. Og jeg vet at jo varmere det er, jo mindre verk har jeg i kroppen. Så den mørke årstiden er nok også med på å lage tilværelsen litt vanskelig. Det hjelper i alle fall ikke når resten av helsa også svikter.

Våren har med seg vakre farger og nytt liv. Det å vite at vi går mot varmere tider gjør godt for kropp og sjel.

Bloggen, den har vært kraftig forsømt det siste halve året. Ja også før det. Energinivået falt kraftig før jeg ble syk. Jeg tenkte bare ikke over det. Jeg er så vant til det. Men det å skrive blogg er noe jeg er veldig glad i, selv om det oftest ikke er viktige samfunnsorienterte ting jeg tar opp i bloggen min. For meg er det å skrive litt medisin, en flukt fra vanskelige tanker. Og da balanserer jeg med av og til å skrive ut de vanskelige tankene, og andre ganger legge vekt på det som er positivt i livet mitt. På den måten klarer jeg selv å opprettholde en slags balanse som er god for meg. Jeg kan ikke tro det er viktig for andre, mine problemer eller gleder. Men det er viktig for meg. Og da er det godt å kunne skrive det ut. Og det å få tilbakemeldinger, er også godt. Da føler jeg at jeg faktisk er verdt noe. Så jeg setter pris på alt av tilbakemeldinger og kommentarer, selv om det har vært perioder hvor jeg ikke har klart å besvare dem. De blir lest. Alltid!

I øyeblikket er det jo helt tydelig at noe jeg har i bloggen min er viktig for noen, siden jeg i dag har karret meg helt opp på 18. plass. Jeg kan nevne sånn helt forsiktig at jeg faktisk i en tidligere runde har vært helt oppe på 12. plass eller noe sånt. Men ikke i denne runden.
Og det med runder, ja, det er fordi jeg vet hvorfor jeg er så høyt oppe på lista nå. Det er alltid sånt om våren, og av og til om høsten også. Dette er fordi jeg i 2017 skrev et innlegg om et DIY prosjekt om gave til konfirmant. Dette har vært en stor suksess,og da spesielt i den tiden hvor konfirmantene skal blomstre. Og derfor er det å klatre på blogglisten et vårlig høydepunkt for meg ♥ Og det er klart, jeg skal ikke legge skjul på at det inspirerer ♥♥♥

Alle disse tingene er friskhetstegn. Dette er ting jeg overhodet ikke har ofret en tanke mens jeg har ligget syk. Dette er ting som er gleder i mitt normalt friske liv. At jeg har MS skal jo ikke være et hinder for om livet er godt eller ikke. For det handler jo ikke om å ligge syk og ikke orke å gjøre en prikk. Så hva enn som har feilt meg dette siste halvåret, så ja, det har kanskje en forbindelse til MS’en, men det har nok mer med medisinen jeg har fått for MS å gjøre. At jeg har fått kraftige bivirkninger av den.
På nåværende tidspunkt får jeg ikke medisiner for MS. Det er fortsatt ting i den generelle helsa som må avklares før jeg igjen kan settes på medisiner. Og da er det snakk om en annen medisin enn den jeg fikk tidligere. Man må faktisk være frisk for å tåle enkelte medisiner, det er jammen meg sikkert. Det er sterke greier de stoffene som kroppen får inn. Det er jo gift, faktisk. Og den giften skal jo bare ødellegge de cellene som ødelegger kroppen min. Den skal jo ikke ødelegge kroppen min i tillegg. Da er det jo liten vits.

Så ja, hva kan man si? Fortsettelse følger, kan man sikkert si 😉

Jeg er i alle fall takknemlig for å være kraftig på bedringens vei ♥

I DET SISTE….

Hei alle sammen.
Jeg er sjelden her og skriver noe, men jeg svinser litt rundt i kulissene likevel. Og så kommer noen lyse øyeblikk, hvor jeg føler meg rustet nok til å skrive noen ord.

Nå i det siste føler jeg jo at det går litt bedre. Det er enda langt igjen, men jeg kjenner en klar bedring, noen dager. Dvs., for noen måneder siden hadde jeg 3 uker som var dårlige, og så kom gjerne en dag, eller kanskje to, som føltes ok, før nye dårlige uker.
Nå er det 50/50. Og det er en seier.

Jeg var en tur hos fastlegen i dag. Forrige gang jeg var der, for et par uker siden, hadde jeg en svært dårlig dag. Legen ble ganske sjokkert over hvor dårlig jeg faktisk så ut. Ja, sånn har jeg jo hatt det lenge nå, og enda verre har det til og med vært.
I dag da jeg var der kunne han konstatere at jeg ser utrolig mye bedre ut. Ja, i dag har jeg en av mine gode dager.

På gode dager kan jeg trygt ta selfier uten filter, som her, da jeg en dag gikk litt tur i bydelen jeg bor i. Bildet her er tatt ved ungdomsskolen. Der har begge mine barn gått. Den dagen gikk jeg også innom gartneriet på turen, og handlet noen blomster til å pynte med utenfor.

Og i går da jeg var i butikken en tur, kjøpte jeg med meg disse hjem. Fine og vårlige tulipaner.

Jeg har jo vært mye hjemme. Jeg kan gå lette og fine turer i flere dager, men så får jeg en smell, og da blir det hjemmelivet i flere dager. Og da må man jo også unne seg noen gleder. Og da blir det gjerne en god kaffe mocca eller flere. Og siden matlysten fortsatt er borte, drikker jeg sånne kosedrikker med veldig god samvittighet. Alt jeg kan få i meg er positivt.

En gang i blant får jeg i meg litt mat. Sånn at det faktisk smaker. Som her forleden dag. Vi, jeg og min sønn, besluttet å hente frem grillen for første gang i år. Veldig godt smakte det.
I dag har jeg ikke matlyst, så jeg har tvunget i meg noen knekkebrød, og så tar jeg en næringsdrikk til kvelds.

Strikke gjør jeg de dagene hendene mine er samarbeidsvillige. Det er ikke hver dag. Men det også har blitt bedre i senere tid.
I dag ble jeg ferdig med en ganser. Dvs. jeg har ikke festet trådene enda. For det var et nytt prosjekt jeg hadde lyst å begynne på, som jeg tenker å bruke restegarn på. Noe av det som ligger her på bildet kanskje. Så da begynte jeg på det.

Jeg fikk gått tur i dag. Først var jeg hos fastlegen, og så skulle jeg på sykehuset og ta noen blodprøver også. Men der hadde de akkurat stengt luka da jeg ankom. Det skulle være pause, og nesten en time til de åpnet igjen. Da besluttet jeg å gå en tur rundt Mosvannet mens jeg ventet. Bildet her tok jeg da. Det var nydelig vær, men litt kaldt. Jeg frøs ikke, men angret litt på at jeg ikke hadde med lue.

Det er mye som foregår nå for tiden, på helsefronten. Heldigvis er blodprosenten på vei opp, sakte men sikkert. Men leververdiene er for høye. Alt for høye. Så nå er det den som skal undersøkes. Og i mellomtiden får jeg IKKE bremesemedisin for MS’en. Så det er en vanskelig situasjon. Hvis jeg får medisinen, så kan leveren ta mer skade, og hvis jeg ikke får bremsemedisinen, kan jeg få nye attacker og mer skade i mine funksjoner. Så det er et tveegget sverd dette her. Foreløpig er det viktigst å finne ut hva som er galt med leveren, så får jeg bare være tålmodig.
Jeg har en teori om hva som er galt, og de lærde er enige med meg. Så får vi se da.

I dag er siste dag i mars. Lykke til med å ikke bli lurt i morgen 😉 Jeg regner med jeg blir lurt trill rundt hele dagen 😀

“OI, SÅ TYNN DU HAR BLITT”!

Det har jeg fått høre en del i det siste. Sist i dag, faktisk. Ukentlig i det siste. Selvsagt, hvis jeg møter noen jeg ikke har møtt på en stund.

Den jeg fikk høre det fra i dag, møtte jeg for et par uker siden. Men det er rart med det, vekta som har minket, bruker litt tid på å fordele seg. Så akkurat nå synes det ganske mye i ansiktet mitt. Og skuldre og armer. Og ikke minst lår og legger. Men ja, skuldrene mine føles knoklete nå. En følelse jeg synes er helt psykedelisk, jeg som i mesteparten av mitt voksne liv har hatt god polstring.

Jeg må jo innrømme at når jeg har mistet så mye vekt, er det mye som har endret seg i hvordan mine daglige bevegelser føles. F.eks. hvis jeg er ute og går tur, så har jeg jo måttet ha mange pauser. Jeg har anemi, som har gjort turgåing til en kjempeutfordring. Men det begynner å bli bedre nå. Jeg er på bedringens vei. Men altså, jeg må fortsatt ha mange pauser. Og da setter jeg meg jo gjerne ned på en benk, eller en murkant eller stein eller hva som nå måtte befinne seg i nærheten. Og vet du hva? Polstringen, den naturlige jeg har hatt når jeg sitter, den er også borte. Så det å sitte på en hard benk en god stund, er faktisk direkte ubehagelig. Det begynner fort å gjøre vondt. Det blir for hardt. Det er en helt ny opplevelse for meg. Men kanskje er jeg litt ekstra sensitiv også.
Jeg forsøkte meg på helfigurs selvutløser i dag. Men det var så mye vind at det gikk ikke. Så da får du nå bare se mitt smale ansikt denne gangen 😉

Klærne mine føles som telt, og det ser ikke bra ut. Noe er bra, fordi de kanskje var litt knappe i utgangspunktet. Men til og med noen av dem kan man se er for store til meg. Så jeg har gått til innkjøp av noen få plagg i en litt mindre størrelse. Jeg har tross alt gått fra å bruke L og XL, til å nå bruke M. Det er jammen lenge siden sist. Jeg har ikke vært så tynn siden lenge før barna mine ble født. Og eldstemann fyller snart 26.

De nye klærne er et par bukser, et par topper, og et par jakker. Det er jo kjekt med noe nytt da, uansett. Men rart med det, hvor mye mer fint jeg finner nå når jeg har ny og mindre størrelse. Kunne sikkert gått helt amokk i klesbutikkene. Men jeg har vært heldig med de nye kjøpene mine, for de har alle vært på salg ♥ I utgangspunktet dyre plagg. Men når de er nedsatt med 70%, så er det plutselig overkommelig.

I dag har jeg kjole på. Den er ikke ny, men den er størrelse M. En kjole jeg kjøpte utpå sensommeren, like før høsten begynte. Ja, like før jeg ble sengeliggende. Jeg har kun brukt den en gang. Og nå, følte jeg nesten den var blitt for stor. Men kanskje den egentlig skal være litt sånn oversized? Ja, den er ikke veldig oversized, men likevel føles den stor.
Og så har jeg en kjole jeg kjøpte på salg for noen år siden, som var str. M, og ikke brukende til meg i det hele tatt da jeg kjøpte den. Men jeg syntes den var så fin at jeg bare MÅTTE ha den (og de hadde ikke større størrelser igjen). Jeg hadde jo en agenda om å slanke meg. Men jeg hadde nok ikke helt troen på at jeg skulle komme inn i den kjolen. Også hun damen i butikken syntes jeg var litt vågal, som gamblet på at jeg skulle gå ned i vekt og komme inn i den kjolen. Jeg var sånn ca. XL på det tidspunktet. Vel….jeg kommer inn i kjolen nå. Og den er så utrolig fin synes jeg. Men det er mer en penkjole da, så altså ikke en fredagskjole 🙂 Jeg har brukt den flere ganger den siste tiden, da anledningen har bydd seg.

Jeg føler meg fortsatt sliten og gusten. Og flere dager i uken har jeg nededag. Dvs. at jeg ikke har energi til den aller minste ting. Jo, jeg klarer akkurat å kle meg og finne godstolen, men så er energien oppbrukt. Disse dagene er sånn typisk etter et par dager hvor jeg har klart å gå tur. Og de turdagene, så er det kun tur jeg orker. Det meste annet må vike. Men turene er viktige for meg. Det handler om å holde seg i form, og å forebygge. Frisk luft og bevegelse har jeg savnet så inderlig i denne tiden jeg har vært syk og nede for telling. Så nå når været er fint, solen skinner, og våren har begynt, så benytter jeg anledningen til å komme meg ut på små turer, så ofte som mulig. Turene har vært flate, dvs at de er uten oppoverbakker. Men i dag forsøkte jeg meg på bakketrening 😉 Det gikk overraskende bra. Og det forteller meg at nå er jeg på vei tilbake til en form jeg har savnet lenge nå. Det er fortsatt et stykke igjen. Men denne dama har ingen planer om å gi opp nei 😀

Bloggen har vært blant tingene som har måttet vike. Både å skrive og lese. Jeg har ikke orket å åpne PC, og mobilen synes jeg alt blir for smått og fomlete. Det har hendt jeg har scrollet og lest overskrifter, for det har vært overkommelig. Men å lese innholdet, der har jeg litt å ta igjen. Og jeg vet ikke helt når jeg blir klar for det, men har faktisk lest ett blogginnlegg i dag, og det føltes litt som mestring. Jeg fikk ikke kommentert inni selve innlegget, men jeg kommenterte på bloggerens Facebookvegg istedet 🙂

Det er likt med nyheter. Jeg leser overskriftene et par ganger i uken, og så får innholdet bli meg fortalt av dem som er opptatt av temaet. Men når det gjelder nyheter, har det vært sånn i mange år. Sånn er det bare.

Nå skal jeg løsrive meg fra tastingen, for jeg kjenner at jeg trenger hvile. Men det har vært kjekt å være innom her litt. Jeg håper alle dere flotte damer og herrer har det bra ♥ Og tusen takk for fine kommentarer på tidligere innlegg. Jeg har dessverre ikke hatt helse til å besvare dem….enda. Satser på at det også snart blir bedre 🙂

Ha en riktig god helg ♥

 

EN ULYKKE KOMMER SJELDEN ALENE

Heisann alle dere flotte som titter innom her ♥ 
Det er sjelden jeg skriver her nå, det har dere oppdaget, det vet jeg, for av og til får jeg inn noen “savnet” meldinger.

Men sant å si, så føler jeg at alt nytt som skjer i mitt liv, er av det negative, dårlige og triste slaget. Og jeg synes det er så leit å oppdatere bloggen med sånne triste ting hele tiden.

Joda, det skjer noe hyggelig også, men de hyggelige tingene overskygges fort av de mindre hyggelige.

Et par hyggelige ting jeg kan nevne var morsdagen, da jeg fikk vakre blomster av mine to flotte barn ♥
Og dagen etter, Valentine’s, forventet jeg ikke noe. Ikke av noen. Det er jo kjærlighetsdagen, og kjærlighet handler jo ikke bare om sånne kjæresteting. Det handler jo også om kjærligheten til venner og familie. Så jeg ga mine barn en liten oppmerksomhet på vipps. Men jeg fikk jammen en oppmerksomhet jeg også. Datteren min hadde kjøpt hjerteformet konfekt til meg ♥ Veldig koselig, og veldig uforventet.

Et par turer med gode venner og med min datter har det også blitt. Gåturer altså. Jeg elsker det ♥

 

Det siste halve året har ellers vært et sammenhengende mareritt. Som ikke helt vil ta slutt.

Feberen jeg hadde i høst, da jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle overleve, har heldigvis lettet. Nå har jeg kun feber om kveldene. Dessverre litt stigende temperatur, men enkelte kvelder glimter til med litt lettere feber. Om dagen er jeg stort sett feberfri, selv om tempen er en del høyere enn normalen, og likevel under feberterminologien.
Formen ellers er sånn blæhhh. En gang i blant, som i går, så var formen god, og da blir jeg opptimistisk og tenker at endelig går noe i den rette retningen. For så å bli knust dagen derpå.

De siste par ukene har vært grusomme. Man tror og håper at nå blir det bedre tider. Men så skjer det noe, som ødelegger alle forventninger.

Det har seg sånn at minstepusen i huset ble syk. Hun ble så syk at hun ble innlagt på dyresykehus, og vi måtte begynne å tenke på avliving. Det var enormt sorgfulle dager, og ikke minst var vi veldig bekymret her i huset. Minstepusen er det store gullet her. Så enormt kosete, og fortsatt bare kattunge. Og vi fikk henne hit, for at hun skulle holde den andre pusen vår med selskap. Og de to har jo blitt så gode venner.
Det var hjerteskjærende når minstepusen ble alvorlig syk.

Hun har også fått påvist et sjeldent kattevirus, som dessverre er dødelig. Og den nyheten knuste oss nesten. Hun fikk 2-3 år å leve. Men den saken er ikke helt over enda. For vi har en liten følelse av at testen var falsk positiv. Hun skal testes flere ganger nå, på forskjellige vis. For også veterinæren virker til å ikke være helt overbevist. Så sjeldent er det viruset i Norge. Det er mer vanlig i USA, Italia, England, og sikkert mange andre land. Men ikke i Norge.

Den eldste katten fikk også tatt testen. Men hennes var klart negativ. Hun skal også testes en gang til. Men det at hennes var negativ, at hun ikke virker til å være smittet, er jo et mirakel hvis det er sånn at minstepusen faktisk har det viruset. Og saken er jo sånn da, at nå, i påvente av nye tester (det må gå noen uker), må vi holde kattene adskilt, og de får ikke lov til å gå ut. Et sorgens kapittel det alene.

Men så var det altså det at minstepusen var syk, og innlagt på dyresykehus. Hun fikk bare komme hjem om nettene. Og så har hun fått antibiotika, og medisiner som skal stimulere appetitten. For hun ville ikke spise, og det lille hun spiste kastet hun opp igjen. Så hun fikk også noe for å hindre kvalme. Men med all denne gode behandlingen, har hun blitt helt frisk nå. Det er et gledens kapittel ♥ Og det har også overrasket veterinærene. For hun var faktisk døden nær. Og det krevde litt arbeid å snu dette. Nå er hun her hjemme, god appetitt, og mer vilter og aktiv enn noen gang før. Så heldigvis en gledelig utgang i denne runden. Nå gjelder det bare å få avklart dette med viruset. Og jeg har en magefølelse på at hun ikke har det. At den positive testen var falsk.
Tiden vil vise.

Men vet du hva? En ulykke kommer sjelden alene. Det er ikke tull engang. Det har vi smertelig fått erfare.

Den ene dagen vi skulle hente lillepusen hjem fra dyresykehuset, og samtidig hadde vi med storepusen som skulle testes, var det rushtrafikk. Vi skulle fra Sandnes til Bryne. Og køen var lang. Men det trillet likevel greit avgårde.
Plutselig smalt det. Vi var blitt påkjørt bakfra.
Det var min datter som kjørte. Og jeg satt i setet ved siden, litt fremoverlent da jeg akkurat skulle ta noe opp fra gulvet. Hodet mitt smalt forover og nedover, og underveis traff jeg nok hanskeromluken, for jeg hadde litt vondt i hårfestet i pannen i dagene etterpå. Men det smalt i nakken min også med dette sammenstøtet. Den ble kraftig strukket. Og jeg fikk en plutselig hodepine etterpå.
Jeg var nok litt i sjokk, og litt omtåket. For plutselig våknet jeg til, og oppdaget at jeg sto bak bilen. Jeg husker ikke hvordan det gikk til? Jeg har en liten black out der. Et lite minutt som er borte for meg. Datteren min fikk også en trøkk i nakken og i hodet. Muligens en liten hjernerystelse. I tillegg var vi begge i sjokk og litt omtåket.

Nødetatene kom, full pakke med brannbil, politi og ambulanser. Jeg var helt overveldet av det hele. Så mange mennesker som plutselig vrimlet rundt oss, spurte oss hva som skjedde, om vi var skadet, og så sjekket de bilen, under panseret osv. Jeg fikk ikke med meg alt. Men det var overveldende.

Det ble besluttet å kjøre meg og datteren min på sykehuset for sjekk. Bilen bak oss var også truffet, av bilen bak der. Så dette var altså en kjedekollisjon. De i bilen bak oss var visst leger, og de kjente det også i nakke og hode. Men likevel tok de seg av oss. Jeg takker så uendelig mye for det ♥ Og så er jeg litt beskjemmet også. For de burde også fått tilsyn, samtidig, mens vi ventet på hjelpemannskapene.

Inne på sykehuset ble det full sjekk, og heldigvis ingen alvorlige skader som brudd og sånt. Vi fikk tilbud om å bli natten over på sykehuset, men vi takket nei. Det foregikk for mye på hjemmefronten. Vi kunne ikke utebli fra syke katter osv. Så da ble det åpen retur i 24 timer om vi skulle trenge det.

Men vi satt jo med et par problemer som ikke kunne løses på sykehuset. For vi skulle jo hente minstepusen på dyresykehuset, før de stengte for natten. Det var jo dit vi var på vei. Så vi fikk ringt sønnen min, og fikk han til å ordne med henting av henne.
Det neste spørsmålet var: Hvor er bilen, og størstepusen? For vi var jo på vei for å få henne testet samtidig som vi skulle hente minstepusen.

Det ble litt styrete å finne ut av dette. Selv var jeg jo roet meg, men klarte likevel ikke å tenke skarpt og logisk. Til slutt fikk jeg telefon fra politiet, som kunne fortelle hvor bilen var. Katten visste de ikke noe om. Så da fikk vi ordnet med at sønnen min, med litt kjørehjelp, møtte opp hos lensmannen og fikk nøklene og beskrivelse av hvor bilen var parkert.
De kjørte straks dit, og fant ut at frøken pus hadde det helt fint i buret i baksetet. Sikkert litt forundret over alt som hadde skjedd, og hvorfor hun ble forlatt alene i flere timer i mørket.

Bilen min ble jo en smule skadet. Og takst fra verkstedet sier det vil koste 60 000 å reparere det. Heldigvis er ikke det min regning. Den bakerste bilen i kjedekollisjonen tar på seg alt ansvar. Han mistet også førerkortet. Han hadde visst sittet og holdt på med mobilen mens han kjørte.

I ettertid har vi slitt litt med hode, nakke og rygg. Jeg har kjent det godt i ryggen selv. Men jeg tror ikke jeg får noen varige mén. Datteren min har fått en litt større smell i ryggen, og vil trenge behandling. Men jeg satser på at det vil ordne seg.

Så har vi da forsøkt å komme oss litt etter alt som har skjedd. Og vi har tenkt at nå kan det ikke skje noe mer. Nå har vi fått vår dose.

Det var en dum tanke.

For i går fikk jeg dessverre melding om at min kjære onkel og gudfar hadde sovnet inn om morgenen. 95 år gammel. Hans nærmeste familie er oss, min bror og meg. Og det er en stor sorg at han nå er borte. Nå er det endelig.
Vi har alltid stått ham nært. Og det har barna våre også. Han var som en bestefar for barna etter at deres bestefar, hans bror, min pappa, døde i 2002. Alltid kjekk og blid og med mange historier på lager. Et stort og varmt hjerte. Han vil bli dypt savnet.

Jeg finner det litt vanskelig å smile for tiden. For jeg er så sliten. Men jeg smiler likevel, av små og humoristiske ting. Men å smile på kommando er ikke så lett nå. Så de bildene, de ser virkelig ikke ut. Derfor får jeg nøye meg med et litt trist animert bilde av meg. Det forteller vel i grunnen ganske godt hvordan jeg føler meg nå.

Tiden leger alle sår. Det vet jeg jo. Det har jeg jo opplevd tidligere. Så nå får jeg bruke tiden godt, og håpe at stunden har kommet for å restituere seg igjen. Det kan jo ikke være sånn til evig tid.

Og vi finner bevisst hyggelige ting å gjøre her hjemme nå. F.eks. var jeg og datteren min på kino på fredag. Da så vi Spencer. Historien om Diana.
Og i dag har jeg besluttet at vi skal gå ut og spise. Så vi har reservert bord på en litt finere restaurant.

Vi har selvsagt fulgt litt med på OL også. Og kjekt med så mange gyldne medaljer ♥
MGP fikk vi også med oss i går kveld. Så nå blir det spennende i den internasjonale finalen.

Jeg får tenke på å logge av nå. Har vel skrevet nok for i dag. Jeg har hatt en ærlig plan om å svare kommentarer, spesielt etter bursdagsinnlegget til min datter. Og det kommer jeg nok også til å gjøre. Men med en vond rygg og nakke, så har jeg ventet litt.
Nå blir det sikkert å vente litt til, for nå har jeg sittet lenge her foran pc allerede. Men tusen hjertelig takk for alle vakre kommentarer. Det er en stor glede å lese disse ♥ Dere er så uendelig gode ♥

Ha en herlig fin søndag ♥

DAGEN I DAG SKAL FEIRES

Først av alt, tusen hjertelig takk for så mange fine og varmende kommentarer på gårsdagens innlegg. Jeg hadde ikke ventet det, og det var slett ikke derfor jeg skrev det innlegget, for å tigge om så mange gode kommentarer. Men du verden altså, hvor det varmer ♥
Jeg skal svare hver og en, litt senere, eller en annen dag. Akkurat i dag har jeg en litt lei nededag. 

Men jeg skal likevel slå ut håret litt i dag, for i dag er det stor grunn for meg til å feire. 

Som flere av dere kjenner til, så har jeg hatt en mangeårig kamp mot NAV, for å få innvilget ufør. Jeg har trengt det sårt, og har heldigvis fått ha avklaringspenger så lenge det foregikk en utredning eller behandling. Og jeg kan fortelle at jeg har vært i NAV systemet med avklaringspenger i ca. 12-13 år. Og gjett om det har vært slitsomt eller?

For all del, jeg er ufattelig glad vi har NAV. Hva skulle vi gjort uten dem? Men jeg kan skrive under på at om man er i en diffus og spesiell situasjon, som ikke vises på blodprøver, røntgen eller andre måter, så er de meget vanskelige å forholde seg til. Det å si noe sånt som at jeg ikke klarer å gjøre det eller det, eller jeg har ikke krefter igjen til sånt og sånt, det er ikke god nok grunn. Det å ikke ha krefter nok til å jobbe, det er jo bare tull. Så lenge det ikke sier noe om det i noen prøver gjort av helsevesenet. Det har vært en tøff kamp.
Til slutt ble det plutselig oppdaget noe på CT som kunne dokumenteres. Og da var tonen en annen.

Men for en tid tilbake, fikk jeg endelig den beskjeden jeg har lengtet etter i mange år nå, jeg har fått innvilget 100% ufør.

Og det trer i kraft i dag. I dag er min første dag som offisielt ufør 100%.


Og det skal feires ♥

Nå er det ikke sånn at det å bli ufør i en alder av 53 er noe jeg hadde på min ønskeliste. Jeg har tapt utrolig mye penger de årene jeg har vært på avklaring, og mest av alt skulle jeg ønske at jeg var arbeidsfør og kunne virke som de fleste andre på min alder. Men jeg har gjort mitt, og det gikk ikke. Så jeg fortjener nå å få hvile og styre dagene mine selv. Det er jo ikke noe man blir rik av, men kanskje lever jeg litt lenger i det minste.

Feiringen blir ikke så vanvittig hæla i taket akkurat. Jeg spretter disse boblene, og så tar jeg ett glass, kanskje to, mens resten får vente til helgen. Så skal jeg reflektere litt over årene som har gått, årene hvor jeg føler jeg har mistet mye, og så skal jeg glede meg over at jeg har holdt ut, og at jeg fortsatt er i live ♥

Det er jo tross alt det viktigste 😀

Skål!

JEG BEUNDRER DEG

Ja, sånn er det.

Jeg beundrer deg, fordi du er frisk, du har energi til å gå på jobb, stelle hus og hjem, stelle med barn eller barnebarn, gå og handle og andre hverdagslige ærender. I tillegg har du energi nok til å holde på med fritidsaktiviteter og trene eller gå turer ♥

En gang i livet var jeg også der. Jeg var ganske ung da. Jeg beundrer deg, fordi du fortsatt er på det nivået, selv om du kanskje er på min alder, eller eldre ♥ Men naturlig nok blir også du mer sliten ettersom alderen øker.

Jeg beundrer deg som kanskje er ufør av en eller flere grunner, og likevel har du kanskje ork til å stelle hus og hjem, gå en tur, holde på med flere fritidsaktiviteter ♥ Det handler jo så klart om hva som gjør at du er ufør.

Jeg beundrer deg som er blogger, som har energi til å skrive ett innlegg om dagen. I tillegg til de andre tingene du også har å gjøre i dagen din. For ikke å snakke om deg som klarer å legge ut flere innlegg om dagen ♥

Jeg beundrer det virkelig. Jeg klarer knapt å legge inn et innlegg i måneden. Stor forskjell fra før i tiden, da jeg glatt blogget ett dagsinnlegg i tillegg til alt annet jeg hadde å gjøre. Tidene har jammen forandret seg.

Nå har jeg korte perioder hvor jeg klarer å prioritere å skrive litt. Men så plutselig blir det stopp, gjerne i en måned eller to. Da er energien brukt opp, eller jeg må bruke den på andre ting. Og bare så det er sagt, det er ikke mye jeg gjør. Svært lite faktisk.

Jeg beundrer meg selv også, som noen ganger klarer å presse meg ut på tur, selv om formen er ganske skral. Det er mestring det, og en stor glede ♥

Tirsdag i forrige uke gikk jeg tur med en venninne. Det var et turmål jeg ønsket så inderlig å til, Søsterhytta. En ny hytte som er bygget til turgåere. Ikke for overnatting, men for å varme seg inni, og nyte en matpakke når det er ruskevær. Inne er det store panoramavinduer, og ute kan man også sitte og nyte utsikten og godvær når værgudene er på sitt snilleste.

Det er ikke langt å gå dit om man velger kortest mulig turrute, og det setter jeg veldig pris på i disse dager. Men det var tungt nok likevel. Jeg blir så anpusten, jeg er anemisk for tiden, og det merkes på de minste ting jeg gjør.
Da vi kom frem dit var det en del folk der, og inne i hytten var det fyr i ovnen, og andre mennesker. Og siden vi har stor smittefare nå, våget vi oss ikke inn. Men vi fant en stor stein i området rundt, som vi kunne sitte på. Det var flere andre som gjorde det samme.

Den turen var stor mestring, og jeg var faktisk dårlig i flere dager etterpå, for jeg hadde brukt meg for mye opp. Men akkurat for den turen var det verdt det. Jeg har absolutt tenkt meg tilbake, når jeg blir bedre.

Jeg beundrer rett og slett oss alle jeg. Sånn er det bare ♥ Og jeg beundrer spesielt deg, for du er en inspirasjon ♥