JEG HAR SLUTTET Å TELLE TURER / I HAVE STOPPED COUNTING HIKES

I flere år har jeg talt turene mine og lagt det inn på Facebook.

For years I have counted my hikes and added it on Facebook.

Her er glimt fra ukens 4 turer.
Og det alene er mestring altså. For det er lenge siden jeg har klart å gå så mye tur på en uke. Det har blitt mer at jeg har gått en tur annenhver uke de siste månedene. Men etter hver tur må jeg ha god hvile. Veldig god hvile. Og det meste annet en dag kunne by på, går ut når jeg har gått en liten tur.

Here are glimpses from this week’s 4 hikes.
And that alone is mastery. It’s been a long time since I have managed to walk so much in one week. It has become more that I have gone for a walk every other week in recent months. But after each hike I have to have a good rest. Very good rest. And most other things one day could offer, go out when I have gone for a little walk.

 

Ulvanuten er en klar favoritt. Det er en topptur, men jeg bor jo ikke så langt fra toppen selv, så da er denne turen overkommelig oftest.

Ulvanuten is a favourite hike. This is a mountain hill hike, but as I don’t live far from the top, this hike is possible to do for me mostly.

 

Jeg liker også å gå ned til Sandnes sentrum. Det er en mye lengre tur, og bakdelen er at når jeg er sliten og skal gå hjemover, så er det oppoverbakke. Dette bildet er fra Salomonsmauet.

I also like to go to Sandnes centrum. It’s a much longer hike, and the bad thing is that when I am tired and on my way home, it is uphill. This picture is from Salomonsmauet.

 

Da helsen min fikk seg en skikkelig knekk for noen måneder siden, var det å komme seg ut på tur et enormt hinder. Og når jeg endelig klarte det, så var jeg så sliten at jeg ikke orket å gjøre noen ting etterpå. Og jeg sluttet til og med å telle turene mine, som jeg har gjort i flere år. Jeg kom helt ut av det, og orket ikke å reflektere over det. Jeg flatet bare helt ut, og var glad jeg overhodet hadde klart å gjennomføre turen, om den var aldri så kort.
Så nå har jeg gått over til å heller legge bilder fra turene på historielinjen på Facebook, Instagram og Snapchat. Og en og annen gang kan det hende jeg legger bilder inn på feeden i Facebook også. Pluss kanskje et blogginnlegg en gang i blant 🙂 Men jeg kjenner at noe fast og rutinepreget, det klarer jeg ikke å fokusere på nå. Det blir jobb, og da stresser det.

When my health suffered a major setback a few months ago, getting out on a trip was a huge obstacle. And when I finally did, I was so tired that I could not do anything afterwards. And I even stopped counting my trips, as I have done for several years. I came out of it completely, and could not bear to reflect on it. I just flattened out completely, and was glad I had even managed to complete the trip, if it was ever so short.
So now I have switched to posting photos from the trips on the history bar on Facebook, Instagram and Snapchat. And from time to time I may post photos to the feed in Facebook as well. Plus maybe a blog post once in a while 🙂 But I feel that something that is routine, I can not focus on now. It becomes a job, and then it stresses me.

 

En positiv ting som skjedde var at jeg måtte få meg ny mobiltelefon. Og skrittelleren på den ville ikke virke ordentlig, så jeg valgte å slette den appen (Samsung health). Og det var lurt. For da har jeg faktisk klart å roe ned og slappe mer av, når jeg ikke skulle jage etter de 5000 skrittene hver dag, som jeg hadde stilt inn på. Jeg syntes jo alltid det var kjekt og mestring når jeg faktisk klarte å passere 5000 skritt i løpet av en dag. Men det skjedde såpass sjelden, at jeg følte meg mindreverdig og dårlig, og det forverret også helsen min. Og jeg klarte ikke å tenke at det faktisk er helsen min som hindret meg i å få det til. Så da var det faktisk en fantastisk følelse da appen ble slettet og jeg ikke trenger å ofre antall skritt en eneste tanke. Det var en sorg først, men så gikk det over til å bli en glede ♥

One positive thing that happened was that I had to get a new cell phone. And the pedometer on it wouldn’t work properly, so I chose to delete that app (Samsung health). And it was wise. Because then I have actually managed to calm down and relax more, when I didn’t have to chase after the 5000 steps every day, which I had set for. I always thought it was nice and mastery when I actually managed to pass 5000 steps in one day. But it happened so rarely, that I felt worth nothing and ill, and it also worsened my health. And I could not think that it was actually my health that prevented me from getting those 5000 steps. So then it was actually a great feeling when the app was deleted and I do not have to give the number of steps a single thought. It was a sorrow at first, but then it turned into a joy ♥

 

Nå er høsten her, og min favorittårstid er over. En årstid som ble ganske ødelagt av årets begivenheter som satte meg tilbake helsemessig. Men nå fokuserer jeg på å forsøke å få gå i alle fall et par turer i uken, for det gir meg stor glede, frisk luft og litt mosjon. Og jeg ønsker også å være sosial, møte venner og ha hyggelige stunder. Men for å kunne gjøre disse tingene, må jeg ofre noe annet. Alt handler om prioriteringer. Det er en tid for alt 🙂

Autumn is here, and my favorite season is over. A season that was pretty much ruined by this year’s events that set me back in health. But now I focus on trying to go at least a couple of hikes a week, because it gives me great joy, fresh air and some exercise. And I also want to be social, meet friends and have good times. But to be able to do these things, I have to sacrifice something else. It’s all about priorities. It’s a time for everything 🙂

LITT MØRKT / A LITTLE DARK

Jeg har fått flere bekymringsmeldinger om at jeg er savnet i bloggen, og spørsmål om jeg har sluttet å blogge?

I have got worried messages that I am being missed in my blog, and questions if I have quit blogging?

Men jeg kan berolige alle med å si at jeg har ikke tenkt å slutte i alle fall. Noen pauser må jeg imidlertid bare ha når helsa krangler for mye. Og det har den gjort mye den siste tiden. Det har rett og slett vært litt mørkt. Jeg har hatt mer enn nok med å komme meg gjennom dagene med svært få aktiviteter. Det har blitt tilbrakt mye tid i sengen. Og også i godstolen. Og hver eneste lille ting jeg har gjort, har kostet mye energi. Faktisk så mye at jeg sitter apatisk en lang stund etterpå, totalt utkjørt. Selv om det kanskje bare var for en liten tur i butikken.

But I can reassure everyone by saying that I do not intend to quit in any case. However, I only have to take a few breaks when my health is arguing too much. And it’s done a lot of that lately. It has simply been a bit dark. I have had more than enough to get through the days with very few activities. A lot of time has been spent in bed. And also in the comfy chair. And every little thing I have done has cost a lot of energy. In fact, so much so that I sit apathetically for a long time afterwards, totally exhausted. Although it may have been just because of a short walk to the store.

 

Snapchat filtere er gode å ha når jeg føler meg grå og syk, og alt tilsynelatende er mørkt. Da kan til og med jeg se frisk og rask ut. Og det har vært mange grå dager de siste månedene.
Jeg har jo den evnen at jeg likevel klarer å smile mye. For selv om dagene har vært grå, og nærmest svarte noen av dem, så er det alltid mange små gleder likevel i løpet av en dag, om den er aldri så svart.
Jeg sliter ikke med psyken, bare så det er sagt. Jeg er ikke deprimert. Dagene er ikke svarte fordi jeg befinner meg i en mental bølgedal. De er svarte fordi jeg må tilbringe en del av tiden i hvilemodus. Og da gjerne i sengen. Og det er ikke så mye å smile av akkurat. Men det har vært veldig nødvendig.
Og hva er det som har gjort at jeg har blitt sykere? For det er sånn det er, jeg har blitt sykere.
Svaret på det ligger i våren og forsommerens begivenheter. Først kom Covid-19. Jeg har ikke hatt det enda, men bekymringen og alle tiltakene, alle tankene og forhåndsreglene har ubevisst stresset meg.
Så fikk jeg avslag på uførsøknaden. Og da svartnet det for meg et øyeblikk, da jeg satt og leste det brevet. Og heldigvis satt jeg!
I tillegg valgte kjæresten min å gjøre det slutt, etter lang tids merkelig oppførsel.
Og alt dette, har satt sine spor. Og etterhvert begynte jeg å merke det i at jeg trengte mye mer hvile enn tidligere. Og små ting som tidligere ikke hadde noen konsekvenser, fikk nå konsekvenser som PEM dager, flere enn normalt. Der jeg før hadde en PEM dag, har jeg nå 3 PEM dager. Og det var faktisk ganske skremmende. Og jeg ble bekymret. Og ikke minst, dette er en ny situasjon å bli vant til. Noe nytt jeg må lære meg, å sette av nok tid til å komme meg gjennom PEM dagene.

Snapchat filters are great to have when I feel gray and sick, and everything is apparently dark. Then even I can look fresh and healthy. And there have been many gray days in recent months.
I have the ability that I still manage to smile a lot. Because even though the days have been gray, and almost some of them black, there are always many small joys during a day, if it is never so black.
I’m not struggling with the psyche, just so it’s said. I’m not depressed. The days are not black because I am in a mental valley. They are black because I have to spend some time in sleep mode. And then preferably in bed. And there is not much to smile about exactly. But it has been very necessary.
And what is it that has made me sicker? Because that’s the way it is, I’ve gotten sicker.
The answer to that lies in the spring and early summer events. First came Covid-19. I have not had it yet, but the worry and all the restrictions, all the thoughts and precautions have unknowingly stressed me.
Then my disability application was rejected. And then it blackened for me a moment, as I sat and read that letter. And luckily I sat!
In addition, after a long period of strange behavior, my boyfriend chose to end our relationship.
And all this, has left its mark. And eventually I began to notice that I needed much more rest than before. And small things that previously had no consequences, now had consequences like PEM days, more than normal. Where I used to have a PEM day, I now have 3 PEM days. And it was actually quite scary. And I was worried. And not least, this is a new situation to get used to. Something new I have to learn, to set aside enough time to get me through the PEM days.

 

Det finnes lyspunkter i mørket. Selv om dagene mine er mye roligere nå, og jeg er mer avhengig av hjelp til å gjøre ting her hjemme blant annet, så har jeg i tankene at dette kanskje bare er en periode. Kanskje når vi har kommet oss gjennom en ny vinter, og våren er på trappene igjen, da har kanskje ting snudd seg til litt mere normale tilstander igjen. Kanskje når jeg har fått NAV på bedre tanker, at kroppen min vil klare å gjenreise seg litt igjen.
Det er faktisk sånn at jeg tror jeg har NAV å takke for mye av min nåværende helsesituasjon. Det å stadig bli motarbeidet, det koster. Det er ikke akkurat en vinn vinn situasjon. Jeg taper krefter og helse, og NAV vinner jo ikke noe de heller. Jeg må gå lenger på AAP, jeg og de må bruke masse ressurser på å gjøre som de vil, og det koster jo også penger fra de tilhørende pengekassene, og det egentlig så vanvittig bortkastet.
Men sånn er det med reglene. Og i tillegg blir jeg sykere pga alt jeg må gjennom. Jeg kunne hatt ok dager, mens nå vil jeg se frem til mindre ok dager.
Som sagt, jeg håper det bare er en periode. Og at når ting går mer den rette veien, så vil helsa også bli ørlite bedre.
Det er lov å håpe, ikke sant?

There are bright spots in the dark. Although my days are much calmer now, and I am more dependent on help to do things here at home, among other things, I have in mind that this may just be a period. Maybe when we have gotten through a new winter, and spring is on the stairs again, then maybe things have turned to a little more normal conditions again. Maybe when I have got NAV on better thoughts, that my body will be able to recover a little again.
It is actually the case that I think I have NAV to thank for much of my current health situation. To be constantly opposed, it costs. It’s not exactly a win win situation. I lose strength and health, and NAV does not win anything either. I have to go further on AAP, I have to spend a lot of resources on doing as they please, and it also costs money from the associated bank accounts, and it really looks like an insane waste.
But that’s the way it is with the rules. And in addition, I get sicker because of everything I have to go through. I could have had ok days, but now I must to look forward to less ok days.
That said, I hope it’s just a period. And when things go more the right way, then health will also be slightly better.
It’s okay to hope, right?

 

Jeg har hatt et par gode dager nå. Og det er lenge siden sist jeg hadde så mange gode dager på rad. Så det har nesten vært som å vinne i lotto. Og jeg har benyttet de dagene til å gå tur, og å være med venner. Og når jeg da har gjort disse krevende aktivitetene, så har blogging og sånt vært nokså langt nede på lista. Jeg har rett og slett ikke orket. Egentlig orker jeg ikke nå heller. Men samtidig så hadde jeg lyst å fortelle litt om hvordan tilværelsen min er akkurat nå.
Så etter dagens tur, som gikk ned til Sandnes sentrum, så føles det som jeg har fått juling. Og av alle ting, da jeg satte meg ned i godstolen etter jeg var kommet hjem igjen, så var det ikke føttene jeg hadde vondt i, nei, det var armene!?!?
Men etter som timene gikk, har jeg nå altså vondt i absolutt hele kroppen! Det begynte i armene, og spredte seg utover. Så akkurat nå var det jo i grunnen greit å skrive litt, for da glemmer jeg smertene i korte øyeblikk.
Jeg har så lyst å gå turer. Og så er det noe jeg vil prioritere litt fremover. For jeg har ikke fått gått så mye i det siste. Faktisk ikke på ukesvis. Men de siste dagene har jeg gått noen små turer. Og da må jeg prioritere bort det meste annet. Med mindre det ikke er noe hvor jeg samtidig kan hvile kroppen.
Så sånn går nu dagan. Jeg er veldig spent på morgendagen, om den vil bli oppegående eller sengeliggende. Jeg krysser fingrene for en oppegående dag, og jeg lover at jeg skal ta det med ro, selv om jeg klarer å komme meg ut av senga 🙂 For nå protesterer kroppen, nå sier den ifra: slå ned tempoet!

Ha en riktig god helg ♥

I’ve had a couple of good days now. And it’s been a long time since I last had so many good days in a row. So it has been almost like winning the lottery. And I have used those days to go for hikes and walks, and to be with friends. And when I have done these demanding activities, blogging and such has been quite far down the list. I simply could not bear it. I really can’t manage it now either. But at the same time, I wanted to tell a little about how my life is right now.
So after today’s trip, which went down to the center of Sandnes, it feels like I have been beaten. And of all things, when I sat down in the comfy chair after I had come home again, it was not my feet that hurt, no, it was my arms!?!?
But as the hours went by, I now have pain in absolutely my whole body! It started in the arms, and spread outward. So right now it was basically okay to write a little, because then I forget the pain for short moments.
I so want to go for walks. And that is something I want to prioritize a little in the future. Because I’ve not been able to walk and do hikes that much lately. In fact, not for weeks. But the last few days I have gone for a few walks and hikes. And then I have to set aside most other things. Unless there is something where I can rest my body at the same time.
That’s how the day goes now. I’m very excited about tomorrow, whether it will be upright or bedridden. I cross my fingers for an upright day, and I promise to take it easy, even if I manage to get out of bed 🙂 For now the body protests, now it says: slow down!

Have a really good weekend ♥

 

I SENG IGJEN / TO BED AGAIN

I går var jeg i seng igjen. Selv om jeg forsøkte lenge å holde meg oppe. Jeg måtte gi opp til slutt. Så på ettermiddagen stupte jeg rett i seng, helt utkjørt. Og sto opp igjen på kvelden en liten stund.

Yesterday I had to stay in bed again. Even I tried to stay up for a long time. I had to give up in the end. In the afternoon I went straight to bed, totally exhausted. And then I got up a litlle while in the evening.

Jeg laget meg en hyggelig stund, med strikketøy og favorittserien. Det endte med at jeg måtte legge bort strikketøyet, for jeg klarte ikke å konsentrere meg om det. Jeg så et par episoder, før jeg nok en gang stupte i seng igjen.

I made myself a cozy evening, with my knitting and my favourite series. But I had to put the knit away, as I struggled too much to concentrate. I watched a couple of episodes, before I once again went straight to bed.

 


Life is short. Smile while you still have teeth.

I dag skal jeg ta det veldig med ro. For det ser ut som at annenhver dag er sengedag. Og i morgen har jeg ikke tid til å holde senga. For da skal jeg i konfirmasjon til mitt yngste tantebarn ♥ Jeg gleder meg veldig til det, og vil ikke gå glipp av denne anledningen for alt i verden.
Så derfor skal jeg gjøre klar bunaden i dag, og gaven som konfirmanten skal få. Og så skal jeg hvile så mye som jeg kan 🙂

Jeg ønsker alle mine familie, venner og følgere en riktig god fredag ♥

I will take it easy today. Because it seems like every second day is bed rest. And tomorrow there is no time to stay in bed. Because I am attending my niece’s Confirmationday ♥ I am looking forward to this, and wouldn’t miss it for anything in this world.
I will spend today making my Bunad ready, and the gift for my niece. And after that, I will rest as much as possible 🙂

I wish all my family, friends and followers a really nice Friday ♥

EN DALENDE STJERNE / A FALLING STAR

Nå har jeg begynt å dale på bloggtopplisten 🙂

Now I have started falling at the blog toplist 🙂

I mange uker, har jeg ligget så langt oppe som på 30- og 20-tallet. Det har vært en ren fornøyelse. På det høyeste, som jeg selv så i alle fall, lå jeg på 28. plass. Men nå har jeg begynt på veien nedover igjen. Akkurat som jeg forutså. Og det er forventet, og slett ingen krise.
I lengre tid nå har jeg slitt veldig med helsa, og jeg har ikke klart å lage så mange blogginnlegg som jeg kunne ønske. Kanskje ville jeg vært enda høyere på lista da, hvis jeg hadde vært mer aktiv. Men jeg har ikke klart det. Jeg har hatt mange sengeliggende dager i det siste. Alt for mange.

For many weeks, I have been as far up as the 30s and 20s. It has been a pure pleasure. At the highest, which I myself saw at least, I was in 28th place. But now I have started on the road down again. Just like I predicted. And it is expected, and no crisis at all.
For a long time now I have struggled a lot with my health, and I have not been able to create as many blog posts as I could wish for. Maybe I would have been even higher on the list then, if I had been more active. But I didn’t make it. I’ve had many bedridden days lately. Too many.

 

Været har blitt mer høstlig etterhvert, men i varme øyeblikk nyter jeg fortsatt en kaffe eller te ute på terrassetrappa. Jeg har gått noen få turer. Men helsa skranter skikkelig for tiden. Det som skjedde tidligere i sommer har bidratt til at helsen min har blitt redusert. Sakte men sikkert. Nå skal det lite til før jeg må ha en solid pause i etterkant. Og de pausene blir oftere, lengre og mer tiltrengt. De siste ukene har jeg hatt flere sengeliggende dager i uka. Og det skremmer meg, skikkelig! Så jeg ser jo nå hva det virkelig menes med at ME er en anstrengelsesutløst sykdom, og at man faktisk kan bli mye sykere i lang tid om man ikke passer på.
Det som skjedde tidligere i sommer var at jeg først fikk avslag på min ufør-søknad. Og deretter, midt oppi alt følelseskaoset, valgte min daværende kjæreste å gjøre det slutt med meg. Og disse tingene på en gang, det ble nok for tøft. Og det betaler jeg prisen for nå.
Ganske bittert når jeg tenker på det. Men det kunne vanskelig unngås. Det var jo ikke noe jeg gjorde. Så tusen takk til NAV og til ekskjæresten! 🙁

The weather has become more autumnal over time, but in hot moments I still enjoy a coffee or tea out on the terrace stairs. I have gone for a few walks. But health is really getting worse at the moment. What happened earlier this summer has contributed to my health being reduced. Slowly but surely. Now it wont take much before I have to have a solid break afterwards. And those breaks are becoming more frequent, longer and more needed. In recent weeks, I have had several bedridden days a week. And it scares me, really! So I see now what it really means by that ME is an exercise-triggered disease, and that you can actually get much sicker for a long time if you do not take care.
What happened earlier this summer was that I was first denied my disability application. And then, in the midst of all the emotional chaos, my boyfriend at that time chose to end it with me. And these things at once, it was probably too tough. And I’m paying the price for it now.
Pretty bitter when I think about it. But it could hardly be avoided. It was not something I did. So thank you so much to NAV and the ex boyfriend! 🙁

 

Jeg har blitt tvunget til mer stillesitting de periodene jeg ikke ligger til sengs. Og da er det strikking, eller serie på TV jeg holder på med. Noen turer har jeg fått gått og. Og da er det rett i seng rett etterpå, eller dagen etter. Men jeg orker ikke å slutte med turer fordet. Jeg vil jo leve litt og. Og turene hjelper jo for andre ting, tross alt. Så jeg håper bare at dette er en periode som går over etter en stund. Det er vanskelig å bli vant til dette, men kroppen sier så ettertrykkelig ifra at det er vanskelig å gjøre annet enn det den vil.
I dag har jeg gått tur med to venninner. Og nå når jeg sitter her og skriver, føles det som jeg har fått rundjuling. Jeg håper det går over i løpet av natten. Turen var kjekk, og jeg fikk tatt mange bilder. Kanskje orker jeg å skrive om turen litt senere 🙂 Eller i morgen.
Nå skal kvelden nytes sittende, med strikketøyet, og kanskje litt serie. Og imens har jeg en kompis her, som hjelper meg med litt oppussingsarbeid i kjelleren 🙂 Jeg ser frem til at det blir ferdig, for det blir så mye triveligere å gå ned dit da 🙂
Jeg ønsker alle sammen som titter innom her en riktig god kveld ♥

I have been forced to sit still more during the periods when I am not in bed. And then there’s knitting, or series on TV I’m doing. I have had a few walks too. And then it’s right to bed right afterwards, or the day after. But I can not bear to stop with trips and hikes. I want to live a little too. And the hikes help for other things, after all. So I just hope this is a period that passes after a while. It is difficult to get used to this, but the body says so emphatically that it is difficult to do anything other than what it wants.
Today I went for a hike with two friends. And now when I sit here and write, it feels like I’ve been beaten. I hope it passes during the night. The hike was nice, and I got to take a lot of pictures. Maybe I can write about the hike a little later 🙂 Or tomorrow.
Now the evening should be enjoyed sitting, with the knitting, and maybe a little series. And meanwhile I have a friend here, who helps me with some renovation work in the basement 🙂 I look forward to it being finished, because it will be so much more pleasant to go down there then 🙂
I wish everyone who stops by here a really good evening ♥

HJELP TIL HÅRVASKEN / HELP FOR HAIRWASH

Jeg har skrevet om det tidligere, at jeg synes det er fryktelig tungt å vaske håret. Det å holde armene opp så lenge, er sykt slitsomt, og kan på enkelte dager ødelegge veldig.
Nå har jeg fått på dusjkran på vasken på badet, så nå er det nesten som hos frisøren. Da kan jeg få hjelp av datteren min til å vaske håret.

I have written about it before, that I think it is terribly difficult to wash my hair. Keeping my arms up for so long is sickly tiring, and on some days can be very devastating.
Now I have a shower faucet on the sink in the bathroom, so now it’s almost like at the hairdresser. Then I can get help from my daughter to wash my hair.

 

Det ble ganske fint synes jeg, og er veldig lett å bruke. Og så er det så mye mer effektivt enn å bruke en litersmål til å skylle håret med.
Kranen kjøpte jeg for penger jeg har fått til hjelpemidler. Og dette var virkelig verdt det 🙂

I think it looks nice, and it’s easy to use. And much more effective than using a cup to rinse the hair with water.
I bought the shower faucet for money I have received for aids. And this was really worth it 🙂

 

Og første gangs bruk fungerte supergodt. Det var lekende lett å skylle håret, og jeg følte jeg var hos frisøren. Og så kostet det ikke noe engang 😀

It worked very well the first time we tried it. It was very easy to rinse the hair, and I felt just as I was to the hairdresser. And it it didn’t cost anything 😀

 

Etter litt føn og styling, så var håret så godt som nytt. Helt herlig. Og dette var en perfekt løsning for meg. Så får jeg spart litt energi, og slipper mye smerter.

After a little blow-drying and styling, the hair was as good as new. Absolutely wonderful. And this was a perfect solution for me. Then I save some energy, and avoid a lot of pain.

SLITNE DAGER / EXHAUSTED DAYS

Jeg har merket meg at jeg har en lei utvikling for tiden. Dvs. når jeg har hatt en litt aktiv dag, så har jeg normalt sett trengt en dag etterpå til å komme meg på. Men nå i det siste ser jeg at jeg trenger flere dager.

I have noticed that I have a sad development at the moment. Meaning, when I have had an active day, I usually needed one day to rest and gain energy. However lately, I need more days.

Jeg satte meg tidligere i dag i trappa ned til hagen med en kopp Caramel Macchiato. Jeg måtte jo nyte at det fortsatt er sånn noenlunde godt vær, selv om jeg ikke er i form til å gå tur.

I dag er dag nr. 2 med PEM, som altså er anstrengelsesutløst sykdomsforverring. Jeg er oppegående, men jeg har null energi, og en del smerter som vandrer rundt i kroppen.
Forrige gang jeg var ute på noe kjekt, var jeg dårlig i 3 dager etterpå. Jeg føler jo nå at jeg er bedre i denne runden enn jeg var i forrige runde. Så i morgen er jeg nok oppe og i “full sving” igjen 🙂 Og det må jeg, for i morgen har jeg en avtale jeg gleder meg veldig til 🙂

Earlier today I sat at the stairs to the garden with a cup of Caramel Macchiato. I had to enjoy that it is still such good weather, even though I am not in shape to go for a walk.

Today is day no. 2 with PEM, which is post exertional malaise. I am upgoing, but I have zero energy, and some pain that travels around my body.
Last time I was out on something nice, I was sick for 3 days afterwards. I now feel that I am better in this round than I was in the previous round. So tomorrow I’m probably up and in “full move” again 🙂 And I have to, because tomorrow I have an appointment I’m really looking forward to 🙂

 

Det ble enkel middag i dag. Kyllingklubber med pommes frites, søtpotetvafler og salat. Alt unntatt salaten er kjøpt ferdig, bare til å varme/tilberede raskt. Og det smakte fortreffelig ♥ Jeg forsynte meg med litt mye pommes frites og søtpotet, men det gled absolutt ned. Etterpå var jeg stappmett.

The dinner today was quick and easy. Chicken clubs with french fries, sweet potato waffles and salad. Everything except the salad was semi-finished products, just to heat up in the oven. And it tasted real yummy ♥ I took more fries and sweet potato than I needed, but it was no problem to eat. And after that I was totally stuffed.

Nå i kveld har ungene dratt til sin pappa. Og der skal de være i et par uker. Her hos meg har en av ungene vært hele sommeren, og den andre har vært litt på ferie, og resten hos meg. Og det har vært kjempekoselig ♥ Ikke en eneste dag alene. Så det føles rart å være alene igjen nå, etter så lang tid. Men heldigvis, 2 uker går fort 🙂 Og når de er tilbake igjen, skal jeg selv reise bort en helg. Da skal jeg til Kristiansand og besøke en god venninne jeg ikke har sett på flere år. Det ser jeg veldig frem til.
Jeg har også bursdager og konfirmasjoner å se frem til nærmeste ukene. Så det er en fin tid.
Nå i kveld skal jeg bare sysle litt rundt her hjemme, og forsøke å få gjort litt av helgevasken, så slipper jeg å gjøre det i morgen 🙂 Og så håper jeg at jeg får sove godt i natt.
Ha en fin kveld ♥

Tonight the kids have gone to their dad. And there they are to be for a few weeks. One of my kids has been here with me all summer, and the other has been on holiday a bit, and the rest with me. And it has been very cozy ♥ Not a single day alone. So it feels weird to be alone again now, after so long. But luckily, 2 weeks travels fast 🙂 And when they are back again, I myself will travel away for a weekend. Then I’m going to Kristiansand to visit a good friend I have not seen in several years. I’m really looking forward to that.
I also have birthdays and confirmations to look forward to in the coming weeks. So it’s a great time.
Now tonight I’ll just do a little work around here at home, and try to get some of the weekend wash done, so I will not have to do it tomorrow 🙂 And then I hope I can sleep well tonight.
Have a nice evening ♥

FORVANDLINGEN / THE TRANSFORMATION

Ingen dager er like, selv ikke for en som er hjemmeværende pga helsa.

No two days are the same, not even for someone who is at home due to health.

 

Jeg følte meg ikke akkurat fresh, opplagt og sexy da jeg våknet i dag morges. I dag våknet jeg nemlig med en ekstra dårlig dag som utgangspunkt. Dagen i går ble litt for tøff. Og jeg betaler prisen i dag. Prisen er at det føles som om jeg har blitt banket opp. Jeg er slapp, kvalm og føler meg skikkelig syk. Og da skulle man tro at gårdsdagen var en grusom dag egentlig, siden jeg er så dårlig i dag. Men neida, i går var en veldig kjekk dag. Og jeg koste meg masse.
Og selv det blir jeg syk av.
Da er sminke og godt humør en god hjelper ♥

I did not feel exactly fresh, rested and sexy when I woke up this morning. Today I woke up with an extra bad day as a starting point. Yesterday was a little too tough. And I’m paying the price today. The price is that it feels like I have been beaten up. I am limp, nauseous and feel really sick. And then one would think that yesterday was a cruel day really, since I’m feeling so sick today. But no, yesterday was a very nice day. And I enjoyed myself a lot.
And even that makes me sick.
Then make-up and a good mood are good helpers ♥

 

Disse bildene er tatt et par timer etter jeg sto opp. Jeg vurderte om jeg skulle ta meg en kaffe mocca i denne koppen. Men jeg ombestemte meg, den koppen føltes bare så totalt feil i det øyeblikket. Så jeg endte med å ta meg en RedBull i stedet, siden jeg hadde en ganske solid hodepine på toppen av det hele.

These pictures were taken a couple of hours after I got out of bed. And I thought of having a coffee mocca in this cup. But I changed my mind, this cup felt totally misplaced at that moment. I ended up having a RedBull instead, since I had an intense headache on top of all.

 

En halvtime etter inntaket av RedBull, føles hodet utrolig mye bedre, og det gode humøret jeg oftest er i besittelse av, er på plass. Kroppen er fortsatt mørbanket og utmattet, men jeg finner ut at jeg skal unne meg noen krefter og gå på badet og sminke meg. Så har jeg gjort det beste ut av dagens utgangspunkt i alle fall. Og det å gå forbi et speil, og se ei dame som i det minste ser litt opplagt ut, er så mye bedre enn å se den sykt slitne dama som jeg faktisk er i dag. Jeg er ekspert i å skjule hvordan jeg føler meg. Og det skyldes mye mitt humør og min positive innstilling til dagen.
Jeg har nå brukt opp dagens lille energi-rasjon, så nå er det å ta det helt med ro, og de tingene jeg må gjøre, da får jeg låne litt energi fra morgendagens rasjon.
Jeg føler meg ikke bra i dag, men jeg kommer meg gjennom denne dagen også, med et smil 🙂

Half an hour after taking RedBull, my head feels incredibly much better, and the good mood I usually have is in place. My body is still battered and exhausted, but I find that I should treat myself with some energy and go to the bathroom and put on make-up. Then I have made the best of today’s starting point at least. And walking past a mirror, and seeing a lady who at least looks a little fresh, is so much better than seeing the sickly tired lady that I actually am today. I’m an expert at hiding how I feel. And it’s a lot due to my good mood and my positive attitude towards the day.
I have now used up today’s small energy ration, so now it’s to take it easy, and the things I have to do, then I can borrow some energy from tomorrow’s ration.
I don’t feel well today, but I will get through this day too, with a smile 🙂

 

JEG HAR KRYMPET / I HAVE SHRINKED

For et par år siden fant jeg ut at jeg hadde krympet i høyden. Og nå i skrivende øyeblikk rager jeg hele 158 cm i været. Det er ganske så svimlende.
I tillegg er jeg jo i vektnedgang nå, så det er vel like før jeg forsvinner, hehehe 😀 Nå fant jeg ut i dag at jeg har tatt av et kilo til. Så da er det 11 kilo siden november. Og det er jeg jammen fornøyd med. Vi skriver jo tross alt august.

A couple of years ago I found out that I had shrunk in height. And now at the time of writing I go 158 cm up in the air. It’s pretty dizzying.
In addition, I’m losing weight now, so it’s probably just before I disappear, hehehe: D Now I found out today that I have lost another kilo. So then it is 11 kilos since November. And I’m really happy with that. After all, we are writing August.

 

I dag prøvde jeg mange av klærne mine. Noen var blitt for store, og flere klær jeg ikke har brukt på årevis, har blitt passelige. Så det er en gledens dag 🙂
Toppen jeg har på bildet her strikket jeg for mange år siden. Men jeg nådde ikke å bruke den så mange gangene før den var blitt for trang. Nå er dette på bildet dagens antrekk, og jeg er superfornøyd.
Og i tillegg er epletreet i bakgrunnen smekkfullt av epler. For en herlig sesong dette er ♥

Today I tried on many of my clothes. Some had become too big, and several clothes I have not worn for years all the sudden fits. So it’s a day of joy 🙂
The top I have in the picture here I knitted many years ago. But I didn’t manage to use it so many times, before it became to small, since I gained weight. In the picture, this is today’s outfit, and I’m super happy.
And in addition, the apple tree in the background is full of apples. What a wonderful season this is ♥

HVOR ÆRLIG BØR JEG VÆRE? / HOW HONEST SHOULD I BE?

Ryktebørsen er effektiv. Det har kommet flere for øret at jeg er singel igjen. Og det er jo helt greit. Det er ikke noen hemmelighet.

Rumours are effective. It has come to many peoples attention that I am single again. And that’s all right. It’s no secret.

 

Så har jeg fått date-invitasjoner. Fantastisk egentlig. Har vært helt singel i like over 2 måneder 😀 Og jeg er ikke på noen date-sider. Og likevel strømmer det på 😀 Jeg må jo bare føle meg veldig smigret. Det er faktisk veldig hyggelig. Men jeg vet ikke helt hva jeg ønsker for øyeblikket. Det er godt å kun ha meg selv å tenke på og ta hensyn til. Men samtidig savner jeg jo å bli tatt vare på også. Så jeg er veldig usikker.

Then I’ve got date invitations. Fantastic really. I have been completely single for just over 2 months: D And I’m not on any dating sites. And yet it flows on: D I just have to feel very flattered. It’s actually very nice. But I do not know exactly what I want at the moment. It’s good to have only myself to think about and pay attention to. But at the same time I miss being taken care of as well. So I’m not sure what to do.

 

Det temaet jeg er mest usikker på egentlig, er helsen min. For hvis jeg da prater med en hyggelig mann, når skal jeg nevne at jeg har ME og store utfordringer i livet mitt?
Skal jeg si det helt til å begynne med? Eller skal jeg vente til vi blir litt bedre kjent og kjenner kjemien? Eller skal jeg si det etter vi har vært på den første daten, hvis vi kommer så langt?

Veldig vanskelig akkurat det der. For jeg har ikke så lett for å skjule at det er noe galt. Det kan veldig fort oppdages av en observant person. Spesielt sent på dagen. For da begynner jeg å snakke rotete, jeg går kanskje ikke helt stødig, og jeg sliter med å konsentrere meg. Så hva vil en date tenke da, hvis han har bedt meg ut, og jeg virker som jeg er ruset på noe han ikke aner hva er?

Litt innviklet på en måte 🙂

The topic I’m most unsure of really, is my health. Because if I then talk to a nice man, when should I mention that I have ME and big challenges in my life?
Should I say that to begin with? Or should I wait until we get to know each other a little better and know the chemistry? Or should I say it after we’ve been on the first date, if we’ll get that far?

Very difficult right there. Because It’s not so easy to hide that something’s wrong. It can be detected very quickly by an observant person. Especially late in the day. Because then I start talking strange, I may not walk quite steadily, and I struggle to concentrate. So what will a date think then, if he has asked me out and I seem like I’m addicted to something he has no idea what it is?

A bit complicated in a way 🙂

 

En venninne av meg mente at jeg burde vente til det har blitt opprettet god kontakt. Til at man kjenner på kjemien, og føler at det kanskje kan være noe å bygge videre på.
En venn av meg spurte jeg i dag, for jeg tenkte at det kanskje kunne være greit å høre en manns mening om saken. Og han mente omtrent det samme som min venninne. Men at jeg burde vente til etter første date.
Så da bør jeg finne Sinnet’s Ro, som det står på bildet over her. Og ikke forhaste meg og stresse med dette. Kanskje det er best sånn.

Hva tenker du om mitt dilemma, hva synes du ville være mest riktig hvis jeg skal begynne med sånn type kontakt?
PS: jeg har det ikke travelt med dette, men det er greit å ha en plan til den dagen det skulle begynne å gjelde 🙂

A friend of mine thought I should wait until good contact has been established. To know the chemistry, and feel that there may be something to build on.
I asked another friend of mine today, because I thought it might be okay to hear a man’s opinion on the matter. And he meant about the same thing as my girlfriend. But that I should wait until after the first date.
So then I should find the Peace of the Mind, as it says in the picture above here. And do not rush and stress with this. Maybe it’s best that way.

What do you think about my dilemma, what do you think would be most appropriate if I were to start with that type of contact?
PS: I’m not in a hurry with this, but it’s okay to have a plan for the day it should start up 🙂

KJÆRLIGHET OG ANDRE KATASTROFER / LOVE AND OTHER DISASTERS

Det er et faktum: kjærlighetslivet mitt er faktisk en katastrofe.

Jeg har tenkt mye den siste tiden ser du. Og konklusjonen er at kjærlighet, det er vanskelige greier. Og spesielt når en annen katastrofe inntrer også. Den katastrofen jeg da tenker på, er helsa. En god helse, det hadde vært drømmen. En god helse, og livslang kjærlighet.

Jeg har ikke noen av delene jeg.

Kjærligheten gikk i 1000 knas når jeg begynte å bli syk for mange år siden. Ikke fordi den andre parten ikke taklet det, men fordi ingen av oss forsto at jeg faktisk var blitt syk. Og sånt blir det mange komplikasjoner av.

Man må jobbe for kjærligheten. Man må holde romantikken ved like. Det er en 2-veis greie, hvor begge gir og får like mye. En gjensidig sak, normalt til stor glede.
Selvsagt kommer det perioder hvor man må jobbe litt ekstra for kjærligheten. Eller hvor den ene har noe den sliter med, og trenger ekstra oppmerksomhet og omsorg. Og i neste runde er det den andre som trenger det. Og så utfyller man hverandre.

Men hva da, når den ene blir kronisk syk, og trenger ekstra hele tiden, og ikke har energi til å gi like mye som før?
Da er det en katastrofe. Da kan mye bli ødelagt.

Mange forhold klarer seg godt selv om den ene har blitt kronisk syk. Da ligger det en virkelig sterk kjærlighet i bunn. Men i mange tilfeller er det andre ting som også knirker, og da skal det godt gjøres å holde kjærligheten vedlike når helsekatastrofen gjør sitt inntog.

It’s a fact: my love life is actually a disaster.

I’ve been thinking a lot lately, you see. And the conclusion is that love, is a difficult process. And especially when another catastrophe occurs as well. The catastrophe I then think of is health. Good health, it had been the dream. A good health, and lifelong love.

I don’t have any of those.

My love was shattered when I became ill many years ago. Not because the other party could not cope with it, but because neither of us understood that I had actually become ill. And that leads to many complications.

One must work for love. You have to keep the romance alive. It is a 2-way thing, where both give and receive the same amount. A mutual affair, normally to great joy.
Of course, there are times when you have to work a little extra for love. Or where one has something they are struggling with, and needs extra attention and care. And in the next round, it’s the other one who needs it. And then you complement each other.

But what then, when one becomes chronically ill, and needs extra all the time, and does not have the energy to give as much as before?
Then it’s a disaster. Then a lot can be destroyed.

Many conditions go well even if one has become chronically ill. Then there is a really strong love at the bottom. But in many cases there are other things that also squeak, and then it should be well done to maintain love when the health catastrophe makes its entrance.

 


Translation: You must not be sad because something is gone. You must be happy that it actually happened ♥

I årenes løp, med sykdom og det hele, og uten å ha diagnose, har jeg forsøkt meg på flere kjærlighetsforhold. Ingen av dem har vart. Det korteste varte noen få måneder, og det lengste varte 2,5 år. Og jeg tar ikke ekteskapet mitt med i denne beregningen.

Man passer jo ikke sammen med alle, så enkelt er det. Og mange opplever dette, på tross av god helse også. Så kjærlighetslabyrinten har mange irrganger. Det er ikke alltid at det er helsen som ødelegger. Det kan jeg selv skrive under på. Men at helsen har ødelagt mye for meg når det gjelder akkurat kjærlighet, det er 100% sikkert.

Helsen min, den føles av og til som en forbannelse. I det store og det hele, så har jeg et godt liv. Jeg klager ikke hele tiden. Men en gang i blant føler jeg at jeg har lov til å være lei meg likevel. Så da utbasunerer jeg, eller jeg trekker meg inn i meg selv. Men oftest, så føler jeg at det går bra, at jeg har en positiv innstilling, og at jeg har funnet en nokså grei balansegang, og jeg føler meg faktisk lykkelig 🙂 Og det er nok fordi jeg mestrer dette nokså greit…. Ja, ikke kjærligheten da, men helsa, det å få dagene til å gå, og fylle dem med innhold og gleder. Og masse kjærlighet også. Kjærligheten mellom mor og barn, den slår alt ♥ Hadde det ikke vært for den, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men den får meg ganske så godt gjennom dagene, bare den alene 🙂 Familie og venner også. Det er også en kjærlighet som er viktig.

Når det gjelder den andre kjærligheten, den man må jobbe knallhardt for, så er det litt verre. Stikkordet er jobbe! Det er nemlig der jeg selv av og til svikter. Jeg har ikke helse til å jobbe. Det er derfor jeg er hjemmeværende. Og det er vel mest sannsynlig derfor jeg ikke har den kjærligheten også. Jeg klarer nemlig ikke å være “på” hele tiden. Jeg er ofte for “sliten” til det lille ekstra. Spesielt når arbeidsdagen har gått. Alle er jo slitne etter jobb. Men jeg har ikke engang jobbet. Og når en normal arbeidsdag er over, så har jeg også brukt opp dagens energi-rasjon, bare på å komme meg så langt liksom. Og når man da har lyst å se kjæresten som endelig er ferdig med sin arbeidsdag, og gjøre noe kjekt sammen, så er min energi oppbrukt, og jeg klarer ikke det som man normalt ville klart etter jobb. Da sitter jeg sammensunket i sofaen, med feber og melkesyresmerter pluss diverse annet, og har mest behov for forståelse og omsorg.

Over the years, with illness and all, and without having a diagnosis, I have tried several love relationships. None of them lasted. The shortest lasted a few months, and the longest lasted 2.5 years. And I do not include my marriage in this calculation.

You can’t fit in with everyone, it’s that simple. And many people experience this, despite good health as well. So the love maze has a lot of misconceptions. It’s not always the health that destroys. I can sign it myself. But health has ruined a lot for me when it comes to love, it is 100% certain.

My health, it sometimes feels like a curse. However, I do have a good life. I don’t complain all the time. But once in a while I feel like I’m allowed to be sad anyway. So then I shout out, or I retreat into myself. But most of the time, I feel that it’s going well, that I have a positive attitude, and that I have found a fairly decent balance, and I actually feel happy 🙂 And that’s probably because I master this quite well …. Yes, not love then, but health, making the days go by, and filling them with content and joys. And lots of love too. The love between mother and child, it beats everything ♥ If it wasn’t for that love, I do not know where I would have been today. But it gets me pretty good through the days, just the one love alone 🙂 The love for family and friends is important too.

When it comes to the other love, the one you have to work really hard for, it’s a little worse. The key word is work! This is where I sometimes fail. I do not have the health to work. That’s why I’m at home. And that’s probably most likely why I do not have that love too. I can not be “on” all the time. I’m often too “tired” for that little extra. Especially when the working day has passed. Everyone is tired after work. But I have not even worked. And when a normal working day is over, I have also used up the day’s energy ration, just to get this far at the day somehow. And when I then want to see my boyfriend who has finally finished his work day, and do something nice together, then my energy is used up, and I can’t do what most people normally manage after work. Then I sit sunk in the sofa, with fever and lactic acid pain plus various other things, and I most need a lot of understanding and care.

 

Etterhvert fikk jeg diagnosen ME, og livet føltes litt ekstra røfft plutselig. Ikke hadde jeg en trygg og god livsledsager å støtte meg til, jeg måtte klare alt dette alene. Alle tøffe tanker, all sorg, hele prosessen. Det var en tung tid. Og jeg besluttet der og da at å kombinere dette med et evt. kjærlighetsforhold, det var nok ikke mulig. Så jeg la alle sånne tanker på is, og besluttet at jeg skulle være enslig livet ut. Jeg forsonet meg med den tanken.

Men så møtte jeg en likevel. Alt virket veldig bra, og jeg våget å håpe på at det kanskje skulle kunne fungere. Jeg besluttet å gå gjennom den slitsomme prosessen å bli kjent som kjærester. For jeg synes det er fryktelig slitsomt. Det er spennende og kjekt, men også veldig slitsomt.
Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker, men etterhvert har jeg også kjent på hvor krevende det er. Så livet har gitt meg noen sure sitroner med tanke på alt som jeg synes er kjekt.

Kjæresteforholdet gikk i 1000 knas etter et par år det også. Jeg vet enda ikke helt hva som skjedde. Men jeg husker mang en gang han kom på besøk etter arbeidstid, og jeg satt med feber og var ikke i form. Og jeg vet det må ha vært tøft egentlig. Ikke bare for meg, men også for ham. Det å se kjæresten syk. Det at kjæresten ikke klarer alt som vanlig friske klarer, det å hele tiden måtte være den som er på, uten å kanskje få like mye tilbake. Man kan ha den tålmodigheten og forståelsen som finnes i verden, men ikke engang det er nok hvis man ikke var forberedt på alvorlighetsgraden i helsetilstanden til den man inngikk et kjæresteforhold til.

Jeg har en mistanke om at det var det som kanskje gikk galt. Uten at jeg skal si det helt sikkert.

Men det er bittert. Og jeg vet nesten ikke om jeg skal orke å gå gjennom det på nytt noen gang. Hvis jeg gjør det, så er det hjertet som taler. Hjertet har den sterkeste viljen da.
Prosessen med å bli kjent er slitsom, men prosessen som et brudd fører med seg, er nesten “dødelig”. Jeg blir en skygge av meg selv. Så jeg vet ikke om jeg tør å sjanse på det flere ganger.

Jeg skal uansett aldri si aldri, for ingen kjenner morgendagen. Kanskje møter jeg en dag ham som er den helt rette for meg, og da er det ikke sikkert det føles så slitsomt den “bli kjent” prosessen? Men det kan man jo aldri vite heller.

Tiden leger alle sår. Og nå lar jeg tiden jobbe. Så får vi se hva som vil skje et stykke inn i fremtiden 🙂
Jeg tror på kjærligheten, men kjærligheten har ikke helt trodd på meg, enda!
Kanskje en dag…… ♥

Eventually I was diagnosed with ME, and life suddenly felt a little extra rough. I did not have a safe and good life companion to support me, I had to manage all this alone. All the tough thoughts, all the grief, the whole process. It was a hard time. And I decided there and then that to combine this with a possible love affair, it was probably not possible. So I put all those thoughts on ice, and decided that I should be single for life. I reconciled myself to that thought.

But then I met one man anyway. Everything worked very well, and I dared to hope that it might  continue to work. I decided to go through the tiring process of getting to know each other as boyfriend/girlfriend. Even when I think it’s terribly tiring. It is exciting and nice, but also very tiring.
I have always enjoyed getting to know new people, but gradually I have also realized how demanding it is. So life has given me some bitter lemons considering everything I think is nice.

The relationship went into 1000 pieces after a couple of years there too. I don’t yet know exactly what happened. But I remember many times he came to visit after work, and I had a fever and was not feeling well. And I know it must have been tough really. Not only for me, but also for him. Seeing his girlfriend sick. The fact that the girlfriend does not manage everything that a normal healthy person can do, that he constantly has to be the one who is on, without perhaps getting the same amount back. You can have the patience and understanding that exists in the world, but not even that is enough if you weren’t prepared for the severity of the health condition of the person you entered into a relationship with.

I suspect that was the reason why it might have gone wrong. Without having to say it for sure.

But it’s bitter. And I hardly know if I will ever be able to go through it again. If I do, it’s the heart that speaks. The heart has the strongest will then.
The process of getting to know one another is tiring, but the process that a breakup entails is almost “deadly”. I become a shadow of myself. So I don’t know if I dare to take a chance on it several times.

I will never say never anyway, because no one knows tomorrow. Maybe one day I will meet him who is just right for me, and then it may not feel so tiring the “get to know one another” process? But you can never know that either.

Time heals all wounds. And now I let time work. Then we will see what will happen some time into the future 🙂
I believe in love, but love has not fully believed in me, yet!
Maybe one day…… ♥