De siste månedene har vært en kamp. En ordentlig kamp. Kampen for tilværelsen, rett og slett. Ja, ikke sånn som i TV programmet Farmen. Men likevel, et slit har det vært.

Det hele begynte med at jeg fikk min 2. dose bremsemedisin for to måneder siden (medisinen er for å bremse utviklingen av MS).

Etter det gikk livet mitt helt i dørken.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kort fortalt, så fikk jeg en reaksjon på bremsemedisinen. Og jeg ble veldig syk. Og samtidig som jeg forsøkte å leve, og i alle fall gjøre noe som dagliglivet mitt tilsa, så opplevde jeg stort sett bare motgang. Og motgangen besto seg i at jeg ikke tålte noe. Hver lille aktivitet ga store og vanskelige konsekvenser. En liten aktivitet jeg hadde hver dag var å smøre hele kroppen inn med en kortisonkrem, siden jeg sammen med alt dette hadde fått et stygt rødflammete utslett over hele kroppen. Dette var fryktelig slitsomt, og føltes som en flere timers trimøkt hver gang.

Sammen med alt dette, kom en annen konsekvens. Nemlig det store stygge depresjonsmonsteret som ville dra meg ned i en av sine bølgedaler.

Jeg følte meg så mislykket, så lei meg for å være for syk til alt. Jeg følte meg egentlig nesten døden nær på det verste. Jeg lurte på om jeg noen gang ville klare å komme tilbake der jeg var, eller sånn noenlunde i alle fall? Jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom høsten og vinteren? Jeg har grått mye og vært ganske fortvilet.

Det er faktisk to år siden sist jeg var i nærheten av en depresjon, så det å komme dit nå, føltes også som en giga nedtur.

Det verste midt oppi dette nå i disse to månedene, har vært at jeg har vært for syk til å gjøre det jeg vanligvis gjør når jeg kjenner at tungsinnet begynner å prege meg. Det er å gå tur, og å være sosial. Komme meg ut, se folk, kjenne på følelsen av å være en del av noe.

Det gikk jo ikke. Jeg var for dårlig. Bare det å gå over stuegulvet var en utfordring av de helt store. Og det å være sosial var heller ikke lett. Jeg hadde ikke ork og helse igjen til sånt. Og hadde ikke lyst at noen skulle se meg når jeg var så dårlig heller. Men heldigvis klarte jeg et par ganger litt sosial aktivitet. Det er nesten litt sånn som å spise, selv om man ikke har matlyst. Man spiser, fordi man vet man må. Det ble litt sånn med det sosiale for meg. Jeg visner helt hen hvis jeg ikke får se folk på en lang stund. Så da er det like viktig som å spise.

Etterhvert begynte feber og smerter å slippe litt taket, utslettet krympet, og jeg ble bestemt på å gripe tak i den lille depresjonen jeg hadde snublet inn i. Da var det gått over en måned siden bremsemedisinen ble satt. Så jeg begynte å gå noen turer. Små turer til å begynne med.
Det var faktisk helt grusomt. Jeg som elsker å gå tur, opplevde at formen var så redusert, at det rev i brystet og jeg fikk blodsmak i munnen bare av å gå noen få meter på flat mark. Da følte jeg meg nok en gang mislykket. Men innser jo at når man blir så syk, og ikke kan opprettholde sitt normale liv, så faller formen raskt. Ekstremt raskt! Og så tar det så lang tid å bygge den opp igjen. Og jeg hadde jo ikke akkurat noen superform i utgangspunktet.

Motivasjonen min var likevel at jeg ville tilbake til livet. Jeg vil være sammen med mine barn uten å føle meg grå og gusten. Jeg vil være sammen med annen familie og venner, uten å føle meg liten og ynkelig.

Så ble det noen småturer, som jeg økte til litt lengre turer. Og følelsen av mestring var en glede som sprengte i brystet. Helt fantastisk.

En helg fikk jeg være med min bror og hans kone på hytta. Det var en helg hvor jeg bestemte meg for at jeg skulle la meg oppvarte, uten å ha dårlig samvittighet for det. For der er jeg nemlig, jeg får dårlig samvittighet når noen står på for min skyld. Men nå tenkte jeg at jeg skulle slappe av, og lade batteriene, gå fine turer, og nyte samværet.

Og der fikk jeg også nyte fin høst. Fine farger, fint vær, alt lå til rette for rehabilitering.

Det ble en skikkelig fin langhelg. Fine turer, noen alene, noen med følge. De fleste turene med knall og fall. For jeg er enormt ubalansert for tiden. Så går jeg alene, bør det være en plass hvor det ferdes andre, i tilfelle jeg trenger hjelp.

Da jeg gikk tur her på stranda, sammen med min bror, ble det ingen knall og fall. Selv om akkurat her hadde det ikke gjort noe. Jeg ville ikke fått leie skrubbsår og store blåmerker av å falle i den myke sanden. Men her klarte jeg å holde balansen, samtidig som jeg nøt omgivelsene og det flotte været.

Fine opplevelser, god mat, hyggelig selskap og mye utendørsliv gjorde noe med meg. Jeg begynte for alvor å føle at jeg var på rett vei tilbake til livet. Og etter endt helg, kunne jeg konstatere at jeg har begynt å klatre opp fra den mørke bølgedalen. Livet så atter en gang ut til å kanskje ville smile til meg 🙂

Etter den helgen har det blitt et par turer. Den ene var ned til sentrum for å få det 3. stikket av covid vaksinen. Og dagen etter var det strake veien til sengs. Da ble jeg også veldig dårlig. Og sov hele dagen, helt utslått, med høy feber og full pakke. Men dagen etter der var jeg mye bedre, så det varte heldigvis ikke i månedsvis.

Nå de siste par dagene har jeg begynt å glede meg til jul. Og da er mye gjort. Det betyr at jeg har begynt å leve igjen, at det går rette veien, og at jeg skal klare å bygge meg sånn noenlunde opp igjen til dit jeg var før jeg fikk siste bremsemedisin. Det er litt igjen dit, men jeg er optimistisk ♥

Så er jeg også så heldig som har barn som fortsatt bor hjemme. Voksne og ansvarsfulle. De tar godt vare på sin mamma. Spesielt datteren min står på, holder hus og hjem i orden, og er en skikkelig god ressurs. Det er nok ikke så alt for lenge til de forlater redet, så jeg har begynt å tenke på selv å flytte, til noe litt mindre og mer lettstelt. Men tiden får vise. Enn så lenge, så koser jeg meg nå, på veien tilbake til lykken og livet ♥