Jeg har nylig begynt på serieromanen “Skjebnestier” av Pia Pedersen. Snart ferdig med bok nummer 2. Boken handler om Lovise og hennes litt vanskelige liv etterhvert 🙂
Jeg synes det er kjekt å lese serieromaner, for de er ofte lettleste, og de har så mye handling at man omtrent ikke klarer å vente til neste bok kommer i handelen. Og iblant er det godt å lese sånne bøker som ikke krever alt for mye.
Jeg pleier å samle opp sånn at jeg har flere bøker i serien før jeg begynner å lese. For da kan jeg lese kontinuerlig en stund.
Men siden det er påske, så passer det jo med litt krim også. Så da kjøpte jeg nylig “I en mørk mørk skog” av Ruth Ware. Jeg besluttet at dette skulle bli min påskekrim. Den ser ganske spennende ut. Den handler om Nora som blir bedt i utdrikningslag på et avsidesliggende sted. Etterhvert utvikler lystig lag seg til noe mer creepy da gjestene ikke helt kommer overens, og kanskje har andre motiver enn fest og glede.
Det er kos med litt fordypning utenom hverdagen, både den dramatiske og den grøssende spenningen en bok kan by på.
Hvilken påskelektyre har du, hvis du liker å lese?
Har du noen anbefalinger?
Denne boken, og de andre bøkene i serien om Lila og Lenu, har fått strålende kritikker. Den hylles opp og ned og i mente.
“Historia om det nye namnet” er bok 2 i serien. Serien starter med “Mi briljante venninne”. Den leste jeg i fjor, og jeg synes den var veldig god. Til tross for at den er oversatt til nynorsk. Jeg må legge til at jeg til vanlig synes det er tungt å lese nynorsk, selv om mye av nynorsken ligner på min egen dialekt. Jeg synes også det er tungt å lese min egen dialekt, bare så det er sagt 🙂
Bok nr. 2 er også oversatt til nynorsk. I bok 1 handlet det om jentenes oppvekst. I bok 2 handler det om at jentenes veier splittes, og de har hver sine liv, hver sine kriser, de krangler og er uenige, og likevel finner de alltid sammen igjen tross alt som har skjedd. De har hverandre i hjertet, selv om det ikke alltid virker sånn. Dette foregår i 60 tallets Italia.
I denne boken ble nynorsken for tung for meg. Jeg klarte ikke å bli vant til å lese nynorsk, og i tillegg var historien så preget av drama, fattigdom, sjalusi, dominante herreskikkelser og depresjon, at jeg ble for preget. Det hjalp ikke å lese noe sånt når jeg selv kjemper mot depresjonens klør. Men så er jeg sta, og så har jeg jo lyst å vite hvordan det ender, så jeg kjempet meg videre med lesingen.
Når jeg til slutt nærmet meg siste side, tenkte jeg at endelig kan jeg snart begynne på en ny bok. Og hva skjer? Jo, siste side, avslutter sånn at min interesse ble skjerpet. Jeg MÅ jo bare lese neste bok også 😀
Jeg må jo le litt når jeg tenker på det. Som jeg har slitt med å lese, og så klør jeg etter å begynne på den 3. boken i serien. Men nei, nå skal jeg lese noe annet først. Noe som pirrer andre sanser enn de som utløser depresjon 🙂
Boken er helt klart god. Den mestrer å fange leseren og det føles nesten som man kjemper samme kampen som personene i boken. Man dras inn i historien, og kan omtrent kjenne luktene. Mye hadde blitt bedre for meg om boken var oversatt til bokmål. Og den er nok briljant for dem som har vokst opp med nynorsk som hovedspråk i skolen. Uansett kan den leses av alle de som hadde bokmål på skolen. For vi har vel alle vært innom nynorsken også 🙂
Hadde jeg visst at denne boken hadde en litt tung og deppressiv handling, så hadde jeg ventet med å lese den til min egen stemning var blitt lysere. Og det skal jeg ha i bakhodet når jeg skal begynne på bok nr. 3 om noen måneder 🙂
Jeg nevner også at jeg har en bokgruppe på Facebook. Bli gjerne medlem der om du har leseinteresse 🙂
Link:Leseglede 🙂
Når Melanie’s forlovede havner i koma etter en alvorlig bilulykke, drar Melanie på besøk til bestemoren og oldemoren, som driver klesmuseum i et gammelt slott. Der henter hun seg inn igjen, og får samtidig innblikk i oldemorens fortid fra barndommen og frem til dags dato.
“Sjasminsøstrene” av Corina Bomann er en bok i sjangeren hvor nåtid møter fortid. Da jeg begynte å lese var jeg bittelitt forutinntatt. For jeg har lest så mange sånne bøker etterhvert, og jeg tenkte at dette etterhvert begynte å bli litt kjedelig.
Men så er det litt sånn, at hver historie har sin egen lille vri, og denne boken ble ganske fort spennende og engasjerende.
Av og til når jeg leser sånne bøker, blir jeg litt forvirret over hoppingen fra de forskjellige tidsepokene. Men i denne boken gikk det helt smertefritt. Det var oversiktlig og lett å lese.
Denne historien blir fortalt til Melanie av oldemoren, Hanna. Hanna har ikke fortalt historien til noen, fordi den er opprivende, og et tilbakelagt kapittel. Men Melanie sliter med sine ting etter forlovedens ulykke, og historien bergtar henne, og gir henne etterhvert et nytt syn på sine egne tanker og problemer.
Fortidens reise starter i Saigon, fortsetter til Hamburg, så til Berlin, deretter til Paris, og så tilbake til Berlin igjen.
Det er dramatikk, fortvilelse, fattigdom, nød, sterke personligheter, livsvilje, kjærlighet, suksess, sorg, vennskap og familie. Alt man kan begjære.
For meg ble dette en bok jeg gledet meg til å lese i hver gang jeg hadde anledning til det. Det er ikke alle bøker som gir en sånn følelse. Men man får jo både historikk, dramatikk og høyaktuelle tema i denne romanen. Og sånt liker jeg. Da blir jeg engasjert.
Referat fra Cappelen Damm: “Melanies kjæreste har vært utsatt for en bilulykke og ligger i koma. Utslitt og nedbrutt bestemmer Melanie seg for å hvile ut hos bestemoren og oldemoren som bor på et gammelt slott ikke langt fra Berlin. Oldemoren bestemmer seg for å fortelle sin egen dramatiske historie.
Hannah, som var datter av en vietnamesisk diplomat i tjeneste hos franskmennene, flyktet etter farens død fra Saigon sammen med stesøsteren Thanh, da moren og stefaren ville gifte henne bort. Skipet blir kapret på vei mot Europa; Thanh forsvinner, og Hannah ender som prostituert i Hamburg. Hun klarer å flykte og kommer til Berlin, og senere til Paris der hun blir hattemaker.
En rød tråd gjennom hele historien er Hannahs sorg over å ha mistet bestevenninnen og stesøsteren Thanh, og hennes stadig like levende håp om å oppspore henne og gjenforenes med sjasminsøsteren sin.”
Hver kveld, etter jeg har lest litt blogg, kanskje sett en serie hvis helsa tillater det, strikket litt, pratet litt med mine kjære og hatt en koselig stund, så går jeg og legger meg.
Men, jeg legger meg ikke for å sove med en gang. Det er nyttesløst. Den beste nedtrappingen før søvnen tar meg, er å lese litt på senga.
Nå i det siste har det blitt litt mye lesing på senga, for jeg er inne i en periode hvor jeg sliter fryktelig med søvnen. Og da er det godt å ha en bok å ty til, for timene kan bli litt lange når man ligger der og tenker at nå har naboen sovet i 4 timer allerede 😉
Lee Child er en av mine favorittforfattere. Jeg blir aldri lei av å lese om hovedpersonen Jack Reacher. Denne boken har jeg lånt av min bror og ene nevø. De har samme fascinasjonen som jeg har for disse bøkene 🙂 Bøkene er i kategorien krim/action.
Snart har jeg lest boken ferdig, så da skal jeg finne noe annet spennende å lese. Har mye å velge blant i mitt eget rikholdige bibliotek 🙂
Nå er det leggetid her, og jeg gleder meg til å lese litt.
I Farsundtraktene finnes et veldig lite bibliotek.
I selve byen finnes nok et litt større. Der har jeg ikke vært. Men dette lille biblioteket, det besøkte jeg i påsken. Jeg lånte en bok der også 🙂
Åpningstiden er 24/7 🙂
Ganske beleilig hvis man ikke får sove om natten, og trenger litt lesestoff 😉
Biblioteket er rett og slett plassert på en husvegg. Utvalget er ikke enormt stort, men overraskende mye fant jeg der likevel.
Konseptet er selvbetjent og enkelt. Forsyn deg med en bok, til låns, eller til odel og eie, og legg igjen en bok du har lest, hvis du har en.
Jeg tok med meg en bok, men hadde ingen bok å legge igjen. Neste gang jeg er der, skal jeg ha med et par bøker jeg kan legge igjen, så holdes kanskje utvalget vedlike, om mange har lånt bøker til odel og eie 🙂
På denne måten vil det alltid være sirkulasjon, og forskjellige titler til neste bibliotekkunde 🙂
Christine våkner hver morgen i et fremmed rom, ved siden av en fremmed mann. Mannen ved siden av henne sier han er ektemannen hennes.
Når Christine møter seg selv i speilet, får hun sjokk, hver dag. Fordi hun har rynker og er gammel. Hun forstår det ikke, for hun er jo bare i 20 årene.
Men årene har gått etter at Christine ble funnet kraftig skadet på motorveien, med hukommelsestap.
Dette er en thriller som sniker seg innpå deg, og hekter deg fast. Spenningen stiger når man begynner å se et mønster i Christines tilværelse.
Før jeg sovner var debutromanen til S.J. Watson, og filmrettigheter er solgt til Ridley Scott. Boken ble utgitt første gang i 2011.
Da jeg først begynte å lese de første kapitlene, lurte jeg på om det ville bli kjedelig? Siden kapitlene begynner med at hun våkner og husker ingenting, og aner ikke hvor hun er eller hvem mannen i samme seng er?
Og med dette tenker jeg at sånn type repetisjon vil bli litt ensformig.
Men ganske snart begynner ting å skje. Og Christine lurer på hvem hun egentlig kan stole på, og hva skjedde egentlig den gangen for lenge siden?
Trådene nøstes opp gjennom en dagbok, og spenningen stiger til uante høyder mot slutten.
Dette med hukommelsestap og mangel på minner må være en forferdelig tilstand å være i. Jeg lider selv av dårlig hukommelse, og synes det er ille nok, men dette må være 1000 ganger verre, minst. Og det er jo faktisk mennesker som har det sånn, av ulike årsaker. Mye av boken brukte jeg til å forsøke å sette meg inn i hvordan det må være å ikke huske noe når man våkner og står opp. Men det er komplett umulig å forestille seg.
Romanen er velskrevet, og lett å lese, til og med for en glemsk person som meg selv.
Kan absolutt anbefales 🙂
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Christine ble funnet naken og forslått på motorveien, uten å vite hva som hadde skjedd. Flere år etter har hukommelsen fremdeles ikke kommet tilbake, til tross for mange år med terapi. Terapeuten har fått henne til å skrive ned det hun husker, og ved hjelp av notatboken avdekker hun stadig nye og skremmende ting fra fortiden.
Om du er interessert i flere bokanmeldelser eller boktips, meld deg gjerne inn i Facebookgruppen min: Leseglede 🙂 Der kan du selv også tipse andre, eller på annen måte engasjere deg, om du føler for det 🙂
Jeg har ikke lest mye Isabel Allende tidligere. Åndenes Hus er vel den jeg helt sikkert vet jeg har lest. Utenom det er de andre bare bøker jeg har hørt om.
Sist jeg var innom bokhandelen og kjøpte noen bøker, ble jeg også anbefalt denne siste boken av Allende, Den Japanske Elskeren.
For en gangs skyld startet jeg å lese en nyere bok. For oftest leser jeg bøker jeg har arvet eller lånt, eller som er kjøpt på tilbud fordi de ikke lenger er helt nye.
Irina er en ung kvinne som etter å ha vært litt rotløs får jobb på aldershjemmet Lark House. Der blir hun populær blant både personale og beboere.
Etterhvert flytter Alma inn. Hun krever ting på sin egen måte, og velger å ansette Irina på deltid, som sin assistent til å rydde og klargjøre, og legge til rette, og være selskapsdame.
Alma kom til USA fra Polen da krigen startet. Sendt dit av foreldrene, for at hun skulle være trygg hos sin velstående onkel og tante. Almas barnebarn, Seth, vil skrive bok om bestemorens historie, og sammen med Irina nøster de opp historien, også den som Alma ikke forteller, om gartnersønnen Ichimei som var med faren på jobb. Den hemmelige historien er om Alma og Ichimei som blir gode venner, og senere skilt av krigen. Etter krigen finner de hverandre igjen, og det utspiller seg en kjærlighet som de lenge får til å dyrke i skjul.
Realitetens verden er umulig for det elskende paret, og de blir gift på hver sin kant. Likevel fortsetter de å møtes fra tid til annen…..
Denne boken er en roman som tar for seg umulig kjærlighet, krig og sosiale forskjeller. Det er krigshistorie i boken. Jeg leste om noe jeg faktisk ikke hadde hørt om. Krigen i Europa kjenner jo de fleste av oss, men hva som utspant seg i USA, kjente jeg ikke så godt til. F.eks. var det konsentrasjonsleirer i USA, hvor de internerte japanere etter angrepet på Pearl Harbour.
Jeg har nok selv vært litt for opptatt av Europas krigshistorie, til å få med meg at lignende fant sted i USA.
Nå er jo forskjellene ganske store da, hvor japanerne fikk en mye mer human behandling enn jødene gjorde under Hitlers regime. Men likevel….fangenskap er fangenskap.
En velskrevet og god bok, som etterhvert griper tak, og gir dybde.
Og jeg er glad i bøker med innslag av reell historie 🙂
Når en bok fenger meg så mye som Sarah Jio sin Fioler i mars, da kan jeg like gjerne glemme resten av verden, og lese i vei.
Og det gjorde jeg nesten også. Spesielt nå siste natt. Jeg pleier gjerne å lese litt på sengen før jeg sovner. Og det gjorde jeg jo i går kveld også. Jeg var kommet litt over halvveis i boken. Og jeg leste, klokken tikket, og jeg leste. “Bare en side til….”
En side ble til resten av boken. Jeg klarte ikke å stoppe.
Boken handler om Emily Wilson som drar til sin tante Bee i barndommens paradis etter en lei skilsmisse.
Hos tanten skal hun være i en måned, mens hun skal komme over bruddet. Og mens hun er der skal hun også forsøke å starte skrivingen av en ny bok.
Oppholdet på øya hvor tanten bor blir mer innholdsrikt enn hva Emily forventer. Hun finner en dagbok fra 1943, med ukjent eier. Dagbokens handling fengsler Emily, og hun leser hvert lille ledige øyeblikk, samtidig som hun gjør oppdagelser på øya og i storbyen, som sammenfatter med dagbokens innhold.
Emily er en pen dame, og mennene på øya fatter interesse for henne, så blir det litt dating også 🙂
Hvem er den ukjente eieren av dagboken? Og er det egentlig en dagbok, eller er det utkastet til en roman?
Emily prøver å nøste opp trådene i dagboken, og setter i gang med sin egen lille etterforsking.
I denne boken vever Jio inn historie, kjærlighet og mysterium. Og boken blir vanskelig å legge fra seg.
En lettlest og fengende bok, som jeg virkelig anbefaler 🙂
Boken har et lettfattelig persongalleri, og en historie som man selv kan sette seg inn i, og da blir det ikke innviklet og tunglest. For meg var dette en perfekt bok akkurat nå for tiden.
Bokens handling, Cappelen Damm:
Da Emily Wilson var i tjueårene, lå verden for hennes føtter. Hun hadde skrevet en bestselger, hun var gift med drømmemannen og det var ingenting som tydet på at ikke lykken skulle vare.
Ti år senere har lykken snudd. Derfor takker hun ja når grandtanten, Bee, inviterer henne til å tilbringe hele mars måned på Bainbridge Island. Emily lengter etter å slappe av ved sjøen, samtidig som hun kan drive research til sin nye roman. Men så finner hun en vakker dagbok fra 1943, og den viser seg etter hvert å inneholde overraskende forbindelser til hennes eget liv.
Bli gjerne med i min Facebookgruppe Leseglede for flere boktips og omtaler, og kanskje du selv har lyst å bidra der med bokomtaler eller annet 🙂
I boken står en del om forskjellige dager i hver måned, og hvilke konsekvenser dette ville medføre i gamle dager.
I dag fant jeg frem boken, for å se om det sto noe om 22. februar?
Og det gjorde det!
Bare se her:
Ref. fra boken:
22. februar – Peters stol (lat.: Cathedra Petri apostoli)
Denne dag ble apostelen Peter – stifteren av pavestolen – gjort til kirkens overhode. Dagen ble på folkemunne også kalt Per Varmestein/heitstein.
Etter påvirkning fra kontinentet ble dagen mange steder regnet som første vårdag, selv om det nok var lenge før noe vårtegn viste seg. Dagen kunne varsle været i tiden som kom: solskinn ville bety en varm sommer og et godt år. Primstavtegnet var en nøkkel (Peters/Pavens tegn), eller en sten.
St. Peter var som kjent fisker, og måtte altså mislike det vinterlige isdekke over vannet. Man tenkte seg da at han kastet varme stener i vannet slit at is og tæle gikk. Fra nå av la ingen ny is seg, og skip som hadde ligget innefrosset heloe vinteren, ble hugget fri. Isen var nå høyst usikker, ikke engang reven våget seg utpå. sa man på kontinentet.
Som for Mattismesse var ingen pliktig til å hjelpe dersom noen gikk gjennom isen, og på Sørlandet regnet de dette jevngodt med selvmord. De som druknet etter å ha gått gjennom isen på Peters stol, risikerte å få sin grav i uviet jord utenfor kirkegården.
Grisen som generelt ble betraktet som en representant for fruktbarheten, hadde betydning nå når våren kom, og noen steder spiste man svinekjøtt på Petersdagen. Bena ble etterpå knust og lagt i jorden hvor man skulle så. Andre steder ble åkeren vekket opp av vinterdvalen ved klokkeklang, børseskudd og svøpeknall.
Etter å ha lest dette, håper jeg virkelig på solskinn i dag, og akkurat nå i skrivende stund dukker solen opp mellom skyene, og skinner inn på skjermen og tastaturet her hvor jeg sitter i godstolen og skriver 🙂 Så da kan jeg altså håpe på en varm sommer ♥ Noe jeg virkelig har ønsket meg i et par år nå 😀
Kanskje er det noe i gammel overtro?
Jeg ønsker alle en solrik dag i dag i alle fall, sånn for sikkerhetsskyld ♥
“La den rette komme inn” av John Ajvide Lindqvist.
Jeg hadde ikke lest noe av forfatteren tidligere. For meg et ukjent navn. Og boken er utgitt første gang i 2004. Så ikke en helt ny bok. Men likevel absolutt verdt å lese 🙂
Ofte når man begynner å lese en bok, er det mye å bli kjent med, og det tar en stund å sette seg inn i alt. Og å bli kjent med personene boken handler om.
I denne boken, var spenningen til å ta og føle på ganske fra begynnelsen. Personene blir man kjent med etterhvert, og bildet av hendelsene og stedene de foregår, sniker seg inn under huden, umerkelig.
Ganske sikkert en pageturner. Men for meg ble det så ulidelig spennende at jeg måtte legge boken fra meg flere ganger, for jeg turte rett og slett ikke bla om, for å se hva som skjedde videre. Jeg måtte la det jeg hadde lest, synke inn og bearbeides litt, før jeg trakk pusten og satte meg til å lese igjen.
Bokens handling foregår i 1981, i Blackeberg, en forstad til Stockholm.
Uyggelige og underlige hendelser med bestialske mord som i flere tilfeller blir utfallet.
Bloddryppende spenning, kort fortalt 🙂
Mobbing og utestengelse er også en dominerende faktor i boken.
12 år gamle Oskar har det tøft utenfor hjemmet sitt. Noen gutter i klassen har sin agenda, som er å plage og jage Oskar.
Dette alene er ting jeg finner grusomt å lese om. Og bare de grusomme tingene guttene finner på å gjøre, var ting som gjorde at jeg ventet med å bla om av og til.
På barns vis, innvolverer ikke Oskar noen i disse tingene han blir utsatt for. Og dermed er det liten forståelse fra f.eks. voksne for hans egne avgjørelse og måter å gjøre ting på.
Oskar får seg en venn i 12 år gamle Eli, som er ny nabo i blokka.
Og fra da av skjer det mye spennende, da det viser seg at Eli og faren ikke er helt som andre folk.
Det er godt å lese og oppdage at Oskar også får omtanke og “forståelse” fra uventet hold. At han ikke er utstøtt fra alle. Noe både Eli og en lærer på skolen beviser.
Persongalleriet viser frem en del “raringer” også. Alkoholiserte mennesker, som man også får litt omtanke og gode følelser for. Det blir jo som at man forstår bakgrunnen på en måte, og ikke bare at de drikker støtt og stadig.
Det er også et kattegalleri i boken.
Jeg danner meg tanker om katteholdet til Ernest Hemmingway i Key West, Florida. Hvor kattene aldri kom utenfor eiendommen, og kattelivet etterhvert ble preget av innavl.
Sånn er det også innenfor de 4 veggene til en av alkoholikerene.
Så i denne boken kan man forvente seg litt av hvert 😀
Jeg røper ikke mer 😉
“Året er 1981. Livet i Stockholm-forstaden Blackeberg er som vanlig. Folk lever sine hverdagsliv og driver med sitt. Så rykkes tingene ut av sine vante baner. En tenåringsgutt blir funnet drept. Halsen er skåret over, og liket er tømt for blod. Ryktene om et ritualmord sprer seg. Innbyggerne lammes av frykt, men 12 år gamle Oskar fascineres av det bestialske mordet. Uten å være klar over det blir han etter hvert dratt inn i mysteriets mørke sentrum.”
Boken er også filmatisert, og ble utgitt i 2008.
Jeg har ikke sett filmen, og jeg tror ikke jeg skal gjøre det heller. Den er kategorisert som drama/skrekk. Og da skygger jeg banen. Det blir for tung kost for meg som regel 😉
Å lese boken derimot, gikk helt fint, så lenge jeg kunne ta meg noen pauser.
Og boken klarte å gi mer enn nok av ilinger på ryggen til at jeg holder meg kun til den 🙂
