PÅ ANTIKVARIAT

I min familie er vi ganske så interessert i bøker. Min bror og jeg er flasket opp på bøker, begge våre foreldre leste mye. Og det gjør jeg og han også. Noen av ungene våre har også arvet interessen. Så da vi hadde gått strandtur på påskeaften i Farsundstraktene, stoppet vi innom et antikvariat på tilbakeveien.

Det var de unges forslag, og jeg er ikke vanskelig å be. Og jammen hadde de mye der inne. Gammelt og nytt. Jeg så mange bøker jeg har selv. Men mest andre titler. Her er jeg på loftet i antikvariatet. Det var stappfullt over alt 🙂

Jeg kjøpte en bok. En nyere bok. For jeg har enda ufattelig mange bøker i mitt eget private antikvariat som jeg ikke har lest. Jeg har arvet mye bøker. Og nå leser jeg mye for å komme igjennom. Noe beholder jeg etterpå, noe selger jeg, og noe gir jeg bort. Og så låner jeg bøker også, så om jeg noen gang får lest alt er usikkert 🙂

Men dette antikvariatet syntes jeg var kjekt å gå innom.

For dem som er glad i å lese har jeg også en gruppe på Facebook som heter Leseglede. Der kan man lese blogginnlegg bl.a. om andres leseerfaringer, man kan poste sine egne leseanbefalinger, spør etter lesetips og litt sånt. Jeg synes det er kjekt å se hva andre leser, og om de kan anbefale noe hvis jeg er i beit for noe. Bli gjerne medlem i Lesegledegruppen min 🙂

 

EN NY FAVORITT

Jeg elsker å lese. Men jeg leser ikke så mye som mange andre gjør. For jeg elsker å strikke også. Så jeg må fordele all denne kjærligheten mellom disse to.

Oftest leser jeg eldre bøker. Ikke fordi akkurat DET er en spesiell favoritt, men fordi jeg har et stort bibliotek med arvede bøker, som jeg forsøker å lese meg gjennom.

En gang i blant kjøper jeg meg en ny(ere) bok. For liksom å forsøke å henge litt med.

Nylig fikk jeg to bøker av min datter, som har begynt å jobbe på bokhandel. Hun hadde fått disse bøkene, utgaver som ikke var for salg.

Begge bøkene var nye og i kategorien Krim. Den nyeste var faktisk utgitt samme måneden jeg fikk den. Men altså, akkurat det eksemplaret jeg fikk, var ikke korrekturlest (jeg fant ingen feil), så den var ikke for salg. Men de selger nok i bøtter og spann av den boken med den riktige utgaven, som kom ut 16. september. Og det kan de trygt gjøre, for etter å ha lest den boken der, så har jeg fått meg en ny favoritt i alle fall.

Bakdelen med å ha som mål å lese gjennom alle de gamle bøkene mine først, er at jeg blir litt sent ute med å finne nye favoritter. Så her med denne boken som er splitter ny ute i salg, og den 13. boken i serien, så har jeg litt å ta igjen. For dette var en bok jeg virkelig likte.

Om Dommen

En lørdag i mai blir seks år gamle Alexander borte mens han er på tur med familien. Det blir satt i gang en storstilt leteaksjon, uten resultat. En pedofil overgriper ble sett i turområdet like før gutten forsvant. Fjellbergpostens nye og skruppelløse redaktør legger ut informasjon som røper hvem overgriperen er. Ole Vik og Cecilie Hopen kjemper forgjeves mot lynsjestemningen som brer seg. Så forsvinner også læreren Lisen Berg. Flere aner en sammenheng, men de tør ikke si noe. Ole Vik og Cecilie Hopen arbeider mot en raskt tikkende klokke da en dom faller i lagmannsretten og snur opp ned på alt. Ole Vik blir oppsøkt av en ukjent italiener som kommer med et uhyrlig krav. Hvis ikke Ole gir etter, vil Marte dø. Også for Ole holder tiden på å løpe ut.

 

Historien er et plott alle foreldre tenker som sitt verste mareritt, nemlig når et barn forsvinner sporløst. Og som forelder kan man lett sette seg inn i frykten foreldrene til lille Aleksander føler på mens tiden går og ingen finner den lille gutten deres.
Når teorien om en pedofil kommer ut, så vrenger det seg i min mage i alle fall.
Flere mennesker forsvinner, og Ole Vik, som etterforsker saken jobber på spreng for å nøste opp i alle trådene som har floket seg sammen.

Ole Vik og Cecilie Hopen høres ut som helt fantastiske mennesker. Ja, faktisk ser det ut til å være et veldig godt arbeidsmiljø ved denne etterforskningsenheten. Folkene bryr seg om hverandre, og ingen murer seg inne på et slitent og mørkt kontor, smådeprimerte mens de nipper til en konjak eller whiskey, og sutrer over hvordan livet har blitt. Denne boken var blottet for sånne mørke infall. Noe jeg synes var herlig forfriskende.

Så ja, jeg må nok lese tidligere utgitte bøker om Ole Vik og co. For Jørgen Jæger skriver virkelig bra, og man blir fort glad i menneskene. Han skriver med varme, og det fenget meg veldig.
Jeg har fått en ny favorittforfatter, og en ny favoritthelt 🙂

Og boken, den anbefaler jeg gjerne ♥ Dommen av Jørgen Jæger.

 

Om du liker å lese, så meld deg gjerne inn i bokgruppen min Leseglede på Facebook. Der er det titt og ofte tips til gode bøker. Og kjekt om man kan få til en fin dynamikk 🙂

 

DENNE BOKEN BURDE VÆRE PENSUM / THIS BOOK SHOULD EVERYONE READ

Gammel eller ung, alle burde lese denne boken. Og spesielt de som er friske og raske, og aldri har kjent annen sykdom på kroppen enn en forstuet fot eller en influensa og tilsvarende en gang i blant. Denne bokanbefalingen er spesielt rettet mot dem, de friske og raske.

Men også vi kronisk syke, eller langtidssyke som er et like godt ord, kan ha nytte og glede av å lese denne boken.

Jeg tror også at absolutt alle kjenner, eller kjenner til noen som er langtidssyke. Og det er lett å dømme dem. Men prøv å sette deg inn i hvordan det kan være, å ha influensa konstant, for eksempel. Ville det ha vært særlig stas?

Old or young, everyone should read this book. Especially those of you who are healthy and have no health issues other than a flu and stuff now and then. This recomandation is especially for the healthy ones.

But even those of us who are chronically ill can enjoy and learn from this book.

I think about everyone knows or knows of someome whith a chronic disease. It is easy to judge them. But try to imagine yourself having constand flu, for example. Would that be satisfying?

 

For greia er at for veldig mange av oss som er kronisk syke, synes det ikke.

Forfatteren av boken “Men du ser ikke syk ut”, Ragnhild Holmås, har selv Myalgisk Encefalomyelitt, bedre kjent som ME. De to bokstavene som har forandret livet totalt. De to bokstavene som står i veien for å leve livet som alle andre.

I boken skildrer hun hvordan sykdommen virker på henne, og alle hindringene hun møter på utenfor, men også utfordringene inne i seg selv. Fordommene fra samfunnet er stor, og kuer og tapper mer for krefter enn man kan forestille seg. Og det er jo det som er saken, alle fordommene, mistroen… Det er rett og slett mangel på kunnskap. Og i tillegg får man som langtidssyk også en meget stor samling av velmenende råd. Råd som kanskje kan hjelpe på mye, men som ikke hjelper for en langtidssyk.
Hun forteller om den tiden for mange år siden, da kreftsyke møtte på samme fordømmelsen og fikk de samme velmenende rådene. Den tiden da kreftforskningen ikke var kommet skikkelig i gang. Nå er jo tidene endret, og er man kreftsyk, får man nærmest en heltestatus. Og alle vet at gode råd som å endre kosthold, trene mer, eller tenke anderledes ikke hjelper mot kreft.

Kanskje kommer en dag når ME syke også får heltestatus? Men det er jo ikke noe å trakte etter, å få en alvorlig sykdom for å få heltestatus.

Boken er skrevet fra en humoristisk synsvinkel, med korte og lettleselige kapitler. Selv jeg, som sitter midt oppi “elendigheten”, sitter og humrer og ler av ting som jeg tidligere har grått over. For det er skrevet på en så god og morsom måte. Rett og slett litt galgenhumoristisk. Og galgenhumor er viktig det også. Sånn at ikke alt blir totalt grått og svart. Hun bruker mange sammenligninger for å illustrere hvordan det er å være kronisk syk. Noe man kan reflektere litt over, om man er frisk selv.

Forordene er skrevet av Anne Kat. Hærland, som selv har en alvorlig sykdom, som fører til at hun blir blind. Hun skildrer også hvor mange gode råd hun har fått, om å skaffe seg briller, ta en operasjon, endre kosthold, osv. Mens sannheten er at ikke noe av dette hjelper på hennes sykdom. Den er ikke helbredelig på noen som helst måte. Det er bare ikke sånn det fungerer. Men uten kunnskap, har man ikke mulighet til å forstå noe så enkelt.

Så derfor folkens, skaff dere kunnskap. Les denne boken. En uhøytidelig og likevel alvorlig bok om et veldig viktig tema, nemlig det å være usynlig syk.

The thing is, that many of us that have chronic diseases, it doesn’t show.

The author of this book, “Men du ser ikke syk ut” ( “But you don’t look sick” -unfortunately not translated, yet), Ragnhild Holmås, has Myalgic Encephalomyelitis, better known as ME. The two letters that changes life totally. The two letters that’s in the way of living the life like most people.

In the book, she describes how the disease affects her, and all the obstacles she encounters outside, but also the challenges inside herself. The prejudices of society are great, and these steals more energy than one can imagine. And that is the point, all the prejudices, the mistrust … There is simply a lack of knowledge. And in addition, as a long-term patient, you also get a very large collection of well-meaning advice. Advice that may help a lot to many things, but that doesn’t help a long-term patient.
She tells of the time many years ago, when cancer patients faced the same condemnation and received the same well-meaning advices. The time when cancer research had not really started. Now the times have changed, and if you have cancer, you almost get a hero status. And everyone knows that good advice like changing your diet, exercising more, or thinking differently does not help against cancer.

Maybe there will come a day when ME patients also get a hero status? But it is not something to aspire to, to get a serious illness to get hero status.

The book is written from a humorous point of view, with short and easy-to-read chapters. Even I, who sit in the middle of “misery”, sit and chuckle and laugh at things I have previously cried over. Because it is written in such a good and fun way. Simply a bit gallows humorous. And gallows humor is important too. So that not everything becomes totally gray and black. She uses many comparisons to illustrate what it is like to be chronically ill. Something you can reflect on a bit, if you are healthy yourself.

The preface is written by Anne Kat. Hærland, who herself has a serious illness, which leads to her becoming blind. She also describes how much good advice she has received, about getting glasses, having a surgery, changing her diet, etc. While the truth is that none of this helps her illness. It is not curable in any way. That’s just not how it works. But without knowledge, one does not have the opportunity to understand something so simple.

So therefore folks, claim your knowledge. Read this book (or a similar one). An unpretentious and yet serious book on a very important topic, namely being invisibly ill.

 

Bak på boken står følgende: “Ragnhild Holmås ser helt frisk ut når du treffer henne på kafé. Så hvorfor jobber hun ikke? Er hun egentlig så syk som hun sier? Hun er en av flere hundre tusen nordmenn som lever med en usynlig sykdom. Selv om de har ulike diagnoser, kan de oppleve samme bagatellisering og mistenkeliggjøring – fra leger, Nav og arbeidsgiver, til og med fra venner og familie. De får høre at de må skjerpe seg. Slutte å syte. Bare tenke positivt. I boken Men du ser ikke syk ut utfordrer Holmås denne mistenkeliggjøringen. Hun inviterer leseren med bak kulissene til en person som later som om hun er frisk i frykt for å bli mistenkt for å late som om hun er syk. Hennes historie om skjuling, skam og selvbedrag flettes sammen med korte essays og kreative elementer til en sjarmerende, men samfunnskritisk bok. Med humor og lekenhet utforsker hun hvor fordommene kommer fra, hvorfor kunnskapshullet om sykdommer som rammer flest kvinner er så stort, og hvorfor i alle dager folk prøver å kurere henne med yoga og rare juicer. Med forord av Anne- Kat. Hærland.”

At the back of the book says the following: “Ragnhild Holmås looks completely healthy when you meet her in a café. So why does she not work? Is she really as ill as she says? She is one of several hundred thousand Norwegians living with an invisible disease. Although they have different diagnoses, they may experience the same trivialization and suspicion – from doctors, Nav and employer, even from friends and family. They are told that they need to sharpen up. Stop sneezing. Just think positive. In the book But you do not look sick, Holmås challenges this suspicion, she invites the reader behind the scenes to a person who pretends to be healthy for fear of being suspected of being sick.Her story of hiding, shame and self-deception is intertwined with short essays and creative elements for a charming but socially critical book, with humor and playfulness she explores where the prejudices come from, why the knowledge gap about diseases that affect most women is so large, and why in every day people try to cure her with yoga and weird juices. With foreword by Anne-Kat. Hærland. “

 

Man kan fint nyte boken i solveggen, med svalende drikke.

Kunne du tenke deg å lese denne boken?

The book can nicely be enjoyed in the sun, with cooling drinks.

Would you like to read this book?

 

 

 

LESEGLEDE: ALLE BLOMSTENE I PARIS

Jeg fikk en bunke med bøker av Mariann – Lillasjel. Hun er jo en ivrig lesehest, og skriver og omtaler masse bøker. Jeg har aldri klart å holde tritt med hennes lesetempo.

Så da jeg fikk denne bunken med bøker, hele 14 stk., så falt valget mitt på å først lese “Alle blomstene i Paris” av Sarah Jio. Jeg har fra tidligere lest 3 av hennes bøker.

Og vet du, denne gangen tror jeg at jeg gikk lesetempoet til Lillasjel en høy gang, for jeg begynte på boken på søndag ( forigår), og ble ferdig mandag ( i går). Så altså 2 dager med leseglede 🙂

Jeg satt med nesen i boken nesten hvert våkne øyeblikk 😀 Og jeg syntes denne historien var rørende og fin. Den fineste av de bøkene jeg nå har lest av denne forfatteren.

Jeg liker veldig godt historie. Og i denne boken er det jo blant annet gjenkjennelig historikk fra 2. verdenskrig. Og selv om fortellingen er oppdiktet, får man likevel føle frykten og fortvilelsen som var den gangen.

I boken får vi følge Caroline, fra nåtiden, og Céline fra krigsårene. De har hver sine historier, som likevel veves inn i hverandre. Jeg synes overgangene fra begges historier er laget veldig fint til. Enkelte ganger når jeg leser historier om 2 personer samtidig, kan det føles litt rotete, men her i boken føltes det ryddig og naturlig.

 

Jeg tror at man må være i riktig sinnstemning for den boken man velger å lese. F.eks. for meg selv, hvis jeg er nedfor og smådeppa, så er det ikke bra for meg å lese en tung og noir (mørk) bok. For da blir jeg ordentlig deprimert. Det har jeg erfart.

Jeg tror denne gangen var bokvalget mitt helt riktig for sinnstemningen. Jeg er nysingel, og har jobbet meg gjennom flere måneder med kjærlighetssorg. Og det å lese denne boken, som inneholdt både historikk, menneskeskjebner og kjærlighet, det passet helt utmerket akkurat nå. Som om jeg endelig klarer å se at jeg nå står foran en ny begynnelse selv. Alt håp er ikke over.

Og det å lese noe romantisk, det gjorde litt godt. Jeg trengte å drømme meg litt inn i en annen verden nå, en verden som er litt mørk, men som ender lyst til slutt 🙂

 

 

Historien til disse to kvinnene er høyst forskjellige, men de foregår i samme by i to forskjellige århundrer, og med vidt forskjellige utfordringer. Absolutt verdt å lese om du liker denne typen bøker 🙂

VALGETS KVALER

Tidligere i dag leste jeg ut boken Monster, av Knut Nærum. Den var spennende, mer enn hva jeg trodde i utgangspunktet, og lettlest.
Jeg synes det er ganske greit med bøker man faktisk klarer å lese, og ikke minst huske fra side til side 🙂 Denne boken hadde jeg hatt liggende i flere år, uten å velge den, fordi den så kjedelig ut, på omslaget vel og merke 🙂

Men man skal altså ikke dømme boken ut fra omslaget, det er bare tull.

Så da var tiden kommet for å velge en ny bok å lese. Og jeg var så heldig her tidligere i uken, å få en stor bokstabel av bøker av Lillasjel, som leser masse bøker. Mye mer enn meg.

 

Se på dette utvalget. Så mange bøker fikk jeg, og jeg gleder meg veldig til å lese.

Og selv om jeg har masse uleste bøker fra før av her hjemme, så er disse bøkene nyere enn dem jeg har fra før av, så da er det kjekt å plukke noe i denne nye bunken å lese.

Men det er jo valgets kval, for alt dette er bøker som jeg har lyst å lese. Det er ikke noen som ser kjedelige ut, eller noe sånt. Mange titler jeg har hørt om, og flere sjangere.

Så jeg kikket gjennom bunken, tenkte meg grundig om, lurte på hva sansene mine fortalte.

 

Valget falt på denne boken av Sarah Jio, Alle blomstene i Paris. Jeg har fra før av lest 3 av hennes bøker. Lettleste bøker, så det er jo også greit. Og akkurat nå passer det med en sånn type bok. Nå når jeg er singel, fri og frank, og har flere problemer til oppover ørene. Da kan det være greit å lulle seg inn i en fantasifigurs liv 🙂 Og Paris er en vakker by, som jeg har vært i hele 12 ganger, så da var det også utslagsgivende 🙂

Så da er jeg i gang med boken, akkurat lest første kapittel 🙂

Kvelden, som dagen, er god hvile, strikketøy og en god bok. Og snart leggetid. For å lade batteriet så godt som mulig til i morgen og starten på ny uke.

Ønsker deg og dine en riktig god søndagskveld ♥

LEGGETID

Nå er det mandagskveld, og leggetid for meg.

Mandagen er ofte litt sånn….jeg er enormt sliten og stuptrøtt. Ikke uvanlig. Mandagen er oftest den dårligste dagen i uka.

Denne mandagen har ikke egentlig vært så verst. For jeg fikk tatt det godt med ro i går, så da ble ikke dagen i dag så ille. Men jeg er enormt trøtt, for jeg har jo faktisk fått gjort litt ting i dag, og det tar jo på 🙂

Jeg fikk ikke gått tur. Og det trodde jeg ikke heller at jeg ville fått gjort, selv om jeg håpet på det.

Men jeg har fått laget eplejuice som jeg planla.

Det ble 5 liter juice. Og det gikk med en del epler. Men jeg har MYE igjen. Skal lage enda litt mer eplejuice en av dagene, og litt eplemos. Og så må jeg jo bake litt til da.
Hadde jeg vært frisk og effektiv, hadde jeg antakelig vært ferdig med alt nå. Men jeg er veldig fornøyd med det jeg har fått gjort. Og denne juicen er verdens beste, synes jeg. Den er ikke tilsatt noen ting. Kun epler fra egen hage. Epler som ikke er sprøytebehandlet. I tillegg har jeg silt juicen, for jeg er ikke så enormt glad i alt skummet som legger seg på toppen når man lar juicen stå en stund. Så det er silt bort. Da er juicen klar og fin, og helt perfekt til å drikke.

Jeg fryser juicen, og da har jeg juice jeg kan ta opp og tine når jeg trenger det eller har lyst på 🙂 Men jeg lover at den varer ikke lenge. For når jeg vet at jeg har den juicen, så tar jeg meg jo et glass rett som det er 🙂

Så fikk jeg vasket litt klær også. En maskin, vasket og hengt opp til tørk. Det høres sikkert veldig lite ut, men for meg er det faktisk en hel jobb. Det skal sies at det er ikke så ille nå, for akkurat nå er jeg jo alene hjemme, så da blir det ikke så mye klesvask heller.

Strikket har jeg også fått gjort litt. Nå er jeg så og si ferdig med bolen. Har bare litt igjen på den ene siden. Det regner jeg med å bli ferdig med i morgen kanskje. Og kanskje også få begynt på armene og da. Det blir kjekt. Er jo over halvveis nå 🙂

Men nå er det som jeg nevnte innledningsvis, leggetid for denne damen. Klokken har akkurat passert 19.00, og jeg har slitt en stund for å holde meg oppe. Og når jeg er alene, så er det jo vanskeligere. Da er det ingen her til å distrahere meg 🙂

Så da er det å jumpe til sengs, og nyte en god natts søvn. Håper jeg. Kommer sikkert til å ligge en halvtimes tid å lese før jeg sovner. Men jeg vet nå av erfaring at det i alle fall ikke blir mer, med mindre boken er intenst spennende. Og så spennende er ikke den boken, i alle fall ikke i skrivende stund. Jeg leser “Tilbake til Riverton” av Kate Morton. Fin bok å lese, men jeg har ikke helt klart å la boken gripe meg enda. Jeg har lest sånn ca. 1/3 til nå. Så får vi se om spenningen tar seg opp når jeg nærmer meg midten av boken 🙂

Da ønsker jeg deg som leser her, og alle andre, en riktig god kveld og en god natt når det blir din tur.

 

#eplejuice #hjemmelaget #kortreist #strikking #strikketøy

 

 

SKYGGESØSTEREN AV LUCINDA RILEY

Det er ofte når jeg setter i gang å lese en bok, at jeg undrer meg over tittelen. For det er jo sånn at tittelen er det som skal fange leseren, gjøre leseren interessert. Ja, bokomslaget har også mye å si for akkurat det valget. Men tittelen skal vel være en veiviser bedre enn noen.

Jeg leste akkurat Skyggesøsteren av Lucinda Riley. Skyggesøsteren er 3. bok i serien om de syv søstrene.

Jeg var begeistret for den første boken, og enda mer begeistret for den andre boken. Og når jeg nå har lest ut bok nr. 3, så er jeg ikke på noen måte skuffet over den heller. Bøkene henger litt sammen, så det er greit å begynne på bok nr. 1 om man har leseplaner for hele serien.

Søstrene får i arven etter sin far, koordinatene og noen ledetråder om de ønsker å finne sin opprinnelse. De er adopterte, og kommer fra alle verdenshjørner. Og nå får de hjelp til å finne sine aner og en slektshistorie de aldri hadde drømt om å finne ut.

Skyggesøsteren handler om Star (Asterope), som bor sammen med søsteren Cece (Celaeno) i London (herav boktittelen). De flyttet nylig inn i en stor fin leilighet som Cece har kjøpt for arvepengene. Men Star vender seg nølende litt bort, nysgjerrig på å finne ut sin forhistorie, og samtidig forsiktig løsrive seg fra søsteren. Og med mye dramatikk finner hun ut av anene tilbake til Flora Rose Mac Nichol, som i dagbøkene sine forteller sin historie fra 1909 og frem til 1944.

Til å begynne med i boken, så leser jeg lett og ledig, og legger den fra meg mens jeg gleder meg til neste gang jeg har anledning å lese litt igjen. Men så kommer jeg et stykke ut i boken, og det blir vanskeligere å legge den fra meg. For spenningen bygger seg opp, og overraskelsene står til tider i kø. Og jeg er svak for sånt 😉

Det blir ikke bedre av at det er flettet mye historikk inn i disse bøkene. Kjente fordums personligheter får sine ærverdige og rause plasser i bøkene, og jeg har funnet meg selv i å google litt, for å se om dette er ting som faktisk har skjedd? Det var i den første boken. Men sånn ellers er det en lett blanding av sannhet og eventyr, som gjør at fortellingen krydres tilstrekkelig til at det kan bli et par søvnløse netter, fordi lesetrangen blir for stor.

Jeg må nok snart gå til anskaffelse av den neste boken, som handler om Cece. Men før det får jeg se om jeg ikke finner noe som er litt mindre oppslukende for en periode. Eller neida…jeg liker når det er sånn oppslukende. For da er det ekstra kjekt å lese 😀

Jeg kan absolutt anbefale denne bokserien om du liker dramatikk, romantikk, historikk….osv. Det er samlet mye spennende mellom disse permene ♥

#bokomtale #skyggesøsteren #lucindariley #leseglede

TATOVØREN I AUSCHWITZ – LESEGLEDE

Da jeg var i London kjøpte jeg meg et par bøker, siden jeg leste ut den jeg hadde med meg. Den ene av de nykjøpte bøkene begynte jeg å lese i London, og jeg leste den ut i helgen som var.

“The Tattoist of Auschwitz” som er den engelske tittelen på boken, er en gripende fortelling om krig og kjærlighet. Fortellingen er også sann. Den handler om to mennesker som møtes i Auschwitz-Birkenau under 2. verdenskrig, forelsker seg, og innstiller seg på å overleve alle grusomhetene i håp om en fremtid sammen.

Lale Sokolov kom til Auschwitz-Birkenau i 1942. Til alt hell får han en jobb som gir ham noen privilegier i forhold til resten av fangene i leiren. Han får jobben som tatovør. Hans jobb går ut på å merke alle nyankomne fanger med et nummer. Merket for livet. Jobben er ubehagelig og vond for Lale, han liker ikke jobben, han liker ikke sjefen, og han liker ikke tanken på å merke titusenvis av mennesker for livet. Og samtidig å vite at de fleste menneskene har talte dager i resten av sitt liv. Privilegiene er bittelitt ekstra mat, pluss et helt eget soverom i brakken. I tillegg er jobben hans så viktig at han også kan bevege seg mer fritt rundt enn andre fanger. Og dermed møter han noen som jobber innleid i leiren, som hjelper ham med å skaffe ting utenfor leiren. Dette kommer mange mennesker til gode.

En dag, i den lange køen av mennesker som skal merkes, står Gita. Når Lale tatoverer henne, er det kjærlighet ved første blikk. Og fra da av er bestemmelsen om overlevelse tatt.

Vi får i boken lese om alle prøvelsene Lale og Gita, og deres medfanger, må gjennom. En verden så grusom at det er fælt å bare tenke tanken. Umulig å forestille seg.

Boken forteller om kjærlighet i et håpløst samfunn.

Jeg leste med store og av og til tårevåte øyne. Boken skildrer jo historiske hendelser, historiske mennesker som vi kan være glade for at vi aldri har møtt. Og den skildrer modige mennesker som gjør sitt ytterste for å hjelpe både seg selv og andre.

Boken er utgitt på norsk med tittelen “Tatovøren i Auschwitz”. Jeg leste den engelske versjonen, og den var gripende. Jeg regner med den norske versjonen er minst like gripende. Kan anbefales!

 

#leseglede #bokglede #lesehest #tatovøreniauschwitz

ROLIG DAG OG VERDENS BOKDAG

Dagen i dag ble ikke som forventet.

Jeg skulle til Lassa, men timen ble flyttet. Og det var jeg faktisk veldig glad for, for jeg vurderte om jeg selv skulle flytte den, da formen i dag ikke er den beste. Og jeg hadde ikke så lyst å legge ut på kjøretur til Stavanger. Konsentrasjonen er ikke optimal i dag, og da liker jeg ikke å kjøre bil.

Men så ringte de fra Lassa, og ville endre timeavtalen, da min behandler hadde meldt fravær. Det kunne ikke passet bedre akkurat i dag, selv om jeg ser veldig frem til å bli ferdig der.

Så spiste jeg frokost. Og etter det slo kvalmen til. Det er ikke akkurat så uvanlig.
Da jeg gikk på kurs, insisterte de på at vi måtte være flinke å spise, for det var mangel på mat som gjorde at vi var kvalme. Jeg må bare få si det at akkurat det stemmer ikke for meg. Jeg blir kvalm når jeg spiser når jeg er dårlig. Og det er vel derfor jeg har så dårlig matlyst også i perioder.

Men jeg har spist. Og jeg har spist mellommåltid også, som jeg har lært at jeg skal gjøre. Men kvalmen kommer i vonde rier. Og det er ikke noe gøy. Så nå sitter jeg her og gruer meg til å lage middag, for jeg orker ikke helt tanken på middagslukten. Men middag må vi ha.

Det ble en rolig dag. Tidvis ute på terrassen med strikketøy og en god bok. Men måtte trekke inn litt av og til, fordi det blåser så kraftig, og det er støyende og plagsomt akkurat i dag.

Planen i kveldinga var å gå ned til Sandnes sentrum og gå på et bok-arrangement. Det er Verdens Bokdag i dag, og jeg hadde lyst å overvære noe av det som foregår i den forbindelse. Men jeg må kaste inn håndkleet og melde avbud 🙁

Så jeg får nøye meg med å feire bokdagen med denne boken som jeg leser, første gang utgitt i 1987.
Boken fenger fra første side, og det visste jeg, for jeg har lest forfatteren tidligere også. Denne boken har jeg arvet etter mine foreldre.

Pål snakket også om å komme innom i kveld. Men jeg tror det blir tidlig kveld på meg, så vi har utsatt det til en annen dag. Jeg våknet halv fire i dag morges, og fikk ikke sove noe mer etter det, så jeg kjenner at leggetid nærmer seg. Men jeg skal nå forsøke å drøye det til i 20 tiden i alle fall 🙂 Ingen vits i å legge seg nå, og så våkne midt om natta igjen, før hanen galer. Må prøve å ikke snu døgnrytmen. Akkurat det har jeg lært av meg selv 😉

Sånn utenom den dårlige formen, så har det vært en fin dag. Solen skinner, og det er 20 grader. Men litt mye vind. Ingen tur i dag, men fint å sitte på terrassen å få frisk luft der 🙂 Solen gjør dagen perfekt likevel, så jeg klager ikke. Det er ikke det verste å ta det med ro når solen skinner 😉

Satser på en mye bedre dag i morgen. Kanskje jeg skal klippe plenen da, hvis helsa vil 🙂 Kjekt å ha noen planer som kanskje går gjennom 😀

Hvordan har din dag vært?
Er du i gang igjen etter påskeferien?

 

#roligdag #bokglede #verdensbokdag #strikkeglede

I EN MØRK MØRK SKOG (BOKANMELDELSE)

Jeg valgte denne boken som min påskekrim i år.

“I en mørk mørk skog” av Ruth Ware.

Boken handler om Leonora (med mange kjælenavn) som drar langt ut til en hytte i skogen, i utdrikningslag til en tidligere venninne. Hun vet ikke hvorfor hun er invitert, men samvittigheten får henne ikke til å takke nei.

I hytten i skogen, som er av det moderne slaget med store glassflater, begynner skumle ting å skje, og den vesle gjengen som er i utdrikningslaget kjenner litt på en uro de ikke kan sette ord på.

Det hele kuliminerer i en forferdelig hendelse med våpen innvolvert, hvor Leonora og de andre deltakerne i utdrikningslaget blir viklet inn i løgner og bedrag, og til slutt etterforskning hvor en av dem viser seg å være en beregnende morder.

 

Jeg kjøpte denne boken på et medlemstilbud her om dagen, til 99,-. Og det var verdt kjøpet. Jeg begynte å lese litt sånn forsiktig, for å sette meg inn i hvem de forskjellige personene var, men etterhvert begynte spenningen å ta seg opp og det var vanskelig å legge boken fra seg. Jeg kunne nesten se hytten for meg, og den livlige skrekken enkelte av deltakerne hadde i forestillingen om å være med i et teaterstykke. Men sånn ellers høres den hytten veldig fin ut 😉

Boken var spennende og lettlest, og ikke så alt for mange karakterer å sette seg inn i. Og spenningen om hvem morderen var ble holdt til ganske langt mot slutten. Egentlig et ganske klassisk plott, hvor flere mennesker er samlet og med usynlige tråder knyttet til hverandre på forskjellig måte, som sakte men sikkert spinnes sammen 🙂

Denne boken kan jeg gjerne anbefale om du liker krim og spenning og har lyst på litt mindre innviklede karaktersammensetninger 🙂 Det ble en perfekt påskekrim for meg 🙂

 

#bokanmeldelse #ienmørkmørkskog #ruthware #krimogspenning #krim #spenning #leseglede