Den 19. juni feiret jeg at jeg hadde vært singel i ett år. Ja, jeg feiret at jeg hadde bursdag også (et par dager senere), men det var faktisk litt viktig å markere det for meg selv, at jeg hadde vært singel i ett år. Oftest husker man de datoene hvor man ble sammen som et par. Men jeg klarer ikke å huske det noe særlig, ikke med noen tror jeg. Men akkurat denne ene datoen, da jeg ble singel i fjor, den kommer jeg nok ikke til å glemme på mange, mange år. Og grunnen til det er at jeg følte det så urettferdig, og uten noen ordentlig forklaring. Forklaringen fikk jeg kort tid etter bruddet, via omveier.

I ettertid har jeg følt at det var en lykkedag at jeg ble singel. Jeg har kanskje ikke kommet helt over det, men jeg har ikke hatt den vanlige hjertesorgen jeg har hatt ved andre brudd.
Det kan hende det kommer av at jeg var skikkelig syk i fjor. Flere måneders undring om hvor forholdet kom til å ta veien hadde brutt meg ned, i tillegg til en hel del andre ting også, bl.a covid trusselen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Året som har gått som singel har vært både godt og vondt. Godt fordi jeg egentlig har nok med meg selv, vondt fordi jeg bare ble sykere, og trodde nesten ikke jeg skulle komme meg gjennom året. Så kuliminerte det med en sykehusinnleggelse også, de siste 5 dagene av året.

Nå når vi er over halvveis i det nye året, opplever jeg livet som ganske godt faktisk. Til tross for ny og alvorlig diagnose og det hele. Men det er jo rart med det man får en forklaring på, da skjønner man plutselig mer, og det er lettere å slå seg til ro.
Og jeg har ikke savnet en kjæreste. Ikke et eneste sekund.

Klart jeg savner omsorg, hudkontakt, en armkrok, og sånne elementære ting, men hvem savner ikke det nå for tiden, etter halvannet år med pandemi?

Så da har det blitt sånn at solens gode stråler har gitt meg noe av den varmen og omsorgen jeg har trengt så langt.

Men vet du hva? Det har visst ikke gått upåaktet hen å være singel. Vel og merke står det jo i min Facebook at jeg er singel. Jeg kunne jo valgt å ikke ha det der. Men jeg er jo singel, så da er det jo på sitt vis riktig.
Men selv om jeg er singel, så betyr det vel ikke at jeg er fritt vilt? Eller har jeg misforstått noe her?

Det er en del ymse mennesker fra inn og utland som tar kontakt, og ja, man kan jo forsåvidt tenke seg til motivet, prat om intime ting og morro, tidsfordriv, sånne ting. Men helt ærlig så orker jeg ikke særlig av sånt må jeg innrømme. Det var en tid da jeg hadde brevvenner fra hele verden. Og så kom internett og diverse chatte funksjoner. Og sosial som jeg er, var jeg nokså aktiv i noen år. Men nå er tiden en annen for meg. Joda, jeg har fortsatt venner rundt omkring. Men det er ordentlige venner. Ikke bare tull og fjas.

Den siste tiden har det kommet en del date invitasjoner. Det føles litt surrealistisk, men også hyggelig. Spesielt siden jeg ikke søker etter noen. For det gjør jeg ikke. Jeg har jo funnet ut at det er godt å være singel. Da slipper jeg unna ganske mye som stjeler energi. Og så er det jo sånn at jeg egentlig har nok med meg selv. Jeg har familie og venner som jeg elsker. Joda, det er en annen form for kjærlighet enn den mellom mann og kvinne, men likevel er det kjærlighet. Og ikke så enormt krevende heller. Men veldig givende ♥

Jeg har ikke noe ønske om å rote meg inn i noe som kanskje sliter meg helt ut igjen. Så derfor blir disse date invitasjonene litt vanskelige for meg. For jeg er jo som sagt en sosial person, og venner har jeg mange av. Og jeg er veldig glad i mennesker, og synes det er kjekt å bli kjent med folk. Selv om det også sliter veldig på.
Og så har jeg vanskelig for å si nei.

Det har vært 4 date invitasjoner samtidig her nå. Og jeg har sagt nei til 2 av dem. En har jeg sagt at jeg ikke er på utkikk, så ja, klart vi kan ta en kaffe, men i all vennskapelighet.
Den siste grubler jeg fortsatt litt på. Jeg lurer på om jeg skal takke nei, eller om jeg skal ta en venne-date til, rett og slett? (Der må jeg innrømme at jeg ikke aner navn, utseende, alder eller noe).

Men hvor kult er det egentlig å be en dame på date, og så plasserer hun deg i vennekategorien allerede før man har nådd å hilse på?

Alle trenger jo venner. Og nye venner er jo gjerne like hyggelig som dem man har hatt lenge. Men er jeg urimelig når jeg takker ja til en venne-kaffe, når det vedkommende egentlig inderst inne ønsker er å se om det kan bli noe mer her?
For jeg er ikke der. Ikke nå i alle fall.
Jeg gir selvsagt klar beskjed, også at de da har lov å takke nei. Men de fleste vil gjerne møtes likevel. Kanskje de håper at jeg skal snu i min agenda? Jeg vet ikke jeg.
Så jeg får tenke litt til på den jeg ikke har gitt noe svar til enda.

Har du som leser her noen innspill, tanker eller erfaringer rundt dette?

Tusen takk for at du kikket innom ♥