Nyheter kan være så mangt. Det kan være noe nytt som gjelder ens egen person, eller noen man kjenner. Og det kan være de store verdensnyhetene som vi alle får kastet inn over oss, enten vi vil det eller ei.

For meg er de store verdensnyhetene litt sånn svart/hvitt. Enten er det grufullt, eller så er det forferdelig grufullt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er mange år siden jeg sluttet å se og lese nyheter. Jeg leser overskriftene av og til, men det er som regel nok. Går jeg inn og leser artikkelen, kan det som står der prege meg i dagevis. Å se nyheter på TV-skjermen kan ha samme effekt.
De fleste nyhetene jeg får med meg er via venner og bekjente på Facebook, blogg og lignende sosiale medier.

Likevel abonnerer jeg på to aviser. Men det jeg helst leser er artikler som ikke inngår i de store grufulle kategoriene. Jeg liker best å lese det interessante, hyggelige, koselige, menneskelige.

Jeg er lettrørt, eller følsom, eller hva vi nå skal kalle det. Og den siste “verdensnyheten” som gjore inntrykk på meg (negativt), var da Taliban besøkte Norge. Da fikk jeg skikkelig frysninger på ryggen, og så følte jeg skam. Skam for at terrorister var ønsket velkommen med luksustransport til vårt lille, trygge og gode land.

Jeg fikk med meg at det skulle prates om menneskerettigheter, kvinners røst og rett til utdanning osv. Men nytter det å snakke fornuft med terrorister? Jeg syntes det var utrolig naivt.

Men nå skal jeg si såpass at jeg har ikke fordypet meg i dette, så jeg vet ikke hva som kom ut av dette mange dager lange besøket. Jeg var vel helst der at jeg gjorde som strutsen, stakk hodet i sanden og lot som det skumle ikke var der. Rett og slett for ikke å bruke opp alle kreftene mine på disse tingene.

Det siste året har jeg fått mange grufulle nyheter sånn helt personlig. Januar 2021 fikk jeg diagnosen MS (multippel sklerose). Etter å ha hatt ME diagnose i mange år, så var det nesten litt bedre å få en diagnose som var litt mer håndfast og forsket på. Jeg visste plutselig litt bedre hva jeg kunne forvente av fremtiden. Dette har gjort dypt inntrykk på meg. For da jeg begynte å lese litt om sykdommen, kom jo mye skummelt frem, og jeg fant ut at det var best å lese i små doser. For jeg ble skremt. Og jeg er fortsatt en nybegynner på MS.

Det positive var jo at det finnes bremsemedisiner. Og jeg fikk raskt oppstart på dette, med den sterkeste typen medisiner. Noe som også var en grufull nyhet for meg. Er det virkelig så ille? Ja, så ille var det. Jeg fikk vite at min MS mest sannsynlig startet for 15-20 år siden.
Og dette siste året har jeg grublet mye, og jeg kan faktisk se sammenhengen. Jeg tror at 20 år faktisk kan være nokså nært sannheten. Et lite sjokk akkurat det. For hadde min daværende fastlege brydd seg litt mer, kunne kanskje dette vært oppdaget for nesten 15 år siden. Og jeg kunne fått oppstart med lettere bremsemedisiner.
Men sånn gikk det jo ikke da. Så da må jeg gjøre det beste ut av sånn som det er nå.

Etter andre dose bremsemedisiner ble jeg skikkelig syk. Det var nå i høst. Så syk var jeg, at jeg var uvirksom i 3 måneder. Det var så ille at jeg noen ganger våknet etter jeg hadde sovet, og lurte på om jeg var død? Og enda verre, da det ble så ille at jeg faktisk begynte å tenke på døden som en fornuftig utvei. Uansett, jeg følte at livet mitt var enormt verdiløst mens jeg var syk og ikke klarte å tenke normalt.
Så fikk jeg beskjeden om at dette nok var Serumsyke, en hyperallergisk reaksjon på bremsemedisinen, og da var det bare en ting å gjøre, nemlig å slutte med akkurat den bremsemedisinen. Det var en skikkelig personlig grufull nyhet. Hvordan i alle dager skal dette ende? Livet mitt, fremtiden min, avhenger jo av akkurat denne medisinen.
Men samtidig har jeg jo ikke lyst å stryke med heller da, siden jeg ikke tåler den.

Og der står den saken akkurat nå. Nevrologen er rådvill, og må finne litt ut om disse tingene. Selvsagt er jeg den eneste på SUS med denne Serumsyken. I alle fall blant alle MS pasientene.
Alternativet er en annen medisin, som er like sterk. Frykten er jo at jeg skal reagere på den også. Men jeg tenker det må jo prøves. Ingen kan vite noe før det er prøvd. Men nå skal jeg til nevrologen i mars, så får vi høre hva han har kommet frem til.

Siste personlig grufulle nyhet jeg fikk var at det ikke er dannet noen antistoffer etter de 3 covid vaksinene jeg har fått. Det ble toppen på kaka altså. Rett og slett sånn at hvis jeg da hadde fått enda en dårlig nyhet, så hadde jeg ikke taklet det i det hele tatt. Jeg var på gråten, og måtte skjerpe meg da jeg brakte nyheten videre til mine barn.

Nå er jeg skikkelig klar for noen gode nyheter. Jeg vet ikke helt hva det skulle være, men potensialet for at det meste er bedre enn det jeg har vært gjennom til nå, er jo ganske stort. Både privat og på verdensbasis.
Covid som vi har blitt så vant til, en god nyhet ville jo være hvis den nå snarlig brant ut. Det tror jeg ville være den beste nyheten for absolutt hele verden. Så jeg krysser fingrer og tær for at det skal skje. Så får jeg unngå de fleste av de grufulle nyhetene etter beste evne.

Og i mens jeg venter på gode nyheter, skal jeg nyte en lat søndag (har ikke noe valg), og så er jeg glad stormen vi hadde i går og i natt er over, for den var ganske heftig.

Det blir noe godt i kopp  og glass, og litt boklesing, og litt strikking. En god søndag skal det bli.
Og det samme ønsker jeg deg som leser her, en riktig god søndag ♥

Det er en stund siden sist nå. Jeg har ikke vært på mitt beste de siste 4 månedene, tvert imot. Og da har ikke blogg vært en prioritet. Det er det fortsatt ikke i grunnen. Men enkelte dager glimter man til litt, og i dag er en sånn dag.

Og som de fleste sikkert har fått med seg, så har jeg vært ganske syk disse månedene, og enda er jeg ikke god, men likevel en del bedre. Jeg er i alle fall på bena igjen om ikke annet, selv om jeg ikke klarer å gå så langt eller gjøre så mye.

Det som er feilen, altså det som feiler meg mest sannsynlig, er at jeg har reagert allergisk på bremsemedisinen jeg tar mot MS. Serumsyke heter det visst. Eller Hypersensitvitetsreaksjon type 3. Jeg forstår det sånn at det ikke er 100% sikkert at det er akkurat det, men mest sannsynlig.
Jeg har jo hatt et par innleggelser nylig hvor hele meg har blitt grundig sjekket, uten at de har funnet hva annet som kan skyldes den høye feberen og alt sammen. Så har jeg lav blodprosent, og det har de ikke funnet ut av enda. Men det er nok den som hindrer meg mest i det daglige nå, pluss litt småfeber om kveldene.

Så det å være syk er ikke noe artig nei. Det har vært svært tunge stunder iblant.

Men, det finnes fordeler også. Faktisk har jeg gått ned 7 kg disse 4 månedene. Matlysten er ikke noe å skryte av, og det jeg spiser, spiser jeg fordi jeg vet jeg må. Men måltidene er ikke store, eller mange. Det jeg veier nå, har jeg ikke veid siden jeg var ganske ung, nærmere 30 år siden.

Etter å ha gått ned 7 kg (og jeg hadde jo allerede gått ned mye en stund før jeg ble syk i høst), så har jeg faktisk begynt å få markerte kinnben. Det kan jeg ikke huske å ha hatt før. Eller kanskje det bare er at jeg begynner å bli mager 😉

Det er ikke så lett å få det frem på bilde. Men en venninne kommenterte her om dagen at hver gang hun ser meg, støkker hun, for jeg har blitt så tynn i ansiktet.
Ja, ikke bare i ansiktet, hele kroppen bærer preg av vekttapet. Jeg synes ikke det er negativt, det er egentlig mer sjokkerende, fordi jeg hadde ikke trodd det var mulig i min alder å gå ned så mye. Men det er visst det 🙂
Sunt er det jo ikke da, når man ikke lenger har så mye å gå på, når vektnedgangen skyldes manglende matlyst. Men jeg forsøker jo å se det fra den lyse siden, selvsagt 🙂

Jeg fikk også nylig svar på test etter 3. vaksine. Og den viste: ingen antistoffer påvist. Så da må jeg være ekstra forsiktig nå med tanke på den store smitten. Heldigvis er det jo sånn at Omikron ikke gir så tøff sykdom, men likevel, alle er forskjellige, og ingen vet hvordan man selv reagerer.

Men utenom det er jeg ved godt mot. Januar har vært så mye lettere å komme seg gjennom enn hva jeg fryktet, og så går det stadig mot lysere tider, hvor man generelt sett har det bedre.

Men sånn for å summere litt, jeg er fortsatt i live, men ikke restituert. Så tar jeg tiden til hjelp fremover.

Det var kjekt å kikke innom her, selv om det er veldig sjeldent.

Takk for besøket, og ha en riktig god helg ♥♥♥

Normalt sett er jeg glad i mat. Jeg liker frokost like godt som middag. Og en god lunsj er ikke å forakte. Jeg kan la meg fenge av en god matoppskrift, eller kakeoppskrift, og gjerne forsøke selv.

Men de siste månedene har matlysten vært helt på bånn. Faktisk så dårlig at jeg har gått ned 5 kg. Og hadde det ikke vært for at det er julesesong nå, og jeg elsker kalkun, ribbe og pinnekjøtt, så hadde jeg sikkert vært nede ett kilo til.

Men vet du hva det aller verste er?

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nå må du ikke ta det ille opp hvis du er matblogger altså, for det har ikke noe med deg og maten din å gjøre. Men altså, det verste er å scrolle bloggforsiden, og se alle matinnleggene. Bare å se på bildene gjør at det vrenger seg i meg. Jeg kan nesten kjenne lukten, og da mister jeg helt matlysten. Så når jeg ser at noen har blogget om mat, ja da må jeg scrolle raskt forbi.

Normalt sett er ikke dette et problem, da jeg alltid har vært interessert i gode oppskrifter, og gjerne har lest matbloggernes innlegg og gode tips og idéer. Men altså nå, nå går det ikke. Jeg blir fysisk dårlig av det.

Om noen går på kjøkkenet her og begynner å lage varm mat, så kan det også være en utløsende faktor til at jeg mister matlysten. Luktene, jeg føler meg dårlig. Selv om det er lukter jeg vet at jeg normalt liker.

Så det har vært en glede å komme til julesesongen, og at jeg faktisk har klart å spise nokså godt. Og at jeg har syntes at det både har luktet og smakt godt. Men jeg kjenner tanken, hverdagstanken, om hverdagsmaten, og allerede kjenner jeg at matlysten er i ferd med å avta igjen.

Drikke har ikke vært noe stort problem. Men disse 3 månedene jeg nylig har ligget syk, da var det faktisk litt vanskelig å drikke cola. Samme hvilken cola. Og jeg liker cola (uten sukker) veldig godt. Så jeg kunne ha lyst på en cola, men klarte bare å drikke et par små slurker.
Gode kaffedrikker har jeg da klamret meg til. For min del må kaffen være med både melk og søtt i. Og når jeg da har fått i meg en kaffedrikk, så har jeg i alle fall fått i meg noe.

Nå er jeg der at jeg spiser. Men porsjonen jeg spiser er ikke stor. Så det blir ikke så mye næring akkurat.

Derfor besluttet jeg å kjøpe noen næringsdrikker på apoteket. Sånn for i alle fall å få i meg noe næring, siden drikke vanligvis ikke er noe problem å få i seg. Det fungerte faktisk ganske greit synes jeg. Jeg får i meg litt mer av det jeg bør.

Nå er jeg spent på det nye året vi skal gå inn i. Spent på om matlysten vil komme tilbake. Bl.a. Ja, jeg har flere spenningsmomenter i året som kommer ser du. Noen av dem er litt for spennende. Usikkert, utrygt, skummelt. Men det skal jeg skrive om i et annet innlegg.

Og kjære du, fortsett å legge ut matoppskrifter og god mat. Men enn så lenge, scroller jeg veldig fort forbi. Forhåpentlig blir det bedre ganske snart 🙂

Tenk, et under har skjedd!
Jeg har endelig begynt å bli bedre. På ekte 😀
Jeg hadde et par dager for lenge siden, hvor jeg følte det gikk bedre, og det blogget jeg om også. Men så var det bare et blaff, og jeg ble dårlig igjen.

Men nå har jeg ikke hatt feber i det hele tatt på 3 dager. Og formen har også blitt betraktelig bedre. Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg hadde jo helt glemt hvordan denne “friske” følelsen kjentes.

Jeg har i alle fall blitt så god, at jeg fikk lov å reise hjem fra sykehuset i går ettermiddag. Jeg kunne bli der, men jeg fikk velge, siden feberen var så sporløst borte. Så da var ikke valget så vanskelig at det gjorde noe 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så jeg er hjemme igjen, jippi ♥♥♥

Jeg må innom sykehuset igjen til flere undersøkelser og til kontroll. Men det vil jeg få en innkalling til. De vil kikke nærmere på hva det kan ha vært som ga meg så lav blodprosent at jeg nesten måtte få blodoverføring. Jeg var visst helt på grensen. Ikke rart jeg følte meg som et vrak.

Og så er jeg plutselig så mye bedre og alle verdier har begynt å bevege seg mot normalen. Uten at det har skjedd noe spesielt.
Legens teori er at celler i kroppen har angrepet seg selv, og når da immunsystemet mitt er så dårlig, så klarte det ikke å fikse problemet. Men nå ser det ut som at det har begynt å klare det likevel, mot alle odds.

Så i natt har jeg sovet så godt, for første gang på det jeg kan huske. Og jeg våknet opp i morges uten den hersens feberen. Ansiktet mitt var svalt, og kroppen klarte å bevege seg uten for mye tankevirksomhet og konsentrasjon. Det kjennes helt surrealistisk. For jeg har jo hatt feber hver dag siden 26. september. Og jeg hadde helt glemt hvordan det var å føle seg frisk og oppegående.

I dag skal jeg forsøke å gjøre litt koselige ting, som å bake litt.

Og pynte litt mer til jul 🙂
Jeg må bare legge til at denne bilen kjøpte jeg for noen uker siden, på en litt oppegående dag. Det er en Citroen 2CV. Jeg har eid en sånn. Min var rød. Så denne lille her bare MÅTTE jeg ha ♥

Så nå skal det bli en ordentlig og glad jul. Gjett om jeg gleder meg?

Ha en virkelig strålende herlig dag ♥♥♥

Jeg føler at jeg skriver mye depressivt for tiden. Men jammen er jeg litt glad for det, for tilbakemeldingene varmer, og det har gjort meg godt.

Så tusen takk for all omtanke og gode ord og ønsker ❤😘❤

Jeg har ligget på sykehuset i 4 døgn nå. Og på magisk vis har den høye feberen endelig forsvunnet. Det føles litt surrealistisk å ikke være brennvarm lenger. 2,5 måneder med feber setter spor. Jeg er slapp og litt ør, men den trykkende vonde følelsen som feber gir, er borte.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går kveld klarte jeg å sitte oppe en stund i en stol på rommet. Da tok jeg disse bildene.

Nå i dag har jeg kommet på ny avdeling. Her skal de forsøke å finne ut hva som feiler meg. For noe er det, det har de funnet ut. Men hva kommer det av? Og på Diagnostisk avdeling er de visst gode detektiver.

Nå er jeg fastende. Jeg venter på gastroskopi. Jeg gruer vettet av meg, men skal få beroligende og gjøre et forsøk. De finner ikke noe ut hvis jeg skal nekte å gjennomføre nødvendige undersøkelser.

Så nå fatter jeg nytt mot, og ser frem til å få ubehagelige ting overstått.

Og kanskje blir dette min lykkeuke hvor diagnose blir satt og behandling igangsatt ❤

Jeg ønsker dere alle en herlig dag og uke ❤

Sist jeg skrev noen ord, var jeg nede for telling. Nå når jeg skriver disse ordene, er jeg enda mer nede for telling. Så langt nede at jeg er innlagt på sykehuset.

To og et halvt døgn har jeg vært på dette rommet nå. Vi er 4 personer her på det meste. Så langt har alle vært hyggelige, og jeg er den som har vært her lengst. Så litt gjennomtrekk.

Selv ligger jeg her i påvente av ny avdeling på mandag. Jeg er til observasjon og selvsagt med mange undersøkelser og sånt.

Et lite smil kan jeg koste på meg, for jeg er i de beste hender på dette stedet.

Feberen min går skyhøyt hver natt, og da gir det en trygg følelse at det er noen som passer på meg. Begge disse nettene har feberen gått så høyt at lege har blitt konsultert.

En utredning er godt i gang, men foreløpig har de ikke funnet hva som kan være galt. Mange symptomer som vises i blodprøver, men ingen konkrete knagger å henge det på. Jeg har vært gjennom ultralyd for å sjekke indre organer, røntgen for å sjekke lungene, og CT for å sjekke mye av de samme tingene. Men ingen av de tingene har vist noe som kan forårsake dette.

Så de står litt fast akkurat nå. Men på mandag er det i gang med nye ting og annen avdeling.

Jeg fikk i dag lov til å reise hjem noen timer på permisjon. Tilbake igjen i kveld. De vil ha meg der om natten, for det er da jeg er dårligst. Og siden jeg ikke får noen behandling enda, så er det ikke noe hinder for å være borte en stund.

Vel hjemme er det så koselig å sitte foran flammen i vedovnen. Og til og med Nala har funnet veien opp i fanget mitt en stund. Kanskje hun har savnet meg?

Begge barna er hos meg nå, og det er jo bra, for da kan jo de ta vare på kattene. Nå skal vi snart ha pizza, og så skal vi se på Maskorama, før de (barna) får oppgaven å kjøre meg tilbake til SUS. Kjekt med de små lyspunktene.

Jeg håper du som finner veien inn hit har gode dager og koselige kvelder. Nyt førjulstiden.

Og om du legger igjen en kommentar, så vit at jeg ikke er uhøflig med vilje om det ikke kommer svar. Fingre, armer, ja, hele kroppen, er nokså mørbanket og vonde. Jeg setter uendelig stor pris på alle kommentarer uansett, og de blir garantert lest ♥♥

Febervarme klemmer til alle som vil ha ♥

Jeg var så positiv for noen innlegg siden, da jeg etter en tids sykdom følte at nå gikk det mot bedre tider. Ja, det kan jeg si, det var et blaff!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er bra da, at jeg kan klare å være positiv og opptimistisk mens feber og sykdom river i meg. Det er sånn som her på bildet mine dager stort sett er. Tunge, vonde, febervarme, trøtte, og lite inspirerende.

Egentlig føler jeg meg ganske mørk. Ja, ikke i hud og hår altså, men i mitt indre. For nå er jeg så sliten, at det faktisk begynner å bli litt vanskelig. Jeg er jo tross alt vant til det, å være sliten. Men nå henger jeg nesten ikke sammen lenger. Huden min er så gusten og fargeløs at jeg nesten ikke kan fatte at det ikke er så lenge siden vi hadde sommer, tross alt.
Men jeg har jo fått en forklaring på akkurat det da, jeg har visst litt lav blodprosent. Det er flere ting som viser seg å være galt i blodprøver som er tatt, så nå skal jeg til utredning. Teorien er at jeg ikke tåler bremsemedisinen jeg får. Det skal de selvsagt finne helt ut av. Så akkurat nå føles jo mye nokså usikkert igjen. Jeg som følte jeg hadde fått litt kontroll over tilværelsen, er nå kastet ut i det uvisse på ny.

Heldigvis så sa min fastlege at jeg skal gjøre bruk av Paracet og sånt, for at kroppen skal få nødvendig hvile, og ikke minst, for at ikke kroppen skal bli vant til denne nye tilstanden av sykdom. Jeg har nå altså vært febersyk i over 2 måneder. Ja, ikke bare feber, men masse vondter også, i muskler og ledd og annet (men hodepine har jeg sluppet unna, bank i bordet), Faktisk så vondt at jeg ikke kunne bruke hendene mine til noe fornuftig i over en uke. Skikkelig vondt. Og jeg som elsker å strikke ♥
Jeg kunne ikke skrive, ingenting. Så i dag har jeg strikket noen ganske få masker, før jeg besluttet at jeg heller hadde lyst å forsøke å skrive litt.

Det er jo lyspunkter i tilværelsen også da. Familie og venner. Hva skulle man gjort uten dem? Her har jeg fått kalendergave av min datter. En bok. Og det var jo helt perfekt da hendene mine var på sitt mest ubrukelige. Så jeg har lest en del siste tiden.

Mine barn er ofte innom. Hver dag stort sett. Og i neste uke kommer de hit og skal være hos meg i 4 uker. Det gleder jeg meg til. Det eneste jeg ikke gleder meg til er middagslukt. For jeg blir så kvalm når jeg kjenner matlukt. Så ja, matlysten er ikke helt på plass. Disse 2 månedene har jeg gått ned 5 kilo. Nå ligger jeg på et kilotall jeg ikke har vært på siden jeg var ganske ung. Det er hyggelig det, men jeg klarer likevel ikke å glede meg over det, siden det jo ikke er noe jeg har jobbet for å få til selv. Jeg skjønner jo at det er omstendigheter jeg ikke klarer å styre som gjør det. Men joda, i år skal jeg nok kunne velge og vrake i juleantrekk i alle fall ♥ Ikke noe problem det 😉

Det koselige nå om dagen er å tenne levende lys, krølle seg godt sammen i godstolen med en god bok og noe godt å drikke i koppen. Jeg orker jo ikke stort annet. Men hvet du hva? I dag kom jeg på at jeg har brødbakemaskin. Så den fant jeg fram, og så mikset jeg oppi ingredienser til julebrød. Og nå hører jeg på lyden at det snart er ferdig ♥ Ja, for når jeg får lyst på noe, så må jeg jo bare hive meg rundt. Få i meg det jeg kan av hva det skal være. Så nå kjenner jeg duften av julebrød, og tennene løper i vann av tanken på nybakt julebrød med smør og ost på ♥♥♥ Mmmmmmm (håper jeg)!

Turer blir det så som så med. Men etter jeg fikk grønt lys for å gumse Paracet i tide og utide, så har jeg faktisk klart å komme meg ut på et par veldig korte turer. Straffen var at jeg ble så sliten at jeg kunne vinke farvel til resten av dagen. Men likevel, det er god mestring i det å få gå litt, så jeg er fornøyd. Og så fikk vi snø her om dagen, og da ble den ene turen ut i snøen, for å kjenne hvordan vinteren føles.

I dag har jeg ikke gått tur. Jeg følte ikke for det. Det ble for mye arbeid i det å skulle kle seg godt nok til å holde en iskald vind ute fra kroppen. Jeg har frøset nok innendørs.

Jeg fyrer med ved. Så det gir en god varme. Men likevel har jeg frøset i dag, så det forteller meg at dette ikke er en av de beste dagene, ikke engang med Paracet. Men pytt pytt. Jeg har bok, jeg har ny TV faktisk, og jeg har denne bærbare som jeg skriver på nå. Så da har jeg ikke noe å klage over ♥

Det er høyt smittetrykk (covid) om dagen, så sånn sett er det jo bra at jeg er litt hjemmebunden likevel. Ikke så galt at det ikke er godt for noe 😉

Jeg håper du har det bra du som leser her, og så ønsker jeg deg en aldeles herlig lørdagskveld ♥

De siste månedene har vært en kamp. En ordentlig kamp. Kampen for tilværelsen, rett og slett. Ja, ikke sånn som i TV programmet Farmen. Men likevel, et slit har det vært.

Det hele begynte med at jeg fikk min 2. dose bremsemedisin for to måneder siden (medisinen er for å bremse utviklingen av MS).

Etter det gikk livet mitt helt i dørken.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kort fortalt, så fikk jeg en reaksjon på bremsemedisinen. Og jeg ble veldig syk. Og samtidig som jeg forsøkte å leve, og i alle fall gjøre noe som dagliglivet mitt tilsa, så opplevde jeg stort sett bare motgang. Og motgangen besto seg i at jeg ikke tålte noe. Hver lille aktivitet ga store og vanskelige konsekvenser. En liten aktivitet jeg hadde hver dag var å smøre hele kroppen inn med en kortisonkrem, siden jeg sammen med alt dette hadde fått et stygt rødflammete utslett over hele kroppen. Dette var fryktelig slitsomt, og føltes som en flere timers trimøkt hver gang.

Sammen med alt dette, kom en annen konsekvens. Nemlig det store stygge depresjonsmonsteret som ville dra meg ned i en av sine bølgedaler.

Jeg følte meg så mislykket, så lei meg for å være for syk til alt. Jeg følte meg egentlig nesten døden nær på det verste. Jeg lurte på om jeg noen gang ville klare å komme tilbake der jeg var, eller sånn noenlunde i alle fall? Jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom høsten og vinteren? Jeg har grått mye og vært ganske fortvilet.

Det er faktisk to år siden sist jeg var i nærheten av en depresjon, så det å komme dit nå, føltes også som en giga nedtur.

Det verste midt oppi dette nå i disse to månedene, har vært at jeg har vært for syk til å gjøre det jeg vanligvis gjør når jeg kjenner at tungsinnet begynner å prege meg. Det er å gå tur, og å være sosial. Komme meg ut, se folk, kjenne på følelsen av å være en del av noe.

Det gikk jo ikke. Jeg var for dårlig. Bare det å gå over stuegulvet var en utfordring av de helt store. Og det å være sosial var heller ikke lett. Jeg hadde ikke ork og helse igjen til sånt. Og hadde ikke lyst at noen skulle se meg når jeg var så dårlig heller. Men heldigvis klarte jeg et par ganger litt sosial aktivitet. Det er nesten litt sånn som å spise, selv om man ikke har matlyst. Man spiser, fordi man vet man må. Det ble litt sånn med det sosiale for meg. Jeg visner helt hen hvis jeg ikke får se folk på en lang stund. Så da er det like viktig som å spise.

Etterhvert begynte feber og smerter å slippe litt taket, utslettet krympet, og jeg ble bestemt på å gripe tak i den lille depresjonen jeg hadde snublet inn i. Da var det gått over en måned siden bremsemedisinen ble satt. Så jeg begynte å gå noen turer. Små turer til å begynne med.
Det var faktisk helt grusomt. Jeg som elsker å gå tur, opplevde at formen var så redusert, at det rev i brystet og jeg fikk blodsmak i munnen bare av å gå noen få meter på flat mark. Da følte jeg meg nok en gang mislykket. Men innser jo at når man blir så syk, og ikke kan opprettholde sitt normale liv, så faller formen raskt. Ekstremt raskt! Og så tar det så lang tid å bygge den opp igjen. Og jeg hadde jo ikke akkurat noen superform i utgangspunktet.

Motivasjonen min var likevel at jeg ville tilbake til livet. Jeg vil være sammen med mine barn uten å føle meg grå og gusten. Jeg vil være sammen med annen familie og venner, uten å føle meg liten og ynkelig.

Så ble det noen småturer, som jeg økte til litt lengre turer. Og følelsen av mestring var en glede som sprengte i brystet. Helt fantastisk.

En helg fikk jeg være med min bror og hans kone på hytta. Det var en helg hvor jeg bestemte meg for at jeg skulle la meg oppvarte, uten å ha dårlig samvittighet for det. For der er jeg nemlig, jeg får dårlig samvittighet når noen står på for min skyld. Men nå tenkte jeg at jeg skulle slappe av, og lade batteriene, gå fine turer, og nyte samværet.

Og der fikk jeg også nyte fin høst. Fine farger, fint vær, alt lå til rette for rehabilitering.

Det ble en skikkelig fin langhelg. Fine turer, noen alene, noen med følge. De fleste turene med knall og fall. For jeg er enormt ubalansert for tiden. Så går jeg alene, bør det være en plass hvor det ferdes andre, i tilfelle jeg trenger hjelp.

Da jeg gikk tur her på stranda, sammen med min bror, ble det ingen knall og fall. Selv om akkurat her hadde det ikke gjort noe. Jeg ville ikke fått leie skrubbsår og store blåmerker av å falle i den myke sanden. Men her klarte jeg å holde balansen, samtidig som jeg nøt omgivelsene og det flotte været.

Fine opplevelser, god mat, hyggelig selskap og mye utendørsliv gjorde noe med meg. Jeg begynte for alvor å føle at jeg var på rett vei tilbake til livet. Og etter endt helg, kunne jeg konstatere at jeg har begynt å klatre opp fra den mørke bølgedalen. Livet så atter en gang ut til å kanskje ville smile til meg 🙂

Etter den helgen har det blitt et par turer. Den ene var ned til sentrum for å få det 3. stikket av covid vaksinen. Og dagen etter var det strake veien til sengs. Da ble jeg også veldig dårlig. Og sov hele dagen, helt utslått, med høy feber og full pakke. Men dagen etter der var jeg mye bedre, så det varte heldigvis ikke i månedsvis.

Nå de siste par dagene har jeg begynt å glede meg til jul. Og da er mye gjort. Det betyr at jeg har begynt å leve igjen, at det går rette veien, og at jeg skal klare å bygge meg sånn noenlunde opp igjen til dit jeg var før jeg fikk siste bremsemedisin. Det er litt igjen dit, men jeg er optimistisk ♥

Så er jeg også så heldig som har barn som fortsatt bor hjemme. Voksne og ansvarsfulle. De tar godt vare på sin mamma. Spesielt datteren min står på, holder hus og hjem i orden, og er en skikkelig god ressurs. Det er nok ikke så alt for lenge til de forlater redet, så jeg har begynt å tenke på selv å flytte, til noe litt mindre og mer lettstelt. Men tiden får vise. Enn så lenge, så koser jeg meg nå, på veien tilbake til lykken og livet ♥

Det er en aldri så liten bloggtørke hos meg for tiden. Ja, den har jo vart en stund. Men det som jeg har håpet skulle bli bedre, har bare blitt dårligere. Og akkurat nå er det skuffende dårlig.

Jeg snakker om helsa altså.

Så tenker jeg hver dag at i dag skal jeg skrive et innlegg og legge ut. Jeg begynte på ett innlegg på mandag. Men det tar sin tid.
Istedet begynner jeg å lese andres blogger, litt her og litt der. Og så kommenterer jeg litt. Og når jeg har gjort det, så er energien brukt helt opp. Ja, ikke bare energien, men humøret også. For jeg er skuffet over at jeg tåler så lite for tiden. Jeg er skuffet over at energien brukes opp så fort. Omtrent før jeg har kommet ordentlig i gang med dagen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ja, ja…..Jeg får gi det noen uker til, og så får jeg skrive mer på blogginnlegget mitt underveis, så blir det nok ferdig til slutt skal du se. Og så var det alle dem jeg har på vent også da…… Blant annet et par bokanmeldelser. Jeg har lest en del siste tiden. Det er liksom det og å strikke jeg kan gjøre, som ikke drar så mye energi. Det er avslapning i de tingene.

Det har vært en nydelig lørdag her i dag. Høstsol og høstfarger. Jeg har gått en liten tur sammen med min datter.
Så da vil jeg bare benytte anledningen til å ønske deg som leser her, en riktig god helg ♥ Håper du har kjekke planer.

Siste ukene har ikke vært så bra. Faktisk har det vært helt forferdelig. Jeg må innrømme at det var litt uventet.

Det begynte 14. september.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den dagen var jeg nemlig inne på sykehuset og fikk min andre dose med bremsemedisin. Første dose fikk jeg i februar i år, altså ca et halvt år tidligere. Denne gangen, altså 14. september, fikk jeg halv dose i forhold til første gang. Og glad og lykkelig var jeg for det. Det sparte meg et par timer i stolen på sykehuset.

Etter første gang var jeg kvalm i ca halvannen uke. Og så var jeg veldig utmattet i en periode. Men utover det hadde jeg ingen bivirkninger som jeg la merke til i alle fall.

Så derfor var jeg ved godt mot denne gangen. Jeg satt i 3 timer i stolen mens medisinen jobbet seg inn i kroppen. Strikketøyet hadde jeg også med, og fikk tiden til å gå ganske fort.

Lite visste jeg da jeg satt her, at jeg skulle komme til å bli veldig syk i ettertid.

De neste to dagene gikk fint. Ikke noe som tllsa at jeg skulle få noe mer enn forrige gang. Og med kun halve dosen, var jeg så og si sikker på at jeg skulle gå helt fri.
Men den gang ei.

Det startet med at jeg begynte å bli veldig utmattet. Det var ikke så overraskende, men det var likevel uønsket. Jeg er utmattet nok som det er til daglig. Er ikke så glad i den ekstra utmattelsen, som er sånn at bare det å sitte er en anstrengelse.

Så begynte det mentale å tulle. Jeg ble enormt følsom. Jeg kunne begynne å gråte for ingen ting. Bare jeg satt og holdt på med noe, og så gjerne mistet noe i gulvet, en penn eller lignende, så begynte jeg å gråte. Jeg kunne begynne å gråte bare jeg tenkte på noe litt trist.
Jeg var rett og slett helt på bærtur. Virkelig ute å kjøre. Jeg satt og pratet med en venninne i telefonen, og så kom vi innom temaet hvordan formen min var akkurat da…..? Tror du jeg klarte snakke om dette uten å begynne å gråte?

Jeg kan ikke huske at jeg har vært så på gråten noen gang nesten. Joda, jeg har sittet både hos legen, hos NAV, og hos andre, og grått mine tapreste tårer. Men sånn som dette har det ikke vært før.

For å få litt oppsving på den mentale biten, gikk jeg noen turer, både med og uten venner. Den ene turen var innom Rådhuset for å hente mitt splitter nye, og høyst nødvendige ledsagerbevis.
Men disse turene endte alle som en med giga krasj etterpå, hvor veien til sengs ble lagt ganske tidlig.

Jeg fikk kurert de mentale svingningene, eller de dabbet i alle fall litt av etterhvert. Men jeg var så totalt gåen hele tiden. Og til slutt fant jeg ut, i samråd med barna, at jeg skulle roe ned, og ikke gå turer på en stund. For det var jo blitt sånn at de nesten ikke så meg mer. Når de var ferdige med sin dag på jobb og studier, så hadde jeg lagt meg allerede.

24. september, 10 dager etter injeksjonen, oppdaget jeg noe merkelig. Jeg hadde fått et utslett på huden. På brystkasse og mage. Dette var en fredag. Jeg talte 12 prikker. Da søndagen kom, hadde jeg 48 prikker. Det klødde ikke. Det gjorde ikke vondt. Men om kvelden på søndagen fikk jeg noe som lignet på influensasymptomer. Feber, hodepine og vondt i kjeven.

Var jeg ikke utslitt før, så ble jeg det da.

Mandag morgen ringte jeg til fastlegen. Han har jo permisjon, så jeg regnet med jeg ville komme til vikaren. Men det gjorde jeg ikke. Jeg kom til en annen lege på senteret der. Hun hadde ikke sett dette utslettet før, og med de influensasymptomene, mente hun at jeg skulle ringe inn til kontaktene mine på sykehuset, senest dagen etter. For dette hadde mest sannsynlig noe med bremsemedisinen å gjøre. Før jeg dro derfra tok hun bilder av utslettet, for det ville hun sende til en hudlege.

Jeg ringte inn til sykehuset jeg. Fikk ikke tak i dem jeg spurte etter da jeg endelig fikk svar. Men la igjen beskjed, som aldri ble besvart. Og mentalt i ubalanse som jeg var, og etter å ha brukt flere tiår på å stange hodet i helseveggen, ga jeg fort opp.

En uke senere, etter å ha følt meg dårlig hele uken, fikk jeg igjen ringt inn til sykehuset. Og da fikk jeg endelig tak i noen som brydde seg. Så da fikk jeg beskjed om å komme inn. Der skulle lege sjekke utslettet, det skulle tas masse blodprøver. Jeg hadde Amalie med meg, for jeg var ikke frisk nok til å kjøre og sånt selv. Og vi ble da sittende der på sykehuset i flere timer. Vi overhørte samtaler, og der fikk vi høre at de vurderte å legge meg inn. Jeg håpet inderlig at de gikk ifra den tanken, for helt ærlig mente jeg selv at jeg ville ha det bedre hjemme. Men helt klart, hvis noe behandling skulle settes i gang, så var jo sykehuset rette plassen.

Men heldigvis ble det ikke innleggelse. Istedet fikk jeg time hos hudlege dagen etter. Hvor det skulle tas noen hudprøver.

Og det var en positiv erfaring, selv om jeg ble lagt under kniven og fikk to sting som trøst. For legen og sykepleieren der var så hyggelige og flotte mennesker, og jeg følte meg godt ivaretatt.

Etterpå fikk jeg en salve jeg skal smøre hele kroppen inn med hver kveld. Og ja, hele kroppen. For utslettet har spredd seg til hele kroppen. Kun ansiktet og nede på føttene har sluppet unna.

Konklusjonen er at jeg har en reaksjon etter bremsemedisinen.

Og så ble jeg sykere. Jeg ble skikkelig dårlig i forrige uke. Hadde vel de verste dagene på onsdag og torsdag. Da var jeg litt sånn at det hadde ikke gjort noe om jeg hadde strøket med, for jeg følte meg helt ferdig. Da hadde jeg vært syk, pluss utmattet så lenge, at jeg følte jeg ikke holdt ut mer.

Men ukrutt forgår ikke så lett skal jeg si deg. Det er liv i meg enda. Og jeg klamrer meg fast, selv om jeg er utrolig sliten av dette her nå.

Feber og hodepine herjer enda. Kjeven verker med uforminsket styrke. Og kroppen føles mørbanket og ødelagt. Og nå har jeg hatt det sånn i over to uker. I tillegg har jeg jo hatt den ekstra utmattelsen i et par uker før det også. Så denne kroppen har nå sett bedre tider. Det er faktisk sånn at jeg synes det er vanskelig å smile. For jeg føler ikke jeg har så mye å smile av liksom. Men joda, noe har jeg. Det er alltid noe positivt, selv om alt ser svart og negativt ut. Viktig å huske på det ♥

Så da fikk jeg i alle fall skrevet noen ord. Og det har jeg gjort forsøk på lenge nå.
Jeg leser litt blogg innimellom, og kommenterer en gang i blant.
I tillegg har jeg fått strikket litt. Ferdig med en poncho og en lue. Men de får jeg vise frem en annen gang.

Ta godt vare på deg selv, og ha en fin uke ♥