ARI BEHN EFFEKTEN

Da det kom frem i nyhetene at Ari Behn hadde valgt å forlate dette livet, var det en sånn utrolig merkelig følelse. For her i huset hadde vi akkurat pratet om ham. Det var i forbindelse med en humorkommentar om hans “arvtaker”, Durek Verret.

Like etter sier en i forsamlingen vår, som sitter og leser på mobilen: “Ari Behn er død!”. Vi satt som lammet alle sammen, i vantro og sjokk. Nyheten var akkurat kommet ut.

Den påfølgende tiden ble han snakket så varmt om over alt og av alle, i mediene i alle fall. Jeg kjente ham jo ikke, så hva kunne vel jeg si? Men sannheten var jo at han på en måte har vært en hoffnarr i mediene (det er mitt inntrykk). Nå har vel Hr. Verret tatt over den rollen, men han slår tilbake på en helt annen måte. Han har jo en helt annen fremtoning også.

Men tilbake til Hr. Behn. Forfatter, kunstner, far og eksmann, osv. En personlighet som våget å være anderledes, og som attpåtil våget å gifte seg med en vaskeekte prinsesse, med alt det fører med seg av mediesirkus, fest, løgner og bedrag. Prinsessen våget også å være anderledes. Så de to var som skapt for hverandre, synte jeg.

Det er noenogtyve år siden jeg sluttet å lese sladrepressen. Rett og slett fordi tiden ikke strakk til. Og når jeg endelig fikk tid nok, så var det helsa som kom i veien, pluss at jeg heller leser bøker og blogg. Men litt sladder har jeg jo fått med meg likevel.

Noe gjorde at Hr. Behn og prinsessen skilte lag. Og mye har blitt skrevet og nevnt i media om den saken. Jeg har ikke fordypet meg i temaet, men jeg kan tenke meg at med medias hardkjør når noen skiller seg ut, absolutt kan ha vært en medvirkende årsak. Det er vel ingen som glemmer Diana. Og det var pressen som drev henne i døden (på en litt annen måte vel og merke).

Kjente personligheter får aldri være i fred, og det kan absolutt være en påkjenning i ethvert forhold. Og er man da en litt sart person, så kan det fort bli en påkjenning.

Ari Behn ble lovprist etter sin død. Men før sin død, var det sjelden jeg leste noen lovprising av ham. Da var det mer vitsing. Det er i alle fall sånn jeg opplevde det. Da var han en særing. Det trenger jo ikke å være negativt, men i media følte jeg det hadde en negativ klang. Så døde han, og da plutselig elsket alle ham, også de som overhodet ikke kjente ham og som helt sikkert så på ham som en rar særing i utgangspunktet, sånn helt uskyldig.

Da han døde ble han en helt. Eller en martyr. Eller hva man nå skal kalle det.

Hvordan har det seg at en som velger veien ut fra livet kan bli en helt? Det hele ble enormt glorifisert!

Jeg synes synd på ham. Han må jo ha hatt det helt forferdelig, han har ikke sett noen løsning på problemet, annet enn å forlate dette livet.
Jeg synes synd på dem som sitter igjen, og savner ham noe helt forferdelig. For dem tenkte han ikke på da han tok sitt valg. Så hva er så heltemodig med det?

Det aller verste med denne saken, er ringvirkningene, smitteeffekten. Og så glorifisert som dette selvmordet ble, så kan fort sarte sjeler fristes til å velge samme veien ut som Ari Behn gjorde. Jeg sitter her nå, og tenker at det hele burde ha blitt dysset ned til et minimum. Det kunne kanskje redusert engasjementet bitte litt. Men når alt kommer til stykket, så vil det vel skje uansett, at den som har bestemt seg, har bestemt seg, for hjelpen er uendelig langt borte, og det er vanskelig å snakke om det.

På mindre enn en uke, har det skjedd 2 ganger som jeg har hørt om her i distriktet, at noen har tatt samme valget som Ari Behn. Om de har latt seg inspirere kan jeg jo ikke si. Jeg vet jo ikke noe om det. Men tanken slår meg.

For en del år siden, da ene av barna mine gikk på ungdomsskolen, var det to på skolen som valgte den løsningen, å ende sine liv. Med en måneds mellomrom. Det er vel ikke tilfeldig. Den ene lot seg nok inspirere av den andre. Kan han, så kan hun, eller omvendt.

Det snakkes så varmt om at det er mulig å få hjelp hvis man sliter. Men jeg tror ikke så mange av de som trenger den hjelpen faktisk får den. Fordi tilgangen på hjelpen faktisk er en lang og tornefull vei. Det må liksom gå helt galt før hjelpen kanskje kunne kommet. Men da er det ofte for sent.

Så hva med å være litt mer tilgjengelig med den hjelpen?
Hva med å tilby hjelpen på et mye tidligere tidspunkt?
Hva med å informere mye bredere om hva slags hjelp som finnes, f.eks. gjennom media?
For det er ikke sånn at alt kan snakkes ut.

For min egen del, hjalp det å gå til psykolog når jeg slet. Men det er jo så mange slags problemer, og alt kan ikke snakkes ut, alt kan ikke kureres med turer, trening og hverdagslige øvelser.
Jeg visste ikke noe om hva slags hjelp jeg kunne få. Jeg ble veiledet til psykolog av HMS tjenesten i jobben jeg hadde den gangen. Jeg er evig takknemlig for det. For jeg hadde aldri kommet på å ta kontakt med psykolog på egenhånd.

Og det er vel kanskje der feilen ligger? For dem som sliter med hver sine problemer, blir kanskje proppet fulle med piller, istedet for at noen (profesjonelle) forsøker å hjelpe dem med å ta grep i årsaken til problemet. Jeg fikk tilbud av min daværende fastlege om piller selv, men takket nei. Jeg har en viss skepsis for sånt, pluss at jeg er redd for bivirkninger. Så jeg ble glad da jeg fikk tilbud om psykolog via jobben. Det var løsningen for meg, og den fungerte.
Jeg kan jo nevne at jeg aldri ville ha tatt livet mitt, for jeg elsker mine barn, min familie, og mine venner. Og jeg unnet dem ikke sorgen, og den evnetuelle skyldfølelsen de kanskje ville påtatt seg. For det var jo ikke deres skyld at jeg hadde det tungt. Så om tanken slo meg, så hadde jeg aldri klart å gjennomføre. Til det elsker jeg livet og alle rundt meg for mye, heldigvis ♥ Så jeg nådde ikke å bli så enormt dårlig at alt ble helsvart.

Men jeg vet jo ikke hvor langt ned i elendigheten jeg ville endt, hvis jeg ikke hadde fått hjelp. Og jeg ønsker heller ikke å vite det. Jeg er glad jeg ikke fant det ut.

Så hvor banalt det enn høres, sliter du, søk hjelp, eller få hjelp til å søke hjelp! For jo flere som trenger hjelp, jo mer prekært blir det å faktisk skaffe til veie den hjelpen. Gi ikke opp. Glem ikke at det garantert er noen som er veldig glad i deg og vil savne deg noe helt forferdelig hvis du gir opp. Det er en viktig tanke å holde på ♥

Og nå mens jeg sitter her og skriver, runder vi midnatt. Jeg er stuptrøtt, og har egentlig lagt meg for mange timer siden. Men så ble jeg liggende å gruble. Og da fant jeg ikke søvnen. Og det gjorde jeg ikke forrige natt heller. Så jeg er kraftig på overtid her, og med et enormt søvnunderskudd. Jeg fant ut at beste løsningen var å skrive ut noen av tankene mine. Så det har jeg nå gjort. Og nå vil jeg forsøke igjen å finne søvnen. Kanskje virker det denne gangen? 😉 Tiden vil vise.
Ha en god natt alle sammen ♥♥♥

NÅR VENNER SNUR RYGGEN TIL

Jeg har mange venner. Veldig mange venner faktisk. På Facebook. Så Facebook er min vennekanal, min kontakt med omverdenen.

Mange kritiserer dette, at på Facebook og andre sosiale media er det så mange venner. Har man ikke jevnlig kontakt med disse vennene irl, hva er da poenget med å ha dem som venner på f.eks. Facebook?

Jo, det skal jeg forsøke å utdype litt her. Jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv, og fortelle hvilken verdi det har for akkurat meg.

Jeg har ME, og et par andre diagnoser. Min frihet er begrenset, fordi jeg mangler energi, fordi alt jeg foretar meg stjeler energi, og fører meg over på minussiden på energiskalaen ganske så fort.

Det å være med venner irl, er noe av det kjekkeste som finnes, men det er også vanvittig slitsomt. Så for meg er det å ha jevnlig kontakt med noen ganske få venner irl enormt viktig. Det er umulig å ha jevnlig kontakt med mange eller alle, det går ikke. Men det går veldig fint på Facebook. Der har gjerne mange lagt ut oppdateringer, bilder, og annet, som jeg da kan gi en Liker i en eller annen form. Og akkurat den biten der, å gi en Liker, eller en liten kommentar, det kan gjøre dagen for meg det. Det kan være den kontakten jeg makter akkurat den dagen, eller den uka. Men likevel er det en form for kontakt. For den som mottar dette “signalet” fra meg, ser jo at jeg har brydd meg, faktisk. Og for meg har dette stor verdi, det å få vise at jeg brydde meg, at jeg så du hadde lagt ut noe, at jeg leste eller kikket på bildene.

Men av og til er også Facebook for tung for meg, så da er jeg fraværende derfra også.

Det er ikke ofte jeg prater med noen på Messenger. Jeg gjorde det ofte før. Men nå er det også for slitsomt. Det går i korte sekvenser, og ikke for ofte, men det krever energi det også.

Vennskap må behandles og holdes vedlike. Og der er mitt største problem. Siden jeg er syk, og med et ganske stort underskudd av energi, så klarer jeg ikke å være den gode og oppsøkende vennen for så mange. Og da kan nok mange føle at vennskapet er enveis. Men det er ikke det. Det er rett og slett bare det at jeg er fanget i min sykdom, som ikke gir meg den energien som trengs for å være en oppsøkende venn. De vennene jeg har jevnlig og mye kontakt med, er dem som selv er oppsøkende, og passer på å ta kontakt med meg. De vennene vet selvsagt at jeg er syk…det er mange som vet det. Men akkurat disse vennene forstår også. De forstår at dette ikke er lett for meg. Og de er glad i meg, og derfor “finner de seg i det” å være den oppsøkende parten. De vet jo at jeg setter pris på det, og er glad i dem tilbake, selv om jeg ikke alltid klarer å være så aktiv i vennskapet.

Iblant klarer jeg å ta meg sammen, rett og slett å prioritere. Og akkurat nå for tiden er jeg litt utforskende også i akkurat dette. Jeg må se hvor mye jeg klarer. Men for å gjøre dette, må jeg prioritere bort noe annet. Så dette er en periodisk greie. Jeg får heller ha perioder med det, andre perioder med noe annet. Sånn må det bare bli, for tiden. Men de nærmeste vennene, de som forstår, de holder seg ved min side uansett ♥

Det jeg ønsker at alle skal skjønne, er at det å få en Liker fra meg på f.eks. Facebook, har krevd litt energi for meg. For akkurat da har jeg besøkt Facebook og surfet gjennom for å holde meg litt oppdatert, og for å være litt “sosial”. Jeg har jo behov for det også, å være sosial, selv om jeg ikke klarer det på den tradisjonelle måten alltid.

Så vit det, at selv om du ikke så ofte hører fra meg, så tenker jeg på deg ofte likevel. Det er oftest det jeg har kapasitet til.

I går ringte jeg til en venninne. Det var lenge siden vi hadde hatt kontakt. Hun sliter med mye av det samme som meg, så jeg har jo hatt forståelse for at vi begge har problemer med å være oppsøkende venner. Jeg trodde at hun forsto det samme. Men det viste seg at hun hadde vendt meg ryggen, hun var sur for at jeg aldri tok kontakt.

Før jeg ringte til henne husket jeg at det var en liten stund siden jeg hadde sett noen oppdateringer fra henne på Facebook og sånt, og jeg var litt bekymret, det var en av grunnene til at jeg ringte. Og svaret fikk jeg jo da, når jeg ringt til henne. Hun hadde jo slettet meg. Hun sa ikke det, jeg fant det ut selv, etterpå. Men hun sa at hun ikke var fornøyd med at jeg så sjelden tok kontakt.

Det var jo ærlig det da. Men lite forståelsesfullt, for en person som absolutt burde forstå mer enn de fleste. Jeg ble ganske tankefull etterpå.

Kanskje jeg må revurdere alle vennskap? Slette alle dem som ikke holder kontakten?
Men hvordan kan jeg vite hvorfor de ikke tar kontakt med meg? Kanskje det er noe som kommer i veien, eller kanskje forstår de ikke hvordan ting er, eller kanskje de rett og slett har nok med andre venner? Det gjør ikke noe for meg egentlig, så lenge vi har den ørlille kontakten på Facebook og lignende. For det er ofte nok for meg det. Men det er svært sårende når noen sletter meg, fordi jeg aldri tok kontakt. For det er nemlig sånn at selv om jeg aldri tok kontakt, så fulgte jeg med hva de foretok seg på Facebook og sånt, og la inn kommentarer og Liker der. Mer har jeg ikke hatt kapasitet til.

Leit når det skal være sånn. Og jeg har jo lyst å ha kontakt med denne venninnen, men jeg ble ordentlig lei meg. Jeg ble overrasket og veldig skuffet. Jeg syntes det var smålig.

Men jeg tenker at hvis det er sånn at jeg ikke på noen måte gir henne noe, kanskje jeg til og med er for krevende, ja da er det kanskje like greit at hele vennskapet har en ende for oss begge. For når hun tenker sånn om meg, så kjenner jeg jo hvor mye det faktisk stjal av mine krefter å gruble på denne telefonsamtalen nå i ettertid. Og sånt skal det ikke være. Da er det like greit å bare kutte ut. Men jeg er ikke helt ferdig enda. Det skal få en liten sjanse til ♥ Venner er viktig for meg, tross alt, og jeg bryr meg jo om mine venner, selv om jeg ikke klarer å være “på” hele tiden.
Jeg forstår jo dem som ikke forstår også. Det er ikke lett å sette seg inn i hvordan det er for usynlig syke.

Eller så er det kanskje på tide å knytte nye kontakter også. Noen vennskap er bare en døgnflue, mens andre vennskap er livsvarige. That’s the circle of life!

 

 

#vennskap #venner #helse

BEKYMRINGER

Vi har vel alle våre bekymringer om stort og smått. Noen har flere bekymringer enn andre. Og så er det kanskje også forskjellig hvilke bekymringer som påvirker oss mest.

Jeg har oppigjennom hatt en lei tendens til å bekymre meg. Men jeg har lagt merke til at det som bekymret meg mest var økonomien, eller mangel på sådann rettere sagt. Og den dagen den bekymringen minket, så var det mye i livet mitt som endret seg til en mye mer positiv hverdag.

Penger er ikke alt sies det. Men det er dessverre livsnødvendig å ha nok. I mange år hadde jeg ikke nok. Jeg sultet i en periode. Ikke bevisst faktisk, men pengeproblemene, det at jeg hadde alt for lite, tok helt over i hodet mitt, og jeg mistet matlysten. Matlysten sliter jeg med fortsatt, men mulig det er av gammel vane? Men for å si det sånn, det ser ikke ut som at jeg har dårlig matlyst akkurat….for jeg sliter med vekta. Det er en nåværende bekymring 😉

Økonomien har det blitt litt bedre orden på etterhvert. Såpass at jeg nå ikke trenger å bekymre meg så enormt. Men jeg gjør det faktisk av og til fortsatt.

Jeg kom over et sitat som jeg syntes var så artig, og det passet til noen sko jeg kom over på en butikkrunde i desember.

 

 

Disse skoene var så søte…og de passet til sitatet, som er av ukjent opprinnelse, i alle fall for meg.

Og skotøy er viktige saker. De skal helst ikke være for trange, for da får man kanskje skader som ikke er så morsomme. Det har jeg fått. Så jeg anbefaler å ikke gå i for trange eller for høyhælte sko. Og her i denne butikken så jeg etter sko som kunne passe, og falt da for disse søte små skoene som sikkert passet en gang da jeg var sånn ca et par år gammel 😉

Men helt klart, går man i for trange sko, som klemmer både her og der, da glemmer man andre bekymringer 😉

Utvalget i sko til småfolket er jammen stort nå for tiden. Jeg får nok investere i noe sånt når jeg får barnebarn en vakker dag kanskje 🙂

 

Har du mange bekymringer?
Bruker du riktige sko til dine føtter?

STRIKKEKAFE GA MEG INSPIRASJON TIL FOTOKONKURRANSEN JEG PLANLEGGER

I dag var jeg på strikkekafé for første gang i mitt liv. Jeg har vært på private strikkekaféer noen ganger, men aldri på en sånn som holdes i butikk og med masse fremmede mennesker tilstede. Fordelen med akkurat denne strikkekaféen var at den arrangeres på dagtid, på en tid av døgnet hvor jeg har en sjanse til å få det med meg. Og for første gang bestemte jeg meg for å våge meg med. Uten å kjenne noen.

Jeg ankom noen minutter før det skulle begynne, og jeg fikk en billett, eller et lodd var det, i hånden. For litt senere skulle det være loddtrekning. Det var stappfullt der, og de måtte hente flere stoler. Jeg kan innbille meg at det aldri før har vært så mye folk på dette arrangementet. Men etter loddutdeling var det visst 55 mennesker som hadde fått lodd. Så ja, når jeg først skulle gå, så valgte jeg den mest folksomme dagen.

Heldigvis i folkemengden oppdaget jeg et kjent ansikt, ei som bor ikke så langt fra meg. Så da ventet jeg på stol, og plasserte meg ved siden av henne.

Det skulle være foredragsholder også på dette treffet. Designer, kunstner og fotograf Kari Hestnes skulle fortelle litt om sitt virke, om en bok som nylig er utgitt og om en bok som snart kommer på markedet. For ja, som strikkedesigner gir hun ut bøker i hopetall. Og hun medvirker også i mange bøker med flere designere. Den boken som nylig er utgitt er en bok med strikkedesign fra SandnesGarn, hvor gamle modeller er fornyet og redesignet. Den kunne jeg kjøpe og få hennes signatur i, men jeg velger heller å vente litt med å kjøpe flere strikkebøker.

Hun fortalte om sitt hjertebarn Du Store Alpakka som hun selv startet, og som hun har solgt ut. Hun fortalte hvordan hun ved dette kom i kontakt med fattige i Peru, og da startet en skole der, som fortsatt drives av Du Store Alpakka.

 

Kari Hestnes er selv en fargerik dame, og fortalte om hvordan hennes design blir til. Hun viste frem egne foto, for hun er jo fotograf også, og der viste hun hva hun tar bilder av, som senere inspirerer til flotte strikkedesign. Og det var mens hun fortalte om sitt fotovirke at jeg bestemte meg for hvilket tema jeg skal ha i fotokonkurransen jeg tenker å holde. Så jeg ble jammen inspirert jeg også 😀

 

Jeg har selv 3 strikkeprosjekter på gang i skrivende stund. Og på strikkekaféen valgte jeg å ta med denne jumperen som jeg strikker til min sønn. I hånden holder jeg loddet, som ikke ga meg gevinst denne gangen. På det øverste bildet er det en utstillingsdukke med en jumper på seg, den jumperen var premien. Og en heldig dame som satt like i nærheten av meg vant denne jumperen som jeg veldig gjerne kunne tenkt meg selv 😉

Vi fikk også kaffe og kake. Jeg sto over kaffen, men kaka var ikke til å motstå, og den smakte veldig godt. Har ikke bilde av den, dessverre.

Konsekvensen av denne kjekke utflukten, som foregikk på en bokhandel i en av nabokommunene, var at jeg nå har høy feber (38,7) og fryser som fy. Så nå skal jeg pakke meg godt inn i et teppe mens jeg strikker litt, og slapper helt av.

Og det er ikke uvanlig. Jeg får feber nesten hver eneste dag, det skal lite til. Bare en tur i butikken, eller en fin tur, kan gi meg feber. Mye folk og det å sitte på “skolebenken” er en påkjenning. Enkelt og greit. Jeg er jo klar over det, så jeg forsøker å ta forholdsregler. Derfor har hele resten av dagen vært viet hvile 🙂

Og i morgen (håper jeg) presenterer jeg fotokonkurransen. Det gleder jeg meg til 🙂
Ha en herlig fin kveld ♥

 

Følg gjerne Facebooksiden min Evas Window og min instagram eva_gaud

VED VEIS ENDE

Så har dagen kommet, og vi er ved veis ende dette året, 2019. Dagen for refleksjon over året som har gått er kommet. Dagen vi forbereder oss til å entre et nytt år er her.

 

Jeg har brukt de siste dagene nå i romjulen til refleksjon. Jeg har tatt noen tilbakeblikk. Romjulen har vært rolig og hyggelig, akkurat som jeg har trengt det, og det har gitt meg tid til å se meg litt tilbake.

For meg har året vært mye preget av helse. Ganske tidlig fikk jeg frikort, allerede i begynnelsen av april. Så tidlig har jeg aldri fått frikort før. Og det i seg selv er en smule småskremmende. Men jeg satser på at det nye året blir litt bedre balansert 🙂

Helsen ja, den er ikke i min favør, men nå disse siste månedene føler jeg at jeg begynner å få litt kontroll. Jeg har satt i gang tiltak for å ikke slite meg ut så fort, og det gjør at jeg på jevna føler meg “friskere”. Dvs. jeg varer litt lenger, jeg er ikke totalt utslått når ettermiddagen lir på.
Men jeg må vokte meg vel, for det skal lite til for å bikke meg over og putte meg til sengs hvis jeg ikke følger “planen”.

Det er faktisk mestring i det. Selv om jeg går glipp av MYE som jeg liker å være med på. Jeg har rett og slett måttet bli mye mer egoistisk, tenke mye mer på meg selv, og faktisk lytte til kroppen, sånn på ordentlig. Jeg kan ikke være egoistisk å være med på alt jeg har lyst til, men jeg må være egoistisk på kroppens og helsas vegne.

Noen ganger blir jeg overmannet av tristhet. Mye av det sosiale går jeg glipp av, og det gjør at jeg føler meg litt utenfor av og til. Men likevel er det jo dem som har det mye verre enn meg. Tross alt. Og det unner jeg dem virkelig ikke. Jeg har ikke lyst at noen skal ha det verre enn meg. Jeg synes jeg har det ille nok.
Ja, du synes kanskje jeg høres egoistisk ut nå, og ikke minst sutrende. Men det er jo sånn det er. Jeg må unne meg selv å tenke på meg selv og hvordan ting er hos akkurat meg. Og når jeg selv føler at ting er leie, så ønsker jeg jo ikke det for andre. Det største ønsket er at alle kunne få det akkurat som de ønsker det selv, uten sykdom og sorg. Men vi får vel bare være realistiske og ta det vi får.

Men, nok om disse triste tingene.

Året som har gått har vært et fint år tross alt. Jeg har jo familie, jeg har kjæreste og jeg har venner. Og alle disse har gitt meg mange verdifulle øyeblikk.
I tillegg har jeg fått utført forbedringer på hjem og eiendom som gir høyere trivsel. Og dette fortsetter nå dette kommende året. Når det tross alt er sånn at jeg er veldig mye hjemme, så må ting gjøres for at hjemme ikke skal føles som et fengsel. Så for dem som synes jeg er aktiv med alt jeg forbedrer og pusser opp i mitt eget hjem, så kan jeg fortelle at det er en investering i å gjøre hjemmet mitt til den oasen jeg trenger når jeg tross alt tilbringer så enormt mye tid her. Og jeg kan love deg at det ikke er mye av dette arbeidet jeg gjør selv. Jeg har fått masse god hjelp. Jeg hadde nok aldri blitt ferdig om jeg skulle gjøre noe selv.

Og jeg vil trenge mye mer hjelp dette året som kommer, til å gjøre hjemmet mitt akkurat sånn som jeg behøver det. Så det blir spennende fremover.

Det som har blitt gjort dette året, er at det har blitt bygget en ny parkering på eiendommen, sånn at det er plass til alle bilene som ofte er her samtidig. Og så har jeg fått utbedret terrassestuen min, sånn at den nå ser ganske eksklusiv ut, og ikke minst, at jeg kan bruke den året rundt uten å blåse og regne bort totalt. Det jeg har fått gjort nå aller sist var å bygge dører med store vinduer i, sånn at jeg kan sitte der ute selv om vinden uler og regnet kommer vannrett. Noen stor varme er det ikke om vinteren, men jeg kan tross alt gå ut der og oppholde meg ute inne de dagene jeg ikke er i form til å gå tur. Og dette har virkelig stor verdi for meg.

Akkurat nå er jeg inne i stua mi, men det ville vært perfekt å sitte der ute på terrassen nå, og nyte den flotte soloppgangen. Men istedet sitter jeg her og skriver blogg 😉 Dagen i dag blir en fin dag. Tenk at vi skal få så pent vær på nyttårsaften for en gangs skyld ♥

Kommende år skal det innredes kjellerstue hos meg. Den skal være en frisone for blant annet ungdommene i huset sånn at de kan invitere venner hjem på filmkveld og hva det nå skal være 🙂 Etterpå må soverommet mitt pusses opp. Og der må lages lydhimling og greier. For hvis jeg har lyst å vite hva ovenpånaboen holder på med, så er det bare å ta turen inn på soverommet mitt. Der hører jeg det meste. Jeg hører mye fra naboen på badet også, og det er rommet som står for tur etter soverommet. Og jeg har behov for mye stillhet og ro til tider, så da må tiltak gjøres i den forbindelse.

Kjærligheten blomstrer også hos meg. Pål er mitt lys og min glede ♥ Jeg føler meg så heldig som har møtt ham, og får være hans kjæreste ♥ Vi er vel litt sånn at vi utfyller hverandre. Der hvor jeg er rolig, er han vilter, der hvor jeg har lite energi, er han proppfull av energi. Og følelsene er så gode og varme. Bekymringer er der også. Jeg bekymrer meg for ham, og for hans helse. For han er ikke like flink til å passe på seg selv som han er til å passe på meg. Men forhåpentlig ordner ting seg etterhvert inn i det nye året.

Barna mine er travle med sine studier. Og det er stunder for bekymring der også. Jeg ønsker jo ikke at de skal slite seg ut. Men forhåpentlig klarer de å balansere dette etter egen evne. Det er jo viktig det de holder på med, det er jo tross alt fremtiden det er snakk om.

Jeg ser lyst på året som kommer. Vi starter med blanke ark, og alt kan skje, på godt og vondt. Det er bare å brette opp ermene, og ønske året velkomment.

Jeg har blogget lite nå på tampen av 2019. Det har vært nødvendig å trappe ned en stund. Men etterhvert håper jeg å være tilbake her, i alle fall periodevis.

Tusen takk for dette året som har gått, det har absolutt vært innholdsrikt. Det har vært en glede å følge alle som blogger. Det har vært en glede å følge alle venner på Facebook, selv om jeg den siste tiden har vært en smule fraværende der også. Men jeg er innom og titter, med jevne mellomrom.

Ha en superkjekk feiring i kveld, og ta godt vare på dere selv i året som kommer. God klem til absolutt alle ♥♥♥

BÅDE VEKT OG SINN HAR BLITT LETTERE VED ENDRING AV STOFFSKIFTEMEDISIN

For tiden har jeg fått den beste julegaven en kronisk syk kan ønske seg.
Neida, jeg har ikke blitt frisk. Men mye har blitt lettere.

Det begynte med stoffskiftet for ca 26 år siden. Lavt stoffskifte var diagnosen. Og medisinen het den gangen Thyroxin. Senere endret navnet til Levaxin, som det altså fortsatt heter.

Etter jeg begynte på Thyroxin la jeg på meg…..mye. Det var snakk om mellom 25 og 30 kg. Da vekta gikk opp, forsøkte jeg jo dietter. Det har jo alltid vært så populært. Men samme hvilke dietter jeg forsøkte, la jeg bare på meg mer. Det var en fortvilende ond sirkel.

En periode da jeg hadde det ugreit i livet mitt, begynte jeg å trene, som en gal. Det hjalp litt på vekta. Men så gal kan man ikke være over lang tid. I alle fall ikke når helsa begynner å svikte for alvor.

Jeg hadde jo i lang tid kjent at jeg var unormalt sliten. Igjen. Det var jo dette jeg slet med før jeg fikk stoffskftediagnosen. Og selv om jeg spiste Levaxin som anbefalt, ble jeg mer og mer sliten. Og til slutt gikk det på den mentale helsen løs. Jeg ble veldig deprimert.

Livet føltes uholdbart. Jeg slet i motbakke hele tiden, var sykt sliten, og klarte aldri å arbeide opp nok energi til noe.

Så fikk jeg proff hjelp med depresjonen. En psykolog lærte meg hvordan jeg skulle jobbe meg tilbake, og det var utrolig virkningsfullt. Men siden da har jeg slitt med tilbakevendende tungsinn og små depresjoner. Og hver gang jeg får følelsen av at jeg er på full fart inn i en depresjon, så vet jeg hva jeg må gjøre.

Sliten har jeg jo bare fortsatt å være. Så jeg begynte å klage til min daværende lege om at jeg måtte være feilmedisinert, siden jeg var så fryktelig sliten hele tiden. Prøver ble tatt, både av stoffskifte, og andre sykdommer med lignende symptomer. Ja, for jeg hadde jo mange symptomer. Det var mye som ikke stemte i kroppen. Betennelser slet jeg med både titt og ofte. Og på jobben ble det tilrettelagt for meg, uten at jeg ble noe friskere av den grunn. Men heldigvis ble det lettere for alle mine kolleger da, så helt forgjeves var det jo ikke. Legen mente jeg ikke var feilmedisinert, for jeg lå innenfor alle verdiene.

Så ble jeg jo sykemeldt, og deretter over på avklaringspenger. Og der har jeg vært siden. Syk, sliten, med tungsinn, overvekt og på avklaringspenger. I mange år nå. Det har ikke vært lett.

Jeg byttet fastlege, og fortsatte min klagegang til ham. Han konkluderte med at jeg hadde for mange symptomer til at det bare kunne være stoffskiftet som laget krøll for meg. Og dermed begynte utredningen av et 15 talls sykdommer, hvor ME ble konklusjonen. Og ME er en utelukkelsessykdom.

Tungsinn og vekta har jeg vært plaget med i alle år. Til sammen ble tungsinnet så tungt, at jeg mistet matlysten i et års tid. Og da gikk jeg ned 24 kg. Men så kom matlysten sånn noenlunde tilbake, og sakte men sikkert har jeg lagt på meg igjen 13 kg.

Så begynte jeg å fundere på stoffskiftemedisineringen igjen. Jeg ble overbevist om at det er denne som gjør at jeg legger på meg bare jeg tenker ordet mat. Og så tok jeg dette opp med min fastlege. Etter noen blodprøver, ble vi enige om at jeg skulle stille et spørsmål i en stoffskiftegruppe på Facebook. Og der fikk jeg en del ymse svar. Jeg printet ut alle svarene, over 100 faktisk, og ga disse til legen. Han leste gjennom, og konfererte deretter med spesialister. Så ble vi enige om at jeg skulle forsøke med en kombinasjon av Levaxin og Liothyronin.

 

6 uker etter jeg begynte med denne medisinkombinasjonen (dosen er individuell for hver enkelt person, så ikke nødvendig å dele her), var jeg tilbake hos legen igjen for et par dager siden. Da hadde jeg veldig gode nyheter til ham, og han hadde en litt dårlig nyhet til meg.

Den dårlige nyheten tar jeg først. Den var nemlig at blodprøven viser at jeg er overmedisinert. Det var jo ikke så gøy å høre, all den tid mine personlige resultater er så gode. Først snakket vi om tungsinnet. Det har nemlig lysnet såpass at jeg føler meg som en annen person nesten. Jeg er ikke tungsindig for øyeblikket. Og jeg får kommentarer fra andre om at jeg virkelig stråler nå.

Legen fortalte da om en annen pasient som også har denne medisinkombinasjonen. Hvor det da er stor forskjell på å være overmedisinert og riktig medisinert. Når vedkommende er overmedisinert, så føles livet godt, og alt er topp. Med en gang det reduseres på medisinene, og verdiene kommer innenfor den anbefalte normalen, blir livet tungt og meningsløst. En vanskelig balansegang med andre ord.

Så erfarer jeg også dette nå. Spørsmålet var jo da om jeg skulle fortsette overmedisineringen, eller om målet skulle være å komme innenfor normalverdien? Jeg våget ikke å si så mye, for jeg hadde jo lyst å være overmedisinert all den tid livet føles så godt akkurat nå. Men jeg fikk spurt om hvilke konsekvenser jeg kunne oppleve ved å være overmedisinert? Svaret var at jeg kunne utvikle osteoporose på sikt.

Jeg ble ganske paff. Nå er det jo noe som er en genetisk svakhet hos meg i alle fall, da i alle fall kvinnene på morssiden av slekta mi har aldersbenskjørhet.

Jeg nevnte dette for legen.

Så lurte jeg på om han ville høre hvordan det hadde gått med vekta mi etter jeg begynte på Lio?
Og det ville han 😀

“Jeg har gått ned 5 kg etter jeg begynte med Lio!”

Først måpte han, og så begynte han å le 😀 “Dette slår jo alle dietter” utbryter han smilende.
Minus 5 kg på 6 uker. Ikke så lett å få til normalt sett. Ingen tvil om at dette her har vært godt for meg. Så han skjønte hvorfor jeg ikke så særlig giret ut over å kutte ut overmedisineringen.

Vi ble enige om at jeg fortsetter dosen i 6 uker til, og så tar vi en avgjørelse da om hvordan dette skal fortsette.

Jeg får jo også kommentarer nå rundt om, at jeg har slanket meg og det synes. Og for meg nå, så er jeg ikke i shoppingmood, for det er mye kjekkere å gå på “skattejakt” i klesskapet mitt og finne fine klær jeg ikke har kunnet bruke på lang tid 😀 Billigere er det også 😀
Men jeg har kjøpt meg et par nye kjoler. Jeg har mange kjoler jeg endelig kan begynne å bruke igjen, så nå er jeg ofte å se i kjole eller skjørt. Det er yndlingsplagg i vintersesongen 😀 Tro det eller ei 😀

Kan du se at jeg stråler?

Nå er nok min stråling en kombinasjon av vekttap og at verden har blitt så mye lysere generelt. De tunge skyene som regjerte oppe i hodet mitt har lettnet, og gir meg en fornyet glede over livet.

I tillegg har vekttapet gjort at enkelte ting er lettere å gjøre. F.eks. å bøye meg ned å ta på strømper, knytte sko osv. Dette er jo en lek nå for tiden. Utrolig herlig. Og da bruker jeg ikke så mye energi på akkurat denne trivielle tingen, og kan heller bruke den energien på noe annet.
Ingen tvil om at for høy vekt er en belastning på mer enn en måte. Så nå nyter jeg, og håper at dette varer. Og jeg har ikke noe i mot å miste 5 kg til om jeg skulle være så heldig. Men jeg er ganske så fornøyd nå, for dette har gjort underverker ♥

Jeg er så takknemlig for at jeg har en fastlege som er samarbeidsvillig og engasjert. Det har så stor verdi. Så jeg gjorde det rette når jeg byttet fastlege for noen år siden ♥

 

#helse #livskvalitet #vekt #stoffskifte

HAR JEG MISTET BLOGGEGNISTEN?

Heisann, så er jeg jammen her igjen. Det er i dag en måned siden sist jeg skrev et innlegg. Tiden flyr.

Jeg har lest litt blogg da, men har kommentert svært, svært lite. Dessverre har jeg lest mindre blogg enn normalt. Jeg tok meg rett og slett litt pause. Det var veldig nødvendig.

Så svaret på mitt spørsmål i overskriften er: Ja, jeg har mistet bloggegnisten!

Det er flere årsaker til det.

Den mest fremtredende årsaken er at det nesten slet meg helt ut hver gang jeg laget blogginnlegg. For dem som blogger vet at det ligger mye arbeid bak et fint blogginnlegg. Nå er det kanskje ikke sikkert at mine innlegg er så spesielt fine, men jeg ønsker i alle fall at de skal se fine ut, så da legger jeg jo sjelen i det. Og hver gang jeg hadde blogget litt, var jeg totalt pumpet. Og når det var sånn, så fikk jeg gjort lite annet. Og når energinivået mitt er status: lav fra jeg står opp, så skal det lite til før jeg bruker meg helt opp.

Jeg har jo tross alt hus og hjem og alt skal stelles og holdes i orden så godt det lar seg gjøre. Og jeg er jo alene om dette her i huset. Jeg vil jo gjerne ha det fint og ordentlig rundt meg. Heldigvis får jeg god hjelp av min datter iblant.

Strikke og lese bøker liker jeg også å gjøre. Men jeg orket etterhvert mindre og mindre. Og hadde i lengre tid slitt med dette.

Turene var jo blitt til et minimum. Og når jeg ikke orker å gå tur, så har jeg kanskje ikke så mye å skrive om heller.

Og så er det viktig å ha energi til dem jeg er glad i ♥

I tillegg så sliter jeg med å konsentrere meg, og jeg har dårlig hukommelse, og må lete etter mange ord av og til. Og det er utrolig utmattende, og ødelegger skrivegleden. Og når da ofte ikke blogginnleggene kommer inn på forsiden engang, ja da mister man motet.

En annen årsak, som henger bittelitt sammen med den første årsaken, var det fokuset som flere med jevne mellomrom skriver om, nemlig topplista.
Jeg fikk en følelse av at det å ligge på topplista er alfa og omega. Og for å klare det måtte jeg ha minimum 3 innlegg pr dag for det meste. Og hvem i alle dager har så enormt mye på hjertet at det kan være særlig interessant? Jo, sikkert mange. Men jeg klarer det ikke. Min hjemmetilværelse byr ikke på de store begivenhetene, og dermed blir det vanskelig å vri hodet for å finne noe matnyttig å skrive om. Og når all energi går med på å skrive ett eneste lite innlegg, begynte jeg å føle meg en smule verdiløs. Jeg leste flere blogger som skrev om dette med topplista, og så lenge jeg kun skrev et innlegg til dagen, så lå jeg under. Og da følte jeg det var liten vits, siden det er så viktig å ligge på topplista.

Jeg nådde å bryte meg litt ned de siste månedene før min bloggpause begynte. Det kom til et punkt der jeg bare måtte bryte tvert av. Men jeg sletter ikke bloggen fordet. For en gang i blant skriver jeg noen ord, og plutselig en vakker dag kommer kanskje bloggegnisten tilbake? Det har skjedd før, og kan sikkert skje igjen 🙂

Det å være kronisk syk har sin pris. Man forsøker å henge med, og plutselig innser man at det rett og slett ikke går. Og man må prioritere. Så jeg prioriterer bort bloggen for en periode. Jeg kommer nok heller ikke til å lese så enormt mye blogg nå fremover. Men overskriftene leser jeg ofte. Lureoverskrifter biter jeg ikke på. De hopper jeg over 🙂 Og litt blogg vil bli lest, hovedsaklig på mobilen. Men der er det vanskelig å kommentere, så derfor vil kommentarer fra meg oftest være mangelvare. Det beklager jeg, men det er kjekt å titte innom likevel 🙂

Nå er det den store julemåneden, og mye skal gjøres innen julekvelden. Her blir det stort sett å ta det med ro. Men noen aktiviteter vil jeg nok få gjort likevel. Et par kakesorter skal bakes. Og litt rengjøring og pynting også. Litt hver dag, så går det bra.
På bildet over er jeg på et plantesalg på Jæren. Der hadde de en del julefigurer og masse kunstige juletrær. Og en karet i rene Askepottstilen. Den måtte jeg jo prøve. Pål tok fine bilder 🙂

 

Julebord har jeg også fått med meg, sammen med Pål ♥ Og heldigvis blir det ikke noen flere før jul. Dette vi var på var egentlig et julebordshow, hvor prinsippet var mye av det samme som Wallmans salonger. Det var et flott show, og deilig julemat, og vi var der sammen med en turgjeng og gode venner. Jeg hadde hvilt godt på forhånd, og ble sengeliggende et par dager etterpå. Det er konsekvensen. Så det er viktig å planlegge nøye når jeg takker ja til aktiviteter, og da spesielt kveldsaktiviteter. Dette var en fantastisk kjekk kveld, og en svært sjelden anledning 🙂

Siden sist jeg blogget har jeg vært en tur i Oslo. Der møtte jeg blogger Karidansen, jeg møtte en god venninne fra ungdomsskolens dager, og jeg møtte en av mine “nye” svigerinner 🙂 Kanskje om jeg får anledning, så kommer det et blogginnlegg eller to fra mine Oslo-opplevelser. Men ikke i dag 🙂

Jeg hadde et par innlegg for noen måneder siden om min kamp mot vekta, og at jeg får god hjelp av min fastlege til å endre på mine stoffskiftemedisiner. Jeg startet denne medisinendringen for 6 uker siden i dag, og det har gitt store resultater i positiv retning. Og det sier jeg mens jeg faktisk sitter her og koser meg med sjokolade 😉 Jeg har gått ned i vekt, og smetter nå inn i en til to klesstørrelser mindre enn for 6 uker siden 🙂 Jeg føler meg heldig som har en fastlege som bryr seg, er interessert og engasjert ♥

Det har skjedd en positiv ting til etter jeg endret medisininntaket. Jeg har fått en mye bedre mentalenergi. Så i stedet for å være tungsindig, så er jeg nå lys og lett. Det er magisk ♥

Dette har jeg også planer om å skrive et innlegg om. Men jeg må bare klare å samle tankene nok. Jeg er jo fortsatt like sliten og utmattet som før, men nå er kampen mot tungsinn og depresjon mye lettere i det minste. Så en ting mindre å bruke så enormt med energi på.

Og så gleder jeg meg til jul. Det gjorde jeg i fjor også, men i mange av årene før det, gruet jeg meg til jul og alt stresset. Nå er tiden en annen og jeg nyter både kjærligheten og roen kroppen min har fått fordi jeg har blitt nokså flink til å balansere energien og ta mange pauser.

Jeg håper alle sammen får en herlig fin desember fremover. Så prates vi nok igjen om litt 🙂

FRYKTENS KONSEKVENSER

Jeg fortalte her om dagen om mitt lille skumle eventyr sist jeg var ute og gikk tur. Det var den gangen jeg var sikker på at en elg lusket i buskene og kom til å angripe meg, i reneste Halloween stil 😉 Du kan lese om det HER 🙂

Konsekvensene av den frykten jeg hadde den dagen, kom umiddelbart etterpå. Som ME syk tåler jeg lite. Og det er viktig å avpasse aktivitetene mine. Jeg skulle jo denne dagen gå en liten tur. Jeg visste jo at det ville gå greit. Jeg skulle nyte kald og vakker natur, og etterpå skulle jeg dra hjem og hvile en stund før jeg tok til på resten av dagens gjøremål. Det er jo ikke alltid at det går som jeg planlegger. Jeg skulle ha forening om formiddagen dagen etter, altså i går, og skulle forberede til det. 

Men sånn gikk det ikke.

Da jeg kom hjem etter denne nervepirrende skumle opplevelsen, var jeg totalt oppbrukt. Jeg spiste lunsj, og skrev det innlegget jeg linker til lenger oppe, og så gikk jeg å la meg. Kroppen talte sitt tydelige språk. Skjelven og uvel. Kvalm rett og slett. Jeg så ikke klart lenger. Jeg følte meg hinsides utslitt. Veien til senga føltes lang. Jeg slepte føttene etter meg, skritt for skritt. La meg i senga, og sovnet momentant. Og jeg sov i over 4 timer. Våknet i halv sju tida om kvelden, og lurte på hvor jeg var? Jeg følte meg mørbanket. Akkurat som om jeg skulle ha fått juling.

Konsekvensene etter aktiviteter får jeg vanligvis dagen etter, av og til et par dager etter. Og de kan vare i flere dager. Men her fikk jeg det med det samme.

Jeg sto opp, og fikk i meg litt mat. Og så hadde jeg tenkt å se Farmen, som selvsagt går sent om kvelden. Jeg slet for å holde meg oppe og våken. Så fant jeg ut at Åndenes Makt går for tiden. Og jeg fant hele sesongen på On Demand. Jeg har ikke sett Åndenes Makt på mange, mange år. Nå fant jeg ut at jeg måtte se noe som engasjerte meg, for å klare å holde ut. Og den første episoden denne sesongen klarte å engasjere meg såpass at jeg faktisk følte meg litt mer våken. Og da jeg etterpå så Farmen, gikk lufta ut av ballongen igjen. Og veien til senga var eneste løsning. Man skulle jo tro at det skulle bli vanskelig å sovne etter å ha sovet hele dagen. Men neida. Jeg sovnet momentant igjen. Det var herlig. Og jeg sov helt til morges. Og våknet 20 minutter før klokka skulle ringe 🙂

Nå denne morgenen valgte jeg å lage meg en kaffe mocca istedet for te. For fortsatt føler jeg meg litt mørbanket. 

 

I går morges, skulle jeg jo gjøre meg klar til å ha forening. Uten å ha forberedt en eneste ting. Da var gode råd dyre. Jeg måtte lage til noe som var enkelt og raskt å lage. Og så måtte jeg rydde bittelitt, for syns skyld 🙂 Kroppen var fortsatt i ulage etter opplevelsene morgenen før, men jeg visste at det var gode, nære og forståelsesfulle venninner som skulle komme i forening, og vi er bare 3 stykker, så det ville gå bra. De har sett meg ute av form flere ganger før.

Det gikk bra. Jeg hadde heldigvis handlet på forhånd, så da laget jeg til en omelett, og noen ostesnurrer, og litt salat.

Jeg tror maten falt i smak 🙂

Jeg hadde også bakt brownies. Jeg har funnet en oppskrift som har blitt en favoritt, og som er superrask å bake 🙂 Det ble en vellykket forening ♥

 

I dag er det Halloween, så da har jeg pyntet meg litt 😉 Ved hjelp av snapchat 🙂

Jeg har også fått gå tur i dag med en venninne. Og den turen ble ganske så opplevelsesrik den også. Det skal jeg skrive om litt senere 🙂

Ha en kjekk dag ♥

 

#konsekvenser #me/cfs #me #kronisksyk

REPARASJONSALDEREN

Ja, tro det eller ei, men reparasjonsalderen har kommet for å bli hos meg. Og jeg er ikke alene om det.
Dere som er unge og friske, nyt de unge dagene av hele deres hjerte. For en vakker dag når årene siger på vil de fleste oppleve slitasjer, feil og mangler hos seg selv.

Jeg vet det av erfaring. For da jeg selv var ung, og vitnet mine foreldre som begynte å slite med forskjellige ting, da tenkte jeg nok ofte at det der opplever nok ikke jeg.

Men her sitter jeg, og skjønner at jeg ikke kan skylde alt på den kroniske sykdommen jeg har.

Og akkurat det lærte jeg da jeg gikk på kurs om ME. At det å ha ME, må ikke bli en hvilepute for alt man har og får som gjør vondt. For selvsagt kan det oppstå andre ting også, akkurat som med alle andre mennesker. ME kan jo ikke ta skylden for alt av dette.

 

Jeg sitter her litt tankefull, og funderer på dette med sykdom og alder. Og jeg kommer frem til at ME nok har vært en aldri så liten hvilepute. For enkelte ting tenker jeg faktisk: “dette er nok ME”. Men jeg har begynt å bli litt mer fornuftig. For enten det er pga ME eller andre ting, så kan det jo være hjelp å få.

Nå har jeg jo lært at det meste med ME må jeg bare akseptere inntil videre. Men jeg har også bestemt at alt det andre, hva det enn er, det må jeg få hjelp til. Og sånn gikk det til at jeg valgte å oppsøke legen for et vondt kne.
Jeg elsker å gå tur. Men kneet har vært trøblete i lengre tid, og turene ble sjeldnere.

Og med kneet har jeg nå vært gjennom røntgen og MR. Og MR viste noe galt. Og det var dette som fikk meg til å tenke på reparasjonsalderen. For det er jo der jeg er akkurat nå. Menisken i kneet er en smule sliten. Den er ikke røket, så jeg trenger ikke operasjon, men den er slitt.

Reparasjonsalderen….jeg er 51, det passer jo godt. Jeg husker jo foreldrene mine og det de måtte få reparert. Og nå er jeg der selv. Tenk, det skjedde faktisk meg også 😮 Det hadde jeg ikke trodd.
Joda, ettersom jeg ble ordentlig voksen, forsto jeg jo at jeg nok ikke var blant dem som kom til å slippe unna. Det er en del ting som etterhvert trenger å repareres. Men kneet er det viktigste.

Konklusjonen er at jeg skal oppsøke fysioterapeut og trene opp lårmusklene. Det vil visst ha en god effekt.
Men orker jeg det da?

Jeg får nå først oppsøke fysioterapeuten og se hva slags treningsprogram jeg skal gjennom. Og evt. tilrettelegge det sånn at det ikke stjeler absolutt alt jeg har av energi. For det er faktisk en reell frykt jeg har, at jeg skal måtte trene noe voldsomt, og så ender jeg opp sengeliggende resten av dagen. Men jeg velger å være opptimist, og tro at dette her nok bare er snakk om enkle øvelser.

Jeg liker ikke denne reparasjonsalderen. Jeg liker å være 51, det gjør meg ingenting. Men at ting i kroppen begynner å bli slitt, den tanken er jeg ikke helt fortrolig med….enda.

Men jeg er jo ikke alene. Dette gjelder veldig mange. Selv om det er en mager trøst. Skulle nok ønske vi slapp litt billigere unna 🙂

Da er det bare til å sette i gang å reparere, for livet er fortsatt verdt å leve, og vi skal ha mange gode år igjen ♥

 

Ha en herlig helg ♥

 

#reperasjonsalderen #helse

I GÅR BEGYNTE KAMPEN MOT VEKTA

Og nå mener jeg min kamp altså 🙂 Ikke noe TV-program eller noe sånt 😉

Jeg har slitt med vekta helt siden jeg begynte med stoffskiftemedisiner for sånn cirka 26 år siden. Og jeg har gjort uendelig mange grep for å gå ned vi vekt, i alle år etterpå. Utallige dietter, for å si det pent. Og eneste konsekvensen var at jeg la på meg mer. 

Så var det en periode for noen år siden, at jeg mistet matlysten, og spiste minimalt av minimalt. Det var så klart ikke sunt, og helt klart litt farlig. Og det var heller ikke bevisst. Men resultatet var at jeg gikk ned 25 kg. Jeg ble bevisst da jeg oppdaget jeg hadde gått ned 8 kg, fordi alle klærne mine var blitt for store. Og da ble jeg bevisst på at jeg i alle fall måtte spise litt, tvinge i meg maten, sånn at jeg fikk litt næring. I tillegg måtte jeg ta vitamintilskudd. Men det er jammen ikke lett å spise, når man ikke har lyst på noe. Når man føler at alt smaker ekkelt, og man får brekninger av luktene. 

Etterpå har ting ordnet seg litt, og matlysten kom litt tilbake. Men fortsatt er den ikke på topp. 

Uansett, når jeg da begynte å spise litt mer tilnærmet normalt, så begynte vekta å øke igjen. Selvsagt. Og jeg presiserer, jeg spiser normalt. Jeg spiser variert, og jeg spiser ikke søppelmat. En gang i blant kanskje, men det er jo normalt det også.

Til nå har vekta økt med halvparten av det jeg tok av. Altså sånn cirka 12 kg. Det er altså så utrolig demotiverende og frustrerende. Og så er det uhyre bekymringsfullt.

Jeg har flere ganger nevnt min bekymring for leger jeg har hatt opp gjennom tidene. Og bekymringene var tidligere mest fordi jeg hadde jo et ønske om å være slank, og å få en bedre trivsel. Og selvsagt er det jo ikke sunt heller å ha så mye ekstra vekt på kroppen. Jeg er ikke så høy, så det blir jo veldig belastende for kroppen.

Nå har jeg jo ny fastlege. Og her for et par måneder siden tok jeg mot til meg, og spurte pent om kanskje han kunne ha lyst til å hjelpe meg? For saken er jo den at jeg er 99,99% sikker på at årsaken til den gjenstridige vekta er stoffskiftemedisinen jeg går på. Og stoffskiftemedisinene er det ikke mange som vil være med å endre på, så lenge det fungerer greit.

Han lyttet til meg, og forklarte at det finnes 3 typer kroppsbygninger, og så forklarte han hvilke disse var, og konkluderte med hvilken jeg tilhørte. Vi snakket litt rundt dette, og jeg fikk etterhvert frem hvor viktig det er for meg å få en lavere vekt. Jeg forklarte om den ubevisste sultekuren min, og resultatet av den. Og et av resultatene var jo at livet var jo så utrolig mye enklere når man ikke har for mye vekt. Å bøye seg ned for å plukke opp noe fra gulvet gikk som en lek, å kle på seg var mye lettere, å rydde inn og ut av oppvaskmaskinen var mye lettere, å bevege seg rundt omkring var utrolig lett, og jeg følte at jeg svevde. Jeg sa at sånn som det er nå, så har jeg min dose av helseproblemer. Jeg klarer meg med dem, jeg ønsker ikke flere. Og så lenge jeg med min ME, har det lettere med lavere vekt, så er det en ønskedrøm som er utrolig viktig. Tenk så mye enklere alt ville bli for meg? Bonusen er jo at jeg også vil se smashing ut, ikke sant? 😉 Hehe 🙂

Jeg uttrykte også den store bekymringen og frykten for andre helseproblemer som kan komme ved for mye vekt. Hjerte og kar sykdommer f.eks. Diabetes. Og mye mer. Og magefettet, som jeg sliter veldig med, er jo ekstra farlig også. Det er så mye som er belastende med alt for mange kilo på kroppen. Det hjelper ikke for andre å si at jeg er pen uansett. For det handler ikke om det. Det handler om helsen. Og jeg har jo lyst å leve noen år til liksom. Og immunsystemet mitt er svakt nok som det er, så jeg er jo absolutt i en risikoposisjon.

Legen lyttet til meg, kommenterte litt, og uttrykte at han virkelig forsto hvordan jeg tenkte, og hvorfor jeg tenkte sånn. For det er jo helsefarlig med for mange kilo på kroppen, og belastende for kroppen, og spesielt min kropp, som sliter nok allerede.

Han forklarte meg om stoffskiftemedisinen, om alle stoffene som tilføres via den medisinen, om hvordan de virker, og at det fortsatt er uforklarte elementer som forskningen ikke har funnet ut av. Han forklarte at den medisinen jeg har er den eneste som er i Norge, og at andre medisiner innføres på særskilte vilkår. Litt teit det mener jeg da, for man kan jo reagere individuelt på medisiner. Noe jeg mener er tilfellet for mitt vedkommende.

Og enda så vanskelig tema dette er for en fastlege, så besluttet han at dette skulle vi gjøre noe med, han ville hjelpe meg.

Og når jeg da har sett i diverse stoffskiftegrupper på Facebook, hvor folk påstår hardnakket at fastlegen har ingen kunnskap og ingen interesse av å lære seg disse tingene, så kan jeg si at min fastlege er av et annet kaliber. Han har brukt litt tid nå på å studere disse tingene, lese seg opp på studier, og snakke med og få råd av spesialister, for å kunne hjelpe meg på best mulig måte.

Og i går, 16. oktober, ble merkedagen i kampen mot vekta ♥

Da ble Levaxinen som jeg tar for stoffskiftet endret litt ned i dose, og en ny stoffskiftemedisin (Liothyronin) ble tilført som et tillegg. Dette for å endre på tilføringen av T3. Og det har jeg også nevnt for legen min, at mange har så utrolig greie på disse stoffskiftebetegnelsene T4, T3 osv. Men for meg er det fortsatt helt gresk. Det inneholder tall, og da går det i stå i mitt hode. Og hjernetåke har jeg jo mye av fra før av, så jeg stoler på at legen har kontrollen. Og det har han.  Han har forklart meg hvordan disse stoffene virker sammen, og hvordan de jobber i kroppen. Men å huske om det var T3 som gjorde ditt, og T4 som gjorde datt, eller omvendt, det klarer jeg ikke. 

Så skal jeg begynne forsiktig, og komme tilbake til kontroll med jevne mellomrom. Jeg blir passet godt på. Og jeg føler meg så utrolig trygg. Her blir ikke noe overlatt til tilfeldighetene.

 

Her er den nye medisinen, som jeg skal ta to ganger om dagen, til faste tider. Jeg skal ha en halv tablett om dagen. I to doser. Dvs. en kvart tablett morgen, og en kvart tablett kveld. Og så er denne tabletten så ørliten, at det var en bragd å få delt den opp i dosen jeg skal ha. Og når jeg da legger denne bittelille biten på tunga for å svelge den sammen med vann, så føles det som å svelge en brødsmule 🙂 Så det er jo en fordel da 😉 Det er nesten litt sånn at jeg er redd for at den skal forsvinne inne i munnen og ikke havne dit den egentlig skal. Men det har gått bra til nå. Jeg har tatt tilsammen 3 sånne kvartinger nå, og er spent på hvilke reaksjoner kroppen kan få av dette? Dosen skal økes etterhvert, men viktig å begynne forsiktig, for å se hvordan kroppen reagerer, og få en tilvenning.

Dette vil være en tidkrevende prosess, og det er ikke sikkert at det vil gi ønsket resultat i det hele tatt. Kanskje får jeg bare en haug med bivirkninger istedet? Kanskje vil jeg fortsette å legge på meg? Kanskje vil jeg bli syk? Ingen vet enda. Så tiden vil vise. Dette skal nå gjøres over en periode på et halvt år. Da vil man se om det gir ønsket effekt, og så kan man jo fortsette derfra. Og når jeg da har slitt med vekta halve livet, så klarer jeg å vente i et halvt år for å se om noe endres 🙂

Det er en milepæl for meg dette her. Dette har jo vært kilde til stor bekymring for meg i mange år, så å endelig få gehør, respekt og hjelp for dette, føles så utrolig bra. Så nå lever jeg i håpet, og så kan jeg jo si om det ikke skulle hjelpe, at jeg har nå i alle fall prøvd 🙂

Medisinen er dyr, men jeg fikk den faktisk på blå resept. Har skjønt at mange ikke får det. Kanskje det bare var nå første gang at jeg fikk den på blå resept? Herlig var det i alle fall da jeg var på apoteket i går, og ikke trengte å betale noe (har frikort). Jeg var nemlig forberedt på å måtte punge ut.

Legen sa før jeg gikk: “I dag, 16. oktober, er en merkedag!” Og jeg så på ham at han er veldig spent på dette han også. Så jeg er vel i bunn og grunn en frivillig forsøksperson nå…hehehe 😀 Jeg er definitivt ikke en rutinepasient i denne saken, det er nå helt sikkert. Og jeg ser frem til resultatet, med glede og forventning. Og så lover jeg meg selv at jeg ikke skal bli alt for skuffet. For hvis det ikke går, kanskje finnes det noe annet som kan hjelpe 🙂

 

Man må i alle fall ikke gi opp. Ikke enda. Og enda kan jeg ta fine selfier uten at det synes at jeg har lagt på meg 12 kg. For de fleste kiloene legger seg på magen, foreløpig. Og forhåpentlig stopper vektøkningen opp snart, og kanskje det blir en vektnedgang istedet. 

Tiden vil vise ♥

 

 

#helse #vekt #slanking #vektproblemer