Denne helgen har jeg vært på hyttetur til Farsund sammen med to venninner. Målet var å kose oss, og det gjorde vi jo. Så jeg begynner med siste dagen først. For da skulle vi gå tur i Bøensbakken.
Bøensbakken var den første kjøreveien mellom Farsund, Lista og Herad. Den var åpen for trafikk fra 1904 til 1965. Nå er den kun i bruk for gående, og enkelte hyttefolk. Og er et populært turmål.
Da er jeg jammen klar for helg igjen jeg. Dagene flyr avgårde, og jeg kan liksom ikke helt skjønne hva de har flydd bort i, for jeg har f.eks. ikke blogget så ofte, så det er ikke det som tar all min tid. Men noe av det som tar tiden min er mye hvile. For det er et ubestridelig faktum, jeg har ikke så mye energi. Jeg må bare innse det. Og da må jeg prioritere litt hva jeg gjør, og hvor jeg skal bruke den lille energien jeg har. Og for å kunne gjøre det, må jeg hvile mye.
Nå er det ikke sånn at jeg ligger til sengs hele tiden. Men jeg er mye i ro. Jeg lengter etter fine turer hver dag. Men det går bare ikke. Ikke alene i alle fall. Jeg har gått tur denne uka, et par små turer. Og det gjør like godt hver gang. Så jeg klamrer meg til de små turene jeg får til.
Nå om en times tid, reiser jeg bort. Jeg etterlater to katter og to voksne unger her hjemme, og så tar jeg meg et par dagers husmorferie på Sørlandet sammen med to venninner.
Da skal det bli mye prat, og i alle fall minst en fin tur. God mat og drikke. Og boblebad. Jeg gleder meg til det. Det skal gjøre godt for en sliten sjel ♥ Og været er meldt strålende. Hva mer kan man ønske seg på sensommeren?
Så gjenstår å ønske alle mine følgere og alle andre i dette land, en riktig god helg. Har du kjekke helgeplaner?
Jeg skrev for en tid tilbake om at jeg holder på å strikke 2 topper. Og at jeg har bestemt meg for å gjøre ferdig i alle fall 4 prosjekter før jeg overhodet tenker tanken på å kjøpe nytt garn. For garnlageret mitt er svulmende, for å si det pent.
Her om dagen ble jeg ferdig med en av de to toppene. Og da kan jeg jo si at ett av mine 4 prosjekter er ferdig ♥
Denne toppen strikket jeg etter et mønster fra Gjestal Garn fra 1990 tallet. Veldig kjekt å kunne finne frem gamle oppskrifter og se at de fortsatt er aktuelle.
Garnet er tynt, Mandarin Petite fra SandnesGarn. Dette var et garn jeg har hatt liggende i årevis, i påvente av at det skulle dukke opp noe kjekt å strikke med det. Og plutselig hadde jeg lyst på en topp, så da kom både garnet fra SandnesGarn og oppskriften fra GjestalGarn til sin rett. Men med så tynt garn er det litt vanskelig å strikke så pent synes jeg. Så heldigvis er det fine flettemønsteret der for å ta oppmerksomheten fra det litt ujevne strikket sånn ellers. Noe som vil rette seg ut etter første vask går jeg ut i fra. For jeg har ikke vasket den enda 🙂
Og vipps så fikk jeg en ny topp jeg kan bruke nå på tampen av sommeren. Og jeg har brukt den ja, flere ganger. Den sitter som et skudd, og jeg er veldig fornøyd.
Så da er ett prosjekt ute av verden. Jeg holder på med en topp til, men den har jeg lagt litt på vent. For plutselig kom jeg på at høsten er på vei, så nå har jeg begynt å strikke poncho 🙂 Og jeg fant ut etter å ha kommet ganske langt, at jeg hadde gjort en elementær feil helt i begynnelsen, så jeg måtte rekke opp og begynne på nytt 🙂 Men nå er jeg i gang, så kanskje det blir en frisk og fin poncho når høsten begynner. Den er lys rosa, så ikke akkurat noen høstfarge. Men jeg får da tømt litt av garnlageret mitt. Pluss at høstfargene kler jeg ikke så godt, så da går jeg heller for de fargene jeg kler sånn noenlunde 🙂
Jeg er glad i garnlageret mitt, men jeg kan jo ikke ruge på det til evig tid. Det må jo brukes til noe fornuftig, og så gi plass til noe nytt 🙂 Og jeg kan love deg at jeg har MYE garn. Så nå har jeg også gitt bort noe. Dvs. min datter har fått pent garn å strikke med. Hun har også blitt bitt av strikkebasillen nå nylig, og det gleder hennes mors hjerte ♥
I går skulle jeg og min venninne, Kristine, gå en populær tur til Månafossen, og derfra videre til fjellgården Mån. Vi visste begge at det ble en del klatring, og siden formen min ikke er spesielt god for tiden, så var planen at vi går så langt jeg orker, og så kan vi evt. bare snu hvis det blir for heftig. Selv var jeg innstilt på en god dose mestring, så jeg hadde ingen planer om å bare gå litt, for så å snu igjen 😉
Veien oppover begynner finslig. Det er laget til en fin og bred vei av stein det faktisk går an å gå behagelig på. Et nokså langt stykke.
Veien opp er tidvis meget bratt og på berg, og heldigvis er det laget gode fester med kjetting som vi kan holde oss i på veien opp, og ned igjen. Det er brattere enn bildet klarer å vise.
Her er vi på første utsiktspunkt til Månafossen. Vannfallet er 92 meter høyt, og dette er den lengste fossen i Rogaland.
Som seg hør og bør, må vi ha en selfie, som bevis på at vi faktisk har nådd vårt første mål for turen 🙂
På de neste to nivåene får vi ser mer av åpningen der fossen faller ut. Jeg har selvsagt zoomet inn litt 🙂
Litt lenger oppe får vi også et glimt av fossen. Vi er litt lenger i fra da. Vi står her på en bro over en bekk. Det renner en del vann i dette området 🙂
Vi kjemper oss avgårde i veldig variert terreng, og over diverse hindringer. Alt fra bratt berg og steinur til røtter og gjerdeklyvere. Det er ganske tungt for en sliten dame som meg, men også veldig flott. Jeg nyter turen, koser meg med utfordringen, og knipser litt bilder her og der.
Like før vi når fjellgården Mån, trår jeg over, og faller i et kratt like ved. Det gjorde rett og slett veldig vondt, og jeg er så takknemlig for at vi snart er fremme ved gården. For skal vi sitte ned og spise medbragt lunsj. Det er helt tydelig at jeg er sliten, siden jeg klarer å trå over, selv om jeg har god støtte i turstaver.
Fjellgården, eller friluftsgården som det nå heter, er ikke lenger i drift som gård, men som varmestue og overnattingssted for turvandrere.
Vi satte oss på en trapp med utsikt over elva. Og der satt vi en stund og bare hvilte. Jeg hadde vondt i foten, og og hvilte den på sekken min.
Og siden det var litt vind, og litt småkjølig å sitte stille, besluttet vi å kikke innom varmestuen. Og der var det åpent, og ingen folk, og litt mer innbydende enn steintrappa vi først satt på. Og der kunne jeg sitte med foten høyt. Jeg våget ikke å ta av meg skoen, i tilfelle jeg ikke skulle få den på igjen når vi skulle gå hjemover igjen.
Og vi hadde bord og god komfort, så da var det bare å nyte lunsjen. Og siden jeg var en smule handicappet, så drev jeg ikke rundt for å ta bilder med selvutløser og sånt denne gangen.
Etter maten var det frem med strikketøyet mens vi pratet og slappet av. Ja, denne gangen var det bare jeg som hadde med strikketøy. Og prosjektet er en poncho.
Til slutt kom stunden hvor vi måtte forsøke å gå tilbake igjen. Jeg kan ikke si jeg gledet meg, men jeg var ganske bestemt på at dette skulle jeg klare. Jeg hadde jo tross alt turstaver med. Her viser bildet hovedhuset på gården. Og det var i kjelleren her vi satt og spiste lunsjen vår.
Bygget er flott med vekster på taket.
Og utsikten videre innover er flott.
Men vi skulle jo tilbake. Og der ser det sånn ut. Nokså ulendt, og bratt, og ganske vanskelig å ferdes med forstuet fot.
Den glade vandrer 😀 Ut på tur, aldri sur 😀 Ja, jeg går på med godt mot. Og her er jeg etter at Kristine sier at vi nå bare har ei steinrøys igjen å forsere. Da må man jo bare le. Jeg var ganske svett. Og enda svettere ble jeg det siste bratte partiet ned. Jeg så nok ikke så blid ut på hele denne tilbaketuren altså. Men litt galgenhumor er bra når ting er tungt og vanskelig. Jeg sukket og okket meg en del, men det kommer liksom litt naturlig når smertene jager etter et litt forkjært sammenstøt med bakken av og til. Men det var ikke for å klage. Jeg klarte bare ikke å unngå det. Var i godt humør på hele turen. Akkurat som jeg oftest pleier å være 🙂 Og med lommene bulende fulle av mobiltelefon og kamera, var jeg jo så lykkelig som det går an å være når jeg er på tur 😀
Enda mer humor ble det da vi nærmet oss sivilisasjonen med stormskritt. For her hadde vi visst mobildekning i følge skiltet. Men det hadde vi ellers også, da vi både sendte mail og snapchats 🙂 Det kan hende de tingene der har blitt bedre med årene siden det skiltet kom opp 🙂
Et lite stykke lenger ned var vi endelig fremme ved parkeringsplassen. Så ventet det oss nærmere en times kjøretur hjemover. Alt i naturskjønne omgivelser. Så vi klaget ikke. Men hjelpe meg så sliten jeg var. Jeg var så takknemlig for at det var Kristine som kjørte.
Og i dag, har jeg kjent det i absolutt hele kroppen. Alle musklene mine klager. Men jeg har en så stor mestringsfølelse, at jeg selv skal ikke klage. For jeg klarte turen, jeg mestret den, til og med over halve turen med forstuet fot. Så selv om jeg ikke er i form i dag, så er det verdt det ♥
Tusen hjertelig takk for turen Kristine, den var virkelig flott og minneverdig ♥
Forleden dag så jeg filmen “Et helt halvt år”. Jeg hadde sett den før for mange år siden, og jeg har også lest boken enda tidligere.
Filmen/boken handler om Louisa Clark, som får jobb som personlig assistent for Will Traynor. En tilsynelatende umulig jobb, hvor hun blir ansatt av Traynors mor. Will Traynor er lam etter en trafikkulykke, og opptrer som en meget usjarmerende og lite hyggelig mann.
Nå er ikke dette en filmanmeldelse eller noe sånt. Filmen er jo ikke av ny dato, og veldig mange har jo sett den allerede.
Men saken er at Will Traynor blir etterhvert sjarmert av Louisa Clark, og kjærlighet oppstår mellom de to unge menneskene. En umulig kjærlighet, siden Will har besluttet å motta aktiv dødshjelp i Sveits. Louisa forsøker selvsagt å få ham fra denne tanken med å gi ham mange fine opplevelser sånn at han skal ha lyst til å leve videre sammen med henne.
Will derimot, har ingen utsikter til å noen sinne kunne gå igjen, og klare seg selv. Han vil alltid være avhengig av andre. Og han uttrykker dette overfor Louisa, at han ikke ønsker å bli en belastning, heller ikke i kjærligheten. At han alltid vil frykte at hun vil gå lei, og ha lyst å bryte ut.
Bildet er lånt fra filmen via Aftenposten.
Og det er denne replikken, eller scenen som rører ved meg. Fordi som tilskuer til denne dramatiske kjærlighetsscenen, preges jeg litt av “urettferdigheten” i hans ord. Det at han ikke stoler på at hun elsker ham nok. Det at han tror hun kommer til å svikte ham etter noen år sammen, fordi han ikke kan fungere som folk flest. Som tilskuer tenker man jo at dette blir helt feil, klart hun elsker ham høyt, til døden skiller ad. Og det føles litt egoistisk av ham å ville gruse deres vakre kjærlighet ved å gjennomgå denne aktive dødshjelpen. Tenker han ikke over hennes kjærlighetssorg i det hele tatt? Tenker han ikke på at hun kanskje vil knuses av å miste ham?
Og midt oppi alt dette, så begynner jeg å tenke på meg selv, og mine egne strenge ord, som egentlig er nokså like hans. Jeg kjente meg jo igjen i det han sa. For jeg har sagt det samme. Jeg har sagt at jeg ikke orker å lete etter kjærligheten for jeg ønsker ikke å bli noens belastning. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer for meg. Det vet forsåvidt ingen om fremtiden sin. Men jeg vet at kroppen min brytes ned. Heldigvis ikke så veldig fort, ettersom jeg får sterke bremsemedisiner. Men likevel, hva som blir rammet i neste anfall, det vet ingen. Og heller ikke når dette vil bli. Og da har jeg i det tilfellet uttalt disse kyniske ord, at jeg ikke ønsker å bli noens belastning, og derfor har jeg avsluttet mitt søk etter kjærlighet.
Da jeg så denne scenen, med den replikken, så tenkte jeg at jammen høres jeg kynisk og urettferdig ut selv også. Kanskje ikke minst mot meg selv. Men det er jo flere grunner til at jeg ikke søker kjærligheten. Ikke bare den ene. Men den ene der, er nok den som er mest “brutal” om jeg skal si det sånn. Jeg vet ikke om jeg kommer til å endre mening. Jeg har hatt min diagnose i litt over et halvt år. Jeg har brukt denne tiden på å tenke over disse tingene. Og i skrivende øyeblikk, så har jeg jo nok med meg selv. Men en vakker dag, når alt det nye har roet seg og ikke lenger er så nytt, kanskje jeg da vil tenke anderledes? Det er jo en mulighet.
For er det ikke sånn at alle fortjener å finne kjærligheten? Det er fortsatt ikke alle som leter etter den da. Mange har det godt alene også. Og akkurat nå har jeg det godt alene.
Men jeg skal ikke være mer arrogant enn at jeg kan innrømme at jeg savner det av og til, omsorgen og nærheten fra en man har kjærlighet til. Men ikke nok til å forsøke å finne det umulige!
Årets mest populære universitetsstudie med tanke på antall søkere til antall plasser er Toll, vareførsel og grensekontroll ved Universitetet i Stavanger. Det ble lagt ut 35 studieplasser, og det var hele 2064 søkere. Med andre ord, så var det et aldri så lite nåløye å komme seg inn der. Og snittet ble jo tilsvarende høyt.
Så hvorfor skriver jeg om dette?
Jo, fordi i dag gikk startskuddet for oppstart. Og min datter, Amalie, er en av de 35 som fikk skvist seg gjennom nåløyet, med god margin, og har altså startet opp i dag.
Fadderuken er i gang. Alt det hander om er fest og fyll, og det er faktisk ikke alle som er interessert i sånt. Men utenom det, så er det også noen dager denne uken, hvor studentene til dette studiet får en aldri så liten presentasjon, en oppsummering om hva de skal få være med på, og de skal få besøke blant annet flyplassen, for å få et blikk behind the scenes, og se hvordan det foregår i den avdelingen der.
Det er veldig spennende tider vi går inn i nå, med en student i huset, på det studiet. Hun vil jo også om ikke lenge få begynne å ta til seg litt erfaring ved å få prøve seg litt. Og dette foregår ikke bare her i området, så snart må vi nok ta et aldri så lite farvel med henne for en periode.
Men kjekkest av alt er jo at dette er en utfordring, spennende, meningsfylt og noe å vokse på.
Så jeg som stolt mamma vil bare få gratulere og si masse lykke til med alt dette ♥ Det er spennende også for oss som står på sidelinja.
Dette bildet er fra den lille ferieturen til Bergen jeg hadde sammen med Amalie i sommer ♥
I går ble en skikkelig stressete dag for meg. Ikke veldig fysisk stress, men veldig mentalt stress. Jeg var helt pumpa litt utpå dagen, og følte at jeg skulle få et aldri så lite sammenbrudd om det ikke roet seg.
Heldigvis roet det seg.
Greia var at varmtvannstanken takket for seg, og valgte selvsagt å gjøre dette når helgen var et faktum. Den hadde gjort sin tjeneste i 41 år i dette huset.
Etter litt om og men, og hjelp til å se om den kunne fikses, ble ny bereder kjøpt inn. Og den står nå i kjellerrommet og venter på å bli installert. Og i mellomtiden har vi kun kaldt vann her i huset, fra den gamle blå berederen. Heldigvis er det sommer, så er det ikke så ille.
Verre er det med utgiften. Jeg er ikke akkurat stinn av penger med NAV som bidragsyter. Men varmt vann må vi jo ha. Så heldigvis slapp jeg unna med en bereder og tilbehør til ca 4600 kroner. Og så får jeg hjelp til å få den på plass på mandag ♥
En annen utgift som også er ubønnhørlig, er at sikringskapet må oppgraderes. Jordfeilbryteren er av den gamle sorten, og koblet til nabolaget, for å forklare det enkelt. Så om noen får en jordfeil, så går strømmen hos meg også. Så nå skal alle sikringene byttes til et moderne opplegg, som beskytter mot sånne uheldige tilstander. Og det vil også gagne meg hvis det blir jordfeil i mitt eget hjem. Mye lettere å finne ut av det da 🙂 Denne oppgraderingen koster enda flere tusen. Men jeg må jo bare se på disse tingene som en investering. Det hever jo verdien på hjemmet mitt. Og så kan jeg slappe av i trygg forvissing om at alt er i orden ♥
Og så var det reklamens makt. Ja, det er jo ikke sånn at jeg lar meg veldig påvirke av reklame. Men når jeg trenger noe, så starter jeg jo et søk i Google. Konsekvensen av det er at reklamen som dukker opp etterpå, f.eks. når jeg åpner blogg.no, er at jeg får opp masse reklame om det jeg nettopp har søkt på Google. Så overvåkingen er komplett. Nå vet jo google at jeg trenger (trengte) en varmtvannsbereder. De tar ikke hensyn til at jeg faktisk har kjøpt den, og ikke trenger flere. Så nå skal jeg nok i et par uker overøses med reklamer for varmtvannsberedere 😉 Men så lenge orker jeg faktisk ikke å gå uten varmt vann i huset mitt 😉
Jeg må jo flire like mye hver gang.
Den forrige reklamen jeg ble overøst med her var undertøy. Så sånn sett, forandring fryder. Fra undertøy til varmtvannsberedere. Jeg lurer på hva det neste kommer til å bli?
Ha en herlig god lørdag med godt og varmt vann hvis du skal bade eller dusje ♥
Rundt om på alle steder i samfunnet regjerer en maktbalanse. Det er alltid noen som er sterke og står på toppen og styrer og bestemmer over andre, som befinner seg lenger nede på stigen.
Sånn er det også i dyrenes verden.
Hjemme hos oss er det nå en aldri så liten dans som foregår. En oppvisning og konkurranse om hvem som har makten, hvem er sterkest? Og dette er altså blant de firbente. Nala og Leia. Eller for å si det mer folkelig, en bli-kjent prosess.
Nala er størst, og ser jo at hennes territorium er kraftig truet av den mye mindre Leia. Leia er utforskende og spankulerer rundt med halen i været og undersøker alt, mens Nala ligger og betrakter, og av og til gjør hun noen utfall mot Leia. Jo lenger de er sammen, jo kraftigere blir utfallene. Og til slutt skiller vi dem igjen, sånn at de får litt pause. De er jo begge nysgjerrige på hverandre, og holder sin dans under nøye overvåkning fra oss menneskene.
I dag skulle de få spise sammen. Men Nala er så superkresen på maten, at hun bare ble sittende og se på Leia som spiste hver smitt og smule fra sin skål. Vi skal forsøke en annen mat i morgen. Men det fine var at Nala ga Leia matro. Hun gikk og snuste litt på henne, men satt ellers tålmodig og ventet på at Leia skulle bli ferdig å spise.
Jeg føler det går fremover dette her. Og jeg tror det kommer til å gå helt bra. Bare vi gir det litt tid. Det er jo tross alt to forskjellige personligheter som skal finne sin plass. Nala er sterkest, da hun er størst og har vært her lengst, det er hun som har makten. Men lille Leia viser seg å ha en sterk personlighet hun også, og blir mer vågal selv. Men sånn er det jo med dyrene. De må vise sin styrke for å finne sin plass. Akkurat som vi mennesker, bare med litt forskjellige fremgangsmåter 🙂
Snart er nok makten mer balansert, og da skal det nok gå veldig bra tror jeg ♥
Som jeg skrev om i går, så var jeg og min datter en tur i Bergen. Og når man er i Bergen, er det jo en del ting som er kjekt å få med seg. I alle fall for dem som er der for første gang. Datteren min var der for første gang, så da var det flere ting som sto på planen.
Blant annet Fløien.
Selv har jeg vært i Bergen flere ganger, og jeg har også vært på Fløien flere ganger. Men jeg synes det er så fint, at jeg gjerne gjentar den turen både titt og ofte 🙂
Vi var så heldige at vi fikk gå fremst i vognen, altså der hvor utsikten er best, og det passet jo bra akkurat denne gangen 🙂
Utsikten blir flottere jo lenger opp vi kommer.
Vel oppe var det strålende utsikt, og været var også flott, så vi hadde overhodet ikke noe å klage over. God plass var det også 🙂
Om vi hadde lyst å fly avgårde, så var det til og med skilt som viste hvilke retning vi måtte fly, og ikke minst, hvor langt det var dit 🙂
Vi spiste lunsj også når vi først var der oppe. Fint å kunne sitte utendørs å spise ♥
Noen var også der i full bryllupshabitt. Det var nok fotografering som var målet. Mange fine plasser der som vil være flott på et bryllupsbilde.
Vi gikk en liten tur også når vi var der oppe, før vi tok banen ned igjen. Og da traff vi på en gjeng geiter også. De gresset fredelig, til fornøyelse for både barn og voksne som gikk forbi og hadde lyst å hilse på.
Etter å ha gått forbi geitene, kom vi til noen benker, hvor vi satte oss ned, og hadde en flott utsikt. Vi satt der ganske lenge, og bare nøt stillheten og utsikten, og det fine været.
Ja, som du ser….fin utsikt derfra. Og med sitteplass 🙂
Jeg lekte meg litt med zoomen på kameraet, og fikk litt oversikt over kjente landemerker i Bergen.
Det var mye å se og betrakte mens vi satt der og hadde vår kongelige utsikt. Kjenner du igjen noen av disse stedene?
Turen ned igjen gikk fredelig, og vi var midt i vognen på veien ned. Og det gjorde ikke noe, for vi hadde tross alt en del utsiktsbilder å fordøye allerede.
Jeg synes alltid det er kjekt å dra opp dit når jeg er i Bergen, enten til fots, eller med banen. Like flott begge deler.
Og neste gang jeg er der i byen, blir jeg kanskje å gjøre turen igjen. Og avhengig av årstid og hvem jeg er der med, blir det kanskje litt mer turgåing også der oppe 🙂
Men, det vet jeg ikke når blir….kanskje til vinteren? 😉
Hva er din favoritt ting å gjøre når/hvis du er i Bergen?
Ja, det er meg det. Men jeg er i godt selskap av mange andre strikkedamer i det ganske land 🙂
Jeg er forresten litt periodestrikker for tiden. Fordi energien min er så lav, og da orker jeg ofte ikke engang å finne frem strikketøyet alltid.
Mine nåværende prosjekter er heldigvis i tynne og lette kvaliteter, sånn at det ikke blir noen fare for overoppheting hver gang strikketøyet faktisk kommer frem 🙂
Her er de, prosjektene mine. To sommertopper. Akkurat nå prioriterer jeg toppen til høyre, fordi den strikker jeg til et skjørt jeg nylig kjøpte meg, og den vil passe så bra til. Har lyst at det skal bli ferdig mens det enda er sommer 🙂
Det til venstre strikkes i tynn Line fra SandnesGarn. Og det til høyre strikkes i Mandaring Petit fra SandnesGarn. Men oppskriften på det til høyre er en gammel en fra begynnelsen av 90 tallet, utgitt av Gjestal Garn. Jeg hadde en rest som ville passe, og så fant jeg oppskriften, som jeg likte, og da var det bare å sette i gang 🙂
