MIN VAKSINE-TUR

I dag var det min tur å vaksineres. Og jeg må innrømme at jeg hadde litt sånn usikker følelse før det hele satte i gang. Usikker, fordi jeg er redd for alt som sprøytes inn i kroppen. Men også redd for tabletter og annen type medisin. Redd for hvilke komplikasjoner eventuelle bivirkninger kan utløse. Pluss at jeg er redd både for nyrene mine, og leveren. Pr. i dag, så har jeg faste medisiner jeg må gå på livet ut. Og så i tillegg har jeg da også fått MS, som gjør at jeg må få sterke medisiner (en form for cellegift) hvert halvår. Og det vrir seg i meg ved tanken. Men sånn er det. Man må vite å prioritere riktig. Så gjelder det å krysse fingrene og håpe at de fleste bivirkningene holder seg borte.

 

Jeg valgte å gå ned til vaksinasjonsstasjonen. Og jeg synes det er så fint her når solen skinner fra rette vinkelen, mønsteret i porten speiler seg så fint i asfalten.

 

Her sitter jeg skrekkslagen og venter på at nåla skal komme og stikke meg i armen.
Jeg er ikke redd for sprøyter. Ikke redd for blodprøver eller noe. Ikke redd for stikket. Har aldri vært redd for sånne ting. Frykten her gjenspeiler egentlig bare usikkerheten i det som skal sprøytes inn i armen. Det vi kjenner veldig lite til så langt. Men gleden over at jeg nå skal bli hakket tryggere i kampen mot Corona, seirer absolutt over frykten og usikkerheten. Denne kampen skal, må og vil vi vinne ♥

 

Etter å ha sittet 20 minutter til observasjon etter sprøyten var satt, kom jeg ut her. Og jeg må virkelig si at den vaksinasjonen var en ordentlig effektiv samlebåndsordning. Jeg er imponert. Og samtidig, uten å snakke med noen andre der, satt jeg der og så folk komme og sette seg på henviste plasser, og jeg følte virkelig jeg var med på en massemønstring, jeg var en del av noe stort.

 

Etterpå gikk jeg en tur på apoteket, og så en tur på Egon, hvor jeg unnet meg en kaffe mocha, og en pommes frites. Det ble dagens “middag”. Og så gikk jeg hjem igjen, opp alle bakkene. Og det var for meg mestring. Det er første gang i år jeg har gått ned til Sandnes sentrum etter alt jeg har opplevd i løpet av siste halvår. What doesn’t kill you, makes you stronger! Det var følelsen jeg satt med i dag. Men guri hvor sliten jeg er nå. Da jeg kom hjem var jeg ganske skjelven, akkurat sånn som jeg har vært etter alle anstrengelser de siste månedene. Men jeg klarte det, og jeg er så stolt 😀

 

Sliten og fornøyd. Fornøyd både med gåing og at jeg har gjennomført 1. vaksinasjonen. Litt rødsprengt i ansiktet her etter turen 😀

Nå er det 3 uker til neste dose. Normalt 6 uker, men siden jeg tar immundempende medisiner, må jeg komme tilbake om 3 uker. Godt hva som er gjort.

Kanskje vi snart kan begynne å leve normalt igjen ♥ Jeg gleder meg til det ♥

 

LIGGENDE PÅSKE

Jeg tror det begynner å bli tradisjon at i høytidene, da skal alle planer endres sånn at jeg blir alene, og så skal jeg havne innom en eller annen helseinstans.

Ja, jeg må jo bare le altså. Det er galgenhumor dette, og ikke noe sutring.

Opprinnelig skulle påsken tilbringes på hytta sammen med min datter, og min bror og hans familie. Men sånn gikk det jo ikke, siden pandemien nyter å stikke kjepper i julene for alle sosiale planer 😉

Så da ble det hjemme-alene-påske på meg.

Og jeg er så heldig å ha gode venner, som har forsynt meg med påskeegg ♥

Men så er det denne skjebnens ironi da, at siden det er høytid, og jeg er alene, så må det jo skje noe, som det gjorde i julen. For i julen havnet jeg på sykehuset, det har jeg skrevet om tidligere.
Denne gangen, nå i påskehøytiden, klarte jeg i det minste å holde meg borte fra sykehuset. Men en tur innom legevakten måtte jeg, dessverre.

Om kvelden på Skjærtorsdag fikk jeg fryktelig vondt i venste side i hofteområdet. Og det kom brått og plutselig, og ble skikkelig ille i løpet av kort tid. Etter råd fra min datter (som kjenner sin mamma godt), så ringte jeg legevakten. Jeg hadde tenkt å vente til dagen etter. Men jeg er glad jeg ikke ventet. Datteren min kjørte meg dit, og støttet meg inn. Undersøkelsen hos legen var grundig, og han konstaterte betennelse i en slimpose. Jeg fortalte at dette kom veldig brått. Og legen svarte at ja, det er helt normalt at en sånn betennelse kommer brått.

Denne slimposen er en støtdemper mellom ben, sener og muskler, og da legen spurte om jeg hadde falt, eller sittet på veldig hardt underlag, måtte jeg si at jeg har sittet veldig mykt og behagelig, og jeg har gått turer, men har ikke falt. Han kunne ikke skjønne hvordan jeg kunne ha fått denne betennelsen, som vanligvis utløses av de to nevnte tingene. Jeg kunne jo da fortelle ham at det er helt normalt at jeg får en haug med rare betennelser som ikke er av logisk opphav. Men at det er lenge siden sist.

Han skrev ut betennelsesdempende. Og så fikk jeg beskjed om å holde meg i ro i en ukes tid, og helst ikke sitte. Hvis jeg ikke var på bena, skulle jeg helst ligge. Eller sitte på den gode siden, altså høyre side. Men det har jeg funnet ut gjør at jeg overbelaster litt, og ryggen blir vond hvis jeg sitter sånn for lenge.

Så da ble det en liggende påske for meg 😀

Og jeg har da ligget og hvilt, jeg har strikket litt (men det ga jeg fort opp), og jeg har lest en del.

Og så har jeg hatt en del besøk. Og da har jeg sittet, på den gode siden 🙂

Og jeg begynner nå å føle meg bedre. I dag har jeg ikke behøvd å ta smertestillende. Men jeg er flink å ta betennelsesdempende.
Jeg koser meg jeg, selv om jeg ligger mye. Må jo være luksus for dem som liker det 😉 Men jeg kunne veldig gjerne ønsket meg å gå noen turer. Men dem får jeg ha til gode 🙂

Været er rufsete akkurat nå, men vi har hatt fine dager også, hvor jeg har kost meg på terrassen.

Jeg har hatt besøk alle dagene til nå. Veldig koselig. Så kanskje dette egentlig er en av de beste påskene jeg har hatt?

Jeg skal ikke klage i alle fall, for her er det aldri tid til å kjede seg ♥

 

Kos på terrassen ♥

 

Fint, lunt og gult om kveldene ♥

 

Og så håper jeg du også har en fin påske ♥ At du koser deg masse, at du er frisk og rask, og får gjøre de tingene DU har lyst å gjøre ♥ Jeg unnet meg gule roser til påske ♥

PÅ DAGER SOM DENNE…..

Når dagene er vonde og slitne, som dagen i dag er, hva gjør jeg da, for å få dagen til å gå?

Ofte er det mandagen som er den dårligste dagen i uken. Men det avhenger litt om jeg er alene hjemme eller ei. Når jeg er alene hjemme, så har det ofte blitt søndagen som er min (faste) nededag. Da bruker jeg meg opp i uken, og så kommer helgen, hvor lørdagen kan være kjempegod, eller hvor jeg kan kjenne at nå har jeg nådd mitt metningspunkt. Og så slår det til med en smell på søndagen.
Når jeg ikke er alene hjemme, så holder jeg ut, som regel,, fordi jeg da vil være der for mine barn som har fri, og tar smellen på mandagen.

Det er jo gjerne sånn at mange kan ha en aldri så liten smell på søndagen. Sånn type dagen derpå, etter en fest eller heftig utelivskveld. Så de gangene jeg har min smell om søndagen, så føler jeg på en måte at jeg er i godt selskap, selv om jeg kanskje ikke engang har rørt alkohol 😉

Alt avhengig av hva som skjer av ting i løpet av en uke, så kan smellen vare alt fra en til 3 dager. Jeg kan også få en smell midt i uka, hvis jeg har brukt meg opp f.eks. på tirsdagen, eller hvis det skjer noe uventet som stresser eller stjeler energien fra meg.

Jeg forsøker å ikke være sengeliggende, selv om det også kan skje. Men så er jeg der at jeg er så livredd for å gå glipp av noe av dagen, at jeg forsøker å hvile mest mulig med å gjøre ting som jeg liker, og som ikke kjennes krevende. Men jeg må også hvile innimellom de tingene, da uten å gjøre noen ting. Rett og slett ha noen time outs.

På dager som denne, som er sliten og vond, hvor mye kjekt har skjedd i uken, så kan en eller flere av disse tingene være aktuelle å gjøre, for å få dagen til å gå, uten å føle at jeg går glipp av dagen, og uten å føle at jeg er totalt nytteløs.

 

Jeg fryser ofte på sånne dager. Og hvis jeg fryser veldig, og er skikkelig dårlig, så er det best å krype under dynen. Men det fungerer også godt å fyre i ovnen, i alle fall i den kalde årstiden. I dag har jeg fyrt i ovnen. Det passet bra da det øseregner ute, og jeg hadde ikke så lyst å tilbringe dagen i senga. Og jeg er ikke såååå dårlig at jeg må holde senga. Uken har vært fylt med mange kjekke ting 🙂 Det er når det skjer mye som ikke er så kjekt, at det sliter ekstra på.

 

En av tingene jeg liker å gjøre er å spille Wordfeud. EvaG68 er mitt spillernavn, hvis du har lyst å spille med meg. På dager som denne, går spillet dårlig for meg. Da klarer jeg ikke å se gode ord, og jeg har ikke energi til å gruble så veldig. Men det kan også gå dårlig på gode dager, så jeg skal ikke kun skylde på helsa 😉 Men jeg liker dette spillet, for det er hjernetrim. Og jeg ønsker å holde sinn og hjerne i form så lenge det lar seg gjøre. Og det ble enda viktigere etter jeg fikk diagnosen MS for et par måneder siden. Det er ikke bare fysisk aktivitet som er viktig da, men også den mentale aktiviteten bør holdes på et visst nivå.

 

Jeg elsker å lese også. Det er litt periodisk hvor mye jeg leser, rett og slett for jeg har perioder som er dårligere, og perioder som er bedre. Jeg har jo vært syk i en del år, så jeg har sett en rød tråd i dette. På veldig dårlige dager er det ikke vits i å lese, for jeg klarer ikke å huske det jeg leser. Men sånn ellers, så er det jo veldig sunt å lese, og det er også en form for hjernetrim 🙂 Jeg leser en del forskjellig. Men er kanskje aller mest glad i krim. Akkurat i dag går det bra å lese.

 

Hvis jeg er i form til det, så er det kjekt å se film eller serie, eller noe annet på TV. Det er ikke alltid formen er der, fordi jeg er både lysfølsom og lydfølsom. Men oftest går det bra, og så er det kjekt å engasjere seg i noe, uten å bruke så mye energi selv. Nå er det påskekrim det går i. Jeg begynte å se serien “Hvem drepte Sara?” på Netflix. Den er mexicansk, og talen er spansk. Så da er jeg glad jeg orker å lese, for jeg kan ikke spansk, og er avhengig av undertekstene. God serie, så langt 🙂

 

Om jeg orker det, så strikker jeg mens jeg ser film eller serie. Men det er ikke alltid at det går. Akkurat i dag er det best å gjøre kun en ting om gangen. Akkurat nå er strikketøyet så stort at jeg ikke trenger å ha teppe på meg hvis jeg fryser litt 😉 Det er en herregenser på pinnene 🙂

 

Måltidene er veldig enkle på dager som i dag. Og også få. Jeg orker ikke å bruke energi på å lage mat. Og da blir det gjerne bare ett, eller kanskje to brødmåltider, og ellers frukt eller annet smått som er lett å finne frem.
Når ungene er hos meg, så lager jeg middag også. Men umulig å lage en ukeplan på middag, for når jeg da får en dag som i dag, så er det ikke noe avansert mat som kan stå på menyen.
I dag får jeg besøk av ungene mine, og jeg lager middag. Men det blir noe enkelt, som jeg omtrent klarer i blinde. Pannekaker og betasuppe (posesuppe). Jeg skal også ha noen pølser i suppa, for å gjøre den mer kjøttrik 🙂
Og så har jeg til og med laget dessert ♥ Men den begynte jeg på i går da. Og i går hadde jeg en bedre dag. Til dessert har jeg laget Basilikumjordbær. Siden vi skal ha pannekaker, skal jeg også lage noen små pannekaker som jeg skal servere med is eller krem, og basilikumjordbær 🙂 Du finner oppskriften på jordbærene HER!

I dag er hukommelsen dårlig, så jeg måtte rett og slett google hva det var som skulle i pannekakene. Jeg visste jo det meste, og kan egentlig oppskriften utenat, da jeg tar det på slump. Men i dag var det tryggest å ikke slumpe for mye 🙂

Det er sjelden jeg skriver blogg på sånne dårlige dager. For det er faktisk litt arbeid. Men i dag hadde jeg inspirasjon, ro og lyst. Og så ønsket jeg å fortelle hvordan jeg får dagene til å gå når jeg er dårlig. Jeg gjør ikke alt dette på en dårlig dag. Det blir kanskje en av tingene, eller at jeg varierer dagen med to av tingene. Så er det formen som bestemmer hvilke av tingene jeg orker å sysle med. Annet blir ikke gjort på sånne dager. Sosiale aktiviteter kan gå greit, hvis jeg f.eks. får besøk. Men da er ikke serveringen mer enn en kopp te eller kaffe, eller lignende 🙂

Men det er utrolig viktig at dagene er lystbetonte, også de dagene som ikke er gode. På den måten føles livet godt, uavhengig av smerter og utmattelse. Jeg nyter livet jeg, uansett dagsform 🙂 Det er viktig å finne de små gleder i det man faktisk har. For de er der, de små gledene, selv om det ikke kan se sånn ut ved første øyekast.

Ta godt vare på deg selv, og nyt hva du faktisk har, her og nå ♥

FORGIFTET

Ja, det høres dramatisk ut, men er likevel sant.

Men det er ikke så dramatisk egentlig. Det er noe mange må gjennom, ved sykdom.

Men jeg skal likevel innrømme at det er en tanke jeg må legge bort. Tanken på at kroppen min er pumpet full av gift.

Giften skal drepe celler i kroppen min. Celler som angriper meg og gjør meg skadet. Permanent skadet.

Det er i dag 2 uker siden jeg fikk denne medisinen, som altså er en form for cellegift. Jeg var på sykehuset i nesten 6 timer i prosessen. Heldigvis ringte de fra sykehuset i forkant, og sa at jeg burde ha med noe som kunne hjelpe å få timene til å gå, strikketøy, bok, pc. Ja, dette var tipsene 🙂 Og det passer bra for denne strikkeglade dama her. Det ble strikket nesten et helt par Bernie-votter, pluss at jeg leste et ukeblad. Siden jeg likevel satt der 🙂
Og da timene var gått, og jeg skulle hjem, fikk jeg vite at om 2 uker er immunforsvaret mitt på bunn. Og etterpå vil det sakte bygge seg opp igjen.

Og det er nå. Nå er det 2 uker siden.

Jeg fikk også vite at jeg kunne få influensasymptomer de påfølgende dagene etter injeksjonen. Jeg hadde en halv dag med influensasymptomer, og over en og en halv uke med kvalme. De siste to dagene har vært helt kvalmefrie, takk og lov.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle leve normalt, altså min normal. Men selvsagt være ekstra påpasselig, da jeg fra nå av vil være lett mottakelig for mye rart av smitte og infeksjoner. Og enda mer påpasselig når det gjelder covid.
Så jeg følte jo jeg gikk fra en vanskelig situasjon, til en enda vanskeligere. Men utfordringer er til for å løses.

 

Selv om jeg er livredd for covid, så har jeg besluttet at det ikke er noe poeng i å slutte å leve. Så jeg har våget meg både ut på shopping, på cafe og jeg har tatt imot besøk av venner og familie. Men jeg er nøye med munnbindet og håndspriten. Og jeg passer godt på å unngå store folkemengder.
Dette munnbindet med hjertene på fikk jeg skryt for i en butikk her om dagen. Betjeningen i butikken hadde aldri sett så fint munnbind før, og lurte på om jeg hadde laget det selv, eller hvor jeg hadde kjøpt det? Og ja, det er kjøpt, i en nisjebutikk i sentrum i Sandnes.

Jeg har merket at jeg har ME også nå i disse ukene. For kroppen er helt satt ut. Jeg er så utmattet, og det skal så lite til for å sette meg ut av spill. Jeg er mye mer sensitiv enn ellers. Og spesielt nå de siste dagene. Da har både lyd og berøringer vært utrolig ubheagelig.
Og likevel fant jeg ut at jeg skulle lytte til musikk i går. Jeg hadde behov for en aldri så liten tankeflukt, en distraksjon. For jeg hadde ubehagelige smerter i kroppen og var rett og slett skikkelig uvel i kroppen i går. Det hjalp med musikk, selv om det i seg selv også kan være slitsomt. Men denne gangen ble musikken et behagelig slit 😉

 

Det har blitt noen få turer også. Viktigst for meg er den faste turen i uken jeg går sammen med disse to damene, Monica og Kristine. Da pleier vi ha med oss mat, og så går vi litt, og spiser litt, skravler mye, og av og til har vi med oss strikketøy også. Det kommer jo litt an på temperaturen.
Men vi har ikke gått langt i det siste. Jeg har rett og slett ikke vært i form til å gå så langt. Jeg blir anpusten bare av å gå på flat mark i sakte tempo nå siste ukene. Så det å komme seg ut har blitt litt mer for å få ørlite bevegelse, frisk luft og sosial omgang.

 

Frisk luft har jeg også fått utenom turene. De siste dagene har det vært så fin sol, og den har varmet godt i solkroken min. Så da har jeg satt meg ut med en kopp te og strikketøy et par ganger. Nydelig, og med løfter om en fin vår, selv om temperaturen fortsatt er nokså kjølig.

Livet må nytes, selv om kroppen er full av gift. Det finnes mange former for gift, men den giften jeg har fått, den skal forsinke utviklingen av MS som jeg har fått. Og siden det var kommet så langt allerede, måtte jeg rett på sterkeste medisinene. Så kanskje ikke så rart at jeg har vært så kvalm?

Men nå er det helg. Og den skal bli rolig. Håper jeg 🙂 For det trenger jeg. Og jeg skal kose meg og nyte.

Og det håper jeg at du også gjør i helgen.
God helg til alle ♥

DET BALLER PÅ SEG / IT INCREASES

Den helsa altså, den er utfordrende. Ikke at jeg hadde store forhåpninger om å kunne bli særlig friskere med ME som hovedutfordring, all den tid det ikke finnes medisiner eller kjent behandling som faktisk virker. Men jeg synes jo at jeg hadde nok, jeg trengte ikke å få noe mer. For jeg har jo flere diagnoser fra før av, som jo også på hver sine måter er plagsomme nok, men til å leve med.
Dessverre har jeg fått en diagnose til nå 🙁

My health is challenging. Not that I had high hopes of being able to get much healthier with ME as the main challenge, all the time there is no medication or known treatment that actually works. But I think I had enough with it, I did not need to get anything more. Because I have several diagnoses from before, which in their own way are bothersome enough, but to live with.
Sadly I have got one more diagnose now 🙁

Ja, jeg smiler på dette bildet, for det ble tatt før jeg fikk aller nyeste diagnosen. Men hva annet kan man gjøre, enn å smile, og gå videre med livet? For det er jo det som er det beste. Ingen har det godt ved å lulle seg inn i alt for mye negativt, om man har lyst å ha det så godt det lar seg gjøre. Bildet er forøvrig tatt på den kjekke lille hytteturen jeg ble invitert med på nylig. Du kan lese om den HER!

Yes, I smile at this picture, because it was taken before I got the very latest diagnosis. But what else can one do, other than smile, and move on with life? Because that is the best thing. No one feels good about lulling themselves into too much negative, if you want to feel as good as possible. The photo was taken on the nice little cabin trip I was invited to recently. You can read about it HERE!

 

I julen havnet jeg på sykehuset, det har jeg skrevet om HER!
Og det er i etterkant av den innleggelsen, at det ble foretatt en utredning, uten nevneverdig ventetid. Litt venting ble det jo for å få svar på prøver som ble tatt. Og prøvene som ble tatt var MR av rygg, nakke og hode (jeg lå inne i maskinen i en time), og spinalpunksjon (ryggmargsprøve).
Da jeg kom inn til nevrologen forrige mandag for å få svar på prøvene, forventet jeg helt ærlig at det ikke ville vise noe på noen prøver. For det er jo det som har vært gjengangeren samme hva jeg har vært borti. Jeg har jo vært en del hos lege oppigjennom, med alle slags rare ting, og det er aldri funnet noen feil….aldri noe på blodprøver, aldri noe på røntgen….Og det er frustrerende når man er syk helt inn til margen, og det ikke vises noe sted. Da kommer jo hypokonderfølelsen snikende, sånn helt automatisk. Sånn har jeg faktisk tenkt, for jeg gikk så ofte til legen. Men til slutt ga jeg opp. Så alt som kom av rare ting og symptomer, gikk jeg kun til legen med hvis jeg trengte sterke smertestillende.

This Christmas I ended up in the hospital, I have written about it HERE!
And it is after that admission that lots of tests was made, without any significant waiting time. There was a bit of a wait to get answers to samples that were taken. And the samples that were taken were MRI of the back, neck and head (I lay inside the machine for an hour), and spinal puncture (spinal cord test).
When I went to the neurologist last Monday to get answers to the tests, I honestly expected that it would not show anything on any tests. Because that is what has been the regular no matter what I have been through. I have been many times to the doctors throughout, with all sorts of weird things, and no errors have ever been found …. never anything on blood tests, never anything on X-rays …. And it is frustrating when you are completely sick to the margin and it is not displayed anywhere. Then the hypochondriac feeling creeps in, completely automatically. That’s what I actually thought, because I went to the doctor so often. But in the end I gave up. So everything that came from weird things and symptoms, I only went to the doctor with if I needed strong painkillers.

 

Så da satt jeg der inne da, på legekontoret på sykehuset, og ventet at legen skulle si at de ikke hadde funnet noe galt. Jeg visste jo at jeg hadde noen flekker på hjernen, men det har jeg lest meg til at de fleste kan ha, uten at det er noe galt likevel.
Så overraskelsen var stor da legen begynte å fortelle hva de hadde funnet. Og det var ikke for lite engang, det var ganske mye.
Legen var informativ, forståelsesfull og hyggelig. Han fortalte at de hadde funnet mange lesjoner, altså mange hvite flekker, både på hjernen og i ryggmargen. Spinalprøven viste at flekkene var betennelser, som ødelegger vevet der det er angrepet (veldig forenklet forklart). Og dette har et navn: MS – Multippel Sklerose.
Jeg satt og lyttet til ham, han hadde munnbind på, og det hadde heldigvis jeg også, for jeg følte jeg satt der med store øyne og gapende munn. Litt i sjokk. Og sjokket, besto seg i at de faktisk hadde funnet noe, for en gangs skyld. Det var det jeg var mest overrasket over.
Sjokket over at det var MS, det kom litt senere.

So then I sat there, in the doctor’s office at the hospital, waiting for the doctor to say that they had not found anything wrong. I knew I had some spots on my brain, but I have read that most people can have it, without there being anything wrong anyway.
So the surprise was great when the doctor started telling what they had found. And it was not even too little, it was quite a lot.
The doctor was informative, understanding and nice. He said that they had found many lesions, ie many white spots, both on the brain and in the spinal cord. The spinal test showed that the spots were inflammation, which destroys the tissue where it is attacked. And this has a name: MS – Multiple Sclerosis.
I sat and listened to him, he was wearing a face mask, and luckily I was too, because I felt like I was sitting there with big eyes and a gaping mouth. A little in shock. And the shock was that they had actually found something, for once. That’s what I was most surprised about.
Shocked that it was MS, came a little later.

 

Sjokket har begynt å legge seg nå, og ting har begynt å synke inn. Jeg har brukt uken som har gått til å reflektere, men også til å koble av, for ikke å bli gal i hodet. Jeg har også lest meg litt opp på MS, og jeg har sammenlignet symptomer mellom MS og ME. Jeg ser jeg har noen symptomer som ikke hører til MS også, og nevrologen sier at det er fullt mulig å ha begge sykdommene samtidig, så ME diagnosen blir stående.
Det som er positivt med MS, er at man kan få medisiner som bremser utviklingen av sykdommen. Det finnes milde medisiner, og sterke, fikk jeg vite. Og jeg må ta de sterke, for jeg er ganske hardt rammet allerede. Så det er ikke akkurat så rart at jeg har følt meg så innmari dårlig, spesielt det siste året, hvor ting eskalerte. Det er ikke godt å si når MS først rammet meg, det kan være 16 år siden, da alle mine problemer begynte, eller det kan være bare noen ganske få år siden. Men det nytter ikke å tenke på det. Nå er det handling som må til, for ikke å bli så mye dårligere.

The shock has begun to subside now, and things have begun to sink in. I have spent the past week reflecting, but also relaxing, so as not to go crazy in my head. I have also read a bit about MS, and I have compared symptoms between MS and ME. I see I have some symptoms that do not belong to MS as well, and the neurologist says that it is entirely possible to have both diseases at the same time, so the ME diagnosis remains.
The positive thing about MS is that you can get medication that slows the development of the disease. There are mild medications, and strong ones, I was told. And I have to take the strong ones, because I’m pretty hard hit already. So it’s not so strange that I have felt so bad, especially the last year, where things escalated. It’s not easy to say when MS first hit me, it may be 16 years ago, when all my problems started, or it may be just a few years ago. But there is no point in thinking about it. Now it is action that is needed, not to get so much worse.

 

Så det beste jeg nå kan gjøre fremover, er som lille Nala her på bildet, ta livet med ro, nyte øyeblikkene og leve i nuet.
Jeg skal begynne oppstart av medisinering ganske snart (det fikk jeg vite i dag), og jeg står visst i neste bolk som skal vaksineres for covid. Men det må gå noen uker mellom oppstart av medisinering og vaksinering. Da er det medisineringen som vinner. Og så får jeg heller være ytterst forsiktig i mellomtiden, siden jeg nå havner i risikogruppen når medisineringen kommer i gang. Og det ironiske er at selv om jeg blir vaksinert, vil ikke vaksinen være optimal for meg, siden medisinenen svekker immunforsvaret, og det igjen går også ut over vaksinen. Men ytterst viktig likevel å få vaksinen.
Komplekse greier med andre ord.

So the best I can do now in the future is as little Nala here in the picture, take life in peace, enjoy the moments and live in the present.
I will start medication soon (I found out today), and I’m probably in the next block to be vaccinated for covid. But there must be a few weeks between the start of medication and vaccination. Then it is the medication that wins. And then I have to be extremely careful in the meantime, since I now end up in the risk group when the medication starts. And the irony is that even if I am vaccinated, the vaccine will not be optimal for me, since the medicine weakens the immune system, and it again also affects the vaccine. But it is still extremely important to get the vaccine.
Complex stuff in other words.

 

Så dårlige nyheter til tross, så skal livet leves, med opp og nedturer. Og jeg skal gjøre som jeg pleier, å ta ting på strak arm. For jeg har i alle fall ingen planer om å gi opp 😀 Til det har jeg livet for kjært ♥

Ha en fantastisk flott uke ♥ Her hos oss har det også kommet winder wonderland stemning 🙂

Despite such bad news, life must be lived, with ups and downs. And I will do as I usually do, to take things in stride. At least I have no plans to give up: D For that I have life too dear ♥ 

Have a wonderful week ♥ Here we have a perfect winter wonderland mood right now 🙂

JEG FIKK ET ILLEBEFINNENDE – I HAD AN ATTACK

Julen forløp på en helt annen måte enn planlagt, på absolutt alle plan. Forrige innlegg skrev jeg 2. juledag. Da satt jeg i karantene, og hadde tatt min 2. koronatest.
Noen timer etter jeg hadde lagt ut innlegget, fikk jeg et illebefinnende. Juledramatikken nådde sitt høydepunkt.

Christmas went in a completely different way than planned, on absolutely every level. I wrote my previous blogpost on Christmas Day 2. Then I was quarantined, and had taken my 2nd corona test.
A few hours after I posted the post, I got an attack. The Christmas drama reached its climax.

 

Resten av året ble tilbrakt i sykehussengen.

I kveldinga på 2. juldag satt jeg og så en ny serie på Netflix. Så skulle jeg reise meg og hente katten ned fra juletreet, da jeg helt mistet retningssansen, og gikk motsatt vei av den retningen jeg skulle. Jeg klarte ikke å styre. Så mistet jeg følelsen i venstre side, mens stua føltes som den hadde en ordentlig runddans rundt meg. Jeg bestemte meg for å forsiktig sige ned på gulvet, kontrollert og uten risiko for å skade meg.

The rest of the year was spent in the hospital bed.

In the evening on Christmas Day 2, I sat and watched a new series on Netflix. Then I had to get up and get the cat down from the Christmas tree, when I completely lost my sense of direction, and went the opposite way of the direction I was going. I could not control it. Then I lost the feeling on the left side, while the living room felt like it had a real dance around me. I decided to gently lay down on the floor, controlled and without risk of injury.

 

Etter en kort rådslagning med meg selv, mens stua og alt begynte å roe seg, klarte jeg å åle meg bort til bordet for å få tak i mobiltelefonen. Så gjorde jeg et raskt googlesøk, og fant ut at resultatet der var så skremmende at det ville være bedre å ringe legevakten. Litt om og men ble det jo der, da jeg visstnok skulle ha ringt en annen legevakt, siden jeg satt i karantene. Men dama på legevakten mente jeg burde ha legetilsyn og satte meg over til den riktige legevakten.
Der avgjorde de raskt at det var best å sende en ambulanse, så kunne ambulansepersonellet avgjøre om de skulle ta meg inn til legevakten eller til sykehuset.

After a short discussion with myself, while the living room and everything began to calm down, I managed to drag myself to the table to get my mobile phone. Then I did a quick google search, and found that the result there was so scary that it would be better to call the emergency room. A little discussion with the nurse it got up that I supposedly should have called another emergency room, since I was quarantined. But the lady at the emergency room thought I should have medical supervision and sat me over to the right emergency room.
There they quickly decided that it was best to send an ambulance, so the ambulance personnel could decide whether to take me to the emergency room or to the hospital.

 

 

Ambulansen kom ganske fort, og de to i ambulansen sjekket et par ting, før de avgjorde at de ville kjøre meg direkte inn til sykehuset. Med blålys!
Og det var da, mens jeg lå stroppet fast på båra i ambulansen, og så blålyset blinke når vi kjørte i tunnelen, at jeg priset meg lykkelig for at jeg faktisk ringte etter hjelp, i stedet for å sitte å vente på at det skulle gå over, det som skjedde med meg. For dette hastet visst!
Og vel fremme på sykehuset sto et folksomt team med smittevernkledde leger og sykepleiere klare for å ta imot meg. Alt gikk så fort, og var veldig forvirrende. Og litt stresset ble jeg også. Jeg husker jeg tenkte: “er alle disse folka her kun for meg akkurat nå?”
Det var en hektisk aktivitet rundt meg, og ting skulle gå fort. Og jeg var så tissetrengt, og måtte så sinnsykt på do etterhvert. Og jeg tryglet om å få gå på do. Men nei, dette måtte gjøres fort. Og da var det altså CT som sto på programmet. Og det tok sånn tid. Hver gang jeg spurte legen, svarte han: bare litt igjen, 5 minutter”.
Det ble noen lange 5 minutter. Etterhvert begynte han å si 2 minutter. For meg føltes det som timer.
Kontrastveske skulle de også ha inn, så det tok enda mer tid.
Til slutt ble de endelig ferdige, og da var det til neste post på programmet, nemlig hurtig behandling. Men først fikk jeg heldigvis gå på do 🙂

The ambulance arrived fairly quickly, and the two in the ambulance checked a couple of things, before deciding that they would drive me directly to the hospital. With blue lights!
And it was then, while I was strapped to the stretcher in the ambulance, and saw the blue light flashing as we drove into the tunnel, that I praised myself happily for actually calling for help, instead of sitting waiting for it to go over, what happened to me. Because this was urgent!
And when I arrived at the hospital, a crowded team of infection-clad doctors and nurses stood ready to receive me. Everything went so fast and was very confusing. And I got a little stressed too. I remember thinking, “Are all these people here just for me right now?”
It was a hectic activity around me, and things were going to go fast. And I was so in urge to pee, and eventually had to go to the bathroom insanely. And I begged to go to the bathroom. But no, this had to be done quickly. And then it was CT that was on the program. And it took forever. Every time I asked the doctor, he replied: just a little bit left, 5 minutes “.
It took some long 5 minutes. Eventually he started saying 2 minutes. To me, it felt like hours.
They should also have a contrast fluid in, so it took even more time.
In the end, they were finally finished, and then it was to the next item on the program, treatment medications. But first I luckily got to go to the bathroom 🙂

 

 

Jeg fikk behandling for hjerneslag. Det var det som var symptomene, og det var for tidlig å se på CT bildene, men behandling måtte iverksettes for å begrense skaden. De slet fælt for å få ned blodtrykket mitt, før de kunne gi meg blodfortynnende. Jeg hadde visst veldig høyt blodtrykk, som sikkert skyldtes stress for det meste, og det var vanskelig å få ned. Jeg følte nesten jubelen da de endelig fikk det til, og blodfortynnende kunne føres inn i veneflonen i armen min. En time pågikk det. Og etterpå var det strengt forbudt for meg å forlate sengen. I 24 timer skulle jeg ligge i sengen. Dette fordi et evt. fall ville kunne få fatale følger.
Jeg fikk tildelt et rom, som da altså også var isolasjon. For siden jeg satt i karantene, så ble jeg behandlet som om jeg var en smitterisiko. Selv om jeg hadde testet negativt for andre gang tidligere denne dagen.
Men jeg klager ikke, å være innlagt i isolasjon var stille og fredelig, noe jeg virkelig trengte.
Hele den første natten satt en sykepleier inne hos meg. Hun gikk aldri ut. Hun passet på meg, og blodtrykk og temperatur ble målt hvert kvarter til å begynne med, deretter hver halvtime, og så hver time. For min del spilte det ikke noen rolle om det var dag eller natt, for jeg fikk jo ikke sovet noe likevel.

I received treatment for stroke. These were the symptoms, and it was too early to look at the CT images, but treatment had to be initiated to limit the damage. They struggled terribly to lower my blood pressure before they could give me blood thinners. I had very high blood pressure, which was probably due to stress for the most part, and it was difficult to get down. I almost felt the cheers when they finally made it, and blood thinners could be inserted into the veinflow in my arm. It lasted an hour. And afterwards it was strictly forbidden for me to leave the bed. For 24 hours I had to lie in bed. This is because a possible fall could have fatal consequences.
I was assigned a room, which at the time was also isolated. Because since I was quarantined, I was treated as if I were at risk of infection. Although I had tested negative for the second time earlier this day.
But I do not complain, being hospitalized in isolation was quiet and peaceful, something I really needed.
The whole first night a nurse sat with me. She never went out of the room. She took care of me, and blood pressure and temperature were measured every 15 minutes to begin with, then every half hour, and then every hour. For my part, it did not matter if it was day or night, because I did not get any sleep anyway.

 

Jeg ble liggende i 5 døgn på sykehuset. Og jeg er imponert over dyktig sykehuspersonell, hyggelige og hjelpsomme. Sto på pinne, og var raskt på pletten hvis det var noe. All maten ble selvsagt servert på rommet.
Legevisitten var også mye bedre enn tidligere erfaringer. Legen(e) tok seg god tid, og var forklarende og oppmerksomme.
MR måtte tas, og hjertet måtte sjekkes. Men disse tingene kunne ikke gjøres så lenge jeg satt i isolasjon. Så da måtte det vente til isolasjonen/karantenen var slutt. Og når den var slutt, måtte jeg ta enda en coronatest. For å være helt sikker.
Denne var så klart også negativ. Og endelig kunne videre utredning foretas. Da var vi kommet til lille nyttårsaften.
Dette viste at jeg har et sterkt hjerte i alle fall. Og det er jeg takknemlig for ♥

I stayed in the hospital for 5 days. And I’m impressed with the skilled hospital staff, kind and helpful. Working really hard for me, and was quickly on the spot if anything was needed. All meals was of course served in the room.
The doctor’s visit was also much better than previous experiences. The doctor (s) took their time and were explanatory and attentive.
MRI had to be taken and the heart had to be checked. But these things could not be done as long as I was in isolation. So then it had to wait until the isolation / quarantine was over. And when it was over, I had to take another corona test. To be completely sure.
This was of course also negative. And finally, further investigation could be made. Then we had come to little New Year’s Eve.
This showed that I have a strong heart at least. And I’m grateful for that ♥

 

 

Endelig, på nyttårsaften skulle jeg bli utskrevet, sånn at jeg kunne feire nyttår med mine kjære.
MR viste at jeg ikke hadde hatt hjerneslag. Derimot fant de noe annet på hjernen min. Noen flekker som ikke hørte til der. Og legen forklarte meg at dette skulle utredes snarlig. Og han fortalte meg hvilken teori han hadde om hva dette kunne være.
For meg var ikke dette heller gode nyheter akkurat. Men jeg var glad for å få reise hjem.

Finally, on New Year’s Eve, I was to be discharged so that I could celebrate New Year with my loved ones.
MRI showed that I had not had a stroke. However, they found something else on my brain. Some stains that did not belong there. And the doctor explained to me that this should be investigated soon. And he told me what theory he had about what this could be.
To me, this was not exactly good news either. But I was happy to go home.

 

 

Jeg ble hentet av barna mine, som nok var glad for at all dramatikken nå hadde roet seg litt og de kunne få sin mamma velberget hjem igjen.
Nyttårsaften fikk jeg feire sammen med dem hos deres pappa. Rolig og fredelig, og helt perfekt.
Og jeg entret det nye året med splitter nye bekymringer i bagasjen. Men jeg er ikke en sånn som gir opp så lett, så her skal det kjempes videre, selv om jeg også tillater meg et par stunder med tungsinn, hvor jeg kobler ut, og gråter litt.

Og da legen mente dette skulle utredes snarlig, så snakket han virkelig sant. Her skjer alt nå så fort at det alene er skremmende.
Forleden dag var jeg til ny MR, hvor hode, nakke og rygg ble behørig fotografert. Jeg lå en time musestille i maskinen. Gjett om det var tungt?
Og denne uken skal det tas ryggmargsprøve og blodprøver. Og siste uka denne måneden skal jeg til lege og få resultater, og antakelig en splitter ny diagnose, som jeg slett ikke vil ha.
Ønsk meg lykke til.

Jeg som gledet meg til å bli ferdig med 2020, for ikke noe år kunne bli verre enn det. Akkurat nå er jeg litt usikker, dette året kan faktisk bli verre. Men forhåpentlig blir det bedre, til tross ♥

Godt nyttår alle sammen ♥♥♥

I was picked up by my children, who were probably happy that all the drama had calmed down a bit and they could get their mother back home well.
I got to celebrate New Year’s Eve with them at their dad’s. Quiet and peaceful, and absolutely perfect.
And I entered the new year with brand new worries in my luggage. But I’m not one to give up so easily, so here I’m going to fight on, even if I also allow myself a couple of moments of melancholy, where I disconnect and cry a little.

And when the doctor thought this should be investigated soon, he really spoke the truth. Here, everything happens now so fast that it alone is scary.
The other day I went for a new MRI, where the head, neck and back were duly photographed. I lay quietly in the machine for an hour. Guess if it was heavy?
And this week, a spinal cord sample and blood tests will be taken. And last week this month I’m going to the doctor and get results, and probably a brand new diagnosis, which I do not want at all.
Wish me luck.

I who was looking forward to finishing 2020, because no year could be worse than that. Right now I’m a little unsure, this year could actually get worse. But hopefully it will get better, despite everything ♥

Happy New Year everyone ♥♥♥

 

 

Til alle dere som har kommentert de forrige innleggene mine, tusen hjertelig takk for gode ord, og ikke minst gode ønsker for det nye året. Jeg beklager at jeg ikke har fått svart på noen kommentarer. Og jeg tror nok kanskje ikke jeg får svart heller. Helsa har fått en knekk, og formen er langt fra god. Jeg var ikke sprek i utgangspunktet, og nå er det hakket verre. Restitusjonstiden er lang for meg, har jeg erfart. Jeg vil forsøke å bruke den lille energien jeg har til nødvendige ting, som å gå en liten tur av og til, og andre nødvendige ting her hjemme. Pluss litt strikking, mens jeg enda kan. Så håper jeg på sikt at formen stiger litt.
Til dere bloggere som jeg følger, jeg leser litt blogg iblant, men får ikke kommentert. Får heller ikke lest så mye som jeg kunne ønske. Alt går litt tregt her for tiden, og jeg blir fort sliten og ukonsentrert. Men plutselig en dag, er jeg på banen igjen, forhåpentlig 🙂
God klem til dere alle ♥

To all of you who have commented on my previous posts, thank you very much for the kind words, and not least good wishes for the new year. I’m sorry I did not respond to any comments. And I guess I might not get to do it either. The health has suffered a setback, and health is far from good. I was not fit at first, and now it’s worse. The recovery time is long for me, I have experienced. I will try to use the little energy I have for necessary things, such as going for a walk every now and then, and other necessary things here at home. Plus a little knitting, while I still can. So I hope in the long run that the health rises a bit.
To you bloggers that I follow, I read a little blog sometimes, but can not comment. Also not getting to read as much as I could wish. Everything is going a little slow at the moment, and I quickly get tired and unfocused. But suddenly one day, I’m on the field again, hopefully 🙂
Good hug to you all ♥

 

KJÆRE BENT HØIE & CO, HVORFOR STENGTE DERE IKKE SKOLENE?

Julen er tiden for omsorg og medmenneskelighet. Det er da vi tenker litt ekstra på dem vi er glad i, og har omsorg for hverandre. Giverglede vises på mange måter. Både overfor hverandre, men også overfor andre som kanskje ikke har det så alt for godt.

Å sitte alene i julen unnes ikke noen, og i alle fall ikke hvis det ikke er ens eget valg. Ensomheten stikker kanskje ekstra dypt i julen, hvor alle har juleglede og later til å ha noen å være med.

I dette året, Covid året, har ensomhet preget ganske mange, også dem som ikke vanligvis føler seg ensomme. For vi har alle lært å holde avstand. Vi har lært oss til å late som vi ikke bryr oss, fordi det har vært nødvendig. Det er den nye måten å bry seg på. Å holde avstand!

Tiden da landet stengte ned var tøff. Den var tøff for alle. Hjemmekontor, stengte skoler, og begrenset omgang med andre mennesker preget samfunnet. Og det var viktig, for å holde viruset på avstand. Viktig for at vi skulle kunne ha en viss bevegelsesfrihet da sommeren kom.

Så kom høsten, og alt startet opp igjen. Skolene var i full sving, og samfunnet var nesten som før. Selvsagt fortsatt med visse begrensninger, og mange nødvendige tiltak, men oppi det normale, så glemte mange kanskje litt viktigheten av å være overforsiktig. For det er utrolig viktig i disse tider. Heller litt for forsiktig, for å unngå at krisen rammer.

I forkant av julen ble enkelte tiltak satt i verk, for å forberede oss til den fine julehøytiden. Sånn at vi alle skulle kunne ha en så fin jul som mulig, med så mange av våre kjære som mulig etter forholdene. Enkelte tiltak ble satt som regler og påbud, mens andre tiltak var kun anbefalt. For i dette landet forventes vi alle å være fornuftige mennesker som kan tenke selv. Og de fleste av oss har vært fornuftige, selv om det finnes unntak, f.eks. når alkohol er med i bildet.

En anbefaling var f.eks. å ha hjemmekontor. Man gikk ikke så drastisk til verks som å forlange at folk skulle ha hjemmekontor. Det var kun en anbefaling.

Men en arbeidsplass som ikke kan ha hjemmekontor, uten at det blir påbudt, er skolene. Og skolene er jo en ekstremt sårbar plass når det gjelder smitte, for det er en plass hvor alle er mye tettere enn på andre arbeidsplasser. Ikke minst, fordi i en leken og utforskende hverdag, er det ikke så lett alltid, å tenke på smittevern og avstand. Selv om mye blir rutine, så går hverdagen fort, og man suser i vei i all sin iver og travelhet.

Og når en person da kommer på skolen som smittet, uten å være klar over det, og har undervisning, lek og morro med et ukjent antall andre mennesker (ganske mange), og dette kommer for dagen, da er det veldig mange mennesker som blir berørt og får sin hverdag hemmet i over en uke.

Da blir alle som har vært i nærheten/nærkontakt, oppringt av smittesporingsenheten, og blir utspurt og forhørt, og informert. Og i tillegg får man et informativt skriv som dette. Der står det hvordan man skal forholde seg, hvilke regler som gjelder, og hvor lenge man er satt i karantene. Nå vet ikke jeg om disse skrivene er likt utformet i alle kommuner, men i min kommune ser det sånn ut.

Og så må man bestille en test og stille seg i testkø. Og for dem som ikke har gjort dette før, men bare hørt skrekkhistoriene, så er denne køen ulidelig, spesielt hvis man gruer seg.

Er man heldig, så tester man negativt. Men fortsatt gjelder karantenen. Er man uheldig, så tester man positivt. Og innen alt dette har skjedd, så har man jo truffet langt flere mennesker enn bare dem på skolen. Da blir det ganske omfattende, og enda flere blir satt i karantene, og må teste seg. Det blir en domino effekt av det.

Så var det da dette med alle forsiktighetsreglene og anbefalingene før jul. For at vi alle sammen skulle få feire jul så tilnærmet bra som vi er vant til.

Kjære Bent Høie & Co, hvorfor i alle dager stengte dere ikke skolene i god tid før jul?
Så dere ikke konsekvensene?

Jeg har lest i nyhetene om skole etter skole hvor en eller to har testet positivt, og det får konsekvenser for så utrolig mange. Og når julen var i anmarsj, fortsatte det jo. Covid tar ikke juleferie, for å si det sånn.

Elever og lærere hadde tålt en måned med hjemmeundervisning før jul. For å få lov til å feire julen med sine nære og kjære, i frihet. Hjemmeundervisningen gikk jo over all forventning i vår, så hvorfor ville det ikke kunne ha fungert like bra nå før jul, sånn for sikkerhets skyld?

Men neida, det var ikke så viktig. Mye bedre å sende alle på skolen, sånn for å gjøre spenningen komplett. Det sosiale var jo også viktig.

Og konsekvensen? Hva med det sosiale i julen?

Veldig mange sitter i karantene nå i julen. Folk som kanskje ikke engang kjenner den som først bragte smitten med seg på skolen. Og alle, de smittede også, er uskyldige, og kunne kanskje ha sluppet unna om skolene hadde blitt stengt en måned før jul. Tenk så fin den statistikken ville vært?

Noen av dem som er bundet i karantenefangenskap er alene. Helt alene. Nå i julen. De hadde opprinnelig kjekke planer med familie og kjære, men istedet sitter de fanget i sitt eget hjem, i ensomhet.

Jeg er en av dem!

Og jeg kan love deg, at dette har vært den verste julen noen sinne!

Det har gått helt greit. Jeg har taklet dette bra, synes jeg selv. Spesielt utad. Jeg er jo vant til å være mye alene. Men jammen har det stukket godt å være alene i julen, og å vite at jeg ikke kunne stikke innom noen, eller invitere noen hit når jeg hadde lyst eller behov for det. Å vite at jeg var bedt bort både på julaften og 1. juledag, men så sitter vi faktisk alle i karantene, i hver våre hus, fordi Bent Høie & Co ikke hadde vett og forstand til å beordre hjemmeundervisning i desember!

Det kjennes sårt. Og jeg må helt ærlig si at det er Bent Høie & Co sin skyld at jeg (og mange andre) er alene i julen, avsondret fra resten av familien og samfunnet i sin helhet. For det var nemlig ikke det som var den opprinnelige planen. Det føles som å sone en straff jeg ikke har gjort meg fortjent til. Men jeg soner, fordi jeg er pliktoppfyllende, og fordi jeg er livende redd for selv å bli syk, og i frykt for å uforvarende føre smitte til andre uskyldige mennesker som heller ikke har fortjent det. (Kan nevne at jeg selv testet negativt ved 1. test, 2. test har jeg ikke fått svar på enda).

I tillegg, så er en person jeg er glad i, syk med korona, fordi skolen ikke ble stengt i god tid før jul. Dette pur-unge og søte mennesket sitter isolert, og har gjort det siden før jul. Tenk noe så forferdelig. Og hun er ikke alene…..
Det er Bent Høie & Co sin skyld, som ikke tenkte på at det kunne være lurt å starte med hjemmeundervisning siste måneden før jul.

Kanskje det ikke er så snilt av meg å fordele skyld? Men i dette tilfellet, så gjør jeg det. Fordi jeg føler det er på sin plass.

Men sånn generelt, så har styresmaktene i dette landet gjort en god jobb i Covid kaoset dette året. Jeg er stolt over å være norsk og å bo i dette landet. For vi blir tross alt tatt godt vare på. Og det er unikt ♥

Dette med at skolene ikke stengte, er etter min mening et feilgrep. Og alle kan gjøre feil. Men veldig leit nå i juletiden, som er så kort. Sommeren er lang i forhold (bare nevner det, siden alt var stengt før sommerferien).

La dette være en lærdom!

Ha en fortsatt god romjul ♥

 

JUL I KARANTENE, MUTTERS ALENE – QUARANTINED CHRISTMAS

For mange år siden, før jeg fikk diagnosen ME, hadde jeg noen strie år med mye motgang. Og det hjalp selvsagt ikke at jeg ikke ble tatt på alvor og fikk en ordentlig utredning. Julen disse årene var ekstremt tunge å komme seg gjennom. Og jeg hadde minst et par juler hvor jeg jeg egentlig ønsket å være alene. Men det skjedde jo ikke. Heldigvis.

Many years ago, before I was diagnosed with ME, I had some difficult years with a lot of adversity. And it obviously did not help that I was not taken seriously and received a proper report. Christmas these years was extremely difficult to get through. And I had at least a couple of Christmases where I really wanted to be alone. But it did not happen. Luckily.

 

Denne julen, julen 2020, får jeg det gamle ønsket oppfylt. Dessverre.
Jeg skulle egentlig feire den med min bror og familien. Men så har jammen koronaspøkelset slått til, og jeg, og flere andre, har blitt satt i karantene. Og det kunne jo slett ikke kommet på et dårligere tidspunkt med julehøytiden som starter nå. Og på toppen av det hele er jeg alene hjemme, så ingen å dele karantenen med.

This Christmas, Christmas 2020, I get my old wish fulfilled. Unfortunately.
I was actually going to celebrate it with my brother and family. But then the Covid ghost has struck, and I, and several others, have been quarantined. And it could not have come at a worse time with the Christmas holidays starting now. And on top of it all, I’m home alone, so no one to share the quarantine with.

 

Eller, jeg er jo ikke helt alene da. For jeg har jo en liten kattunge her, som gjemmer seg i juletreet. Så vi to får feire julen sammen ♥

Or, I am not totally alone. Because I have a little kitten here, who hides in the Christmastree. The two of us wil celebrate Christmas together ♥

 

I dag har jeg vært og testet meg. Ja, ikke bare jeg, men flere i min lille familie har vært og tatt testen. Så nå venter vi spent på resultatet. Jeg krysser fingrene for at alle testene er negative. Det hadde vært utrolig positivt 😀
Men karantenen gjelder likevel, helt til 29. desember. Så da er man fanget i sitt eget hjem. Men heller det, enn å risikere noe for seg selv og andre.
Telefonen har vært en smule rødglødende også i dag. Smittesporingsenheten ringte et par ganger. Og så nådde jeg jo å besøke min gamle onkel før koronasmitten ble oppdaget. Så da har jeg også hatt et par samtaler med hjemmet han bor på. I tillegg til flere samtaler med ungene mine.
En venninne har vært og handlet for meg. Så nå skal jeg ha min første jul på årevis med noe annet enn pinnekjøtt til middag. Det blir spekemat istedet. Lettere å tilberede for en som har ME og er alene. Kjempegodt er det jo også, så jeg gleder meg til det.

Today I have been and tested myself. Not only me, but several in my little family have taken the test. So now we are waiting anxiously for the result. I cross my fingers that all the tests are negative. It would have been incredibly positive: D
But the quarantine still applies, until December 29. So then we are trapped in your own homes. But rather that, than risking something for oneself and others.
The phone has been a bit red-hot today. The infection tracker called a couple of times. And then I managed to visit my old uncle before the corona infection was discovered. So then I also had a couple of conversations with the home he lives at. In addition to several conversations with my kids.
A friend has been shopping for me. So now I’m going to have my first Christmas in years with something other than lamb ribs (pinnekjøtt) for dinner. It will be cured meats instead. Easier to cook for someone who has ME and is alone. It’s really good too, so I’m looking forward to it.

 

Dette blir en jul til ettertanke. Julen hvor vi skal tenke på hvor heldige vi er som har hverandre, og som har det meste man kan ønske seg.
Jeg tror ikke det blir så ille å være alene på julaften. Ikke når årsaken er som den er. Det er selvsagt noe annet om det bare ikke finnes noen å feire sammen med. Men for meg, som er pålagt å sitte i karantene, ja da er det jo en utenforstående årsak til det. Så jeg tror det skal gå bra 🙂
Så får jeg heller feire med familien når alt dette er over ♥

This will be a Christmas for reflection. Christmas where we will think about how lucky we are to have each others, and who have most things you could wish for.
I do not think it will be so bad to be alone on Christmas Eve. Not when the cause is as it is. Of course, it’s something else if there is just no one to celebrate with. But for me, who is required to be quarantined, well then there is an external reason for it. So I think it will go well 🙂
Then I’d rather celebrate with the family when all this is over ♥

 

SORG OG GLEDE / SORROW AND JOY

Nå er det snart en måned siden jeg sist skrev noe her. Og det er ikke fordi jeg mangler noe å skrive om. Jeg har mye jeg har lyst å berette. Jeg har jo lyst å skrive mer om lille Nala, kattungen vår, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk til Eilevfjellet med to venninner, jeg har lyst å skrive om en tur jeg gikk med en venninne og en hund (jeg er redd for hunder, så det var en aldri så liten mestringstur), og så har jeg behov for å skrive om litt tyngre og vanskelige ting.

It’s been almost a month since I last wrote anything here. And it’s not because I’m missing anything to write about. I have a lot I want to tell. I want to write more about little Nala, our kitten, I want to write about a hike I did to Eilevfjellet with two friends, I want to write about a hike I did with a friend and a dog (I’m scared for dogs, so it was a mastery trip), and then I need to write about some difficult things to get it out of my system.

 

Men så er jeg så skikkelig utmattet for tiden. Så utmattet at jeg klarer ikke å uttrykke det en gang.
Ja, jeg sitter og prater med folk, jeg går kanskje en liten tur en gang i blant, jeg tar en tur på kafé, jeg strikker, jeg overholder avtaler.
Men inni meg føles det så slitent alt, det er såvidt jeg henger sammen. Jeg føler meg av og til så dradd i ansiktet, det strammer rundt øynene, og smilet føles kunstig og stivt. Men det er visst ikke så synlig. Og mest av alt så er jeg altså hjemme, og gjør lite og ingenting.

But then I’m so terribly exhausted at the moment. So exhausted that I can not express it properly.
Yes, I sit and talk to people, I might go for a walk once in a while, I go to a café, I knit, I keep appointments.
But inside me it all feels so tired, it’s almost as I am falling appart. I sometimes feel so tired in the face, it tightens around the eyes, and the smile feels artificial and stiff. But it is certainly not so visible. And most of all, I’m at home, doing little or nothing.

 

I går, 1. desember, var jeg en tur på sykehuset igjen. NAV er ikke fornøyd med hvordan ME diagnosen min var satt, selv om den er satt etter riktige kriterier og av spesialist. Så da måtte jeg på an igjen. Jeg som knapt klarer å fote meg for tiden. En venninne kjørte meg til sykehuset for avtalen jeg hadde der. Og fra før av i denne runden har jeg også vært hos psykolog, som har konkludert med at jeg ikke har psykisk sykdom.
I går satt jeg altså der og skulle fortelle om meg selv, fortelle alle symptomene, fortelle hvordan jeg har det. Og jeg klarte det ikke helt. Jeg fikk fortalt noen av symptomene, men med min hjernetåke glemte jeg å nevne at bl.a. hjernetåke er et stort problem. Jeg glemte også å nevne andre viktige ting. Men legen hadde jo masse dokumentasjon om meg, og hadde lest den nøye. Og før jeg gikk derfra fikk jeg diagnosen, som jeg jo allerede hadde. Så nå har jeg fått ME diagnose for andre gang. Nå bør vel NAV begynne å forstå hva det går i?
En annen ting denne spesialisten også nevnte var at det burde ikke være navn på diagnosen som skulle utgjøre om jeg fikk ufør eller ikke, for jeg har jo flere diagnoser fra før av. Så det burde jo være arbeidsevnen min utifra gjeldende diagnoser som burde telle. Ikke navnet på diagnosen.
Dumt da at ikke han jobber i NAV og kunne frontet det! Men nå har jeg altså dobbelt opp med ME diagnoser, så er den saken opp og avgjort. Håper jeg slipper flere runder.

Yesterday, December 1, I was on a trip to the hospital again. NAV is not satisfied with how my ME diagnosis was set, even though it is set according to the correct criteria and by a specialist. So then I had to start again. I who can barely stand on my feet at the moment. A friend drove me to the hospital for the appointment I had there. And from before in this round I have also been to a psychologist, who has concluded that I do not have a mental illness.
So yesterday I sat there and had to tell about myself, tell all the symptoms, tell how I feel. And I did not quite make it. I was told some of the symptoms, but with my brain fog I forgot to mention that i.a. Brain fog is a big problem. I also forgot to mention other important things. But the doctor had a lot of documentation about me, and had read it carefully. And before I left, I got the diagnosis, which I already had. So now I have been diagnosed with ME for the second time. Now NAV should start to understand what is going on?
Another thing this specialist also mentioned was that it should not be the name of the diagnosis that should determine whether I got disabled or not, because I have several diagnoses from before. So it should be my ability to work based on current diagnoses that should count. Not the name of the diagnosis.
Stupid then that he does not work in NAV and could front it! But now I have doubled up with ME diagnoses, so that case is now settled. Hope I don’t need more rounds.

 

 

Dette året her har vært et fryktelig år. Jeg har hatt andre år som også har vært dårlig preget. Men dette året her slår det meste for min del. Så mye elendighet av forskjellig slag. Akkurat som at alt skal pøses på, på en gang. Og det er kanskje like greit, så blir man ferdig med det.
Covid kjenner vi alle til, vi er alle berørt av det. Og mange har måttet erfare lei ting i den forbindelse. Og når man da plusser på andre ting som også kan skje i løpet av et år, så er det nok mange flere som også føler dette året som helt forferdelig.
I den siste tiden har jeg kjent at jeg har hatt en forverring i helsa. Jeg håper jo det er bare en periode. Men ingen tvil om at ting går inn på meg, helt umerkelig. Jeg hadde håpet at positive ting kunne skje snart, sånn at jeg kunne få se om det ville hatt en positiv innvirkning på helsa.
Da jeg sa til min venninne i går at jeg håpet at det bare er en periode med helseforverring, så svarte hun med at dette ikke er en periode. En periode varer ikke i 15 år. Og jeg begynte jo å bli dårlig for 15 år siden. Men det er vel bra å være optimist kanskje? Man har alltid et håp. Må aldri gi opp 🙂
En annen ting som også har preget meg den siste tiden er at et par nære slektninger har gått bort. Den ene på farssiden, og den andre på morssiden. Ingen av disse var covid relaterte, men de kom jo som et sjokk likevel. Og med alle restriksjoner og alt, så er det mye ekstra man skal tenke på rundt begravelsen og alt. Bl.a. at man må få invitasjon. Og den følelsen det alene gir, den er litt surrealistisk synes jeg. Det er jo sjelden man blir invitert til noe i disse dager. Men begravelser, det man aldri har trengt å ha invitasjon til før, det får vi nå invitasjon til. Ganske sprøtt, og veldig nødvendig måte å gjøre det på. Det blir ekstra sterkt.

This year has been a terrible year. I have had other years that have also been badly affected. But this year here beats most for my part. So much misery of various kinds. Just like everything has to be pushed on, at once. And it might be just as well, then we’re done with it.
We all know Covid, we are all affected by it. And many have had to experience sad things in that regard. And when you then add on other things that can also happen in a year, there are probably many more who also feel this year as absolutely terrible.
Lately I have felt that I have had a deterioration in health. I hope it’s just a period. But no doubt that things go into me, completely imperceptible. I had hoped that positive things could happen soon, so that I could see if it would have a positive impact on health.
When I told my friend yesterday that I hoped it was just a period of deteriorating health, she replied that this is not a period. A period does not last for 15 years. And I started getting sick 15 years ago. But it’s good to be optimistic maybe? You always have hope. Never give up 🙂
Another thing that has also affected me lately is that a couple of close relatives have passed away. One on my dad’s side, and the other on my mom’s side. None of these were covid related, but they came as a shock anyway. And with all the restrictions and everything, there is a lot of extra to think about around the funeral and everything. E.g. that one must receive an invitation. And the feeling that thing alone gives, it is a bit surreal I think. It is rare to be invited to something these days. But funerals, what you have never needed to have an invitation to before, we now get an invitations to. Quite crazy, and very necessary way to do it. It makes the feeling extra heavy.

 

Heldigvis har vi jo mange gleder også dette året. En av de store er jo denne lille kattefrøkena som har inntatt våre hjerter. Hun er jo bare et barn enda, og leken og kosen om hverandre. Og ikke minst, ganske så rampete til tider 😀 En skikkelig herlig liten kattunge er hun såvisst.
Så vi koser oss masse 🙂
Og ellers, utenom de vanlige helseproblemene, så er vi alle friske og raske. Og det skal vi være veldig glad for 🙂
Så ser du i alle fall nå at jeg fortsatt er i live, selv om jeg er veldig rolig for tiden. Det kommer seg nok etterhvert 🙂
Ha en nydelig desember ♥

Fortunately, we have many joys this year as well. One of the big ones is this little cat lady who has captured our hearts. She’s just a child yet, and play and cuddle a lot. And not least, quite naughty at times: D She is a really lovely little kitten.
So we enjoy it a lot 🙂
And otherwise, apart from the usual health problems, we are all healthy and comfortable. And we should be very happy about that 🙂
At least now you see that I’m still alive, even though I’m very quiet at the moment 🙂
Have a lovely December ♥

 

MED TUNGA BEINT I MUNNEN / CAREFULLY BALANCING

Hverdagen er til tider litt røff. Litt vanskelig å komme seg gjennom. Det er så mye jeg vil, men jeg får det ikke til.

Everyday life is a bit rough at times. A little hard to get through. There are so many things I’d like to do, but it’s not possible to do it all.

Og når det er sånn, så er det helt nødvendig å prioritere. Og så har jeg funnet ut at jeg må prioritere det som gir meg mest. Altså, mest glede, mest mentalenergi, og som også føles mest viktig. Så er jo problemet det da, at det er så mye som føles både viktig og gledelig. Så hva skal man da velge? For det er komplett umulig å få til mer enn en brøkdel.

And when that is the case, then it is absolutely necessary to prioritize. And then I have found that I have to prioritize what gives me the most. That is, most joy, most mental energy, and what also feels most important. Then the problem is that there is so much that feels both important and gratifying. So what should I choose then? Because it is completely impossible to get more than a fraction.

 

Jeg har valgt å prioritere det sosiale, det å være med barna mine, og med venner. I alle fall så langt det går. Min bror og hans familie står også på prioriteringslisten i nærmeste fremtid.
Jeg har vært mye med venner, i forhold til normalt egentlig. Gamle venner, nye venner, gode venner, og nettvenner. Vennskap er viktig for meg. Viktig for min glede og mentale energi. Det gir så utrolig mye. Jeg er jo en sosial person.
Men tenker du noen gang over hvor mye energi det drar å være en stund med andre mennesker?
Nei, de fleste tenker ikke så mye over det, for de har jo så mye energi, at det knapt merkes. Men for meg, og andre i min situasjon, så er det enormt tappende. Selv om det sliter på, så gir det utrolig mye mental energi. En stor glede, som gjør at man holder ut dette livet, og har lyst å stå på videre. Man får en boost, en påminnelse om at man er verdt noe, at andre bryr seg, og faktisk har lyst å tilbringe tid med deg. Jeg har de siste ukene fått mange gode følelser og tilbakemeldinger på akkurat det, at noen, faktisk ganske mange, har lyst å tilbringe tid med meg. Det er ordentlig godt for selvfølelsen ♥ Og selvfølelsen min har dessverre ikke alltid vært så god, kan jeg innrømme.

I have chosen to prioritize the social, being with my children, and with friends. At least as far as it goes. My brother and his family are also on the priority list in the near future.
I’ve been with a lot of friends, compared to normal. Old friends, new friends, good friends, and online friends. Friendship is important to me. Important for my joy and mental energy. It gives so much. I’m a social person.
But do you ever think about how much energy it takes to be with other people for a while?
No, most people don’t think so much about it, because they have so much energy, that it’s hardly noticeable. But for me, and others in my situation, it’s hugely draining. Even though it is difficult, it gives an incredible amount of mental energy. A great joy, which makes you endure this life, and want to keep going. You get a boost, a reminder that you are worth something, that others care, and actually want to spend time with you. In recent weeks, I have received many good feelings and feedback on just that, that some, in fact quite a few, want to spend time with me. It’s really good for self-esteem ♥ And unfortunately my self-esteem has not always been so good, I admit.

 

Det har også vært ting jeg har måttet gjennomføre disse ukene. F.eks. måtte jeg innom dekkhotellet og få byttet til vinterdekk på bilen. For plutselig nærmer vinteren seg, frost og kulde.
Jeg er veldig takknemlig for at det finnes sånne steder, hvor dekkene kan oppbevares, og hvor andre gjør den jobben som for meg ville vært alt for krevende. Bare så synd det er så kostbart. Men dette er eneste måten for meg å få dette til uten å ødelegge meg selv.
Jeg har også hatt andre ærender. Og i tillegg har vi nylig pusset opp flere rom her hjemme. Siste var gangen i kjelleren. (Jeg har ment å skrive om både kjellerstuen og gangen, men ikke kommet så langt enda). Og nå holder jeg på å flytte ting på plass etter oppussingen. Det krever også sin kvinne.

There have also been things I have had to accomplish these weeks. For example. I had to stop by the tire hotel and get a change to winter tires on my car. All the sudden winter is approaching, frost and cold.
I am very grateful that there are such places, where the tires can be stored, and where others do the job that for me would be too demanding. Too bad it’s so expencive. But this is the only way to have this done, without destroying myself.
I’ve also had other errands. And in addition, we have recently refurbished several rooms here at home. Last was the hallway in the basement. (I have intended to write about both the basement livingroom and the basemen hallway, but have not come this far yet). And now I’m moving things into place after the renovation. It also requires its woman.

 

Når jeg har stille stunder, så strikker jeg gjerne. Jeg har 3 strikketøy akkurat nå. På bildet her er de to største. En jumper til meg selv, og en jakke til min datter. Jeg har kommet lenger med begge enn bildet her viser. I tillegg strikker jeg et par ullragger, som nok blir i barnestørrelse. Jeg vet ikke hvem de skal bli til. Kanskje jeg kommer til å selge dem, eller gi dem til utlodning for en eller annen god sak? Tiden vil vise. Jeg prioriterer uansett disse to prosjektene på bildet.
Og så leser jeg litt bøker.
Det har blitt veldig lite blogg. Veldig lite! Det har faktisk vært dager hvor jeg ikke engang har logget meg på. Jeg har rett og slett ikke klart å samle meg, hverken til å lese eller skrive. Jeg har gjerne kikket innom Facebook iblant, og da har jeg kunnet lese blogg overskrifter, og litt av innledningen til blogginnlegg. Så det har vært hva jeg har fått med meg. Jeg beklager det veldig. Og jeg beklager også at jeg ikke får svart på kommentarer. Jeg har bare måttet ha en pause på det. Men jeg vil likevel få si at jeg setter stor pris på hver eneste kommentar som kommer inn. Og det river i hjertet når jeg ikke får svart. Tross alt har jeg jo det grunnleggende høflighets-genet. Eller oppdragelsen er det kanskje 😉 Men jeg har bare måttet la det ligge. Så det kan forekomme at jeg sporadisk svarer kommentarer. Men vit at det ikke er med vond vilje om du ikke har fått svar på kommentaren du har skrevet til meg. Jeg setter umåtelig stor pris på kommentaren din uansett ♥♥♥

When I have quiet moments, I like to knit. I have 3 knits right now. In the picture here are the two largest ones. A jumper for myself, and a jacket for my daughter. I have come further with both than the picture here shows. In addition, I knit a pair of wool rags, which will probably be child-sized. I do not know who they will be for. Maybe I’ll sell them, or give them away for some good cause? Time will tell. Regardless, I prioritize these two projects in the picture.
And then I read some books.
It has become very little blog activity. Very little! There have actually been days where I have not even logged on. I have simply not been able to gather myself, neither to read nor to write. I have often looked through Facebook, and then I have been able to read blog headlines, and a bit of the introduction to blog posts. So that’s what I’ve got. I’m so sorry. And I’m sorry I’m not responding to comments. I just had to take a break from it. But I still have to say that I really appreciate every comment that comes in. And it breaks my heart when I do not get to answer. After all, I have the basic courtesy gene. Or maybe the upbringing;) But I just had to let it go. So it may be that I occasionally respond to comments. But know that it is not with malicious intent if you have not received a response to the comment you have written to me. I really appreciate your comment anyway ♥♥♥

 

 

Jeg skulle så gjerne skrevet mange fine blogginnlegg, men enn så lenge har jeg bare orket å lagre bildene. Jeg har lyst å skrive om mange fine turer og gode stunder med venner. Om kafébesøk, god mat, god drikke, om afternoon tea med min datter, om vedstabling og andre gjøremål. Ja, det har samlet seg opp et stort lager av ting jeg vil skrive om. Og etterhvert kommer det kanskje ut. Jeg må bare samle meg litt, og få meg selv litt ovenpå og i blogg-modus. Så da blir det kanskje et innlegg en gang i blant, eller et par innlegg pr dag, eller kanskje kommer jeg i blogg-prioriteringsmodus igjen etterhvert. Det går i perioder. Rett og slett.

I would love to write many nice blog posts, but so far I have only managed to save the pictures. I want to write about many nice trips and hikes, and good times with friends. About cafe visits, good food, good drinks, about afternoon tea with my daughter, about stacking firewood and other chores. Yes, it has accumulated a large stock of things I want to write about. And eventually it might come out. I just have to gather myself a little, and get myself a little up and in blog mode. So then it might be a post once in a while, or a couple of posts per day, or maybe I get into blog prioritization mode again eventually. It goes in periods. Simply.

 

Tiden går fort fremover nå, Og jeg har mange ting å se frem til. Blant annet ser jeg frem til å få denne lille pusen i hus ♥ Hun heter Eir der hun er nå, men vi gir henne nytt navn, og hun skal hete Nala når hun kommer til oss. Den gamle pusen vår har vært borte i 2,5 måned nå, så om han kommer tilbake nå er kanskje litt tvilsomt. Men jeg har ikke sluttet å håpe. Denne lille nye pusen skal ikke erstatte ham. Hun blir et nytt og kjærkomment og individuelt medlem i familien. Og om gamlepusen kommer tilbake, så gleder vi oss stort. Da blir alt komplett ♥ En eneste stor og lykkelig familie ♥
Nala kommer til oss ca en uke ut i november. Vi har adoptert henne, men i praksis var det vel egentlig hun som adopterte oss. Hun valgte oss, og da vi skulle gå hjem, så satt hun og kikket sånn etter oss, med et ansiktsuttrykk som om hun sier: “hva i alle dager, hvor skal dere hen, får jeg ikke være med?”. Søsknene hennes kunne ikke bry seg mindre, de løp og lekte med det samme 😀 Så vi gleder oss veldig til å få henne hjem ♥

Time goes fast now, And I have many things to look forward to. Among other things, I look forward to getting this little kitty in the house ♥ Her name is Eir where she is now, but we give her a new name, and she will be called Nala when she comes to us. Our old cat has been gone for 2.5 months now, so whether he will return now is perhaps a little doubtful. But I have not stopped hoping. This little new kitty is not going to replace him. She becomes a new welcome and individual member of the family. And if the old cat comes back, we’re really looking forward to it. Then everything will be complete ♥ A complete big and happy family ♥
Nala arrives about a week into November. We have adopted her, but in practice she was probably the one who adopted us. She chose us, and when we were going home, she sat and looked at us like that, with a facial expression as if to say: “what on earth, where are you going, I can’t go with you?”. Her siblings could not care less, they ran and played right away: D So we are really looking forward to getting her home ♥

 

Nå har jeg faktisk brukt flere timer på å skrive dette innlegget. Jeg må ha mange pauser. Og sånn går no dagan. Men det er alltid en glede å kikke innom her når jeg først kommer så langt. Og så vet dere nå hvordan ståa er her hos meg.
Ta godt vare på hverandre, og vær forsiktige, korona er like farlig nå, som for et halvt år siden. Det er viktig å huske på.
Ha en herlig søndag og fin avslutning på helgen. Gode virtuelle klemmer til alle ♥

Now I have actually spent several hours writing this post. I have to take many breaks. And that’s how the day goes. But it’s always a pleasure to stop by here when I first get this far. And then you now know how things are here with me.
Take good care of each other, and be careful, the corona is just as dangerous now as it was six months ago. It is important to keep that in mind.
Have a wonderful Sunday and a nice end to the weekend. Good virtual hugs for everyone ♥