EN ULYKKE KOMMER SJELDEN ALENE

Heisann alle dere flotte som titter innom her ♥ 
Det er sjelden jeg skriver her nå, det har dere oppdaget, det vet jeg, for av og til får jeg inn noen “savnet” meldinger.

Men sant å si, så føler jeg at alt nytt som skjer i mitt liv, er av det negative, dårlige og triste slaget. Og jeg synes det er så leit å oppdatere bloggen med sånne triste ting hele tiden.

Joda, det skjer noe hyggelig også, men de hyggelige tingene overskygges fort av de mindre hyggelige.

Et par hyggelige ting jeg kan nevne var morsdagen, da jeg fikk vakre blomster av mine to flotte barn ♥
Og dagen etter, Valentine’s, forventet jeg ikke noe. Ikke av noen. Det er jo kjærlighetsdagen, og kjærlighet handler jo ikke bare om sånne kjæresteting. Det handler jo også om kjærligheten til venner og familie. Så jeg ga mine barn en liten oppmerksomhet på vipps. Men jeg fikk jammen en oppmerksomhet jeg også. Datteren min hadde kjøpt hjerteformet konfekt til meg ♥ Veldig koselig, og veldig uforventet.

Et par turer med gode venner og med min datter har det også blitt. Gåturer altså. Jeg elsker det ♥

 

Det siste halve året har ellers vært et sammenhengende mareritt. Som ikke helt vil ta slutt.

Feberen jeg hadde i høst, da jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle overleve, har heldigvis lettet. Nå har jeg kun feber om kveldene. Dessverre litt stigende temperatur, men enkelte kvelder glimter til med litt lettere feber. Om dagen er jeg stort sett feberfri, selv om tempen er en del høyere enn normalen, og likevel under feberterminologien.
Formen ellers er sånn blæhhh. En gang i blant, som i går, så var formen god, og da blir jeg opptimistisk og tenker at endelig går noe i den rette retningen. For så å bli knust dagen derpå.

De siste par ukene har vært grusomme. Man tror og håper at nå blir det bedre tider. Men så skjer det noe, som ødelegger alle forventninger.

Det har seg sånn at minstepusen i huset ble syk. Hun ble så syk at hun ble innlagt på dyresykehus, og vi måtte begynne å tenke på avliving. Det var enormt sorgfulle dager, og ikke minst var vi veldig bekymret her i huset. Minstepusen er det store gullet her. Så enormt kosete, og fortsatt bare kattunge. Og vi fikk henne hit, for at hun skulle holde den andre pusen vår med selskap. Og de to har jo blitt så gode venner.
Det var hjerteskjærende når minstepusen ble alvorlig syk.

Hun har også fått påvist et sjeldent kattevirus, som dessverre er dødelig. Og den nyheten knuste oss nesten. Hun fikk 2-3 år å leve. Men den saken er ikke helt over enda. For vi har en liten følelse av at testen var falsk positiv. Hun skal testes flere ganger nå, på forskjellige vis. For også veterinæren virker til å ikke være helt overbevist. Så sjeldent er det viruset i Norge. Det er mer vanlig i USA, Italia, England, og sikkert mange andre land. Men ikke i Norge.

Den eldste katten fikk også tatt testen. Men hennes var klart negativ. Hun skal også testes en gang til. Men det at hennes var negativ, at hun ikke virker til å være smittet, er jo et mirakel hvis det er sånn at minstepusen faktisk har det viruset. Og saken er jo sånn da, at nå, i påvente av nye tester (det må gå noen uker), må vi holde kattene adskilt, og de får ikke lov til å gå ut. Et sorgens kapittel det alene.

Men så var det altså det at minstepusen var syk, og innlagt på dyresykehus. Hun fikk bare komme hjem om nettene. Og så har hun fått antibiotika, og medisiner som skal stimulere appetitten. For hun ville ikke spise, og det lille hun spiste kastet hun opp igjen. Så hun fikk også noe for å hindre kvalme. Men med all denne gode behandlingen, har hun blitt helt frisk nå. Det er et gledens kapittel ♥ Og det har også overrasket veterinærene. For hun var faktisk døden nær. Og det krevde litt arbeid å snu dette. Nå er hun her hjemme, god appetitt, og mer vilter og aktiv enn noen gang før. Så heldigvis en gledelig utgang i denne runden. Nå gjelder det bare å få avklart dette med viruset. Og jeg har en magefølelse på at hun ikke har det. At den positive testen var falsk.
Tiden vil vise.

Men vet du hva? En ulykke kommer sjelden alene. Det er ikke tull engang. Det har vi smertelig fått erfare.

Den ene dagen vi skulle hente lillepusen hjem fra dyresykehuset, og samtidig hadde vi med storepusen som skulle testes, var det rushtrafikk. Vi skulle fra Sandnes til Bryne. Og køen var lang. Men det trillet likevel greit avgårde.
Plutselig smalt det. Vi var blitt påkjørt bakfra.
Det var min datter som kjørte. Og jeg satt i setet ved siden, litt fremoverlent da jeg akkurat skulle ta noe opp fra gulvet. Hodet mitt smalt forover og nedover, og underveis traff jeg nok hanskeromluken, for jeg hadde litt vondt i hårfestet i pannen i dagene etterpå. Men det smalt i nakken min også med dette sammenstøtet. Den ble kraftig strukket. Og jeg fikk en plutselig hodepine etterpå.
Jeg var nok litt i sjokk, og litt omtåket. For plutselig våknet jeg til, og oppdaget at jeg sto bak bilen. Jeg husker ikke hvordan det gikk til? Jeg har en liten black out der. Et lite minutt som er borte for meg. Datteren min fikk også en trøkk i nakken og i hodet. Muligens en liten hjernerystelse. I tillegg var vi begge i sjokk og litt omtåket.

Nødetatene kom, full pakke med brannbil, politi og ambulanser. Jeg var helt overveldet av det hele. Så mange mennesker som plutselig vrimlet rundt oss, spurte oss hva som skjedde, om vi var skadet, og så sjekket de bilen, under panseret osv. Jeg fikk ikke med meg alt. Men det var overveldende.

Det ble besluttet å kjøre meg og datteren min på sykehuset for sjekk. Bilen bak oss var også truffet, av bilen bak der. Så dette var altså en kjedekollisjon. De i bilen bak oss var visst leger, og de kjente det også i nakke og hode. Men likevel tok de seg av oss. Jeg takker så uendelig mye for det ♥ Og så er jeg litt beskjemmet også. For de burde også fått tilsyn, samtidig, mens vi ventet på hjelpemannskapene.

Inne på sykehuset ble det full sjekk, og heldigvis ingen alvorlige skader som brudd og sånt. Vi fikk tilbud om å bli natten over på sykehuset, men vi takket nei. Det foregikk for mye på hjemmefronten. Vi kunne ikke utebli fra syke katter osv. Så da ble det åpen retur i 24 timer om vi skulle trenge det.

Men vi satt jo med et par problemer som ikke kunne løses på sykehuset. For vi skulle jo hente minstepusen på dyresykehuset, før de stengte for natten. Det var jo dit vi var på vei. Så vi fikk ringt sønnen min, og fikk han til å ordne med henting av henne.
Det neste spørsmålet var: Hvor er bilen, og størstepusen? For vi var jo på vei for å få henne testet samtidig som vi skulle hente minstepusen.

Det ble litt styrete å finne ut av dette. Selv var jeg jo roet meg, men klarte likevel ikke å tenke skarpt og logisk. Til slutt fikk jeg telefon fra politiet, som kunne fortelle hvor bilen var. Katten visste de ikke noe om. Så da fikk vi ordnet med at sønnen min, med litt kjørehjelp, møtte opp hos lensmannen og fikk nøklene og beskrivelse av hvor bilen var parkert.
De kjørte straks dit, og fant ut at frøken pus hadde det helt fint i buret i baksetet. Sikkert litt forundret over alt som hadde skjedd, og hvorfor hun ble forlatt alene i flere timer i mørket.

Bilen min ble jo en smule skadet. Og takst fra verkstedet sier det vil koste 60 000 å reparere det. Heldigvis er ikke det min regning. Den bakerste bilen i kjedekollisjonen tar på seg alt ansvar. Han mistet også førerkortet. Han hadde visst sittet og holdt på med mobilen mens han kjørte.

I ettertid har vi slitt litt med hode, nakke og rygg. Jeg har kjent det godt i ryggen selv. Men jeg tror ikke jeg får noen varige mén. Datteren min har fått en litt større smell i ryggen, og vil trenge behandling. Men jeg satser på at det vil ordne seg.

Så har vi da forsøkt å komme oss litt etter alt som har skjedd. Og vi har tenkt at nå kan det ikke skje noe mer. Nå har vi fått vår dose.

Det var en dum tanke.

For i går fikk jeg dessverre melding om at min kjære onkel og gudfar hadde sovnet inn om morgenen. 95 år gammel. Hans nærmeste familie er oss, min bror og meg. Og det er en stor sorg at han nå er borte. Nå er det endelig.
Vi har alltid stått ham nært. Og det har barna våre også. Han var som en bestefar for barna etter at deres bestefar, hans bror, min pappa, døde i 2002. Alltid kjekk og blid og med mange historier på lager. Et stort og varmt hjerte. Han vil bli dypt savnet.

Jeg finner det litt vanskelig å smile for tiden. For jeg er så sliten. Men jeg smiler likevel, av små og humoristiske ting. Men å smile på kommando er ikke så lett nå. Så de bildene, de ser virkelig ikke ut. Derfor får jeg nøye meg med et litt trist animert bilde av meg. Det forteller vel i grunnen ganske godt hvordan jeg føler meg nå.

Tiden leger alle sår. Det vet jeg jo. Det har jeg jo opplevd tidligere. Så nå får jeg bruke tiden godt, og håpe at stunden har kommet for å restituere seg igjen. Det kan jo ikke være sånn til evig tid.

Og vi finner bevisst hyggelige ting å gjøre her hjemme nå. F.eks. var jeg og datteren min på kino på fredag. Da så vi Spencer. Historien om Diana.
Og i dag har jeg besluttet at vi skal gå ut og spise. Så vi har reservert bord på en litt finere restaurant.

Vi har selvsagt fulgt litt med på OL også. Og kjekt med så mange gyldne medaljer ♥
MGP fikk vi også med oss i går kveld. Så nå blir det spennende i den internasjonale finalen.

Jeg får tenke på å logge av nå. Har vel skrevet nok for i dag. Jeg har hatt en ærlig plan om å svare kommentarer, spesielt etter bursdagsinnlegget til min datter. Og det kommer jeg nok også til å gjøre. Men med en vond rygg og nakke, så har jeg ventet litt.
Nå blir det sikkert å vente litt til, for nå har jeg sittet lenge her foran pc allerede. Men tusen hjertelig takk for alle vakre kommentarer. Det er en stor glede å lese disse ♥ Dere er så uendelig gode ♥

Ha en herlig fin søndag ♥

EN JENTE MED BEN I NESEN

På denne dag for 21 år siden lå jeg på sykehuset med ei nyfødt jente i armene. Jenta hadde svart hår, og jeg var hennes stolte mamma ♥

Her er jeg med den lille jenta. Vi fant ut at hun passet til å hete Amalie ♥

Siden denne dag, har Amalie vokst og utviklet seg til en flott ung dame. Og jeg som hennes mamma, er like stolt ♥

Og så er det sånn at det svarte håret har blitt blondt. Det var kun nyfødthåret som var svart.

Amalie har alltid vært en jente med ben i nesen. Litt sjenert kan hun være, men hun har klare mål, og står på for å få det som hun ønsker.

Hun er søt og snill, har absolutt hjertet på rette plassen, hjelpsom og omsorgsfull i tillegg til en haug andre positive egenskaper. Hun har også en smule støv på hjernen. Det har hun ikke etter sin mamma. Det å like å ha det rent og ryddig er jo en fin egenskap. Så den misunner jeg henne. Eller jeg liker jo det jeg også. Men jeg klarer ikke å holde det sånn. I alle fall ikke i samme grad som henne. Men en god egenskap er det virkelig. Noe som jeg nyter godt av selv.
Jeg kan knapt huske at jeg noen gang har behøvd å mase på henne for å rydde rommet for eksempel. Det har hun alltid gjort uten å bli bedt om det, rett og slett fordi hun liker det sånn.
Nå er det sånn at det er hun som holder hus og hjem ordentlig her i huset. For hennes mamma har hatt kraftig sviktende helse, og Amalie har tatt ansvar og bidrar enormt mye. Fortsatt uten å bli bedt om det ♥

Nå er hun i full gang med studier, og målet er å bli toller. Hun reiser senere denne måneden til Oslo for å begynne sin praksisperiode der. Hun blir borte i 6 uker, og det blir en spennende tid.

Her hjemme vil nok jeg savne henne sårt, men samtidig er jeg så stolt av henne, at jeg gleder meg enormt på hennes vegne. Dette blir bra!

I dag morges ble hun vekket med et kakestykke med lys på, og pakke så klart. Kaken har hun bakt selv. Og hun ventet ikke å bli vekket på denne måten 🙂

I går feiret vi med familie. Foruten oss 3 her i husstanden, kom også min bror. Resten av familen var forhindret av forskjellige årsaker. Men kaker hadde vi masse av likevel. Det er jo ikke så ofte man fyller året.

Feiringen sånn ellers blir jo rimelig amputert av både covid og andre ting som ikke er forventet. Men planen er at vi skal våge oss ut og spise i kveld, om mulig.

Og så er det jo sånn at vi har et veldig godt mor og datter forhold. Og det er jeg så utrolig glad for ♥

Gratulerer så mye med 21 årsdagen din i dag Amalie. Du fortjener kun det beste
Gode klemmer fra mamma ♥♥♥

JEG LENGTER ETTER VÅR

Nå når vi er i februar, så er ikke våren veldig langt unna. Men hos oss her på Sørvestlandet, kommer vinteren ofte i februar.

Til nå har vi hatt ganske mildt vær. 2-3 dager med ørlite snø, og ikke så enormt mange dager med frost heller. I motsetning til i fjor vinter, med 15 minusgrader og snø som lå lenge. Denne vinteren er tempen sånn ca fra 0 til 8 grader som oftest.

Så begynner vårblomstene å titte frem. Et tegn på at våren nærmer seg.

Jeg kjøpte tulipaner i dag. For å få litt vårfølelse inn i stua. Jeg lengter sånn etter våren. Vinteren er ikke min årstid. Alt er mye tyngre og mer smertefullt om vinteren. Mens våren, og sommeren, da får kroppen litt mer pause og har det generelt litt bedre.

Men jeg skal ikke klage når vinteren er så mild som vi har hatt det til nå 🙂

Nå nytes fredagen i sløvemodus, etter at jeg måtte i butikken en tur. Jeg forsøker å holde meg unna, men det var flere ting vi glemte å bestille i ukeshandelen, så da måtte vi innom en tur likevel.

Resten av dagen blir rolig 🙂

 

MENS VERDEN VÅKNER OPP

Noen ganger våkner jeg veldig tidlig, og får ikke sove igjen. Og jeg er ikke særlig god på å ligge og dra meg i senga som mange andre ynder å gjøre. Jeg kjeder meg fort. Så da kan jeg like gjerne stå opp og lytte til at resten av verden våkner til etter natten. 

I dag har jeg sittet her og lest blogg, mens jeg hører at det blir mer og mer liv i nabolaget. Folk står opp, trøtte og fæle, spiser kanskje frokost, og så går de ut og starter bilen for å kjøre på jobb. Skolebarna kommer også etterhvert på banen. Glade barnestemmer som går forbi huset på vei til skolen. Det er fint med rutiner.

Her kunne jeg jo fint tatt en kaffe mens jeg koser meg med blogglesing. Men det har jeg ikke orket. Da må jeg jo reise meg opp og gå på kjøkkenet. Så det venter jeg litt med, så har jeg noe å glede meg til. 

I perioder skrur jeg gjerne på TV med Godmorgen Norge på TV 2. Men akkurat nå har jeg en periode hvor stillhet føles best. Da er det bedre å lytte til at verden utenfor våkner opp. 

Snart tar jeg inn kattene sånn at de får seg litt frokost. Ja, de er inne altså, men ikke i stua. Jeg har valgt å vente litt. Jeg liker å være helt alene en liten stund. Og kattene, den minste da, hun er nokså aktiv enda. 

Morgenturene jeg ofte gikk tidligere, de er satt på vent. Jeg tør ikke gå tur alene for tiden, og energien spiller ikke helt på lag. Men snart håper jeg at jeg i alle fall kan starte med litt mer turgåing. 

Men for å gi dagen en fin start, har jeg funnet et bilde jeg tok en vintermorgen for noen år siden da jeg gikk en morgentur.

Kan du se at det er litt is på vannet?

Dette bildet er et av mine favoritter. Og dette boligkomplekset som hører til denne lille brygga, der har jeg litt lyst å bo. Men det er sjelden man finner leiligheter til salgs her. Så jeg får smøre meg med tålmodighet.

Så gjenstår å ønske deg en nydelig fin dag. Snart er det helg ♥

NÅR MAN FÅR LYST PÅ SCONES…..

For tiden er jo ikke matlysten her på topp. Noe som har resultert i et stort vekttap.

Men så er det jo sånn da, at når jeg plutselig kommer på noe jeg har lyst på, så må jeg bare hive meg rundt og skaffe det, for da vil jeg i alle fall få i meg noe. Og da vil mest sannsynlig dette smake godt.

I dag var jeg tidlig oppe, og plutselig jeg satt her og skulle svare kommentarer i bloggen, så fikk jeg så lyst på grove scones til frokost.

Heldigvis var veien til kjøkkenet kort. Og scones er kjapt å lage, så det blir ikke så veldig mye av energien min som forsvinner i prosessen.

Se her, ser de ikke gode ut? Rykende ferske rett fra ovnen.

Selvsagt ryktes det i resten av familien, at det var noe nybakt i hus. Så da ble det jammen en hyggelig frokost sammen med mine to barn også. DET er sjeldent det 😀

Jeg spiste for en gangs skyld mer enn jeg egentlig hadde plass til. Og det smakte godt. Så da er dagens lykke gjort ♥

Og har du lyst å bake, så finner du oppskriften på disse gode sconesene HER!

Ha en fortreffelig dag

JEG FIKK TIL OG MED KAKE

I går skulle jeg feire at jeg hadde min første dag som ufør.

Og det gjorde jeg.

Jeg skulle feire med bobler. Og så fikk jeg jammen kake på kjøpet. Datteren min ville bake kake.

Det ble helt perfekt. Kaken smakte nydelig. Og det var jo rester, som vi har spist litt av i dag også.

 

I dag har jeg vært på EU kontroll med bilen. Og så gikk jeg etterpå tur med to venninner.
Så nå er jeg skikkelig oppbrukt. Skriver ikke mer her nå.
Hadde tenkt å svare kommentarer, men da får jeg satse på at i morgen er en god dag for det.

Ha en herlig fin onsdagskveld alle sammen ♥♥

DAGEN I DAG SKAL FEIRES

Først av alt, tusen hjertelig takk for så mange fine og varmende kommentarer på gårsdagens innlegg. Jeg hadde ikke ventet det, og det var slett ikke derfor jeg skrev det innlegget, for å tigge om så mange gode kommentarer. Men du verden altså, hvor det varmer ♥
Jeg skal svare hver og en, litt senere, eller en annen dag. Akkurat i dag har jeg en litt lei nededag. 

Men jeg skal likevel slå ut håret litt i dag, for i dag er det stor grunn for meg til å feire. 

Som flere av dere kjenner til, så har jeg hatt en mangeårig kamp mot NAV, for å få innvilget ufør. Jeg har trengt det sårt, og har heldigvis fått ha avklaringspenger så lenge det foregikk en utredning eller behandling. Og jeg kan fortelle at jeg har vært i NAV systemet med avklaringspenger i ca. 12-13 år. Og gjett om det har vært slitsomt eller?

For all del, jeg er ufattelig glad vi har NAV. Hva skulle vi gjort uten dem? Men jeg kan skrive under på at om man er i en diffus og spesiell situasjon, som ikke vises på blodprøver, røntgen eller andre måter, så er de meget vanskelige å forholde seg til. Det å si noe sånt som at jeg ikke klarer å gjøre det eller det, eller jeg har ikke krefter igjen til sånt og sånt, det er ikke god nok grunn. Det å ikke ha krefter nok til å jobbe, det er jo bare tull. Så lenge det ikke sier noe om det i noen prøver gjort av helsevesenet. Det har vært en tøff kamp.
Til slutt ble det plutselig oppdaget noe på CT som kunne dokumenteres. Og da var tonen en annen.

Men for en tid tilbake, fikk jeg endelig den beskjeden jeg har lengtet etter i mange år nå, jeg har fått innvilget 100% ufør.

Og det trer i kraft i dag. I dag er min første dag som offisielt ufør 100%.


Og det skal feires ♥

Nå er det ikke sånn at det å bli ufør i en alder av 53 er noe jeg hadde på min ønskeliste. Jeg har tapt utrolig mye penger de årene jeg har vært på avklaring, og mest av alt skulle jeg ønske at jeg var arbeidsfør og kunne virke som de fleste andre på min alder. Men jeg har gjort mitt, og det gikk ikke. Så jeg fortjener nå å få hvile og styre dagene mine selv. Det er jo ikke noe man blir rik av, men kanskje lever jeg litt lenger i det minste.

Feiringen blir ikke så vanvittig hæla i taket akkurat. Jeg spretter disse boblene, og så tar jeg ett glass, kanskje to, mens resten får vente til helgen. Så skal jeg reflektere litt over årene som har gått, årene hvor jeg føler jeg har mistet mye, og så skal jeg glede meg over at jeg har holdt ut, og at jeg fortsatt er i live ♥

Det er jo tross alt det viktigste 😀

Skål!