KJÆRLIGHET OG ANDRE KATASTROFER / LOVE AND OTHER DISASTERS

Det er et faktum: kjærlighetslivet mitt er faktisk en katastrofe.

Jeg har tenkt mye den siste tiden ser du. Og konklusjonen er at kjærlighet, det er vanskelige greier. Og spesielt når en annen katastrofe inntrer også. Den katastrofen jeg da tenker på, er helsa. En god helse, det hadde vært drømmen. En god helse, og livslang kjærlighet.

Jeg har ikke noen av delene jeg.

Kjærligheten gikk i 1000 knas når jeg begynte å bli syk for mange år siden. Ikke fordi den andre parten ikke taklet det, men fordi ingen av oss forsto at jeg faktisk var blitt syk. Og sånt blir det mange komplikasjoner av.

Man må jobbe for kjærligheten. Man må holde romantikken ved like. Det er en 2-veis greie, hvor begge gir og får like mye. En gjensidig sak, normalt til stor glede.
Selvsagt kommer det perioder hvor man må jobbe litt ekstra for kjærligheten. Eller hvor den ene har noe den sliter med, og trenger ekstra oppmerksomhet og omsorg. Og i neste runde er det den andre som trenger det. Og så utfyller man hverandre.

Men hva da, når den ene blir kronisk syk, og trenger ekstra hele tiden, og ikke har energi til å gi like mye som før?
Da er det en katastrofe. Da kan mye bli ødelagt.

Mange forhold klarer seg godt selv om den ene har blitt kronisk syk. Da ligger det en virkelig sterk kjærlighet i bunn. Men i mange tilfeller er det andre ting som også knirker, og da skal det godt gjøres å holde kjærligheten vedlike når helsekatastrofen gjør sitt inntog.

It’s a fact: my love life is actually a disaster.

I’ve been thinking a lot lately, you see. And the conclusion is that love, is a difficult process. And especially when another catastrophe occurs as well. The catastrophe I then think of is health. Good health, it had been the dream. A good health, and lifelong love.

I don’t have any of those.

My love was shattered when I became ill many years ago. Not because the other party could not cope with it, but because neither of us understood that I had actually become ill. And that leads to many complications.

One must work for love. You have to keep the romance alive. It is a 2-way thing, where both give and receive the same amount. A mutual affair, normally to great joy.
Of course, there are times when you have to work a little extra for love. Or where one has something they are struggling with, and needs extra attention and care. And in the next round, it’s the other one who needs it. And then you complement each other.

But what then, when one becomes chronically ill, and needs extra all the time, and does not have the energy to give as much as before?
Then it’s a disaster. Then a lot can be destroyed.

Many conditions go well even if one has become chronically ill. Then there is a really strong love at the bottom. But in many cases there are other things that also squeak, and then it should be well done to maintain love when the health catastrophe makes its entrance.

 


Translation: You must not be sad because something is gone. You must be happy that it actually happened ♥

I årenes løp, med sykdom og det hele, og uten å ha diagnose, har jeg forsøkt meg på flere kjærlighetsforhold. Ingen av dem har vart. Det korteste varte noen få måneder, og det lengste varte 2,5 år. Og jeg tar ikke ekteskapet mitt med i denne beregningen.

Man passer jo ikke sammen med alle, så enkelt er det. Og mange opplever dette, på tross av god helse også. Så kjærlighetslabyrinten har mange irrganger. Det er ikke alltid at det er helsen som ødelegger. Det kan jeg selv skrive under på. Men at helsen har ødelagt mye for meg når det gjelder akkurat kjærlighet, det er 100% sikkert.

Helsen min, den føles av og til som en forbannelse. I det store og det hele, så har jeg et godt liv. Jeg klager ikke hele tiden. Men en gang i blant føler jeg at jeg har lov til å være lei meg likevel. Så da utbasunerer jeg, eller jeg trekker meg inn i meg selv. Men oftest, så føler jeg at det går bra, at jeg har en positiv innstilling, og at jeg har funnet en nokså grei balansegang, og jeg føler meg faktisk lykkelig 🙂 Og det er nok fordi jeg mestrer dette nokså greit…. Ja, ikke kjærligheten da, men helsa, det å få dagene til å gå, og fylle dem med innhold og gleder. Og masse kjærlighet også. Kjærligheten mellom mor og barn, den slår alt ♥ Hadde det ikke vært for den, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men den får meg ganske så godt gjennom dagene, bare den alene 🙂 Familie og venner også. Det er også en kjærlighet som er viktig.

Når det gjelder den andre kjærligheten, den man må jobbe knallhardt for, så er det litt verre. Stikkordet er jobbe! Det er nemlig der jeg selv av og til svikter. Jeg har ikke helse til å jobbe. Det er derfor jeg er hjemmeværende. Og det er vel mest sannsynlig derfor jeg ikke har den kjærligheten også. Jeg klarer nemlig ikke å være “på” hele tiden. Jeg er ofte for “sliten” til det lille ekstra. Spesielt når arbeidsdagen har gått. Alle er jo slitne etter jobb. Men jeg har ikke engang jobbet. Og når en normal arbeidsdag er over, så har jeg også brukt opp dagens energi-rasjon, bare på å komme meg så langt liksom. Og når man da har lyst å se kjæresten som endelig er ferdig med sin arbeidsdag, og gjøre noe kjekt sammen, så er min energi oppbrukt, og jeg klarer ikke det som man normalt ville klart etter jobb. Da sitter jeg sammensunket i sofaen, med feber og melkesyresmerter pluss diverse annet, og har mest behov for forståelse og omsorg.

Over the years, with illness and all, and without having a diagnosis, I have tried several love relationships. None of them lasted. The shortest lasted a few months, and the longest lasted 2.5 years. And I do not include my marriage in this calculation.

You can’t fit in with everyone, it’s that simple. And many people experience this, despite good health as well. So the love maze has a lot of misconceptions. It’s not always the health that destroys. I can sign it myself. But health has ruined a lot for me when it comes to love, it is 100% certain.

My health, it sometimes feels like a curse. However, I do have a good life. I don’t complain all the time. But once in a while I feel like I’m allowed to be sad anyway. So then I shout out, or I retreat into myself. But most of the time, I feel that it’s going well, that I have a positive attitude, and that I have found a fairly decent balance, and I actually feel happy 🙂 And that’s probably because I master this quite well …. Yes, not love then, but health, making the days go by, and filling them with content and joys. And lots of love too. The love between mother and child, it beats everything ♥ If it wasn’t for that love, I do not know where I would have been today. But it gets me pretty good through the days, just the one love alone 🙂 The love for family and friends is important too.

When it comes to the other love, the one you have to work really hard for, it’s a little worse. The key word is work! This is where I sometimes fail. I do not have the health to work. That’s why I’m at home. And that’s probably most likely why I do not have that love too. I can not be “on” all the time. I’m often too “tired” for that little extra. Especially when the working day has passed. Everyone is tired after work. But I have not even worked. And when a normal working day is over, I have also used up the day’s energy ration, just to get this far at the day somehow. And when I then want to see my boyfriend who has finally finished his work day, and do something nice together, then my energy is used up, and I can’t do what most people normally manage after work. Then I sit sunk in the sofa, with fever and lactic acid pain plus various other things, and I most need a lot of understanding and care.

 

Etterhvert fikk jeg diagnosen ME, og livet føltes litt ekstra røfft plutselig. Ikke hadde jeg en trygg og god livsledsager å støtte meg til, jeg måtte klare alt dette alene. Alle tøffe tanker, all sorg, hele prosessen. Det var en tung tid. Og jeg besluttet der og da at å kombinere dette med et evt. kjærlighetsforhold, det var nok ikke mulig. Så jeg la alle sånne tanker på is, og besluttet at jeg skulle være enslig livet ut. Jeg forsonet meg med den tanken.

Men så møtte jeg en likevel. Alt virket veldig bra, og jeg våget å håpe på at det kanskje skulle kunne fungere. Jeg besluttet å gå gjennom den slitsomme prosessen å bli kjent som kjærester. For jeg synes det er fryktelig slitsomt. Det er spennende og kjekt, men også veldig slitsomt.
Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker, men etterhvert har jeg også kjent på hvor krevende det er. Så livet har gitt meg noen sure sitroner med tanke på alt som jeg synes er kjekt.

Kjæresteforholdet gikk i 1000 knas etter et par år det også. Jeg vet enda ikke helt hva som skjedde. Men jeg husker mang en gang han kom på besøk etter arbeidstid, og jeg satt med feber og var ikke i form. Og jeg vet det må ha vært tøft egentlig. Ikke bare for meg, men også for ham. Det å se kjæresten syk. Det at kjæresten ikke klarer alt som vanlig friske klarer, det å hele tiden måtte være den som er på, uten å kanskje få like mye tilbake. Man kan ha den tålmodigheten og forståelsen som finnes i verden, men ikke engang det er nok hvis man ikke var forberedt på alvorlighetsgraden i helsetilstanden til den man inngikk et kjæresteforhold til.

Jeg har en mistanke om at det var det som kanskje gikk galt. Uten at jeg skal si det helt sikkert.

Men det er bittert. Og jeg vet nesten ikke om jeg skal orke å gå gjennom det på nytt noen gang. Hvis jeg gjør det, så er det hjertet som taler. Hjertet har den sterkeste viljen da.
Prosessen med å bli kjent er slitsom, men prosessen som et brudd fører med seg, er nesten “dødelig”. Jeg blir en skygge av meg selv. Så jeg vet ikke om jeg tør å sjanse på det flere ganger.

Jeg skal uansett aldri si aldri, for ingen kjenner morgendagen. Kanskje møter jeg en dag ham som er den helt rette for meg, og da er det ikke sikkert det føles så slitsomt den “bli kjent” prosessen? Men det kan man jo aldri vite heller.

Tiden leger alle sår. Og nå lar jeg tiden jobbe. Så får vi se hva som vil skje et stykke inn i fremtiden 🙂
Jeg tror på kjærligheten, men kjærligheten har ikke helt trodd på meg, enda!
Kanskje en dag…… ♥

Eventually I was diagnosed with ME, and life suddenly felt a little extra rough. I did not have a safe and good life companion to support me, I had to manage all this alone. All the tough thoughts, all the grief, the whole process. It was a hard time. And I decided there and then that to combine this with a possible love affair, it was probably not possible. So I put all those thoughts on ice, and decided that I should be single for life. I reconciled myself to that thought.

But then I met one man anyway. Everything worked very well, and I dared to hope that it might  continue to work. I decided to go through the tiring process of getting to know each other as boyfriend/girlfriend. Even when I think it’s terribly tiring. It is exciting and nice, but also very tiring.
I have always enjoyed getting to know new people, but gradually I have also realized how demanding it is. So life has given me some bitter lemons considering everything I think is nice.

The relationship went into 1000 pieces after a couple of years there too. I don’t yet know exactly what happened. But I remember many times he came to visit after work, and I had a fever and was not feeling well. And I know it must have been tough really. Not only for me, but also for him. Seeing his girlfriend sick. The fact that the girlfriend does not manage everything that a normal healthy person can do, that he constantly has to be the one who is on, without perhaps getting the same amount back. You can have the patience and understanding that exists in the world, but not even that is enough if you weren’t prepared for the severity of the health condition of the person you entered into a relationship with.

I suspect that was the reason why it might have gone wrong. Without having to say it for sure.

But it’s bitter. And I hardly know if I will ever be able to go through it again. If I do, it’s the heart that speaks. The heart has the strongest will then.
The process of getting to know one another is tiring, but the process that a breakup entails is almost “deadly”. I become a shadow of myself. So I don’t know if I dare to take a chance on it several times.

I will never say never anyway, because no one knows tomorrow. Maybe one day I will meet him who is just right for me, and then it may not feel so tiring the “get to know one another” process? But you can never know that either.

Time heals all wounds. And now I let time work. Then we will see what will happen some time into the future 🙂
I believe in love, but love has not fully believed in me, yet!
Maybe one day…… ♥

 

SOLNEDGANG BAK LUKKEDE DØRER / SUNSET BEHIND CLOSED DOORS

Det har vært en fin dag i dag. Jeg har vært ganske opplagt til mandag å være. Ofte er mandagen en dårlig dag. Men jeg hadde flere dårlige dager i helgen, så da var det på tide med en god dag.

Vi tok oss en tur til Solastranden for å se på solnedgangen nå i kveld. Men det var rett og slett for mange skyer. Så solnedgangen gikk for lukkede dører i kveld.

It has been a great day today. I’ve been pretty fresh, unusual when it is Monday. Often, Monday is a bad day. But I had several bad days this weekend, so it was time for a good day.

We took a trip to Solastranden to watch the sunset tonight. But there were simply too many clouds. So the sunset went behind closed doors tonight.

 

Nesten barføtt i sanden 🙂

Almost barefoot in the sand 🙂

 

Og sånn så solnedgangen ut. Godt gjemt bak skyene.

And that’s what the sunset looked like. Well hidden behind the clouds.

 

Og da takker jeg av for i kveld. Trøtt nå, og det skal bli godt å legge seg. Tusen takk for følget i dag, med ønsker om en riktig god natt ♥

And then I thank you for tonight. Tired now, and it will be good to go to bed. Thank you very much for the entourage today, with wishes for a really good night ♥

 

 

JEG HENGER MED FORTSATT / I AM STILL HERE

Tenk, jeg er her fortsatt, på Topp 100 lista, til tross for at jeg ikke har skrevet noe blogg siden en gang i sist uke. Det er jeg ganske fornøyd med må jeg innrømme.
Jeg har vært bortreist i helga nemlig. Og der jeg var, var det dårlige internettforhold. Og da jeg kom hjem, var jeg ikke i form til å skrive så mye.

I am still here, on the Top 100 list, even though I haven’t been blogging since sometime last week.. I am very happy with this…just got to admit it.
I have been away this weekend actually. And it was poor internetconnection there. And when I got back home, my body and brain wouldn’t work so well, and I needed to rest. Not in shape to write anything.

 

Jeg skulle skrive noen ord nå. Og mens jeg skulle laste inn bilder fra mobiltelefonen til den bærbare PC’en, gikk mobiltelefonen helt i svart. Jammen glad jeg har bestilt ny mobiltelefon, som etter alle solemerker skal ankomme i dag. Men så frykter jeg at alle bildene er gått tapt. Jeg får se om jeg kan få litt hjelp til å hente bildene litt senere. Jeg har jo uansett brukt kameraet mitt også, så de bildene har jeg jo. Men noen er tatt med mobilen, siden jeg ikke alltid har kamera med meg.

Planen var i dag å laste alt av bilder fra mobilen til PC. Men foreløpig er den planen gått i vasken. Så nå ble jeg litt lei meg her jeg sitter. For noe har jeg gjort, men ikke alt.

I sat down to write some words now. But as I loaded photos from my mobilephone to my laptop, the phone went black. It’s a good thing I have ordered a new phone, that is told to arrive today. I fear though, that all photos on my old phone are lost. I will let it rest a little, and hopefully I will manage to get the photos later. I have taken pictures with my camera as well, and still have those. But I don’t always bring that camera, but the phone is usually with me all the time.

Todays plan was to get all the photos from the phone down to my laptop. And when it doesn’t work now, I feel a little sad. 

 

Dette bilde ble tatt med mobilen, og det har jeg reddet, fordi jeg valgte å bruke det som profilbilde på Facebook. Så jammen godt man har noen små kilder til bildelagring som man ikke engang kommer på 🙂

This photo was taken by my phone. I managed to save it as I have used it as a profilepicture on Facebook. It’s a good thing with backup in places I originally don’t think of.

 

Dette er fra kameraet. Det er meg og min sønn, Daniel, på vei hjem på søndag.

This one is from my camera. It shows me and my son, Daniel, on our way home on Sunday.

 

Så da fikk jeg i alle fall fortalt dere alle at det fortsatt er liv i meg, og at jeg er telefonløs akkurat i øyeblikket. Håper det ordner seg litt senere i dag 🙂

Then I at least got to tell you all that I am still alive, and that I am phoneless at the moment. I hope it will all go well later today.

 

Ha en flott dag ♥

Have a great day ♥

NOEN HAR HATT GODT AV HJEMMESKOLE

Nå begynner jo alle på skolen igjen, etter et par måneder hjemme. Og det er nok sunt på mer enn en måte. De fleste har behov for å se vennene sine, og ha daglig kontakt for å føle seg som en del av noe. Det har jo ikke akkurat vært ferie selv om alle har måttet være hjemme like lenge som en ordinær sommerferie.

For noen har det vært enormt tungt å måtte gjøre skolearbeidet hjemme, kanskje kun med veiledning fra foreldrene, for andre har det vært lettere, da jobbmengden kanskje har vært mindre eller annerledes enn den ellers ville vært. Men det å være hjemme hele tiden, og skulle arbeide strukturert og målrettet, det ligger ikke for alle.

Om det hadde vært meg, så hadde jeg nok slitt veldig. Det å gjøre skolearbeid var ikke akkurat det kjekkeste jeg visste. Og i alle fall ikke hjemme. Så det holdt med dagens lekser.

Når skolen nå åpner opp igjen, med et par skoledager i uken, så gledes det til gjensyn med klassen 🙂

Her i huset har vi en russ i år.

Hun har jobbet hardt og målrettet i alle år, og hun er nøye og ønsker de beste resultatene. Det krever jo mye tid og arbeid. Hun er også veldig strukturert og ryddig, og det har virkelig kommet godt med nå i disse virustider.

Faktisk så er min konklusjon at hun har hatt veldig godt av denne 2 måneders hjemmeskolen. For i stedet for å være stresset, sliten og uendelig lei, så har hun blomstret opp, skikkelig. Skolearbeidet gjør hun pliktoppfyllende, lett og lekent, og hun får gode tilbakemeldinger på det hun gjør. Hun er rutinert og strukturert, og jeg bøyer meg i støvet for en stålkontroll hun har ♥ Jeg er imponert, og stolt 🙂

Fordelen er selvsagt at hun kan gjøre skolearbeidet i sin rekkefølge, på den tiden som passer henne best, og i sitt tempo. Og på denne måten får hun utnyttet tiden mye bedre, på tidspunkt som er gode for henne, og uavhengig av hvor fort andre arbeider. Hun sparer jo en del tid på dette. Og den tiden hun da har til overs, etter at alt arbeidet er gjort, den bruker hun på å slappe av, og gjøre de tingene hun liker å koble av med. I tillegg har hun begynt å trene. Noe hun ikke hadde tid til tidligere mens hun har gått på videregående. Så dette har vært en vinn vinn situasjon, selv om omstendighetene er tragiske.

Russetiden, som hun hadde sett veldig frem til, den er jo en litt annen enn forventet. Her om dagen var det russedåp, et par uker forsinket. Det er det første, og til nå eneste, russearrangementet som har vært mulig å overholde. Arrangementet var et offentlig lovlig arrangement, og politiet holdt overoppsyn med at alt foregikk etter reglene. Og reglene akkurat nå er at antallet ikke må overstige 50 personer, og avstanden skal være 1 meter. Men den metersregelen var kanskje litt vanskelig å overholde når det var gledelige gjensyn og sånt. Men uansett, alt forløp godt.

Denne helgen skulle Landstreffet i Kongeparken gått av stabelen. Et av russens store høydepunkt. Det ble jo selvsagt avlyst, og med ramaskrik fordi billettpengene ikke ville bli refundert. Men nå har det heldigvis ordnet seg sånn at de får igjen 80% av beløpet de har kjøpt billetter for.
Leit å gå glipp av kjekke konserter og god stemning uansett, og dette vil jo aldri kunne gjøres på etterskudd. Man er jo bare russ en gang i livet.

Men det nytter ikke å sture. Tiden blir ikke kjekkere av det. Så her gjøres det beste ut av alt, med et smil 🙂 Tiden vil absolutt aldri bli glemt uansett, som historiens mest annerledes russetid noen sinne 🙂

DAGEN STARTET MED TUR…..

I dag begynte dagen bra. Den begynte tidlig. Jeg fikk ikke så mange timene søvn. Og siden været var strålende, med sol fra skyfri himmel, så besluttet jeg å gå tur. Det har blitt så lite tur i det siste, at jeg føler det direkte ubekvemt. Men så må jeg tenke på ME-helsa også, og ikke bare på den helsen som handler om å holde seg i form.

Jeg besluttet å gå til Ulvanuten, som er min favorittnut, og som ikke er så veldig langt fra meg. Og kl. 8.30 var jeg avgårde. Jeg gikk en litt annen sti enn jeg vanligvis går, så da passerte jeg dette skiltet.

Jeg må gå gjennom en flik med skog for å komme opp til Ulvanuten. Men det er bare fint. Stille og fint på en søndagsmorgen, og mykt og godt underlag, og høye trær 🙂

Oppe gjennom den første skogen kommer jeg til Langafjedle. Og her møter jeg en kar jeg ikke har sett på veldig, veldig mange år. Den lille ulven har vært borte så lenge jeg kan huske nesten. For det er jo sånn at noen MÅ ødelegge. Så ulven har nå endelig blitt fikset på, og kommet på plass igjen.

Så dette ble rett og slett et hyggelig møte. Litt av ulven er fortsatt ødelagt, men det er sikkert ikke så lett å fikse. Det viktigste er at den er på plass igjen.

Den står og skuer mot Gandsfjorden og mot Lura bydel 🙂

Jeg tusler meg videre, og kommer meg opp til den store ulven på Ulvanuten. Den har fått stå i fred, heldigvis, og bank i bordet. Men den er jo så stor, at det kanskje er litt strevsomt å skulle ødelegge den. Jeg har i alle fall hatt mange fine møter med storeulven 🙂

Og der oppe fra Ulvanuten kan man speide langt avgårde over Gandsfjorden. Og i dag var det ganske fint vannspeil, så jeg zoomet inn på dette skipet som lå til kai på andre siden,  og fikk med meg speilingen av både skip og haller.

Gandsfjorden er ganske lang. Og i klarvær ser man langt avgårde.

Artig å zoome inn og se hva som er utover der, når man nærmer seg Stavanger.

Før jeg begynte på hjemveien igjen, tok jeg meg en hvil på benken nedenfor storeulven.

På veien ned igjen stoppet jeg ved kikkerten.

Og jeg måtte jo ta en kikk.

Vel hjemme igjen har dagen vært litt så som så. Jeg har forsøkt å gjøre dagen koselig for alle her i heimen, og så har jeg ellers bare hvilt og lest i bok. Og nå er jeg ganske segen, så jeg merker at natten som gikk var kort. Jeg satser på at kommende natt blir lang og full av god søvn og hvile.

Har du hatt en fin søndag?
Hva har du gjort?

TOPP 50

God morgen ♥

I dag må det bli en aldri så liten feiring. Kanskje jeg skal bake en kake og sprette noen bobler? Jeg skal i alle fall bake en kake 🙂 Jeg så på forsiden ei som hadde bakt gulerotkake, og det fikk jeg også lyst på, så det tror jeg jammen må bli helgebaksten her i huset denne helgen ♥

Årsaken til disse viltre småplanene med bobler og greier, er fordi jeg fant meg selv på Topp 50 lista i dag på blogg.no ♥ Nærmere bestemt på 48. plass. Veldig gøy å våkne til det. Det hadde jeg faktisk ikke ventet. Jeg pleier å skumme gjennom topplista hver morgen, for å følge med på dem jeg følger, og hvor de holder seg? Og meg selv selvsagt. Jeg begynner alltid nedenfra når jeg kikker på lista. Begynner på plass. nr. 100, og leser meg oppover. Og da jeg kom til 50. plassen, syntes jeg det var rart jeg ikke hadde funnet meg selv enda, så jeg trodde jeg måtte ha lest for fort, og begynte på nytt. Jeg fant meg ikke da heller, og begynte spent å lese videre oppover. Og der var jeg, på 48. plass. Jammen meg 😀 Man kan trygt si at jeg våknet fort 😀

Jeg synes jo jeg har fortjent det, og jeg koser meg i glansen, og regner ikke med at det varer lenge. Men man skal aldri si aldri, sånn egentlig.

Og hva er grunnen til dette finet hoppet oppover på lista?
Jo, jeg tenker at det er fordi et par blogginnlegg ble delt på noen relevante grupper på facebook de foregående to dagene. Og sånt hjelper jo så klart 🙂 Og jeg sier tusen takk for det. Takk til dem som finner innleggene mine verdt å dele ♥♥♥
Det ene delte jeg selv, og ventet ikke denne responsen. Så det er veldig kjekt 🙂

Nå er jeg jo glad bare jeg er innom lista en gang i blant, og utenom det så koser jeg meg med å blogge, sånn uten plasseringsjaget, men dette var litt ekstra, og jeg kjenner det bobler masse glede i meg nå. Så det betyr nok mer for meg enn jeg tidligere har villet innrømme for meg selv.

Og allerede nå klokken 9, kan jeg si at denne dagen blir ganske mye bedre enn gårsdagen. Hodepinen som jeg alltid våkner med, forsvant som dugg for solen. Solen skinner fortsatt inn gjennom skitne vinduer, og jeg føler våren har ankommet på ordentlig.

Så før jeg avslutter dette innlegget, vil jeg si til alle dere som er innom og leser hos meg:
Tusen hjertelig takk Det er deres fortjeneste at jeg fikk en så god morgen i dag. Det er dere som har plassert meg på 48. plass.

Jeg ønsker dere alle en utrolig strålende flott dag og helg ♥

HJEMMEHÅRSPA

I går skrev jeg om at jeg hadde planer om å dusje, men at jeg grudde meg veldig til dette. Du kan lese hvorfor HER!
Jeg endte med å ikke dusje, for dagsformen var ikke akkurat på topp. Det kan du lese om HER!

Min datter leste innlegget om hvorfor jeg slet med å dusje, og foreslo at hun kunne jo vaske håret mitt. Hun har faktisk foreslått det før, men jeg har liksom ikke helt klart å se hvordan det skulle la seg gjennomføre?

Så da hun foreslo det i går, satte vi i gang med å finne hvilken vask som ville egne seg best? Kjøkkenvasken var første forslag, for den har en kran med dusjslange. Men det viste seg at kanten inn til selve vasken var for dyp, og høyden på vasken var ikke sammenfallende med noen av stolene vi hadde.

 

Så forsøkte vi med stol ved vasken på badet, og der var det nesten som å sitte ved vasken hos frisøren. Det eneste vi manglet var dusjarmaturet. Så det skal faktisk handles inn. 

 

Så brukte hun litersmål istedet. Og det gikk jo veldig fint, men litt vanskelig enkelte plasser å skylle ut såpen.

Resultatet ble veldig bra, så dette her kan vi fint gjøre en gang til.

Håret ble såpet inn to ganger, og jeg fikk også hodebunnsmassasje….mmmmmm ♥ Og så var det balsam til slutt. Og jeg kan nesten ikke huske sist jeg hadde balsam i håret. For så langt kommer jeg ikke når jeg skal vaske håret selv. Så dette var en luksus på hjemmebane som jeg skal benytte meg av flere ganger. Og vi skal handle inn en sånn hånddusj til å koble på kranen på vasken. Hvis det går 🙂 Så blir det lettere neste gang.

Litt hårspa på hjemmebane er slett ikke å forakte. Og jeg brukte ikke energi på dette i det hele tatt. Jeg bare nøt hele prosessen fra begynnelse til slutt. Helt fantastisk.

Tusen takk for denne opplevelsen ♥

 

SUPERMÅNE

Det er ikke ofte jeg er lysvåken på dette tidspunktet av døgnet, men fullmåne og supermåne er nok årsaken vil jeg tro. Supermåne måtte jeg google, og det betyr noe sånt som at da er distansen mellom månen og jorden på sitt korteste.
Og da måtte jeg jo ut og prøve det nye kameraet på månemotivet 😀 Ble ganske fornøyd med dette, som er tatt på frihånd uten stativ 🙂
Så da kan jeg vel gå og legge meg, og forsøke å sove. Jammen godt jeg ikke skal opp til noe veldig viktig i morgen tidlig 🙂
God natt og sov godt alle sammen

PEM – MEDALJENS BAKSIDE

Jeg skrev tidligere i dag om den kjekke og sorgfrie lørdagen. Og litt om bravadene jeg har vært gjennom de siste par ukene. Og jeg lovet å skrive om medaljens bakside litt senere. Og nå er tiden inne for det.

For som ME-syk, så har hver eneste lille ting man velger å gjøre, en konsekvens som er mindre kjekk. Man kan ha det kjekt der og da, men det kommer for de fleste til å slå tilbake i en eller annen form som kan gi mye ubehag senere.

Forløpet er litt forskjellig for de forskjellige ME-syke, man reagerer på forskjellig måte. Men fellesbenevnelsen for opplevelsen kalles PEM. På engelsk står dette for post-exertional malaise. Ikke så lett å begripe sånne engelske faguttrykk, men på norsk kan man oversette det til anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomforverring.

I dag har jeg PEM. Jeg hadde det i går også, og jeg håper jeg er ferdig med det til i morgen. Men det er ingen garanti for det.

For meg og dagen i dag er dagen som følger: Jeg har det best i sengen, eller på sofaen under et pledd. Jeg fryser og føler meg influensasyk. Influensafølelsen var verre i går kveld. I dag har akkurat den følelsen vært bedre, heldigvis. Men er tung i hodet. En liten tur fra sofaen og ut på kjøkkenet og tilbake gjør at jeg blir klam og anpusten. Og det er ikke mange metrene det er snakk om. Tur i dag ville vært en umulighet, da jeg blir sliten bare av å reise meg opp og gå et par skritt. Feber har jeg også, litt på og av. Men den feberen har jeg omtrent hver dag, etter alle små ting jeg finner på å gjøre, som å gå i butikken f.eks.
Alle ledd er vonde, og ryggen har slått seg helt vrang. Vondt nede i korsryggen. Og jeg beveger meg som om jeg er 95 i dag. Jeg føler noen har brukt meg som bokseball, og hamret løs på meg. Hjernetåke er også et problem. Faktisk er den ofte et problem, også til hverdags på rolige dager. Men blir litt ekstra surrete og glemsk under PEM.

Jeg har blitt litt bedre nå i kveldinga. F.eks. er det ikke fullt så slitsomt å gå noen meter nå. Så jeg føler meg litt kvikkere. Men to dager som dette er faktisk haugen på nok for meg altså. Jeg holder på å gå på veggene. Jeg orker ikke å lese så mye, og jeg orker ikke å strikke. Det gjør faktisk vondt.

Jeg var en tur i butikken, for å handle et par nødvendige toalettartikler nå i kveld, og endte opp med å handle inn til i tilfelle krise. Og da tenker jeg corona-krise. Ikke at jeg tror at jeg vil få corona, men jeg ser jo at enkelte artikler begynner det å tømmes for i butikkene, og da er det greit å ha litt på mitt eget lager, sånn i tilfelle butikkhyllene går helt tomme. Men jeg har ikke overdrevet, det kan jeg love deg. Og jeg er jo alene hjemme også, så jeg forbruker jo ikke så mye. Så ingen grunn til å gå helt av skaftet. Men jeg tror det likevel kan være lurt, siden det ser ut til at flere og flere får corona påvist. Og om jeg skulle være så uheldig at jeg må stenge meg inne i to uker, så er det greit å ha nok toalettpapir og mat, og nødvendige småting som vi ellers tar for gitt.

Og da jeg var hjemme igjen fra butikken, måtte jeg ta meg en hvil før jeg kunne rydde ut av posene. For da var jeg totalt gåen. Så den anstrengelsen burde jeg nok ha ventet med. Men det er rart med det, når man først er i gang, så tenker man ikke alltid så logisk.

Så nå vet du litt om PEM, i alle fall hvordan det virker på meg.

Så er jo spørsmålet: Er de kjekke tingene verdt det når man får PEM i etterkant?

Svaret mitt er ja. Man skal jo tross alt leve også, selv om man er kronisk syk. Og helt klart, så velger jeg mine “kamper” med omhu. Med god planlegging, så går det faktisk an å ha noen kjekke og sosiale ting innimellom, som man vet man vil bli ekstra syk av. Man må bare ta tiden til hjelp, spesielt i etterkant. Jeg kunne ikke hatt en sånn helg hver helg, det hadde kanskje forverret sykdommen betraktelig i lengden. Men en sjelden gang må man faktisk kunne unne seg sånne ting. Selv om det er nok av hverdagsting som gir samme negative etter-effekt.
Vi har bare ett liv, og det gjelder å gjøre det beste utav det ♥

Nå er det kvelden her. Jeg håper du har en fin kveld, og så snakkes vi snart igjen ♥

EN HELT SORGFRI DAG

I det siste har det jammen vært mye som har stått på synes jeg. Men, det skal ikke mye til for at jeg får den følelsen da.

Jeg er spent på utfallet for min uførsøknad som jeg vet er til behandling i disse dager. Og i den forbindelse sendte NAV meg til en lege de hadde valgt. En spesialist på sitt felt. De mente de hadde for lite utfyllende om meg og min helse. Og det er her følelsen av at det er mye som står på kommer inn.

I løpet av de siste to ukene har jeg vært 3 ganger hos denne legen som NAV ville jeg skulle gå til. Og det endte med enda en diagnose, bare sånn for sikkerhetsskyld. Jeg har jo allerede en lang liste diagnoser, og jeg syntes ikke jeg trengte flere nå. Men det fikk jeg likevel, enten jeg ville det eller ei.

Siste gangen jeg var hos denne legen, var på torsdag. Da kom jeg ut med diagnosen surrende rundt i hodet. Og det sendte meg faktisk rett i seng. Jeg ble så sliten av hele greia. Og selvsagt, å gruble på ting, gjør ikke følelsen noe bedre.

Fredagen var rolig, veldig rolig. Jeg brukte dagen til å fordøye den siste tidens hendelser, og til å hvile ut. For uken var jo travel sånn ellers også. Høydepunktet var tur med en venninne på onsdagen.

Så fredagen, da følte jeg at jeg hadde fått skikkelig juling.

Så kom lørdagen. Og den var bare av det gode. Den skulle bli en helt sorgfri dag, helt uten grubling og bekymringer. Da valgte jeg å legge alt til sides, og bare kose meg.

Den dagen hadde jeg og Pål en dag i Stavanger med et vennepar, Kristine og Thorfinn. Og nå snakker vi på dagtid altså. Og sånt er helt perfekt for meg. For det er jo om dagen jeg har de beste forutsetningene for å faktisk kose meg.

Vi tok båten fra Hommersåk (barndomsbygda mi) til Stavanger. En båttur på ca. en halv time. Det var ruskevær denne dagen, så vi bestemte at det var best å holde seg mest mulig innendørs.

Om dette bildet er en dugende illustrasjon for en helt sorgfri dag skal jeg ikke påstå, men det er liten tvil om at elegante glass og glade farger hjelper på både humøret og stemningen.
Jeg fikk faktisk et spørsmål av (NAV)legen, om jeg drakk alkohol? Og da måtte jeg svare at jeg drikker svært sjelden, og at jeg ikke har for vane å overdrive. Så da må jeg jo bare presisere overfor deg som leser her, at kun det ene glasset her er mitt 😉
Det ble noen glass til av ymse drikke. Men ikke mange når man tenker over antallet timer vi tilbrakte denne dagen i storbyen Stavanger.

Vi startet dagen forsiktig. Vi ankom byen i 12 tiden, og da var det jo lunsjtid. Så vi fant veien inn til en plass som serverer deilige bakervarer, Våland Dampbakeri og conditori. Jeg unnet meg en solid blings med ost og skinke, et suksesskakestykke og en kaffe mocca. Pluss et glass vann 🙂 Pål var litt mer forsiktig, med kun et kakestykke…ostekake ser det ut til 🙂

Jeg hadde faktisk ikke vært her før, så nå vet jeg at her inne smaker maten godt. Men jeg har jo flere gode steder det smaker godt å spise i Stavanger, så egentlig burde jeg vel ta turen litt oftere 🙂

Etter lunsjen beveget vi oss mot Fargegata i Stavanger. Det var såpass ruskevær at jeg ikke tok bilde av selve gata i dag. Drinkene her får være fargebidraget til gata denne gangen. Og drinkene fant vi på et sted som het Pjolter og Punsj. Jeg hadde ikke vært der før. Men de aller fleste drinkene deres hadde akevitt i seg. Og akevitt er jo ikke noe man akkurat sitter og drikker på utover dagen, men den er jo god til å hjelpe å fordøye maten. Så det var kanskje det vi forsøkte på når vi bestilte disse drinkene 😉
Gode var de i alle fall, og bartenderen var hyggelig. Det eneste vi kanskje hadde å utsette på stedet var at det kom en trekk akkurat der vi satt, sånn at vi ble litt småkalde. Så da de fargeglade drikkene var drukket opp, beveget vi oss videre.

Det neste stedet vi trakk inn på hadde dette mottoet: Always be a fat unicorn. Og ja…man kan jo saktens føle seg litt sånn når man virrer rundt i storbyen og inntar både mat og drikke 🙂
Alle utesteder har sin dekor. Noen har mye, noen har lite. Men akkurat dette stedet har litt av hvert.

De hadde også et bord med to stoler ved et stort bilde av mitt idol, Marilyn Monroe. Men vi var jo fire, så vi trengte et større bord.

Og da endte vi opp rett ved baren, et høyt bord med barstoler. Og det passet jo bra for lille meg, for da fikk jeg jo litt oversikten. Og pynten rundt her var også nokså spekulativ, og artig. Og flotte Kristine poserer her med et glass vin.
Selv valgte jeg meg en kaffe mocca igjen. For da var jeg litt frossen etter den forrige plassen, så jeg trengte noe å varme meg litt på.

Så gikk vi videre, og endte på Hanekam. Det var ikke mye hanekammer å spore, men et digert hai-gebiss truet med å ta en jafs av meg der jeg satt.

På dette stedet satt de andre med varm drikke ala kaffe og te, mens jeg skålte lystig med et glass vin 🙂

Og heldige var vi damene, for doen var nær. Og siden herredoen var litt lenger borte, så var det flere herrer vi så, som benyttet seg av damedoen. Jeg skjønner dem godt, jeg, i nødens stund 😉

Så kom vi til middagstid, og da bestemte vi oss for gresk mat. Og lykkelige ble vi der, for vi fikk bord ved peisen. Og den varmet helt vidunderlig. Og med et glass rødvin kunne jeg virkelig innbille meg at jeg satt på en gresk taverna og slappet av sammen med gode venner i solen.

Gresk mat varmer også, uten å være tøft krydret. Jeg valgte Stifado, som ga gode minner fra tidligere ferier på de greske øyer.

Etter å ha varmet oss med den greske maten, begynte vi å tenke på hjemveien. Og båten går ikke akkurat når det passer oss, så vi valgte å gå innom ett sted til før båten skulle føre oss hjemover igjen. Der fikk vi jammen en “selfie” ved hjelp av en av de andre gjestene på etablissementet 🙂

På båten var det godt å lene seg litt inntil kjæresten. Jeg begynte å merke at timene var blitt mange, og at jeg hadde hatt det veldig kjekt 🙂 Man blir sliten av sånt 🙂

Et aldri så lite kappløp hadde vi også mens vi satt på båten, via Snap. Ironisk nok satt vi ikke i samme båt, og Pål har ledelsen mens jeg er på siste plass.

Pål ble ordentlig giret og måtte feire. Og jeg halte innpå og kom meg til land jeg også 😉

Vel i land gikk vi innom Bistroen på Hommersåk. Jeg hadde ikke vært her før. Den var ikke der når jeg bodde der. Og her tok jeg meg en Irish Coffee mens vi ventet på transporten helt hjem. Det var min datter som hentet oss.

Dagen var helt perfekt og minnerik for meg. Jeg storkoste meg, og klarte å slippe taket i alle vanskelige tanker. Disse timene hadde jeg ikke en bekymring i verden. Og det føltes som å ha vært på ferie. Å tilbringe tiden i hyggelig lag, på en tid av døgnet som er fredelig og rolig, og med venner jeg slapper helt av sammen med. Det er unikt, og gjorde dagen god. Jeg tar gjerne en reprise på den en gang i fremtiden ♥

 

Medaljens bakside skriver jeg om litt senere i dag 🙂