EN TYPISK MANDAG

I dag ble det rett og slett en helt vanlig mandag. Og mandagene er ikke så gode. Da kommer smerter og utmattelse etter en uke med litt forskjellig innhold, pluss at helgen ofte er “travel” med kjekke ting man gjør sammen med dem man er glad i når de har fri. Jeg koser meg da, men blir jo også fryktelig sliten.

Nå for tiden handler jo det meste om corona, og alle tiltakene og begrensningene vi er gjennom. Utrolig viktig å følge disse, sånn at vi kan begrense smitten og unngå at sårbare mennesker blir smittet og kanskje til og med dør av dette viruset.
For min del, og sikkert for mange andre også, blir alt dette en stressfaktor. For meg med ME, så blir den stressfaktoren en utløser til PEM, altså anstrengelsesutløst sykdomsforverring. Og det begynner jeg å kjenne kraftig på nå. Jeg er jo veldig redd for å bli sykere. Og denne situasjonen gjør det ikke noe bedre for meg.

Men likevel er jeg glad og fornøyd. For jeg og de fleste andre, gjør jo det beste ut av situasjonen som den er akkurat nå. Vi følger spent med, holder oss oppdatert, og gjør det vi skal. I alle fall jeg 🙂 Men det er tungt likevel, for det blir mye info, og jeg har ikke kapasitet til å ta alt innover meg.

Glad og fornøyd ja. Må jo være det. Kan ikke gå rundt og føle på presset, føle på frykten. Det verste er jo at vi blir fremmede for hverandre. De vi gjerne ga en klem eller flere etter en stunds fravær, kan vi ikke klemme og være nær nå. Vi må mistenkeliggjøre alle sammen, enten vi kjenner dem eller ei. Og det er en vanskelig følelse. Men det er jo likt for alle, så da går det jo bra.

Glad og fornøyd. Viktig å finne de små gledene. Og ta ting med litt humor. Og der verserer jo en del humorsnutter rundt om i sosiale medier om dagen. Og det er faktisk en lettelse. Det å kunne le litt av galskapen. Vi trenger det. Litt løssluppen latter 🙂

Leke litt med det vi har tilgjengelig er jo også kjekt. Og det finnes jo mange alternativer. Når jeg depper litt, så finner jeg frem snapchat, og plutselig ser verden litt lysere ut med en gang 🙂

Etter jeg hadde tatt dette bildet med sommerfugler på, satte jeg meg ut på terrassen. Jeg hadde vært på en liten fotorunde ute i hagen. Og når jeg plutselig kikker mot kameraet mitt som ventet på å bli mer brukt, hadde en fin sommerfugl satt seg på det. Kanskje den heller ville være fotograf enn modell? Jeg fikk i alle fall ikke tatt bilde av den. Så da får jeg nøye meg med snapchatbildet 🙂

Det beste for meg er å være glad og fornøyd, for da blir dagene litt lettere å komme seg gjennom. Dagen i dag har vært veldig tung og vond, men kjekke ting skjer jo likevel. Små ting, som å strikke litt, lese litt, og i dag har jeg til og med lyttet til musikk. Og selv om jeg er sliten, spratt jeg opp for å danse en liten snutt. Ja, den ble liten den dansesnutten min, men den gav meg en god gladfølelse, og det er viktigst 🙂

I morges hadde jeg et kjapt lite besøk av kjæresten, og nå i skrivende stund, er min tømmermannkompis her og jobber med å lage kjellerstue til meg. Så jeg kan absolutt ikke klage, selv om dagen er tung og vond. For den er glad og fornøyd også, mandagen min ♥

 

Hvordan har din dag vært?

VIRUS (SNAPCHAT-TANKER)

Hva??? Virus, sier du???

Er det farlig?

Det kan være farlig for noen, og er fryktelig smittsomt. Best å være forsiktig!

Men jeg lever jo her hjemme i min egen lille boble 😉

Jeg har influensasymptomer, unntatt hoste, snue og pustebesværet, omtrent hele tiden. Og det har jeg hatt i mange år nå.

Så hvordan skal jeg vite om jeg er syk eller smittet av dette viruset?

Bør jeg holde meg bare innendørs, uten å treffe verken folk eller fe, sånn for sikkerhetsskyld?

Nei, jeg er forsiktig, og går aller helst ikke i butikken eller på café. Jeg er heller overforsiktig enn slurvete, selv om det sliter på. Jeg er jo ikke interessert i å bli syk selv. Det kan koste meg mye i ettertid med min ME-diagnose. Det vet jeg, for jeg hadde ordentlig influensa for et år siden, og jeg har aldri kommet meg helt etter den. 

Jeg ønsker ingen noe vondt, ikke meg selv heller, og holder meg mest mulig innendørs, og krysser fingrene for at det snart kommer en kur, sånn at vi igjen kan gå tilbake til normalen.

Normalen? Dette er jo normalen for meg. Faktisk. Men frykten, den har jeg ikke hatt før. Innendørs-hjemmelivet, det er jeg vant til. Det er hovedsaklig det mitt liv består seg av. Det å ikke få gjort noe av det jeg har lyst til og behov for. Så dette er jeg vant til. Men jeg er ikke vant til at alle andre også plutselig er i tilnærmet min situasjon. Det er rett og slett surrealistisk. Og jeg unner ikke noen det. Det beste er å jage frykten bort, å late som at man har hjemmeferie. Nyt dagene, få ting gjort hjemme, ting som du ellers klager over at du aldri har tid til. Nyt en god film, spill kort, litt hjemmekos med familien, god mat, og masse hygge. Vi må gjøre det beste ut av situasjonen. Endelig å ha tid til hverandre, det er uvant, men hyggelig. Vi trenger kanskje det nå til dags, hvor vi lever i den travle datatiden.

La oss alle være gode mot hverandre, og tenke godt om hverandre, selv om frykten har tatt et steg inn i livene våre. Dette klarer vi, det er jeg helt sikker på 🙂

Gode tanker til absolutt alle sammen

JEG KJEDER MEG IKKE, DETTE ER NORMALEN

Nå i helga leste jeg statuser og overskrifter over alt om hvor mye folk nå kjedet seg etter at landet vårt har blitt satt ut av spill. Jeg må si jeg ble litt frustrert faktisk. For det må jo bety at jeg burde kjede meg jeg da, hver dag, året rundt. For det å være “lenket” til hjemmet, det er jo jeg hele tiden, så og si. Det er normalen for meg.

Men så er det jo sånn da, at jeg har jo god trening i å ha en begrenset tilværelse. Så jeg har jo funnet min gang og rutine i hverdagen, til tross, for lenge siden. Jeg har mine aktiviteter, hvor et par av dem nå går ut i en liten periode, men likevel er det masse å foreta seg hjemme også. Med åpent sinn og greier, vil dette gå helt fint.

 

Det er jo mange ting å finne på hjemme. Selv om man også er helt alene. Jeg gjør litt husarbeid, når jeg orker. Støvsuge, vaske klær, og sånne ting. Det er sånt som gjerne ikke blir gjort så ofte, fordi jeg skal eller må andre ting. Som å gå til legen, eller andre avtaler. Det går jo ut nå, så da får jeg gjort litt mer hjemme. Jeg kan jo også sitte og kose meg med data aktiviteter. Jeg kan lese bøker. Jeg kan bake. Jeg kan strikke. Jeg kan rydde og sortere. Jeg kan nyte en god kopp drikke, og et godt måltid. Pluss mye mer.

Man må ikke med en gang sette seg ned og begynne å kjede seg bare fordi man plutselig har fått en begrenset hverdag. Det er jo bare tull. Åpne opp deg selv, se rundt deg, og finn noe koselig eller nødvendig å sysle med hjemme. For det beste av alt, er jo at så lenge du er hjemme, er faren for å bli smittet mye mindre enn om en går ut på noe, faren for å være smittebærer og smitte andre er like liten. Og man setter ikke andre menneskers liv i fare på noen måte. Jeg vil heller for sikkerhetsskyld være i karantene, enn å være årsaken til at et annet menneske kanskje mister livet. For jeg vet jo ikke om jeg har smitten i meg. Jeg vet ikke hva som kan skje. Jeg vet bare at hvis jeg blir corona-syk, så kan min fremtidige helsesituasjon (ME) forverre seg drastisk, permanent! Og den sjansen tar jeg ikke. Så jeg har akseptert situasjonen, og finner på ting å gjøre hjemme. Og så minimerer jeg uteaktivitetene mine veldig.

Jeg elsker å gå ned til mitt bysentrum, gå på café eller restaurant og spise lunsj eller ta meg en god kaffe mocca. Det kan jeg ikke gjøre nå. Da må jeg lage min egen kaffe mocca her hjemme. Jeg må jo i butikken nå og da, men det har jeg egentlig vært ganske flink til å unngå å gjøre når jeg er alene, så det er jo egentlig ikke et problem. Det er fryktelig utmattende å gå i butikken å handle. Så nå kan jeg få andre til å handle for meg når jeg trenger noe. Og så skal jeg heller være flinkere til å planlegge fyldige handlelister, sånn at man ikke trenger så hyppige butikkbesøk.
Jeg går ikke så ofte tur heller nå. Men skal forsøke å gå litt tur innimellom, når det kanskje ikke er så mye folk ute. Hele dagen i dag har det vært barn ute og lekt i nabolaget her. Det er veldig uvant, for alle barn er jo vanligvis på skolen og i barnehagen. Og jeg må si at det er koselig også på en måte. Lekende barn gir en god lyd, selv om jeg er lydsensitiv. I alle fall så lenge de ikke roper og skriker 🙂

Nå skal jeg ikke skjære alle under en kam, for vi er jo alle forskjellige. Men vi er i en felles krise, så da synes jeg heller at vi skal være positive, og heller ha omsorg for hverandre, istedet for å lage et felles hylekor om hvor kjedelig dette er. Dette er vår nye hverdag, enn så lenge. Og vår oppgave er å gjøre det beste ut av situasjonen. Være litt kreative og oppmuntrende. For det å være negative på sosiale medier og sånt, kan faktisk prege negativt dem som sliter fra før av, dem som er deprimerte osv. Da er det heller bedre at vi oppmuntrer hverandre litt, og sender gode tanker ut.

Jeg avslutter med et bilde som ble lagt ut i en ME gruppe på Facebook. Det er jo noe med at i årene som kronisk utmattet, uten diagnose, men også etter diagnosen var i boks, så får man jo mange velmenende råd, litt kritikk, og skjeve blikk. Dette bildet her illustrerer litt….og er humoristisk og ironisk ment 🙂 I alle fall fra min side 🙂

Ha en kreativ, omsorgsfull og kjekk kveld ♥

NÅ TAR JEG KVELDEN

Litt tidlig, men det er nødvendig. Jeg kjenner at dagen har tatt på. Restriksjoner i hopetall, og mangel på klemmer fra dem jeg er glad i, sånn for sikkerhetsskyld. Det er ikke noe bra, men det er nødvendig.

Det ble ikke tur i dag. Været var nydelig, men kaldt. Og her har ikke vært anledning til å gå ut. Men jeg var bittelitt på terrassen da. Det gjorde godt det 🙂

Jeg er ikke i form. Men det er nok det vanlige. Vi med ME har ofte influensalignende symptomer. Men så lenge pusten fungerer greit, så er det nok ikke corona. Og feber, det er jeg jo innom omtrent hver eneste dag. Så ingen god guide for meg, når man skal se etter corona-symptomer.

Så anbefalingen for de med min sykdom, og andre kroniske sykdommer, er å holde seg borte fra offentlig rom, for å unngå smitte. Dette tar jeg fra nå av veldig på alvor. For selv om jeg egentlig tar det med ro, og koser meg med de tingene jeg pleier, strikke og lese og sånt, så kjenner jeg på frykten, når jeg tillater meg å kjenne etter.
Det blir ingen tur i butikken med det første, siden det er offentlig rom. Heldigvis har jeg noen som kan handle for meg hvis jeg spør pent ♥

Jeg tror ikke jeg kommer til å dø eller noe sånt. Så det er ikke dødsangst. Men jeg kan jo bli enda mer ME-syk enn jeg allerede er, og det er en tanke jeg faktisk ikke holder ut akkurat nå.

Det artige er at i går når resten av Norge hadde panikk og stimlet seg sammen i butikkene for å hamstre, så kan godt ganske mange ha fått smitten bare i går. Ikke at det er artig da, men ironisk. Frykten gjorde at folk klynget seg sammen. Jeg kan ikke fatte og begripe det. Det må jo ha vært en blokkering eller noe sånt. Men man oppfører seg jo gjerne irrasjonelt når man er redde.

Jeg hadde heldigvis handlet inn det meste av hva jeg trenger på forhånd. Og så stoler jeg jo på at butikkene skal fortsette å holde åpent, og få påfyll på lageret sitt. Så ingen panikk her i gården, selv om jeg jo kjente litt på det likevel når Norge stengte.

Jeg håper og tror fortsatt at dette skal gå seg til etterhvert. Men er jo litt spent på hvem som vil ha best utfall av sine metoder, Norge eller Sverige? Så det kommer jeg til å følge litt med på.

Nå er det jammen helg, og det er jo alltid kjekt 🙂 Jeg kommer til å ta det heeeelt med ro i helgen, og jeg skal kose meg med mine hobbyer, og nyte nuet. Det er ekstra viktig i disse dager 🙂

God helg til alle sammen ♥ Nyt den etter beste evne.

 

NOEN KLOKE ORD Å TA MED SEG ETTER DENNE DRAMATISKE DAGEN

Selv om vi nå er i karantene omtrent alle sammen her i landet, og faktisk også så og si innesperret i landet vårt, så må vi ikke slutte å leve livet. 

Livet handler ikke bare om friheten til å gå hvor man vil, og gi dem man er glad i et håndtrykk eller en klem. Livet handler også om de små gleder, om alle gode øyeblikk, som kanskje fyker fort forbi, men som likevel er der. De øyeblikkene man gjerne ofte tar for gitt. Vi trenger ikke å gå ut i den store verden for å føle at vi er i livet. Det finnes uendelig mange små ting i umiddelbar nærhet, som også bidrar til den gode følelsen.

I disse virustider, er det viktig å kjenne på gleden over livet også, og ikke bare ta inn over seg all frykten og uroen.
Ta forhåndsregler, men våg også å leve i nuet ♥ Grip øyeblikket!

Nå er det kvelden, og natten siger på. Gå til ro og lad dine indre batterier, så står du sterkere rustet til å takle morgendagen ♥

Gode tanker til alle sammen ♥

SOFATJENESTE

Ja, det unner jeg meg nå. Dagen i dag er ganske slapp, og litt tung i hodet. Nå har det vært noe jeg har måttet ut på de 3 siste dagene, og da visste jeg at dagen i dag skulle bli viet hvile. Og det var lurt. For i dag føler jeg meg ikke særlig bra.

Strikketøyet er funnet frem, og jeg forsøkte meg på å se film på Netflix samtidig. Men Netflix ville ikke laste, så da var det nok en mening med det. Jeg trenger hvile, og da kan jo film og sånt bli litt masete.

Jeg strikker genser til sønnen min, og her er det erme nr. 2 som er påbegynt. Ikke så lenge til den er ferdig da. Men jeg har holdt på en stund, siden jeg ikke helt har hatt strikkedilla hver dag den siste tiden. Jeg har jo nytt kamera, så det har blitt testing av det i stedet 😉

Tidligere i dag skinte sola så fint. Det gjør den ikke nå. Nå striregner det.

Men da sola var på, dristet jeg meg til en liten tur, selv om formen ikke akkurat er på topp.

Det er jo sånn at når solen skinner, så må man jo bare komme seg ut. Det skjer ikke alt for ofte liksom.

Og når jeg først var på tur, så stakk jeg innom “Dansken”, gartneriet her på Hana. Jeg kikket bare rundt, for slapp til å gjøre meg opp en mening om jeg skulle kjøpe noe. For hvis jeg kjøpte noe, måtte jeg jo tross alt bære det. Og i dag er ikke dagen for å bære noe.

Jeg tok dette bildet da, og kan si at jeg har veldig lyst på “gåsungene” på venstre hylle ♥

En annen, og bedre dag, kan jeg gå innom igjen, og kjøpe noe hvis det passer sånn.

På hjemveien var det virkelig tungt å gå. Jeg har en bratt bakke opp før jeg er hjemme, og det var såvidt jeg klarte det i dag. Jeg pustet og peste, som om det var første gang jeg gikk den bakken. Men til slutt var jeg hjemme, og etter det har jeg spist og hvilt litt.

Og nå, nå skal jeg rett og slett gå og legge meg nedpå en stund. Det vil nok gjøre godt 🙂

Ha en fin ettermiddag ♥

 

VÅR TIDS SVARTEDAUDEN

Nå skal jeg ikke male alt svart her. For Corona, eller Korona eller hvordan man nå skal skrive det, gir ikke noen form for svart farge. I alle fall ikke sånn som jeg har oppfattet det. Men smittefaren er jo likevel stor.
Svartedauden var bakteriell, mens Corona er virus. Så sånn sett ikke sammenlignbart på noen måte, annet enn at det er smittsomt, og skaper frykt.

Og frykt, det har jeg etterhvert. For antallet smittede eskalerer veldig fort.

Og så har vi dem som blåser av dette her. Uvitenhet kalles det. De sier at dette er helt unødvendige paniske tilstander her. Det er jo ikke så mange som dør av Corona, tross alt.

Nei, det er jo faktisk sant. Og en av grunnene til det, er fordi det opprettholdes en karantene på dem som blir smittet og dem som kanskje kan være smittet. Sånn at ikke smitten skal spre seg så enormt fort og til så enormt mange. En annen grunn, er jo at vi lever i en tidsalder hvor vi alle er opplyste. Hvor nyheter spres fort, hvor informasjonen om hvordan vi skal forholde oss til dette blir levert fort, og at vår hygiene er enormt mye bedre enn den var på Svartedaudens tid. Svartedauden kom med lopper. Vi er ikke så plaget av lopper, tross alt.

Men jeg hørte en plass, uten at jeg skal si at det faktisk er sant, at Coronaviruset ble dyrket en plass like utenfor første utbruddsområde en gang på 1800 tallet, og at det ble forventet å skulle ta livet av omtrent alle i vår tidsalder, altså på 2020 tallet. Hvordan noen kan være så kriminelle å gjøre sånt, er utenfor min forstand!
(Rettelse: Viruset ble ikke dyrket på 1800 tallet, men det ble spådd i en bok på 1800 tallet at et virus ville bli dyrket og ta livet av mange i år 2020.)

Nå kjenner jo ikke jeg disse detaljene godt, det er bare noe jeg har hørt. Og min teori er jo da at på 1800 tallet var heller ikke hygienen som i dag. Medisiner fantes ikke i så stort omfang som i dag. Smittevern var vel knapt oppfunnet, og forskningen var ikke så utbredt.

Så la oss si at Corona hadde brudt ut i 1850, hvordan ville den da ha smittet, hvordan ville folk da blitt syke, hvordan ville informasjonsstrømmen vært om denne sykdommen?

En ting er at folk ikke reiste så mye på denne tiden. Så sånn sett ville kanskje ikke verden opplevd en så stor utbredelse med det samme. Men likevel, etter en tid, litt lenger tid enn nå, ville også dette smittet utover landegrensene, og epidemien ville vært et faktum. Og mest sannsynlig ville veldig mange flere omkommet, fordi informasjon om helse ikke var så omfattende som den er i dagens samfunn.

Så dem som blåser av at Corona er så alvorlig, kan ta seg ei bolle, og være glad for at de lever i dagens samfunn og ikke for 200 år siden.

Blåser man i karantenereglene, utsetter man uskyldige for unødvendig fare. Og de uskyldige jeg prater om er alle som er rundt deg. Det er dem som av ulike årsaker er sårbare for sånne ting. Det er blant annet de eldre. De som tross alt har fått oss opp og frem her i livet. Hvorfor skal vi utsette dem for unødig fare? Det er en svært egoistisk handling synes jeg. Og morderisk, for å si det med litt sterkere ord.

Min største frykt er faktisk å bli satt i karantene. Jeg får nesten åndenød av tanken. Men heldigvis har jeg jo både mat på lager, og et uteområde. Men det å ikke skulle få være sammen med andre mennesker i 2 uker, det sliter jeg med. Jeg ville likevel overholdt karantenen. Jeg er stolt og pliktoppfyllende.
På den annen side, så har jeg jo ME. Jeg kan jo bare legge meg ned, og hvile i 2 uker. Jeg har sikkert ikke vondt av det. Jeg klarer jo uansett ikke å fungere normalt i samfunnet.
Jeg har ikke lyst å bli syk heller. Men jeg er jo syk, har en liste med diagnoser, er jo vant til all slags smerter og betennelser. Så akkurat det tenker jeg ikke så mye på. Det er den karantenen jeg gruer for om det skulle bli sånn.

Men jeg krysser veldig fingrene for at ingen jeg kjenner blir rammet, og ikke jeg selv heller, og at det finnes opp medisiner eller vaksiner eller noe snart, som kan settes i drift for å roe alt ned.

Og i mellomtiden, så skal jeg leve livet som best jeg kan, altså som jeg gjør hver dag, og ta mine forhåndsregler. Og viktigst av alt, nyte de små øyeblikkene, de små gledene. For dem er det tross alt veldig mange av 🙂 Og det er de som holder meg gående i hverdagen allerede ♥

Dette var bare noen enkle strøtanker fra meg om vår tids store snakkis. Husk å lag deg en god dag

I DAG HAR JEG SPART MYE PENGER

I dag hadde jeg litt ting på planen. Jeg skulle gå ned til Sandnes sentrum, for en optikkeravtale. Jeg gjorde regning med at dette kunne bli svært dyrt.

Optikeren jeg hadde valgt meg ut, ligger midt i gågata i Sandnes, og jeg valgte dem, fordi de hadde en optiker med spesialkompetanse på blant annet ME.

Nå er jeg ikke sånn lysfølsom at jeg trenger filterbriller eller noe sånt, men solbriller er en nødvendighet, og det brukte jeg i dag, selv om solen glimret med sitt fravær. Greia mi er at dagsformen, som varierer veldig, er en utfordring også med synet.

Jeg så for meg at nå endte jeg opp med TV briller, lesebriller og solbriller. Og det kan bli kostbart når alt skal være nytt. Jeg tenkte at progressive briller også kunne være aktuelt.

Optikeren testet synet, og alt det innebærer, pluss øyesykdommer. Og jeg var åpen om det faktum at jeg bruker billigbriller veldig ofte. F.eks. når jeg ser på TV. Men ikke når jeg leser, for det har jeg ikke behov for riktig enda synes jeg selv.

Konklusjonen på testingen var at jeg hadde gjort helt riktig i valg av billigbriller. Jeg hadde truffet veldig bra med styrken jeg hadde valgt meg, og progressive briller ville mest sannsynlig fungere dårlig med min helsesituasjon. I alle fall nå. Så hun anbefalte meg rett og slett å fortsette med billigbrillene så lenge jeg trivdes med dette, for de gjorde ingen skade. Tvert om.

Jeg ble ganske overveldet. Dette hadde jeg ikke ventet. Jeg tenker som så at de sikkert gledet seg til jeg skulle bruke masse penger der i butikken. Men neida, det var ikke nødvendig med sånt sløseri. Heller bruke det jeg synes er bekvemt, og så kan jeg heller komme tilbake for en ny synstest om et par år. Jeg hadde ingen øyesykdommer, og det er jeg jo glad for.

Jeg fikk også vite at jeg var heldig som ikke hadde noe utpreget alderssyn enda. Jeg har bare bittelitt, hvis bokstavene er veldig små. Jeg holder boken i naturlig avstand når jeg leser, og har ingen problemer med sånne ting som jeg alltid har gjort når jeg leser bøker. Så jeg priser meg lykkelig over det 🙂

Så det var en glad og sliten Eva som kom ut fra optikeren med sine billigbriller, her i solbrillevarianten, med styrke. Vel vitende om at jeg antakelig hadde spart rundt 10000 kroner. Og disse solbrillene elsker jeg. De er helt meg 🙂

Det var da tid for lunsj og en god hvil i rolige omgivelser. Så da valgte jeg På Siå. Koselig der synes jeg.

Jeg bestilte meg en kaffe mocca mens jeg ventet på maten.

Og maten var en club sandwich. Det dugde både som lunsj og middag i samme måltid i dag 🙂

Etter måltidet tuslet jeg hjemover igjen. Og jeg slet godt det siste stykket. Subbet føttene skikkelig de siste metrene. Så nok ut som jeg hadde løpt en god maraton 🙂

Og rett etter jeg kom hjem, og tok av meg de våte klærne (det regnet fryktelig da jeg gikk hjem), så plinget en sms inn. Den fortalte at bilen min var klar til henting.

Den har nemlig vært på lakkeringsverksted, for å rette ut noen bulker og lakke en stygg skade bilen hadde fått en plass hvor jeg hadde parkert.

Jeg orket nesten ikke tanken på å måtte ut igjen. Men jeg ville jo ha bilen min tilbake. Så jeg fikk skyss opp til verkstedet, og fikk hentet bilen min, som så helt ny ut ♥

Også her har jeg spart penger. Etter gode råd og anbefalinger, ble jeg tipset om dette verkstedet som altså ikke gjorde hva de kunne for å ruinere meg. Klart det kostet noen tusenlapper. Men jeg har nok sluppet billig unna, kanskje med så lite som kun 1/3 av prisen et merkeverksted ville tatt. Jeg er superfornøyd. Klart det er sure penger, veldig sure penger, som jeg heller ville brutk på noe annet. Men når uhellet først var ute, og bilen min tross alt er nokså ny, så ønsket jeg å få dette fikset. Dessverre hadde jeg ingen å skylde på, for vedkommende som forårsaket skaden var forlengst forduftet. Det kostet faktisk så lite, at jeg ikke følte for å kontakte forsikringsselskapet. Tror med egenandelen, ville ikke prisen blitt så veldig mye anderledes.

Og så var det denne Corona krisen da. Det ser ikke lyst ut. Vanvittig mange nye smittede tilfeller bare i dag. Og mange også her i byen. Så dette er langt i fra gøy. Jeg begynner å bli litt uvel av hele greia, og forsøker å ikke tenke på det. Men så ubevisst glir jo tankene dit likevel, når man hele tiden får nye nyheter servert. Huff altså. Det er jammen ikke greit.

Men enn så lenge er jeg frisk og rask, men veldig utmattet. Denne dagen har virkelig tatt på. Så nå har klokken akkurat passert 20.00, og jeg er på vei til sengs. I kveld klarer jeg ikke å sitte å holde meg våken. I kveld er det strake veien til sengs rett etter dette innlegget er postet.

Så da sier jeg god natt til alle sammen, og håper at dere har hatt en fin dag.

DET SETTER SEG I RYGGEN

Jeg har hatt uendelig mange runder med hodepine de siste 15 årene. Stresshodepine. Og jeg har hatt mye stress. Mye pga. helsa, som var så vanskelig og langvarig å få utredet, og NAV, som jo selvsagt har fulgt meg mesteparten av veien. Man blir ikke akkurat friskere av å skulle stange

hodet i NAVs og helsekorridorenes vegger.

Men den siste tiden har jeg merket en endring. Jeg har sjeldnere hodepine, men oftere vondt i ryggen. Det føles nesten som at jeg tidvis lever med knekt rygg. Den er jo ikke knekt, men metaforisk sett, føles det sånn, spesielt nå for tiden har jeg det sånn. Det er flere ting som gnager. Jeg kan stå opp om morgenen, og alt føles fint, helt til hjernen begynner å virke og tankene og problemene strømmer på igjen.

Men jeg håper og tror at jeg snart får en oppklaring, en positiv oppklaring. For det at stresset setter seg i ryggen, er sterkt med på å bidra til svært reduserte dager, i forhold til at dagene uansett er sterkt reduserte i utgangspunktet. Men bare for å ha sagt det, det er ikke noe bedre med hodepine. Det er to sider av samme sak, rett og slett.

I dag skinner solen, og jeg sitter her med ryggen min. Og jeg skal forsøke å gå en liten tur. For det føles nokså godt for ryggen, i alle fall mens jeg går. Så skal jeg ta kamera med meg, og ha litt meditasjon med det. Kanskje en liten fristund med et annet fokus kan lette litt på ting? Det tror jeg så absolutt det vil 🙂 Og jeg gleder meg, selv om det er vanskelig å komme i gang.

Og utenom det, så er planene å ha litt rengjøring i dag. Det er sårt nødvendig. Men med denne ryggen, så ser jeg ikke helt hvordan jeg skal få det til. Så jeg får ta det sakte og kontrollert. Jeg har ingen planer i morgen, så om nødvendig, kan det bli en sengeliggende dag.

Det er bare en ting å gjøre nå, og det er sette på seg gladsmilet, og å komme seg i gang 😀

Ha en supergod dag alle sammen ♥

 

PEM – MEDALJENS BAKSIDE

Jeg skrev tidligere i dag om den kjekke og sorgfrie lørdagen. Og litt om bravadene jeg har vært gjennom de siste par ukene. Og jeg lovet å skrive om medaljens bakside litt senere. Og nå er tiden inne for det.

For som ME-syk, så har hver eneste lille ting man velger å gjøre, en konsekvens som er mindre kjekk. Man kan ha det kjekt der og da, men det kommer for de fleste til å slå tilbake i en eller annen form som kan gi mye ubehag senere.

Forløpet er litt forskjellig for de forskjellige ME-syke, man reagerer på forskjellig måte. Men fellesbenevnelsen for opplevelsen kalles PEM. På engelsk står dette for post-exertional malaise. Ikke så lett å begripe sånne engelske faguttrykk, men på norsk kan man oversette det til anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomforverring.

I dag har jeg PEM. Jeg hadde det i går også, og jeg håper jeg er ferdig med det til i morgen. Men det er ingen garanti for det.

For meg og dagen i dag er dagen som følger: Jeg har det best i sengen, eller på sofaen under et pledd. Jeg fryser og føler meg influensasyk. Influensafølelsen var verre i går kveld. I dag har akkurat den følelsen vært bedre, heldigvis. Men er tung i hodet. En liten tur fra sofaen og ut på kjøkkenet og tilbake gjør at jeg blir klam og anpusten. Og det er ikke mange metrene det er snakk om. Tur i dag ville vært en umulighet, da jeg blir sliten bare av å reise meg opp og gå et par skritt. Feber har jeg også, litt på og av. Men den feberen har jeg omtrent hver dag, etter alle små ting jeg finner på å gjøre, som å gå i butikken f.eks.
Alle ledd er vonde, og ryggen har slått seg helt vrang. Vondt nede i korsryggen. Og jeg beveger meg som om jeg er 95 i dag. Jeg føler noen har brukt meg som bokseball, og hamret løs på meg. Hjernetåke er også et problem. Faktisk er den ofte et problem, også til hverdags på rolige dager. Men blir litt ekstra surrete og glemsk under PEM.

Jeg har blitt litt bedre nå i kveldinga. F.eks. er det ikke fullt så slitsomt å gå noen meter nå. Så jeg føler meg litt kvikkere. Men to dager som dette er faktisk haugen på nok for meg altså. Jeg holder på å gå på veggene. Jeg orker ikke å lese så mye, og jeg orker ikke å strikke. Det gjør faktisk vondt.

Jeg var en tur i butikken, for å handle et par nødvendige toalettartikler nå i kveld, og endte opp med å handle inn til i tilfelle krise. Og da tenker jeg corona-krise. Ikke at jeg tror at jeg vil få corona, men jeg ser jo at enkelte artikler begynner det å tømmes for i butikkene, og da er det greit å ha litt på mitt eget lager, sånn i tilfelle butikkhyllene går helt tomme. Men jeg har ikke overdrevet, det kan jeg love deg. Og jeg er jo alene hjemme også, så jeg forbruker jo ikke så mye. Så ingen grunn til å gå helt av skaftet. Men jeg tror det likevel kan være lurt, siden det ser ut til at flere og flere får corona påvist. Og om jeg skulle være så uheldig at jeg må stenge meg inne i to uker, så er det greit å ha nok toalettpapir og mat, og nødvendige småting som vi ellers tar for gitt.

Og da jeg var hjemme igjen fra butikken, måtte jeg ta meg en hvil før jeg kunne rydde ut av posene. For da var jeg totalt gåen. Så den anstrengelsen burde jeg nok ha ventet med. Men det er rart med det, når man først er i gang, så tenker man ikke alltid så logisk.

Så nå vet du litt om PEM, i alle fall hvordan det virker på meg.

Så er jo spørsmålet: Er de kjekke tingene verdt det når man får PEM i etterkant?

Svaret mitt er ja. Man skal jo tross alt leve også, selv om man er kronisk syk. Og helt klart, så velger jeg mine “kamper” med omhu. Med god planlegging, så går det faktisk an å ha noen kjekke og sosiale ting innimellom, som man vet man vil bli ekstra syk av. Man må bare ta tiden til hjelp, spesielt i etterkant. Jeg kunne ikke hatt en sånn helg hver helg, det hadde kanskje forverret sykdommen betraktelig i lengden. Men en sjelden gang må man faktisk kunne unne seg sånne ting. Selv om det er nok av hverdagsting som gir samme negative etter-effekt.
Vi har bare ett liv, og det gjelder å gjøre det beste utav det ♥

Nå er det kvelden her. Jeg håper du har en fin kveld, og så snakkes vi snart igjen ♥