Heisann alle dere flotte som titter innom her ♥ 
Det er sjelden jeg skriver her nå, det har dere oppdaget, det vet jeg, for av og til får jeg inn noen “savnet” meldinger.

Men sant å si, så føler jeg at alt nytt som skjer i mitt liv, er av det negative, dårlige og triste slaget. Og jeg synes det er så leit å oppdatere bloggen med sånne triste ting hele tiden.

Joda, det skjer noe hyggelig også, men de hyggelige tingene overskygges fort av de mindre hyggelige.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et par hyggelige ting jeg kan nevne var morsdagen, da jeg fikk vakre blomster av mine to flotte barn ♥
Og dagen etter, Valentine’s, forventet jeg ikke noe. Ikke av noen. Det er jo kjærlighetsdagen, og kjærlighet handler jo ikke bare om sånne kjæresteting. Det handler jo også om kjærligheten til venner og familie. Så jeg ga mine barn en liten oppmerksomhet på vipps. Men jeg fikk jammen en oppmerksomhet jeg også. Datteren min hadde kjøpt hjerteformet konfekt til meg ♥ Veldig koselig, og veldig uforventet.

Et par turer med gode venner og med min datter har det også blitt. Gåturer altså. Jeg elsker det ♥

Det siste halve året har ellers vært et sammenhengende mareritt. Som ikke helt vil ta slutt.

Feberen jeg hadde i høst, da jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle overleve, har heldigvis lettet. Nå har jeg kun feber om kveldene. Dessverre litt stigende temperatur, men enkelte kvelder glimter til med litt lettere feber. Om dagen er jeg stort sett feberfri, selv om tempen er en del høyere enn normalen, og likevel under feberterminologien.
Formen ellers er sånn blæhhh. En gang i blant, som i går, så var formen god, og da blir jeg opptimistisk og tenker at endelig går noe i den rette retningen. For så å bli knust dagen derpå.

De siste par ukene har vært grusomme. Man tror og håper at nå blir det bedre tider. Men så skjer det noe, som ødelegger alle forventninger.

Det har seg sånn at minstepusen i huset ble syk. Hun ble så syk at hun ble innlagt på dyresykehus, og vi måtte begynne å tenke på avliving. Det var enormt sorgfulle dager, og ikke minst var vi veldig bekymret her i huset. Minstepusen er det store gullet her. Så enormt kosete, og fortsatt bare kattunge. Og vi fikk henne hit, for at hun skulle holde den andre pusen vår med selskap. Og de to har jo blitt så gode venner.
Det var hjerteskjærende når minstepusen ble alvorlig syk.

Hun har også fått påvist et sjeldent kattevirus, som dessverre er dødelig. Og den nyheten knuste oss nesten. Hun fikk 2-3 år å leve. Men den saken er ikke helt over enda. For vi har en liten følelse av at testen var falsk positiv. Hun skal testes flere ganger nå, på forskjellige vis. For også veterinæren virker til å ikke være helt overbevist. Så sjeldent er det viruset i Norge. Det er mer vanlig i USA, Italia, England, og sikkert mange andre land. Men ikke i Norge.

Den eldste katten fikk også tatt testen. Men hennes var klart negativ. Hun skal også testes en gang til. Men det at hennes var negativ, at hun ikke virker til å være smittet, er jo et mirakel hvis det er sånn at minstepusen faktisk har det viruset. Og saken er jo sånn da, at nå, i påvente av nye tester (det må gå noen uker), må vi holde kattene adskilt, og de får ikke lov til å gå ut. Et sorgens kapittel det alene.

Men så var det altså det at minstepusen var syk, og innlagt på dyresykehus. Hun fikk bare komme hjem om nettene. Og så har hun fått antibiotika, og medisiner som skal stimulere appetitten. For hun ville ikke spise, og det lille hun spiste kastet hun opp igjen. Så hun fikk også noe for å hindre kvalme. Men med all denne gode behandlingen, har hun blitt helt frisk nå. Det er et gledens kapittel ♥ Og det har også overrasket veterinærene. For hun var faktisk døden nær. Og det krevde litt arbeid å snu dette. Nå er hun her hjemme, god appetitt, og mer vilter og aktiv enn noen gang før. Så heldigvis en gledelig utgang i denne runden. Nå gjelder det bare å få avklart dette med viruset. Og jeg har en magefølelse på at hun ikke har det. At den positive testen var falsk.
Tiden vil vise.

Men vet du hva? En ulykke kommer sjelden alene. Det er ikke tull engang. Det har vi smertelig fått erfare.

Den ene dagen vi skulle hente lillepusen hjem fra dyresykehuset, og samtidig hadde vi med storepusen som skulle testes, var det rushtrafikk. Vi skulle fra Sandnes til Bryne. Og køen var lang. Men det trillet likevel greit avgårde.
Plutselig smalt det. Vi var blitt påkjørt bakfra.
Det var min datter som kjørte. Og jeg satt i setet ved siden, litt fremoverlent da jeg akkurat skulle ta noe opp fra gulvet. Hodet mitt smalt forover og nedover, og underveis traff jeg nok hanskeromluken, for jeg hadde litt vondt i hårfestet i pannen i dagene etterpå. Men det smalt i nakken min også med dette sammenstøtet. Den ble kraftig strukket. Og jeg fikk en plutselig hodepine etterpå.
Jeg var nok litt i sjokk, og litt omtåket. For plutselig våknet jeg til, og oppdaget at jeg sto bak bilen. Jeg husker ikke hvordan det gikk til? Jeg har en liten black out der. Et lite minutt som er borte for meg. Datteren min fikk også en trøkk i nakken og i hodet. Muligens en liten hjernerystelse. I tillegg var vi begge i sjokk og litt omtåket.

Nødetatene kom, full pakke med brannbil, politi og ambulanser. Jeg var helt overveldet av det hele. Så mange mennesker som plutselig vrimlet rundt oss, spurte oss hva som skjedde, om vi var skadet, og så sjekket de bilen, under panseret osv. Jeg fikk ikke med meg alt. Men det var overveldende.

Det ble besluttet å kjøre meg og datteren min på sykehuset for sjekk. Bilen bak oss var også truffet, av bilen bak der. Så dette var altså en kjedekollisjon. De i bilen bak oss var visst leger, og de kjente det også i nakke og hode. Men likevel tok de seg av oss. Jeg takker så uendelig mye for det ♥ Og så er jeg litt beskjemmet også. For de burde også fått tilsyn, samtidig, mens vi ventet på hjelpemannskapene.

Inne på sykehuset ble det full sjekk, og heldigvis ingen alvorlige skader som brudd og sånt. Vi fikk tilbud om å bli natten over på sykehuset, men vi takket nei. Det foregikk for mye på hjemmefronten. Vi kunne ikke utebli fra syke katter osv. Så da ble det åpen retur i 24 timer om vi skulle trenge det.

Men vi satt jo med et par problemer som ikke kunne løses på sykehuset. For vi skulle jo hente minstepusen på dyresykehuset, før de stengte for natten. Det var jo dit vi var på vei. Så vi fikk ringt sønnen min, og fikk han til å ordne med henting av henne.
Det neste spørsmålet var: Hvor er bilen, og størstepusen? For vi var jo på vei for å få henne testet samtidig som vi skulle hente minstepusen.

Det ble litt styrete å finne ut av dette. Selv var jeg jo roet meg, men klarte likevel ikke å tenke skarpt og logisk. Til slutt fikk jeg telefon fra politiet, som kunne fortelle hvor bilen var. Katten visste de ikke noe om. Så da fikk vi ordnet med at sønnen min, med litt kjørehjelp, møtte opp hos lensmannen og fikk nøklene og beskrivelse av hvor bilen var parkert.
De kjørte straks dit, og fant ut at frøken pus hadde det helt fint i buret i baksetet. Sikkert litt forundret over alt som hadde skjedd, og hvorfor hun ble forlatt alene i flere timer i mørket.

Bilen min ble jo en smule skadet. Og takst fra verkstedet sier det vil koste 60 000 å reparere det. Heldigvis er ikke det min regning. Den bakerste bilen i kjedekollisjonen tar på seg alt ansvar. Han mistet også førerkortet. Han hadde visst sittet og holdt på med mobilen mens han kjørte.

I ettertid har vi slitt litt med hode, nakke og rygg. Jeg har kjent det godt i ryggen selv. Men jeg tror ikke jeg får noen varige mén. Datteren min har fått en litt større smell i ryggen, og vil trenge behandling. Men jeg satser på at det vil ordne seg.

Så har vi da forsøkt å komme oss litt etter alt som har skjedd. Og vi har tenkt at nå kan det ikke skje noe mer. Nå har vi fått vår dose.

Det var en dum tanke.

For i går fikk jeg dessverre melding om at min kjære onkel og gudfar hadde sovnet inn om morgenen. 95 år gammel. Hans nærmeste familie er oss, min bror og meg. Og det er en stor sorg at han nå er borte. Nå er det endelig.
Vi har alltid stått ham nært. Og det har barna våre også. Han var som en bestefar for barna etter at deres bestefar, hans bror, min pappa, døde i 2002. Alltid kjekk og blid og med mange historier på lager. Et stort og varmt hjerte. Han vil bli dypt savnet.

Jeg finner det litt vanskelig å smile for tiden. For jeg er så sliten. Men jeg smiler likevel, av små og humoristiske ting. Men å smile på kommando er ikke så lett nå. Så de bildene, de ser virkelig ikke ut. Derfor får jeg nøye meg med et litt trist animert bilde av meg. Det forteller vel i grunnen ganske godt hvordan jeg føler meg nå.

Tiden leger alle sår. Det vet jeg jo. Det har jeg jo opplevd tidligere. Så nå får jeg bruke tiden godt, og håpe at stunden har kommet for å restituere seg igjen. Det kan jo ikke være sånn til evig tid.

Og vi finner bevisst hyggelige ting å gjøre her hjemme nå. F.eks. var jeg og datteren min på kino på fredag. Da så vi Spencer. Historien om Diana.
Og i dag har jeg besluttet at vi skal gå ut og spise. Så vi har reservert bord på en litt finere restaurant.

Vi har selvsagt fulgt litt med på OL også. Og kjekt med så mange gyldne medaljer ♥
MGP fikk vi også med oss i går kveld. Så nå blir det spennende i den internasjonale finalen.

Jeg får tenke på å logge av nå. Har vel skrevet nok for i dag. Jeg har hatt en ærlig plan om å svare kommentarer, spesielt etter bursdagsinnlegget til min datter. Og det kommer jeg nok også til å gjøre. Men med en vond rygg og nakke, så har jeg ventet litt.
Nå blir det sikkert å vente litt til, for nå har jeg sittet lenge her foran pc allerede. Men tusen hjertelig takk for alle vakre kommentarer. Det er en stor glede å lese disse ♥ Dere er så uendelig gode ♥

Ha en herlig fin søndag ♥