Evas vindu er lukket for godt

 

Hjertet stoppet bare. Midt i en setning. Midt i en telefonsamtale. Så skjørt kan livet være. 

Eva satte spor. Og hun satte ord. Mange av ordene kom til uttrykk i blogguniverset, hvor hun delte oppturer og nedturer, rikt illustrert med bilder. 

Det første blogginnlegget kom i november 2011. Her forteller hun om høsten, en årstid med vidunderlige farger. Hun forteller om hvordan høsten også markerer starten på mørketiden, med alt hva det innebærer for kropp og helse. Blogginnleggene er forsiktige og utprøvende i starten. Men i desember 2011 forteller hun om depresjonen hun nettopp har gjennomgått. Hun beskriver hvordan hun kom seg ut av «boblen» etter støtte fra sin mor og fra sin beste venninne. Men kanskje viktigst av alt: Hun forteller at det å skrive om livet og dele disse erfaringene i en blogg, hjalp henne å takle tunge stunder! 

Det hjelper å skrive! Og det utrolige er at det ikke bare er den som skriver, som har utbytte av det. Også leserne har nytte av det. Noen får trøst i å lese om andre i samme situasjon. Andre henter tips og råd. Atter andre leser for å fordrive tiden eller for å utvide horisonten om ulike tema. Den som skriver, får kommentarer i retur. De fleste oppmuntrende, men også noen sårende. Det finnes «troll» i alle digitale sfærer.

Eva skrev om alt mulig de 11 årene hun var blogger. Det kunne være alt fra strikking og feriereiser til mer betente emner som ME-diagnoser og eks-kjærester. Det utrolige er at hun maktet å behandle ethvert tema med respekt. Hun skrev det hun mente, dog uten å være ufin på noen måte. Kjærligheten til hennes to barn og til familien for øvrig, lå til grunn for mange av tekstene. Hennes gode venninnerelasjoner og hennes mange «brevvenner» i inn- og utland, vies rikelig med plass. Hun deler strikke- og matoppskrifter, forteller om konserter og kinofilmer, skildrer oppussingsprosjekter og interiørstunt, beskriver spaserturer i nærmiljøet og byr på spennende skildringer fra reiser i inn- og utland. Hun delte ganske enkelt av seg selv. Bloggen fikk stadig flere følgere, og noen av innleggene ble lest av så mange at hun klatret oppover på «rankinglisten» i blogguniverset hun var en del av.

Fotografi var viktig for Eva. Fotointeressen arvet hun av sin far, som hadde mørkerom for fremkalling av bilder i kjelleren. Hennes første kamera var av typen der man må stille inn blender og lukker selv. Til og med skarpheten måtte justeres manuelt. Resultatet fikk man ikke før timer senere, i et mørkt rom, dunkelt opplyst av en rød lyspære. Det var spennende. Nærmest hypnotisk.

Hennes siste kamera var et Canon-kamera av kompakttypen, men likevel med avanserte funksjoner. Det brukte hun flittig. Hun fotograferte alt mulig, og hadde en utrolig sans for detaljer. At hun var glad i solnedganger, ga seg uttrykk i mangfoldige bilder av dette fenomenet som for så mange er dagligdags, men som for enkelte har en helt spesiell mening. Eva var spesielt fascinert av ettergløden.

Bildene delte hun villig vekk på Facebook, Instagram og i blogguniverset, til glede for familie, venner og følgere. I et blogginnlegg fra april 2019 forteller hun om bildesamlingen: 47.000 bilder digitalt på PCen. I tillegg kommer de som ligger i gammeldagse fotoalbum. Og flere ble det.

Når hun nå er borte, blir det et tomrom i sosiale medier. Hun er høyt elsket av sin familie og sine venner, og er dypt savnet. Det er så trist og sårt at det nesten ikke er mulig å sette ord på det. Men samtidig er det slik at hun takket være blogg og bilder har etterlatt seg et slags vitnesbyrd om et liv fylt av motgang og medgang, av sorger og gleder, av hverdag og fest, men mest av alt av en utrolig, ukuelig optimisme: Alt blir bra!

 

Amalie og Daniel (barn)

Tom (bror)

 

NÅR TOPPLISTEBLOGGERNE GLEDER

Det er noe med den der topplisten i blogg.no, å ligge høyt oppe på den, det både gleder og skremmer. Vi er jo sånn bygget, at å komme høyest mulig på den listen er et ønske, en drøm, et mål, og prestisjefølelse. Men jeg synes det skremmer litt også. Fordi man da har flere øyne på seg, og noen av de øynene er kanskje av det veldig kritiske slaget. Men enn så lenge, så er det svært sjelden jeg har møtt på noe ubehagelig i bloggen min. Ingen nett troll eller andre ufine som herjer kommentarfeltet.

I dag er jeg på 13. plass. Det føles surrealistisk, men det er likevel der jeg er. Og jeg vet hvorfor. Det er ikke fordi min blogg er så himmla interessant, eller fordi jeg skriver om så mange samfunnsnyttige tema. Det er fordi jeg for mange år siden skrev et innlegg om en kul konfirmantgave. Så jeg vet at mest sannsynlig, når konfirmant-tiden er i gang, så klatrer jeg på listene, sånn helt uten at noen egentlig skjønner hvorfor. Fordi dette er et gammelt innlegg og det er DET jeg flyter på. Noe som ikke reflekteres i disse dagers innlegg 🙂

Men, det var jo ikke det jeg skulle skrive om. Det jeg vil skrive om i dag er to bloggere som ligger enda høyere på dagens liste. Nemlig BunnyTrash og Kjerringtanker.

Begge to er bloggere som ikke legger fingrene mellom når noe opptar dem. De skriver rett fra levra, og står for en støyt når andre er kritiske til det de skriver. De skriver om litt variert, litt om seg selv, litt om samfunnet, litt om andre bloggere eller andre mennesker. Ja, de har blogger som er interessante og varierte å lese.

Jeg har fulgt dem begge lenge. Kjerringtanker har jeg fulgt lengst. BunnyTrash, der var jeg litt skeptisk til bloggnavnet, som i mitt hode er negativt ladet. Derfor tok det litt tid før jeg valgte å kikke innom. Jeg ble veldig positivt overrasket den dagen jeg tok steget 🙂 Nå ser jeg at bloggnavnet ikke inneholder trash, og det synes jeg jo er positivt.

Forleden dag skjedde noe som gjorde meg veldig glad. Og begge de to bloggerne bidro til at det ble en god dag for meg.

Alt begynte med Kjerringtanker.

Jeg åpnet bloggen, som jeg alltid gjør etter jeg har våknet litt om morgenen. Der lå en kommentar fra Kjerringtanker på ett av mine blogginnlegg. Hun fortalte at i hennes eget morgeninnlegg hadde hun latt seg inspirere fra mitt innlegg.

Ganske skjelvende klikket jeg meg inn til hennes blogg, for å se hva dette kunne være. Jeg innrømmer at jeg var litt nervøs.

Hun tar gjerne for seg en blogger som har skrevet om et tema hun synes er interessant å reflektere over. Og denne gangen tok hun for seg meg og min MS.
Jeg leste med store øyne, jeg tror jeg holdt pusten også. Og etterhvert som jeg leste, ble jeg så glad, jeg ble så rørt, og overrasket. Og så begynte tårene å trille. Rett og slett så gråt jeg. Brit, som hun heter, jobber innen helse som radiograf (håper ikke jeg har misforstått noe her nå), og ut fra hennes kunnskap om MS, og hennes egne helseerfaringer, som ikke er MS, så forklarte hun hva MS er for en sykdom, hva den gjør, og litt om symptomer som f.eks. fatigue (utmattelse). Hun fortalte hva dette kan gjøre med et menneske. Hun fortalte at det oftest er usynlig, og at mennesker som sliter med fatigue ofte blir baksnakket. For greia er jo at man bare ser en person med fatigue på de gode dagene. Ikke på de dårlige dagene. Man legger sjelden ut bilder av seg selv på en dårlig dag, det er jo det positive man ønsker å fremheve. Men folk flest skjønner jo ikke det, at det er mye de ikke ser. Istedet baksnakker de.
I innlegget til Kjerringtanker, tok hun for seg metaforen med dette å gå i andres sko. Og at sko, som vi alle vet, passer best til den som eier skoen. Og når man da prøver andre sine sko, så er jo ikke de så gode å ha på seg.

Dette innlegget gikk veldig inn på meg. På en positiv måte. Og jeg måtte bruke flere timer på å samle meg til å få skrevet en kommentar som viste min takknemlighet.

Min datter sto opp mens jeg satt her oppløst i tårer. Hun ble jo forskrekket, og lurte på hva det var? Så jeg forklarte henne det hele, og det gjorde godt det også.

Jeg forsøker jo å skrive mye om hvordan JEG har det, i bloggen min. Men det er ingen tvil om at det kanskje er lettere å forstå når andre skriver om det, sett fra en annen synsvinkel, sett fra sidelinjen. Det er så utrolig viktig. Opplysning om vanskelige og traumatiske sykdommer er så viktig å få ut. Jeg kan liksom ikke forstå at det skal være så tabubelagt mye av sykdommer som rammer. Når man blir syk, og dermed møtt med forståelse, det må jo være det aller beste i en vond situasjon. Og MS, det er jo ikke selvpåført, så det er jo bare å snakke om det. Og i alle fall er det ikke noe å være flau over.
Selv føler jeg litt sinne og bitterhet for tiden. Men jeg går gjennom en sorgprosess i denne forbindelsen, og er ikke helt ferdig med den enda. Det er bare 15 måneder siden jeg fikk diagnosen etter å ha vært syk i mest sannsynlig 20 år i følge nevrologen min.

Så tusen takk til deg Brit, som tok deg tid til å skrive om denne fæle sykdommen og å sette fokus på at man ikke skal se negativt på et menneske før man har prøvd å gå i deres sko.
Vil du lese innlegget hennes, kan du gjøre det HER!

 

Samme dag som dette blogginnlegget kom på trykk skjedde en annen hyggelig ting litt senere på dagen. Det var da jeg gikk i postkassen, og fant noe annet enn regninger og annen ubehagelig post. En konvolutt med mitt navn og adresse skrevet på en måte som viste at det ikke var forretningsmessig eller på noen annen måte kjedelig. Og fargen på skriften var mørk rosa ♥ Og det kan denne dama her like. Og på toppen av det hele, matchet frimerket skriftfargen. Det var min umiddelbare observasjon. Jeg snudde på konvolutten og så at avsenderadressen var fra Drammen. Så artig, da visste jeg hvem det var fra ♥

Det er nemlig sånn at en av de andre toppbloggerne underholdt oss andre med quiz og påskekrim og litt av hvert sånt i påsken. Og denne bloggeren er BunnyTrash. Han med det negativt ladede bloggnavnet. Og nå ser jeg ikke på det som negativt ladet lenger, da jeg jo forlengst har skjønt at denne mannen er alt annet enn negativ.

For en negativ person sender ikke hyggelig post etter å ha underholdt beundrerskaren med så masse gøy i påsken. Innholdet i konvolutten var et flaxlodd, og en herlig søt liten bunny med røde selebukser på 🙂 Og gaven var premien for at jeg hadde riktig svar i en av påskekrimgåtene.
Og jammen er jeg litt stolt av det også, for på den tiden av døgnet, når jeg leste disse gåtene, så fungerer ikke hodet mitt optimalt. Da er det ofte fylt av bomull i variabel tykkelse. Hjernetåke er det også populært kalt. Men jeg klarte likevel å løse oppgaven. Og det var jeg ikke alene om, men jeg var likevel den heldige vinneren som ble trukket.

Når konvolutten kom i postkassen, så var det så gledelig. Jeg følte at det var en lykkedag. To flotte hendelser på en og samme dag. Det kan nesten ikke bli bedre. Jo kanskje, hvis jeg en vakker dag vinner milliongevinsten 😉 Men det er nok ikke sikkert at jeg noen gang vil komme i den gruppen av vinnere. Så jeg er overlykkelig for små ting som virkelig kan gi glede i dagen. Og denne konvolutten gjorde absolutt det.
Dessverre vant jeg ikke noen ting på loddet. Men spenningen og gleden over å skrape var like kjekk.
Tusen hjertelig takk kjære Bunny, for din måte å engasjere på, og spre glede ♥

 

Så disse to bloggerne her klarte på en og samme dag å gjøre den dagen til en av de virkelig gode for meg. All ære og tusen takk til dem for det.

Mine medbloggere Bunny og Kjerringtanker

AKKURAT NÅ ELSKER VI DEN…..

Det er en liten gul blomst som blomstrer over alt i sommersesongen. Den er meget villig, og sprer seg med lynets hastighet.

Om våren elsker vi den. Den lyser opp så fint når vi lengter etter sol, varme og farger.
Mens om sommeren, irriterer vi oss over den, og kjemper med nebb og klør, eller ugressmidler, for å fjerne den fra den fine grønne plenen vi kunne hatt hvis ikke den hadde vært der og ødelagt inntrykket.

Jeg snakker selvsagt om løvetannen.

Blomsten vi elsker å hate. Eller elsker og hater. Det er liksom litt variabelt hva som er greia med våre følelser til akkurat denne blomsten.

Fin er den, men jeg vil ikke ha den i hagen min. Dessverre kan det liksom ikke unngås. Jeg synes den er fin i grøftekanter, hvor det ellers er rotete og kjedelig, mens i hagen min, der vil jeg ha andre blomster.

Og å fjerne den krever krefter, kløkt og gode redskaper. Den har dype røtter, og man MÅ få med hele rota hvis det skal være noe poeng å fjerne den. Og det er av og til lettere sagt enn gjort.
Men, vi må aldri gi opp 🙂

Hvordan er dine følelser til denne fine gule blomsten? Vil du ha den i hagen din, eller i en krukke på balkongen?

DET GODE LIV

For meg har det blitt viktig å nyte livet, å finne gledene i tilværelsen, små og store. Viktig å ikke la helsa tynge, og å grave seg ned i det som kan være negativt. Det er best å holde fokus på det som er godt og positivt i tilværelsen.

Det gode liv, handler om å leve i nuet er min tanke. Det å være bevisst på at ingen kjenner morgendagen. Legg gjerne planer for fremtiden, men ha i bakhodet at ting kan skje som du ikke hadde kontroll på, og dermed kan fremtiden plutselig inneholde helt andre ting enn de planene du la.

Mine fremtidsplaner ble helt anderledes enn hva jeg hadde planlagt. Ikke visste jeg at jeg skulle bli skilt, ikke visste jeg at alvorlig sykdom skulle ramme meg.
Men når disse tingene skjedde, som jeg ikke engang hadde drømt om i mine verste mareritt, så har jeg likevel kommet dit at jeg nå feirer livet….og det gjør jeg mye sterkere enn tidligere.

For tidligere, så tok jeg livet som en selvfølge. Nå har jeg lært at livet er en gave. Det er ikke opp til meg alt som skjer i livet, men jeg kan velge å leve det. Og det valget har jeg nå virkelig tatt. Jeg vil leve livet, som best det er mulig.

Jeg har strevd for å komme dit jeg er i dag. Motgangen har vært nokså tøff. Men etter jeg fikk diagnosen MS (Multippel Sklerose) i januar, har jeg vært skikkelig i tenkeboksen. Vil jeg fortsette å streve og legge mye oppmerksomhet på det som ikke er så bra, eller vil jeg ha det så bra som det er mulig i min situasjon?
Nå synes jeg at jeg har vært flink å ikke fokusere for mye på det negative tidligere også. Men inni meg har jeg nok grublet ganske så mye, og det har ikke vært så lett å se utenpå. Og gruble kan jeg fortsatt gjøre. Men nå er grublingen mer i positive baner.

Å få diagnosen MS var skremmende, og jeg undrer meg og frykter litt av og til for hva fremtiden vil bringe? Men frem til den dagen kommer, har jeg tenkt å utnytte alle gode dager på mest mulig positivt vis. Jeg vil leve og feire livet. For jeg elsker livet og alt det gode det inneholder, og det er ganske mye. Nå har jeg blitt så tøff at jeg faktisk unner meg ting jeg ikke ville gjort tidligere. Kanskje jeg har blitt litt mer ego?
I alle fall har jeg nok mye mer igjen for det, enn å være et ja-menneske på fulltid, som jeg var tidligere. Det er viktig å ta vare på seg selv. Det har jeg lært på den tøffe måten. Og samme hva, så ville jeg nok fått MS uansett. Men når situasjonen faktisk er sånn, og jeg har de utfordringene jeg har, så må jeg leve deretter. Det handler om balanse, om å aktivitetsavpasse, om å ta vare på de gode stundene, om å være med dem jeg er glad i, om å nyte stundene alene, og å omfavne kjærligheten jeg er omgitt av ♥

Jeg skulle gjerne vært foruten en alvorlig diagnose. Jeg skulle gjerne vært i stand til å ha en jobb, jeg skulle gjerne så mye. Men jeg har min diagnose, og jeg skal leve godt med den. Jeg velger å leve godt med den. Da tar jeg hver dag som den kommer, og tilpasser meg etter det. Og nyter alle gode ting som dagene inneholder, enten det er gode dager eller dårlige dager. Alle dager har noe godt i seg, uansett. For jeg lever jo ♥

Jeg sier som mitt forbilde Marilyn Monroe:

 

Sånn velger jeg å se på det nå ♥

SPØRSMÅL OG SVAR

Hvor var du for 3 timer siden?
Da var jeg hjemme og bakte kanelknuter.

Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen?
Ikkje sant? Egentlig kommer jeg ikke på noen sånne skikkelig vane-ord jeg bruker ofte. Men vet at jeg ofte brukte dette tidligere.

 

Hva er din favorittby?
Jeg har flere byer jeg liker godt, men akkurat i dag må jeg si Las Vegas ♥ Det er den byen jeg har følt meg friskest i de siste 15 årene. 40-45 grader i skyggen ga meg både en smertefri kropp og økt energi. Dette var i 2018. Jeg drømmer om å komme tilbake en gang ♥

Hva klarer du ikke å la være?
Det er utrolig vanskelig å gå i bokbutikker og garnbutikker uten å kjøpe noe. Så disse bør jeg helst unngå å gå i for ofte 🙂

Hva er det første du legger merke til når du møter en ny person?
Jeg legger aller først merke til ansiktet, og da spesielt øynene.

Din favorittalder så langt i livet?
Da jeg rundet 40, og de påfølgende årene var jeg på høyden i livet, da skjedde det mye, som gjorde at jeg siden har blitt veldig selvstendig og trygg på meg selv.

Velg mellom 1 million kroner og evnen til å fly.
Her blir det helt klart 1 million kroner. Det har jeg lært meg disse årene hvor jeg har vært syk og i årevis har vært i NAV systemet uten å komme noen vei videre, at en NAV inntekt ikke er mye å flyte på. Og på det lave nivået jeg er på, minstesats, så er det ikke mulig å overleve alene heller uten å knipe sånn ned på ting at man bare blir enda sykere. Ja, man overlever kanskje, men ikke uten mén. Penger er dessverre sårt nødvendig for å klare seg som menneske.

 

Hva hører du på akkurat nå?
Jeg hører på lillepusen Leia som maler fornøyd når hun får masse kos og oppmerksomhet.

Siste sangen du hørte på?
El Diablo (den som har blitt så populær etter siste Eurovisjon song contest finale).

Hva irriterer deg mest?
Offentlighetens hjelpeapparat som slett ikke fungerer så godt når det virkelig gjelder.

Har du noen rare vaner?
Jeg elsker å lese i en bok mens jeg spiser frokost, og gjerne andre måltider også.

Har du på deg sokker akkurat nå?
Ja, jeg har på meg sokker beregnet for sportsaktiviteter.

Føler du deg ung eller gammel for alderen?
Jeg føler meg ung, stort sett. Men av og til, på dårlige dager, så føler jeg meg som en gammel, grå og tungnem dame.

 

Disse spørsmålene har jeg kopiert fra ett av Vestfrøkens innlegg. Du kan lese hennes svar HER!

 

LUKSUS I HVERDAGEN

En ting jeg ikke har unnet meg på lange tider, faktisk på et helt år, er å gå til frisøren. Og nå i pandemien så gjelder jo det flere. Men det er ikke pandemien som har holdt meg fra å gå til frisøren. Det er helsa.

Og i dag, 27. juli, fikk jeg endelig gjort det jeg har lengtet etter en stund, nemlig å få ryddet litt opp i hårtuppene. Forrige gang jeg gjorde det, var 29. juli i fjor.

Så nå kan jeg si meg veldig fornøyd med å ha fått gjort det. Håret føles lett og luksuriøst. Rett og slett litt luksus i hverdagen. Og jeg har ingen planer om å la det gå et år til neste gang. Så helsa har å holde seg stabil…sånn at jeg ikke går glipp av så mye av de behagelige tingene 🙂

 

Litt luksus i hverdagen er ikke å forakte ♥

Liker du å få stelt håret regelmessig?

 

 

ER JEG URIMELIG?

Den 19. juni feiret jeg at jeg hadde vært singel i ett år. Ja, jeg feiret at jeg hadde bursdag også (et par dager senere), men det var faktisk litt viktig å markere det for meg selv, at jeg hadde vært singel i ett år. Oftest husker man de datoene hvor man ble sammen som et par. Men jeg klarer ikke å huske det noe særlig, ikke med noen tror jeg. Men akkurat denne ene datoen, da jeg ble singel i fjor, den kommer jeg nok ikke til å glemme på mange, mange år. Og grunnen til det er at jeg følte det så urettferdig, og uten noen ordentlig forklaring. Forklaringen fikk jeg kort tid etter bruddet, via omveier.

I ettertid har jeg følt at det var en lykkedag at jeg ble singel. Jeg har kanskje ikke kommet helt over det, men jeg har ikke hatt den vanlige hjertesorgen jeg har hatt ved andre brudd.
Det kan hende det kommer av at jeg var skikkelig syk i fjor. Flere måneders undring om hvor forholdet kom til å ta veien hadde brutt meg ned, i tillegg til en hel del andre ting også, bl.a covid trusselen.

 

Året som har gått som singel har vært både godt og vondt. Godt fordi jeg egentlig har nok med meg selv, vondt fordi jeg bare ble sykere, og trodde nesten ikke jeg skulle komme meg gjennom året. Så kuliminerte det med en sykehusinnleggelse også, de siste 5 dagene av året.

Nå når vi er over halvveis i det nye året, opplever jeg livet som ganske godt faktisk. Til tross for ny og alvorlig diagnose og det hele. Men det er jo rart med det man får en forklaring på, da skjønner man plutselig mer, og det er lettere å slå seg til ro.
Og jeg har ikke savnet en kjæreste. Ikke et eneste sekund.

Klart jeg savner omsorg, hudkontakt, en armkrok, og sånne elementære ting, men hvem savner ikke det nå for tiden, etter halvannet år med pandemi?

Så da har det blitt sånn at solens gode stråler har gitt meg noe av den varmen og omsorgen jeg har trengt så langt.

Men vet du hva? Det har visst ikke gått upåaktet hen å være singel. Vel og merke står det jo i min Facebook at jeg er singel. Jeg kunne jo valgt å ikke ha det der. Men jeg er jo singel, så da er det jo på sitt vis riktig.
Men selv om jeg er singel, så betyr det vel ikke at jeg er fritt vilt? Eller har jeg misforstått noe her?

Det er en del ymse mennesker fra inn og utland som tar kontakt, og ja, man kan jo forsåvidt tenke seg til motivet, prat om intime ting og morro, tidsfordriv, sånne ting. Men helt ærlig så orker jeg ikke særlig av sånt må jeg innrømme. Det var en tid da jeg hadde brevvenner fra hele verden. Og så kom internett og diverse chatte funksjoner. Og sosial som jeg er, var jeg nokså aktiv i noen år. Men nå er tiden en annen for meg. Joda, jeg har fortsatt venner rundt omkring. Men det er ordentlige venner. Ikke bare tull og fjas.

Den siste tiden har det kommet en del date invitasjoner. Det føles litt surrealistisk, men også hyggelig. Spesielt siden jeg ikke søker etter noen. For det gjør jeg ikke. Jeg har jo funnet ut at det er godt å være singel. Da slipper jeg unna ganske mye som stjeler energi. Og så er det jo sånn at jeg egentlig har nok med meg selv. Jeg har familie og venner som jeg elsker. Joda, det er en annen form for kjærlighet enn den mellom mann og kvinne, men likevel er det kjærlighet. Og ikke så enormt krevende heller. Men veldig givende ♥

 

 

Jeg har ikke noe ønske om å rote meg inn i noe som kanskje sliter meg helt ut igjen. Så derfor blir disse date invitasjonene litt vanskelige for meg. For jeg er jo som sagt en sosial person, og venner har jeg mange av. Og jeg er veldig glad i mennesker, og synes det er kjekt å bli kjent med folk. Selv om det også sliter veldig på.
Og så har jeg vanskelig for å si nei.

Det har vært 4 date invitasjoner samtidig her nå. Og jeg har sagt nei til 2 av dem. En har jeg sagt at jeg ikke er på utkikk, så ja, klart vi kan ta en kaffe, men i all vennskapelighet.
Den siste grubler jeg fortsatt litt på. Jeg lurer på om jeg skal takke nei, eller om jeg skal ta en venne-date til, rett og slett? (Der må jeg innrømme at jeg ikke aner navn, utseende, alder eller noe).

Men hvor kult er det egentlig å be en dame på date, og så plasserer hun deg i vennekategorien allerede før man har nådd å hilse på?

Alle trenger jo venner. Og nye venner er jo gjerne like hyggelig som dem man har hatt lenge. Men er jeg urimelig når jeg takker ja til en venne-kaffe, når det vedkommende egentlig inderst inne ønsker er å se om det kan bli noe mer her?
For jeg er ikke der. Ikke nå i alle fall.
Jeg gir selvsagt klar beskjed, også at de da har lov å takke nei. Men de fleste vil gjerne møtes likevel. Kanskje de håper at jeg skal snu i min agenda? Jeg vet ikke jeg.
Så jeg får tenke litt til på den jeg ikke har gitt noe svar til enda.

Har du som leser her noen innspill, tanker eller erfaringer rundt dette?

 

Tusen takk for at du kikket innom ♥

 

EN LUFTIG HYTTETUR – AN AIRY CABIN TRIP

Her om dagen ble jeg oppringt av min gode venn, Tommy. Han lurte på om jeg hadde lyst å være med på en hytteovernatting? Og før jeg nådde å svare, forklarte han at hytten ikke var som andre hytter, og fortalte litt om hytten og konseptet.
Dette viste seg å være helt i min gate, og faktisk også noe som har stått på min bucket-list. Så jeg takket selvsagt ja ♥

The other day I was called by my good friend, Tommy. He wondered if I wanted to join a cabin overnight stay? And before I could answer, he explained that the cabin was not like other cabins, and told a little about the cabin and the concept.
This turned out to be completely in my interest, and in fact also something that has been on my bucket list. So of course I said yes ♥

Hytten(e) kalles for The Bolder Sky Lodge, og ligger på Forsand, ikke langt fra den litt mer berømte Preikestolen. Prisen for døgnleie er rimelig stiv, og fascilitetene er av kategorien luksus. Dette er ikke noe for min lommebok dessverre, om det da ikke skulle være en ekstra spesiell anledning som jeg har spart lenge til. Men jeg var så heldig å bli invitert med, og fikk opplevelsen uten annen kostnad enn mat og drikke. Men om jeg vinner i lotto en gang, så skal jeg jammen ta den lille familien min med meg hit, det er nå helt sikkert. For denne opplevelsen var spektakulær ♥

The cabin (s) is called The Bolder Sky Lodge, and is located on Forsand, not far from the slightly more famous Pulpit Rock. The price for daily rent is reasonably rigid, and the facilities are of the luxury category. This is not something for my wallet unfortunately, if it shouldn’t be an extra special occasion that I have saved for a long time. But I was so lucky to be invited, and got the experience at no other cost than food and drink. But if I win the lottery once, I’ll take my little family with me here, it’s for sure. Because this experience was spectacular ♥

 

Hytteprosjektet er omtalt internasjonalt, bl.a. i det amerikanske tidsskriftet Forbes, som ett av “25 surprising places to sleep”. Og det er kanskje ikke rart at det er et overraskende sted å sove, da hytten står stødig plassert på kun ett ben.
Eller var det nå egentlig så stødig? For det hadde seg nemlig sånn at vi overnattet der under oppbyggingen av stormen Frank, og vi merket da tydelig at hytten ristet og svaiet godt i vinden. Men jeg må innrømme at selv om det kunne føles litt skummelt, så var det likevel trygt. De hadde vel ikke bygget en sånn hytte i vindfulle Rogaland om det skulle vise seg å være en svak konstruksjon. En opplevelse av de helt sjeldne var det i alle fall 🙂

The cabin project is discussed internationally, i.a. in the American magazine Forbes, as one of “25 surprising places to sleep”. And it is perhaps no wonder that it is a surprising place to sleep, as the cottage is firmly placed on only one leg.
Or was it really so steady now? Because it so happened that we spent the night there during the construction of the storm Frank, and we then clearly noticed that the cabin shook and swayed well in the wind. But I have to admit that even though it might feel a little scary, it was still safe. They probably would not have built such a cabin in windy Rogaland if it turned out to be a weak construction. It was an experience of the very rare at least 🙂

Ettersom jeg forsto er kledningen i Sedertre. Egenskapen til det materialet er at det får en grå patina, og når det blir fuktig blir det gyllent i fargen. Det kan man se her på bildene fra begge sider av hytten.

As I understand it, the wood covering the cabin is in Cedar. The function of that material is that it gets a gray patina, and when it gets damp it turns golden in color. This can be seen here in the pictures from both sides of the cabin.

 

Vi ankom om kvelden, så da var det ikke så lett å se hva som var på utsiden. Men på innsiden viste det seg å være eksklusivt interiør og velutstyrt med alt man kunne drømme om å trenge. En vinflaske sto på bordet og ventet på oss, så vi slappet godt av med god vin ved de store panoramavinduene. Ikke at vi så veldig mye i mørket, men vi kunne skimte lysene i Forsand i det fjerne. Vinen smakte godt, og det var en lun stemning.

We arrived in the evening, so then it was not so easy to see what was outside. But inside it turned out to be exclusive interior and well equipped with everything one could dream of needing. A bottle of wine was on the table waiting for us, so we relaxed well with good wine by the large panoramic windows. Not that we saw much in the dark, but we could see the lights in Forsand in the distance. The wine tasted good and there was a warm atmosphere.

 

Som tidligere nevnt, manglet ingenting i hytten. Gulvet var varmt og godt med gulvvarme i første etasjen, og i gulvet på badet.
Det var store vinduer sånn at man kunne nyte den flotte naturen og utsikten. Et lite kjøkken var det også, med romslig kjøleskap, oppvaskmaskin, kaffemaskin og det hele. I oppholdsrommet var et flott spisebord med 4 stoler. En hvilestol var det også, og en vifteovn. TV var det også, men den brukte ikke vi. I overetasjen var bad med dusj og fine såpeartikler. 2 soverom var det oppe. Med 2 senger i hvert rom. Masterbedroom var utstyrt med regulerbare senger med massasje. Og panoramavinduer, i tillegg til takvindu. Myke og gode håndklær var det også.

As previously mentioned, nothing was missing in the cottage. The floor was warm and good with underfloor heating on the ground floor, and in the floor in the bathroom.
There were large windows so that you could enjoy the beautiful nature and the view. There was also a small kitchen, with a spacious fridge, dishwasher, coffeemachine and everything needed. In the living room was a beautiful dining table with 4 chairs. There was also a recliner, and a fan oven. There was a TV too, but we did not use it. Upstairs was the bathroom with shower and nice soap articles. There were also 2 bedrooms upstairs. With 2 beds in each room. Masterbedroom was equipped with adjustable beds with massage. And panoramic windows, as well as skylights. Soft and good towels were there too.

 

Som den Gentleman Tommy er, lot han meg få sove i the Masterbedroom, mens han sov i soverommet i den andre enden av hytta. Og se her da, den flotte utsikten jeg våknet til neste morgen ♥
Så er jo historien sånn da, at siden hytten ristet og svaiet i vinden, la jeg meg først i sengen nærmest døren. Men det var like ved bryterpanelet, hvor lysbryteren var opplyst med et blått lys. Og sånt er umulig for meg å sove med. Så jeg lå en stund og diskuterte med meg selv om jeg skulle tørre å legge meg helt ute ved det store vinduet i fronten? Og til slutt ble svaret ja. Og da ble alt så mye bedre. Jeg kjente ristingen like godt, men det som tok fra meg søvnen var at jeg valgte å sove uten å kjøre ned rullegardinene. For det var jo så flott å ligge der å se på utsikten, se på Lysefjorden, og lysene fra Forsand.
Til slutt sovnet jeg likevel, og våknet neste morgen til denne magiske utsikten ♥

As the Gentleman Tommy is, he let me sleep in the Masterbedroom, while he slept in the bedroom in the other end of the cabin. And have a look here, the great view I woke up to the next morning ♥
The story is like this: since the cabin shook and swayed in the wind, I first lay down in bed closest to the door. But it was close to the switch panel, where the light switch was illuminated with a blue light. And that’s impossible for me to sleep with. So I discussed with myself whether I should dare to lie down completely near by the large window in the front? And in the end, the answer was yes. And then everything got so much better. I felt the shaking just as well, but what took away my sleep was that I chose to sleep without running down the blinds. Because it was so great to lie there to look at the view, look at the Lysefjord, and the lights from Forsand.
Eventually I fell asleep anyway, and woke up the next morning to this magical view ♥

Her er de to soverommene, pluss litt av badet. Godt utnyttet plass i den lille hytta 🙂

Here are the two bedrooms, pluss a part of the bathroom. The space in the small cabin is well spent 🙂

 

Selv om vi hadde et godt utstyrt kjøkken, ble det ikke til at vi laget mat her denne gangen. Til det var tiden for knapp, pluss at vi glemte å gå innom butikken på veien hit, som vi først hadde tenkt. Litt kaffelaging ble det jo da, pluss at kjøleskapet ble benyttet til medbragt drikke.

Although we had a well equipped kitchen, we did not cook here this time. Time was too short, plus we forgot to stop by the store on the way here, as we had planned. There was a bit of coffee making then, plus the fridge was used for drinks we had brought.

 

Så frokosten ble litt spesiell. Jeg hadde tilfeldigvis med to energy bars. Så da tok vi en hver av det, pluss hver vår drikke, kaffe, cola og redbull 🙂 Og denne fantastiske frokosten nøt vi med en magisk utsikt ♥

So the breakfast was a little special. I happened to have two energy bars. So then we took one each of it, plus each our drink, coffee, cola and redbull 🙂 And this wonderful breakfast we enjoyed with a magical view ♥

 

Det var utrolig flott å sitte der, ytterst på kanten på en måte, med den utsikten, god prat og bare ha det hyggelig. Det ga en fin meditativ følelse, veldig avslappende.

It was incredibly nice to sit there, at the very edge in a way, with that view, good chat and just have fun. It gave a nice meditative feeling, very relaxing.

 

Det var dessverre ikke et langt opphold. Men kvaliteten var veldig god, og jeg drømmer om en gang å komme tilbake for å oppleve det hele igjen. Gjerne på en annen årstid også 🙂

Unfortunately it was not a long stay. But the quality was very good and I dream of coming back to experience it all again. Preferably at another time of year too 🙂

 

Jeg føler meg skikkelig heldig som ble spurt om å være med på denne overnattingen. Gode venner er gull ♥
Tusen takk Tommy, for at du kom på å spørre meg om å være med. Jeg koste meg veldig 😀
Dette var for meg en unik opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme, og denne skal jeg leve lenge på 😀
Heldige de som har råd til å dra hit når de har lyst ♥

I feel really lucky to have been asked to join this overnight stay. Good friends are gold ♥
Thank you very much Tommy, for asking me to join. I enjoyed myself a lot: D
This was for me a unique experience that I will never forget, and I will live on this for a long time: D
Lucky those who can afford to go here whenever they want ♥

Tommy jobber i WoodLink AS som har levert materialer til dette prosjektet.

 

KJÆRLIGHET OG ANDRE KATASTROFER / LOVE AND OTHER DISASTERS

Det er et faktum: kjærlighetslivet mitt er faktisk en katastrofe.

Jeg har tenkt mye den siste tiden ser du. Og konklusjonen er at kjærlighet, det er vanskelige greier. Og spesielt når en annen katastrofe inntrer også. Den katastrofen jeg da tenker på, er helsa. En god helse, det hadde vært drømmen. En god helse, og livslang kjærlighet.

Jeg har ikke noen av delene jeg.

Kjærligheten gikk i 1000 knas når jeg begynte å bli syk for mange år siden. Ikke fordi den andre parten ikke taklet det, men fordi ingen av oss forsto at jeg faktisk var blitt syk. Og sånt blir det mange komplikasjoner av.

Man må jobbe for kjærligheten. Man må holde romantikken ved like. Det er en 2-veis greie, hvor begge gir og får like mye. En gjensidig sak, normalt til stor glede.
Selvsagt kommer det perioder hvor man må jobbe litt ekstra for kjærligheten. Eller hvor den ene har noe den sliter med, og trenger ekstra oppmerksomhet og omsorg. Og i neste runde er det den andre som trenger det. Og så utfyller man hverandre.

Men hva da, når den ene blir kronisk syk, og trenger ekstra hele tiden, og ikke har energi til å gi like mye som før?
Da er det en katastrofe. Da kan mye bli ødelagt.

Mange forhold klarer seg godt selv om den ene har blitt kronisk syk. Da ligger det en virkelig sterk kjærlighet i bunn. Men i mange tilfeller er det andre ting som også knirker, og da skal det godt gjøres å holde kjærligheten vedlike når helsekatastrofen gjør sitt inntog.

It’s a fact: my love life is actually a disaster.

I’ve been thinking a lot lately, you see. And the conclusion is that love, is a difficult process. And especially when another catastrophe occurs as well. The catastrophe I then think of is health. Good health, it had been the dream. A good health, and lifelong love.

I don’t have any of those.

My love was shattered when I became ill many years ago. Not because the other party could not cope with it, but because neither of us understood that I had actually become ill. And that leads to many complications.

One must work for love. You have to keep the romance alive. It is a 2-way thing, where both give and receive the same amount. A mutual affair, normally to great joy.
Of course, there are times when you have to work a little extra for love. Or where one has something they are struggling with, and needs extra attention and care. And in the next round, it’s the other one who needs it. And then you complement each other.

But what then, when one becomes chronically ill, and needs extra all the time, and does not have the energy to give as much as before?
Then it’s a disaster. Then a lot can be destroyed.

Many conditions go well even if one has become chronically ill. Then there is a really strong love at the bottom. But in many cases there are other things that also squeak, and then it should be well done to maintain love when the health catastrophe makes its entrance.

 


Translation: You must not be sad because something is gone. You must be happy that it actually happened ♥

I årenes løp, med sykdom og det hele, og uten å ha diagnose, har jeg forsøkt meg på flere kjærlighetsforhold. Ingen av dem har vart. Det korteste varte noen få måneder, og det lengste varte 2,5 år. Og jeg tar ikke ekteskapet mitt med i denne beregningen.

Man passer jo ikke sammen med alle, så enkelt er det. Og mange opplever dette, på tross av god helse også. Så kjærlighetslabyrinten har mange irrganger. Det er ikke alltid at det er helsen som ødelegger. Det kan jeg selv skrive under på. Men at helsen har ødelagt mye for meg når det gjelder akkurat kjærlighet, det er 100% sikkert.

Helsen min, den føles av og til som en forbannelse. I det store og det hele, så har jeg et godt liv. Jeg klager ikke hele tiden. Men en gang i blant føler jeg at jeg har lov til å være lei meg likevel. Så da utbasunerer jeg, eller jeg trekker meg inn i meg selv. Men oftest, så føler jeg at det går bra, at jeg har en positiv innstilling, og at jeg har funnet en nokså grei balansegang, og jeg føler meg faktisk lykkelig 🙂 Og det er nok fordi jeg mestrer dette nokså greit…. Ja, ikke kjærligheten da, men helsa, det å få dagene til å gå, og fylle dem med innhold og gleder. Og masse kjærlighet også. Kjærligheten mellom mor og barn, den slår alt ♥ Hadde det ikke vært for den, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men den får meg ganske så godt gjennom dagene, bare den alene 🙂 Familie og venner også. Det er også en kjærlighet som er viktig.

Når det gjelder den andre kjærligheten, den man må jobbe knallhardt for, så er det litt verre. Stikkordet er jobbe! Det er nemlig der jeg selv av og til svikter. Jeg har ikke helse til å jobbe. Det er derfor jeg er hjemmeværende. Og det er vel mest sannsynlig derfor jeg ikke har den kjærligheten også. Jeg klarer nemlig ikke å være “på” hele tiden. Jeg er ofte for “sliten” til det lille ekstra. Spesielt når arbeidsdagen har gått. Alle er jo slitne etter jobb. Men jeg har ikke engang jobbet. Og når en normal arbeidsdag er over, så har jeg også brukt opp dagens energi-rasjon, bare på å komme meg så langt liksom. Og når man da har lyst å se kjæresten som endelig er ferdig med sin arbeidsdag, og gjøre noe kjekt sammen, så er min energi oppbrukt, og jeg klarer ikke det som man normalt ville klart etter jobb. Da sitter jeg sammensunket i sofaen, med feber og melkesyresmerter pluss diverse annet, og har mest behov for forståelse og omsorg.

Over the years, with illness and all, and without having a diagnosis, I have tried several love relationships. None of them lasted. The shortest lasted a few months, and the longest lasted 2.5 years. And I do not include my marriage in this calculation.

You can’t fit in with everyone, it’s that simple. And many people experience this, despite good health as well. So the love maze has a lot of misconceptions. It’s not always the health that destroys. I can sign it myself. But health has ruined a lot for me when it comes to love, it is 100% certain.

My health, it sometimes feels like a curse. However, I do have a good life. I don’t complain all the time. But once in a while I feel like I’m allowed to be sad anyway. So then I shout out, or I retreat into myself. But most of the time, I feel that it’s going well, that I have a positive attitude, and that I have found a fairly decent balance, and I actually feel happy 🙂 And that’s probably because I master this quite well …. Yes, not love then, but health, making the days go by, and filling them with content and joys. And lots of love too. The love between mother and child, it beats everything ♥ If it wasn’t for that love, I do not know where I would have been today. But it gets me pretty good through the days, just the one love alone 🙂 The love for family and friends is important too.

When it comes to the other love, the one you have to work really hard for, it’s a little worse. The key word is work! This is where I sometimes fail. I do not have the health to work. That’s why I’m at home. And that’s probably most likely why I do not have that love too. I can not be “on” all the time. I’m often too “tired” for that little extra. Especially when the working day has passed. Everyone is tired after work. But I have not even worked. And when a normal working day is over, I have also used up the day’s energy ration, just to get this far at the day somehow. And when I then want to see my boyfriend who has finally finished his work day, and do something nice together, then my energy is used up, and I can’t do what most people normally manage after work. Then I sit sunk in the sofa, with fever and lactic acid pain plus various other things, and I most need a lot of understanding and care.

 

Etterhvert fikk jeg diagnosen ME, og livet føltes litt ekstra røfft plutselig. Ikke hadde jeg en trygg og god livsledsager å støtte meg til, jeg måtte klare alt dette alene. Alle tøffe tanker, all sorg, hele prosessen. Det var en tung tid. Og jeg besluttet der og da at å kombinere dette med et evt. kjærlighetsforhold, det var nok ikke mulig. Så jeg la alle sånne tanker på is, og besluttet at jeg skulle være enslig livet ut. Jeg forsonet meg med den tanken.

Men så møtte jeg en likevel. Alt virket veldig bra, og jeg våget å håpe på at det kanskje skulle kunne fungere. Jeg besluttet å gå gjennom den slitsomme prosessen å bli kjent som kjærester. For jeg synes det er fryktelig slitsomt. Det er spennende og kjekt, men også veldig slitsomt.
Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker, men etterhvert har jeg også kjent på hvor krevende det er. Så livet har gitt meg noen sure sitroner med tanke på alt som jeg synes er kjekt.

Kjæresteforholdet gikk i 1000 knas etter et par år det også. Jeg vet enda ikke helt hva som skjedde. Men jeg husker mang en gang han kom på besøk etter arbeidstid, og jeg satt med feber og var ikke i form. Og jeg vet det må ha vært tøft egentlig. Ikke bare for meg, men også for ham. Det å se kjæresten syk. Det at kjæresten ikke klarer alt som vanlig friske klarer, det å hele tiden måtte være den som er på, uten å kanskje få like mye tilbake. Man kan ha den tålmodigheten og forståelsen som finnes i verden, men ikke engang det er nok hvis man ikke var forberedt på alvorlighetsgraden i helsetilstanden til den man inngikk et kjæresteforhold til.

Jeg har en mistanke om at det var det som kanskje gikk galt. Uten at jeg skal si det helt sikkert.

Men det er bittert. Og jeg vet nesten ikke om jeg skal orke å gå gjennom det på nytt noen gang. Hvis jeg gjør det, så er det hjertet som taler. Hjertet har den sterkeste viljen da.
Prosessen med å bli kjent er slitsom, men prosessen som et brudd fører med seg, er nesten “dødelig”. Jeg blir en skygge av meg selv. Så jeg vet ikke om jeg tør å sjanse på det flere ganger.

Jeg skal uansett aldri si aldri, for ingen kjenner morgendagen. Kanskje møter jeg en dag ham som er den helt rette for meg, og da er det ikke sikkert det føles så slitsomt den “bli kjent” prosessen? Men det kan man jo aldri vite heller.

Tiden leger alle sår. Og nå lar jeg tiden jobbe. Så får vi se hva som vil skje et stykke inn i fremtiden 🙂
Jeg tror på kjærligheten, men kjærligheten har ikke helt trodd på meg, enda!
Kanskje en dag…… ♥

Eventually I was diagnosed with ME, and life suddenly felt a little extra rough. I did not have a safe and good life companion to support me, I had to manage all this alone. All the tough thoughts, all the grief, the whole process. It was a hard time. And I decided there and then that to combine this with a possible love affair, it was probably not possible. So I put all those thoughts on ice, and decided that I should be single for life. I reconciled myself to that thought.

But then I met one man anyway. Everything worked very well, and I dared to hope that it might  continue to work. I decided to go through the tiring process of getting to know each other as boyfriend/girlfriend. Even when I think it’s terribly tiring. It is exciting and nice, but also very tiring.
I have always enjoyed getting to know new people, but gradually I have also realized how demanding it is. So life has given me some bitter lemons considering everything I think is nice.

The relationship went into 1000 pieces after a couple of years there too. I don’t yet know exactly what happened. But I remember many times he came to visit after work, and I had a fever and was not feeling well. And I know it must have been tough really. Not only for me, but also for him. Seeing his girlfriend sick. The fact that the girlfriend does not manage everything that a normal healthy person can do, that he constantly has to be the one who is on, without perhaps getting the same amount back. You can have the patience and understanding that exists in the world, but not even that is enough if you weren’t prepared for the severity of the health condition of the person you entered into a relationship with.

I suspect that was the reason why it might have gone wrong. Without having to say it for sure.

But it’s bitter. And I hardly know if I will ever be able to go through it again. If I do, it’s the heart that speaks. The heart has the strongest will then.
The process of getting to know one another is tiring, but the process that a breakup entails is almost “deadly”. I become a shadow of myself. So I don’t know if I dare to take a chance on it several times.

I will never say never anyway, because no one knows tomorrow. Maybe one day I will meet him who is just right for me, and then it may not feel so tiring the “get to know one another” process? But you can never know that either.

Time heals all wounds. And now I let time work. Then we will see what will happen some time into the future 🙂
I believe in love, but love has not fully believed in me, yet!
Maybe one day…… ♥

 

SOLNEDGANG BAK LUKKEDE DØRER / SUNSET BEHIND CLOSED DOORS

Det har vært en fin dag i dag. Jeg har vært ganske opplagt til mandag å være. Ofte er mandagen en dårlig dag. Men jeg hadde flere dårlige dager i helgen, så da var det på tide med en god dag.

Vi tok oss en tur til Solastranden for å se på solnedgangen nå i kveld. Men det var rett og slett for mange skyer. Så solnedgangen gikk for lukkede dører i kveld.

It has been a great day today. I’ve been pretty fresh, unusual when it is Monday. Often, Monday is a bad day. But I had several bad days this weekend, so it was time for a good day.

We took a trip to Solastranden to watch the sunset tonight. But there were simply too many clouds. So the sunset went behind closed doors tonight.

 

Nesten barføtt i sanden 🙂

Almost barefoot in the sand 🙂

 

Og sånn så solnedgangen ut. Godt gjemt bak skyene.

And that’s what the sunset looked like. Well hidden behind the clouds.

 

Og da takker jeg av for i kveld. Trøtt nå, og det skal bli godt å legge seg. Tusen takk for følget i dag, med ønsker om en riktig god natt ♥

And then I thank you for tonight. Tired now, and it will be good to go to bed. Thank you very much for the entourage today, with wishes for a really good night ♥