DET SATT 3 MENN I KJELLEREN

Jeg er ikke så veldig redd av meg. Jeg er ikke mørkeredd, og jeg har ingen frykt for å gå ned i kjelleren. Heller ikke sånne mørke gamle kjellere. Det eneste jeg frykter er edderkoppene. De er jo harmløse, men har man en fobi, så er den frykten reell nok.

Før i tiden, da jeg var gift, hadde vi eget hus som vi fikk bygget da vi var unge og klare for å sette bo. Huset ble bygget på en tomt som var skilt ut i lag med flere fra en gammel gård.

Jeg trivdes godt i huset, både før vi fikk barn, og etterpå. Vi hadde hatt noen episoder av det uforklarlige slaget, som jeg har skrevet om HER. Men utover det, var det bare fryd og gammen å bo der.

Kjellerleiligheten som var en sokkelleilighet leide vi ut i mange år, og det var en kjærkommen ekstrainntekt. Men etterhvert som tiden gikk, og vi fikk barn og følte behov for mer plass, sluttet vi å leie ut, og valgte å lage inngang innenfra til leiligheten, som vi da tok i bruk som en del av huset. Der hadde jeg blant annet hobbyrom, og vi hadde kjellerstue og et ekstra gjesterom. Det var kjøkkenet i leiligheten som ble mitt hobbyrom, for der hadde jeg jo tilgang til god skapplass, vask og rennende vann, og god belysning. Jeg hadde et stort og godt kjøkkenbord der, som ga rom for kjekke hobbystunder både for meg og venner, og for ungene.

Jeg tilbragte mye tid i kjelleren. Jeg hadde mange kjekke prosjekter, og kunne sitte der i timesvis. Jeg hadde mange hobbyer. Det var på en tid hvor jeg fortsatt var frisk og hadde mer enn nok energi til alt jeg hadde lyst å gjøre.

Etter de periodene hvor jeg hadde tatt inn energier og åpnet opp for det, var jeg fortsatt ikke bevisst på dette. Det siste jeg opplevde var den omsorgsfulle, som strøk meg på kinnet. Skremmende nok når det er noe man rett og slett ikke kan forklare. Men det ga meg jo et bilde av at det er mer mellom 4 vegger enn det man kan se.

Å være i krise kan kanskje fremkalle litt av hvert, men stort sett var livet stabilt. Helsen begynte å skrante etterhvert, men jeg hadde ikke forstått det. Og en tid etter min omsorgsfulle ukjente fra den andre siden hadde strøket meg på kinnet noen ganger og jeg hadde begynt å slå meg til ro, var det en dag jeg gikk ned i kjelleren for å sitte på hobbyrommet mitt og kose meg. Da hadde det vært en stund siden sist, siden jeg hadde vært mye dårlig.

Jeg kom ned på kjøkkenet, og skulle inn i boden en liten tur, for å hente noe. Da jeg kom ut igjen var det plutselig iskaldt på kjøkkenet. Det var ikke det like før da jeg gikk inn i boden. Første tanken var at dette var jo kjelleren, og den hadde stått ubrukt en periode.

Men det var likevel rart at jeg ikke kjente kulden da jeg første gang kom inn på kjøkkenet på vei til boden.

Så plutselig følte jeg en maskulin energi. Den føltes irritabel, og jeg kjente ubehag. Jeg var ikke alene der, såpass forsto jeg.

Hjertet mitt begynte å banke hardt og vilt, og jeg fikk lyst til å skyndte meg ut av leiligheten og opp i den trygge hovedetasjen. Men jeg var lammet, bena ville ikke bevege seg. Hjertet slo febrilsk, og jeg var i ferd med å kaldsvette. Inderst inne håpet jeg at jeg snart skulle våkne, for å oppdage at dette kun var et mareritt, men jeg visste jo at jeg ikke sov.

Etter å ha stått lamslått i noe som føltes som timer, sanset jeg etterhvert 3 menn, 3 irriterte menn, som satt rundt kjøkkenbordet. Akkurat der hvor jeg hadde tenkt å sette meg. Akkurat der hvor jeg hadde tenkt å sette fra meg esken jeg hadde hentet i boden. De likte ikke å bli forstyrret. Stemningen var urolig. Jeg så dem ikke tydelig. Jeg bare så at de satt der, akkurat som at det var den syvende sansen min som ga meg bildet av de 3 rundt bordet.

Da jeg endelig så disse mennene, klarte jeg å løsrive meg. Jeg nistirret mot kjøkkenbordet, og sa nærmest “unnskyld for at jeg forstyrrer”, før jeg begynte å smyge meg ut av leiligheten, ganske skjelvende, og med esken i favnen.

Da jeg kom ut føltes det som at jeg hadde holdt pusten lenge. Jeg var helt anpusten og enda mer sliten enn jeg hadde følt meg tidligere.
Jeg gikk opp, og forsøkte å finne en forklaring på det jeg hadde opplevd. Men igjen fikk jeg ingen forklaring, annet enn at disse mennene jeg hadde sett, var fra den andre siden, fra det uforklarlige.

Dette her var en enormt skremmende opplevelse. Vel oppe, var det ingen sånne energier. Den iskalde følelsen ble igjen i kjelleren, og hjertet roet seg. Men tankene kvernet. På toppen av det hele var jeg alene, og ungene lå og sov.

Hver gang jeg skulle i kjelleren etter dette, var det kun for å hente noe, eller sette noe ned. Og hver gang var det iskaldt der i kjøkkenområdet. Hver gang følte jeg ubehag og hjertebank, og etter hvert ble jeg redd for å gå inn i kjellerleiligheten. Jeg følte meg ytterst uvelkommen. Mitt fristed var overtatt av 3 mer eller mindre gretne menn som ingen kunne se. Jeg så dem aldri igjen etter denne første gangen, men jeg følte deres nærvær. Og det var ikke av det behagelige slaget.

Det hører med til historien at jeg etterhvert flyttet ned i leiligheten noen år senere. Men da var uroen borte og temperaturen var blitt normal på kjøkkenet. Så hva som hadde skjedd der i mellomtiden aner jeg ikke.

Jeg har i ettertid fått vite at det tidligere i gamle dager  har stått en stall der hvor huset står nå. Så kanskje det var stallkarene som holdt til der da jeg kom inn og forstyrret? Det er i alle fall den forklaringen jeg støtter meg til nå i ettertid. Dette er mange år siden, og jeg har ikke møtt disse mennene igjen etterpå, ikke som jeg har gjenkjent ihvertfall.

Opplevelser som denne har jeg ikke lyst å ha. Det gir en sånn vanvittig uro i kroppen, og den hjertebanken, den overdøver alle andre lyder. Kanskje var disse mennene vennlige nok, men jeg hørte ikke til der i deres verden, i deres samtale, og det ga de tydelig uttrykk for.
Jeg må innrømme at tanken om å kontakte Åndenes Makt på TV Norge var veldig fristende, men jeg gjorde ikke noe med det. Det ble med tanken. Jeg hadde ikke særs lyst å komme på TV, jeg ville bare ha hjelp.
Flere energier surret rundt i huset etterhvert, men ingen var som den i kjelleren. Jeg ble rett og slett kjellerredd.

Nå er jeg ikke redd for kjellere lenger. Jeg har fått en forklaring, som jeg har slått meg til ro med. Og kjelleren jeg har her hvor jeg bor nå, er eldre enn den jeg dro fra. Og sånn sett kjenner vi ikke historien til hverken huset eller dem som har bodd her i tidligere tider. Men de var naboer med eiendommen med stallen. Så kanskje var en av stallkarene fra eiendommen jeg nå bor på? Det er jammen ikke godt å vite. Men jeg har spennende ting å berette fra her jeg bor nå også, så følg med videre her i min Åndenes makt 🙂

 

#energier #ånder #spøkelser #denandresiden #gjengangere

UVENTET OMSORG FRA DEN ANDRE SIDEN

For mange mange år siden var jeg i en ordentlig krise. Jeg slet med mye tanker om vanskelige beslutninger, og i tillegg var det på den tiden jeg begynte å bli syk, uten å være klar over det. Jeg jobbet 9 timer om dagen, og var rimelig sliten kan man si. Jeg hadde kronisk betennelse i føttene, og tilværelsen var et slit. Jeg hadde jobbet flere år sånn, 9 timers arbeidsdager, og det hadde jo gått helt supert og jeg trivdes med det. Men på ett tidspunkt begynte det å skjære seg. Det var kroppen som sa stopp. Det har jeg sett nå i ettertid. Men den gangen så jeg det ikke. Jeg hadde ikke tid til sånt.

Jeg jobbet mine timer, ungene var små og det var mye å holde orden på. Faren deres jobbet off-shore, og var borte 14 dager i strekk, og da var jeg alene hjemme med dem 24 timer i døgnet i de 14 dagene. Økonomisk var det ikke slitsomt, den biten var jo på plass. Men det å være 100% tilstede i 14 dager, helt alene med små barn å ha ansvaret for, det krevde sin kvinne på den tiden i livet mitt. Noe hadde begynt å rakne for meg, uten at jeg var klar over det.

Og alene? Det var jeg egentlig ikke heller. For det føltes som at det var et nærvær i huset vi bodde i. Det samme huset hvor rare ting hadde skjedd noen år tidligere. Det kan du lese om i Det spøker på soverommet.

På dette tidspunktet hadde vi innredet loftet, og der hadde vi alle soverom. Både ungene, og vi foreldrene. Så det gamle soverommet var i bruk til helt andre ting, og der var det fredelig etter de tidligere hendelsene.

Men det var noe på loftet. Eller noen. Det var ikke bare meg og ungene. Det var noen vi ikke kunne se. Jeg tror ikke ungene sanset noe sånt, de ga i alle fall aldri uttrykk for noe. Men jeg visste at det var noe der. Jeg kunne føle det. Det var egentlig ganske merkelig. Det var litt ubehagelig, men ikke skummelt. Ubehagelig, fordi jeg ikke kunne se hva det var.

Etter en lang periode med denne følelsen, hvor det samtidig ble mer og mer kaos i tankene og helsen min, og hvor søvnløshet var begynt å prege nettene, fikk jeg en sen natt en følelse av at noen sto og så på meg. 
Jeg hadde forlengst lagt meg, men søvnen ville ikke komme. Jeg følte at det hvilte et par øyne på meg.

Jeg satte meg opp i sengen, skrudde på lyset, og kikket i den retningen jeg mente vedkommende sto. Men jeg så jo ingen. Likevel følte jeg at det sto noen akkurat der hvor blikket mitt hvilte.

Dette gjentok seg relativt ofte. Og etterhvert ble jeg nesten vant til at det sto noen og så på meg når jeg hadde lagt meg.

En tid senere, så begynte jeg å ane en skikkelse. Jeg følte at det var en eldre dame. Og utseendet hennes, som jeg ikke så helt tydelig, minnet meg om farmoren min, som døde da jeg var liten jente. Jeg var veldig glad i farmoren min, og følelsen av at det kanskje var henne, var en god trøst. Så hun fikk stå i fred og se på meg, og jeg fikk faktisk etterhvert sove litt. Ganske rart.

Men likevel var det uvant. Hun kunne stå der når jeg ikke var alene også. Men det var oftest når jeg var alene at hun var tilstedeværende.

Fortsatt var jeg plaget med søvnløshet. Jeg kunne ligge halve natten før jeg endelig fikk sove, selv om jeg var helt utslitt.

En natt, mens jeg lå og vred meg, og slet for å få søvnen til å komme var det plutselig noen som strøk meg på kinnet. Fikk jeg ikke sove før, så fikk jeg det i alle fall ikke da. Jeg slo på lyset i en farlig fart, og kikket intenst etter hvem det kunne være som strøk meg på kinnet. Men det var jo ingen der. Damen som pleide å se på meg var heller ikke der.

Jeg kjente fortvilelsen bre seg. For selv om jeg hadde følt meg trygg tidligere, så ga denne utviklingen meg en følelse av at nå ble det for nært.
Jeg skrudde av lyset igjen når jeg hadde roet meg, men søvnen kom ikke på en lang lang stund. Jeg var rett og slett redd. Redd for at det skulle skje igjen.

Damen fortsatte å være på rommet da jeg skulle sove. Hun var der ikke konsekvent hver natt, men flere ganger i uken dukket hun opp. Og nå var jeg ikke fullt så bekvem med det. Jeg var halvredd for at jeg skulle bli strøket på kinnet igjen.

Det skjedde igjen. Men etter at jeg hadde gitt opp, og var sikker på at det bare var den ene gangen. Det skjedde en av de utallige nettene jeg ikke fikk sove. Igjen. Men denne gangen ble jeg ikke så redd. Jeg ble urolig. Men ikke redd. Og jeg fikk faktisk sove etterpå.

En gang til skjedde dette. Altså i alt 3 ganger, som jeg merket og var klar over.

Det var en uventet omsorg. Jeg hadde aldri trodd at det gikk an å ha direkte “fysisk” kontakt med en fra den andre siden. Jeg trodde bare det var skygger og bevegelser man kunne se og ane. Men her var det faktisk direkte kontakt. Og kontakten var varsom og lun. Så første gang jeg opplevde det, var jeg ganske sikker på at det sto en person i levende live der og strøk meg på kinnet. Så intens var opplevelsen.

Damen var ofte med meg etter dette også. Og jeg vet at det må ha vært hun som strøk meg over kinnet. Hun hadde omsorg for meg, og “passet” på meg. Jeg følte fortsatt at det var farmoren min. Og av og til følte jeg at hun var med meg i stuen om kvelden også.

Mange år senere har jeg fått vite at det ikke var farmoren min, men en annen dame som hadde bodd der lenge før vår tid. Lenge før vi bygde huset der. Jeg vet ikke hva hun heter, men det var visst en dame med masse omsorg for alle, en dame som brydde seg og ville at alle skulle ha det bra. Og hun har da altså passet på meg da jeg hadde min krise, som senere utviklet seg til der jeg er i dag.

Jeg er jo glad for at noen tok seg bryet med å passe på meg, selv om det ga meg noen skumle opplevelser i blant. I dag kan jeg le av det, men inni meg kjenner jeg enda følelsen jeg hadde den gangen. Den er både god og vond på samme tid. God fordi noen brydde seg, vond fordi dette var noen som ikke lenger var blant oss som menneske. Og som derfor blir litt uglesett blant mange, og kunne gi en litt uggen følelse. Det er jo noe med det man ikke helt kan se og forstå, som gir en ubehagsfølelse.

Det er ikke sånn at jeg føler for å ha noen som vokter på meg, enten vedkommende er blant oss eller ikke, men uansett kan det jo gi en ubehagsfølelse når man på en måte er klar over at noen andre er i samme rom. Noen man ikke kan se.

Den dag i dag ser jeg henne tydelig, så tydelig som jeg så henne den gangen. Ja, hun er ikke her hvor jeg bor nå altså, men jeg husker henne så tydelig. Og faktisk, skulle det ikke forundre meg om hun kunne ha dukket opp her også, for nå bor jeg på det som en gang var nabogården til der hun bodde 😉 Så man kan aldri vite 🙂 Og det har skjedd ting her også. Men jeg tror ikke det var henne. 

Jeg blir ikke overrasket over noe lenger tror jeg 🙂

Jeg har flere hendelser på lager, både fra det huset, og fra her hvor jeg bor nå. Så følg med, følg med 🙂

 

Kan du føle det når noen ser på deg?

 

 

#fradenandresiden #hendelser #spøkelser #åndenesmakt #uforklarlig #detuforklarlige

DET SPØKER PÅ SOVEROMMET

Jeg er veldig følsom for enkelte ting vi ikke kan se med det blotte øyet. Og jeg har sett og opplevd ting som overhodet ikke kan forklares på logisk vis.

Til å begynne med var jeg ikke klar over dette. Antagelig fordi jeg ikke hadde opplevd noe som gjorde at jeg begynte å fundere. Men etterhvert kom opplevelsene som perler på en snor.

Og så er det jo sånn at vi mennesker er veldig forskjellige i hva og hvordan vi opplever ting. Og noen tror fullt og fast på at det finnes spøkelser, ånder, gjengangere eller hva man nå skal kalle det, mens andre igjen tror overhodet ikke på dette, og mener at de som tror på sånt må ha en skrue løs. Så sånn sett kan det være ganske skummelt å fortelle hva man har opplevd, i tilfelle noen tenker dårlig om en da.

Jeg er der at jeg tror på det, jeg tror på det jeg har opplevd og sett. Det finnes også dem som tror på Gud og Jesus. Det finnes ganske mange av dem. Jeg har ikke sett dem, Gud og Jesus, så jeg er mer tilbøyelig til å kalle det for eventyr. Men likevel vet jeg jo ikke, for noen påstår å ha sett noe…så da er det jo ikke godt for meg å vite hva jeg skal tro?

Jeg velger å være åpen. For det jeg har sett, det har kanskje ikke alle andre sett, og det mange andre har sett og tror på, det har ikke jeg sett. Og dermed så velger jeg å tro på at de virkelig har sett og opplevd sine ting, og tror på det, og da skal ikke jeg dømme det, for jeg tror jo på mine ting.

Nå er jo ikke “spøkelses” opplevelser noe som gir ro i sjelen som religiøse opplevelser kan gjøre. Eller jo, faktisk så kan det gi ro i sjelen det også, men det avhenger av situasjonen tenker jeg.

 

Min første opplevelse med det uforklarlige var etter jeg ble voksen, og jeg var ganske ung da dette skjedde.

Jeg hadde arvet et sminkebord etter en gammel avdød tante av min mamma. Sminkebordet var i teak mener jeg å huske, men jeg hadde en drøm om å pusse dette opp, ala ekstrem forvandling.

Dette bordet ville passe perfekt inn på soverommet, i huset som den gang var ganske nytt.

Jeg husker jeg satte i gang å planlegge. Bordet hadde 3 speil som kunne lukkes. Altså de to ytterste speilene kunne lukkes inn mot det litt større midterste speilet. Jeg har lett og lett etter bildet av dette bordet, men jeg kan ikke finne noe. Jeg var vel ikke så opptatt av dokumentasjon av mine prosjekter den gangen som jeg er nå.

Jeg fikk hjelp til å male bordet hvitt, skuffer og alt ble malt, og det ble riktig lekkert. Bordet var jo fint i utgangspunktet også, men det passet ikke inn i den drømmefantasien jeg hadde.

På bordplaten…eller var det på skuffene (jeg klarer ikke å huske det helt), malte jeg rosa/røde roser med grønt bladverk. Det ga en romantisk og myk stil over sminkebordet, som da fikk mer det uttrykket jeg ønsket.

Da alt var ferdig og tørt, plasserte jeg bordet inne på soverommet, og puttet de tingene jeg ville ha der på de riktige plassene.

Jeg var såååå fornøyd 🙂

En stund etter at dette bordet var kommet på plass…..nå snakker jeg om noen uker….begynte merkelige ting å skje. På soverommet. Ting som ikke hadde skjedd tidligere. Ting som ikke kunne forklares.

Det mest iøynefallende skjedde med soveromsdøra. Den gled opp og igjen, uten noen ytre påvirkning som det var mulig å finne ut av. Ikke var det trekk, for det kunne være en logisk forklaring. Men trekken i huset var som før. Jeg pleide å sette døra litt åpen mens jeg var på badet og stelte meg for natten. Da jeg kom for å legge meg, var døren glidd inntil. Ikke alltid likt. Det kunne være en smal glipe. Eller ingen glipe. Dette ble forklart med at det måtte være trekk. At det fra en eller annen plass måtte komme trekk som ikke ellers ble merket, og som ikke hadde vært der før.

Etterhvert begynte jeg å sette døren enda mer åpen. Og jeg passet på at den sto helt stille. Det var ikke antydning til trekk. Og likevel, da jeg hadde vært på badet, hadde døren glidd inntil og var nesten igjen. Det var så mystisk.

Om jeg gjorde dette midt om dagen, da skjedde ingenting. Da sto døren fjellstøtt akkurat sånn som jeg hadde satt den.

Jeg bodde ikke alene på denne tiden. Jeg var samboer. Og det var like mystisk for oss begge. Det var nok helst jeg som blåste av at dette kunne være noe overnaturlig. Jeg mente i lang tid at det måtte være trekk eller noe sånt.

Etterhvert ble jeg ganske overbevist om at trekk kunne det i alle fall ikke være. Men hva kunne det da være? Og når døren også kunne bevege seg mens vi så på, ja det kunne ikke forklares.

Vi fant aldri noen logisk forklaring. Men det begynte å bli ganske skummelt. For når man ikke kan forklare det man ser, da begynner uhyggen å snike seg på.

Min samboer mente at det måtte være hun som tidligere hadde eid sminkebordet som gikk igjen. Hun likte nok ikke den ekstreme forvandlingen. Jeg fnyste av dette. For jeg elsket jo sminkebordet, det var min stolthet ♥ Men det var jo sant som han sa, dette hadde ikke skjedd før det bordet var blitt pusset opp.

Til slutt var det blitt så plagsomt med den døren, at vi besluttet å gi bort sminkebordet, rett og slett få det ut av huset. For da var jeg også blitt ganske nervøs av meg. Og jeg var mye alene, siden han jobbet borte og var borte i flere uker i strekk. Og døren oppførte seg mer og mer rart.

Så sminkebordet ble gitt bort.

Etter det skjedde aldri dette med døren igjen. “Trekken” var på magisk vis borte, døren sto fjellstøtt akkurat sånn som vi plasserte den der og da. Uten at vi hadde gjort noe annet enn å flytte det fine møbelet til et annet hjem.

Ganske uforklarlig. Og vi var overbevist. Det finnes ting/liv mellom himmel og jord som ikke øyet kan oppfatte tydelig.

Jeg kunne forklart det med at hjernen og fantasien spilte meg et puss, men ikke når vi var to om å oppleve disse tingene. Da ble det alt for merkelig. Og når bordet var borte, så skjedde det ikke igjen. Hvordan skal man kunne forklare det på logisk vis? 
Nei, da ble det den der mer “tvilsomme” forklaringen om at det spøkte. Og den dag i dag er jeg overbevist. Den gangen, det var begynnelsen, det var da sinnet mitt ble åpnet. En metafor kanskje, at det begynte med en dør som åpnet og lukket seg, men likevel, det var da det begynte for meg, det å se åndelig aktivitet som ikke kunne forklares på noen annen logisk måte.

Man kan tro det eller ei. Men jeg tror. Og jeg tror det er mange som har opplevd noe, men som aldri kommer til å fortelle det til noen. 
Jeg velger å fortelle det. Det er artig med litt spøkelseshistorier, og kanskje kan det være gjenkjennelig, kanskje kan det være oppløftende, eller kanskje er det rett og slett bare skummelt. Det kommer nok alt an på, tror jeg 🙂

Jeg har opplevd mye spennende/interessant og enkelte hårreisende ting også, i årene etter dette første skjedde. Jeg skal fortelle litt i små drypp etterhvert. Dette er bare begynnelsen 😉

 

Kan det være at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med det blotte øyet?
Har du opplevd noe som er vanskelig å bortforklare?

 

#åndenesmakt #detuforklarlige #spøkelseshistorier #spøkelser #ånder