Først av alt, tusen hjertelig takk for så mange fine og varmende kommentarer på gårsdagens innlegg. Jeg hadde ikke ventet det, og det var slett ikke derfor jeg skrev det innlegget, for å tigge om så mange gode kommentarer. Men du verden altså, hvor det varmer ♥
Jeg skal svare hver og en, litt senere, eller en annen dag. Akkurat i dag har jeg en litt lei nededag. 

Men jeg skal likevel slå ut håret litt i dag, for i dag er det stor grunn for meg til å feire. 

Som flere av dere kjenner til, så har jeg hatt en mangeårig kamp mot NAV, for å få innvilget ufør. Jeg har trengt det sårt, og har heldigvis fått ha avklaringspenger så lenge det foregikk en utredning eller behandling. Og jeg kan fortelle at jeg har vært i NAV systemet med avklaringspenger i ca. 12-13 år. Og gjett om det har vært slitsomt eller?

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

For all del, jeg er ufattelig glad vi har NAV. Hva skulle vi gjort uten dem? Men jeg kan skrive under på at om man er i en diffus og spesiell situasjon, som ikke vises på blodprøver, røntgen eller andre måter, så er de meget vanskelige å forholde seg til. Det å si noe sånt som at jeg ikke klarer å gjøre det eller det, eller jeg har ikke krefter igjen til sånt og sånt, det er ikke god nok grunn. Det å ikke ha krefter nok til å jobbe, det er jo bare tull. Så lenge det ikke sier noe om det i noen prøver gjort av helsevesenet. Det har vært en tøff kamp.
Til slutt ble det plutselig oppdaget noe på CT som kunne dokumenteres. Og da var tonen en annen.

Men for en tid tilbake, fikk jeg endelig den beskjeden jeg har lengtet etter i mange år nå, jeg har fått innvilget 100% ufør.

Og det trer i kraft i dag. I dag er min første dag som offisielt ufør 100%.

Og det skal feires ♥

Nå er det ikke sånn at det å bli ufør i en alder av 53 er noe jeg hadde på min ønskeliste. Jeg har tapt utrolig mye penger de årene jeg har vært på avklaring, og mest av alt skulle jeg ønske at jeg var arbeidsfør og kunne virke som de fleste andre på min alder. Men jeg har gjort mitt, og det gikk ikke. Så jeg fortjener nå å få hvile og styre dagene mine selv. Det er jo ikke noe man blir rik av, men kanskje lever jeg litt lenger i det minste.

Feiringen blir ikke så vanvittig hæla i taket akkurat. Jeg spretter disse boblene, og så tar jeg ett glass, kanskje to, mens resten får vente til helgen. Så skal jeg reflektere litt over årene som har gått, årene hvor jeg føler jeg har mistet mye, og så skal jeg glede meg over at jeg har holdt ut, og at jeg fortsatt er i live ♥

Det er jo tross alt det viktigste 😀

Skål!