JEG BLIR GANSKE SÅ SUR

I formiddag skrev jeg et innlegg som jeg postet, uten at det overhodet kom opp på forsiden, eller på story-linjen. Det er ganske så surt når det innlegget ikke akkurat var dødsviktig, men det var noe jeg har grublet over, og som jeg har lest meg litt opp på. Og i tillegg var det et innlegg som ikke direkte handlet om meg og min egen lille boble.

Det er sånt som irriterer meg, spesielt når jeg har brukt litt tid på det.

Så derfor legger jeg inn en link her, så kan du gå og lese den nå hvis du har lyst.

Og kommentarer på tidligere innlegg vil jeg besvare, men ikke akkurat nå, for det var så demotiverende hele greia her. Jeg ble litt sur. Og det er ikke ofte kan jeg fortelle deg.

Les her om du vil:

Kan en mann og en kvinne bare være venner?

 

KAN EN MANN OG EN KVINNE BARE VÆRE VENNER?

Jeg så dette spørsmålet i en spørsmålsrunde hos Helene for en tid tilbake: Kan en mann og en kvinne bare være venner?

Det fikk meg til å tenke litt, og mitt svar vil helt klart være ja. Men så er det også dem som hevder at nei, det er helt umulig. Det vil alltid være seksuelle undertoner sies det.

Og etter å ha lest litt artikler og noen studier rundt dette, så hevdes det at det med den seksuelle undertonen i de fleste mann og kvinne vennskap oftest vil være tilstede. Og grunnen til dette er visst at mannen ofte føler seksuell tiltrekning til sin gode venninne, mens han gjerne hevder det motsatte, og kvinnen, hun kjenner ikke på denne tiltrekningen, og kjenner kun på det gode platoniske vennskapet, uvitende om sin venns “hemmelige” følelser.

Jeg har mange mannevenner selv. Og etter å ha lest litt om tematikken, så har jeg jammen meg begynt å analysere dem, mine mannevenner. Hva er sannsynligheten for at han eller han er tiltrukket av meg?
Jeg fant fort ut at de tankene ble for ubehagelige.

Men jeg har merket meg at andre gjerne kan hinte litt. “Er det noe mellom deg og ham? Dere er jo så fine sammen.” Bla, bla, bla…..
Mitt svar er jo at nei, vi er bare gode venner. Og det er sånn JEG føler det. Så tanken på at kanskje min mannevenn egentlig dypt der inne føler noe annet, den er litt rar og ubehagelig å tenke på. Men jeg vet jo ikke om det er sånn.

Enkelte av mine vennskap med menn vet jeg at det er en tiltrekning fra mannens side. Det er ikke alle som er like flinke, eller like interesserte i å skjule det.

Selvsagt liker jeg jo mine mannevenner. Jeg liker dem veldig godt. Men jeg føler meg ikke seksuelt tiltrukket likevel. Det er en stor forskjell på det. Jeg liker dem som mennesker, personligheter, den gode samtalen, osv. Og vi kvinner er nok mer tilbøyelige til å nøye oss med det, for det er de tingene som er viktigst for oss. Mens for mannen er det mer hormoner som styrer, og da kommer denne ene lille tingen i tillegg, eller i veien.

I et par av mine vennskaper har vi for sikkerhetsskyld bare avklart oss i mellom, at dette er kun et veldig godt vennskap. Alt annet er en risiko som kan ødelegge vennskapet på sikt. Og det er litt godt å ha renset den luften der. Både for min og hans skyld.
Men om han er tiltrukket, så gjør jo ikke det så mye egentlig, så lenge han ikke forsøker å gjøre noe med saken, men holder seg til vennedelen.

Så har man dem som er tiltrukket av mennesker av eget kjønn. Hvordan er det da for dem?
Jeg kjenner et par damer som er lesbiske. Nydelige kvinner, som har funnet sine drømmedamer. Men er det sånn da, at kanskje disse kvinnene, som er mine venner, vil tenke mer om meg enn kun vennskap, fordi de tiltrekkes av samme kjønn som dem selv?

Men så har vi det igjen da, at hormonene ikke styrer kvinnen i like stor grad som mannen. Så da er man kanskje litt mer trygg hvis man som heterofil kvinne har en lesbisk venninne?

Jeg tror jo uansett at det er trygt da, med alle mine venner, enten det er menn eller kvinner. Men det har vært litt rart å tenke litt igjennom disse tingene, og prøve å se for seg hvordan de tenker om meg.

En ting er i alle fall helt sikkert: Jeg er veldig glad i alle mine venner ♥ På en trygg og platonisk måte 🙂 De har stor verdi for meg. Spesielt siden jeg ikke er der at jeg ønsker noe forhold utover det vennskapelige. Ikke med noen. Ikke engang om jeg skulle møte en.
Vel, jeg har lukket den døren, men jeg har ikke låst den. Sånn som jeg ser det nå, har venner større verdi enn en potensiell kjæreste. Og jeg tror definitivt at jeg både vil og bør holde meg der. Jeg har det veldig godt sånn som jeg har det nå. Ingen grunn til å forstyrre på akkurat det.

Men, hva tenker du om dette, kan menn og kvinner være bare venner? Har du selv noen erfaringer rundt tematikken?
Det ville være interessant å høre, for jeg har bare lest artikler og studier, jeg har ikke fått vite hva den alminnelige mann og kvinne faktisk mener og tror.

EN TANKEVEKKENDE REPLIKK

Forleden dag så jeg filmen “Et helt halvt år”. Jeg hadde sett den før for mange år siden, og jeg har også lest boken enda tidligere.

Filmen/boken handler om Louisa Clark, som får jobb som personlig assistent for Will Traynor. En tilsynelatende umulig jobb, hvor hun blir ansatt av Traynors mor. Will Traynor er lam etter en trafikkulykke, og opptrer som en meget usjarmerende og lite hyggelig mann.

Nå er ikke dette en filmanmeldelse eller noe sånt. Filmen er jo ikke av ny dato, og veldig mange har jo sett den allerede.

Men saken er at Will Traynor blir etterhvert sjarmert av Louisa Clark, og kjærlighet oppstår mellom de to unge menneskene. En umulig kjærlighet, siden Will har besluttet å motta aktiv dødshjelp i Sveits.
Louisa forsøker selvsagt å få ham fra denne tanken med å gi ham mange fine opplevelser sånn at han skal ha lyst til å leve videre sammen med henne.

Will derimot, har ingen utsikter til å noen sinne kunne gå igjen, og klare seg selv. Han vil alltid være avhengig av andre. Og han uttrykker dette overfor Louisa, at han ikke ønsker å bli en belastning, heller ikke i kjærligheten. At han alltid vil frykte at hun vil gå lei, og ha lyst å bryte ut.

Bildet er lånt fra filmen via Aftenposten.

Og det er denne replikken, eller scenen som rører ved meg. Fordi som tilskuer til denne dramatiske kjærlighetsscenen, preges jeg litt av “urettferdigheten” i hans ord. Det at han ikke stoler på at hun elsker ham nok. Det at han tror hun kommer til å svikte ham etter noen år sammen, fordi han ikke kan fungere som folk flest.
Som tilskuer tenker man jo at dette blir helt feil, klart hun elsker ham høyt, til døden skiller ad. Og det føles litt egoistisk av ham å ville gruse deres vakre kjærlighet ved å gjennomgå denne aktive dødshjelpen. Tenker han ikke over hennes kjærlighetssorg i det hele tatt? Tenker han ikke på at hun kanskje vil knuses av å miste ham?

Og midt oppi alt dette, så begynner jeg å tenke på meg selv, og mine egne strenge ord, som egentlig er nokså like hans. Jeg kjente meg jo igjen i det han sa. For jeg har sagt det samme.
Jeg har sagt at jeg ikke orker å lete etter kjærligheten for jeg ønsker ikke å bli noens belastning.
Jeg vet ikke hva fremtiden bringer for meg. Det vet forsåvidt ingen om fremtiden sin. Men jeg vet at kroppen min brytes ned. Heldigvis ikke så veldig fort, ettersom jeg får sterke bremsemedisiner. Men likevel, hva som blir rammet i neste anfall, det vet ingen. Og heller ikke når dette vil bli. Og da har jeg i det tilfellet uttalt disse kyniske ord, at jeg ikke ønsker å bli noens belastning, og derfor har jeg avsluttet mitt søk etter kjærlighet.

Da jeg så denne scenen, med den replikken, så tenkte jeg at jammen høres jeg kynisk og urettferdig ut selv også. Kanskje ikke minst mot meg selv. Men det er jo flere grunner til at jeg ikke søker kjærligheten. Ikke bare den ene. Men den ene der, er nok den som er mest “brutal” om jeg skal si det sånn.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å endre mening. Jeg har hatt min diagnose i litt over et halvt år. Jeg har brukt denne tiden på å tenke over disse tingene. Og i skrivende øyeblikk, så har jeg jo nok med meg selv. Men en vakker dag, når alt det nye har roet seg og ikke lenger er så nytt, kanskje jeg da vil tenke anderledes?
Det er jo en mulighet.

For er det ikke sånn at alle fortjener å finne kjærligheten?
Det er fortsatt ikke alle som leter etter den da. Mange har det godt alene også. Og akkurat nå har jeg det godt alene.

Som Gryende fikk frem i et innlegg hvor hun var meg, så feirer jeg singellivet. Og det er ikke tull engang!

Men jeg skal ikke være mer arrogant enn at jeg kan innrømme at jeg savner det av og til, omsorgen og nærheten fra en man har kjærlighet til.
Men ikke nok til å forsøke å finne det umulige!

JEG LEGGER KJÆRLIGHETEN PÅ HYLLA / I PUT LOVE ON BREAK

Kjærlighet, hva er det?
Har jeg behov for det?

What is love?
Do I really need it?

 

Mitt forrige kjærlighetsforhold varte i litt over 2 år. Jeg brukte mye energi på det, bare for å bli sviktet når jeg trengte kjærligheten mest.
Jeg er jo glad jeg fikk erfare kjærligheten en periode, selv om jeg brukte mye energi jeg ikke har. Men slutten, de siste månedene, det ødela mye for meg.

My last love lasted a little over 2 years. I spent a lot of energy to it, just to be betrayed when I needed love the most.
I am happy I got to experience love for a period of time, even when I spent a lot of energy I don’t have. But the end, the last couple of months ruined a lot for me.

 

Når jeg da ble enslig igjen i juni, så tenkte jeg at nå fikk det jammen være nok. Nå er det på tide å tenke på meg selv og helsa mi. Men likevel åpnet jeg litt opp, og kikket litt rundt. Jeg tok i bruk appen Dating på Facebook blant annet. Men resultatene er begredelige. For det første er de fleste ikke boende i nærheten av meg. Og for det andre er det nok mye spam også, utenlandske flotte menn, som bor på Geilo, Oslo, Bergen, og rundt omkring, uten å ha et eneste bilde som viser noe norsk overhodet. Jeg har til og med sett i beskrivelsen av noen av dem, som er på engelsk så klart, bl.a. en som går cirka sånn: I live in Portland, Oregon, and have done so in all my life…..bla, bla, bla. Mens det vitterlig står at han bor i Bergen. Og sånt er bare skuffende. Spam, fra ende til annen.
Joda, en og annen norsk kjekkas finnes også. Men jeg har kommet frem til at jeg har ikke engang energi til å gi dem et like. Jeg bare scroller alt bort. Så da er jeg ikke der, rett og slett. Jeg er ikke klar for kjærligheten. Jeg føler akkurat nå at det kommer jeg aldri til å bli heller. For det forrige forholdet jeg hadde, krevde all min energi, og det ønsker jeg ikke å erfare igjen. Det mest krevende er jo “bli kjent” fasen. Og den varer jo gjerne i godt over et år. Der hvor alt er spennende, og man samtidig skal være oppmerksom, huske alt man lærer om den andre, være seg selv og gjøre et godt inntrykk….osv.
Jeg klarer ikke tanken på det engang akkurat nå.
Så jeg legger kjærligheten på hylla. Men jeg lukker ikke døren. Ingen vet hva fremtiden bringer ♥

When I was single again in June, I thought that now it would be enough. Now is the time to think about myself and my health. But still I opened up a little, and looked around a little. I used the Dating app on Facebook, among other things. But the results are disappointing. First, most people do not live near me. And secondly, there is probably a lot of spam as well, foreign handsome men, who live in Geilo, Oslo, Bergen, and around, without having a single picture that shows anything Norwegian at all. I have even seen in the description of some of them, which are in English of course, i.a. one that goes something like this: I live in Portland, Oregon, and have done so all my life ….. blah, blah, blah. While it says that he lives in Bergen. And that’s just disappointing. Spam, from end to end.
Yes, there are also the occasional Norwegian handsome man. But I have come to the conclusion that I do not even have the energy to give them a like. I just scroll further. So then I’m not there, simply. I’m not ready for love. I feel right now that I will never be either. Because the previous relationship I had, required all my energy, and I do not want to experience it again. The most demanding is the “get to know” phase. And it usually lasts for well over a year. Where everything is exciting, and at the same time you have to be focused, remember everything you learn about the other, be yourself and make a good impression …. etc.
I can ‘t even think about it right now.
So I put love on the shelf. But I’m not closing the door. No one knows what the future holds ♥

 

Kanskje du synes jeg høres litt negativ ut når jeg forteller dette. Men det er ikke sånn jeg ser det selv. Nå trenger jeg tiden til å komme til hektene igjen etter et år som virkelig har satt sine dype helsespor. Og så har jeg jo familie og venner, både i inn- og utland som jeg har stor kjærlighet til, og som jeg føler kjærlighet tilbake fra. Og det føles helt perfekt akkurat nå ♥
Det jeg kanskje vil savne etterhvert er kjærtegn, omsorg og hudkontakt, ting som hører kjærligheten til. Både å gi og motta. Nærheten, rett og slett. Men det kan man jo faktisk få uten å få seg kjæreste også. Ingen andre forventninger enn vennskap utenom 😉 Kanskje det er det jeg bør vurdere i en periode? :p

Maybe you think I sound a little negative when I say this. But that’s not how I see it myself. Now I need the time to get healed again after a year that has really left its deep health traces. And then I have family and friends, both at home and abroad who I have great love for, and who I feel love back from. And it feels absolutely perfect right now ♥
What I may miss eventually are caresses, care and skin contact, things that belong to love. Both to give and to receive. But you can actually get that without getting a boyfriend too. No other expectations next to it, than friendship 😉 Maybe that’s what I should consider for a while? :p

 

 

HVOR ÆRLIG BØR JEG VÆRE? / HOW HONEST SHOULD I BE?

Ryktebørsen er effektiv. Det har kommet flere for øret at jeg er singel igjen. Og det er jo helt greit. Det er ikke noen hemmelighet.

Rumours are effective. It has come to many peoples attention that I am single again. And that’s all right. It’s no secret.

 

Så har jeg fått date-invitasjoner. Fantastisk egentlig. Har vært helt singel i like over 2 måneder 😀 Og jeg er ikke på noen date-sider. Og likevel strømmer det på 😀 Jeg må jo bare føle meg veldig smigret. Det er faktisk veldig hyggelig. Men jeg vet ikke helt hva jeg ønsker for øyeblikket. Det er godt å kun ha meg selv å tenke på og ta hensyn til. Men samtidig savner jeg jo å bli tatt vare på også. Så jeg er veldig usikker.

Then I’ve got date invitations. Fantastic really. I have been completely single for just over 2 months: D And I’m not on any dating sites. And yet it flows on: D I just have to feel very flattered. It’s actually very nice. But I do not know exactly what I want at the moment. It’s good to have only myself to think about and pay attention to. But at the same time I miss being taken care of as well. So I’m not sure what to do.

 

Det temaet jeg er mest usikker på egentlig, er helsen min. For hvis jeg da prater med en hyggelig mann, når skal jeg nevne at jeg har ME og store utfordringer i livet mitt?
Skal jeg si det helt til å begynne med? Eller skal jeg vente til vi blir litt bedre kjent og kjenner kjemien? Eller skal jeg si det etter vi har vært på den første daten, hvis vi kommer så langt?

Veldig vanskelig akkurat det der. For jeg har ikke så lett for å skjule at det er noe galt. Det kan veldig fort oppdages av en observant person. Spesielt sent på dagen. For da begynner jeg å snakke rotete, jeg går kanskje ikke helt stødig, og jeg sliter med å konsentrere meg. Så hva vil en date tenke da, hvis han har bedt meg ut, og jeg virker som jeg er ruset på noe han ikke aner hva er?

Litt innviklet på en måte 🙂

The topic I’m most unsure of really, is my health. Because if I then talk to a nice man, when should I mention that I have ME and big challenges in my life?
Should I say that to begin with? Or should I wait until we get to know each other a little better and know the chemistry? Or should I say it after we’ve been on the first date, if we’ll get that far?

Very difficult right there. Because It’s not so easy to hide that something’s wrong. It can be detected very quickly by an observant person. Especially late in the day. Because then I start talking strange, I may not walk quite steadily, and I struggle to concentrate. So what will a date think then, if he has asked me out and I seem like I’m addicted to something he has no idea what it is?

A bit complicated in a way 🙂

 

En venninne av meg mente at jeg burde vente til det har blitt opprettet god kontakt. Til at man kjenner på kjemien, og føler at det kanskje kan være noe å bygge videre på.
En venn av meg spurte jeg i dag, for jeg tenkte at det kanskje kunne være greit å høre en manns mening om saken. Og han mente omtrent det samme som min venninne. Men at jeg burde vente til etter første date.
Så da bør jeg finne Sinnet’s Ro, som det står på bildet over her. Og ikke forhaste meg og stresse med dette. Kanskje det er best sånn.

Hva tenker du om mitt dilemma, hva synes du ville være mest riktig hvis jeg skal begynne med sånn type kontakt?
PS: jeg har det ikke travelt med dette, men det er greit å ha en plan til den dagen det skulle begynne å gjelde 🙂

A friend of mine thought I should wait until good contact has been established. To know the chemistry, and feel that there may be something to build on.
I asked another friend of mine today, because I thought it might be okay to hear a man’s opinion on the matter. And he meant about the same thing as my girlfriend. But that I should wait until after the first date.
So then I should find the Peace of the Mind, as it says in the picture above here. And do not rush and stress with this. Maybe it’s best that way.

What do you think about my dilemma, what do you think would be most appropriate if I were to start with that type of contact?
PS: I’m not in a hurry with this, but it’s okay to have a plan for the day it should start up 🙂

KJÆRLIGHET OG ANDRE KATASTROFER / LOVE AND OTHER DISASTERS

Det er et faktum: kjærlighetslivet mitt er faktisk en katastrofe.

Jeg har tenkt mye den siste tiden ser du. Og konklusjonen er at kjærlighet, det er vanskelige greier. Og spesielt når en annen katastrofe inntrer også. Den katastrofen jeg da tenker på, er helsa. En god helse, det hadde vært drømmen. En god helse, og livslang kjærlighet.

Jeg har ikke noen av delene jeg.

Kjærligheten gikk i 1000 knas når jeg begynte å bli syk for mange år siden. Ikke fordi den andre parten ikke taklet det, men fordi ingen av oss forsto at jeg faktisk var blitt syk. Og sånt blir det mange komplikasjoner av.

Man må jobbe for kjærligheten. Man må holde romantikken ved like. Det er en 2-veis greie, hvor begge gir og får like mye. En gjensidig sak, normalt til stor glede.
Selvsagt kommer det perioder hvor man må jobbe litt ekstra for kjærligheten. Eller hvor den ene har noe den sliter med, og trenger ekstra oppmerksomhet og omsorg. Og i neste runde er det den andre som trenger det. Og så utfyller man hverandre.

Men hva da, når den ene blir kronisk syk, og trenger ekstra hele tiden, og ikke har energi til å gi like mye som før?
Da er det en katastrofe. Da kan mye bli ødelagt.

Mange forhold klarer seg godt selv om den ene har blitt kronisk syk. Da ligger det en virkelig sterk kjærlighet i bunn. Men i mange tilfeller er det andre ting som også knirker, og da skal det godt gjøres å holde kjærligheten vedlike når helsekatastrofen gjør sitt inntog.

It’s a fact: my love life is actually a disaster.

I’ve been thinking a lot lately, you see. And the conclusion is that love, is a difficult process. And especially when another catastrophe occurs as well. The catastrophe I then think of is health. Good health, it had been the dream. A good health, and lifelong love.

I don’t have any of those.

My love was shattered when I became ill many years ago. Not because the other party could not cope with it, but because neither of us understood that I had actually become ill. And that leads to many complications.

One must work for love. You have to keep the romance alive. It is a 2-way thing, where both give and receive the same amount. A mutual affair, normally to great joy.
Of course, there are times when you have to work a little extra for love. Or where one has something they are struggling with, and needs extra attention and care. And in the next round, it’s the other one who needs it. And then you complement each other.

But what then, when one becomes chronically ill, and needs extra all the time, and does not have the energy to give as much as before?
Then it’s a disaster. Then a lot can be destroyed.

Many conditions go well even if one has become chronically ill. Then there is a really strong love at the bottom. But in many cases there are other things that also squeak, and then it should be well done to maintain love when the health catastrophe makes its entrance.

 


Translation: You must not be sad because something is gone. You must be happy that it actually happened ♥

I årenes løp, med sykdom og det hele, og uten å ha diagnose, har jeg forsøkt meg på flere kjærlighetsforhold. Ingen av dem har vart. Det korteste varte noen få måneder, og det lengste varte 2,5 år. Og jeg tar ikke ekteskapet mitt med i denne beregningen.

Man passer jo ikke sammen med alle, så enkelt er det. Og mange opplever dette, på tross av god helse også. Så kjærlighetslabyrinten har mange irrganger. Det er ikke alltid at det er helsen som ødelegger. Det kan jeg selv skrive under på. Men at helsen har ødelagt mye for meg når det gjelder akkurat kjærlighet, det er 100% sikkert.

Helsen min, den føles av og til som en forbannelse. I det store og det hele, så har jeg et godt liv. Jeg klager ikke hele tiden. Men en gang i blant føler jeg at jeg har lov til å være lei meg likevel. Så da utbasunerer jeg, eller jeg trekker meg inn i meg selv. Men oftest, så føler jeg at det går bra, at jeg har en positiv innstilling, og at jeg har funnet en nokså grei balansegang, og jeg føler meg faktisk lykkelig 🙂 Og det er nok fordi jeg mestrer dette nokså greit…. Ja, ikke kjærligheten da, men helsa, det å få dagene til å gå, og fylle dem med innhold og gleder. Og masse kjærlighet også. Kjærligheten mellom mor og barn, den slår alt ♥ Hadde det ikke vært for den, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men den får meg ganske så godt gjennom dagene, bare den alene 🙂 Familie og venner også. Det er også en kjærlighet som er viktig.

Når det gjelder den andre kjærligheten, den man må jobbe knallhardt for, så er det litt verre. Stikkordet er jobbe! Det er nemlig der jeg selv av og til svikter. Jeg har ikke helse til å jobbe. Det er derfor jeg er hjemmeværende. Og det er vel mest sannsynlig derfor jeg ikke har den kjærligheten også. Jeg klarer nemlig ikke å være “på” hele tiden. Jeg er ofte for “sliten” til det lille ekstra. Spesielt når arbeidsdagen har gått. Alle er jo slitne etter jobb. Men jeg har ikke engang jobbet. Og når en normal arbeidsdag er over, så har jeg også brukt opp dagens energi-rasjon, bare på å komme meg så langt liksom. Og når man da har lyst å se kjæresten som endelig er ferdig med sin arbeidsdag, og gjøre noe kjekt sammen, så er min energi oppbrukt, og jeg klarer ikke det som man normalt ville klart etter jobb. Da sitter jeg sammensunket i sofaen, med feber og melkesyresmerter pluss diverse annet, og har mest behov for forståelse og omsorg.

Over the years, with illness and all, and without having a diagnosis, I have tried several love relationships. None of them lasted. The shortest lasted a few months, and the longest lasted 2.5 years. And I do not include my marriage in this calculation.

You can’t fit in with everyone, it’s that simple. And many people experience this, despite good health as well. So the love maze has a lot of misconceptions. It’s not always the health that destroys. I can sign it myself. But health has ruined a lot for me when it comes to love, it is 100% certain.

My health, it sometimes feels like a curse. However, I do have a good life. I don’t complain all the time. But once in a while I feel like I’m allowed to be sad anyway. So then I shout out, or I retreat into myself. But most of the time, I feel that it’s going well, that I have a positive attitude, and that I have found a fairly decent balance, and I actually feel happy 🙂 And that’s probably because I master this quite well …. Yes, not love then, but health, making the days go by, and filling them with content and joys. And lots of love too. The love between mother and child, it beats everything ♥ If it wasn’t for that love, I do not know where I would have been today. But it gets me pretty good through the days, just the one love alone 🙂 The love for family and friends is important too.

When it comes to the other love, the one you have to work really hard for, it’s a little worse. The key word is work! This is where I sometimes fail. I do not have the health to work. That’s why I’m at home. And that’s probably most likely why I do not have that love too. I can not be “on” all the time. I’m often too “tired” for that little extra. Especially when the working day has passed. Everyone is tired after work. But I have not even worked. And when a normal working day is over, I have also used up the day’s energy ration, just to get this far at the day somehow. And when I then want to see my boyfriend who has finally finished his work day, and do something nice together, then my energy is used up, and I can’t do what most people normally manage after work. Then I sit sunk in the sofa, with fever and lactic acid pain plus various other things, and I most need a lot of understanding and care.

 

Etterhvert fikk jeg diagnosen ME, og livet føltes litt ekstra røfft plutselig. Ikke hadde jeg en trygg og god livsledsager å støtte meg til, jeg måtte klare alt dette alene. Alle tøffe tanker, all sorg, hele prosessen. Det var en tung tid. Og jeg besluttet der og da at å kombinere dette med et evt. kjærlighetsforhold, det var nok ikke mulig. Så jeg la alle sånne tanker på is, og besluttet at jeg skulle være enslig livet ut. Jeg forsonet meg med den tanken.

Men så møtte jeg en likevel. Alt virket veldig bra, og jeg våget å håpe på at det kanskje skulle kunne fungere. Jeg besluttet å gå gjennom den slitsomme prosessen å bli kjent som kjærester. For jeg synes det er fryktelig slitsomt. Det er spennende og kjekt, men også veldig slitsomt.
Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker, men etterhvert har jeg også kjent på hvor krevende det er. Så livet har gitt meg noen sure sitroner med tanke på alt som jeg synes er kjekt.

Kjæresteforholdet gikk i 1000 knas etter et par år det også. Jeg vet enda ikke helt hva som skjedde. Men jeg husker mang en gang han kom på besøk etter arbeidstid, og jeg satt med feber og var ikke i form. Og jeg vet det må ha vært tøft egentlig. Ikke bare for meg, men også for ham. Det å se kjæresten syk. Det at kjæresten ikke klarer alt som vanlig friske klarer, det å hele tiden måtte være den som er på, uten å kanskje få like mye tilbake. Man kan ha den tålmodigheten og forståelsen som finnes i verden, men ikke engang det er nok hvis man ikke var forberedt på alvorlighetsgraden i helsetilstanden til den man inngikk et kjæresteforhold til.

Jeg har en mistanke om at det var det som kanskje gikk galt. Uten at jeg skal si det helt sikkert.

Men det er bittert. Og jeg vet nesten ikke om jeg skal orke å gå gjennom det på nytt noen gang. Hvis jeg gjør det, så er det hjertet som taler. Hjertet har den sterkeste viljen da.
Prosessen med å bli kjent er slitsom, men prosessen som et brudd fører med seg, er nesten “dødelig”. Jeg blir en skygge av meg selv. Så jeg vet ikke om jeg tør å sjanse på det flere ganger.

Jeg skal uansett aldri si aldri, for ingen kjenner morgendagen. Kanskje møter jeg en dag ham som er den helt rette for meg, og da er det ikke sikkert det føles så slitsomt den “bli kjent” prosessen? Men det kan man jo aldri vite heller.

Tiden leger alle sår. Og nå lar jeg tiden jobbe. Så får vi se hva som vil skje et stykke inn i fremtiden 🙂
Jeg tror på kjærligheten, men kjærligheten har ikke helt trodd på meg, enda!
Kanskje en dag…… ♥

Eventually I was diagnosed with ME, and life suddenly felt a little extra rough. I did not have a safe and good life companion to support me, I had to manage all this alone. All the tough thoughts, all the grief, the whole process. It was a hard time. And I decided there and then that to combine this with a possible love affair, it was probably not possible. So I put all those thoughts on ice, and decided that I should be single for life. I reconciled myself to that thought.

But then I met one man anyway. Everything worked very well, and I dared to hope that it might  continue to work. I decided to go through the tiring process of getting to know each other as boyfriend/girlfriend. Even when I think it’s terribly tiring. It is exciting and nice, but also very tiring.
I have always enjoyed getting to know new people, but gradually I have also realized how demanding it is. So life has given me some bitter lemons considering everything I think is nice.

The relationship went into 1000 pieces after a couple of years there too. I don’t yet know exactly what happened. But I remember many times he came to visit after work, and I had a fever and was not feeling well. And I know it must have been tough really. Not only for me, but also for him. Seeing his girlfriend sick. The fact that the girlfriend does not manage everything that a normal healthy person can do, that he constantly has to be the one who is on, without perhaps getting the same amount back. You can have the patience and understanding that exists in the world, but not even that is enough if you weren’t prepared for the severity of the health condition of the person you entered into a relationship with.

I suspect that was the reason why it might have gone wrong. Without having to say it for sure.

But it’s bitter. And I hardly know if I will ever be able to go through it again. If I do, it’s the heart that speaks. The heart has the strongest will then.
The process of getting to know one another is tiring, but the process that a breakup entails is almost “deadly”. I become a shadow of myself. So I don’t know if I dare to take a chance on it several times.

I will never say never anyway, because no one knows tomorrow. Maybe one day I will meet him who is just right for me, and then it may not feel so tiring the “get to know one another” process? But you can never know that either.

Time heals all wounds. And now I let time work. Then we will see what will happen some time into the future 🙂
I believe in love, but love has not fully believed in me, yet!
Maybe one day…… ♥

 

HJERTEDAMEN

Det er rart med det, samme hvilken alder jeg har vært i, har jeg alltid vært glad i hjerter ♥ Jeg er en hjertedame 🙂

Jeg vet ikke om det er fordi jeg liker formen godt, eller om det er fordi det er en sånn fin symbolikk, eller om det er fordi jeg har så mye kjærlighet i meg. Det skal være usagt, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av alle 3.

 

 

Jeg synes formen er fin, og den kan varieres og likevel se ut som et hjerte.
Symbolikken er veldig fin. Hjertet symbolerer kjærligheten, og livet. Og kjærlighet finnes i mange relasjoner.
Og jeg har mye kjærlighet i meg. Jeg har mye kjærlighet å gi. Og jeg tar gjerne i mot også 😉 ♥

I den siste tiden har jeg trengt ekstra kjærlighet. Mye ekstra. Det har vært flere hendelser i tilværelsen i det siste, som gjør at jeg trenger ekstra støtte, og bekreftelse på at jeg er likt og elsket, at noen bryr seg og at jeg ikke er alene. Jeg har trengt omsorg og oppmerksomhet, og ikke minst trygghet.

Det er ikke alt jeg forstår av det som har skjedd i det siste. Men det ironiske er at alt smerter i hjertet, det hjertet inni kroppen. Altså ikke i selve hjertemuskelen, for da hadde jeg nok havnet på sykehuset, men den delen av hjertet vi kaller følelser.

Den dagen Norge stengte, 12. mars, den dagen kommer jeg alltid til å huske, for jeg kjente det i hjertet mitt. Altså i følelsene. Det ble nesten som en hjertesorg. Jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det. Mange fikk reaksjoner på det. Tenk på alle vi plutselig nesten måtte begynne å behandle som fremmede, og holde dem på avstand, dem vi var glad i. Det gjør noe med en, og det er vanskelig å ta det innover seg og forstå.

Så har månedene gått, og i mellomtiden skjer andre ting, som jeg også sliter med å forstå. Og hjertesorgen forsterkes.

Og så kom finalen nå på fredag, når NAV beviste sin mangel på hjertevarme. Og det kan jeg i alle fall ikke forstå. NAV er jo der for å hjelpe. Og jeg skal nok få min hjelp, men det må jeg kjempe for. Og er det noe jeg omtrent ikke orker å tenke på nå, så er det å kjempe. Men jeg skal gjøre det, jeg må gjøre det, hvis jeg skal overleve.

Og jeg har opplevd mye kjærlighet den siste tiden. Gode venner, og min aller nærmeste familie har sett hva jeg har trengt, uten at jeg har sett det helt selv. De har hjulpet meg, de har kommet på besøk, de har åpnet opp for at jeg kan ringe når som helst, og de kommer til meg ved det minste vink. De har sørget for å være her for meg, og de har hatt med seg oppmerksomheter, og dullet for meg etter beste evne. De har vært gode samtalepartnere og tilbydd en skulder å gråte på, og de har handlet for meg, når jeg har trengt det. Samme hva jeg har trengt. Det er kjærlighet det, det er hjertevarme ♥ Hvor hadde jeg vært i dag, uten dem? Jeg vet ikke.

Men jeg vet at jeg er utrolig takknemlig for dette. Og jeg er så utrolig glad i alle sammen ♥ Jeg kjenner det i hjertet mitt, gleden over å ha disse i livet mitt. Disse som bryr seg, og som plukker opp bitene av meg når jeg går på en smell.

I dag var min datter innom en liten stund. Det gjorde godt. Hun leste gjennom vedtaket fra NAV, og kom med et par uttalelser. Og jeg tenkte at selv om hun bare er 19 år gammel, har hun jammen et utrolig godt blikk for det som sto der og hvordan ting faktisk burde være, og hvordan det burde ha sett ut, det brevet. Men så var jo også rettslære et av favorittfagene hennes på videregående 🙂

Når jeg kommer mer til hektene igjen, skal hjertet mitt få lov å vise tilbake den samme hjertevarmen som har blitt meg til del fra gode venner og nærmeste familie. Og jeg satser på at de ikke synes jeg er helt hjertetom nå for tiden heller. Men det er vanskelig når man føler seg mer død enn levende enkelte dager, og bare har behov for å få, og ikke helt klarer å gi i samme skala. Men det kommer, gi det litt tid, det kommer 🙂 Alt til sin tid ♥

Forleden dag delte en av mine Facebookvenner en video. Videoen er av hennes datter og en venn, som fremfører sangen True Colors.
Nå snakker vi amerikanere altså 🙂

Men da jeg åpnet videoen, så var det som et tegn. Denne sangen passet helt perfekt inn i mitt liv akkurat nå. Rett og slett vakkert ♥

 

Jeg kan fortelle at Jacqueline Lord som spiller og synger her, er modell, skuespiller, og musiker. Jeg har ikke møtt henne, men jeg har møtt hennes mor (som delte videoen), som er gift med en tremenning av meg. De var på besøk her i landet for noen år siden, og da var de hjemme her hos meg en tur, før vi etterpå dro ut på tur og så oss om i distriktet og besøkte stedet våre aner kommer fra 🙂 Og da denne videoen dukket opp, følte jeg det nesten som en gave. Jeg føler meg nesten litt knyttet til den…hehe 😀 For den passet så godt akkurat nå.
Den passet helt perfekt til mitt hjerte ♥ Og musikk er faktisk god medisin og stemningsskaper ♥

Ha en herlig hjertevarm søndagskveld ♥

 

You with the sad eyes
Don’t be discouraged, oh I realize
It’s hard to take courage
In a world full of people
You can lose sight of it all
The darkness inside you
Can make you feel so small
Show me a smile then
Don’t be unhappy
Can’t remember when
I last saw you laughing
This world makes you crazy
And you’ve taken all you can bear
Just call me up
‘Cause I will always be there
And I see your true colors
Shining through
I see your true colors
And that’s why I love you
So don’t be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful
I see your true colors
Shining through (true colors)
I see your true colors
And that’s why I love you
So don’t be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful (they’re beautiful)
Like a rainbow
Oh oh oh oh oh…

 

 

HELDIGE MEG

Se på denne sommerlige og fargeglade blomsterbuketten jeg har fått i dag ♥

Så nydelige gladfarger, jeg ble ganske betatt ♥ Og jeg er jo allerede betatt i giveren ♥

Denne vakre buketten ventet på meg hjemme i dag da jeg kom fra tur. Da hadde Pål vært innom, han visste ikke at jeg skulle ut, og jeg visste ikke at han ville komme innom. Så sånn sett veldig leit at han ikke fikk en ordentlig takk der og da. Men det får vi ta igjen neste gang vi møtes, og det blir ikke lenge til ♥

 

Hjertelig tusen takk kjekke og gode kjæresten min ♥ Oss 2 alltid ♥

BRUS – FRODITHS FOTOUTFORDRING

Dag 5 i Frodiths utfordring er Brus.

Jeg er glad i coca cola, og det er jo en av mange brus-typer. Jeg har faktisk vært så glad i det, at jeg har vært avhengig, og måtte på avvenning. Ja, nå dro jeg ikke på noe rehab greier for å avvenne meg cola-avhengigheten, jeg gjorde det jo hjemme. Rett og slett droppet å kjøpe det. Jeg slet litt med det, da jeg fikk abstinenser som ga sterk hodepine. Men jeg klarte det 🙂 Og siden det har jeg drukket cola, men i svæt begrenset mengde. Akkurat nå for tiden er jeg litt på….så nå skal det trappes ned igjen. Og det er ikke noe stort problem. Jeg må bare bestemme meg for det.

Brusende bølger, en brusende elv og en brusende foss er jo også innunder kategorien brus. For lyden det gir, er brusende, og nesten øredøvende noen ganger.

Brusende jubel er også noe man kan oppleve ved store eventer f.eks. Konserter, idrettsarrangementer, osv. Det er en fin opplevelse 🙂

En enda finere opplevelse er forelskelsens og kjærlighetens brus. Når hjertet flommer over av brusende, kriblende, deilige, glade følelser ♥

Den samme brusende følelsen får man i stoltheten over sine barn, fra den dagen de blir født, og i livets mange faser. Kjærlighet, det er noe av det fineste som finnes. Kjærlighet i alle former ♥

♥♥♥

KJÆRESTEPAR I SOLNEDGANG

Det har vært en tøff tid den siste tiden. Vi er stresset med alle tiltakene og restriksjonene, hjemmeskole og hjemmekontor, forsiktighet rundt andre mennesker, osv. Og det har da vært lite mulighet til romantiske stunder. Det er travle tider for noen, og ganske rolige tider for andre.

I mitt kjæresteforhold er den ene veldig travel, mens den andre er ikke travel i det hele tatt. Så fordelingen har vært nokså ujevn.

Pål jobber fullt, og litt mer enn det også, og 3 tenåringer har han fortsatt boende hjemme, hvor det å være omtrent hele tiden hjemme for dem kan være nokså marerittaktig. Og kanskje må de følges opp litt i forhold til hjemmeskole osv.

Selv har jeg vært i karantene, fordi et av mine barn ble syk. Om det var korona vet vi jo ikke, for noen testing ble jo ikke gjort. Så da må man jo ta alle forholdsregler for sikkerhetsskyld. Og når jeg ikke har vært i karantene, så har jeg vært for gåen og utmattet til å gjøre så mye etter kjærestens arbeidstid.

Noen små stunder har vi klart å snike oss til sånn i overfladisk betydning, dvs. vi har sittet ute, i hver vår ende av terrassen, sånn omtrent. Men sånn tradisjonell kjærestetid har uteblitt.

I går fikk vi endelig til en kjærestestund ♥

Jeg var i rimelig god form, og jeg satte meg i bilen om kvelden og kjørte til Klepp, der hvor Pål og ungene bor. Vi hadde avtalt å gå tur for å se solnedgangen.

Og for en nydelig solnedgang det ble ♥

Her sitter vi tett sammen, og bivåner den vakre solnedgangen ♥ Stedet heter Hålandsfjellet, og er et ikke så veldig høyt fjell, mer en høyde, på Jæren. Og utsikten var upåklagelig ♥

Litt knipsing ble det jo også da 😀 Og hva er favorittmotivet til Pål mon tro?

Smil og latter, og litt tull og tøys er lov på en kjærestetur ♥

Og litt artige selfier såklart 😀

Men å sitte her og bare nyte stillheten og solnedgangen, sammen i tosomhet, det var virkelig magisk ♥

Og vi hadde V.I.P. utsikten ♥ Rett og slett nydelig 🙂

Hvordan er romantikken hos deg i disse tider?