NÅR TOPPLISTEBLOGGERNE GLEDER

Det er noe med den der topplisten i blogg.no, å ligge høyt oppe på den, det både gleder og skremmer. Vi er jo sånn bygget, at å komme høyest mulig på den listen er et ønske, en drøm, et mål, og prestisjefølelse. Men jeg synes det skremmer litt også. Fordi man da har flere øyne på seg, og noen av de øynene er kanskje av det veldig kritiske slaget. Men enn så lenge, så er det svært sjelden jeg har møtt på noe ubehagelig i bloggen min. Ingen nett troll eller andre ufine som herjer kommentarfeltet.

I dag er jeg på 13. plass. Det føles surrealistisk, men det er likevel der jeg er. Og jeg vet hvorfor. Det er ikke fordi min blogg er så himmla interessant, eller fordi jeg skriver om så mange samfunnsnyttige tema. Det er fordi jeg for mange år siden skrev et innlegg om en kul konfirmantgave. Så jeg vet at mest sannsynlig, når konfirmant-tiden er i gang, så klatrer jeg på listene, sånn helt uten at noen egentlig skjønner hvorfor. Fordi dette er et gammelt innlegg og det er DET jeg flyter på. Noe som ikke reflekteres i disse dagers innlegg 🙂

Men, det var jo ikke det jeg skulle skrive om. Det jeg vil skrive om i dag er to bloggere som ligger enda høyere på dagens liste. Nemlig BunnyTrash og Kjerringtanker.

Begge to er bloggere som ikke legger fingrene mellom når noe opptar dem. De skriver rett fra levra, og står for en støyt når andre er kritiske til det de skriver. De skriver om litt variert, litt om seg selv, litt om samfunnet, litt om andre bloggere eller andre mennesker. Ja, de har blogger som er interessante og varierte å lese.

Jeg har fulgt dem begge lenge. Kjerringtanker har jeg fulgt lengst. BunnyTrash, der var jeg litt skeptisk til bloggnavnet, som i mitt hode er negativt ladet. Derfor tok det litt tid før jeg valgte å kikke innom. Jeg ble veldig positivt overrasket den dagen jeg tok steget 🙂 Nå ser jeg at bloggnavnet ikke inneholder trash, og det synes jeg jo er positivt.

Forleden dag skjedde noe som gjorde meg veldig glad. Og begge de to bloggerne bidro til at det ble en god dag for meg.

Alt begynte med Kjerringtanker.

Jeg åpnet bloggen, som jeg alltid gjør etter jeg har våknet litt om morgenen. Der lå en kommentar fra Kjerringtanker på ett av mine blogginnlegg. Hun fortalte at i hennes eget morgeninnlegg hadde hun latt seg inspirere fra mitt innlegg.

Ganske skjelvende klikket jeg meg inn til hennes blogg, for å se hva dette kunne være. Jeg innrømmer at jeg var litt nervøs.

Hun tar gjerne for seg en blogger som har skrevet om et tema hun synes er interessant å reflektere over. Og denne gangen tok hun for seg meg og min MS.
Jeg leste med store øyne, jeg tror jeg holdt pusten også. Og etterhvert som jeg leste, ble jeg så glad, jeg ble så rørt, og overrasket. Og så begynte tårene å trille. Rett og slett så gråt jeg. Brit, som hun heter, jobber innen helse som radiograf (håper ikke jeg har misforstått noe her nå), og ut fra hennes kunnskap om MS, og hennes egne helseerfaringer, som ikke er MS, så forklarte hun hva MS er for en sykdom, hva den gjør, og litt om symptomer som f.eks. fatigue (utmattelse). Hun fortalte hva dette kan gjøre med et menneske. Hun fortalte at det oftest er usynlig, og at mennesker som sliter med fatigue ofte blir baksnakket. For greia er jo at man bare ser en person med fatigue på de gode dagene. Ikke på de dårlige dagene. Man legger sjelden ut bilder av seg selv på en dårlig dag, det er jo det positive man ønsker å fremheve. Men folk flest skjønner jo ikke det, at det er mye de ikke ser. Istedet baksnakker de.
I innlegget til Kjerringtanker, tok hun for seg metaforen med dette å gå i andres sko. Og at sko, som vi alle vet, passer best til den som eier skoen. Og når man da prøver andre sine sko, så er jo ikke de så gode å ha på seg.

Dette innlegget gikk veldig inn på meg. På en positiv måte. Og jeg måtte bruke flere timer på å samle meg til å få skrevet en kommentar som viste min takknemlighet.

Min datter sto opp mens jeg satt her oppløst i tårer. Hun ble jo forskrekket, og lurte på hva det var? Så jeg forklarte henne det hele, og det gjorde godt det også.

Jeg forsøker jo å skrive mye om hvordan JEG har det, i bloggen min. Men det er ingen tvil om at det kanskje er lettere å forstå når andre skriver om det, sett fra en annen synsvinkel, sett fra sidelinjen. Det er så utrolig viktig. Opplysning om vanskelige og traumatiske sykdommer er så viktig å få ut. Jeg kan liksom ikke forstå at det skal være så tabubelagt mye av sykdommer som rammer. Når man blir syk, og dermed møtt med forståelse, det må jo være det aller beste i en vond situasjon. Og MS, det er jo ikke selvpåført, så det er jo bare å snakke om det. Og i alle fall er det ikke noe å være flau over.
Selv føler jeg litt sinne og bitterhet for tiden. Men jeg går gjennom en sorgprosess i denne forbindelsen, og er ikke helt ferdig med den enda. Det er bare 15 måneder siden jeg fikk diagnosen etter å ha vært syk i mest sannsynlig 20 år i følge nevrologen min.

Så tusen takk til deg Brit, som tok deg tid til å skrive om denne fæle sykdommen og å sette fokus på at man ikke skal se negativt på et menneske før man har prøvd å gå i deres sko.
Vil du lese innlegget hennes, kan du gjøre det HER!

 

Samme dag som dette blogginnlegget kom på trykk skjedde en annen hyggelig ting litt senere på dagen. Det var da jeg gikk i postkassen, og fant noe annet enn regninger og annen ubehagelig post. En konvolutt med mitt navn og adresse skrevet på en måte som viste at det ikke var forretningsmessig eller på noen annen måte kjedelig. Og fargen på skriften var mørk rosa ♥ Og det kan denne dama her like. Og på toppen av det hele, matchet frimerket skriftfargen. Det var min umiddelbare observasjon. Jeg snudde på konvolutten og så at avsenderadressen var fra Drammen. Så artig, da visste jeg hvem det var fra ♥

Det er nemlig sånn at en av de andre toppbloggerne underholdt oss andre med quiz og påskekrim og litt av hvert sånt i påsken. Og denne bloggeren er BunnyTrash. Han med det negativt ladede bloggnavnet. Og nå ser jeg ikke på det som negativt ladet lenger, da jeg jo forlengst har skjønt at denne mannen er alt annet enn negativ.

For en negativ person sender ikke hyggelig post etter å ha underholdt beundrerskaren med så masse gøy i påsken. Innholdet i konvolutten var et flaxlodd, og en herlig søt liten bunny med røde selebukser på 🙂 Og gaven var premien for at jeg hadde riktig svar i en av påskekrimgåtene.
Og jammen er jeg litt stolt av det også, for på den tiden av døgnet, når jeg leste disse gåtene, så fungerer ikke hodet mitt optimalt. Da er det ofte fylt av bomull i variabel tykkelse. Hjernetåke er det også populært kalt. Men jeg klarte likevel å løse oppgaven. Og det var jeg ikke alene om, men jeg var likevel den heldige vinneren som ble trukket.

Når konvolutten kom i postkassen, så var det så gledelig. Jeg følte at det var en lykkedag. To flotte hendelser på en og samme dag. Det kan nesten ikke bli bedre. Jo kanskje, hvis jeg en vakker dag vinner milliongevinsten 😉 Men det er nok ikke sikkert at jeg noen gang vil komme i den gruppen av vinnere. Så jeg er overlykkelig for små ting som virkelig kan gi glede i dagen. Og denne konvolutten gjorde absolutt det.
Dessverre vant jeg ikke noen ting på loddet. Men spenningen og gleden over å skrape var like kjekk.
Tusen hjertelig takk kjære Bunny, for din måte å engasjere på, og spre glede ♥

 

Så disse to bloggerne her klarte på en og samme dag å gjøre den dagen til en av de virkelig gode for meg. All ære og tusen takk til dem for det.

Mine medbloggere Bunny og Kjerringtanker

BARE RØR

Fra søndag til mandag hadde jeg besøk av en barndomsvenninne, Grete, som bor i Elverum. Vi hadde noen barndomsår sammen som militærbarnvenninner oppe i det kalde nord 🙂

Som seg hør og bør med langveisfarende gjester, må vi jo ha noen turer i distriktet og se på hva som finnes her.

Og sånt kan det bli mye rør av 😉
Så her kommer alle rørene på løpende bånd 😉

Her er det meg som er foreviget ved enden av et rør. Og rørene fant vi på området til Oljemuseet i Stavanger.


Det var Grete som først lurte på om vi fikk plass inni disse rørene? Og ja, det var god plass.
Men en ting var å komme seg inn. En helt annen ting var det å komme seg ut igjen for to godt voksne, litt stive og støle kropper 😀

Jeg kunne jo ikke være dårligere vet du, så jeg måtte også forsøke å krype litt inn i et rør. Jeg har heldigvis ikke klaustrofobi.

Det var MYE vind denne dagen, og vinden var kald. Jeg frøs godt må jeg innrømme.

Jeg tror ikke Grete hadde det noe bedre. Det blåste stikker og strå.

Men fotomodeller vet du, de må tåle sånt. De må smile og være uberørt av vær, vind og temperatur.

Og smilene sitter løst hos oss begge to, til tross for den kalde vinden.

Og bare for å illustrere litt, rørene var forskjellige, i forskjellige utgaver, og tilkoblet forskjellige konstruksjoner. Dette er jo rør som brukes, eller ble brukt i oljeindustrien.

Nå har vi kommet oss gjennom alle rørene, begge to med alt håret i behold, litt forfrosne, men ellers glade og fornøyde.

Tusen takk for at du var med oss gjennom alt røret 😀

 

EN ULYKKE KOMMER SJELDEN ALENE

Heisann alle dere flotte som titter innom her ♥ 
Det er sjelden jeg skriver her nå, det har dere oppdaget, det vet jeg, for av og til får jeg inn noen “savnet” meldinger.

Men sant å si, så føler jeg at alt nytt som skjer i mitt liv, er av det negative, dårlige og triste slaget. Og jeg synes det er så leit å oppdatere bloggen med sånne triste ting hele tiden.

Joda, det skjer noe hyggelig også, men de hyggelige tingene overskygges fort av de mindre hyggelige.

Et par hyggelige ting jeg kan nevne var morsdagen, da jeg fikk vakre blomster av mine to flotte barn ♥
Og dagen etter, Valentine’s, forventet jeg ikke noe. Ikke av noen. Det er jo kjærlighetsdagen, og kjærlighet handler jo ikke bare om sånne kjæresteting. Det handler jo også om kjærligheten til venner og familie. Så jeg ga mine barn en liten oppmerksomhet på vipps. Men jeg fikk jammen en oppmerksomhet jeg også. Datteren min hadde kjøpt hjerteformet konfekt til meg ♥ Veldig koselig, og veldig uforventet.

Et par turer med gode venner og med min datter har det også blitt. Gåturer altså. Jeg elsker det ♥

 

Det siste halve året har ellers vært et sammenhengende mareritt. Som ikke helt vil ta slutt.

Feberen jeg hadde i høst, da jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle overleve, har heldigvis lettet. Nå har jeg kun feber om kveldene. Dessverre litt stigende temperatur, men enkelte kvelder glimter til med litt lettere feber. Om dagen er jeg stort sett feberfri, selv om tempen er en del høyere enn normalen, og likevel under feberterminologien.
Formen ellers er sånn blæhhh. En gang i blant, som i går, så var formen god, og da blir jeg opptimistisk og tenker at endelig går noe i den rette retningen. For så å bli knust dagen derpå.

De siste par ukene har vært grusomme. Man tror og håper at nå blir det bedre tider. Men så skjer det noe, som ødelegger alle forventninger.

Det har seg sånn at minstepusen i huset ble syk. Hun ble så syk at hun ble innlagt på dyresykehus, og vi måtte begynne å tenke på avliving. Det var enormt sorgfulle dager, og ikke minst var vi veldig bekymret her i huset. Minstepusen er det store gullet her. Så enormt kosete, og fortsatt bare kattunge. Og vi fikk henne hit, for at hun skulle holde den andre pusen vår med selskap. Og de to har jo blitt så gode venner.
Det var hjerteskjærende når minstepusen ble alvorlig syk.

Hun har også fått påvist et sjeldent kattevirus, som dessverre er dødelig. Og den nyheten knuste oss nesten. Hun fikk 2-3 år å leve. Men den saken er ikke helt over enda. For vi har en liten følelse av at testen var falsk positiv. Hun skal testes flere ganger nå, på forskjellige vis. For også veterinæren virker til å ikke være helt overbevist. Så sjeldent er det viruset i Norge. Det er mer vanlig i USA, Italia, England, og sikkert mange andre land. Men ikke i Norge.

Den eldste katten fikk også tatt testen. Men hennes var klart negativ. Hun skal også testes en gang til. Men det at hennes var negativ, at hun ikke virker til å være smittet, er jo et mirakel hvis det er sånn at minstepusen faktisk har det viruset. Og saken er jo sånn da, at nå, i påvente av nye tester (det må gå noen uker), må vi holde kattene adskilt, og de får ikke lov til å gå ut. Et sorgens kapittel det alene.

Men så var det altså det at minstepusen var syk, og innlagt på dyresykehus. Hun fikk bare komme hjem om nettene. Og så har hun fått antibiotika, og medisiner som skal stimulere appetitten. For hun ville ikke spise, og det lille hun spiste kastet hun opp igjen. Så hun fikk også noe for å hindre kvalme. Men med all denne gode behandlingen, har hun blitt helt frisk nå. Det er et gledens kapittel ♥ Og det har også overrasket veterinærene. For hun var faktisk døden nær. Og det krevde litt arbeid å snu dette. Nå er hun her hjemme, god appetitt, og mer vilter og aktiv enn noen gang før. Så heldigvis en gledelig utgang i denne runden. Nå gjelder det bare å få avklart dette med viruset. Og jeg har en magefølelse på at hun ikke har det. At den positive testen var falsk.
Tiden vil vise.

Men vet du hva? En ulykke kommer sjelden alene. Det er ikke tull engang. Det har vi smertelig fått erfare.

Den ene dagen vi skulle hente lillepusen hjem fra dyresykehuset, og samtidig hadde vi med storepusen som skulle testes, var det rushtrafikk. Vi skulle fra Sandnes til Bryne. Og køen var lang. Men det trillet likevel greit avgårde.
Plutselig smalt det. Vi var blitt påkjørt bakfra.
Det var min datter som kjørte. Og jeg satt i setet ved siden, litt fremoverlent da jeg akkurat skulle ta noe opp fra gulvet. Hodet mitt smalt forover og nedover, og underveis traff jeg nok hanskeromluken, for jeg hadde litt vondt i hårfestet i pannen i dagene etterpå. Men det smalt i nakken min også med dette sammenstøtet. Den ble kraftig strukket. Og jeg fikk en plutselig hodepine etterpå.
Jeg var nok litt i sjokk, og litt omtåket. For plutselig våknet jeg til, og oppdaget at jeg sto bak bilen. Jeg husker ikke hvordan det gikk til? Jeg har en liten black out der. Et lite minutt som er borte for meg. Datteren min fikk også en trøkk i nakken og i hodet. Muligens en liten hjernerystelse. I tillegg var vi begge i sjokk og litt omtåket.

Nødetatene kom, full pakke med brannbil, politi og ambulanser. Jeg var helt overveldet av det hele. Så mange mennesker som plutselig vrimlet rundt oss, spurte oss hva som skjedde, om vi var skadet, og så sjekket de bilen, under panseret osv. Jeg fikk ikke med meg alt. Men det var overveldende.

Det ble besluttet å kjøre meg og datteren min på sykehuset for sjekk. Bilen bak oss var også truffet, av bilen bak der. Så dette var altså en kjedekollisjon. De i bilen bak oss var visst leger, og de kjente det også i nakke og hode. Men likevel tok de seg av oss. Jeg takker så uendelig mye for det ♥ Og så er jeg litt beskjemmet også. For de burde også fått tilsyn, samtidig, mens vi ventet på hjelpemannskapene.

Inne på sykehuset ble det full sjekk, og heldigvis ingen alvorlige skader som brudd og sånt. Vi fikk tilbud om å bli natten over på sykehuset, men vi takket nei. Det foregikk for mye på hjemmefronten. Vi kunne ikke utebli fra syke katter osv. Så da ble det åpen retur i 24 timer om vi skulle trenge det.

Men vi satt jo med et par problemer som ikke kunne løses på sykehuset. For vi skulle jo hente minstepusen på dyresykehuset, før de stengte for natten. Det var jo dit vi var på vei. Så vi fikk ringt sønnen min, og fikk han til å ordne med henting av henne.
Det neste spørsmålet var: Hvor er bilen, og størstepusen? For vi var jo på vei for å få henne testet samtidig som vi skulle hente minstepusen.

Det ble litt styrete å finne ut av dette. Selv var jeg jo roet meg, men klarte likevel ikke å tenke skarpt og logisk. Til slutt fikk jeg telefon fra politiet, som kunne fortelle hvor bilen var. Katten visste de ikke noe om. Så da fikk vi ordnet med at sønnen min, med litt kjørehjelp, møtte opp hos lensmannen og fikk nøklene og beskrivelse av hvor bilen var parkert.
De kjørte straks dit, og fant ut at frøken pus hadde det helt fint i buret i baksetet. Sikkert litt forundret over alt som hadde skjedd, og hvorfor hun ble forlatt alene i flere timer i mørket.

Bilen min ble jo en smule skadet. Og takst fra verkstedet sier det vil koste 60 000 å reparere det. Heldigvis er ikke det min regning. Den bakerste bilen i kjedekollisjonen tar på seg alt ansvar. Han mistet også førerkortet. Han hadde visst sittet og holdt på med mobilen mens han kjørte.

I ettertid har vi slitt litt med hode, nakke og rygg. Jeg har kjent det godt i ryggen selv. Men jeg tror ikke jeg får noen varige mén. Datteren min har fått en litt større smell i ryggen, og vil trenge behandling. Men jeg satser på at det vil ordne seg.

Så har vi da forsøkt å komme oss litt etter alt som har skjedd. Og vi har tenkt at nå kan det ikke skje noe mer. Nå har vi fått vår dose.

Det var en dum tanke.

For i går fikk jeg dessverre melding om at min kjære onkel og gudfar hadde sovnet inn om morgenen. 95 år gammel. Hans nærmeste familie er oss, min bror og meg. Og det er en stor sorg at han nå er borte. Nå er det endelig.
Vi har alltid stått ham nært. Og det har barna våre også. Han var som en bestefar for barna etter at deres bestefar, hans bror, min pappa, døde i 2002. Alltid kjekk og blid og med mange historier på lager. Et stort og varmt hjerte. Han vil bli dypt savnet.

Jeg finner det litt vanskelig å smile for tiden. For jeg er så sliten. Men jeg smiler likevel, av små og humoristiske ting. Men å smile på kommando er ikke så lett nå. Så de bildene, de ser virkelig ikke ut. Derfor får jeg nøye meg med et litt trist animert bilde av meg. Det forteller vel i grunnen ganske godt hvordan jeg føler meg nå.

Tiden leger alle sår. Det vet jeg jo. Det har jeg jo opplevd tidligere. Så nå får jeg bruke tiden godt, og håpe at stunden har kommet for å restituere seg igjen. Det kan jo ikke være sånn til evig tid.

Og vi finner bevisst hyggelige ting å gjøre her hjemme nå. F.eks. var jeg og datteren min på kino på fredag. Da så vi Spencer. Historien om Diana.
Og i dag har jeg besluttet at vi skal gå ut og spise. Så vi har reservert bord på en litt finere restaurant.

Vi har selvsagt fulgt litt med på OL også. Og kjekt med så mange gyldne medaljer ♥
MGP fikk vi også med oss i går kveld. Så nå blir det spennende i den internasjonale finalen.

Jeg får tenke på å logge av nå. Har vel skrevet nok for i dag. Jeg har hatt en ærlig plan om å svare kommentarer, spesielt etter bursdagsinnlegget til min datter. Og det kommer jeg nok også til å gjøre. Men med en vond rygg og nakke, så har jeg ventet litt.
Nå blir det sikkert å vente litt til, for nå har jeg sittet lenge her foran pc allerede. Men tusen hjertelig takk for alle vakre kommentarer. Det er en stor glede å lese disse ♥ Dere er så uendelig gode ♥

Ha en herlig fin søndag ♥

DAGEN I DAG SKAL FEIRES

Først av alt, tusen hjertelig takk for så mange fine og varmende kommentarer på gårsdagens innlegg. Jeg hadde ikke ventet det, og det var slett ikke derfor jeg skrev det innlegget, for å tigge om så mange gode kommentarer. Men du verden altså, hvor det varmer ♥
Jeg skal svare hver og en, litt senere, eller en annen dag. Akkurat i dag har jeg en litt lei nededag. 

Men jeg skal likevel slå ut håret litt i dag, for i dag er det stor grunn for meg til å feire. 

Som flere av dere kjenner til, så har jeg hatt en mangeårig kamp mot NAV, for å få innvilget ufør. Jeg har trengt det sårt, og har heldigvis fått ha avklaringspenger så lenge det foregikk en utredning eller behandling. Og jeg kan fortelle at jeg har vært i NAV systemet med avklaringspenger i ca. 12-13 år. Og gjett om det har vært slitsomt eller?

For all del, jeg er ufattelig glad vi har NAV. Hva skulle vi gjort uten dem? Men jeg kan skrive under på at om man er i en diffus og spesiell situasjon, som ikke vises på blodprøver, røntgen eller andre måter, så er de meget vanskelige å forholde seg til. Det å si noe sånt som at jeg ikke klarer å gjøre det eller det, eller jeg har ikke krefter igjen til sånt og sånt, det er ikke god nok grunn. Det å ikke ha krefter nok til å jobbe, det er jo bare tull. Så lenge det ikke sier noe om det i noen prøver gjort av helsevesenet. Det har vært en tøff kamp.
Til slutt ble det plutselig oppdaget noe på CT som kunne dokumenteres. Og da var tonen en annen.

Men for en tid tilbake, fikk jeg endelig den beskjeden jeg har lengtet etter i mange år nå, jeg har fått innvilget 100% ufør.

Og det trer i kraft i dag. I dag er min første dag som offisielt ufør 100%.


Og det skal feires ♥

Nå er det ikke sånn at det å bli ufør i en alder av 53 er noe jeg hadde på min ønskeliste. Jeg har tapt utrolig mye penger de årene jeg har vært på avklaring, og mest av alt skulle jeg ønske at jeg var arbeidsfør og kunne virke som de fleste andre på min alder. Men jeg har gjort mitt, og det gikk ikke. Så jeg fortjener nå å få hvile og styre dagene mine selv. Det er jo ikke noe man blir rik av, men kanskje lever jeg litt lenger i det minste.

Feiringen blir ikke så vanvittig hæla i taket akkurat. Jeg spretter disse boblene, og så tar jeg ett glass, kanskje to, mens resten får vente til helgen. Så skal jeg reflektere litt over årene som har gått, årene hvor jeg føler jeg har mistet mye, og så skal jeg glede meg over at jeg har holdt ut, og at jeg fortsatt er i live ♥

Det er jo tross alt det viktigste 😀

Skål!

DÅRLIG MATLYST OG ALL DEN GODE MATEN

Normalt sett er jeg glad i mat. Jeg liker frokost like godt som middag. Og en god lunsj er ikke å forakte. Jeg kan la meg fenge av en god matoppskrift, eller kakeoppskrift, og gjerne forsøke selv.

Men de siste månedene har matlysten vært helt på bånn. Faktisk så dårlig at jeg har gått ned 5 kg. Og hadde det ikke vært for at det er julesesong nå, og jeg elsker kalkun, ribbe og pinnekjøtt, så hadde jeg sikkert vært nede ett kilo til.

Men vet du hva det aller verste er?

Nå må du ikke ta det ille opp hvis du er matblogger altså, for det har ikke noe med deg og maten din å gjøre. Men altså, det verste er å scrolle bloggforsiden, og se alle matinnleggene. Bare å se på bildene gjør at det vrenger seg i meg. Jeg kan nesten kjenne lukten, og da mister jeg helt matlysten. Så når jeg ser at noen har blogget om mat, ja da må jeg scrolle raskt forbi.

Normalt sett er ikke dette et problem, da jeg alltid har vært interessert i gode oppskrifter, og gjerne har lest matbloggernes innlegg og gode tips og idéer. Men altså nå, nå går det ikke. Jeg blir fysisk dårlig av det.

Om noen går på kjøkkenet her og begynner å lage varm mat, så kan det også være en utløsende faktor til at jeg mister matlysten. Luktene, jeg føler meg dårlig. Selv om det er lukter jeg vet at jeg normalt liker.

Så det har vært en glede å komme til julesesongen, og at jeg faktisk har klart å spise nokså godt. Og at jeg har syntes at det både har luktet og smakt godt. Men jeg kjenner tanken, hverdagstanken, om hverdagsmaten, og allerede kjenner jeg at matlysten er i ferd med å avta igjen.

Drikke har ikke vært noe stort problem. Men disse 3 månedene jeg nylig har ligget syk, da var det faktisk litt vanskelig å drikke cola. Samme hvilken cola. Og jeg liker cola (uten sukker) veldig godt. Så jeg kunne ha lyst på en cola, men klarte bare å drikke et par små slurker.
Gode kaffedrikker har jeg da klamret meg til. For min del må kaffen være med både melk og søtt i. Og når jeg da har fått i meg en kaffedrikk, så har jeg i alle fall fått i meg noe.

Nå er jeg der at jeg spiser. Men porsjonen jeg spiser er ikke stor. Så det blir ikke så mye næring akkurat.

Derfor besluttet jeg å kjøpe noen næringsdrikker på apoteket. Sånn for i alle fall å få i meg noe næring, siden drikke vanligvis ikke er noe problem å få i seg. Det fungerte faktisk ganske greit synes jeg. Jeg får i meg litt mer av det jeg bør.

Nå er jeg spent på det nye året vi skal gå inn i. Spent på om matlysten vil komme tilbake. Bl.a. Ja, jeg har flere spenningsmomenter i året som kommer ser du. Noen av dem er litt for spennende. Usikkert, utrygt, skummelt. Men det skal jeg skrive om i et annet innlegg.

Og kjære du, fortsett å legge ut matoppskrifter og god mat. Men enn så lenge, scroller jeg veldig fort forbi. Forhåpentlig blir det bedre ganske snart 🙂

VINNERLYKKE

For en tid tilbake vant jeg en fotokonkurranse på blogg. Det var en skikkelig god oppmuntring i en tid som var meget mørk.

For ikke så mange dager siden, vant jeg også noe i blogg-sammenheng. Jeg ble trukket til å vinne Flax lodd i Bunny Trash sin omvendtkalender ♥

For en glede, da mørket faktisk hadde senket seg enda mer over meg på det tidspunktet. Så et større lyspunkt kunne jeg ikke fått den dagen. Det var helt magisk ♥

Nå klarte jeg akkurat å manøvrere litt styrke til å ta en liten tur i postkassen, og der lå dette og ventet på meg. Flax lodd, og et fint julekort med en hyggelig og varmende hilsen i ♥

Så er dagen min komplett, fra A til Å. Ingen feber i dag, så langt. Og post som gleder. Det kan jo ikke bli bedre.

Jeg satt akkurat og skrapte loddet, og vinnerlykken min er nok oppbrukt. Men det gjør ikke noe, for det er tanken bak som teller ♥ Og den tanken varmet.

Så får jeg satse på at jeg har ny vinnerlykke til helgen, da jeg har dristet meg til å spille både Eurojackpot og Lotto 😀

Kryss fingrene for meg, please ♥

Og du, om du ikke allerede har vært innom, så anbefaler jeg et lite besøk hos Bunny Trash. Han skriver rett fra levra, eller er det hjertet kanskje? Et varmt hjerte har han i alle fall, selv om sterke meninger kan kamuflere litt. Vel verdt å lese uansett, for dem som er interessert 🙂

VINTERLAND I SANDNES

Julebyer er det mange byer og steder som begynner å få, og det synes jeg er en veldig koselig førjulsaktivitet å besøke i denne koselige tiden før jul.
Hvert år har det vært tradisjon for oss å dra til Julebyen i Egersund. Men i år har vi fått juleby i vår egen by, Sandnes. Så for første gang har jeg ikke dratt til Egersund. Jeg kunne så klart gjort det, men nå har ikke helsa mi vært medgjørlig, så det har rett og slett ikke latt seg gjøre.

Da julegrana ble tent første søndag i advent i Vinterland i Sandnes, var jeg tilstede. Godt hjulpet av Paracet og Ibux. Det var mye folk der, og jeg brukte munnbind, siden jeg ikke vet hvor mye covid antistoffer jeg har etter 3. vaksinedose.

Juletreet er stort, og jeg følte meg ganske beveget da det ble tent.
Pariserhjul og Nordlys er det også i Vinterland.
Det er også isbane, isskulpturer, isbjørner og mange salgsboder der. Men akkurat disse fikk jeg ikke tatt bilder av i folkevrimmelen hvor jeg også ikke selv hadde krefter nok til å gjøre som jeg pleier og liker å gjøre. Men en dag nå til uka, som er siste åpningsuke i Vinterland, skal jeg ta turen ned dit, for å få en litt bedre kikk på dette. Jeg har ikke hatt helse til å dra dit igjen før nå.

Nordlyset var ganske stilig. Det var et bevegelig lys, og av og til dro julenissen i sin slede og med sine reinsdyr rundt søylen. Det er utrolig hvilke effekter som kan lages nå til dags 🙂

Det var ikke mange som brukte munnbind i folkevrimmelen. Men jeg synes det var tryggest. Tror nå etter Norge stengte ned igjen, at folk er litt flinkere med munnbindbruk også utendørs når det er mye folk. Det vil jeg sikkert finne ut i morgen, når jeg tenker meg ned dit en tur igjen før de stenger for sesongen.

Jeg synes det har blitt så fint nede i byen min nå etter de bygget ny og fin park hvor det lages til arrangementer og hvor både store og små kan kose seg. Sandnes begynner å bli en moderne og fin by ♥ Synd at covid nå skal ødelegge gleden igjen, men vi klarer oss nok gjennom denne nedstengningen også 🙂

Veldig kjekt å få litt julefølelse i disse tider i alle fall 🙂 Den begynner nå å synke inn igjen etter jeg har kommet meg på bena etter lang tids sykdom. Så nå er det kos med julekaker, julepynting og hyggelig samvær med barna mine ♥

Ha en skikkelig herlig dag i dag ♥ Covidfri klem til dem som vil ha ♥

TUSEN TAKK!

For en liten stund siden hadde Utifriluft en fotokonkurranse som jeg deltok i, og vant ♥
Det var en utrolig kjekk oppmuntring i en tid hvor livet ellers bare har gitt meg “sitroner” og ubehag.

Ubehaget har jeg fortsatt. Jeg kjemper med nebb og klør for å komme til hektene igjen. Og noen dager har jeg gode dager og føler meg opptimistisk og glad. Men de fleste dagene preges fortsatt av smerter, feber og ubehag.

Da var det ekstra kjekt når jeg fikk en veldig hyggelig premie i posten en dag. En ekstra god oppmuntring i vanskelige dager.

 

Jeg fikk en fin kopp med vinnerbildet mitt på 🙂 Den har jeg brukt, både til te og kaffe allerede. Veldig koselig synes jeg ♥ Og så smaker det ekstra godt.

 

Tusen hjertelig takk for oppmuntringen med både konkurranse og premie Det har vært uvurderlig.
Kikk gjerne innom Utifriluft, om du ikke allerede gjør det da 🙂

JIPPI, JEG VANT

Etter en måned som rett og slett har vært utrolig vond og vanskelig, var det en ordentlig oppløfter å få vinnermelding i går kveld.

Rett og slett har jeg vunnet 2 ganger på under en uke 😉

På lørdag vant jeg 50 kroner i Lotto. Jeg kunne glatt ha satt pris på en litt større sum også, men 50 kroner er bedre enn ingen kroner, tross alt. Kjekt å vinne uansett.

Og så var det fotokonkurransen som Margrethe i Utifriluft arrangerte, med temaet “Vann”, hvor vinner ble kåret i går. Og vinneren var meg! Noe så kjekt ♥ Det var veldig mye kjekkere enn den 50 lappen jeg vant i Lotto 🙂

Bildet jeg vant med var dette bildet her, som jeg hadde i arkivet.

Tusen takk til dere som stemte på mitt bilde ♥♥ Jeg er så takknemlig ♥♥

Det ga meg en skikkelig boost som jeg trenger nå. Nå ser jeg opp og frem, og skal krumme nakken og gå den verste årstiden i møte, og komme meg gjennom for å klare å få enda en fin vår og sommer til neste år. Og forhåpentlig blir vinteren like fin her som den vinteren vi hadde. Riktig nok var den kald, men den var tross alt en skikkelig vinter. Ikke bare gufsete og vått, grått regn og vind.

Det skal ikke mye til for å lyse opp en tung hverdag, det ble bevist her med denne konkurransen.

Og en ting til….det var mange flotte og nydelige bidrag i konkurransen, jeg føler meg beæret ♥ Tusen takk ♥

I RAMPELYSET

I dag er dagen helt rar, og deler av den har vært litt vanskelig og vond. Jeg våknet grytidlig i morges, etter et mareritt. Og så fortsatte dagen på litt følelsesladet vis, hvor både gråt og latter har vært helt i utakt.
Tenk om jeg hadde kommet på å sjekke postkassen i dag morges, da tror jeg gråten hadde uteblitt faktisk.

For i dag er jeg i rampelyset, bokstavelig talt!

På forsiden!

Jeg visste jo at jeg skulle komme i avisa en dag. For jeg fikk en henvendelse, og ble intervjuet i forrige uke. Men å se det sånn på trykk, på forsiden, det gjorde såpass inntrykk på meg, at jeg helt glemte å åpne for å se hvordan det så ut inni.

Det gikk litt langt på dag før jeg orket å gå ut for å se etter avisa i dag. Noen dager er bare sånn, litt vanskelige. Men så kom jeg jo på at det var avisdag, og da er det alltid koselig å sette seg ned å lese litt. I alle fall denne avisa, som er min by sin avis. Den abonnerer jeg på, og det har jeg gjort i flere år. Elsker å kunne lese nyheter som er av lokal karakter. Det er så mye lettere å forholde seg til, enn de store verdensnyhetene som jeg sliter med å holde oversikten over.


Og da jeg endelig fikk åpnet avisa, så var det ikke bare en liten halvside som jeg forventet, men TO hele sider!
Det var litt surrealistisk rett og slett. Og veldig, veldig gøy.

Og artikkelen var oversiktlig og god, med de tingene jeg ønsket å få frem. Den handler om meg og helsen min, hvordan det begynte, og med alle årene i uvisshet. Artikkelen forteller også om at jeg blogger, og at bloggen har vært som medisin og terapi for meg. Og i tillegg forteller artikkelen om at det er viktig for meg å være åpen om helsen, for å spre informasjon, og å begrense stigmatisering og usanne rykter.
Og et kjempepluss har avisen også tatt med faktabokser om diagnosene ME og MS, som er mine diagnoser.

Dette var så bra, at jeg føler meg enda rarere nå enn hva jeg gjorde tidligere i dag. Men akkurat nå føles det som om jeg har fått juling.

Og det er jo noe av det jeg opplever veldig sterkt, nemlig at alt går inn på meg. Dvs. det får konsekvenser i form av utmattelse, smerter, eller annet. Og akkurat nå, så handler det om at jeg ble både overrasket, overveldet og oppgiret over denne artikkelen. Så har jeg da gått noen runder rundt meg selv, og forbrukt et lass med energi. Før jeg nå endelig satte meg ned og lot dette synke litt inn.

Og det var jammen verdt det!

Nå blir jeg sikkert ikke til å være i hus med resten av dagen, lamslått som jeg er 😉
Joda, det går nok bra 🙂 Foreløpig er det bare jeg og de to kattene mine som er hjemme, og hun ene forsøker seg som linselus på bildet over her 😉 Senere kommer barna mine hit, så da må de nok tåle noen divanykker denne kvelden i alle fall 😉

Så har dette vært en innholdsrik og fin dag, alt i alt ♥ Jeg er fornøyd ♥