DET SPØKER PÅ SOVEROMMET

Jeg er veldig følsom for enkelte ting vi ikke kan se med det blotte øyet. Og jeg har sett og opplevd ting som overhodet ikke kan forklares på logisk vis.

Til å begynne med var jeg ikke klar over dette. Antagelig fordi jeg ikke hadde opplevd noe som gjorde at jeg begynte å fundere. Men etterhvert kom opplevelsene som perler på en snor.

Og så er det jo sånn at vi mennesker er veldig forskjellige i hva og hvordan vi opplever ting. Og noen tror fullt og fast på at det finnes spøkelser, ånder, gjengangere eller hva man nå skal kalle det, mens andre igjen tror overhodet ikke på dette, og mener at de som tror på sånt må ha en skrue løs. Så sånn sett kan det være ganske skummelt å fortelle hva man har opplevd, i tilfelle noen tenker dårlig om en da.

Jeg er der at jeg tror på det, jeg tror på det jeg har opplevd og sett. Det finnes også dem som tror på Gud og Jesus. Det finnes ganske mange av dem. Jeg har ikke sett dem, Gud og Jesus, så jeg er mer tilbøyelig til å kalle det for eventyr. Men likevel vet jeg jo ikke, for noen påstår å ha sett noe…så da er det jo ikke godt for meg å vite hva jeg skal tro?

Jeg velger å være åpen. For det jeg har sett, det har kanskje ikke alle andre sett, og det mange andre har sett og tror på, det har ikke jeg sett. Og dermed så velger jeg å tro på at de virkelig har sett og opplevd sine ting, og tror på det, og da skal ikke jeg dømme det, for jeg tror jo på mine ting.

Nå er jo ikke “spøkelses” opplevelser noe som gir ro i sjelen som religiøse opplevelser kan gjøre. Eller jo, faktisk så kan det gi ro i sjelen det også, men det avhenger av situasjonen tenker jeg.

 

Min første opplevelse med det uforklarlige var etter jeg ble voksen, og jeg var ganske ung da dette skjedde.

Jeg hadde arvet et sminkebord etter en gammel avdød tante av min mamma. Sminkebordet var i teak mener jeg å huske, men jeg hadde en drøm om å pusse dette opp, ala ekstrem forvandling.

Dette bordet ville passe perfekt inn på soverommet, i huset som den gang var ganske nytt.

Jeg husker jeg satte i gang å planlegge. Bordet hadde 3 speil som kunne lukkes. Altså de to ytterste speilene kunne lukkes inn mot det litt større midterste speilet. Jeg har lett og lett etter bildet av dette bordet, men jeg kan ikke finne noe. Jeg var vel ikke så opptatt av dokumentasjon av mine prosjekter den gangen som jeg er nå.

Jeg fikk hjelp til å male bordet hvitt, skuffer og alt ble malt, og det ble riktig lekkert. Bordet var jo fint i utgangspunktet også, men det passet ikke inn i den drømmefantasien jeg hadde.

På bordplaten…eller var det på skuffene (jeg klarer ikke å huske det helt), malte jeg rosa/røde roser med grønt bladverk. Det ga en romantisk og myk stil over sminkebordet, som da fikk mer det uttrykket jeg ønsket.

Da alt var ferdig og tørt, plasserte jeg bordet inne på soverommet, og puttet de tingene jeg ville ha der på de riktige plassene.

Jeg var såååå fornøyd 🙂

En stund etter at dette bordet var kommet på plass…..nå snakker jeg om noen uker….begynte merkelige ting å skje. På soverommet. Ting som ikke hadde skjedd tidligere. Ting som ikke kunne forklares.

Det mest iøynefallende skjedde med soveromsdøra. Den gled opp og igjen, uten noen ytre påvirkning som det var mulig å finne ut av. Ikke var det trekk, for det kunne være en logisk forklaring. Men trekken i huset var som før. Jeg pleide å sette døra litt åpen mens jeg var på badet og stelte meg for natten. Da jeg kom for å legge meg, var døren glidd inntil. Ikke alltid likt. Det kunne være en smal glipe. Eller ingen glipe. Dette ble forklart med at det måtte være trekk. At det fra en eller annen plass måtte komme trekk som ikke ellers ble merket, og som ikke hadde vært der før.

Etterhvert begynte jeg å sette døren enda mer åpen. Og jeg passet på at den sto helt stille. Det var ikke antydning til trekk. Og likevel, da jeg hadde vært på badet, hadde døren glidd inntil og var nesten igjen. Det var så mystisk.

Om jeg gjorde dette midt om dagen, da skjedde ingenting. Da sto døren fjellstøtt akkurat sånn som jeg hadde satt den.

Jeg bodde ikke alene på denne tiden. Jeg var samboer. Og det var like mystisk for oss begge. Det var nok helst jeg som blåste av at dette kunne være noe overnaturlig. Jeg mente i lang tid at det måtte være trekk eller noe sånt.

Etterhvert ble jeg ganske overbevist om at trekk kunne det i alle fall ikke være. Men hva kunne det da være? Og når døren også kunne bevege seg mens vi så på, ja det kunne ikke forklares.

Vi fant aldri noen logisk forklaring. Men det begynte å bli ganske skummelt. For når man ikke kan forklare det man ser, da begynner uhyggen å snike seg på.

Min samboer mente at det måtte være hun som tidligere hadde eid sminkebordet som gikk igjen. Hun likte nok ikke den ekstreme forvandlingen. Jeg fnyste av dette. For jeg elsket jo sminkebordet, det var min stolthet ♥ Men det var jo sant som han sa, dette hadde ikke skjedd før det bordet var blitt pusset opp.

Til slutt var det blitt så plagsomt med den døren, at vi besluttet å gi bort sminkebordet, rett og slett få det ut av huset. For da var jeg også blitt ganske nervøs av meg. Og jeg var mye alene, siden han jobbet borte og var borte i flere uker i strekk. Og døren oppførte seg mer og mer rart.

Så sminkebordet ble gitt bort.

Etter det skjedde aldri dette med døren igjen. “Trekken” var på magisk vis borte, døren sto fjellstøtt akkurat sånn som vi plasserte den der og da. Uten at vi hadde gjort noe annet enn å flytte det fine møbelet til et annet hjem.

Ganske uforklarlig. Og vi var overbevist. Det finnes ting/liv mellom himmel og jord som ikke øyet kan oppfatte tydelig.

Jeg kunne forklart det med at hjernen og fantasien spilte meg et puss, men ikke når vi var to om å oppleve disse tingene. Da ble det alt for merkelig. Og når bordet var borte, så skjedde det ikke igjen. Hvordan skal man kunne forklare det på logisk vis? 
Nei, da ble det den der mer “tvilsomme” forklaringen om at det spøkte. Og den dag i dag er jeg overbevist. Den gangen, det var begynnelsen, det var da sinnet mitt ble åpnet. En metafor kanskje, at det begynte med en dør som åpnet og lukket seg, men likevel, det var da det begynte for meg, det å se åndelig aktivitet som ikke kunne forklares på noen annen logisk måte.

Man kan tro det eller ei. Men jeg tror. Og jeg tror det er mange som har opplevd noe, men som aldri kommer til å fortelle det til noen. 
Jeg velger å fortelle det. Det er artig med litt spøkelseshistorier, og kanskje kan det være gjenkjennelig, kanskje kan det være oppløftende, eller kanskje er det rett og slett bare skummelt. Det kommer nok alt an på, tror jeg 🙂

Jeg har opplevd mye spennende/interessant og enkelte hårreisende ting også, i årene etter dette første skjedde. Jeg skal fortelle litt i små drypp etterhvert. Dette er bare begynnelsen 😉

 

Kan det være at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med det blotte øyet?
Har du opplevd noe som er vanskelig å bortforklare?

 

#åndenesmakt #detuforklarlige #spøkelseshistorier #spøkelser #ånder

 

8 kommentarer
    1. Jeg har alltid sagt at det er mye mellom himmel og jord. Og dette gav meg tankene om min bestemor. Min bestemor døde i 2011, og flere gangen kan jeg våkne av en følelse av hun sitter i rommet. Og det er som om noen stryker meg over kinnet. Jeg har sett henne, så jg vet at det er henne. Uansett hva folk sier. Jeg tenker at man er mottaglig mens andre ikke er. Rett og slett.

      1. Jeg tror på deg jeg. For jeg har hatt samme opplevelse, som jeg skal fortelle om senere. Jeg trodde det var min farmor, men det viste seg å ikke stemme. Men når man er åpen for sånn, sanser man energiene man ikke kan se, og så ser man dem likevel. Og når man har vanskelige perioder i livet, tror jeg ofte at sånt også kommer litt nærmere. Det opplevde i alle fall jeg da min “bestemor” strøk meg på kinnet ♥ Og som du sier, noen er mottakelige, mens andre ikke er det.

    2. At det er mye mellom himmel og jord vi ikke kan forklare er sikkert…. Jeg har opplevd flere ting, men den merkeligste var ned på gravlunden. Min mor og jeg var der for å stelle graven til min far, og mens jeg sto å gravde ble jeg var en eldre mann som kom mot oss. Han var tynn, hadde brillene trukket opp på hode, mørkt hår, rutete skjorte og bukse med bukseseler. Når jeg så ham, så tenkte jeg at han lignet på min onkel Kolbjørn. Mannen fortsatte mot oss og gikk forbi oss i det jeg rettet meg opp å snudde meg mot min mor. Da var han borte! Jeg spurte min mor hvor ble mannen av, hvorpå hun svarte hvilken mann? Hadde han fysisk vært der ville hun ha sett ham, men han var nok ikke det. Jeg kjente det gikk frysninger nedover ryggen.

      1. Den opplevelsen du hadde på gravlunden er liksom litt sånn jeg ofte har forventet å oppleve, akkurat det er liksom plassen for sånt, men der har det aldri skjedd meg noe. Jeg kjenner igjen opplevelsen likevel, og jeg følte nesten frysningene selv når jeg leste det du skrev her 🙂 Ingen tvil om at det er mye mellom himmel og jord vi ikke kan forklare. Og flere opplever det, så noe må det jo være 🙂

    3. 🙂 Ja jeg har jo det 🙂 Jeg tar jo også ned beskjeder og Lillasjelord, men at det er skummelt og noe å være redd nei, men at man kjenner energiene på kroppen ja og det kan jo kjennes ubehagelig ut når man ikke vet hva det er. Jeg tror ikke noen henger igjen, alle blir hjulpet over men at det kan følge energier med ting, ja det kan det. Energier kan sees som grå skygger og det er nok derfor folk er redde, men det er ikke noe å frykte fra den andre siden. Selv kjenner jeg energier som en tyngde i kroppen, gåsehud, tårer, kulde eller varme. Og alle som er gått bort er bare en tanke unna. Men som du sier, det handler om tro og dette er min tro. På samme måte som jeg kan skrive om livet til noen jeg ikke kjenner, ikke enkelt å forstå det heller. De er jo levende men på samme måte som de som har gått bort, kan energiene leses 🙂

      1. Ja, det er jo dette med å være sanselig og kunne formidle det man opplever og ser. Noe du jo gjør på en annen måte enn meg f.eks. Jeg tror mye av det jeg selv har sett og opplevd er mer situasjonsbetinget. Men ikke alltid. Jeg har også vært redd noen ganger. Men jeg skal fortelle mer om det i senere innlegg. Jeg tror ikke det er farlig, men likevel kan jeg bli redd. Og sånn er vi jo bygget, vi er redd for det ukjente.
        Jeg synes det er vanskelig å forklare nærværet. Hvordan det kjennes på kroppen. Det har blitt sånn at jeg bare vet at det er noe(n) her. Jeg kan nesten beskrive vedkommende også av og til. Så jeg merker jo at ting har utviklet seg fra den gangen og frem til nå. Og det jo fordi jeg er åpen for det. Men har likevel ikke studert temaet. Det bare skjer.
        Jeg synes det er veldig interessant, også det som du beskriver 🙂

    4. Jeg tror også det. Jeg har ikke opplevd sånne fysiske ting, som at noe har beveget seg. Det er mer slik at jeg har opplevd ” tilfeldigheter” som ikke har vært det, eller at jeg har fått en følelse av noe. Jeg husker at du reagerte på noe første gang du var på besøk hos meg. Ikke noe skummelt, men at det var en slags energi…

      1. Ja, du har jo også et åpent sinn for ting man ikke ser med det blotte øyet, og derfor er det så lett å snakke med deg om sånne ting.
        Og den gangen hos deg, det var så spesielt. Da jeg kom inn på soverommet, jeg kjente umiddelbart at det var noen der. Men det ga en veldig rolig og behagelig følelse. Og faktisk sov jeg kjempegodt om natten. Noe jeg sjelden gjør i fremmede senger 🙂 Så det var veldig uvant, og en god opplevelse med den energien. Jeg aner ikke om det var en mann eller dame som var der, men det var en trøst, en trygghet. Veldig rar følelse. Noen passet på meg ♥

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg