I går skulle jeg og min venninne, Kristine, gå en populær tur til Månafossen, og derfra videre til fjellgården Mån. Vi visste begge at det ble en del klatring, og siden formen min ikke er spesielt god for tiden, så var planen at vi går så langt jeg orker, og så kan vi evt. bare snu hvis det blir for heftig. Selv var jeg innstilt på en god dose mestring, så jeg hadde ingen planer om å bare gå litt, for så å snu igjen 😉

Veien oppover begynner finslig. Det er laget til en fin og bred vei av stein det faktisk går an å gå behagelig på. Et nokså langt stykke.

 

Her viser bildet av hvor vi er og hvor vi skal.

 

Veien opp er tidvis meget bratt og på berg, og heldigvis er det laget gode fester med kjetting som vi kan holde oss i på veien opp, og ned igjen. Det er brattere enn bildet klarer å vise.

 

Her er vi på første utsiktspunkt til Månafossen. Vannfallet er 92 meter høyt, og dette er den lengste fossen i Rogaland.

 

Som seg hør og bør, må vi ha en selfie, som bevis på at vi faktisk har nådd vårt første mål for turen 🙂

 

På de neste to nivåene får vi ser mer av åpningen der fossen faller ut. Jeg har selvsagt zoomet inn litt 🙂

 

Litt lenger oppe får vi også et glimt av fossen. Vi er litt lenger i fra da. Vi står her på en bro over en bekk. Det renner en del vann i dette området 🙂

 

Vi kjemper oss avgårde i veldig variert terreng, og over diverse hindringer. Alt fra bratt berg og steinur til røtter og gjerdeklyvere. Det er ganske tungt for en sliten dame som meg, men også veldig flott. Jeg nyter turen, koser meg med utfordringen, og knipser litt bilder her og der.

Like før vi når fjellgården Mån, trår jeg over, og faller i et kratt like ved. Det gjorde rett og slett veldig vondt, og jeg er så takknemlig for at vi snart er fremme ved gården. For skal vi sitte ned og spise medbragt lunsj. Det er helt tydelig at jeg er sliten, siden jeg klarer å trå over, selv om jeg har god støtte i turstaver.

 

Fjellgården, eller friluftsgården som det nå heter, er ikke lenger i drift som gård, men som varmestue og overnattingssted for turvandrere.

 

Vi satte oss på en trapp med utsikt over elva. Og der satt vi en stund og bare hvilte. Jeg hadde vondt i foten, og og hvilte den på sekken min.

 

Og siden det var litt vind, og litt småkjølig å sitte stille, besluttet vi å kikke innom varmestuen. Og der var det åpent, og ingen folk, og litt mer innbydende enn steintrappa vi først satt på. Og der kunne jeg sitte med foten høyt. Jeg våget ikke å ta av meg skoen, i tilfelle jeg ikke skulle få den på igjen når vi skulle gå hjemover igjen.

 

Og vi hadde bord og god komfort, så da var det bare å nyte lunsjen. Og siden jeg var en smule handicappet, så drev jeg ikke rundt for å ta bilder med selvutløser og sånt denne gangen.

 

Etter maten var det frem med strikketøyet mens vi pratet og slappet av. Ja, denne gangen var det bare jeg som hadde med strikketøy. Og prosjektet er en poncho.

 

Til slutt kom stunden hvor vi måtte forsøke å gå tilbake igjen. Jeg kan ikke si jeg gledet meg, men jeg var ganske bestemt på at dette skulle jeg klare. Jeg hadde jo tross alt turstaver med. Her viser bildet hovedhuset på gården. Og det var i kjelleren her vi satt og spiste lunsjen vår.

 

Bygget er flott med vekster på taket.

 

Og utsikten videre innover er flott.

 

Men vi skulle jo tilbake. Og der ser det sånn ut. Nokså ulendt, og bratt, og ganske vanskelig å ferdes med forstuet fot.

 

Den glade vandrer 😀
Ut på tur, aldri sur 😀
Ja, jeg går på med godt mot. Og her er jeg etter at Kristine sier at vi nå bare har ei steinrøys igjen å forsere. Da må man jo bare le. Jeg var ganske svett. Og enda svettere ble jeg det siste bratte partiet ned. Jeg så nok ikke så blid ut på hele denne tilbaketuren altså. Men litt galgenhumor er bra når ting er tungt og vanskelig. Jeg sukket og okket meg en del, men det kommer liksom litt naturlig når smertene jager etter et litt forkjært sammenstøt med bakken av og til. Men det var ikke for å klage. Jeg klarte bare ikke å unngå det. Var i godt humør på hele turen. Akkurat som jeg oftest pleier å være 🙂 Og med lommene bulende fulle av mobiltelefon og kamera, var jeg jo så lykkelig som det går an å være når jeg er på tur 😀

 

Enda mer humor ble det da vi nærmet oss sivilisasjonen med stormskritt. For her hadde vi visst mobildekning i følge skiltet. Men det hadde vi ellers også, da vi både sendte mail og snapchats 🙂 Det kan hende de tingene der har blitt bedre med årene siden det skiltet kom opp 🙂

Et lite stykke lenger ned var vi endelig fremme ved parkeringsplassen. Så ventet det oss nærmere en times kjøretur hjemover. Alt i naturskjønne omgivelser. Så vi klaget ikke. Men hjelpe meg så sliten jeg var. Jeg var så takknemlig for at det var Kristine som kjørte.

Og i dag, har jeg kjent det i absolutt hele kroppen. Alle musklene mine klager. Men jeg har en så stor mestringsfølelse, at jeg selv skal ikke klage. For jeg klarte turen, jeg mestret den, til og med over halve turen med forstuet fot. Så selv om jeg ikke er i form i dag, så er det verdt det ♥

Tusen hjertelig takk for turen Kristine, den var virkelig flott og minneverdig ♥