KJÆRLIGHET OG ANDRE KATASTROFER / LOVE AND OTHER DISASTERS

Det er et faktum: kjærlighetslivet mitt er faktisk en katastrofe.

Jeg har tenkt mye den siste tiden ser du. Og konklusjonen er at kjærlighet, det er vanskelige greier. Og spesielt når en annen katastrofe inntrer også. Den katastrofen jeg da tenker på, er helsa. En god helse, det hadde vært drømmen. En god helse, og livslang kjærlighet.

Jeg har ikke noen av delene jeg.

Kjærligheten gikk i 1000 knas når jeg begynte å bli syk for mange år siden. Ikke fordi den andre parten ikke taklet det, men fordi ingen av oss forsto at jeg faktisk var blitt syk. Og sånt blir det mange komplikasjoner av.

Man må jobbe for kjærligheten. Man må holde romantikken ved like. Det er en 2-veis greie, hvor begge gir og får like mye. En gjensidig sak, normalt til stor glede.
Selvsagt kommer det perioder hvor man må jobbe litt ekstra for kjærligheten. Eller hvor den ene har noe den sliter med, og trenger ekstra oppmerksomhet og omsorg. Og i neste runde er det den andre som trenger det. Og så utfyller man hverandre.

Men hva da, når den ene blir kronisk syk, og trenger ekstra hele tiden, og ikke har energi til å gi like mye som før?
Da er det en katastrofe. Da kan mye bli ødelagt.

Mange forhold klarer seg godt selv om den ene har blitt kronisk syk. Da ligger det en virkelig sterk kjærlighet i bunn. Men i mange tilfeller er det andre ting som også knirker, og da skal det godt gjøres å holde kjærligheten vedlike når helsekatastrofen gjør sitt inntog.

It’s a fact: my love life is actually a disaster.

I’ve been thinking a lot lately, you see. And the conclusion is that love, is a difficult process. And especially when another catastrophe occurs as well. The catastrophe I then think of is health. Good health, it had been the dream. A good health, and lifelong love.

I don’t have any of those.

My love was shattered when I became ill many years ago. Not because the other party could not cope with it, but because neither of us understood that I had actually become ill. And that leads to many complications.

One must work for love. You have to keep the romance alive. It is a 2-way thing, where both give and receive the same amount. A mutual affair, normally to great joy.
Of course, there are times when you have to work a little extra for love. Or where one has something they are struggling with, and needs extra attention and care. And in the next round, it’s the other one who needs it. And then you complement each other.

But what then, when one becomes chronically ill, and needs extra all the time, and does not have the energy to give as much as before?
Then it’s a disaster. Then a lot can be destroyed.

Many conditions go well even if one has become chronically ill. Then there is a really strong love at the bottom. But in many cases there are other things that also squeak, and then it should be well done to maintain love when the health catastrophe makes its entrance.

 


Translation: You must not be sad because something is gone. You must be happy that it actually happened ♥

I årenes løp, med sykdom og det hele, og uten å ha diagnose, har jeg forsøkt meg på flere kjærlighetsforhold. Ingen av dem har vart. Det korteste varte noen få måneder, og det lengste varte 2,5 år. Og jeg tar ikke ekteskapet mitt med i denne beregningen.

Man passer jo ikke sammen med alle, så enkelt er det. Og mange opplever dette, på tross av god helse også. Så kjærlighetslabyrinten har mange irrganger. Det er ikke alltid at det er helsen som ødelegger. Det kan jeg selv skrive under på. Men at helsen har ødelagt mye for meg når det gjelder akkurat kjærlighet, det er 100% sikkert.

Helsen min, den føles av og til som en forbannelse. I det store og det hele, så har jeg et godt liv. Jeg klager ikke hele tiden. Men en gang i blant føler jeg at jeg har lov til å være lei meg likevel. Så da utbasunerer jeg, eller jeg trekker meg inn i meg selv. Men oftest, så føler jeg at det går bra, at jeg har en positiv innstilling, og at jeg har funnet en nokså grei balansegang, og jeg føler meg faktisk lykkelig 🙂 Og det er nok fordi jeg mestrer dette nokså greit…. Ja, ikke kjærligheten da, men helsa, det å få dagene til å gå, og fylle dem med innhold og gleder. Og masse kjærlighet også. Kjærligheten mellom mor og barn, den slår alt ♥ Hadde det ikke vært for den, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men den får meg ganske så godt gjennom dagene, bare den alene 🙂 Familie og venner også. Det er også en kjærlighet som er viktig.

Når det gjelder den andre kjærligheten, den man må jobbe knallhardt for, så er det litt verre. Stikkordet er jobbe! Det er nemlig der jeg selv av og til svikter. Jeg har ikke helse til å jobbe. Det er derfor jeg er hjemmeværende. Og det er vel mest sannsynlig derfor jeg ikke har den kjærligheten også. Jeg klarer nemlig ikke å være “på” hele tiden. Jeg er ofte for “sliten” til det lille ekstra. Spesielt når arbeidsdagen har gått. Alle er jo slitne etter jobb. Men jeg har ikke engang jobbet. Og når en normal arbeidsdag er over, så har jeg også brukt opp dagens energi-rasjon, bare på å komme meg så langt liksom. Og når man da har lyst å se kjæresten som endelig er ferdig med sin arbeidsdag, og gjøre noe kjekt sammen, så er min energi oppbrukt, og jeg klarer ikke det som man normalt ville klart etter jobb. Da sitter jeg sammensunket i sofaen, med feber og melkesyresmerter pluss diverse annet, og har mest behov for forståelse og omsorg.

Over the years, with illness and all, and without having a diagnosis, I have tried several love relationships. None of them lasted. The shortest lasted a few months, and the longest lasted 2.5 years. And I do not include my marriage in this calculation.

You can’t fit in with everyone, it’s that simple. And many people experience this, despite good health as well. So the love maze has a lot of misconceptions. It’s not always the health that destroys. I can sign it myself. But health has ruined a lot for me when it comes to love, it is 100% certain.

My health, it sometimes feels like a curse. However, I do have a good life. I don’t complain all the time. But once in a while I feel like I’m allowed to be sad anyway. So then I shout out, or I retreat into myself. But most of the time, I feel that it’s going well, that I have a positive attitude, and that I have found a fairly decent balance, and I actually feel happy 🙂 And that’s probably because I master this quite well …. Yes, not love then, but health, making the days go by, and filling them with content and joys. And lots of love too. The love between mother and child, it beats everything ♥ If it wasn’t for that love, I do not know where I would have been today. But it gets me pretty good through the days, just the one love alone 🙂 The love for family and friends is important too.

When it comes to the other love, the one you have to work really hard for, it’s a little worse. The key word is work! This is where I sometimes fail. I do not have the health to work. That’s why I’m at home. And that’s probably most likely why I do not have that love too. I can not be “on” all the time. I’m often too “tired” for that little extra. Especially when the working day has passed. Everyone is tired after work. But I have not even worked. And when a normal working day is over, I have also used up the day’s energy ration, just to get this far at the day somehow. And when I then want to see my boyfriend who has finally finished his work day, and do something nice together, then my energy is used up, and I can’t do what most people normally manage after work. Then I sit sunk in the sofa, with fever and lactic acid pain plus various other things, and I most need a lot of understanding and care.

 

Etterhvert fikk jeg diagnosen ME, og livet føltes litt ekstra røfft plutselig. Ikke hadde jeg en trygg og god livsledsager å støtte meg til, jeg måtte klare alt dette alene. Alle tøffe tanker, all sorg, hele prosessen. Det var en tung tid. Og jeg besluttet der og da at å kombinere dette med et evt. kjærlighetsforhold, det var nok ikke mulig. Så jeg la alle sånne tanker på is, og besluttet at jeg skulle være enslig livet ut. Jeg forsonet meg med den tanken.

Men så møtte jeg en likevel. Alt virket veldig bra, og jeg våget å håpe på at det kanskje skulle kunne fungere. Jeg besluttet å gå gjennom den slitsomme prosessen å bli kjent som kjærester. For jeg synes det er fryktelig slitsomt. Det er spennende og kjekt, men også veldig slitsomt.
Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker, men etterhvert har jeg også kjent på hvor krevende det er. Så livet har gitt meg noen sure sitroner med tanke på alt som jeg synes er kjekt.

Kjæresteforholdet gikk i 1000 knas etter et par år det også. Jeg vet enda ikke helt hva som skjedde. Men jeg husker mang en gang han kom på besøk etter arbeidstid, og jeg satt med feber og var ikke i form. Og jeg vet det må ha vært tøft egentlig. Ikke bare for meg, men også for ham. Det å se kjæresten syk. Det at kjæresten ikke klarer alt som vanlig friske klarer, det å hele tiden måtte være den som er på, uten å kanskje få like mye tilbake. Man kan ha den tålmodigheten og forståelsen som finnes i verden, men ikke engang det er nok hvis man ikke var forberedt på alvorlighetsgraden i helsetilstanden til den man inngikk et kjæresteforhold til.

Jeg har en mistanke om at det var det som kanskje gikk galt. Uten at jeg skal si det helt sikkert.

Men det er bittert. Og jeg vet nesten ikke om jeg skal orke å gå gjennom det på nytt noen gang. Hvis jeg gjør det, så er det hjertet som taler. Hjertet har den sterkeste viljen da.
Prosessen med å bli kjent er slitsom, men prosessen som et brudd fører med seg, er nesten “dødelig”. Jeg blir en skygge av meg selv. Så jeg vet ikke om jeg tør å sjanse på det flere ganger.

Jeg skal uansett aldri si aldri, for ingen kjenner morgendagen. Kanskje møter jeg en dag ham som er den helt rette for meg, og da er det ikke sikkert det føles så slitsomt den “bli kjent” prosessen? Men det kan man jo aldri vite heller.

Tiden leger alle sår. Og nå lar jeg tiden jobbe. Så får vi se hva som vil skje et stykke inn i fremtiden 🙂
Jeg tror på kjærligheten, men kjærligheten har ikke helt trodd på meg, enda!
Kanskje en dag…… ♥

Eventually I was diagnosed with ME, and life suddenly felt a little extra rough. I did not have a safe and good life companion to support me, I had to manage all this alone. All the tough thoughts, all the grief, the whole process. It was a hard time. And I decided there and then that to combine this with a possible love affair, it was probably not possible. So I put all those thoughts on ice, and decided that I should be single for life. I reconciled myself to that thought.

But then I met one man anyway. Everything worked very well, and I dared to hope that it might  continue to work. I decided to go through the tiring process of getting to know each other as boyfriend/girlfriend. Even when I think it’s terribly tiring. It is exciting and nice, but also very tiring.
I have always enjoyed getting to know new people, but gradually I have also realized how demanding it is. So life has given me some bitter lemons considering everything I think is nice.

The relationship went into 1000 pieces after a couple of years there too. I don’t yet know exactly what happened. But I remember many times he came to visit after work, and I had a fever and was not feeling well. And I know it must have been tough really. Not only for me, but also for him. Seeing his girlfriend sick. The fact that the girlfriend does not manage everything that a normal healthy person can do, that he constantly has to be the one who is on, without perhaps getting the same amount back. You can have the patience and understanding that exists in the world, but not even that is enough if you weren’t prepared for the severity of the health condition of the person you entered into a relationship with.

I suspect that was the reason why it might have gone wrong. Without having to say it for sure.

But it’s bitter. And I hardly know if I will ever be able to go through it again. If I do, it’s the heart that speaks. The heart has the strongest will then.
The process of getting to know one another is tiring, but the process that a breakup entails is almost “deadly”. I become a shadow of myself. So I don’t know if I dare to take a chance on it several times.

I will never say never anyway, because no one knows tomorrow. Maybe one day I will meet him who is just right for me, and then it may not feel so tiring the “get to know one another” process? But you can never know that either.

Time heals all wounds. And now I let time work. Then we will see what will happen some time into the future 🙂
I believe in love, but love has not fully believed in me, yet!
Maybe one day…… ♥

 

27 kommentarer
    1. Fint skrevet det her… Jeg er jo så heldig å ha mannen min som jeg har holdt sammen med siden vi var 16-17 år, og han er veldig støttende, selv når jeg har mine værste dager..selv om jeg merker på ham at han koser seg ekstra når jeg har gode dager..og gleder seg med meg da <3 Å skulle bli kjent med noen nå hadde nok vært veldig krevende… Hadde håpa det siste forholdet ditt skulle vare.. for dere virka som dere hadde det fint sammen også.. men ikke lett med utfordringer som ME..og det å treffes i voksen alder … Hledigvis kan man ha et meningsfullt liv uten en kjæreste også.. Og med familie og barn har man jo noen som en er nær.. Gode ønsker til deg både med sykdommen og kjærligheten … Klem <3

      1. Tusen takk ♥
        Ja, dere er heldige dere 2, som har hverandre. Og så herlig at han mannen din koser seg eksta når du har gode dager ♥
        Det er krevende å bli kjent med en ny. Jeg liker normalt det, å bli kjent med alle slags nye folk…men det tar på nå. Og når man attpåtil skal bli ekstra kjent, ikke bare som venner, men kanskje for mer, så blir det en utfordring.
        Ja, det var leit at det ikke varte, det siste forholdet mitt. Men det var kanskje en mening med det og 🙂 Jeg har det ganske godt nå, selv om det var en fryktelig tung periode.
        Og jeg trives heldigvis ganske godt i eget selskap og 🙂
        Tusen takk for gode ønsker. Vi gjør jo alle det beste for oss selv, så godt det lar seg gjøre ♥ Klem ♥

    2. Du er så åpen og ærlig og du blomstret virkelig som blogger etter du er blitt singel. Du traff feil menn enkelt og greit. Kanskje du trenger en uten mange unga, ung og sprekk som har veldig mye energi og overskudd at det blir nok til dere to.

      1. Tusen takk, så hyggelig å høre ♥
        Ja, man kan jo si at det var feil menn. Så lenge det ikke varte. Og kanskje treffer jeg en en gang, som passer helt til meg 😀
        Ung og sprek ja…hehehe…Jeg har nok en tendens til å falle for de som er litt yngre enn meg ja 🙂 Men det er vel viktigst med at man passer sammen 🙂

    3. Hmmm – dette er sterke, åpne ord, Eva! Du er så innmari tøff! Det må være fryktelig å ha det sånn og så ryker kjærligheten! Det er jo ille nok for meg som står sterkt på beina….! Du har nok truffet feil typer fram til nå – som jeg! Jeg vil heller ikke mer nå – selvom man aldri skal si aldri! Mange godeste klemmer <3

      1. Tusen takk ♥
        Ja, noen ganger må man bare få ut de tingene man går rundt og grubler på. Og jeg kjenner at det gjorde veldig godt 🙂
        Det har vært tøffe tider. Og mange utfordringer, og sånn vil det sikkert fortsette. Men jeg har det godt nå, så jeg klager ikke 🙂 Trives jo godt i eget selskap også 🙂
        Og både du og jeg, vi trenger nok en mannfolkpause nå 🙂 Gjøre akkurat det som vi selv har lyst til 🙂
        Gode klemmer til deg og ♥

      1. Nei, man kan aldri si aldri…så jeg velger å ha et åpent sinn. Men synes det er godt å være alene og, akkurat nå i alle fall 🙂

    4. Er ikke så greit å ha det slik. Håper at min mann ikke blir lei av meg som har også kronisk smerter når jeg begynner å bli lei selv å være syk….
      Vi vil jo så gjerne både den ene og det andre..men kroppen sier nei.
      Kanskje en vakker dag?

      1. Jeg tror overhodet ikke at mannen din noen gang vil bli lei av deg ♥ Folk er forskjellige, og det er jo hvordan man er sammen, og om man passer sammen, som gir gleden i å være sammen. Vi må holde motet og optimismen oppe 🙂
        ♥♥

    5. Godt innlegg! Du klarer å se det fra begge sider. Det er jo ikke enkelt å være den som “alltid” må ta hensyn til at kjæresten ikke er frisk. Sjølsagt er det veldig tøft for den som sliter med helsa, men det er lett å “glemme” at det er tøft for den som står ved siden av også.I dag klarer jeg å se hvor utfordrende det var å være MIN kjæreste i de årene jeg var nede for telling. Jeg klarte ikke det da jeg sto midt oppe i det. I dag har jeg det godt som singel. Hvem vet hva framtida bringer? Men… det viktigste er å ha det best mulig med det som ER enten en er single eller i et parforhold. 💜 Det tar tid å bearbeide et brudd, og det er sårt når det ikke funker. Ekstra tungt om en ikke helt forstår hva som egentlig skjedde.

      1. Tusen takk for det 🙂 Ja, det er viktig å se det fra begge sider. Og det synes jeg at jeg klarer godt ja.
        Jeg har det godt som singel jeg og, men jeg føler likevel at jeg savner noe. Og det er kanskje fordi jeg er så mye alene, og jeg er jo hjemme hele tiden. Da blir nettverket litt snevert. Heldigvis har jeg noen venner som også er delvis hjemme om dagen, sånn at vi kan treffes litt av og til.
        Ja, ekstra tungt når man ikke forstår hva som skjedde. Men noe skjedde, så får man forholde seg til det 🙂
        Vi har det jo godt vi single også ♥

    6. Du er tøff som er så ærlig! Men er viktig det du skriver og helt sikkert gjenkjennende hos flere. Ikke enkelt med kjærlighet i voksen alder, synes du er tøff her og som tør… er så fint og sant teksten i steinhjertet… godt å kunne tenke slik, og det gjør jeg. Håper det kommer noen i din vei Igjen…

      1. Så godt å høre at du tenker slik som i hjertet, for det er en stor sannhet i akkurat det. Og jeg føler også at jeg gjør det.
        Tøffe tider uansett, men godt å få ut det jeg går og funderer på. Og kanskje er det godt for andre også, som kanskje er i lignende situasjoner.
        Vi får ta en dag om gangen, både du og jeg, og se hva morgendagen bringer ♥

    7. Ikke enkelt det her. Jeg har rett og slett gitt opp. Styre med det tok for mye energi fra meg.
      Men jeg hadde trua på deg og Pål <3

      1. Takk for at du hadde trua på oss ♥ Vi har valgt å bare være venner 🙂
        Det er ikke enkelt det der nei. Og så sies det jo at når man gir opp, det er da det skjer. Jeg har ikke gitt opp, men eg stresser ikke 🙂

    8. Hei på deg, Eva!

      Så rart å lese ditt innlegg i dag, for mitt innlegg, et dikt, handler litt om det samme…………………

      Og jeg synes det er slitsomt å bli kjent med noen….. og når man ser det ikke går – kasnkje ikke kjærligheten er der… men man legger mye arbeid i det….. nederlag…. Energibruken er enorm på “blikjentstadiet”…..

      MEN JEG TROR PÅ KJÆRLIGHETEN!!!!

      Og en dag kommer den rette – som tolererer den man er <3

      Ønsker deg en god dag <3 klem

      1. Hei fine du ♥
        Ja, jeg leste ditt innlegg, noen dager senere riktignok, og det var jammen helt i samme gata. To sjeler, en tanke 🙂
        Og godt vi har troen på kjærligheten. For en dag, kan det være vi som opplever den magiske kjærligheten ♥
        God helg ♥ Klem ♥

    9. Ja, kjærlighet kommer i mange former, og det blir ekstra mange utfordringer man skal takle når man er kronisk syk. Spesielt i forhold til kjæreste. Mye av det du skriver er igjenkjennbart. Tusen takk for at du deler, Eva! Ingen kjenner morgendagen, som du sier, og med din positivitet og fordi du er glad i mennesker, dukker det nok opp nye fjes i livet ditt! 😉 Ønsker deg en fin dag! 🙂

      1. Tusen takk for fine ord ♥
        Ja, utfordringene må ikke stoppe oss, og det motiverer meg når jeg ser andre som klarer det 🙂
        God helg ♥

    10. Jeg er sikkert litt gammeldags jeg men tenker at er det kjærlighet, da trenger man ikke jobbe med det. Jeg ser folk skriver om å sette av tid til hverandre osv. Gå på date, alenetid, er fremmedord hos oss. Vi har bare vært sammen vi. I snart 42 år. Alenetid har vi nå når ungene har flyttet ut. Tror det er like viktig hvordan en bruker tankene, hva som er fokus. Fokuserer man på det som er bra eller det man ikke er fornøyd med? Og kanskje er det lett å bli sammen fordi man ønsker noen å være sammen med, og så er man kanskje ikke riktig for hverandre. Man skal ihvertfall ikke finne seg i å bli dårlig behandlet. Jeg føler meg ihvertfall privilegert som fortsatt føler jeg har den beste mannen jeg kunne fått 🙂

      1. Ja, du er heldig, som har den mannen der ♥
        I dagens travle samfunn, så tror jeg det har blitt sånn for mange. At man må jobbe med kjærligheten. Man er i tidsklemma, og da er det jammen ikke lett tror jeg. Mange her heldige og har funnet den man er ment å være med, men mange har også bommet.
        Jeg vet ikke om jeg vil møte han jeg passer med noen gang. Men tiden vil vise 🙂

        1. Kanskje er det viktig å stå støtt i seg selv og det gjør du jo på en helt annen måte nå. Bli glad i deg selv fullt ut og ta det derfra. Men jeg forstår jo at det kan være et savn når man er alene. <3

          1. Ja, jeg føler jammen at jeg klarer å være både bevisst og forståelsesfull. Og jeg har det jo så godt alene og, tross alt. Jeg er ikke redd for å være alene. Men jeg tror på kjærligheten, og at det en eller annen plass i verden finnes en for meg. Men det er ikke sikkert at jeg noen gang vil møte ham. Verden er jo stor 🙂 Jeg depper ikke av den grunn. For det er mye som er fint i livet mitt 🙂

    11. Dette var trist å høre. Unnet deg kjæreste. Alltid fint å være to.
      Men herlig at du ikke går i kjelleren og gir opp kjærligheten.
      Den rette dukker nok opp så du får smøre deg med tålmodighet.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg